I går, lørdag 29. juni, deltok jeg ved en diakonvielse i St Olav domkirke. Mathias Ledum ble ordinert, noe bildene under viser (fotograf var Ivan Vu fra Trondheim stift), og biskopen annonserte at han vil bli ordinert til prest 28. juni neste år.
Fortsettelse av mitt brev til prestevenner sensommeren 1994, der jeg forklarte hvorfor jeg jeg forberedte meg til å bli katolikk:
Embedssynet /lekfolkets rettigheter – Det lederskapet Gud har innsatt i kirken, med apostlene – og deres moderne etterkommere, biskopene (og prestene) – i spissen må ikke settes opp imot det allmenne prestedømmet og jeg ikke se at dette gjøres i den katolske kirke. Protestantenes veldige problemer med autoritetsspørsmålet, med å lede kirken etter Guds ord, ble etter hvert et av de største problemene for meg – en vanlig, politisk, demokratisk ordning kan jeg ikke se som noe godt svar.
Apostolisk suksesjon – Jeg har etter hvert begynt å se det som et alvorlig problem at protestantene har brutt med den apostoliske tradisjon, både rent fysisk og med det som innholds-/ læremessig var den katolske/allmenne kirkes syn i mye over 1000 år.
Klosterlivets velsignelser/forbannelser – Luther reagerte som vi vet svært på klosteridealet og påpekte her mange farer og misbruk. Ironisk nok var klostrene på god vei opp av sine dype bølgedal på Luthers tid og mange vil i dag se det som et stort tap at man tok bort denne måten /muligheten til å leve for Gud på. Spesielt gjorde man det vanskelig for kvinnene å finne en livsform der de kunne innvie seg spesielt til Gud – så lenge de verken kunne eller kan bli prester.
Helgenrespekten – Her er det for det første mange misforståelser ute og går; også katolikker vil kalle det blasfemi om f.eks. jomfru Maria blir tilbedt som en guddom. Vi kan faktisk (forsøksvis) snu på det og si at protestantene går glipp av mye når de ikke benytter seg av de avdøde helliges forbønn og hjelp, slik de ber om levendes hjelp og forbønn. Løsningen på dette problemet for meg har blitt å forstå at både levende og avdøde kristne er med i Guds familie, Kristi hellige legeme og at de avdøde både kan og ønsker å be for oss, vi tror jo på det evige liv. At forholdet til f.eks. jomfru Maria noen steder kan føres for langt, rettferdiggjør jo ikke at protestantene oppføreres seg som om hun ikke lever i dag
Generelt til disse punktene må jeg si at jeg med forundring ser tilbake på mitt teologiske studium, der jeg aldri lærte hvorfor de katolske synspunktene var feil, bare at de var feil – i tillegg var jeg jo veldig ofte feil informert om hva katolikkene står for. Når jeg så med et nytt utgangspunkt har sett på spørsmålene, har (til min forundring) de lutherske synspunktene i de fleste tilfeller rast sammen som korthus.
Under reformasjonen var det tydelig at enkelte ville betale den skyhøye prisen det virkelig var å bryte ut av det kirkelige fellesskap; de trodde det var mulig å bryte med kirken for å komme i et nytt, uavhengig og bedre forhold til Gud. Å arbeide for reformer er en ting (og det er det alltid mange som gjør innenfor den katolske kirke), men å bryte med det kirkelige fellesskapet er i virkeligheten noe veldig dramatisk. For meg kan det i dag ikke være tvil om at det er den katolske kirke som har den ubrutte tradisjonen tilbake til apostlene og at kristne som står utenfor fellesskapet med denne kirke har satt seg sjøl i en veldig vanskelig situasjon.
Nå ser jeg at jeg har argumentert veldig sterkt for at den katolske kirke er den rette kirke og avslørt for dere hvor min søking vel vil ende, jeg skal så avslutte med det som for meg har blitt de avgjørende spørsmål:
For meg har det alvorligste spørsmål blitt om Gud virker med hele sin fylde i den lutherske kirke; når ordinasjonen er mangelfull og sakramentforståelsen så mye svakere enn i den «gamle kirken» – for ikke å snakke om den sakramentforakten /direktespiritualiteten som preger så mange kristne i Norge (jfr. min tidligere vurdering av situasjonen i Arendal frikirke). Mitt spørsmål har til slutt blitt om lutherske prester er rett ordinert, om nattverden der blir feiret på en rett og virkningsfull måte.
