KAPITTEL 5: TIDSANDENDet er behagelig å tilpasse seg motene; å gjøre det folk i vår tid mener er rett. Behagelig, men med ødeleggende konsekvenser - de siste ti årene har tolv millioner spedbarn blitt drept ved abort i USA. Og denne tilpasningen påvirker ikke bare vårt syn på menneskers rett til å leve, den påvirker oss også på alle andre områder der kristne har blitt preget av vår tids sekulære tenkemåte. DEN SOSIALISTISKE TENKEMÅTEN Vi ser at svært mange kristne blander sammen Guds rike og et sosialistisk program. Dette er ingenting annet enn å tilpasse seg den sekulære tenkemåten vi har rundt oss. Et klart eksempel på dette finner vi i et nyhetsbrev som blir utgitt av et stort kristent tidsskrift. Nylig omtalte nyhetsbrevet arbeidet til Evangelicals for Social Action (ESA) og beskrev deres strategi for sosialt arbeid og deres samfunnskritikk. Slik forklarer ESA sitt syn:
Forstår du hva som blir sagt her? ESA sier at "urettferdige sosiale strukturer" og spesielt det at "rikdommen er så ujevnt fordelt" er de reelle grunnene for ondskapen i verden. Ifølge ESA er det disse tingene som fører til "kriminalitet, abort, forbud mot bønn, sekulær humanisme osv. " Men det er lett å se at dette er galt. Det er kriminalitet i alle samfunnslag uansett hvor rike folk er og abort blir sterkest støttet av de rike. Og tror ESA virkelig at nye økonomiske strukturer vil løse problemet med "forbud mot bønn"? Her har evangeliet blitt redusert til et program for å forandre de økonomiske strukturene. Det er slik marxistene tenker. Det betyr ikke at de som mener dette er kommunister, men det betyr at de har blandet sammen Guds rike med sentrale sosialistiske begreper. Bak dette synet står opplysningstidens idé om at mennesket blir perfekt hvis bare de kulturelle og økonomiske lenkene blir fjernet. (2) Tenk litt videre på hva dette betyr teologisk. Hvor er det blitt av syndefallet og synden? ESA ser ut til å si at det er nye økonomiske strukturer som kan frelse det moderne mennesket, fordi bare disse behandler de grunnleggende "årsakene til sykdommen". Ironisk nok er det deres eget program som ikke er radikalt nok. De grunnleggende problemene er syndefallet og synden som alle mennesker har i sitt hjerte. Problemet er mye dypere enn de sosiale strukturene, og når ESA ikke oppfatter dette ender de opp med en forståelse av frelse som er svært forskjellig fra det Bibelen lærer. Synden er problemet og det er ikke noen større synd enn det moderne menneskets selvvalgte opprør mot Gud og hans lover for hvordan vi skal tenke og handle. Denne sosialistiske tenkemåten som Evangelicals for Social Action utbrer, og som mange andre konservative kristne støtter, har to feil. Først og fremst er det galt teologisk, denne tenkemåten undergraver innholdet i evangeliet på en svært alvorlig måte. Men den naive måten de snakker om beskatning og omfordeling av rikdom er også feil. Svaret kan ikke være en slags sosialistisk eller egalitær omfordeling, for denne ville bli mye mer urettferdig og undertrykkende enn det systemet vi har nå (i USA), selv om dagens system heller ikke er perfekt. Alt vi trenger for å forstå dette er å se på de undertrykkende samfunn som er blitt resultatet av forsøk på en radikal omfordeling av rikdom etter sosialistiske eller egalitære ideer. Alle forsøk på en radikal omfordeling har ødelagt økonomien og kulturen i det landet der det er blitt prøvd, og alle marxistiske revolusjoner har endt opp med et blodbad. Folk har blitt sittende igjen med mindre enn før, ikke mer, og i tillegg har de måttet leve under et totalitært styre. På dette punktet er kommentarene til økonomen og historikeren Herbert Schlossberg svært verdifulle. Schlossberg peker på "hatsprinsippet" som er tydelig hos dem som agiterer for sosialistisk omfordeling i dag:
Jeg vil be deg om å tenke én gang til på illustrasjonen med vannskillet som jeg brukte i starten av kapittel 2. Der nevner jeg hvordan snøkorn som ligger side ved side kan ende opp tusenvis av kilometer fra hverandre etter at de har smeltet. Og vi så at, når det gjelder Bibelen, to syn som i starten ser ut til å være temmelig like etter hvert kan utvikle seg helt forskjellig. Med de katastrofale konsekvensene det får både for vår teologi og for den kulturen vi lever i. Når vi her ser på kristnes tilpasning til den sosialistiske tenkemåten er det faktisk akkurat det samme som skjer. Folk som er påvirket av denne tenkemåten snakker mye om rettferdighet og barmhjertighet, og i starten kan dette se ut som det samme som ? eller iallfall noe veldig likt ? Bibelens tale om rettferdighet og barmhjertighet. De som utbrer denne sosialistiske tenkemåten prøver å bruke alle de riktige kristne ordene og unngår typiske sosialistiske termer. Men det de snakker om er i virkeligheten "et annet evangelium". Og når vi undersøker nøyere hva som skjer, ser vi at denne sosialistiske tenkemåten ender opp et helt annet sted, med katastrofale konsekvenser for teologien og for menneskelige rettigheter og liv. Et sosialistisk program er ikke svaret. (4) Og når en stor del av de såkalt konservative kristne begynner å blande sammen Guds rike med et sosialistisk program, (5) er dette ingenting annet enn tilpasning til det andre (ikke-kristne) mennesker tror på. Vårt svar på dette må være konfrontasjon - i kjærlighet, men likevel konfrontasjon. Vi må lære oss å dra ei linje mellom rett og galt. TRE STORE FEIL Men her må vi være forsiktige så vi opprettholder balansen. Når vi arbeider mot den