Den katolske messeboken fra 1961INNLEDNINGDen kristne tro hviler på Jesu Kristi soningsoffer på Golgata. Det er dette offer som gjentas på ublodig måte i messeofferet. I brødets og vinens skikkelse løfter Guds Sønn seg ved prestens opp til Guds trone, og ved Kristus og med Kristus priser vi Gud og takker ham for hans miskunn mot oss, bærer fram våre bønner for ham og gir ham den eneste gyldige soning for våre synder. Intet er mer skikket til å skape Kristi offersinn i oss enn det å ta del i hans offerdød. Derfor krever Kirken av oss at vi skal overvære messeofferet hver søndag og alle foreskrevne helligdager. Kirken går ut fra den grunnsetning at vi er gjenløst ved Kristi offerdød, og at ingen kan bli frelst uten å ta del i denne soning. Gis det da noen fullkomnere måte å ta del i Jesu offerdød på enn å være med i messeofferet med det rette sinnelag? Det er dette Kirkens messebok skal hjelpe oss til. Når vi med den i hånden er med i den hellige messe, lever oss inn i dens herlige liturgi, ber og ofrer med vår Herre Jesus Kristus og hans Kirke, og i den hellige kommunion føres inn i samfunnet med ham, da vil vi vokse i kjærligheten til hans Kirke, som er hans mystiske legeme, til dens bud og til dens nådemidler. Kirkens språk er latin (med noen få greske setninger). Fra den tid da apostelen Peters bispestol ble reist i Roma ble nemlig Roma det sentrum kristendommen strålte ut fra til alle verdens kanter. Det samme kirkespråk i alle land viser enheten i Kirken, og latinen tjener denne enheten ved sin stabile form. Den norske oversettelse skal imidlertid hjelpe oss til personlig å leve oss inn i tekstene og messehandlingen. Den faste del av messen finner vi på side …... De skiftende deler er ordnet etter kirkeårets tider. Deretter følger rekken av helgenfester. En del fester retter seg etter Påsken, og faller altså ikke årlig på samme dato. Det kan da hende at to fester faller på samme dag, og den ene må flyttes eller falle bort det året. Til å avgjøre hvilken messe som skal leses hver enkelt dag, blir det utarbeidet en Liturgisk Kalender for de enkelte bispedømmer og ordenssamfunn; prestene retter seg da etter disse. Messeklærne: 1. Amikt, hvit skulderduk; før i tiden brukt dels også
som hodedekke. I pontifikalmesser bærer biskopen foruten disse seks paramentstykker, også sandaler i den liturgiske farge, levittklærne dalmatika og tunicella under messehagelen, samt mitra (bispehue), bispestav og hansker og de vanlige insignier bispekors og ring. De liturgiske farger er hvitt, rødt, fiolett, grønt og sort. Hvitt er lysets, hellighetens, renhetens farge. Den brukes i juletiden og påsketiden, i det hele på alle fester for Den hellige treenighet og Frelseren, dessuten på fester for Den hellige jomfru, englene og alle helgener som ikke var martyrer, samt på kirkevigslingsfester og ved brudemessen. Rødt er blodets og ildens farge. Den brukes i pinseuken, i votivmesser for den Hellige And, på alle fester for Herrens blod og lidelse, på korsfestene og på martyrfestene. Fiolett er botens farge. Den brukes i advent, septuagesima og fastetiden, på vigilie-, imbre- og bededager, og i noen votivmesser. Grønt er håpets farge. Den brukes på søndager fra 1. sønd. etter Herrens Åpenbaringsfest til septuagesima og fra pinseoktaven til advent; dessuten på ferialdager i de nevnte tidene. Sort er sorgens farge. Den brukes langfredag og i sjelemesser. Gullprydede messeklær kan brukes istedenfor hvite, røde og grønne, og rosa på søndagene "Gaudete" og "Lætare". Festenes rang. De kirkelige fester har forskjellig rang, slik at de lavere rangklasser må vike for de høyere (også når det gjelder høyere votivmesser) dersom de faller på samme dag. De høyere klasser, 1., 2. og 3. klasse, kan som regel ikke vike for en votivmesse, men de to siste klasser viker for søndagsmessen; bare fester av 1. klasse og fester viet Guds Sønn fortrenger en vanlig søndag. 