KIRKEN
Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom.
ST: OLAV FORLAG 1960
IMPRIMATUR
Oslo, die 5. Aprilis 1960
J. Mangers
Ep. Oslo
Foreliggende avhandling er
en revidert og utvidet utgave av min tidligere bok:
"Det katolske trosprinsipp".
Forfatteren.
Kap. I. Prinsippet "Bibelen
alene" er uholdbart
i. De bibelske skrifter var ved
apostlenes død ikke enda samlet og kjent , hele den kristne
verden
ii. Bibelen inneholder ikke hele den kristne lære
iii. Bibelen er i mange ting alt for uklar til å kunne være
vår eneste trosnorm
Tillegg: Den katolske Kirkes store fortjeneste med hensyn til Bibelen
Kirken er blitt forutsagt av den
Gamle Pakts profeter
Kristus har bare innstiftet én Kirke
Troen på den Hellige And må ikke skilles fra troen på
Kirken
Kristendommen kan ikke eksistere uten en kirkelig organisasjon.
§ 1 Jesus innsatte apostlene
som den første kirkelige øvrighet
i Jesus meddelte apostlene det ufeilbare kirkelige læreembete
ii.. Jesus betrodde apostlene nådeforvaltningen (= makten
til å forvalte sakramentene)
iii. Jesus betrodde apostlene det kirkelige styreembete ....
§ 2. Apostlene skulle etter
Jesu vilje ha etterfølgere i sine embeter
§ 3 Apostlenes rettmessige
etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse
fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon)
BEVIS
1. bevis:
Likesom apostlene selv må også deres etterfølgere
få sin myndighet gjennom en synlig sendelse fra Kristus,
og en slik sendelse finnes etter apostlenes tid bare i den apostoliske
suksesjon.
2. bevis:
Forkastelsen av den apostoliske suksesjon fører til oppløsning
av Kirken og fornektelse av enhver sakramental myndighet .
3. bevis:
Jesus fremstiller apostlene som opptredende i sine etterfølgere
inntil verdens ende. Dette forutsetter at disse må få
sin myndighet gjennom den apostoliske suksesjon . .
4. bevis:
Nødvendigheten av den apostoliske suksesjon fremgår
av apostlenes praksis ...... Om Paulus' forhold til de andre apostler
. . Nærmere undersøkelse av menighetenes innretning
i apostlenes tid.
5. bevis: Tradisjonens vitnesbyrd om bispeembetet og den apostoliske
suksesjon
i. Jesus innsatte Peter til Kirkens
overhode
ii. etter Jesu vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt
embete som Kirkens overhode
iii. Peters etterfølgere er biskopene av Rom
--------------------------------
INNLEDNING
DEN SANNE KRISTENDOM MÅ KUNNE FINNES
Vi kristne, som tror at Jesus er Guds Sønn, som "kom
til verden for å vitne om sannheten" (Joh. 18, 37), må
også tro at Han har gjort noe spesielt for at hans lære
skulle bevares uforfalsket. Med stor omsorg hadde Faderen bestemt
innholdet av Jesu åpenbaring. "Faderen, som har sendt meg,
Han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale
... Det som jeg taler, taler jeg således som Faderen har sagt
meg" (Joh. 12, 49-50). Men da kan hans omsorg for å bevare
Jesu åpenbaring sikkert ikke ha vært mindre. Jesus ga
også uttrykkelig tilkjenne at den rette forkynnelse av "alt
det Han hadde sagt", skulle vedvare "alle dager inntil verdens
ende" (Matt. 28, 19-20; Joh. 14, 16. 26). Det samme hadde Gud
allerede forutsagt gjennom profeten Esaias: "Det skal komme en
gjenløser for Sion .... og jeg - min pakt med dem er denne,
sier Herren: Min And, som er over deg, og mine ord, som jeg har lagt
i din munn, de skal ikke vike fra din munn eller fra dine barns munn
eller fra dine barnebarns munn, sier Herren, fra nå av og til
evig tid" (Es. 59, 20-21).
Jesus er lovet som den store "hyrde" og "konge",
hvis herredømme (dvs. autoritative Guds vilje) det ikke ville
være ende og klare forkynnelse av på (sml. Mika 5, 3;
Esek. 37, 24-25; Salm. 2, 6; 455, 7; Dan. 7, 14; Luk. 1, 33; osv.).
Han er "fredsfyrsten", som kom for å opprette et fredsrike
(Es. 9, 6-7), hvor det hersker "enhet i troen" (Ef. 4, 5.
13? 14), en så stor enhet at den er et bevis på Jesu guddommelige
sendelse (Joh. 17, 20-23). Alt dette forutsetter at Jesus har sørget
for at hans lære til alle tider kan kjennes med sikkerhet.
Jesus betrodde sin lære til apostlene. Men spørsmålet
er: Hvorledes skulle den fra apostlene bli gitt videre inntil verdens
ende?
Med hensyn til dette spørsmål er kristenheten delt.
De fleste kristne, nemlig katolikkene, tror at Kristus har innstiftet
et vedvarende levende læreembete, som ved den Hellige Ånds
bistand er ufeilbar i sine dogmatiske avgjørelser.
Derimot antar protestantene at det etter apostlenes død ikke
finnes noe annet middel til å gi oss sikkerhet om Jesu lære
enn Bibelen alene, som det tilkommer enhver å tolke på
egen hånd. De har nok sine trossamfunn og trosbekjennelser,
men de tilkjenner disse som sådanne ikke noen avgjørende
autoritet. Protestantismen, som er oppstått ved et brudd med
den universelle (katolske) Kirke, må konsekvent forkaste troen
på enhver kirkes ufeilbarhet. "Den kirkelige bekjennelse
er intet annet enn den tro som en bestemt krets av troende deler med
hverandre og uttaler i fellesskap .... Den er ikke ment som noen religiøs
autoritet, som forplikter den enkelte i hans forhold til Gud"
(Således prof. dr. O. Hallesby, Den kristelige troslære
I, Prinsiplæren s. 270, Oslo 1925). Det samme fremholdes i den
lutherske Konkordiebok (Innledningen). Luther kunne derfor si at et
troende 9-års barn står over et kirkemøte (W.W.X,
359, 17; se lignende uttalelser W.W.II, 404; Briefe I, 315; W. Erl.
XIII, 230). Det protestantiske prinsipp "Bibelen alene"
betyr i virkeligheten ikke noe annet enn at enhvers personlige bibelfortolkning
er den høyeste autoritet. Egentlig er det derfor misvisende
når protestantene stadig taler om "Bibelen alene".
Teoretisk høres det vakkert ut, idet man oppfatter det som
Guds ord i motsetning til menneskelige meninger. Men i praksis betyr
det Guds ord underlagt hvert menneskes egen mening.
Også katolikkene tror på Bibelen, men de river den ikke
løs fra Kirkens levende tradisjon. De setter ikke Kirkens tradisjon
over Bibelen, men de setter Kirkens lære over den private bibelfortolkning.
Vi vil først bevise at prinsippet "Bibelen alene"
er uholdbart. Allerede derav kan vi slutte at det må være
et annet middel til å gi oss sikkerhet om Jesu lære, nemlig
et levende ufeilbart læreembete.
Deretter vil vi direkte bevise at Jesus har innstiftet en Kirke med
et ufeilbart læreembete.
KAP. I.
PRINSIPPET "BIBELEN ALENE" ER UHOLDBART
De bibelske skrifter er uten tvil av aller største betydning
som kilde for den kristne åpenbaring. Men det var ikke Jesu
mening at hans lære skulle bevares ved en bok alene, som enhver
(med sin egen fortolkning som høyeste autoritet) skulle lage
sin egen kristentro av. Kristendommen eksisterte før det Nye
Testamente ble skrevet, og er blitt bevart i alle århundrer
ved overleveringen av en lære (og ikke bare av en bok).
Dersom det var Jesu mening at hans åpenbaring skulle bli nedlagt
i en bok alene, er det merkelig at Han selv ikke har skrevet noe og
heller ikke har gitt sine apostler befaling om å skrive. Bare
av noen få apostler har vi skrifter, og de eldste av disse skrifter
ble først avfattet ca. 20 år etter Jesu himmelfart. Johannes
skrev sitt Evangelium, sine brev og sin Åpenbaring ikke før
henimot året l00.
Jesus nedla sin lære i et levende samfunn, og gav uttrykkelig
tilkjenne at den levende tradisjon skulle være hovedmidlet til
kristendommens utbredelse. Han befalte apostlene å "gå"
til alle folk og å "preke" for dem (Matt. 28, 19-20;
Mark. 16, 15; Ap. Gj. 10, 42). "Troen kommer av å høre"
(ex akoés - Rom. 10, 17). Guds åpenbaring er et "hørelsens
ord" (logon akoés - 1 Tess. 2, 13) Det er for å
symbolisere dette at den Hellige Ånd kom ned over apostlene
i skikkelsen av "tunger".
Bare leilighetsvis har apostlene skrevet, og det var aldri deres
mening at deres skrifter skulle erstatte den muntlige undervisning.
Hva ville det ha blitt av kristendommen dersom apostlene ikke hadde
gjort annet enn å utsende en del skrifter? Også de mennesker
de skrev til, fortsatte de å undervise muntlig. Og likeså
litt som Bibelen kunne erstatte en levende autoritet da apostlene
ennå levde, likeså litt - og enda mindre - kunne den det
etter apostlenes død.
For å bevare "den sunne lære" innsatte apostlene
lærere, som måtte "overlevere hva de hadde hørt,
til trofaste menn, som var dyktige til igjen å lære andre"
(2 Tim. 2, 2; 4, 2-6; Ap. Gj. 20, 28-31; Tit., 1, 5. 9; Hebr. 13,
17; 1 Petr. 5, 2). Den første generasjon av mennesker som ble
kristne etter apostlenes død, laget ikke sin kristentro av
Bibelen. De fikk den gjennom den levende tradisjon. De behøvde
ikke ved granskning av noen bibeltekster å finne ut hva f. eks.
den kristne lære om dåpen og nattverden går ut på.
De visste god beskjed om alt dette fordi de så sakramentspraksisen
i de menigheter apostlene hadde grunnlagt, og ble undervist om den
av de prester apostlene hadde innsatt. På samme måte mottok
også de følgende generasjoner sin kristentro fra den
levende Kirke. De gjorde nok bruk av Bibelen, men tolket den i tradisjonens
lys, idet de stolte på den ufeilbargjørende bistand Jesus
hadde lovet sin Kirke (Matt. 16, 18; 28, 19-20; Joh. 14, 16. 17. 26;
1 Tim. 3, 15), Jesu løfte forutsetter at den katolske Kirkes
lære, som før reformasjonen hele kristenheten trodde
på, umulig kan være en villfarelse.