sosialistiske tenkemåten vi må være forsiktige så vi ikke godtar og glorifiserer alt i vårt lands tidligere historie. Dette er noe jeg har sagt i alle år helt fra mine første bøker og foredrag, men det må gjentas også her. Det har aldri vært noen gullalder en eller annen gang i fortiden. Det er ingen tidsalder vi kan se tilbake på - og her inkluderer jeg reformasjonen, den første kristne tid og det moderne Amerikas tidligste år - som var perfekt eller fullt ut kristen. Det har vært store svakheter som vi kristne må beklage og arbeide for å forandre, og jeg vil nevne tre av disse her. Det første er rasespørsmålet, og her er det to typer misbruk. Det ene er at en bestemt rase levde i slaveri, det andre er rasisme generelt. Begge deler er galt, og begge eksisterte ofte mens de kristne hadde større innflytelse over samfunnet enn i dag. Men likevel arbeidet ikke kirken, som kirke, sterkt nok imot dette. Dessverre ble folk i Amerika forblindet av den løgnen at negrene ikke var mennesker og derfor kunne bli behandlet som ting. Det er bemerkelsesverdig at dette samme argumentet ble brukt også av USA's høyesterett i 1973 for å legalisere abort. For 150 år siden kunne negrene bli holdt i slaveri fordi de rettslig sett ikke var mennesker, i løpet av de siste ti årene har 12 millioner ufødte barn blitt drept fordi høyesterett har bestemt at de ikke er mennesker. Vi kristne må, når vi identifiserer oss med våre forfedre, alltid bekjenne at det var galt å behandle negrene slik og også gjøre alt vi kan for å motarbeide rasismen i dag. Vi må være takknemlige for kristne mennesker som Shaftesbury, Wilberforce og Wesley som kunne si at dette var ondt, urettferdig og absolutt galt, på grunnlag av det bibelske synet at det fins absolutter. Men vi kan vanskelig sitte og dømme tidligere generasjoner i dag hvis den samme løgnen igjen blir brukt til lettsindig undergraving av menneskeverdet. (6) Det andre er spørsmålet om hvordan vi bruker pengene våre. Som jeg har presisert ofte i andre sammenhenger, tenker jeg på to ting her: Det første er at vi tjener pengene på rett måte, det andre er at vi bruker dem med medlidenhet. Jeg har faktisk sagt flere ganger og på steder der jeg tror det betyr noe, at når kristne kommer til himmelen og der snakker om hvor mye de gav til misjonen, til å bygge kristne skoler osv. Da vil Herren si til dem at det hadde vært bedre om de hadde gitt mindre, men at pengene de hadde å gi var tjent på ærlig måte. Den tredje er faren for å blande sammen sin kristne tro med sitt fedreland. Her har jeg lagt vekt på at vi ikke må identifisere kristendommen for sterkt med vårt eget lands skikker (7) og at vi ikke må se så stort på vårt lands betydning og oppgaver at det tillater oss å gjøre hva vi vil. Vi er ansvarlige for alt vi gjør og for alt det Gud har gitt oss, og hvis vi misbruker hans gaver, vil vi én dag få kjenne hans dom. (8) NEDVURDERING AV HISTORIEN På tross av disse store svakhetene må vi likevel holde fast på at kristendommen har hatt en sterk og positiv innvirkning på vårt lands utvikling. Når historikere undervurderer den påvirkning kristendommen har hatt på utformingen av vårt land og våre tradisjoner, er dette ikke god historieskriving. Slike mennesker ærer heller ikke Gud for de gode tingene som kristendommen, og spesielt reformasjonens kristendom, har gitt oss. Det var store mengder bibelsk kunnskap i Amerika på denne tid, spesielt pga the Great Awakening. Dette hadde svært stor betydning og også mange ikke?kristne historikere er enige i at folk flest da hadde en kristen forståelse av livet. Men jeg er ikke så dum at jeg tror at alle stifterne av de Forente Stater var kristne. Alle vet f.eks. at Jefferson var deist. Men også deister tror at Gud eksisterer og dette fikk stor betydning for hvordan han forsto verden. Rent konkret betydde det at Jefferson funderte sitt begrep om menneskers umistelige rettigheter på skaperen. Dette er viktig selv om Jeffersons syn på Gud var feil på en del punkter. Det er f.eks. en enorm forskjell mellom dette synet og opplysningstidens syn, som førte til blodbadene i den franske og den russiske revolusjonen. Vi kan også ta et eksempel fra John Witherspoon, presbyteriansk pastor og president ved det som nå er Princeton Universitet og som var den eneste presten som undertegnet uavhengighetserklæringen. Han tenkte ikke alltid rett og konsistent, ingen av oss gjør det. Men det er oppsiktsvekkende hva som var temaet da han i en preken navngav og angrep Thomas Paine, opplysningstidens mann. Witherspoon angrep direkte Paines syn på mennesket som perfekt og satte i stedet opp som kontrast det bibelske synet med syndefallet og menneskets fortapthet. Så utledet han fra dette at staten heller aldri kunne være perfekt og at ingen derfor skulle ha all makt. (9) Witherspoon hadde ikke rett i alt han sa om politikk, men det at han var kristen betydde svært mye for hans forståelse av virkeligheten. Men i dag er det forskere - også kristne - som vil fornekte dette og sier at den kristne virkelighetsforståelsen aldri har gitt oss noe annet enn uklarhet og forvirring. Et eksempel på hvor langt dette kan gå, er en kristen historiker som påstår at det var reformasjonen selv som startet dette. Han skriver:
