EN KATOLSK WEBLOG

Kardinal Darío Castrillón Hoyos, president for den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei, har nylig blitt intervjua om hva som har skjedd så langt etter at pave benedikt i fjor frigjorde den tradisjonelle latinske messen. Han har fått mye mer arbeid, sier han bl.a. i intervjuet som fins på engelsk HER og på (grunnspråket) italiensk HER. Her tar jeg med litt fra den engelske oversettelsen:

- Eminence, a few months after the promulgation of the Motu proprio, how do you take stock?

“With the Motu proprio the Pope wanted to give everyone a renewed opportunity to benefit from the enormous spiritual, religious and cultural richness present in the liturgy of the Gregorian rite [it appears the Cardinal is coining a term; he has used this repeatedly]. The Motu proprio emerges as a treasure offered to all, not in the first place to accommodate grievances and requests of anyone. Not a few of those who first were not involved in this extraordinary form of the Roman rite now manifest a great esteem for it. Among the faithful I would distinguish three groups: those who are linked in quasi organic form to the Fraternity of St. Pius X; those of the Fraternity of Saint Peter; and lastly the most important and numerous group, consisting of persons attached to the religious culture of all times, who today discover the spiritual intensity of the ancient rite, and among whom many young people. In these months have come into being new associations of persons belonging to this last group.” ...

– An objection is about the danger that seperate and different celebrations can create seperate communities… LES RESTEN »

Damian Thompson skriver på sin blog “Holy Smoke” – nokså skarpt som vanlig, som en kommentar til kardinal Kaspers kommentarer om Den anglikanske kirke – at kardinalen muligens fortsatt tror at man kan komme til større enighet med anglikanerne, men at pave Benedikt i større grad har gitt opp dette håpet, og heller imøteser en konversjonsbølge fra konservative anglikanere (og andre grupper):

Cardinal Kasper is clearly hoping for some sort of breakthrough – or break-up? – at this summer’s Lambeth Conference, which already promises to be a spectacular disaster. But I don’t think we should jump to the conclusion that his views represent those of Pope Benedict.

Kasper is the Catholic Church’s worldwide head of ecumenism, committed to a search for formal unity between Rome and Canterbury. That can only come about if the Anglicans eventually decide to stop ordaining women. Well, dream on.

The Pope, on the other hand, recognises that old-style ecumenism is dead in the water, and that a degree of unity is most likely to be achieved by large numbers of conservative Anglicans becoming Catholics. That possibility is growing stronger by the day.

Dette er tanker som ikke er helt ‘kosher’, men jeg har selv også vanskelig for å se hvordan vi katolikker kan komme videre økumenisk med de tradisjonelle protestantiske kirkene, som jo stadig fjerner seg fra den klassiske (katolske) lære og moral.

I en artikkel i the Catholic Herald har kardinal Kasper uttalt seg ganske tydelig om Den Anglikanske kirke, og om hva den bør gjøre bl.a. med hensyn til kvinnelige biskoper. De bør ikke innføre kvinnelige biskoper (og ikke tillate homofilt samliv) for velger de bort den felles (katolske) tradisjonen de delvis står i:

The Vatican has said that the time has come for the Anglican Church to choose between Protestantism and the ancient churches of Rome and Orthodoxy.

Speaking on the day that the Archbishop of Canterbury met Benedict XVI in Rome, Cardinal Walter Kasper, the president of the Pontifical Council of Christian Unity, said it was time for Anglicanism to “clarify its identity”.

He told the Catholic Herald: “Ultimately, it is a question of the identity of the Anglican Church. Where does it belong?

“Does it belong more to the churches of the first millennium, Catholic and Orthodox, or does it belong more to the Protestant churches LES RESTEN »

Dagen/Magazinet skrev i går at “Forholdet mellom det regjerende sosialistpartiet og Den katolske kirke i Spania er blitt ytterligere anstrengt som følge av forsøket på å fjerne kapellanene fra sykehusene.

... Biskop Demetrio Fernandez av Tarazona avviser kontant påstander fremsatt av representanter for det regjerende sosialistpartiet om at prestenes virke som sykehuskapellaner dreier seg om et privilegium for kirken. Tvertom er det her tale om en rett syke har til åndelig omsorg.