Dersom Bibelen var ment som den eneste troskilde etter apostlenes
død, måtte den oppfylle følgende tre betingelser:
1. De bibelske skrifter måtte fra apostlenes død av ha
vært samlet og vært kjent i hele den kristne verden; 2.
De måtte inneholde hele den kristne lære; 3. De måtte
inneholde den på en klar måte. Men Bibelen oppfyller ingen
av disse betingelser.
I
De bibelske skrifter var ved apostlenes død ikke enda
samlet og kjent i hele den kristne verden.
Apostlene har selv aldri utgitt noen samling av sine skrifter. Derved
kan vi forklare at flere av deres skrifter er gått tapt. Således
omtales i Bibelen et ukjent brev til korinterne (Sml. 1 Kor. 5, 9
og 2 Kor. 10, 10), et ukjent brev til filipperne (Sml. Filip. 3, 1)
og et ukjent brev til laodikeerne (Sml. Kol. 4, 16).
De enkelte skrifter var i begynnelsen bare kjent i begrensede kretser.
En del var skrevet for lokalmenigheter eller privatpersoner. Etter
hvert ble det laget avskrifter. Men om enn de fleste skrifter allerede
kort etter apostlenes død var utbredt og alminnelig erkjent
som bibelske (noe som bl. a. fremgår av de mange sitater hos
de eldste kirkelige forfattere), tok det likevel flere hundre år
før man over den hele kristne verden hadde sikkerhet om kanonisiteten
av alle de bibelske skrifter. Kirkens levende forkynnelse var hovedmidlet
til troens utbredelse. "Mange barbariske nasjoner" - sier
Ireneus (140-202) - "kom til troen uten papir og blekk idet de
omsorgsfullt holdt seg til den gamle tradisjon" (Adv. hær.
III, 4, 1-2)
Men også etter at alle de apostoliske skrifter var samlet og
alminnelig anerkjent som bibelske, var det i mange århundrer
(før boktrykkerkunsten blev oppfunnet i det 15. årh.)
umulig for de fleste mennesker å eie noen Bibel. Og dessuten
fantes det alltid mennesker som ikke kunne lese. Jesus har aldri foreskrevet
lesekunsten som en betingelse til frelsen.
II
Bibelen inneholder ikke hele den kristne lære.
Protestantene betrakter ofte Bibelen som et slags universalleksikon
for alle mulige teologiske spørsmål. Men derved venter
de for meget av den. Det Nye Testamentes skrifter er for det meste
leilighetsskrifter, rettet til personer som allerede var kristne,
og det fremgår av hele deres natur at det ikke var forfatternes
mening å gi en fullstendig oversikt over hele den kristne lære.
Evangelienes hovedformål var å styrke troen på
at Jesus er Messias og Guds Sønn (ved å berette om hans
mirakler, lidelse og oppstandelse og å bevise at profetiene
er oppfylt i Ham). Apostlenes brev ble hovedsakelig skrevet for å
utrydde bestemte misbruk og villfarelser, eller for i alminnelighet
å oppfordre til et kristelig liv. Men verken evangeliene eller
apostlenes brev var ment som en kateketisk gjennomgåelse av
hele den kristne religion, dens troslære, forskrifter og sakramenter.
Apostlene har aldri tenkt seg at deres skrifter skulle brukes som
eneste troskilde. I så tilfelle ville de ha skrevet dem helt
annerledes. Ja, det synes flere ganger at de ikke engang trodde at
de ville bli lest av andre enn dem de adresserte dem til, f. eks.
når de refser misbruk i en bestemt menighet eller taler om helt
personlige ting (som Paulus' reisekappe i 2 Tim. 4, 13 og Timoteus'
mavesyke i 1. Tim. 5, 23)
Den protestantiske grunnlære "Bibelen alene" er en
selvmotsigelse, fordi derved hevder de noe som ikke læres noensteds
i Bibelen. Mange bibelsteder henviser tvert om til den muntlige tradisjon
som de troende skal holde seg til istedenfor til det skrevne ord alene.
"Derfor, brødre, stå fast og hold fast ved de overleveringer
som dere har lært, enten det er ved vår tale eller ved
brev fra oss" (2 Tess. 2, 15; sml. også Joh. 21, 25; 2
Joh. 12; Filip. 4, 9; Åp. 3, 3; 1 Kor. 11, 2. 34; ennvidere
alle de bibelsteder hvor det tales om det vedvarende levende læreembete
Jesus har innstiftet).
Når Paulus i 2 Tim. 3, 15-16 sier at "de hellige skrifter
gir visdom til frelse" og "er nyttige til lærdom",
taler han om det Gamle Testamente (de skrifter som Timoteus "kjente
fra sin barndom"), og det er selvfølgelig ikke hans mening
at lesning av disse skrifter er nok for å kjenne hele Jesu lære.
Først og fremst minner Paulus Timoteus om den muntlige undervisning
denne hadde fått (v. 14)
Grunnen til at protestantene avviser den kirkelige tradisjon som
en trosnorm ved siden av Bibelen, er deres frykt for at den guddommelige
åpenbaring derved kan bli blandet med alle slags menneskepåfunn.
Men denne frykt er ubibelsk, da Kristus uttrykkelig har garantert
Kirkens troslære (tradisjon) sin ufeilbargjørende bistand.
De katolske læresetninger som protestantene pleier å
betegne som "menneskepåfunn" (læren om pavedømmet,
messeofferet, skriftemålet, renselsesstedet, bønnen for
de avdøde, avlat, helgenvyrdnaden, Marias syndfrihet og medfølgende
opptagelse til himmelen, osv.) kan faktisk alle bekreftes av den hl.
Skrift, som de katolske katekismer derfor også til stadighet
henviser til.
De få trossannheter som vi kjenner gjennom tradisjonen alene,
er vesentlig ting som også protestantene (i strid med sitt prinsipp
"Bibelen alene") holder fast ved.
Således læren om hvilke skrifter som må regnes
til Bibelen.
Dersom Bibelen skulle være vår eneste autoritet i trosspørsmål,
måtte den først og fremst kunne avgjøre læren
om selve Bibelen, dvs. spørsmålet om Bibelens omfang
("kanon"). Her står vi overfor en av de største
inkonsekvenser i protestantismen. Det finnes nemlig i selve Bibelen
ikke noe bevis for at alle de skrifter som er samlet i den, i virkeligheten
er bibelske, dvs. inspirerte av Gud. I 2 Tim. 3, 16 sies det nok at
"den hele Skrift er innblest av Gud". Men denne tekst sikter
bare til det Gamle Testamente ("de hellige skrifter som Timoteus
kjente fra sin barndom"), og sier dessuten intet om hvilke skrifter
det Gamle Testamente omfatter. Det samme gjelder også noen andre
tekster hvor Skriften omtales som "Guds ord" (Mark. 7, 13;
Rom. 3, 2)
Med hensyn til det Nye Testamentes skrifter har vi i Bibelen ingen
uttrykkelig uttalelse om at de er blitt innblest av Gud. Det faktum
at et skrift er avfattet av en apostel er i og for seg ikke noe bevis
for dets inspirasjon. Dessuten vet vi av selve Bibelen ikke hvem som
er forfattere til en stor del av det Nye Testamente, og flere forfattere
var ikke apostler (Markus og Lukas).
Mange protestanter søker et kriterium for Bibelens inspirasjon
i en indre opplysning av den Hellige Ånd, som de påstår
å erfare under lesningen av Guds ord ("testimonium Spiritus
Sancti"). Men ved å gjøre indre erfaringer til en
trosautoritet ved siden av Bibelen gjør man den menneskelige
fantasi til dommer over Guds ord.
Luther selv er det beste bevis på hvor uløselig spørs
målet om Bibelens kanon blir, når man forkaster den kirkelige
tradisjon. Under sin disputas i Leipzig (1519) benektet han 2 Makkabeerbokens
kanonisitet, fordi den anbefaler bønnen for de avdøde.
Likeledes erklærte han for apokryfiske en del andre skrifter
av det Gamle Testamente: 1 Makk., Baruk, Tobias, Judit, Visdommen,
Siraks visdom og noen deler av bøkene Daniel og Ester. Aldri
vil protestantene av Bibelen eller ved noe "testimonium Spiritus
Sancti" kunne bevise at disse skrifter ikke hører til
Bibelen.
"Protestantene pleier - i strid med sitt prinsipp "Bibelen
alene - å påberope seg jødene, som ikke har disse
bøker i sin nåværende Bibel. Men med urette.
Vi vet av historien at jødene etter Kristi tid har diskutert
en hel del om sin kanon, og at de opprinnelig hadde flere hellige
skrifter. Om dette vitner bl. a. de steder i Talmud hvor det tales
om å "skjule" (dvs. fjerne) skrifter. At "Baruks
profeti" tidligere hørte til den jødiske kanon,
fremgår av jøden Teodotions bibeloversettelse og av
Origenes (sml. Eus H. E. VI, 25, hvor han oppregner de bibelbøker
som jødene på hans tid enda anerkjente; han brukte
også den hebraiske tekst i sin Hexapla). "1 Makk."
omtales som et inspirert, kanonisk skrift i den jødiske Talmud
(Joma 29 a), "Visdommens bok" er ifølge Talmud
(Sota IX, 24 c) "blitt skjult etter at Rabbi Eliezer (som satte
seg imot) var avgått ved døden". "Siraks
Visdoms bok" siteres ofte som hellig bok av de gamle palestinske
forfattere (sml. The Original Hebrew of a Portion of Ecclesiasticus,
ed. by A. E. Cowley and A. Neubauer). Talmud (Baba Kamma 92 b) regner
den til den gruppe av bibelbøker som kalles Ketubim. I Qumran-grotten
ved det døde hav er det funnet fragmenter av to hebraiske
håndskrifter av Siraks Visdoms bok, og likeledes av ett hebraisk
og to arameiske håndskrifter av "Tobias". Både
denne bok og boken "Judit" brukte jødene i sine
hebraiske Midrasjim, dvs. bibelkommentarer (sml. R. Martini, Pugio
fidei, Lipsiæ 1687, p. 127; A. Neubauer, The book of Tobit
VII). Stykkene av "Daniel" og "Ester" fantes
i den gamle jødiske bibeloversettelse av Teodotion.
Jødene har også diskutert om hvorvidt de skulle forkaste
andre av våre bibelske skrifter, således "Predikeren",
"Høysangen" "Ordspråkenes bok"
og "Esekiel" (sml. Misjna, Jadajiln 3, 5; Talmud Bab.:
Sjabbat 13 b; 30 b; Chagiga 13a; Menachoth 45a). For å redde
Esekiel brukte Hananja ben Hiskia 300 kanner lampeolje (til nattarbeid).
Fastsettelsen av den nåværende jødiske kanon
er for en del resultatet av et møte i Jamnia (ca. året
100) og må særlig tilskrives den fariseiske skole, som
ble enerådende etter Jerusalems ødeleggelse.