Forstår du hva som blir sagt her? Reformasjonens betydning blir fullstendig neglisjert og den blir bare en del av humanismen. Reformasjonens og reformatorenes syn på sola scriptura, at Bibelen er det eneste grunnlaget for kristen sannhet, blir fullstendig fornektet. Alt som reformasjonen stod for blir oppslukt av synteser og relativisme. Akkurat det samme sier de relativistiske, ikke-kristne historikerne i dag. Men dette er ikke en diskusjon om historiske fakta, for mange ikke?kristne historikere vil heller ikke være med å nedvurdere reformasjonens betydning på en slik måte. Dette som her blir presentert som kristen forskning er helt tydelig influert av en sekularisert, relativistisk tenkemåte. Vi må protestere mot dem som sier ja og amen til alt som skjedde i fortiden og mot dem som sier at alt det vårt land gjør og har gjort alltid har vært god kristendom. Men vi må også protestere mot dem som tilpasser seg tidsånden, med den unnskyldning at det bare er forskning. Disse fornekter ikke bare historiske fakta, men også kristendommens sannhet. (11) AKADEMISK INFILTRASJON Vi må dessverre si at vi kristne har gjort det svært dårlig når det gjelder vitenskap og forskning og i alle akademiske disipliner er fristelsen og presset til å tilpasse seg enorm. Kristne gjorde rett da de forkastet pietismen som begrenset kristendommen til snever åndelighet. Og de gjorde rett da de slo fast at Kristus var Herre også over kulturelle ting; kunst, filosofi, samfunnet, politikk, akademiske studier osv. Men likevel fikk dette katastrofale konsekvenser. Mange unge kristne hørte dette, begynte å studere på de beste sekulære skolene og universitetene og tok fine eksamener. Men i løpet av studietiden skjedde det noe. På sekulære, humanistiske universiteter og ved å studere fag som var fullstendig dominert av humanistisk tankegang, ble disse unge kristne infiltrert av den ikke?kristne virkelighetsforståelsen som deres medstudenter og lærere hadde. Mens de studerte skiftet de ut sine bibelske standpunkter og tilpasset seg de sekulære tankene som dominerte deres eget fag og også hele den generelle tidsånden. (12) Og sirkelen ble fullført da disse kom tilbake som lærere ved kristne skoler og universiteter og her doserte noe som var svært lite bibelsk. Legg merke til at min kritikk her ikke er en oppfordring til å trekke seg tilbake fra det intellektuelle og akademiske livet eller til en ny anti?intellektualisme. Bibeltroende kristne burde være bedre forskere enn ikkekristne fordi de vet at det fins en sannhet i motsetning til de andres relativisme og reduksjonisme. Men altfor ofte har kristne vært utrolig naive og begynt sin akademiske løpebane med store og fascinerte øyne og lagt igjen sin kritiske dømmekraft og kristne sannhet hjemme. I den akademiske verden møter vi åndskampen sterkere enn noe annet sted. Alle akademiske disipliner er dominert av en sekulær tenkemåte, spesielt sterkt de humanistiske og sosiale vitenskapene. En del av vår oppgave som kristne er å forstå og studere disse områdene svært grundig, men også å gi et kritisk svar på dette fra et klart kristent standpunkt. Men et slikt svar innbefatter to ting, som jeg sa i siste kapittel: 1) å være virkelig bibeltroende og 2) å møte resultatene fra den destruktive forståelsen av verden som dominerer vår tid med kjærlig, men klar konfrontasjon. Ta ikke lett på dette. Vi kan ikke trekke oss tilbake og bare konsentrere oss om det "åndelige". Men i den sekulære, akademiske verden er farene og fristelsene ikke å spøke med, det er vanskelig å leve år etter år som student og ikke bli infiltrert av det synet som dominerer vår tid så totalt. Og hvis en er lærer er faren for å tilpasse seg enda mye større. For det er ofte den eneste måten å bli respektert som forsker i fag som er dominert av en sekulær tenkemåte. De som er lærere og professorer ved kristne skoler og universiteter har derfor et enormt ansvar. For det første må de klart og grundig presentere hva ulike forskere sier innenfor sitt eget fag. Men dette er bare en ganske liten del av ansvaret. Deretter må de gå videre og forklare hvor det er fundamentale konflikter mellom den vitenskapelige tradisjonen og. den bibelske sannhet. Eller vil de - i den akademiske frihets, eller toleransens, eller nøytralitetens navn - la alt dette slippe unna uten konfrontasjon? Ikke-kristne gjør aldri dette siste. F.eks. er ikke en marxistisk sosiologiprofessor ved et sekulært universitet interessert i nøytralitet. Han vil sørge for at hans egen ideologi kommer klart fram til studentene. Jeg vil gjenta her at kristne forskere ofte har latt være å komme med klare standpunkter. Dette er selvsagt ikke sant for alle og vi må være glade for dem som har presentert sitt standpunkt klart. Men det har vært og er fremdeles en økende tilpasning til det som er "det aksepterte synet" i ulike fag. Hvor mange ungdommer er det som på grunn av dette har fått steiner på våre skoler når de kom og ba om brød? Dette gjelder også de stedene vi regner som våre aller beste kristne læreinstitusjoner. Og dette er ikke et problem vi vil møte i framtiden, vi møter det i dag. KIRKENES VERDENSRAD Det er utrolig hvordan evangeliske kristne mer og mer tilpasser seg den rådende ideologien i vår tid. Et nytt eksempel på dette er at mange konservative kristne nå oppfordrer til medlemskap i Kirkenes Verdensråd (KV). Det ironiske ved dette er at den verdslige pressen nå har begynt å kritisere KV sterkt og å avsløre alt det hykleriet som fins der - mens kristne ledere og innflytelsesrike kristne tidsskrifter altså priser det som skjer. Jeg vil sitere en hel del fra en artikkel i Time Magazine fordi den beskriver så klart hva som skjer. Den heter: Den økumeniske bevegelses merkelige politikk.