... Det anstrengte forholdet mellom regjeringen og det regjerende sosialistpartiet, kommer ennvidere til uttrykk i en anklage fra en sosialistleder mot kirken for å drive partipolitikk. Bakgrunnen er et massemøte som ble avholdt i Madrid den 30. desember, til støtte for tradisjonelle familieverdier. Omtrent to millioner mennesker møtte opp til markeringen.”

I katolsk sammenheng har vi noen ganger snakka om å starte et katolsk forum. Jeg har tatt dette opp med de ansvarlige i www.katolsk.no, og løsningen så langt er at jeg (midlertidig) har starta mitt eget katolske forum – som kan besøkes her.

Nå leste jeg i går at noen vil bruke en blog på denne måten, og altså viske ut skillet mellom en blog og et forum:
“Avisen DagenMagazinet har kjøpt det kristne nettsamfunnet kristenblogg.no. Fra og med i dag er kristenblogg en integrert del av dagenmagazinet.no og vil utgjøre debattforumet på avisens nettside.

Kristenblogg.no ble startet i 2006 av privatmannen Andreas Hesselberg og har på kort tid blitt et ledende forum for kristen debatt på nettet. Her kan man debattere alt fra dagsaktuelle politiske spørsmål til opplevelser i kristenlivet.

Redaktør for dagenmagazinet.no, Vebjørn Selbekk, forteller at avisen i lengre tid har ønsket å ha et forum for debatt som en del av tilbudet på nett. Han er glad for muligheten til å innlemme kristenblogg.no i Dagen Magazients satsning på nett.”

Les mer om dette her. – DagenMagazinets nye blog/forum er her.

(I Vårt Land var det forøvrig i dag et leserinnlegg som kritiserte dette oppkjøpet, siden kristenblogg.no (mente man) hadde en dårlig standard i sin debatt – usaklighet o.l. Selv har jeg besøkt kristenblogg.no for lite til å mene noe om det. Her kan man lese mange synspunkter på sammenslåinga.)

Arfinn heldt eit interessant fordrag over dette temaet på årskonferansen for Blå Kors sist veke. På bloggen sin har han skreve eit konsentrat av det han sa:

Vi er i dag vitne til ei endring av haldningar og konstellasjonar i det som handlar om ’det felleskristne’. Uventa konstellasjonar: Katolske kyrkje og Misjonssambandet/ lågkyrkjeleg kristendom står saman. Jamvel Pinsevenene og karsimatiske rørsler er inne i dette. Ikkje berre når det gjeld det ’etiske!; også når det gjeld dogma/lære. Rett nok har dei tradisjonelt ’katolsk-kritiske’ endå vondt for å innrømme endringa, men det er kulturavhengig, og vil endre seg vidare.

I eit protestantisk dominert miljø som det norske, har ’det felleskristne’ lett blir konsentrert –eller redusert – til nokre enkle parolar: -Bibelen! Jesus! Nåden!

JA til alt dette – men vi lever i ei tid der fornkla slagord/honnørord ikkje er nok. Dei kunne fungere så lenge den den overleverte, vanlege kristendomen og kristendomskunnskapen låg som eit grunn-nivå i landet/kulturen, innmura i sjølve det norske byggverket – av den historiske kyrkja både før og etter Reformasjonen.

Den tida er no forbi – både i samfunnet og i kyrkjelivet. Vi treng tjukkare og djupare/lengre røter!

Tjukkare:

Sjølve læra om Den Treeinige Gud. Treeingsdogmet. Det har avgjerande tyding for trua på Gud, på skapinga, på verda, på frelsesverket, på det kristne livet.

Saman med det: Læra om Kristus. Det Kristologiske dogmet. Det har også avgjerande tyding for tru og liv. Kristus, Gud og menneske. Inkarnasjonen. ...

Dette er articulus stantis et candentis ecclesiæ! Den trusartikkelen som kyrkja står- og fell med!

Lengre:

Røtene kan ikkje bli tjukkare om vi ikkje gjer dei lengre. Berre ved det kan vi auke den teologiske substansen og dermed styrken og krafta i trua og truslivet!

Og no nærmar vi oss ’den store tradisjonen’, historisk forstått. ...

Les vidare på p. Arnfinns eigen blog.