Grunnen til at fariseerne "skjulte" en rekke bibelske
skrifter, må delvis søkes i deres uvilje mot de makkabeiske
konger, som ofte hadde støttet sadduseerne. Denne uvilje
gikk ut over Makkabeerbøkene, som forherliget grunnleggerne
av det forhatte dynasti, og samtidig over alle andre bøker
som var oppstått eller tilføyet kanon i makkabeertiden.
Flere av disse bøker var opprinnelig skrevet på gresk
og arameisk, og også dette nedsatte dem i fariseernes aktelse.
Guds ord - mente de - kunne bare være hebraisk. De hyllet
endog den merkelige oppfatning at, siden det hebraiske språk
bestod av 22 bokstaver, kunne det bare være 22 inspirerte
bøker. På forskjellige måter søkte de
derfor å presse bibelbøkene innenfor dette tall. En
medvirkende faktor var dessuten deres strid mot kristendommen. Således
beretter Isidorus av Sevilla (etter hva han hadde hørt av
en jødisk vismann - "De Eccl. Off." 1, 12) at det
var av den grunn at jødene hadde avskåret "Visdommens
bok", som nemlig på en treffende måte forutsa jødenes
motstand mot Kristus, hvorledes de "lurte på Ham"
og "overgav Ham til en forsmedelig død" fordi Han
utgav seg for "Guds Sønn" og kalte "Gud sin
Fader" (kap. 2, 12-22). At profeten "Baruk" ikke
fant nåde hos fariseerne, er lett forståelig da han
så klart hentydet til Inkarnasjonens mysterium: "Visdommen
ble deretter sett på jorden og omgikks blant menneskene"
(kap. 3, 37). Det er muligens også av hat mot "Menneskesønnen"
at den jødiske kanon ikke regner "Daniel" blant
profetene. Den plasserer ham mellom Ester og Esra, mens han tidligere
sto blant profetene (Dette vet vi bl. a. fra Origenes og Melito
av Sardes)
Av alt dette må en kunne forstå hvor uriktig det er
når protestantene heller vil støtte seg til den etterkristelige
jødedom enn til den kirkelige tradisjon, som alene har fått
løfte om Jesu ufeilbargjørende bistand.
Jødenes opprinnelige kanon er mest trofast bevart i den
greske bibeloversettelse (den såkalte "Septuaginta"),
som før Kristi tid også var i anseelse hos de palestinske
jøder. Allerede i og for seg er det uantagelig at de gresktalende
jøder, som levde i vennskap med de øvrige jøder,
hadde en annen kanon enn disse. jødene i Aleksandria, hvor
Bibelen ble oversatt til gresk, fikk sine skrifter fra Jerusalem
(sml. Ester 11,1; 2 Makk. 1, 10 - 2, 14) De gresktalende jøder
hadde også sine synagoger i Jerusalem, og brukte der sikkert
Septuaginta. Dermed er imidlertid ikke sagt at Septuaginta før
Kristi tid ble anerkjent av alle palestinske jøder. Det er
sannsynlig at det innenfor visse kretser, særlig av det fariseiske
parti, hersket tvil med hensyn til enkelte bøker.
Det avgjørende for oss er at apostlene og Kirken ved sitt
bruk har godkjent Septuaginta. De nytestamentlige forfattere tar
sine sitater nesten alltid fra den greske bibeloversettelse. Det
er også denne Paulus hentyder til når han skriver til
grekeren Timoteus at "den hele Skrift er innblest av Gud"
(2 Tim. 3, 16). Vi finner dessuten i apostlenes skrifter mange direkte
hentydninger til tekster fra de bøker som mangler i den nåværende
jødiske Bibel. Sml. f. eks. Visd. 7, 26 med Hebr. 1, 3; Visd.
13, 1-9 med Rom. 1, 19-21; Visd. 3, 6 med 1 Petr. 1, 6 flg.; Sirak
5, 13 med Jak. 1, 19; Sirak 14, 1 og 19, 16 med Jak 3, 2; Sirak
15, 11-12 med Jak. 1, 13; Sirak 10, 39 med Jak 3, 5-6; Sirak 1,
6 med Rom. 11, 33-34; Sirak 7, 35 med Rom. 12, 15; Sirak 35, 8-10
med 2 Kor. 9, 7; Tobias 12, 19 med Ap. 8, 2; 2 Makk. kap. 6 og 7
med Hebr. 11, 35. I alle de eldste utgaver av Septuaginta (som er
meget eldre enn de eldste utgaver som er bevart av den hebraiske
Bibel) står de syv bøker blandet med de andre (ikke
som et tillegg). De eldste kirkefedre siterer dem ofte på
samme måte som de øvrige bibelske skrifter. Klart fremhever
den store bibelforsker Origenes (f. ca. 180) det prinsipp at de
kristne ikke skal spørre kristendommens fiender, jødene,
hvilke er de ekte skrifter (Ep. ad Afr. 4). Det samme prinsipp uttales
av Tertullian (f. ca. 160), som også sier at grunnen til at
jødene forkastet flere deler av Bibelen, er disses henvisning
til Kristus (De cultu emin. 1, 3).
Hensyn til jødene og frykt for de virkelig
apokryfiske skrifter som enkelte steder var i omløp, har nok
gjort at enkelte teologer ble mistenksomme. Men denne tvil formådde
ikke å tilintetgjøre den gamle tradisjon, og opphørte
etter hvert, særlig etter kirkemøtene i Hippo (393),
Karthago (397) og Konstantinopel (692).
Luther uttalte seg også mot flere andre bibelbøker.
Således forkastet han Jakobs brev som "et brev av strå",
som "ikke har noe evangelisk karakter" (W. Erl. 63, 115.
156-158). "Jakob" - sier han spottende - "er beruset
ved sin lære om gjerningene" (Op. lat. exeg. 5, s. 227)
Heller ikke "kunne hans ånd skikke seg i" Johannes'
Åpenbaring, som ifølge ham var "verken apostolisk
eller profetisk" (W. Erl. 63, 169-170). Om Hebreerbrevet mente
han at det "er sammensatt av mange stykker, som kanskje er blandet
med noe tre, strå eller høy". Man skulle derfor
"ikke stille det helt likt med de apostoliske brev" (W.
Erl. 63, 154 155). Judas' brev anså han for overflødig.
Han trodde det bare var et utdrag av Peters annet brev (W. Erl. 63,
s. 169). Visstnok tok Luther disse fire skrifter med i sin bibeloversettelse,
men han plasserte dem helt bakerst (idet han flyttet Hebr. og Jakob
fra deres tradisjonelle plass foran Peters og Johannes' brev). I registeret
unnlot han å nummerere dem, og skilte dem ved et mellomrom fra
de øvrige bøker. Hensikten med alt dette var å
fremstille dem som mindre verdige. Blant de gammeltestamentlige skrifter
han ikke likte var også boken Esther. "Han ønsket
den ikke var til, fordi den judaiserer så meget og har noen
hedensk vanart i seg" (W. Erl. 62, s. 131) Predikerens bok -
påsto han - "har verken støvler eller sporer, men
rider bare i sokkene" (W. Erl. 62, s. 128). etter hans mening
er "Kongebøkene mer troverdige enn Krønikebøkene".
Luther vurderte skriftene ettersom de "drev og lærte Kristus",
dvs. ettersom han mente å kunne bringe dem i overensstemmelse
med sin oppfatning av "troen alene" (sml. Luthers protestantiske
biograf A. Hausrath, "Luthers Leben" 2, 145). Hva ville
det bli av den hellige Skrift dersom dens verd måtte bedømmes
på en slik måte etter enhvers personlige anskuelser?
Det eneste avgjørende kriterium for de bibelske skrifters
inspirasjon er den kirkelige tradisjon. Ingen av oss har mottatt Bibelen
direkte fra apostlene, som levde nitten hundre år før
oss. Bibelen er kommet til oss gjennom Kirken, og det er denne som
garanterer oss hvilke skrifter som hører til Bibelen. Dette
er blitt anerkjent av teologene fra oldtiden av. Den gamle "Canon
Muratoriaiium" (fra ca. 160-180) påberoper seg gjentatte
ganger "den katolske Kirke" for sin oppregning av hvilke
bøker man skal motta og hvilke ikke. Endog Augustin avla denne
bekjennelse: "Jeg ville ikke tro på Evangeliet hvis ikke
den katolske Kirkes autoritet beveget meg til det" (C. ep. Manich.
V, 6). Lignende henvisninger til Kirkens autoritet som en garanti
for de rette bibelske skrifter finnes hos mange andre kirkefedre,
som Ireneus (Adv. hær. 3, 11, 9 ; 4, 32, 1 ; 4, 33, 8; 5, 20,
2); Klemens av Aleks. (Strom. 3, 13); Origenes (In Luc. hom. 1; In
Matt. Comm. 1); Tertullian (Adv. Marc. 4, 5); Athanasius (Ep. fest.
39); Serapion (Eus. H. E. 6, 12); Rufinus (Comm. in symb. Ap, 36,
37); Kyrillus av Jerusalem (Cath. IV, 33. 35).
For å bringe klarhet i spørsmålet om Bibelens
kanon ble det holdt kirkemøter (se ovenfor). For de enkelte
teologer var det umulig å kontrollere tradisjonen om hver enkelt
bibelbok. Et illustrerende eksempel er den henvendelse som biskopen
av Toulouse, Exuperius, gjorde til pave Innocens I for å få
en liste over de hellige bøker. I sin svarskrivelse (datert
20. febr. 405) oppregner paven først alle våre bibelske
skrifter og nevner deretter en rekke apokryfiske skrifter som han
advarer imot.
Faktisk tror også protestantene på sin Bibel i kraft
av en mer eller mindre bevisst tro på den kristne tradisjon.
Ikke noe menneske (f. eks. en hedning i Afrika) ville ved lesning
av Bibelen alene kunne få vite at alle disse ca. 70 skrifter
er inngitt av Gud.
En annen viktig trossannhet som vi bare kan få visshet om gjennom
den kirkelige tradisjon er nødvendigheten av barnedåpen.
Bibelen inneholder nok flere bekreftelser på at også små
barn må døpes: [Sml. "Hva sier Bibelen og Tradisjonen
om barnedåpen"? av pastor dr. J. v. d. Burg. St. Olavs
Forlag, Oslo.] således læren om arvesyndens alminnelighet
og dåpens karakter som en ny fødsel i motsetning til
vår naturlige fødsel av Adam, samt Jesu ord hos Joh.
3, 5 om dåpens nødvendighet for enhver. Men det avgjørende
bevis på barnedåpens nødvendighet finnes i Kirkens
tradisjon og den garanti Jesus har gitt om Kirkens ufeilbarhet.
Det er også bare gjennom Kirken vi har sikkerhet om at hvert
menneske har makt til å døpe gyldig, og at dåpen
ved overøsing er en gyldig dåpsmåte.