Senere i den samme artikkelen skriver Time om det kristne vitnesbyrdet og om evangelisering:
Les så hva de evangeliske lederne og den kristne pressen skriver og se kontrasten. I en artikkel i Christianity Today sto det:
Artikkelen gikk videre og avviste all marxistisk påvirkning, bagatelliserte anklagene om at KV uttaler seg "uklart om det unike ved frelsen i Kristus," forsvarte oppfordringen til ensidig nedrustning og prøvde generelt sett å få alt som skjedde ved generalforsamlingen i Vancouver til å virke positivt. Er det virkelig mulig at han som her skrev i Christianity Today har vært ved den samme generalforsamlingen som Time? En skulle tro at han hadde hatt vel så mye innsikt i Kirkenes Verdensråd som et sekulært tidsskrift som Time. Men igjen ser vi at ikke-troende ofte forstår ting mye bedre enn kristne som har skikket seg lik denne verden. Det er vanskelig å forstå at denne observatøren kunne komme med en så naiv og positiv rapport - spesielt dersom vi ser på andre ting som også foregikk ved generalforsamlingen i Vancouver. Et eksempel på hvor langt tilpasningen har kommet er at 200 evangeliske, mange av dem innflytelsesrike kristne ledere, undertegnet en uttalelse som anbefalte Kirkenes Verdensråd og oppfordret evangeliske kristne til å delta der. En av de få evangeliske lederne i Vancouver som ikke undertegnet uttalelsen med støtte til KV var Dr. Peter Beyerhaus, professor ved universitetet i Tübingen i Vest-Tyskland. I en alternativ uttalelse skrev Beyerhaus, som i lang tid har vært godt informert om KV, om generalforsamlingen på følgende måte:
Beyerhaus' uttalelser omfatter mye mer enn dette og alt sammen viser at det er komplett umulig å forene KV's program og filosofi med historisk, ortodoks kristen tro. Men legg nøye merke til hva jeg sier her. Spørsmålet er ikke om vi skal være medlemmer av et kirkesamfunn som er med i Kirkenes Verdensråd. Dette er et samvittighetsspørsmål, selv om jeg ikke kunne vært med i en slik kirke. Spørsmålet er heller om kirketukt er et av kjennetegnene for en sann kristen kirke. Og her har vi altså å gjøre med kristne ledere som totalt dropper kirketukten, også når det gjelder de mest sentrale trossannhetene. De ber bibeltroende kristne om å bli værende i kirker som er totalt pluralistiske ? med en blanding av bibeltroende kristne og folk med helt ekstreme liberalteologiske syn. Når de gir opp ethvert håp om å noen gang kunne bruke kirketukt for å rense kirken, har de godtatt enhver type vranglære og usannhet som normalt for Jesu Kristi kirke. Beyerhaus' konklusjon er veldig klar her: "Alle disse observasjonene støtter vår oppfatning at Kirkenes Verdensråd står i fare for å bli et talerør for falske uttalelser om Gud. " (17) ET UTOPISK SYN Det er viktig å legge merke til at Kirkenes Verdensråd har tatt feil beslutninger i en hel rekke saker og at også evangeliske kristne har tilpasset seg mer og mer. En ting jeg vil nevne spesielt er det ansvaret vi kristne har til å motarbeide diktaturer, både høyre- og venstrediktaturer. Dette innbefatter diktaturet bak jernteppet og de diktaturstatene rundt om i verden som har oppstått på grunn av Sovjetunionens og marxismens ekspansjonistiske filosofi. Det sovjetiske systemet er fullt og helt basert på humanismen, at mennesket er det eneste som fins. Det er denne ideologien som nå også er i ferd med å ødelegge våre egne land og kulturer. Dette må sies på en balansert måte, og jeg vil gjenta her at mitt eget land aldri har vært perfekt, men nå er det ennå mindre perfekt enn før. Det er mange år siden jeg ba om rettferdighet for landet mitt, nå ber jeg bare om nåde. Nå som vi har trampet på og begynt å forakte den innsikten vi hadde fått fra Bibelen, fortjener vi Guds dom. Men dette må likevel ikke hindre oss i å si at situasjonen i Russland er enda verre. Å elske vår neste som oss selv betyr i denne sammenhengen for det første å hjelpe alle dem som blir forfulgt i disse landene (og spesielt å aldri bagatellisere forfølgelsen av kristne brødre og søstre bak jernteppet). For det andre å ikke hjelpe til med å spre videre denne undertrykkelsen til andre land. Dette gjør vi hvis vi glemmer at vi lever i en fallen verden og derfor er med og støtter dagens utopiske syn på nedrustning. Bibelen er klar her: Jeg skal elske min neste som meg selv. Jeg skal gi ham det han trenger og hjelpe ham på en praktisk måte, alt dette midt i en fallen verden og på mitt tidspunkt i historien. Det er derfor jeg ikke er pasifist. Pasifisme i denne fryktelige, fortapte verden som vi lever i betyr at vi svikter de menneskene som trenger oss mest. Et eksempel kan illustrere dette. jeg går nedover en gate og oppdager en bølle som holder på å slå en liten jente i hjel, han slår og slår og slår. jeg ber ham om å slutte å slå. Men hva skal jeg gjøre hvis han nekter? Hvordan kan jeg vise kjærlighet da? Da betyr kjærlighet å stoppe ham med alle tilgjengelige midler, inklusiv vold. Og dette gjør jeg ikke bare av humanitære grunner, jeg gjør det fordi jeg vil være lydig mot Kristus. Slik må jeg handle for å vise kjærlighet i en fallen verden. For hva vil skje med denne jenta dersom jeg ikke gjør noe? Dersom jeg overlater henne til angriperen har jeg ikke vist henne kristen kjærlighet. Å vise kjærlighet er å vise ansvar for sin neste, og både hun og han er min neste. Den andre verdenskrig er et klinkende klart eksempel på dette. Hva skulle en gjøre med Hitlers terror? Det var ingen annen måte å stoppe den på enn ved å bruke vold. Ingen annen mulighet. Så vidt jeg kan se, var det å gå til krig mot Hitler et sant uttrykk for kristen kjærlighet, fordi vi lever i en fallen og abnorm verden. På grunn av syndefallet er ikke verden det Gud hadde tenkt at den skulle være. Det