Pave Benedikts økumeniske budskap i USA for et par uker siden – der han understreka sannhetsspørsmålet så tydelig, og advarte mot relativismen – er nå oversatt til svensk, og kan leses HER med følgende innledning:

Har de kristna övergivit tanken på att det finns en absolut sanning som man måste vara enig om, och istället låter toleransen och relativismen vara ledstjärnor i ekumeniken? Påven Benedikts tal i USA vid en ekumenisk bönegudstjänst var skarpt när det gäller denna fråga: “Även inom den ekumeniska rörelsen kan kristna vara ovilliga att betona lärans betydelse av fruktan för att det bara skall förvärra i stället för att hela splittringens sår.”

Vi måste istället ge “ett otvetydigt vittnesbörd om evangeliets sanning och dess moraliska undervisning. Detta är det budskap som världen väntar på att få höra från oss. Precis som de första kristna har vi ansvar för att ge ett klart vittnesbörd om ”skälen för vårt hopp”, säger påven i talet.

Les selve teksten i svensk oversettelse (pdf): LES RESTEN »

Time Magazine skrev lørdag at pave Benedikt hadde gjort ende på den liberale katolske bevegelsen i USA, som har vært så sentral siden 60-tallet. Artikkelen nevner flere grunner til at de mener dette, men jeg kan ikke helt si at jeg klarer å følge argumentene. se selv:

He may not have been thinking about it at the time, but Pope Benedict, in the course of his recent U.S. visit may have dealt a knockout blow to the liberal American Catholicism that has challenged Rome since the early 1960s. He did so by speaking frankly and forcefully of his “deep shame” during his meeting with victims of the Church’s sex-abuse scandal. By demonstrating that he “gets” this most visceral of issues, the pontiff may have successfully mollified a good many alienated believers – and in the process, neutralized the last great rallying point for what was once a feisty and optimistic style of progressivism.

The liberal rebellion in American Catholicism has dogged Benedict and his predecessors since the Second Vatican Council of 1962-65. “Vatican II,” which overhauled much of Catholic teaching and ritual, had a revolutionary impact on the Church as a whole. LES RESTEN »

Jeg skrev for noen dager siden om å snu alteret, en post som etter hvert utvikla seg til å bli en samtale for eller mot den gamle og den nye messen. Jeg trykker et par av innlegga derfra under, med mine egne kommentarer. De kommentarene er at det ikke er riktig (for de aller fleste personers del) og heller ikke det mest fruktbare (slik jeg ser det i alle fall), å sette den gamle og den nye formen av messen så sterkt opp mot hverandre.

Det er utvilsomt slik at Vatikankonsilet ønska noen forandringer i messefeiringa, og det er vel like utvilsomt at Consilium-gruppa gikk svært langt i å forandre liturgien – sannsynligvis svært mye lenger enn konsilfedrene hadde tenkt seg. Da blir spørsmålet om alle disse forandringene var nyttige svært aktuelt, kanskje bør man gå tilbake på noen av forandringene? Det andre spørsmålet man diskuterer er så hva en organisk utvikling er, og hvor realistisk det er å gjeninnføre ting som Kirken sannsynligvis gjorde for 1500, men som ikke hadde vært i bruk siden den tid – det er blitt min overbevisning at det er lite fruktbart å forandre ting på en så uorganisk måte.

Jeg argumenter altså en del imot det andre argumantet under, og jeg er også kritisk til at man snakker så mye enten-eller. For det er vel nesten ingen tilhengere av TLM i Norge som deltar særlig ofte i feiringen av denne messen, de deltar vel de aller fleste søndagen i messen i dens nye form. Pave Benedikt gjorde det også svært klart at alle måtte godkjenne Novus ordo som gyldig messefeiring, og det blir derfor en avsporing av debatten å forutsette det motsatte.

Her er de to siste kommentarene fra den tidligere posten: LES RESTEN »

“Herre, jeg roper til deg, vær meg nådig og gi meg svar! Mitt hjerte gjentar ditt ord: “Søk mitt åsyn!” Herre, jeg søker ditt åsyn. Alleluja.” Sal 27 (26), 7-9

Dagens tema er (naturlig nok) at vi nå venter (etter Kristi himmelfart) på at Den Hellige Ånd skal sendes ut; vi har forventinger til det Herren skal gjøre. Slik lyder dagens kollektbønn:
Herre, lytt i nåde til våre bønner. Vi som tror at menneskeslektens Frelser lever hos deg i herlighet, vi ber deg: La oss få erfare at han er med oss inntil tidenes ende, slik han selv har lovet, han som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen

Alle dagens bønner kan leses HER, og alle tekstene HER.