Det samme gjelder vår plikt til å holde søndag
som hviledag. Visstnok fremgår av Bibelen at den jødiske
sabbat ikke lenger er foreskrevet (Kol. 2, 16; Gal. 4, 10) Og at søndagen
var en særlig dag til nattverdsfeiringen (Ap. Gj. 20, 7), men
det tales intetsteds om en forpliktet søndagshvile.
Spørsmålet om de kristnes helligdag trenger også
av en annen grunn en kirkelig autoritet, nemlig til fastsettelsen
av døgnmeridianen. Om vi vet hvilken dag jødene hadde
sin sabbat i jødelandet, kan vi derved alene ikke beregne
liva tid det er søndag i alle land på jorden. Dertil
må vi samtidig kjenne døgnmeridianen, som ukens begynnelse
på de forskjellige lengdegrader blir beregnet fra. Men denne
sier Bibelen oss intet om. Ved en internasjonal overenskomst er
den blitt fastlagt ved den 180. lengdegrad, hvor den (ikke i rett
linje) svinger mellom Gilbertøyene, Fidjiøyene, Tongaøyene
og Ny-Seeland på den ene side og Føniksøyene
og Samoaøyene på den andre side, så at det f.
eks. er lørdagsmorgen på Samoaøyene samtidig
når det allerede er søndagsmorgen på Fidjiøyene
ved siden av. I og for seg kunne døgnmeridianen ligge på
et hvilket som helst annet sted på jorden. Men Kirken har
godkjent den ovennevnte overenskomst, og derfor skal vi holde oss
til den med hensyn til beregningen av den ukentlige helligdag.
Det er også gjennom Kirkens bestemmelse at hviledagen blir
beregnet fra midnatt til midnatt istedenfor, likesom hos jødene,
fra aften til aften, og at vi til timeberegningen kan følge
den legale tid i hvert land, selv om den ikke stemmer overens med
solen.
III
Bibelen er i mange ting alt for uklar til å kunne være
vår eneste trosnorm.
"Bibelens klare ord" er et uttrykk som en ofte møter
i den protestantiske polemikk. Men denne suggerering av Bibelens klarhet
ville ikke være nødvendig dersom Bibelen virkelig var
så klar. Den er tvert imot ofte meget vanskelig å forstå,
noe som ikke bare følger av Bibelens egen natur, men som Bibelen
selv også uttrykkelig advarer imot, og som dessuten tydelig
fremgår av erfaringen.
For det første følger det av Bibelens egen natur. Da
apostlenes skrifter var beregnet for mennesker som allerede var undervist
i den kristne tro, forutsetter de en hel del kunnskaper for å
kunne forstå dem.
Bibelen selv advarer mot de misforståelser den kan gi anledning
til. Sml. 2 Petr. 3, 16: "I dem (Paulus' brev) er det noen ting
som er vanskelige å forstå, og som de ukyndige og ubefestede
mistyder til sin undergang, noe som de også gjør med
de andre skrifter". Av denne tekst fremgår at Bibelen også
er uklar i viktige ting (hvis mistyding fører til undergang).
For ikke å misforstå Bibelen må man allerede i forveien
være kyndig og befestet i troen. Derfor kan Bibelen umulig være
ment som vår eneste troskilde.
Når apostlenes skrifter var vanskelige å forstå
for apostlenes samtidige, hvor meget mer må de da ikke være
det for oss i det 20. århundre? For å tolke Bibelen må
man ofte ta hensyn til alle slags forhold og omstendigheter de forskjellige
bøker er blitt skrevet i, og som er lite tilgjengelige for
de fleste mennesker. Ofte må man sammenligne et sted med mange
andre for å finne ut meningen og å løse øyensynlige
motsigelser. Det hebraiske og greske originalspråk gjør
mange uttrykksmåter helt fremmede for oss. Hvert menneske må
med hoffmannen i Ap. Gj. 8, 31 si: "Hvordan skulle jeg vel kunne
forstå hva jeg leser, uten at noen rettleder meg?"
Den kristne religion er på ingen måte enkel. Den omfatter
"mange ting" (Mark. 6, 34). Jesus hadde sine disipler "meget
å si" (Joh. 16, 12). Blant de mange ting som hører
til den kristne åpenbaring, kan særlig nevnes: læren
om syndefallet, frelsen, Treenighetens mysterium, Kristi guddom, den
Hellige Ånds vesen og virken, nådemidlene, dåpen
(hva dåpen er; hvem skal døpes, av hvem, på hvilken
måte, under hvilke betingelser), nattverden (hvordan Jesus er
nærværende i den og hvordan den skal forvaltes),. botens
sakrament (Joh. 20, 21-23), håndspåleggelsen (Ap. Gj.
8, 14-18; 19, 1-6; Hebr. 6, 1-2), de sykes salving (Jak. 5, 14-15),
rettferdiggjørelse, nåde, viljefriheten, moralreformen
(f. eks. ekteskapets uoppløselighet), livet etter døden,
himmelen og helvetet, osv. Bibelen alene kan ikke gi oss klarhet om
alt dette. De dypeste mysterier blir ofte bare berørt i forbigående
uten noen nærmere forklaring.
En som ikke i forveien er blitt undervist om den hellige Treenighet,
finner ikke dette mysterium i den hellige Skrift. Uten en forutgående
kunnskap om Alterets sakrament forstår vi ikke de forskjellige
bibeltekster om nattverden. Det samme gjelder læren om Kristi
guddom og mange andre trossannheter. Også protestantene bygger
sin kristentro for en stor del på oldtidens kirkemøter,
som formulerte de store kristne dogmer i Bibelens men samtidig også
i tradisjonens lys. Det er gjennom troen på Kirkens ufeilbarhet
at disse dogmatiske formuleringer fikk alminnelig anerkjennelse og
de store kjetterier (arianisme, makedonianisme, nestorianisme, monofysittisme,
osv.) ble overvunnet.
Med hensyn til enkelte av Kirkens læresetninger kreves det
en meget oppmerksom betraktning for å påvise deres overensstemmelse
med Bibelen. Som eksempel kan nevnes den katolske lære om
at nytelsen av nattverdskalken ikke er nødvendig til kommunionen.
Begge nattverdsskikkelser (både av brød og vin) kreves
til messeofferet, nemlig til en levende representasjon av Kristi
korsdød (ved den sakramentale adskillelse av hans legeme
og blod). Men til å forene oss med den hele Kristus, både
hans legeme og blod, er én av skikkelsene tilstrekkelig.
Det sakramentale bånd mellom Kristi legeme og brødets
skikkelse og mellom Kristi blod og vinens skikkelse, oppløser
ikke det naturlige bånd som Kristi legeme og blod har med
hverandre. Brødets skikkelse, som ved konsekrasjonen direkte
blir forbundet med Jesu legeme i himmelen, blir gjennom legemet
forbundet med hans blod, likesom også med hans sjel og guddom.
På samme måte blir vinens skikkelse gjennom blodet forbundet
med den hele levende Kristus. At det forholder seg slik kan vi slutte
av forskjellige bibelsteder, hvor Jesus tilskriver nattverdsbrødet
den samme virkning som legemet og blodet til sammen (Joh. 6, 51
og 8). Det følger også av det at Jesus ellers ville
være død i nattverden. Imidlertid ville vi uten Kirkens
tradisjon vanskelig ha forstått Bibelens mening.
Nettopp den tilsynelatende uoverensstemmelse mellom
Bibelen og enkelte av Kirkens læresetninger er i og for seg
et kraftig bevis på at disse er av apostolisk opprinnelse. Rent
historisk sett ville det nemlig være uforklarlig at Kirken (som
alltid har trodd på Bibelens ufeilbarhet, og som derfor aldri
har villet lære noe som er i strid med Bibelen) noen gang av
seg selv ville ha funnet på disse lærdommer.
De utallige sekter i århundrenes løp fra arianismen
inntil de mange protestantiske samfunn i vår tid viser klart
hvor håpløst det er å ville bygge sin kristentro
på Bibelen alene. Alle vranglærere påberopte seg
Bibelen. Og til alle tider har striden ikke bare dreiet seg om underordnete
spørsmål, men også om viktige trossannheter. Selv
Luther kunne ikke la være å beklage seg over den forvirring
reformasjonen hadde til følge: "Det finnes like mange
sekter og oppfatninger som hoder. Den ene vil ikke vite av dåpen,
den annen fornekter Alterets sakrament, en tredje antar en verden
mellom denne og den ytterste dag. Noen lærer at Kristus ikke
er Gud. Noen sier det, andre noe annet. Det finnes ingen som ikke
vil være lærdere enn Luther" (Brev "til de kristne
i Antwerpen" 1525, Briefe. 5. s. 151)
Fire århundrer har ikke vært nok for protestantismen
til å komme til enighet om Bibelens fortolkning. Stadig oppstår
det nye sekter, og om den moderne økumenske bevegelse har skapt
en større toleranse, er enheten i troen ikke blitt større.
Prinsippet "Bibelen alene", som nødvendigvis fører
til forvirring, er en forhånelse av Kristus, "den gode
hyrde" og "fredsfyrsten", som ville forene de troende
til "én hjord" og virke "enhet i troen".
I enhver vitenskap trenges det et levende læreembete, som ikke
kan erstattes ved noen lærebok. Og det gjelder fremfor alt den
vanskeligste av alle vitenskaper, religionen. En lovbok alene kan
ikke styre et rike. Kristi kongedømme ville bli en karikatur,
dersom Han ikke hadde et annet middel til å pålegge sin
vilje enn en bok som enhver kan tolke etter sitt eget hode.
Kristi åpenbaring er først og fremst bestemt for de
"umyndige" (Matt. 11, 25-26). Men hvorledes ville dette
være mulig, dersom Bibelen var den eneste åpenbaringskilde?
Veien til sannheten ville være altfor lang for menneskenes kortvarige
liv, dersom enhver måtte få sikkerhet om de kristne mysterier
ved granskning av de mange dunkle bibelsteder. Gud har i sin godhet
"banet en hellig vei, som ingen veifarende, enn ikke dårer,
skal fare vill på" (Es. 35, 8). Jesus er denne vei, men
Han er det ved Kirken, og ikke ved Bibelen alene. Gjennom Kirken kan
selv et barn på en lett måte bli innviet i troens dype
mysterier. At det kirkelige læreembete til kjenner seg ufeilbarhet,
er nok mange ikke-katolikkers øyne en anmasselse. Men likevel
er det nettopp en slik ufeilbar autoritet folket lengter etter. De
ønsker at noen "lærer dem som en som har autoritet
og ikke som de skriftkloke" (Matt. 7, 29). Det er det som forklarer
den katolske Kirkes store fremgang i våre dager, ikke minst
blant de såkalte intellektuelle. I Amerikas Forente Stater f.
eks. er det hvert år over 100 000 konversjoner. "Autoritetsspørsmålet
er et av de mest brennaktuelle problemer vi står overfor nettopp
nå" - skrev D. Martyn Lloyd-Jones i det amerikanske protestantiske
Studentmagasinet His (jan. 1957), Og han la til: "Vi har tapt
vår autoritet, og som et resultat av det, har folk sluttet å
høre på oss og ta oss alvorlig".