September 1994 – Oddvar Moi
Jeg har vikariert i St Franciskus menighet i Arendal i går og i dag, og det viser seg at det er akkurat 30 år siden jeg begynte å gå i denne kirken. Søndag 13. juni 1994 hadde jeg min avskjedsgudstjeneste i Arendal Frikirke, søndagen etterpå hadde jeg min siste lutherske nattverdgang (i Holt kirke, litt øst for Arendal). Deretter sendte jeg brev til alle medlemmene av menighetsrådet i Frikirken og reiste på en ukes ferie til Amsterdam. Da vi kom tilbake fra ferieturen, begynte vi å gå i St Franciskus menighet, hele sommeren og høsten 1994, inntil jeg ble opptatt i Kirkens fulle fellesskap 28/12-94 – og flyttet til Bergen dagen etter.
Mange lurte på hvorfor jeg ønsket å bli katolikk, og jeg skrev et brev til prestevenner i september samme år i skrev da bl.a.:
… de siste årene har jeg beveget meg teologisk fra å være en nokså ubevisst og lavkirkelig lutheraner til å bli stadig mer høykirkelig (når det gjelder embeds- og sakramentspørsmål, ikke nødvendigvis når det gjelder oppførsel).
Et utgangspunkt for tenkningen for meg ble etter hvert den type lutherske forståelse som definerer seg innenfor den kirkelige tradisjon helt fra oldkirken av og at reformasjonen bare var nødvendig for å rette opp visse «misbruk» i datidas katolske kirke. Den lutherske kirke er altså ikke først og fremst protestantisk, men allmenkirkelig. Ut fra dette meldte det seg da spørsmål som; 1) er det fortsatt nødvendig å opprettholde reformasjonens brudd og 2) er vi allmennkirkelige nok, står vi godt nok planta i den apostoliske tradisjonen?
Men før jeg kommer til det som ser ut til å bli min konklusjon – en (eventuell) opptakelse i den katolske kirke ligger enda noen måneder fram i tid – skal vi se litt på noen innsigelser mange har mot den katolske kirke:
Og da kan vi like godt spør; hva med alle «misbrukene», hva med de sakene som førte til reformasjonen; er de ikke like gyldige også i dag?
Frelsesforståelsen – Er det ikke slik at katolikkene blir frelst ved tro pluss gjerninger og de protestantiske ved tro alene? Jeg kan ikke se at den katolske kirke noen gang har lært noe slikt og økumeniske samtaler de siste åra har avslørt at det her ikke er noen avgjørende forskjell (bare litt forskjellige måter å beskrive forholdet mellom tro og gjerninger på) og at man i reformasjonstida her i stor grad misforstod hverandre. Når det gjelder den tids problemer med botspraksisen/ avlaten, så ble disse misbruk snart avskaffet og jeg kan på ingen måte se at protestantisk botspraksis i dag er bedre enn den katolske.
Nattverden/ messeofferet – At Jesu enegyldige offer på Golgata ikke skulle være nok, er en like umulig tanke for katolikker som for lutheranere. Men at Jesu ene offer for synd gjenoppleves/ gjenskapes i nattverden er en annen ting – som vel også lutheranere må hevde på en eller annen måte, så sant man mener at vi virkelig mottar Jesu legeme og blod. Det var interessant for meg å oppdage (da jeg studerte dette i sommer) at katolsk teologi så tydelig har sine røtter i det GT-lige offertjeneste. Og jeg har måttet konkludere med at protestantene dessverre i alt for stor grad stenger seg sjøl helt ute fra feiringen, gjenopplevelsen og mottakelsen av Jesu offer for våre synder, som jo er grunnlaget for hele vårt kristenliv. …
Noe mer av begrunnelsen kommer om et par dager.
Søstrene på Lunden kloster (i Oslo) skriver på sin nettside: 24. mai, minnedagen for overføringen av Dominikus’ legeme i Bologna, begynte sr. Katarina Gustavsson o.p. sin overføringsprosess (transitus) til Lunden kloster.
Jeg feirer ofte messe på Lunden (50-100 ganger hvert år) og gleder meg over denne nyheten, og jeg har sett sr. Katarina der de siste månedene.
P. Florian Pletscher ble presteviet på pinseaften lørdag 18. mai i St. Olav katolske domkirke i Trondheim – og jeg var der. Les om prestevielsen og se mange bilder på denne adressen. Det viktigste bildet ser man øverst.