I den gamle messen kalles denne søndagen “søndagen i oktaven for Kristi himmelfart”. Temaet ligner i stor grad på temaet i den nye messen; inngangsvers og bønner er ganske like, men tekstene er ikke de samme – se HER.

I den gamle messen hadde man også tradisjonen med å slukke påskelyset etter at evangeliet var lest Kristi himmelfartsdag. Men denne tradisjonen er nå blitt borte og påsketida varer nå fullt ut til og med pinsedag.

Jeg skrev nylig om en kirke der prstene har begyt å feire messen “vendt mot Gud”. Nå har Father Z. nevnt dette på sin bloggen, og presten som har snudd alteret skriver i en kommentar:
I am pleased to report that our reorientation is off to a very good start. There has been no audible murmuring so far, and 95% of remarks from the congregation have been overwhelmingly positive. The priests and deacons of the parish all report that ad Deum celebration lends itself much more easily to praying the mysteries we celebrate, and the altar boys are thrilled. Is that last indication, perhaps, the promise of future glory?

To any priest considering such a change in his own parish, I have this unsolicited counsel:

1. Before undertaking a reorientation, put everything else in the sacred liturgy right: ritual, music, furniture, vesture, etc. Right worship lovingly embraced by the people almost cries out in time for ad Deum celebration, and that makes the transition much easier when it comes.

2. Prepare the people carefully with adequate catechesis and time to ponder it all. Nothing is served by surprising the congregation with sudden change, even when it’s change for the better. Also take time to prepare the parish clergy and servers so that nothing appears ad hoc or amateurish when the change occurs.

3. Anticipate that the primary opposition will come from other priests in your diocese. This is a very emotional issue for priests of a certain age, and some of them will simply be unhinged by the return of ad Deum celebration anywhere in their diocese.

I first thought of doing this in my present parish over five years ago, and the demands of pastoral care kept crowding it out. Doing it now, in the wake of Summorum Pontificum and after the personal example of Pope Benedict, has probably made things much easier than they otherwise might have been. If that is one fruit cross-pollination of the two Forms of the Roman Rite, then God be praised.

Fra en leser har jeg fått tips om to katolske blogger som akkurat er kommet i gang.

Katolsk i hodet (norsk)

Fides Catholica – Katolsk tro (svensk)

Jesus sa: “Den Hellige Ånd skal komme over dere og gi dere styrke; og så skal dere være mine vitner – i Jerusalem, ut over hele Judea og Samaria, ja, like til jordens grenser.” Som han hadde sagt dette, så de ham løftes i været, og en sky tok ham bort for deres øyne. De stod ennå og stirret mot himmelen etter ham, da to menn i hvite klær trådte frem for dem og sa: “Hvorfor står dere her og ser opp mot himmelen, galileere? Den Jesus som nå ble tatt fra dere opp til himmelen, han skal komme tilbake på samme vis som dere nettopp så ham dra bort, inn i himmelen.”

Slik var avslutninga av første lesning i dagens messe, fra Apostlenes gjerninger kapittel 1. Les alle messens tekster her.

Slik lyder i dagens messe bønna etter kommunion:
“Allmektige, evige Gud, allerede her på jorden lar du oss smake himmelens goder. Rett vår lengsel og kjærlighet mot ham som påtok seg vår menneskenatur og bar den inn til deg, han som lever og råder fra evighet til evighet. Amen.”

Les alle messens bønner her.

Kristus steg ned fra himmelen av miskunnhet, og ingen er steget opp unntagen han, etter at han har gjort det slik at også vi er i ham, av nåde. Slik har det seg at ingen uten Kristus er steget ned, og heller ikke er noen annen steget opp enn Kristus. Ikke slik å forstå at den verdighet som tilkommer hodet, blir spredt rundt i legemet, men slik at det ene legeme umulig kan adskilles fra hodet.

I dag feirer vi Kristi himmelfartsdag, og jeg tar her med noen tenker fra den hellige Augustin om denne festen (en tekst som er med i tidebønnsboka).