Ved troen på et ufeilbart levende læreembete kommer også
troens dyd mer til sin rett. "Hvor er en skriftlærd? ...
Gud fant for godt ved forkynnelsens dårskap å frelse dem
som tror" (1 Kor. 1, 20-21). Troens dyd består i å
underkaste sin mening. Å ville tro på Guds ord, men samtidig
kreve rett til å legge sin egen mening i det, er ingen tro.
TILLEGG om
Den katolske Kirkes store fortjeneste med hensyn til Bibelen.
Om den katolske Kirke ikke betrakter Bibelen som den eneste troskilde,
så betyr ikke dette en mindre høyaktelse for den.
Ingen har gjort mer for Bibelen enn den katolske Kirke. Det er denne
vi har å takke for at vi eier det vi kaller "Det Nye Testamente".
Den katolske Kirke har samlet de apostoliske skrifter og lært
menneskeheten å akte dem som Guds ord. Også protestantene
bygger sin tro på Bibelens inspirasjon og således sin
ærbødighet for Bibelen på Moderkirkens gamle tradisjon.
Det er den katolske Kirke som - særlig gjennom munkene - sørget
for avskrivningen av Bibelen. "For den hellige Skrift og dens
overlevering er vi nesten utelukkende prestene og munkene i Roms kirke
takk skyldig" - skriver anglikaneren Charles Butler ("Horæ
Biblicæ"). Selv Luther gjorde den kjente innrømmelse
at "vi uten den katolske Kirke slett ikke ville vite noe om Bibelen"
(Komm. til Joh. 16).
I biblioteker og museer kan en fremdeles beundre mange middelalderske
bibelhåndskrifter, som allerede ved sin kunstneriske utsmykning
vitner om ærbødigheten for Guds ord.
Fra oldtiden av har den katolske Kirke sørget for at Bibelen
ble oversatt. Allerede tidlig eksisterte det oversettelser på
latin, syrisk, egyptisk, armensk, gotisk. Særlig kjent er den
latinske oversettelse av Hieronymus på anordning av pave Damasus
(den såkalte "Vulgata" = den utbredte). De slaviske
folk fikk Bibelen på sitt eget mål gjennom sine store
misjonærer, Metodius og Kyrillus, som dertil dannet en egen
bokstavskrift (9. årh.). Den første delvise oversettelse
av Bibelen på tysk stammer helt fra Bonifatius' tid i det 8.
århundre. En latin-tysk bibelordbok i klosteret i St. Gallen
er kanskje det eldste skrift i den tyske litteratur.
Å utgi Bibelen. på de forskjellige nasjonalspråk
var en lang tid vanskelig, da disse språk enda ikke var utformet.
Dessuten var det ikke så stort behov for det, da praktisk alle
som kunne lese, forsto latin. I alminnelighet kan en si at bibeloversettelser
på folkespråket oppsto samtidig med den eldste nasjonallitteratur
i de forskjellige land. Således var det f. eks. også i
England, hvor enkelte deler av Bibelen allerede ble oversatt i det
7. og 8. århundre. [Det er misvisende når
enkelte norske skolebøker fremstiller det som om det først
var Wycliff som utbredte Bibelen på engelsk. En nærmere
redegjørelse kan en finne hos Gasquet, "The old english
Bible" og i Dictionaire de la Bible, "Versions Anglaises".
Også den anglikanske lærde, F. Kenvon, har bevist at han
gjennom hele middelalderen har oversatt bibelske skrifter først
til angelsaksisk og deretter til engelsk ("Our Bible and the
ancient Manuscripts,, London 1896, s. 189 flg.).
Antallet på gamle engelske bibelhåndskrifter
er nok ikke stort. Men dette har sin grunn i at nasjonalspråket
ble fortrengt ved den fransk-normanniske erobring i 1066. Helt inntil
det 14. årh. ble det talt fransk i de dannede kretser.
Det må også bemerkes at Kirken aldri
har fordømt Wycliff på grunn av noen bibeloversettelse.
Blant de 45 anklager som konsilet av Konstans (1414-1418) rettet mot
ham, nevnes ikke et ord om en bibeloversettelse. En synode i Oxford
(1408) hadde nok forbudt utbredelsen av bibeloversettelser, men bare
for så vidt oversettelsen ikke var godkjent av stedets biskop.]
I Norge begynte oversettelsen av Bibelen (Håkon Magnussøns
Bibelverk) samtidig med nedskrivningen av Edda-diktene.
Etter oppfinnelsen av boktrykkerkunsten i året 1450 (70 år
før reformasjonen) har Kirken også straks anvendt dette
middel til utbredelsen av Bibelen. Den første bok som ble trykt,
var en Bibel.
Luther var langt fra den første som lot trykke Bibelen på
folkespråk, som noen protestanter muligens innbiller seg. Et
faktum er at det før Luthers bibeloversettelse allerede fra
katolsk hold var utkommet 56 utgaver av hele Bibelen på de forskjellige
europeiske språk, foruten flere hundre på latin, som i
middelalderen ble forstått av de fleste dannede mennesker. Av
disse 56 utgaver var det 17 på tysk, 11 på italiensk og
10 på fransk. Luther gjorde ved sin oversettelse stadig bruk
av den katolske utgave av Zainer (fra 1475). Det Nye Testamente alene
var på tysk allerede trykt 50 ganger før året 1500.
Disse tall er forbausende store, når man tenker på de
uhyre store omkostninger et slikt arbeid var forbundet med, da trykkeapparatene
enda var primitive.
Om Bibelens store utbredelse på folkespråket vitner den
formaning vi leser i en meget benyttet bønnebok, "Himmlstür",
fra før reformasjonen (1513): "Alt hva Kirken lærer
deg, og alt hva du hører i prekenen, skal oppflamme deg til
å lese i Bibelen, således som den er oversatt i det tyske
tungemål og utbredt i et stort antall til kjøps for billige
penger". Hvilken kilde til fromhet den hl. Skrift var for de
kristne i middelalderen, viser også "Kristi etterfølgelse"
av Thomas a Kempis, som sammenligner Guds ord med Alterets Sakrament.
"Jeg vil ha de hellige bøker til trøst og til et
speil for mitt liv ... Du har gitt meg, svake menneske, ditt hellige
legeme til styrke for sjel og legeme, og som en lykt for mine føtter
har Du satt ditt ord. Uten disse to ting ville jeg ikke kunne leve;
for Guds ord er lys for min sjel, og ditt sakrament livets brød"
(IV, kap. 11, 1 og 2).
At de katolske bibeloversettelser ble laget etter den latinske
Vulgata tekst, er ingen grunn til å betrakte dem som mindreverdige.
Vulgatas tekstkritiske betydning blir i den senere tid mer og mer
anerkjent av de protestantiske bibelforskere (Sml. Harnack, "Zur
Revision der Prinzipien der neutestamentlichen Textkritik",
Leipzig 1916), E. Nestle skriver i forordet til sin kjente utgave
av det greske og latinske Nye Testamente: "Jeg behøver
her ikke mer å forklare hvor stor autoritet den latinske oversettelse
har for den riktige fremstilling og forståelse av det Nye
Testamentes tekst". Som spesiell grunn nevner han at de enkelte
Evangelier tydeligvis er blitt oversatt av forskjellige personer,
og at oversettelsen derfor må være meget gammel, nemlig
fra før den tid Evangeliene ble samlet til en bok. Også
til bedømmelsen av Luthers oversettelse anser han den latinske
tekst for uunnværlig.
Det var ikke så meget en følge av protestantismen
som av renessansen at man på reformasjonens tid begynte å
gjøre mer bruk av grunnteksten. Særlig Erasmus hadde
vekket interesse for den ved sin utgave av det greske Nye Testamente.
Det var denne Luther brukte til sin bibeloversettelse.
Også i tiden etter reformasjonen kom de katolske bibeloversettelser
slag i slag. Den franske oversettelse av des Motilins var før
Luthers død utgitt 16 ganger. Le Févres utgave utkom
39 ganger fra året 1550 t" 1700. Den tyske oversettelse
av Dietenberger hadde 24 nye opplag inntil året 1702. I Nederlandene
ble det i det 16. århundre utgitt nye katolske oversettelser
av Blanckart, Winglie og universitetet i Leuven, som alle ble trykt
mange ganger igjen. Den italienske bibelutgave av Malerm, (fra året
1471), som ble utbredt over hele Italia, utkom også gjentatte
ganger. Utallige er de nyere katolske bibeloversettelser i de forskjellige
land.
En må særlig også tenke på at utbredelsen
av bibler ikke er det eneste middel til å gjøre folket
kjent med Bibelens innhold. Hele det religiøse liv i middelalderen
var bokstavelig gjennomtrengt av den hellige Skrift. Prekenene var
meget mer homiletiske enn i våre dager. [At
det blev preket ofte, fremgår bl.a. av de mange prekesamlinger
fra middelalderen. Prekenene ble holdt på folkets språk
(ikke på latin), og det var foreskrevet som en alvorlig plikt
å overvære dem. Om alt dette og om den hyppige anvendelse
av Bibelen i prekenene kan en finne mange vitnesbyrd hos Janssen,
"Geschichte des deutschen Volkes" bd. I s. 31 flg.] På
søn- og festdager ble det alltid (likesom nå) opplest
avsnitt av den hellige Skrift. De middelalderske kirkebygninger var
i motsetning til vår tids protestantiske bedehus rikt utsmykket,
hvor alt - skulptur, maleri, farvede vinduer - talte om de bibelske
sannheter. Hele bibelhistorien [Sml. Th. Ehrenstein,
"Das alte Testament im Bilde", Wien 1923, hvor det er samlet
over 2000 illustrasjoner som angår det Gamle Testamente alene.]
og alle mysterier i den kristne åpenbaring finner han der fremstillet.
"Det er likesom hele Bibelen vi har sett skulpturert" -
sa billedhugger Stinius Fredriksen etter en ferd gjennom Frankrikes
middelalderske kirker - ... "Middelaldermenneskene fant det meste
av Bibelens ord i kirkenes skulptur og kunst i det hele. Der stod
det skildret. Kirkene var en stor åpen billedbibel for dem"
("Stavangeren" 28. mai 1935).
Dessuten må nevnes de mange huspostiller, bibelhistorier, psalterier
og andre andaktsbøker, billedbibler, ("fattigmanns bibler"),
bibelske mysteriespill. Og er ikke hele kirkeåret med dens festdager
(som vi har den katolske kirke å takke for) en stadig gjennomgåelse
av bibelhistorien?