På bildet under står min kone foran Nidarosdomens vestfasade (gjenbygd for knapt 100 år siden – les om det her).
Jeg deltok på en flott katolsk skolekonferanse i Bergen nylig – LES OM DEN HER – og legger inn et fint bilde jeg tok av Ulriken.
Jeg har nettopp vært på Nordisk kateketisk konferansen i Stockholm, sammen med ledere for kateketesekontorene i Sverige, Danmark Finland og Island.
Her er jeg avbildet sammen med Ulrika Erlandsson (les om henne og KPN) i går på møtet til den nordiske bispekonferansen (i Luxemburg). Vi snakket om hvor viktig det kateketiske arbeidet er.
I dag feiret jeg messe i St Torfinn kirke på Hamar – det er alltid hyggelig å komme dit. Før jeg kom til kirken (etter å ha tatt et tidlig tog), gikk jeg en tur ned til Mjøsa (se bildet over, klikk på det for å se en større utgave) som var helt islagt, og siden det var overskyet var det hele litt konturløst, men ganske vakkert.
Jeg har vært ofte og vikariert i de tre katolske menighetene ved Mjøsa siden 2017 (aller mest på Hamar og Gjøvik i 2021 og 2022). Noen søk i min Outlook-kalender viser at jeg disse årene har vikariert på Hamar ca. 30 ganger, på Gjøvik 20 ganger og på Lillehammer 10 ganger.
Til jul skrev jeg en tekstbetraktning med tittel «Jesus til Egypt – Ramaskrik i Betlehem» som ble trykt i Nr. 4/23 av St Olav magasin. Her er teksten.
Da vismennene var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. (Mat 2,13-14)
Det er i Lukasevangeliet vi leser «juleevangeliet», den mest kjente bibelteksten som vi leser til julaften og julenatt. Og Johannes skriver den kjente «prologen», som sier at «i begynnelsen var Ordet» og leses i juledagens messer. Men evangelisten Matteus skriver også to hele kapitler om starten på Jesu liv og hans fødsel, og noe av dette vil jeg ta frem her.
Det er bare Matteus som forteller om de vise menn, og han forteller videre at når de har forlatt stallen med Jesus, Maria og Josef, får Josef i en drøm melding om å flykte med familien til Egypt. Vi har svært lite historisk kunnskap om dette oppholdet i Egypt, for latinske kristne har i liten grad kjent til eller videreført tradisjoner og fortellinger om hva Den hellige familie gjorde i Egypt.
Men armenske og koptiske kristne har veldig mange tradisjoner om oppholdet, og i Egypt er det så mange som 25 steder/byer der man sier at Maria, Josef og Maria besøkte. De reiste først vestover fra Betlehem, gjennom nordlige Sinai, deretter til Nil-deltaet og nordvestover opp mot Middelhavet, før de reiste sørover og stoppet bl.a. i Kairo før de til sist kom til øvre Egypt.
Om den vestlige tradisjoner ikke kjenner mange av disse konkrete tradisjonene, har den i alle fall illustrert denne flukten i hundrevis/tusenvis av bilder. Reiser man rundt om i Europa, finner man flukten representert i veldig mange kunstmuseer. Bildet jeg tar med her er av Fra Bartolomeo (1472–1517): En hvil under flukten til Egypt (c 1500).
De neste versene i Matteus forteller så noe som er blitt både til en viktig årlig fest i vår Kirke samt et norsk ordtak: «Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia: I Rama høres skrik, gråt og høylytt klage. Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer.» (Mat 2,16-18)
Kirkeåret har en oktav, dvs. åtte viktige dager, både etter jul og påske, og juleoktaven inneholder samtidig flere viktige fester; festen for Stefanus’ martyrdød (26/12), festen for evangelisten Johannes (27/12) og også festen for Den hellige familie. Men det er spesielt festen som markeres 28/12 jeg vil peke på her; Festen for De uskyldige barn i Betlehem, om ramaskriket som lød da disse guttebarna i Betlehem så grusomt ble drept av kong Herodes da han prøvde å eliminere jødenes konge. Også den fortellingen er illustrert i hundrevis av malerier i den vestlige tradisjon.
Og dagen er også ekstra viktig for meg, siden jeg 28. desember for 29 år siden ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap – i Arendal av p. Alan Littlewood.