Ingen er steget opp til himmelen unntagen han som er steget ned fra himmelen

I dag er vår Herre Jesus Kristus steget opp til himmelen – måtte vårt hjerte slå følge med ham! La oss legge oss apostelens ord på hjertet når han sier: ”Er dere da oppstandne med Kristus, så stem sinnet etter det som der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Søk det som er der oppe, og ikke det som er på jorden.” LES RESTEN »

Mange ganger i museer i Italia har jeg sett bilder av en dominikaner med ei øks i pannen, og navnet på bildet har sagt at det er av martyren Peter. I går feira jeg for første gang (etter TLM’s kalender) messen til minne om ham – for han er blitt borte i den nye liturgiske kalenderen.

Han forkynte den katolske tro og kjempet mot vranglærerne (katarene), og ble drept av sine motstandere i 1252. Slik leser vi i Wikipedia (HER kan man også lese om ham, og på norsk HER):
In 1252, because of what was said to be his virtues, severity of life and doctrine, talent for preaching, and zeal for the orthodox Catholic faith, Pope Innocent IV appointed him Inquisitor for Lombardy; he had been fighting against what the Church deemed heretics since the 1230s under Pope Gregory IX.

As his superiors destined him to preach to the Cathars, he evangelized nearly the whole of Italy, preaching in Rome, Florence, Bologna, Genoa, and Como. Crowds came to meet him and followed him; and conversions were numerous. He typically attacked Catholics who confessed the Faith by words, but in deeds denied it. The Cathars, against whom he preached, were a heretical group that adhered to elements of dualism and Manichaeism and rejected the authority of the Church and many Christian teachings.

He was killed by a group of Cathars on April 6, 1252, when returning from Como to Milan. ...

Under pave Benedikts messer i USA mottok flere politikere kommunion, selv om de som politikere har stadig har stemt for retten til fri abort. New Yorks kardinal Egan skriver i dag at det skulle de ikke ha gjort:

The following is a statement issued by Edward Cardinal Egan:
“ The Catholic Church clearly teaches that abortion is a grave offense against the will of God. Throughout my years as Archbishop of New York, I have repeated this teaching in sermons, articles, addresses, and interviews without hesitation or compromise of any kind. Thus it was that I had an understanding with Mr. Rudolph Giuliani, when I became Archbishop of New York and he was serving as Mayor of New York, that he was not to receive the Eucharist because of his well-known support of abortion. I deeply regret that Mr. Giuliani received the Eucharist during the Papal visit here in New York, and I will be seeking a meeting with him to insist that he abide by our understanding.”

Father Z nevner kardinal Egans brev her – men skriver også om messen i Washington DC der flere pro-abort politikere mottok kommunion og kardinalen ikke har sagt noe i etterkant.

Søndag morgen ordinert pave benedikt 29 diakoner til prester i Peterskirken.
HER kan man se mange bilder fra messen.

Det er en underdrivelse å si at jeg på denne bloggen i det siste har skrevet mye om hvordan messen best bør feires. Og mitt hovedpoeng disse månedene (nesten et år) har vært å se på både messens gamle og nye form for å forstå bedre innholdsmessig (=åndelig, teologisk, liturgisk) hva messen egentlig er og hvordan den best feires.

På Father Z’s blog var det for noen dager siden et “leserinnleg” som prøvde å vise hvor like messens to former egentliig er, og som også foreslo hvordan presten kan beholde flere av de gamle elementene fra den gamle tradisjon når han feirer den nye messen:

In claiming that the two ordines are very similar. I’m obviously talking about the original Latin versions rather than the ICEL transaltion (the new translation will be a massive improvement).

The Kyrie, Gloria, Creed, Sanctus, Pater Noster, Agnus Dei and Ite Missa Est in both ordines are exactly the same.

The Penitential Rite and the Prayers at the Foot of the Altar do present notable differences. But Penitential Rite Form A and B are simply parts of the Prayers at the Foot of the Altar now recited by all (admittedly the Confiteor has been shortened, but it is still recognisably the Confiteor).

There is nothing to prevent the priest reciting those parts of the Prayers at the Foot of Altar that have not been incorporated into the Penetential Rite privately in the sacristy.

(Slik kan da presten be i sakristiet:) LES RESTEN »

Vocem jucunditatis annuntiate, et audiatur, alleluia: annuntiate usque ad extremum terræ: liberavit Dominus populum suum, alleluia, alleluia.