Den katolske Kirke har alltid gjort så megen bruk av Bibelen
i sin undervisning og lært de troende å ære den
som "den hellige Skrift", at det nettopp derved var mulig
for Luther å få folket til å tro at Bibelen alene
er nok.
Fra protestantisk side innrømmes mer og mer hvor urettferdig
det er å si at "Bibelen lå under benken i middelalderen".
Således skriver Kropatschek: "Tar man alt dette sammen,
så kan man i virkeligheten ikke lenger si - som det var den
gamle polemiks mening - at Bibelen hadde vært en for teologene
og for legfolk lukket bok. Jo mer man beskjeftiger seg med middelalderen,
dess mer oppløser denne legende seg til intet" (Das Schriftprincip
der Luther. Kirche I. 1904). En annen protestantisk forfatter Ed.
v. Dobschutz tilstår: "Vi må bekjenne at middelalderen
satt inne med et overraskende stort, høyt respektabelt kjennskap
til Bibelen, som kunne beskjemme vår tid i mange måter"
(se Grisar III 456). - Om den katolske bibelbevegelse i den nyere
tid sier Age Holter i Norsk Teologisk Tidsskrift (1958, s. 230 flg.)
at den er "karakterisert ved en imponerende innsats på
bibelforskningens område og ved en begeistret kampanje for å
få folk til å lese og kjenne Bibelen, som stadig kommer
i nye oversettelser fra grunnspråkene".
[Meget blir det i enkelte norske skolebøker
fantasert om den katolske Kirkes frykt for Bibelen, særlig
i deres fremstilling av valdensernes og albigensernes historie ved
slutten av det 15. århundre. "Og så ble det forbudt
alle andre enn prestene å bruke den hellige skrift. Kirken
var blitt redd for sannhetens lys" skriver A. Bang i sin "Kirkehistorie
for folkeskolen" (s. 36). Et slikt forbud har pavene aldri
utstedt. Innocens Ill fordømte i et brev til bispedømmet
Metz (1199) nok valdensernes misbruk av den Hl. Skrift, men uttalte
ikke noe forbud mot bibellesning eller oversettelsen av Bibelen.
"Om enn lengsel etter å kjenne den hl. Skrift og streben
etter å formane i overensstemmelsen med den" således
skriver han - "ikke må klandres, men heller anbefales,
så må det dog med rette påtales at disse (legfolk,
både menn og kvinner) holder hemmelige sammenkomster, anpasser
seg predikeembetet, spotter prestene som enfoldige mennesker og
med forakt holder seg borte fra dem som ikke er deres tilhengere".
Valdenserne ville ikke lia hatt noen vanskeligheter dersom de hadde
preket den evangeliske fattigdom på samme måte som Fransiskus
og hans tilhengere gjorde det på den tid. Ved sin donatistiske
anskuelse prekte valdenserne faktisk opprør mot det kirkelige
hierarki.
Mot albigenserne har en synode i Toulouse (1229)
utstedt et forbud mot bibeloversettelser. Men dette forbud gjaldt
slett ikke Kirken i sin alminnelighet og kan lett forklares ved
albigensernes gudsbespottelige bruk av den hl. Skrift. Deres lære
var et oppkok av hedenske-manikeiske villfarelser, som var en alvorlig
fare - både for den kirkelige og sivile orden. Det er naivt
når Bang sier at "kirken var blitt redd for sannhetens
lys". Hvis dette var beveggrunnen, hadde Kirken vel også
måtte forby prestene å bruke den hellige Skrift.
Hvorledes de kirkelige myndigheter
i Frankrike så på bibellesningen, illustreres best ved
den vakre oversettelse av hele Bibelen som ikke lenge etterpå
ble besørget av Ludvig den hellige (litt før 260).]
Pavene er aldeles ikke redde for at legfolk skal lese i Bibelen.
De oppfordrer tvert imot inntrengende til det, fordi Bibelen er det
beste forsvar for den katolske Kirkes lære. "De har fullkommen
rett" - skrev pave Pius VI (1778) i et brev til erkebiskop Martini,
som hadde utgitt en ny italiensk bibeloversettelse - "når
De inntrengende oppmuntrer de troende til å lese de hellige
Skrifter; for disse er rikelig flytende kildevell, som enhver må
kunne få adgang til for å øse de hellige tros-
og sedelærdommer og å gjendrive de villfarelser som i
våre fordervelige tider spredes vidt og bredt". Lignende
uttalelser av paver kan det siteres mange av. Pave Leo XIII har endog
bevilget avlat til dem som daglig leser i den hellige Skrift. "Ønsket
om å se Bibelen i ethvert katolsk hjem" blir også
fremhevet i forordet til det Nye Testamente som den katolske Kirkes
øvrighet her i Norge allerede flere ganger har utgitt.
Ingen har gjort så meget for Bibelvitenskapen som pavene. Leo
XIII fastsatte i sin encyklika "Providentissimus Deus" (1893)
faste prinsipper mot den rasjonalistiske kritikks undermineringsarbeide.
Til å fremme og rettlede bibelstudiet opprettet han "den
pavelige Kommisjon for Bibelstudium", som består av 40
konsultorer, valgt blant de lærdeste teologer under ledelse
av 5 kardinaler. Han stadfestet også bibelskolen i Jerusalem.
Pius X opprettet det kjente "Bibelinstitutt" som utsender
sine doktorer over hele verden. Til dette er det knyttet et meget
verdifullt bibliotek, som også ikke-katolikker gjør et
takknemlig bruk av. Benedikt XV satte i gang det gigantiske arbeide
med revisjonen av Vulgatateksten, som han betrodde Benediktinerordenen.
Vi kan også nevne de betydningsfulle encyklikaer, "Divino
Afflante Spiritu" og "Humani Generis", Pius XII har
utsendt til veiledning for den moderne eksegese med hensyn til de
nyere forskningsresultater.
Det er ikke sant at Luther har brakt Bibelen til ære igjen.
I virkeligheten har ingen skadet Bibelen mer enn han. Ved å
gjøre den løs fra Kirken berøvet han Bibelen
dens eneste beskyttelse og utleverte den til enhvers individuelle
vilkårlighet og lettsindighet.
Hvorledes han valgte og vrakte blant de bibelske skrifter, har vi
sett tidligere (s. 14-18). Om de syv skrifter som Luther tok bort
fra det Gamle Testamente, skriver professor Sigmund Mowinckel: "Det
er en historiens ironi i dette, at det er de skrifter hvis åndspreg
står kristendommen nærmest, som er blitt skutt ut av Skriften"
("Hvordan det Gamle Testamente er blitt til" s. 136).
Luther forkastet ikke bare store deler av Bibelen, men han har også
på mange steder forgrepet seg på teksten til støtte
for sin lære om "troen alene". Litterært sett
kan de gamle katolske bibeloversettelser nok ha stått tilbake
for Luthers oversettelse, men teologisk sett stod de meget høyere.
Den protestantiske Josias von Bunsen, som senere utgav en forbedret
tysk oversettelse, påstod å kunne påvise i Luthers
oversettelse 3000 steder som er misvisende gjengitt, og kalte den
derfor "den mest unøyaktige oversettelse, selv om den
bærer spor av stor geni" (Sml. F. Nippold: Christian Josias
von Bunsen, Leipzig 1871 bd. 3, s. 483). Den protestantiske professor
Scheidel sier at Luther har oversatt Bibelen "grossartig falsch"
og beviser det i Theol. Litteraturzeitung 1889, nr. 19, s. 473).
Som eksempler kan nevnes: Rom. 3, 28, hvor han tilføyet
ordet "alene" (foran "ved troen") og Rom. 4,
15, hvor han tilføyet ordet "bare" (foran "vrede").
Til støtte for sin imputasjonslære (nemlig at rettferdiggjørelse
bare betyr en tildekning av syndene og ikke en delaktiggjøring
i Guds hellighet) erstatter han uttrykket "Guds rettferdighet"
og "rettferdighet fra Gud" med "rettferdighet som
gjelder for Gud" (Rom. 1, 17; 3, 21. 25. 26; 10, 3; 2 Kor.
5, 21) og "rettferdighet som blir tilregnet av Gud" (Filip.
3, 9). Av samme grunn forandret han i Rom. 3, 23 uttrykket "Guds
herlighet" til "den ros som de skal ha i Gud", og
innskøy han i Rom. 3, 26 ordet "alene" i setningen
"så han skulle være rettferdig". Andre tendensiøse
tekstforandringer av hensyn til imputasjonslæren er Rom 3,
23 "de er alle syndere" (isteden for "de har alle
syndet") og Rom. 3, 25 "de synder som hit inntil var blitt
" (isteden for "de synder som tidligere var gjort ").
I Rom. 8, 3 bruker han det meningsløse uttrykk "ved
synden", der Paulus sier "for syndens skyld".
Overalt i Bibelen hvor en bestemt person kalles "rettferdig"
på grunn av et rettferdig liv, pleier Luther å sette
ordet "from", for at man ikke skal tro at et menneskes
rettferdighet også er avhengig av gode gjerninger (sml. 1
Mos. 6, 9; Matt. 1, 19; Mark. 6, 20; Luk. 1, 6; 2, 25; 23, 50; Ap.
Gj. 10, 22). I Åp. 22, 11 forandrer han "Den rettferdige
gjøre fremdeles rettferdighet" til "Den fromme
være fremdeles from", og i 1 Mos 4, 7 "Dersom du
gjør godt, blir du opphøyet" til "Dersom
du er from, er du behagelig". Ifølge Luther kan rettferdighet
ikke gjøres og er vantro den eneste urettferdighet. Det er
også derfor at han i Luk. 1, 17 lar engelen si at Johannes
"skal vende de vantro til rettferdiges sinnelag" isteden
for at "han skal vende de ulydige (apeitheis) til rettferdiges
sinnelag".
Ordet "ekklesia" oversetter Luther overalt med "menighet"
istedenfor med "kirke" for å bortlede tankene fra
et organisert trossamfunn. Han bruker ordet "kirke" bare
i det Gamle Testamente om de hedenske, ulovlige helligdommer (sml.
Ezek. 7, 24).
Av uvilje mot sølibatet erstatter han i 1 Kor.
9, 5 uttrykket "søster kvinne" med "en søster
som hustru". En "søster kvinne" betyr ikke annet
enn en kvinne som er søster i troen. Sml. det tilsvarende uttrykk
"menn brødre" (Ap Gj. 1, 16; 15, 7, 13; osv., hvor
de protestantiske bibeloversettelser ofte utelater ordet "menn").