4. klasse er den laveste og omfatter Marlas lørdagsmesse og en rekke ferialdager, dvs. dager uten noen bestemt fest. Vigiliedagene (etter lat. vigilia i betydningen våkenatt) har tre egne klasser; liturgisk utgjør de en enhet med den påfølgende høytid eller festdag. Det ville være lite hensiktsmessig her å komme nærmere inn på de regler som forøvrig gjelder det innbyrdes rangforhold mellom alle kirkeårets dager eller fester. Det vises til den årlige Liturgiske Kalender, som gjerne kunngjøres i kirkebladene eller i de enkelte kirker. Festene av 1. klasse: Søndagene i advent, Julaften, 1. Juledag, Juleoktavdagen (1. jan.), Herrens åpenbaringsfest (6. jan.), Askeonsdag, Søndagene i fasten, Pasjonsøndag, Palmesøndag, Den stille uke, Påskeoktaven, Hvitesøndag, Kristi himmelferd, Pinseaften, Pinseoktaven, Treenighetsfesten, Kristi legemsfest, Jesu hjertefest, Kristi blod, Kristi kongefest, Marias budskapsdag, Marlas opptagelse, Marias uplettede unnfangelse, Allehelgen, Allesjeler, St. Josefs minnefest (19. mars), St. Josef håndverkeren (1. mal), Johannes døperen, Peter og Paul, Mikael, Hellig Olav (for Norge), Kirkevigselsfesten, Vernehelgenen for den enkelte kirke, og for ordenskirkene: ordensgrunnerens fest. Oktaver. Alt i Det gamle testaments tid ble særlig høye fester feiret i åtte dager (oktav). Tre av våre høye fester utmerkes ved en slik oktav, nemlig Jul, Påske og Pinse. De to siste fortrenger alle andre fester i denne tiden. Stasjonskirker. Ved omtrent åtti messer finner vi i den romerske messebok angitt en stasjonskirke. Det henger sammen med en gammel skikk fra den første kristne tid, nemlig å feire gudstjenesten på et sted som hadde noe å gjøre med dagens fest. Særlig i Jerusalem ble gudstjenestene knyttet til de steder som de hellige minner var bundet til. Der samlet de troende seg om minnet; det ble en stasjon. I Roma ble tilknytningen til bestemte kirker etter tradisjonen gjennomført under pave Gregor 1. (590-604.) En del stasjoner er eldre, noen yngre. - Fra først av betydde statio en kirke hvor de troende kom sammen med sin overhyrde, Paven, til felles gudstjeneste. En diakon kunngjorde minst en dag i forveien tid og sted for stasjonen, og koret tok imot kunngjøringen med: "Deo gratias". Til stasjonskirken dro så pave, geistlighet og folk i høytidelig prosesjon under bønn og sang. Det var stasjonsprosesjonen, en felles forberedelse til stasjonsgudstjenesten. Prosesjonen av "Guds hærflokk" gikk ut fra en forsamlingskirke (Collecta). Når den kom inn i stasjonskirken, ble overhyrden høytidelig mottatt av geistligheten og ført inn i kirken med kors og røkelse. Vi kjenner igjen innledningen til en pontifikalmesse, hvor skikkene har holdt seg til våre dager. Til stasjonskirkene hører først og fremst de syv hovedkirker i Roma: St. Johannes i Lateranet, St. Peter, St. Paul og St. Maria Maggiore, Det hl. kors fra Jerusalem, St. Laurentius og St. Sebastian; så kom de gamle sognekirker i Roma til, og fra 7. årh. flere andre, f. eks. St. Apollinaris. Stasjonskirken har nok influert på utformningen av messetekstene av og til. På mandag i første fasteuken, f. eks., har evangeliet om den ytterste dom en viss sammenheng med stasjonskirken "St. Peter i lenker", som ligger tett opp til domhuset. Kirken St. Anastasia lå ved siden av en av de viktigste handelsplasser og vekslerhus i det gamle Roma; det har vel hatt noe å si for valget av evangeliet på tirsdag i første fasteuke. I stasjonskirkene får samfunnet mellom de hellige og menigheten sterkt preg. Her kjenner en mer de helliges samfunn enn andre steder: ett og samme offer, en og samme Kirke binder oss sammen, og vår egen sognekirke blir ett med den romerske stasjonskirke. Ordet fra Joh. 17, 21 blir levende for oss alle: At alle skal være ett. |