Forkynn det glade budskap. La det høres til jordens ytterste grense: Herren har forløst sitt folk. Alleluja. Jfr. Jes 48, 20

Slik lyder inngangsverset i dagens messe; jubel over påskens glade budskap. Mens evangeliet fokuserer på pinsen som snart kommer, og på Den Hellige Ånd, som utøses over alle som elske Jesus og holder hans bud:

Evangeliet fra Johannes 14:
På den tid sa Jesus til sine disipler: “Dersom dere virkelig holder av meg, da holder dere også mine bud. Og jeg vil be min Far, så skal han gi dere en annen Talsmann, som skal være hos dere for alltid. Det er den Sannhetens Ånd ” som verden ikke kan få, fordi den hverken ser eller kjenner ham. Men dere kjenner ham, for han bor blant dere og lever i dere.

Denne søndagens tekster – og bønner – 6. søndag i påsketida.
Tekster og bønner for den tradisjonelle latinske messen – 5. søndag etter påske. (Her er bønnene stort sett de samme som iNovus ordo, mens tekstene er helt forskjellige.)

Det meste av pastor van der Burgs kritikk av den nye Hollandske katekismen har jeg nå skannet inn og korrigert – og den kan leses her. Her følger starten av kapittelet om “Forløsningen – Jesu sonende lidelse”:

Særlig betenkelig er den Nye katekismens omtydning av den kristne grunnlære om Jesu fyldestgjørende lidelse og død. Den avviser den oppfatning at “Jesu død var et offer som skulle gjøre fyldest”, og påstår at den har sin opprinnelse i “den middelalderske idé at en misgjerning eller en synd forstyrrer rettsordenen som straff og pine kunne gjenopprettet. Faderen – så sies det – forlangte av Jesus bare “et skjønt og godt menneskeliv”, ikke hans død. Denne var en uunngåelig følge av menneskenes ukjærlighet, “Gud hadde bruk for Jesu liv som en stedfortredende kjærlighet. Men den som vil leve et liv i kjærlighet i denne verden, støter på en tilværelse, hvor dette ikke er mulig”.

En slik fremstilling er i strid med Bibelen og kirkens lære. Konsilet i Trient sier i sitt dekret om rettferdiggjørelsen (kap. 7): “Vår Herre Jesus Kristus har, da vi var fiender, ved sin hellige lidelse på korset fortjent for oss rettferdiggjørelsen og gitt for oss fyldestgjørelse til Faderen”. Benektelsen av Jesu fyldestgjørende død er en av de modernistiske setninger som ble fordømt av Pius X og av Pius XII. LES RESTEN »

En prest som vanligvis feirer den nye messen, og som arbeider for å reformere måten den nye messen vanligvis feires på (og altså ikke først og fremst ønsker å bruke den gamle liturgien) sier likevel – noe som jeg selv, etter snart et halvt års erfaring med den gamle messen, må si meg helt enig i:

“The Novus Ordo has neither the mystical silence of the old Low Mass nor the political, dramatic beauty of the Solemn High Mass. It is neither glorious in its outward expression as triumphal celebration nor glorious in its inward dimension as contemplative prayer. So it has neither the outer splendor nor the inner profundity of the old Rite.”

Han skriver likevel om den nye messen:
The Liturgical Movement of the past century yielded good fruits, most notably a stronger sense of corporate worship (although I contend this did not necessitate the creation of a new Order of Mass); moreover, allowance of the vernacular was, in the main, a good thing, as were the expansion of biblical texts and the sharpened differentiation between what the ordinary form terms the Liturgy of the Word and the Liturgy of the Eucharist. I hasten to add, however, that an awareness of the symbolic and ceremonial deficiencies of the post-Vatican II liturgy explains the temptation of many traditionally minded priests (myself included) to “import” Tridentine rubrics and prayers when celebrating the ordinary form.

Han skriver så om hva han mener det er mulig, eller ikke mulig, å ta med inn i den nye messen av elemter fra den gamle. LES VIDERE HER.

En artikkel på bloggen NLM tar opp det økende samarbeidet mellom to grupper som begge ønsker å forbedre liturgien i Kirken; ei gruppe som ønsker å reformere (liturgireformen av 1969), og ei gruppe som ønsker å bruke messens tradisjonelle latinske form.

Recently we reported upon the fact that Fr. Joseph Fessio, S.J. has started to offer the usus antiquior in a regular way – in addition to his celebration of the modern form of the Roman liturgy. We deemed this significant because Fr. Fessio was one of the founding proponents of the reform of the reform and one of its leading voices in the English speaking world. Few people are as identifiable with that movement as is he and yet here he was “going unto the altar of God, to God who gives joy unto my youth” according to the 1962 liturgical books. Precisely because of his intimate involvement with the reform of the reform, some might have seen his celebration of the usus antiquior as rather surprising; perhaps even a contradiction. Of course, this idea is informed by the very approach of which we have been speaking.