Paulus taler ikke om rett til å gifte seg (gamein) med en kvinne,
men "til å føre en kvinne med seg" (likesom
Jesus ble ledsaget av kvinner som tjente Ham - Luk. 8, 3). De kvinner
som apostlene førte med seg, var tjenestekvinner. De gjorde
- sier Paulus i det følgende vers (v. 6) - at apostlene "slapp
å arbeide". Ingen gifter seg vel og stifter en familie
for å slippe å arbeide. Apostlene hadde ifølge
Jesu råd (Matt. 19, 12) gitt avkall på det ekteskapelige
liv (Luk. 18, 2829) for at de kunne "ha omsorg for det som hører
Herren til" (1 Kor. 7, 32).
Prinsippet "Bibelen alene" er skyld i den uhyggelige sektforvirring,
som er oppstått etter reformasjonen. Aldri så snart hadde
den wittenbergske reformator forkastet Kirken og satt enkeltmanns
skjønn om Skriftens mening på dommersetet, før
hans egne disipler på dette hans grunnlag gav seg til å
stifte sine egne kirker, så at det ifølge Luther "fantes
like mange sekter og oppfatninger som hoder" (Brev "til
de kristne i Antwerpen" 1525), Under striden mellom Luther, Karlstadt,
Müntzer og Zwingli tilropte partiene hverandre det kjente "Bibel,
Bubel, Babel". I en preken 2. aug. 1528 beklaget Luther seg over
al "Bibelen likefrem er blitt kalt en kjetterbok" (W. W.
27, s. 287). "Det finnes" - skrev han i 1525 - "ingen
bok som de (sektene) misbruker så meget som nettopp denne bok"
(W. W. 17, 1, s. 362).
At reformasjonen ved sitt prinsipp "Bibelen alene" har
fremmet bibellesningen, nekter vi selvfølgelig ikke. Men nettopp
det samme prinsipp vil - på grunn av den sektforvirring det
nødvendigvis har til følge - i lengden undergrave folkets
respekt for den hl. Skrift og interesse for bibellesningen. "Bibelens
stilling i våre dagers kristenliv kan gi anledning til megen
ettertanke" - skrev den lutherske biskop Edv. Rohde i Lund -
... "Dens letttilgjengelighet står i omvendt forhold til
lysten etter å lese den" ("Stavangeren" 1935).
For å skape bibellesere anviser han i samme artikkel som middel
at man ikke må lese Bibelen på egen hånd. "Menneskene
kan det ikke på egen hånd .... Den levende tradisjon i
kirken gjør bibelen til en levende bok. Den som isolerer seg
fra kirken og vil være en kristen på egen hånd,
vanskeliggjør for seg selv adgangen til bibelen".
Det siste prinsipp, nemlig at bibellesning ikke skal isoleres fra
tradisjonen, har den katolske Kirke alltid fulgt i utbredelsen av
Bibelen. Den har alltid vært oppmerksom på at Guds ord
er et dobbeltegget sverd, som lett kan såre den som bruker det.
Det er ikke bibellesning i seg selv det kommer an på - den kan,
som Peter sier, også bli til forderv - men å ha den riktige
oppfatning om de bibelske sannheter. Å mistyde Guds ord, dvs.
å legge sin egen mening i det istedenfor Guds mening, er det
største misbruk av Guds ord. Det er derfor at den katolske
Kirke foreskriver at de troende bare skal benytte seg av de bibeloversettelser
som er godkjent av den kirkelige øvrighet og dessuten er forsynt
med forklarende fotnoter til de steder som lett kan bli misforstått.
I alle katolske land har folket anledning til å skaffe seg
slike bibelutgaver. Når man av og til leser om hindringer man
har lagt i veien for de protestantiske bibelkolportører (f.
eks. i Spania), må dette derfor ikke tolkes som uvilje mot bibellesning
eller som forakt for Guds ord. Det er av ærbødighet for
Guds ord at Kirken er imot de protestantiske bibler 1. fordi de propagerer
den ufullstendige kanon, 2. fordi de propagerer prinsippet "Bibelen
alene" og utsetter Guds ord for kjetterske fortolkninger, 3.
fordi oversettelsene ikke alltid er pålitelige.
Den riktige lesning av Bibelen fører til Kirken. Hva Jesus
sa til de skriftlærde, kan den katolske Kirke si om seg selv
til vår tids protestanter: "Dere gransker skriftene, fordi
dere mener at dere har evig liv i dem; men det er disse som vitner
om meg" (Joh. 5, 39).
Dette vil vi nå bevise i de følgende kapitler. Vår
undersøkelse gjelder først Kirken i alminnelighet, og
deretter spesielt den kirkelige øvrighet Jesus har innsatt.
Muligens synes det for noen ulogisk at vi vil påberope oss
Bibelen for å bevise at Kristus har innstiftet en Kirke, all
den stund vi tidligere har bevist at vi bare gjennom Kirken kan
ha sikkerhet om Bibelens inspirasjon.
Til dette bemerkes at Bibelen ikke bare har autoritet
som en inspirert bok, men også som et rent historisk verk, og
det er i egenskap av dette vi vil benytte oss av det Nye Testamentes
skrifter i de følgende artikler. Selv uten å tro på
Bibelens inspirasjon kan vi ad rent historisk vei ha sikkerhet om
de apostoliske skrifters autentisitet og deres pålitelighet
i gjengivelsen av Jesu lære.
KAP. II.
OM KIRKEN I ALMINNELIGHET
Kristus kom ikke til verden for å sette i gang en løs
religiøs bevegelse. Av mange steder i den hl. Skrift fremgår
at Han ville forene de troende til et samfunn, en "kirke"
(Matt. 16, 18), en "hjord" (Joh. 10, 16; Es. 40, 11; 56,
8; Mik. 2, 12; 5, 3), et "legeme" (Ef. 1, 22-23; 4, 4, 16),
et "rike".
[Uttrykket "Guds rike" (eller "Kristi
rike") har i det Nye Testamente forskjellige betydninger. Guds
rike i sin fullendelse er den evige salighet (Sml. Luk. 13, 2.8).
For så vidt det eksisterer i de troendes hjerter, er det det
samme som nådelivet (Sml. Rom. 14, 17; Matt. 6, 33). Men Jesus
forutsetter at hans rike også er en utvortes enhet som omfatter
både gode og dårlige medlemmer (Sml. Matt. 13, 41, 47-50;
22, 10). Kristi rike er nok ikke "av denne verden" (Joh.
18, 36) dvs. ikke av politisk karakter (dets opprinnelse og formål
er himmelsk), men det er likevel et synlig rike i verden, et rike
som skulle "bli til et stort berg og oppfylle hele jorden"
(Dan. 2, 35).
Jesu ord i Luk. 17, 21 kan oversettes
med "Guds rike er inneni dere" eller "Guds rike er
blant dere". I den første betydning vil Jesus bare fremheve
at det er det indre nådeliv det kommer an på. Liten derved
å ville nekte at det må virkes ved utvortes midler, Kirkens
forkynnelse og sakramentene. Men den annen oversettelse svarer best
til sammenhengen. Jesus talte jo til de vantro fariseerne, som ikke
hadde i seg det nådeliv han ville meddele. Fariseerne mente
at det messianske rike ville bli opprettet med stor verdslig maktutfoldelse,
ledsaget av store himmeltegn. For å tilbakevise denne oppfatning
sa Jesus i det forutgående vers (20) at "Guds rike. kommer
ubemerkt". Ved Jesu person og stillferdige opptreden var Guds
rike faktisk allerede kommet blant jødene (sml. også
Matt. 12, 28). Men disse "kjente ikke den som sto midt blant
dem" (Joh. 1, 26). At Jesus med "Guds rike" hentydet
til sin egen opptreden blant jødene, bekreftes av de advarende
ord Han tilføyer (v. 22): "Det skal komme en tid da dere
skal ønske å se én av Menneskesønnens dager,
men dere skal ikke få se den".]
Jesus ville "samle Guds barn til ett" (Joh. 11, 52), og
for å tilhøre Ham må vi "samle med Ham"
(Luk. 11, 23).
Bibelen viser også at de kristne fra begynnelsen av opptrådte
som en samfunnsmessig enhet. "De holdt trolig fast ved fellesskapet"
(Ap. Gj. 7, 42) . "Alle som var kommet til troen, holdt sammen"
(2, 44). etter hvert som de troendes antall vokste, bevartes den kirkelige
enhet ved at de nyomvendte sluttet seg til det eksisterende samfunn.
"Herren føyet hver dag flere sammen som ble frelst"
(2, 47). De troende ble betegnet som "de som er innenfor,"
og de andre som "de som er utenfor" (1 Kor. 5, 12; Kol 4,
5; 1 Tess. 4, 12; 1 Tim 3, 7). Vranglærerne kjentes ved at de
skilte seg ut fra de troendes samfunn. "De gikk ut fra oss"
(1 Joh. 2, 19). "De vil stenge dere ute" (Gal. 4, 17). "Det
er de som skiller seg ut" (Judas 19).
Det bibelske ord "ekklesia" (kirke) er mer enn en fellesbetegnelse
for "de troende". Det betyr en enhet bygget på autoritet.
Jesus sammenligner sin ekklesia med en bygning som holdes sammen av
en klippe, nemlig den lederstilling Han betrodde Peter (Matt. 16,
18). Også i Matt. 18, 17-18 fremstiller Jesus sin ekklesia som
en samfunnsmessig enhet hvor det øves myndighet over medlemmene.
De protestantiske bibelutgaver pleier å oversette ordet "ekklesia
med menighet" istedenfor med kirke". Flere av de nyere
protestantiske bibeloversettelser har dog gjenopptatt ordet "kirke".
I og for seg spiller det ingen rolle hvilket av de to navn vi bruker.
Vårt bevis på at Kristus har innstiftet en kirke (et
organisert trossamfunn), søker vi ikke i et navn, verken
i det greske ord "ekklesia" (som bokstavelig betyr et
møte av sammenkalte, et tingmøte sml. Ap. Gj. 19,
39) eller i det norske ord "kirke" ("kyriake"
= Herrens hus), men i Bibelens mangfoldige vitnesbyrd om de troendes
organisasjon under ledelse av en øvrighet som var innsatt
av Kristus. Når vi likevel har imot ordet "menighet",
er det fordi det er innført av protestantene for å
bekjempe det tradisjonelle kirkebegrep (organisert trossamfunn).
I alle språk som har beholdt det greske ord
"ekklesia". har det den samme betydning som det norske ord
"kirke". Sml. det latinske "ecclesia,, det italienske
"chiesa", det franske "église", osv.
Det bibelske ord "ekklesia" er fra oldtiden av brukt
i den apostoliske trosbekjennelse, og merkelig nok pleier protestantene
der å oversette det med "kirke".
At Kirken fremholdes i den apostoliske trosbekjennelse
som gjenstand for vår tro, må ikke brukes som bevis på
at Kirken er usynlig. Gjenstand for troen er Kirkens innstiftelse
ved Kristus og hans guddommelige virken i den, men Kirken selv er
som "en by på et berg, som ikke kan skjules" (Matt.