er mange ting i verden som sårer oss, men vi er nødt til å møte dem. Det nytter ikke å ignorere fakta, for vi lever ikke i en tenkt, utopisk verden. Utopiske modeller har alltid ført til tragedier i denne falne verden. Og Bibelen er aldri utopisk og virkelighetsfjern. Vi er alle redde for krig, og spesielt for muligheten for en kjernefysisk krig. Men i denne falne verden er det mange ting vi må møte selv om vi er redde. Etter den andre verdenskrig har europeerne i større grad enn amerikanerne ønsket seg atomvåpnenes beskyttelse og de har bedt om denne beskyttelsen. Våpenkappløpet har nå blitt aldeles vanvittig, med en enorm oppbygning av atomvåpen på begge sider. Derfor er vi nødt til å ha forhandlinger og prøve å redusere våpenlagrene og utplasseringene. Men den viktigste årsaken til våpenkappløpet er ikke forandret: Europa ville - ennå mer i dag enn på Winston Churchills tid - ha vært truet av Sovjetunionen, både politisk og militært, hvis det ikke hadde vært for NATO's atomvåpen. I forbindelse med dette er det interessant å se hva den franske, venstreradikale filmskuespilleren Yves Montand nettopp sa. Montand er gift med Simon Signoret, én av de mest kjente venstreradikalerne i Frankrike de siste 35 årene, og Montand selv har også vært aktiv på den politiske venstreside. Derfor er disse uttalelsene hans ganske enestående. Han sier nemlig at dagens fredsbevegelse og fredsdemonstrasjoner er farligere enn selveste Stalin. Ensidig nedrustning i denne falne verden, spesielt når vi står overfor Sovjets aggressive og gudløse materialisme, er ingenting annet enn utopisk ønsketenkning. Det vil, som utopisme alltid, vil i denne verden, føre til katastrofe. Det kan virke naturlig å snakke om frys når vi tenker på dagens våpennivå eller å si at vi aldri vil bruke atomvåpen først. Men hvis vi tenker gjennom disse to alternativene, vil begge to i praksis være lik ensidig nedrustning. Og det må heller ikke glemmes at frys ikke legger noen begrensninger på de våpnene som allerede fins i dag. Derfor kan en heller ikke oppnå noen skikkelig sikkerhet ved en slik politikk. Jeg kan forstå hvorfor de liberale teologene er så optimistiske og romantiske på dette punktet. Disse er nemlig ikke enige med Bibelens understrekning av at hele denne verden har falt i synd. jeg kan også forstå at enkelte kirkesamfunn er pasifistiske; disse har nemlig alltid misforstått Jesu bud om å snu det andre kinnet til og brukt det på staten. De ignorerer det gudgitte ansvaret staten har til å beskytte mennesker og sørge for at retten får råde. Jeg kan derfor forstå begge disse to synspunktene, men begge to er feil. Hvis de får dominere vår statsmakt og vår politikk, vil det ende med katastrofe. Men når de som kaller seg evangeliske, konservative kristne begynner å akseptere disse tankeløse, men populære ideene, og blir romantiske og utopiske, da er det på tide å rope et varsku. Dersom vi aksepterer en tilpasning til verden på dette punktet, hvordan kan vi da si at vi elsker vår neste? (18) KJØNNSROLLENE Jeg vil nevne et siste punkt her, hvor de kristne med tragiske resultater har tilpasset seg det som er populært i dag. Det er det som har å gjøre med ekteskap, familie, seksualmoral, feminisme, homofili og skilsmisse. Jeg diskuterer alle disse tingene sammen under dette punktet fordi de hører sammen og alle er en del av dette viktige aspektet ved menneskelivet. Bibelens syn. Hvorfor er ekteskapet og disse andre aspektene ved seksuallivet så viktige? Bibelen sier at ekteskapet ikke bare er en menneskelig ordning, men at det er et mysterium som, når det blir holdt i ære, også viser oss noe av Guds egen karakter. Derfor ser vi at forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet blir brukt i Bibelen som et bilde, en illustrasjon, et eksempel på det enestående forholdet mellom den enkelte kristen og Kristus og mellom kirken og Kristus. Slik står det i Efeserbrevet 5,25b-32:
Legg merke til hvordan Guds ord her svært nøye fletter sammen denne beskrivelsen av hvordan et ekteskap skal være med beskrivelsen av kirkens forhold til Kristus. Disse to ideene er så sammenvevd at det er nesten umulig å skille dem. Vi leser også i Efeserbrevet 5,21-25 og v33:
Dette er ikke noe isolert avsnitt, vi finner det samme bildet med bruden og brudgommen flere ganger i Det Gamle og Det Nye Testamente. (Se f.eks. Johannes 3,28-29, Romerbrevet 7,1-4, Jeremia 3,14, 2. Korinterbrev 11, 1-2 og Johannes åpenbaring 19,6-9.) Forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet er altså svært nært sammenbundet med forholdet mellom Kristus og kirken. På samme måte som det er en reell enhet mellom en menneskelig brud og brudgom som virkelig elsker hverandre - på tross av at de fremdeles er to atskilte personer - er vi også ett med Kristus. Denne forståelsen av hvordan Bibelen sammenligner det menneskelige mann-kvinne forholdet med vår enhet med Kristus leder våre tanker i to retninger. For det første lar det oss forstå hvor stort, vidunderlig og fint ekteskapet er. For det andre lar det oss forstå noe av forholdet mellom Gud og hans folk og mellom Kristus og kirken. Skilsmisse. Men hva har vår generasjon gjort med dette nydelige bildet av ekteskapet? Den har ødelagt det. Og vi må dessverre si at ekteskapet har blitt nesten like ødelagt blant oss kristne. Dersom vi ser på våre kristne ledere og på mye av den kristne litteraturen, finner vi det samme destruktive synet på skilsmisse, ekstrem feminisme og til og med homofili, som vi finner blant de ikke-kristne. Noen klare eksempler på hvor langt utglidningen blant kristne har kommet når det gjelder skilsmisse finner vi i en bok av Os Guinness:
