- Kan du fortelle litt om deg selv? Jeg er født og oppvokst i Time kommune - på Jæren ca. tre mil sør for Stavanger. Min far var klokker i Den norske kirke og selv var jeg svært aktiv i kristent ungdomsarbeid i kirken og på videregående skole. 19 år gammel reiste jeg til Oslo for å begynne teologistudier på Menighetsfakultetet. Etter sju år tok jeg embetseksamen der i 1982 - jeg er nå nesten 44 år. Etter teologistudiene studerte jeg litt mer - filosofi og språk - og arbeidet i to år på et kristent/ filosofisk studiesenter i Skåne i Sverige. I løpet av den tiden - desember 1985 - giftet jeg meg med Arlyne fra USA. I juni 1986 ble jeg ordinert til luthersk prest og arbeidet to år som feltprest i Troms og 6år i Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Arendal. I juni 1994 avsluttet jeg mitt arbeid som luthersk prest og ble tatt opp i den katolske kirke i desember samme år. - Hva var det som fikk deg til å konvertere til katolisismen? Grunnene til at jeg konverterte var svært teologiske og kanskje litt kompliserte. Jeg begynte å tenke mer på Jesu ønske om at alle kristne skulle være ett, og kom etter hvert til at den eneste stedet alle kristne kunne samles måtte være i den katolske kirke. - Kan du forklare hvordan det er mulig for en gift mann å bli prest? Vanligvis kan man ikke bli ordinert i den katolske kirke (i den latinske ritus) hvis man er gift, og slik har det vært i ca. 1000 år. Det eneste unntaket som fins, så vidt jeg vet, er når en som har vært protestantisk prest blir katolikk og ønsker å fortsette sin prestetjeneste. Da kan han få spesiell dispensasjon, en dispensasjonen som kan bare gis av paven selv. I mitt tilfelle skrev jeg en søknad som sammen med flere attester og anbefalinger ble sendt videre til Roma av biskop Schwenzer. Først fikk vi en foreløpig godkjenning med krav om to år videre forberedelse / studier og i juni i år kom den endelige godkjenningen. - Gjør din rolle som familiemann at du kommer til å bli en annerledes prest på noen måter? Det vet jeg faktisk ikke. Selv vokste jeg jo opp i en kirke der de fleste prestene var gift; jeg har alltid syntes at det var naturlig, og min er faring er også at de fleste av disse prestene arbeidet godt og var tilgjengelige når folk hadde behov for dem. En ugift prest kan nok bruke enda mer tid på menigheten og han viser ekstra tydeligere at det fins viktigere ting i livet enn penger, suksess, materielle ting og egen familie. Siden vi ikke har barn, vil vel forskjellen mellom meg og de andre (ugifte) prestene i Oslo katolske bispedømme bli mindre enn de ellers ville ha blitt. Det er også enkelte begrensningen på hva en gift prest kan gjøre; jeg kan for eksempel aldri bli sogneprest. Det er tydelig et unntak at en gift mann kan bli prest og alle katolikker skal ha muligheten til å oppsøke en ugift prest hvis de ønsker det. - Mener du at den katolske kirkes praksis med sølibat for prester bør endres? Jeg ser vel grunner både for og mot å løse litt på sølibatsreglene, men jeg må helt ærlig si at jeg står fullt bak Kirkens lære på dette punktet. Det kan nok tenkes at Kirken en gang i framtiden vil forandre reglene på dette punktet, men det ser vel egentlig ikke slik ut. Det er også helt klart at unntaket med at gifte, tidligere protestantiske prester kan prestevies, ikke rokker ved Kirkens sølibatsregler. |