I intervjuet med Father Fessio sier han bl.a.: LES RESTEN »

I pave Benedikts motu proprio om den tradisjonelle latinske messen ser det ut til at det skal være mulig å lese bibeltekstene direkte på morsmålet, og altså ikke først lese dem på latin. Et brev sendt til kommisjonen Ecclesi Dei med dette spørsmålet, har fått følgende bekreftende svar:

Personlig ser jeg at dette kan være nyttig ved enkelte anledninger, f.eks. ved stille messer når mange som er til stede kan lite latin. Mens man ved en høytidlig sunget messe vel heller bør synge tekstene på latin, og så lese dem på nytt på morsmålet før prekenen. (Les mer om dette på NLM.)

Et spørsmål som er uavhengig av om man feirer den katolske messens gamle eller nye form, er hvilken vei alteret er vendt; om presten er vendt mot Gud (versus Deum)/ mot øst/ bort fra folk, eller om alteret er snudd og presten alltid er vendt mot folket (versus populum).

I de siste månedene er dette spørsmålet blitt debattert en del (og bl.a. paven feira messen versus Deum på festen for Jesu dåp) og jeg skriver også om spørsmålet tidligere i dag.

Jeg vil gjerne vite hva leserne mener om dette spørsmålet, og ber dere svare på spørsmålet under – velg ett av de fire alternativene:

Jeg skrev at par ganger før påske (se HER og HER)om en menighet i USA der prestene planla å begynne å feire messen vendt “mot Gud”. Father Newman skrev flere søndager i søndagsbladet om dette (se her: spesielt fastesøndagene) og forklarte hvorfor han ønsket å gå tilbake til det som var Kirkens praktis i over 1500 år, og annonserte at denne praksisien vill bli innført en gang mellom påske og pinse. Det skjedde nå sist søndag og F. Newman skriver:

In the last of those five columns I announced that sometime during Eastertide we would restore the custom of ad Deum celebration here at St. Mary’s to follow Pope Benedict’s lead in recovering our own authentic traditions of liturgical prayer, and we begin this practice today. During the first few weeks of this very old and (to us) totally new way of praying, there will undoubtedly be a bit of confusion for everyone: our priests, deacons, and servers must adjust to the logistical changes which flow from the change of direction, and our congregation must adjust to an unfamiliar experience of the Eucharistic Prayer. And while we are all growing accustomed to this method of celebrating the sacred liturgy, I ask everyone to be patient and charitable.

While the celebration of Mass facing liturgical East is ancient, my decision to try this practice here is not an exercise in antiquarianism. (We priests) are deeply convinced that this way of praying is a more effective means of drawing everyone more deeply into the Paschal Mystery of the Lord Jesus, and that is why we are introducing this practice for a period of discernment. Having said that, the Church has made clear that both ways of celebrating the Eucharist (ad Deum and versus populum) have value and are equally legitimate, so no one should conclude that one practice excludes the other. For this reason, we will from time to time revert to the more familiar form of celebration (particularly, for example, at weddings or funerals when large numbers of people from other places may be present), and every priest remains free to decide in which posture to offer the Mass.

In doubtful things, liberty; in essential things, unity; in all things, charity. This ancient maxim should guide us all in our response to what we begin today. I hope that each of you will see this development as an opportunity to retrieve an ancient and noble part of Christian tradition and enter with generosity into the celebration of the sacred mysteries of redemption.

Quiet, bold Benedict has left his mark. Slik skriver Raymond Arrayo, som sist uke leda EWTN’s dekning av pave Benedikts USA-besøk. I Norge har vi hørt svært lite om besøket, med de av oss som har fulgt med gjennom internett (og som kjenner litt til papa Ratzinger fra tidligere), kjenner oss kanskje igjen i det Arrayo skriver:

The measure of this trip’s success will not be found so much in what the Pope does, as in the echo that remains after he does it. The response of those who hear him will tell the tale.”