Her på Gran Canaria har vi 22 grader og sol hver dag, noe badebildet av meg under viser.
I Norge, og særlig på sørlandskysten, er det derimot veldig mye snø, noe p. Sigurd Markussens bilde av St Franciskus kirke i Arendal viser.
Vatikanet kom 18/12 med en deklerasjon om velsignelse av personer/par som ikke lever i et parforhold som Kirken kan godkjenne. Jeg synes ikke den var spesielt klargjørende, og noen (få) prester ser ut til å tro at dette gir klarsignal til å velsigne homofile par i stor stil. Det er på en måte ikke slik Vatikanet tenker, for det ligger mange begrensninger i dokumentet, men jeg mener at dokumentet var unødvendig også nokså forvirrende.
Jeg synes vel at den ungarske bispekonferansen har gitt den aller beste/tydeligste tolkningen av dokumentet, HER skriver de bl.a. at i Ungarn begrenses det til individuelle velsignelser, aldri av par sammen:
The declaration Fiducia supplicans on the Pastoral Meaning of Blessings, issued by the Dicastery for the Doctrine of the Faith on 18 December 2023, does not change the Catholic Church’s belief and perennial teaching on marriage and sexual morality. Considering the pastoral situation in our country, the Bishops’ Conference specifies that the ordained ministers can bless all people individually, regardless of their gender identity and sexual orientation, but they should always avoid common blessing for couples who live together in a non-marital partnership or in a marriage that is not valid in the Church, or who live in a same-sex partnership.
Vi er som vanlig flere uker i «syden» midtvinters, og her feirer jeg min 68-årsdag ved Amadores-stranda på Gran Canaria.
Jeg var skoleprest på St Paul skole i Bergen i 6 år sammenhengende fra januar 2000, og her i Oslo (fra 2009) har jeg hjulpet med messer og med skriftemål noen ganger på St Sunniva skole, men denne høsten er jeg vikar i fire hele måneder. Bildet under viser messen jeg feiret i dag (alle sjelers dag) for ungdomsskoleelevene (bildene kan forstørres).
Jeg feiret også messer for elevene (det er 510 av dem) i august, september og oktober – og noen ekstra messer for de ansatte. Bilder under viser messen for mellomtrinnet 17. oktober – minnedagen for Ignatius av Antiokia. (Bildene er tatt av inspektør Harald Verpe.)
Biskop Erik Vardens nye bok «Chastity – Reconciliation of the senses» omtales av den kjente Sandro Magister; omtalen begynner slik:
At the Vatican the synod is heading into its final phase, which then again is not final, given that it will be reconvened in a year and only afterward will the pope, on his own, decide what conclusions to draw from it, at the tail end of a debate about which little or nothing is known, protected as it is by secrecy.
But meanwhile there is also a synod “outside the walls,” of which the book above is a voice, on a topic, chastity, that has almost become a taboo for those in the Church who are calling for a “paradigm shift” in the Catholic doctrine on sexuality, led by that cardinal Jean-Claude Hollerich whom Francis has put at the helm of the synod.
The author of “Chastity. Reconciliation of the Senses,” released on October 12 by Bloomsbury and soon to be in bookstores in Spanish as well, published by Encuentro, with the title “Castidad. La reconciliación de los sentidos,” is Erik Varden, 49, Norwegian, a Cistercian monk of the strict observance, Trappist, the former abbot in England of Mount Saint Bernard Abbey in Leicestershire, and since 2020 the bishop of Trondheim.
Varden, who is not at the synod, was among the signatories, together with all the bishops of Scandinavia including Stockholm cardinal Anders Arborelius, of that “Pastoral letter on human sexuality,” released last Lent, which Settimo Cielo published back then in full, due to its extraordinary originality of language and content, capable of speaking to modern man of all the richness of the Christian vision of sexuality in unbroken fidelity to the age-old magisterium of the Church and at the same time in clear opposition to “gender” ideology.
There is a kinship of style between that pastoral letter and Varden’s book. But there is also an important difference. “Chastity” does not get mixed up in the disputes, the “dubia,” over the blessing of homosexual couples or communion for the divorced and remarried. On these questions the author states that he does not sway one iota from what the 1992 Catechism of Catholic doctrine teaches, and refers to it as “a great treasure.”