Men det må være en balanse her også. Vi må ha medlidenhet med dem som er skilt, og med alle dem som har blitt berørt av en skilsmisse. Men mange kristne har nå helt sluttet å snakke om at noe er rett og galt når det gjelder skilsmisse, fordi de mener at en slik holdningsløshet er å vise kjærlighet. De har derfor helt gitt opp å behandle skilsmisse etter de retningslinjene som Bibelen setter opp. Feminisme. Vi kan ikke snakke om skilsmisse uten å nevne den ekstreme feminismen, for det er først og fremst det synet den representerer som fører til skilsmisse i dag. Det er her interessant å lese hva redaktøren av et kristent tidsskrift som kaller seg konservativt skriver:
Denne redaktøren har rett iallfall på én måte. I dag møter vi virkelig en sterk og nedbrytende feminisme som forkynner at hjem og familie bare er måter å undertrykke kvinner på, at personlig realisering og karriere må komme før ekteskapet og barnas behov, at husarbeid og omsorg for barn er nedverdigende og at det er bortkastet tid å være hjemmeværende på heltid. Dette har selvsagt hatt en ødeleggende virkning på familielivet, men også på hele samfunnet. Fordi flere og flere vokser opp i oppløste familier og derfor har fått ødelagt mye av sitt livsgrunnlag. (21) Vi forstår feminismen først når vi oppfatter at den dreier seg om absolutt og total likhet, uten begrensninger. Men også her må vi sørge for å ha et balansert syn. Bibelen sier ikke at mann og kvinne har forskjellig verdi. Alle, både menn og kvinner, står framfor Gud som personer som er skapt i hans bilde, og som syndere som trenger frelse. Pga. dette har alle mennesker både samme enestående verdi framfor Gud og mennesker og samme behov for Jesus som frelser. Men på samme tid betyr ikke denne likheten at alle skal se like ut og ha de samme oppgavene. Det er en likhet som bevarer den fundamentale forskjellen mellom kjønnene og som gir folk muligheter til å leve ut disse forskjellene. Bibelen holder fast på alt menn og kvinner har felles, at de begge er skapt i Guds bilde, og sier at de to til sammen viser oss hvordan Gud er. Vi må altså holde fast på to ting samtidig her: 1) Fordi både menn og kvinner er skapt i Guds bilde er de like på mange områder og dette får store konsekvenser for mange ting i livet. Og 2) fordi menn og kvinner er skapt med forskjeller som gjør at de utfyller hverandre, får også dette svært stor betydning for mange livsområder; for familien, for kirken og for samfunnet som helhet. Det er mange måter de kan utfylle hverandre på, men det betyr ikke at de kan gjøre hva de vil uten begrensninger. Bibelen gir stor frihet både til menn og kvinner, men det er en frihet som er innhegnet av den bibelske sannheten og begrenset av hva det betyr å utfylle hverandre og på en slik måte uttrykke hele Guds vesen. Vi må bekjenne at menn ofte har ødelagt denne balansen som Gud har satt opp og blitt til rene tyranner. Det er mannens ansvar, så langt han kan, å sørge for at kona kan få realisert seg selv. Dette er også en del av de bibelske retningslinjene. Men i motsetning til denne enestående balansen har folk i dag satt opp den absolutte og ubegrensede friheten og likheten i mann-kvinne forholdet som ideal. De har kastet overbord alle begrensninger og retningslinjer, og spesielt det som Bibelen sier. Vår tid prøver altså ikke å oppfylle Bibelens bud om likhet og forskjeller, men har et syn som fører til at alle forskjeller blir visket bort. De tar med andre ord ikke hensyn til alle forskjellene som fins mellom menn og kvinner og hvordan disse får betydning for alle livsområder. Dette er ødeleggende for begge parter fordi det ikke tar hensyn til at de faktisk ble skapt til å utfylle hverandre. Homofili. Jeg snakker mye om dette fordi det er et helt avgjørende punkt. Å fornekte det Bibelen sier om hva det vil si å være mann og kvinne betyr at en fornekter en vesentlig del av menneskets natur, av Guds vesen og av Guds forhold til mennesker. Men å fornekte dette får også store konsekvenser for menneske- og samfunnslivet. Hvis vi aksepterer denne ideen om likhet uten noen forskjeller, må vi med logisk nødvendighet også akseptere abort og homofili. For dersom det ikke fins noen virkelige forskjeller mellom menn og kvinner, kan en selvsagt heller ikke fordømme homoseksuelle forhold. Og hvis det ikke er noen forskjeller mellom kjønnene, har de som tror på denne illusjonen bare en måte å fornekte det viktigste beviset for at det virkelig fins forskjeller: De må ta abort når graviditet oppstår. Vi ser igjen at et syn som i starten ser ut til å ligne på Bibelens syn etter hvert ender opp et helt annet sted. Det begynner med at en vil fri seg fra de begrensningene som Gud har satt opp, dette fører til et syn med likhet uten noen forskjeller, dette fører igjen til at en fornekter hva det virkelig vil si å være mann og kvinne, som igjen fører til abort og homofili, ødeleggelsen av hjem og familie og til slutt til sammenbrudd for hele vår kultur. Og vi må igjen si at de kristne heller ikke her har gjort det de skulle. Det er mange kristne, også kristne ledere, som fullstendig fornekter det Bibelen sier om forholdet mellom mann og kvinne i hjem og kirke. Det er mange som aksepterer ideen om likhet uten forskjeller og som bevisst ignorerer det Bibelen sier om dette. (22) Det er til og med folk som kaller seg kristne som aksepterer homoseksualitet og også såkalte homofile "ekteskap". (23) Mistillit til Bibelen. Dette som vi har snakket om her kan ikke skje uten at en ignorerer det Bibelen sier om seksualmoral. Og det er ikke snakk om vanskelige tolkingsspørsmål her, det er snakk om en direkte og bevisst fornektelse av det som Bibelen sier. Noen kristne har faktisk forandret sitt syn på Bibelens ufeilbarlighet for å få det til å passe med dagens feministiske ideologi. Dette er ingenting annet enn å skikke seg lik denne verden. Det er en direkte og bevisst bortforklaring av det Bibelen sier for å kunne tilpasse seg denne verden der det moderne synet ikke passer med Bibelens ord. Her er et nytt eksempel på dette som går på homofili, skrevet av en som kaller seg en konservativ kristen:
