Vårt Lands redaktør, Jon Magne Lund, kommenterer fredag 30/7 en debatt mellom Turid Karlsen Seim og Claes Tande om katolsk-luthersk nattverdfellesskap. Lund skriver forholdsvis vennlig i sin kommentar, men to ganger støtter han likevel tanken om at katolikker bør være ulydige mot Kirkens regler i dette spørsmålet siden Kirken er så treg (slik oppfatter jeg det han skriver), og han forteller at han selv ved én anledning med åpne øyne har brutt vår Kirkes regler og mottatt nattverden ved en katolsk messe. Nå er jeg svært overrasket over at Lund tror at en slik selvtekt vil føre noe godt med seg. Jeg kan ikke forstå at slike handlinger kan føre til noe annet enn uklarhet og splid. Dessuten viser Lunds utsagn at han ikke kjenner den Katolske Kirkes embedssyn særlig godt, og at han overdriver betydningen av rettferdiggjørelseserklæringen en hel del. Det forundrer meg at selv om det sies mange ganger at så ikke er tilfelle, så tror lutheranere fortsatt at den store enigheten om rettferdiggjørelsen med katolikker som ble uttrykt i 1999, skulle føre til at nattverdbordene skulle bli åpnet og at mange andre forskjeller mellom de to kirkene skulle forsvinne. Misforståelsen ligger sannsynligvis i det faktum at for lutheranerne er læren om rettferdiggjørelsen artikkelen som kirken står og faller ved, men slik har det aldri vært for katolikker. Tidsskrift for Teologi og Kirke trykket i september 2002 flere artikler om mottakelsen av ulike økumeniske dokumenter i Norge. Jeg skrev selv om rettferdiggjørelseserklæringen sett fra katolsk synsvinkel, og inkluderte der bl.a. flere katolske presters syn på konsekvensene av den nye erklæringen. Artikkelen kan LESES HER. Til embedsforståelse og konsekvensene av ulike syn her, leverte den katolsk-lutherske samtalegruppen i Norge en uttalelse i 1986. Den konkluderer i sjuende og siste kapittel på denne måten: våre drøftelser (har) .. avdekket en felles kristen arv som binder oss sammen. På en rekke punkter kan vi dertil konstatere en positiv utvikling som gjør at katolikker og lutheranere i dag står hverandre nærmere enn før. Og framfor alt: denne utvikling gir håp om gjennombrudd for en mer vidtgående enhet i framtiden. Men samtidig er det også blitt klart at de problemer som gjenstår, er dyptgående. Og de oppleves som spesielt smertelige fordi de sperrer veien til samling om Herrens bord. Det har fremdeles ikke lykkes å overvinne disse hindringer. Men smerten over dette er et kall til å fortsette det økumeniske arbeidet med desto større intensitet. I forrige kapittel seks har man noe grundige gått inn på hva som gjenstår av uenighet mellom de to kirkene, bl.a. med hensyn til nattverden. Uttalelsen kan leses bl.a. LESES HER. Jeg vil foreslå at man heller fortsetter med de siste års vennlige og konstruktive teologiske samtaler for å prøve å komme frem til enighet om flere spørsmål, også problemet med felleskommunion, heller enn å oppfordre katolske lekfolk, eller prester og biskoper, til å være ulydige mot sin egen Kirke. Oddvar Moi, Bergen Hva syns du om disse tankene? Send meg dine tanker, meninger og reaksjoner. |