But precisely as a bishop, Varden wants to do something else with his book. He wants to “build bridges,” to span the gap that has been created between the thinking of modern secular society and the immense richness of the Christian tradition, let spill today by a widespread amnesia.
That is, he writes, he wants to present again to the world the Christian faith in its entirety, without compromise. But at the same time to express it in forms that are understandable even for those to whom it is entirely foreign: “by appealing to universal experience, then trying to read such experience in the light of the revelation.” …
Rapporteringen fra bispesynoden fortsetter på FIRST THINGS:
LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #9 (20/10)
Dette brevet innledes slik:
Domus Australia,” a pilgrim guest house and hotel near the Porta Pia in the Castro Pretorio neighborhood of Rome, is a living memorial to its founder, Cardinal George Pell, who died unexpectedly this past January. Cardinal Pell’s absence at Synod-2023 is keenly felt, although in different ways. Those who took inspiration from his courageous truth-telling and boundless good cheer miss him terribly. Those who were frightened and chastened by that truth-telling are relieved that he’s not on the scene to make a big difference, as he did at the Synods of 2014 and 2015. Yet his disciples are here, and in men and women like Archbishop Anthony Fisher, O.P. (Pell’s successor as archbishop of Sydney) and Dr. Renée Köhler-Ryan (who informed a Synod press conference earlier this week that “as a woman, I’m not focused at all on not being a priest”) the Pell spirit lives on. … …
LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: SPECIAL EDITION 3 : (21/10)
Dette er en prestasjon av en tekst av biskop Erik Varden:
Erik Varden is bishop-prelate of the Territorial Prelature of Trondheim, Norway. A native of South Norway, he grew up in the village of Degernes. Varden was educated at Cambridge University and the Pontifical Oriental Institute before becoming a Cistercian monk of Mount St. Bernard Abbey in Leicestershire, making his solemn profession in 2007. Ordained priest in 2011, he became the eleventh abbot of Mount St. Bernard in 2015. In 2019, Pope Francis appointed him territorial prelate of Trondheim, and he received episcopal ordination in Nidaros Cathedral the following year – the first native Norwegian to be bishop in Trondheim in modern times. He is the author of several books, most recently Chastity: Reconciliation of the Senses, published by Bloomsbury Continuum. His online blog, Coram Fratribus, is read throughout the world. The lecture below, which is apt spiritual reading for Synod-2023’s third Sunday, is published here by kind permission of Bishop Varden.
LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #10 (23/10)
Der leser vi bl.a.:
… That the “process” of “discernment” through “dialogue” is the important thing at Synod-2023 has been repeated ad infinitum (and occasionally ad nauseam) for three weeks. One is reminded of the tortures of “sensitivity training” in the 1960s and 1970s. In fairness, though, there is a truth here that should be acknowledged. Two distinguished synodal participants have told me that the small-group discussions, however aggravating for being micro-managed and often emotionally driven, have been useful in tempering some of the loopier ideas being promoted under the rubric of a “Conversation in the Spirit.” …
LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #11 (25/10)
Hvem ser til stede ved denne synoden spørres det her:
There are some 1,378,000,000 Catholics on Planet Earth today. They live in almost every imaginable cultural, social, economic, and political circumstance. They manifest their Catholicism in distinctive ways. The vast majority of them are the lay faithful. Given those numbers and that extraordinary diversity, the claim that the “whole Church is gathered in Synod,” so often heard these past three weeks here in Rome, is obviously an exaggeration (to put it gently).