Ubevisst har denne forfatteren gitt oss en nøyaktig beskrivelse av hvordan tilpasningen virker. Først begynner en å stille spørsmål, pga. det de ikketroende rundt en sier, så ser en på Bibelen, på teologien, på vitenskapen, inntil det Bibelen sier blir totalt underordnet det rådende synet i verden. Den forfatteren jeg siterte ovenfor viser dette tydelig med et treffende bilde; å være homofil er nesten det samme som å være keivhendt. Det vil si at på samme måte som noen er høyrehendte og noen venstrehendte er også noen heteroseksuelle mens andre er homoseksuelle. Det ene er like bra som det andre. Det er vanskelig å forestille seg hvor langt denne utviklingen har kommet. De kristne er svært langt på vei infiltrert av den ikke-kristne verden når det gjelder ekteskap og seksualmoral. Få vil gå så langt som de jeg har sitert her, men mange vil tolerere at andre har slike syn. De vil i praksis, kanskje også prinsipielt sett, se på det Bibelen sier om forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet og i kirken som merkelige anakronismer som er irrelevante for vår moderne tid. For noen er tilpasningen bevisst og gjort med hensikt, for andre er det en ubevisst tilnærming til den moderne tidsånden. Men resultatet blir stort sett det samme i begge tilfeller. Å tro på Guds ord. Hvorfor er hele dette spørsmål om ekteskap og seksualitet så viktig? Først og fremst fordi Bibelen sier at det er viktig og bruker de sterkeste ord mot dem som bryter Guds ordninger her:
Og et annet sted spesielt om homofili:
Gud fordømmer seksuelle synder svært sterkt. Det betyr ikke at seksuelle synder er verre enn andre synder. Og dersom vi vil være tro mot Bibelen, må vi ta et klart og sterkt standpunkt mot alle synder. Samtidig må vi ikke glemme at Gud fordømmer seksuelle synder sterkt og at han aldri tillater oss å være uklare i vår fordømmelse av disse syndene. Hvorfor er dette så viktig? For det første naturligvis fordi Gud sier at det er viktig. Gud har skapt og skal dømme hele universet, det han sier er vår lov og når han sier at noe er galt, så er det galt. For det andre må vi ikke glemme at Gud gav oss ordninger og fellesskap for at vi skulle oppfylle den planen han hadde for våre liv. Derfor er de rette seksuelle ordningene de beste for oss, det var slik vi ble skapt. Dersom vi ikke følger Guds ordninger for ekteskap og seksualliv, vil det ødelegge både oss personlig og også hele vårt samfunn. For det tredje vil en fornektelse av Guds ordninger for ekteskap og seksualliv skjule for oss hvordan Guds forhold til sitt folk er, slik dette er illustrert med Bibelens lære om ekteskapet. Det er ikke bare snakk om hva som er rett og galt på et menneskelig plan, det er også en fornektelse av sannheten om Gud og hans forhold til de kristne. Hvis vi ikke følger Guds ordning her, ødelegger vi det sanne bildet av hva en kristen er, individuelt og som en del av menigheten. Til slutt må vi applisere dette spesielt på Guds ordning for familien. Som vi allerede har sett så maler Bibelen et nydelig bilde av forholdet mellom mann og kone i ekteskapet, og sier at dette er som forholdet mellom Kristus og kirken:
Dette er ikke undertrykkelse slik som mange i dag, også noen kristne, vil ha oss til å tro. Det er et nydelig bilde på hva ekteskapet skulle være, men samtidig også på Kristi kjærlighet til kirken. Å forkaste dette betyr ikke bare at en ødelegger ekteskapet, det betyr også at en skjuler sannheten om Kristi uforanderlige kjærlighet til kirken og fornekter Bibelens autoritet når det gjelder seksualmoral.
FOTNOTER TIL KAPITTEL 5 1) Russ Williams, "Spotlight: Evangelicals for Social Action," Evangelical Newsletter. 15. oktober 1982, s 4. 2) For en videre behandling og sterk kritikk av den "sosialistiske tenkemåten" les: Franky Schaeffer, Bad News for Modern Man (Westchester, Ill.: Crossway Books, 1984) 3) Herbert Schlossberg, Idols for
Destruction: Christian faith and Its Confrontation with American Society
(Nashville: Thomas Nelson, 1983) s 133 og 134.
4) John Perkins arbeid er et godt eksempel på et alternativ til den "sosialistiske tenkemåten" - et alternativ som er både bibelsk, oppofrende og praktisk. Perkins, som selv er neger, legger vekt på at de fargede selv må være aktive innenfor det økonomiske system, at de må bli gitt muligheter at de må bli behandlet rettferdig og at en må arbeide for rettferdighet innenfor det økonomiske system vi har. Se spesielt John Perkins, Let Justice Roll Down (Ventura, Calif.: Regal Books, 1976), A Quiet Revolution: The Christian response to Human Need, A Strategy for Today (Waco, Texas: World, 1976) og With Justice For All (Ventura, Calif.: Regal Books, 1982). 5) Det er interessant å se at
nå som mange konservative kristne begynner å lovprise sosialismen,
får et stadig større antall sekulære sosialister
nok av den. Spesielt interessante her er de såkalte "Nouveaux
Philosophes". Bl.a. Bernard?Henri Levy, som The Christian Science
Monitor kaller "en av dagens ledende filosofer i Frankrike. "Levy
er på ingen måte en troende, men hans innsikt i moralske,
sosialistiske og juridiske problemer er bemerkelsesverdig. Han sier:
Jeg er ikke en troende, men hvis vi ønsker å finne en ny
basis for etikken, tror jeg den beste grunnen er den gamle bibelske
tradisjonen. Disse gamle manuskriptene inneholder prinsippene for menneskerettighetene,
for det enkelte menneskets verdi og for idéen om eksil og verdensborgerskap.