Journalists are now calling inquiring about whether the Pope’s trip was successful and what impact it has had. ... From a purely external perspective (the media perspective if you will), the trip has been a triumph. Pope Benedict’s “theatre of substantive acts”: his meeting with victims of clerical sexual abuse; the visit with religious leaders at the John Paul II Cultural Center; his warm, “impromptu” stop at the Park East Synagogue in New York, and the solemn prayer service at Ground Zero all brilliantly revealed a man of faith willing to engage the world with hope and love.

I have been struck by the number of non-Catholics who have stopped me in the streets of New York or written to share how touched they have been by the events of this week. Many say they are strangely drawn to this “new pope.”

I think we have all found ourselves fascinated and drawn to this Pontiff – not due to his dazzling oratory or ability to entertain, but for his willingness to challenge and risk for the sake of the Gospel message. It has been quite a week. Quiet, bold Benedict has left his mark.

Father Richard Neuhaus i First Things (og som under pavebesøket også deltok i EWTN’s sendinger) skrev i går en grundig evaluering av pave Benedikts besøk i USA. Han åpner slik:

Triumphalism, as we all know, is a very bad thing. On the other hand, defeatism is worse. In any event, I am persuaded that the apostolic visit just completed was a triumph. ... I was not sure about that before the visit got underway, nor was I at all sure during the first days in Washington.

The theme that Benedict chose for the visit was “Christ Our Hope.” That determinedly Christocentric focus was sustained through these days. Permit me a brief word on the several events. The first was not on the official program. ...

Så skriver Neuhaus om pressekonferansen på turen over til USA, med det viktige spørsmålet om overgrepssakene i Kirken i USA. Deretter nevner han ting han syntes var mindre vellykket; utendørsmessen i Washington, møte med USA biskoper og med lederne for katolske universiteter. Men i New York syntes han ting gikk mye bedre, og nevner bl.a. de to store messene der, talen i FN, møtet med ledere fra andre kirkesamfunn og møtet med ungdommene lørdag kveld.

Les alle kommentarene hans her.

Her er en lenken til en video av messen for 57.000 mennesker i New York City i går. Richard Neuhaus karakteriserte (i sine kommenterer på EWTN før messen begynte i går) pave Benedikts besøk i USA som “a smashing triumph”. Paven hadde med sin beskjedne, men ærlige og sympatiske stil, og sitt innholdsfylte budskap, virkelig gjort en dypt inntrykk på mennesker, sa han.

EWTN har nå fått på plass videoer av alle (14) offentlige arrangementer paven var med på i Washington DC og New York City – SE EN LISTE HER. (Man kan spole fram- eller tilbake i disse videoene, siden det ofte er lang ventetid før selv messen begynner.)

Det har vært noen spørsmål mht mottakelse av kommunion på denne bloggen nylig, der det har vært litt uklart hva som er normen og hva som er det “normale”: Den universelle kirkelige normen er å ta imot på tunga, mens det “normale” i Norge og i flere andre land er å motta i hånda. Man kan motta i hånda (bare) hvis biskopen har tillatt det, mens man kan alltid og alle steder motta kommunionen på tunga.

Det har også nylig blitt meldt at en kardinal/erkebiskop i Peru nå bare vil godta munnkommunion innenfor sitt område:
Speaking to the Italian web site Petrus, Cardinal Juan Luis Cipriani Thorne of Lima, Peru, said that in order to guard against abuses, “the best way to administer Communion is on the tongue.”

Cardinal Cipriani told Petrus that he took the step to halt Communion in the hand in order to promote greater reverence for the Eucharist.

Dette blir også diskutert på mitt nye forum her.

Slik er inngangsvers til dagens messe, 5. søndag i påsketida:
Cantate Domino canticum novum, alleluia: quia mirabilia fecit Dominus, alleluia: ante conspectum gentium revelavit justitiam suam, alleluia, alleluia, alleluia.

Og det mest sentrale verset i dagens evangelium er:
Jesus svarer: “Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. Kjenner dere meg, skal dere også lære å kjenne min Far. Dere kjenner ham jo alt, og har sett ham.”

Jeg snakka en del om paven i dag; om hans fødselsdag sist onsdag, jubileet for pavevalget i går, og mest om det faktum at han i de fleste av sine taler i USA har tatt opp selve sannhetsspørsmålet ganske grundig. (Les mer om pavens USA-besøk her.)

Les alle søndagens tekster her – og messens bønner her. For tekster/bønner i den gamle messen se her (NB: der heter søndagen 4. søndag etter påske.)