Perhaps 1 percent of the world Church participated in some form or other in the preparatory phases leading up to this synodal assembly, and the assembly itself is hardly “representative” of the biblical coat of many colors that is the Catholic Church today. The roster of Synod participants, carefully crafted by the Synod general secretariat, is dominated by what might be called Church professionals: not only clergy and consecrated religious, but lay men and women who work in Church ministries, services, and offices. To suggest that their concerns accurately mirror those of almost 1.4 billion their fellow Catholics is more than a stretch. …
LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #12 (27/10)
Dette brevet begynner med en oppsummering av synoden som ikke er særlig positiv:
The Letter of the XVI Ordinary General Assembly of the Synod of Bishops to the People of God is a treacly Hallmark card that would give Karine Jean-Pierre and the White House Press Office a run for their money in the spin-control sweepstakes. Taking the Letter at face value, one might think that Synod-2023 has been a profound spiritual experience, almost a new Pentecost, for everyone involved. In fact, many—including some of the Catholic Church’s finest minds and most evangelically effective bishops—have experienced it as an exercise in manipulation and infantilization (their terms, not mine). When the Te Deum is sung tomorrow afternoon at the end of the formal proceedings, many will feel a sense of relief that it’s all over—and a sense of dread about going through a similar exercise next October, when the second assembly of this Synod on Synodality convenes. … …
For nesten 25 år siden leste jeg bøkene «Xavier Rynne» skrev fra Vatikankonsilet. Den amerikanske presten som skrev under dette navnet var godt informert, men også den som fikk pressen til å skrive om kampen mellom de konservative og de liberale. Slik skriver Wikipedia om ham:
Fr Francis Xavier Murphy attended the Second Vatican Council which met at the Vatican from 1962-1965 as a journalist. Under the pseudonym Xavier Rynne, combining his middle name and his mother’s maiden name, he revealed the inner workings of Vatican II to The New Yorker. He is credited with setting the tone for the popular view of the council, depicting it as «conservative» versus «liberal».
Tidsskriftet First Things opprettet til bispesynoden i 2015 en Xavier Rynne II, og lot ham skrive anonymt fra bispesynoden i Roma (og jeg skrev om det på denne bloggen). Det samme gjør de dette året, og han har allerede levert flere «epistler»:
LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #1
LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #2
– Special edition, 5 October
LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #3
LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #4
OG FLERE: LETTER #5, LETTER #6, LETTER #7, LETTER #8
– Special edition 2, 18 October
Første epistel i år begynner slik:
During Synod-2014, the first of two such international meetings to discuss the Catholic Church’s response to the crisis of the 21st-century family, Cardinal George Pell expressed grave concern about the performance of the Vatican Press Office and suggested that alternatives to the official spin would be important when the second Synod on the family met a year later. Thus these Letters from the Synod were born at Synod-2015 and have continued at subsequent Synods. Their aim is to offer to a global readership an example of what our predecessor, the original “Xavier Rynne,” writing during Vatican II, described as theological journalism.
The goal has been to inform, not titillate. So, over the next four weeks, Letters from the Synod-2023 will explore the deeper issues involved in the Catholic Church’s current experiment in “synodality.” Concurrently, Letters will provide a forum in which Catholics from different states of life in the Church an opportunity to address those gathered here in Rome under the rubric, “What I Would Say to the Synod”—an opportunity that will also be afforded to some who, while not Catholic, understand the Catholic Church’s importance at this moment in history.
We hope, in this way, to provide a service to a Church of “communion, participation, and mission,” always keeping in mind that this is Christ’s Church, not ours, and that it is the Risen Lord Jesus who must always be at the center of the Church’s proclamation and witness. …
Vi forlova oss ved Frognerseteren 18. september 1985 – ute i det fri, siden vi ble nekta å kjøpe to glass champagne i restauranten (vi fikk bare komme inn hvis vi kjøpte full middag). Vi satte sannsynligvis ringene på hverandre et sted i skråningen bak bygningen, men muligens var det her foran restauranten. Vi var der oppe i år igjen, noen uker etter selve datoen.
Sist søndag vikarierte jeg på Hønefoss, noe jeg har gjort 15-20 ganger siden 2016. Første søndag hver måned er det også messe på Gran om ettermiddagen (to andre søndager å måneden er det messer på Fagernes og Gol/Ål). I september har man de siste årene feiret messen i Tingelstad gamle kirke (St. Petri) heller enn i en av kirken på Granavollen, og jeg var på Tingelstadr for første gang nå på søndag. Kirka er fra ca. 1220 og krusifikset på bildet under (det samme er takbjelkene!) er like gammelt. Kirka er helt uten strøm, men pga. nokså stor vinduer (fra 1600-tallet) og dagslys så vi godt nok til å kunne lese.
Se en interessant film om Tingelstad gamle kirke under.
EWTN.NO la i dag ut et interessant (og grundig) intervju med biskop. Erik Varden – SE HER.
De skriver om intervjuet: «Biskop Erik deltok torsdag 31. august i programmet EWTN Live med fr. Mitch Pacwa SJ. I programmet snakker biskopen om sin vei til troen og evangelisering i Trondheim stift.» Det var EWTNs norske avdeling som stod for opptaket i Trondheim, og så ble intervjuet redigert ferdig i USA.
EWTN Live med Biskop Erik from EWTN Norge on Vimeo.