Marxismen derimot hevder at det ikke fins noen absolutt etikk eller
sannhet, at ingen ting er absolutt ondt eller godt, at alt avhenger
av omstendighetene og hvilken klasse som handler. Hvis man vil unngå
denne etiske reliativismen, kan man finne redskaper og inspirasjon til
dette i Bibelen. 6) Se videre hvordan jeg har skrevet om dette i How Should We Then Live? (Westchester, Ill.: Crossway Books, 1976), s 113, 114 og 127, 128; i The Complete Works, Bind V, s 141, 142 og s 152, 153. Jeg vil også nevne når det gjelder rasespørsmålet at helt fra den tiden jeg var pastor i St. Louis i 1940-årene og fargede boligområder kom nærmere og nærmere kirken vår, poengterte jeg overfor de eldste i menigheten at hudfargen aldri skulle få avgjøre hvem som skulle få bli kirkemedlemmer, og at jeg ville gå av øyeblikkelig hvis noe slikt skjedde. Og i løpet av årene har mange fargede funnet L'Abri som det første stedet der hudfargen ikke betydde noen ting som helst. I 40-årene hadde mange av de ledende kristne skolene i USA fremdeles strenge regler for hvordan hvite og svarte elever kunne omgås hverandre - eller helst ikke omgås. Jeg skal aldri glemme en farget som hadde gått på en slik skole og som sa etter at han hadde kommet til L'Abri: "Dette er det første stedet jeg er blitt behandlet som et menneske." jeg gråt da han sa det, jeg var så glad for at han kunne si noe slikt. 7) Se her i A Christian Manifesto, s 121; i The Complete Works, Bind V, s 486. 8) Se her, Francis A. Schaeffer, Vladimir Bukovsky og James Hitchcock, Who is for peace? (Nashville: Thomas Nelson, 1983), s 19. 9) Witherspoons Works, bind 5, s 184. 10) Ronald A. Wells, "Francis Schaeffer's Jeremiad", Reformed journal. Mai 1982, s 18. 11) Dette er ikke bare en abstrakt akademisk diskusjon. For hvis den kristne sannhet betyr lite eller ingenting for samfunnet, hvis det bare er en illusjon å tro at reformasjonens "Skriften alene" betyr noe, da er i virkeligheten kristendommen også bare en tilfeldig hendelse i en verden full av sannsynligheter, usikkerhet og konstant forandring. Det bør ikke overraske oss at den historikeren jeg siterte tidligere (note 10), som kritiserte reformasjonen og sola scriptura prinsippet så sterkt, i en annen artikkel oppfordrer kristne til å se på Walter Rauschenbusch og Reinhold Niebuhr og deres sosiale evangelium for å finne et grunnlag for at vi kristne kan ha noe å si til vår moderne kultur. Dere som kjenner noe til disse to mennene vil forstå hva dette betyr. Tidligere sto bibeltroende kristne i sterk motsetning til Niebuhrs sosiale evangelium. 12) En personlig beretning om hvordan dette kan skje, f.eks. i psykologi, kan en finne i et interessant kapittel kalt "Wolf in the fold" i William Kirk Kilpatricks bok Psychological Seduction (Nashville: Thomas Nelson, 1983), s 13-27. 13) Richard N. Ostling, "The Curious Politics of Ecumenism," Time, 22. august 1983, s 46. Om den marxistiske påvirkningen i KV's bevilgninger til gerilja og motstandskamp se også: Richard N. Ostling; "Warning Over Where Donations Go," Time, 28. mars 1983, s 58 og 59; Kenneth L Woodward og David Gates, "Ideology Under the Alms," "Newsweek, 7. februar 1983, s 61 og 62; og Rael Jean Isaac, "Do You Know Where Your Church Offerings Go?" Readers Digest, januar 1983, s 120-125. 14) Ostling, "The Curious Politics," s 46. 15) Richard Lovelace, "Are There Winds of change at the World Council?" Christianity Today, 16. september 1983, s 33 og 34. 16) Peter Beyerhaus, Arthur Johnston og Muyung Yuk Kim, "An Evangelical Evaluation of the WWC's Sixth Assembly in Vancouver," i Theological Student Fellowship Bulletin, september-oktober 1983, s 19 og 20. 18) For en videre behandling av spørsmål angående atomkrig og pasifisme, se Schaeffer, Who Is For Peace?, spesielt s 19-30. En svært god lengre behandling av emnet er: Jerram Barrs, Who Are the Peacemakers? The Christian Case for Nuclear Deterrence (Westchester; Ill.: Crossway Books, 1983). 19) Os Guinness, The Gravedigger File: Papers on the subversion of the Modern Church (Downers Grove, Ill.: Inter Varsity Press, 1983), s 99-100. 20) John F. Alexander, "Feminism as a Subversive Activity", The Other Side, juli 1982, s 8. 21) Det er interessant å legge
merke til hvordan sosiologene Birgitte Berger og Peter L. Berger knytter
sammenbruddet av familien og dagens negative holdning til den sammen
med en rekke andre saker. De skriver: De som prøver å ødelegge
den tradisjonelle, borgerlige familien har som høyeste mål
å få slutt på alle risikoer. Dette ønsket om
en risikofri tilværelse viser seg tydeligst i de følgende
sakene: En idealiserer den frie og franke ugifte som ikke har noenting
som hindrer ham eller henne i å realisere seg selv, en idealiserer
abort fordi den én gang for alle gjør slutt på den
brennemerkende risikoen for uønskede svangerskap, en insisterer
på at homoseksuelle forbindelser er like høyverdige som
heteroseksuelle ekteskap. På den måten setter en dette forholdsvis
risikofrie forholdet (fordi det er barnløst) på linje med
det mest risikofrie forholdet av alle. Alle disse ting kan bli satt
i samme gruppe, en gruppe som er negativ til fødsler. De passer
også godt inn i den generelle ideologiske tendensen i dag: Politisk
radikalisme, null-vekst, mot befolkningsøkning, mot atomkrig
og andre mer generelle anti-teknologiske følelser, pasifisme
og en motstand mot konfrontasjoner i internasjonale relasjoner, en sterk
mistillit til patriotisme (som vanligvis også har en militær/forsvarsvennlig
side), og en generell negativ holdning til disiplin, til folk som vil
oppnå noe og til konkurransedyktighet. Samlet er dette helt klart
ting som vil ødelegge vårt samfunn. Et samfunn som er dominert
av disse ideologiene har små sjanser i den virkelige verden som
stort sett består av folkegrupper med helt motsatte normer og
vaner. 22) Se f.eks. Paul K. Jewett, Man as Male and Female (Grand Rapids, Mich.: Eerdmans, 1975); og Virginia R. Mollenkott, Women, Men and the Bible (Nashville; Abingdon, 1977). 23) Se f.eks. Letha Dawson Scanzoni og Virginia R. Mollenkott, Is the Homesexual My Neighbor? (San Francisco: Harper and Row, 1980). 24) Letha Dawson Scanzoni, "Can Homosexuals Change?" The Other Side, januar 1984, s 14. 25) Les også: 1. Kor. 6,9-10; 1. Tim. 1, 9-10; Judas 6-7; 2. Pet. 2, 4 og v. 6-8; 3. Mos. 18,22 og 20,13. |