5, 14)
Det som gjorde de troende til en kirke, var ikke bare det faktum
at de hadde den samme tro. De hadde den samme tro fordi de var forenet
til en kirke.
Gjennom dåpen ble de opptatt i Kirken og etter sin opptagelse
ble a. fortsatt undervist av Kirkens ledere. Således de 3000
sjeler som ble "føyet til" på pinsedagen. "De
holdt trolig fast ved apostlenes undervisning", dvs. de lot seg
fortsatt undervise av apostlene (Ap. Gj. 2, 42. Sml. 8, 13. 25 og
17, 4).
Overalt i det Nye Testamente ser vi de troende som en "hjord"
som blir ledet av innsatte "hyrder" (Joh. 21, 15-17; Ap.
Gj. 20, 28; 1 Petr. 5, 2; 2 Tim. 2, 2; 4, 2; Hebr. 13, 17; osv.) Dette
vil vi nærmere se i Art. III, hvor vi spesielt vil tale om den
kirkelige øvrighet.
Kirken er mer enn de troendes mengde. "Kirken er sannhetens
søyle og grunnvoll" (1 Tim 3, 15). Dens lære er
norm og fundament for de enkelte medlemmers tro. Den er et samfunn
med myndighet til å "dømme dem som er innenfor"
(1 Kor 5, 12) og å "støte ut fra sitt samfunn"
(1 Kor. 5, 2) "dem som volder splid i strid med den lære
de har fått" (Rom. 16, 17), Prinsippet "Bibelen alene",
som gjør enhvers private bibelfortolkning til høyeste
norm for troen, var noe aldeles fremmed og uhørt for de første
kristne.
Kirken er "vår mor" (Gal 4, 26; Åp. 12, 17),
Som føder oss til det overnaturlige liv ved dåpens sakrament,
ikler oss den Hellige Ånds kraft ved fermingens sakrament (Ap.
Gj. 8, 15-17), nærer oss ved nattverdens sakrament, helbreder
og pleier oss ved botens (Joh 20, 21-23) Og salvelsens sakrament (Jak.
5, 14-15). Men som vår mor har Kirken derfor også rett
til å oppdra oss, å gi oss først "begynnelseslæren"
som "melk" for "nyfødte barn" og deretter
de dypere sannheter som "fast føde" (Hebr. 5, 12;
1 Kor. 3, 1-2; 1 Petr. 2, 2). Likesom et barn har full tillit til
sin mor, således vil Jesus at vi skal lia full tillit til vår
mor Kirken, som i kraft av hans guddommelige bistand er ufeilbar i
sin troslære (Matt. 28, 18-20; Joh. 14, 26; 16, 13; 1 Tim. 3,
15)
Kirken er blitt forutsagt av den Gamle Pakts profeter.
Om Kristi Kirke, hvor folkene skal samle seg for å få
del i den guddommelige åpenbaring, finner vi mange profetier
i det Gamle Testamente.
Således er Kirken forutsagt som det "Herrens hus, Jakobs
Guds hus, som hedningefolkene skal strømme hen til, for at
Han må lære dem sine veier og de må vandre på
hans stier" (Es. 2, 2-3; Mik. 4, 1-2). Kirken er det nye Jerusalem,
"til hvis lys folkeferd skal vandre" og hvor de "samler
seg alle sammen og kommer hen til" (Es. 60, 3-4; sml. videre
66, 20-21; Jer. 3, 17; Amos 9, 11-12; Sak. 2, 14-15; Tobias 13, 14
(19); 14, 8 (13).
Dødsrikets porter skal aldri få makt over Kirken. Ved
sitt ufeilbare læreembete står den som "en trygg
bolig, som et telt som ikke flyttes, hvis peler aldri noen gang blir
opprykket, og av hvis snorer ingen blir sønderrevet" (Es.
33, 20). Den er den "sterke stad" (Es. 26, 1), et sant Jerusalem,
dvs. fredens by, hvor Guds folk "finner ly" (Es. 14, 32).
"Intet våpen som dannes mot den, skal ha fremgang, og hver
tunge (= vranglære) som går i rette med den, skal den
få domfelt" (Es. 54, 17)
Også i Salmene finner vi mange profetier om Kirken. "I
Sion (= Kirken) skal man forkynne Herrens navn, når folkeslagene
og rikene samler seg for å tjene Herren" (Sl. 102, 27-23).
Det er "derfra Herren skal utrekke Kristi kongestav, for at Han
kan herske midt blant sine fiender" (Sl. 110, 2). Forgjeves kjemper
fiendene mot Guds stad, "for Gud er midt i den, den skal ikke
rokkes" (Sl. 46, 6). "Han gjør den fast til evig
tid" (Sl. 48, 9). Han har gjort dens portstenger faste"
(Sl. 147, 13). Den er "velbygget, lik en by som er tett sammenføyet
(ved sin urokkelige enhet), hvor stammene drar opp, Herrens stammer,
etter en lov for Israel for å Prise Herrens navn. For der er
stoler (Kirkens ufeilbare læreembete satt til dom, Davids hus'
stoler" (Sl. 122, 3-5). For å være Guds barn må
vi være Kirkens barn. "Herren skal telle, når folkene
blir oppskrevet (til det evige liv) og si: Denne er født der"
(Sl. 87, 6).
Kristus har bare innstiftet én Kirke.
Kristus taler om "sin Kirke" (Matt. 16, 18), ikke sine
kirker, om sin "ene hjord" (Joh. 10, 16). Kirken er "Kristi
legeme" som er "ett" (Ef. 2, 16; 4, 4; Rom. 12, 4-5;
1 Kor. 12, 12-13). Like så litt som det er flere Kristuser,
like så litt kan det være flere kirker. "Er Kristus
delt" (1 Kor. 1, 13)? Kirken er også Kristi ene "brud"
(Joh, 3, 29; Ef. 5, 25; Åp. 22, 17). Kristus er "fredsfyrsten"
(Es. 9, 6) som ville opprette et "rike" som er Gud verdig,
og som derfor ikke må være splittet i forskjellige slags
trossamfunn. "For Gud er ikke forvirringens Gud, men fredens
Gud" (1 Kor. 14, 33). "Et rike som er splidaktig med seg
selv, går til grunne" (Luk. 11, 17). Nettopp ved sin enhet
må Kirken vitne om Kristi guddommelige sendelse (Joh. 17, 20-23).
Det skal bare være ett "Guds berg", som alle folk
må strømme hen til for å lære Guds veier
(Es. 2, 2-3; osv.).
Visstnok brukes ordet kirke ("ekklesia") i Bibelen også
for å betegne en lokalmenighet (Kirken på et bestemt sted).
Men det fremgår klart at de enkelte lokalmenigheter ikke var
uavhengige kirker. De utgjorde til sammen én Kirke, "Kirken",
"Guds Kirke". Sml. Ap. Gj. 9, 31: "Kirken hadde nå
fred over hele Judea og Galilea og Samaria. . . og vokste ved den
Hellige Ånds hjelp" (Sml. videre 1 Kor. 15, 9; Kol. 1,
18, 24; Ef. 1, 22; 5, 23 flg.; 1 Tim. 3, 15; Ap. Gj. 20, 28; osv.).
Religiøse stridsspørsmål kunne ikke bli avgjort
av de enkelte lokalmenigheter alene. Et eksempel er kirkemøtet
i Jerusalem, som sendte sine beslutninger "fra by til by"
(Ap. Gj. 16, 4), og forbød å preke annerledes enn den
kirkelige øvrighet hadde "gitt i oppdrag" (15, 24).
De nydannede menigheter måtte rette seg etter den universelle
moderkirke. Sml. 1 Kor. 14, 36, hvor Paulus bebreider korinterne fordi
de på egen hånd ville gi kvinner adgang til å tale
ved de religiøse sammenkomster. "Er det kanskje fra dere
Guds ord er gått ut? Eller er det bare til dere det er kommet?"
Apostelen vil si: Dere må ikke opptre som om dere er moderkirken
eller som om dere er hele Kirken og ikke bare en del. Samme argument
bruker han mot de korintiske kvinner som overvar gudstjenesten med
utildekket hode. "Vi har ikke noen slik skikk og heller ikke
Guds menigheter" (1 Kor. 11, 16). Når menighetene ikke
engang hadde lov til å avgjøre på egen hånd
slike underordnete ting, da meget mindre spørsmål om
troslæren.
Misjoneringen i de enkelte menigheter sto under stadig kontroll av
moderkirkens ledere. Således reiste Peter og Johannes etter
samråd med de andre apostler til Samaria, da de hørte
om de mange som var blitt omvendt ved Filips forkynnelse (Ap. Gj.
8, 14), Som visitator "dro Peter allesteds omkring" (Ap.
Gj. 9, 32). Da Kirken i Jerusalem fikk høre om misjonsarbeidet
blant hedningene i Antiokia, "sendte de Barnabas dit" (Ap.
Gj. 11, 22). Paulus "gikk til Jerusalem for å forelegge
sitt evangelium" (Gal. 2, 2). Ved hjelp av brev og delegater
holdt apostlene kontakt med de forskjellige menigheter og sørget
for at det overalt ble forkynt den samme tro (1 Kor. 4, 17; 1 Petr.
5, 12).
Menighetene stod i stadig forbindelse med hverandre. De kjente hverandres
trosliv. Således ble "Romernes tro rost over hele verden"
(Rom. 1, 8; sml. også 1 Tess. 1, 8). Misjonærer som hadde
arbeidet i en menighet, fikk adgang til å forkynne i andre allerede
grunnlagte menigheter (Sml. Rom. kap. 16). Fra de forskjellige menigheter
ble det sendt bidrag til Kirken i Jerusalem (1 Kor. 16, 1 flg.;2 Kor
8, 1 flg.; Gal. 2, 10), noe som var et bevis på at hver menighet
"var i samfunn med alle" (2 Kor. 9, 13). Om dette vitnet
også de hilsener som menighetene sendte hverandre. Sml. Rom.
16, 16: "Alle Kristi menigheter hilser dere" (Se videre
1 Kor. 16, 19; 2 Kor. 13, 12; Gal. 1, 2; Filip. 4, 22; Hebr. 13, 24;
1 Petr. 5, 13).
Bare ved å anta at de kristne utgjorde én Kirke i apostlenes
dager, kan vi forklare de kristnes kirkelige enhet i de følgende
tider.
Kirkens enhet hører til Kirkens vesen. "Kirken er enten
én eller ingen" (Augustin, Lib. 2 c. Cresconium). Hvis
det sto menneskene fritt å danne seg uavhengige kirker, ville
det føre til en uendelig sektforvirring og tilintetgjøring
av enhver kirkelig autoritet. Jesu befaling om å "høre
Kirken" (Matt. 18, 17) ville bli meningsløs, dersom man
kunne skille seg ut og danne et nytt kirkesamfunn.
Kirkens enhet forutsetter Kirkens ufeilbarhet. Bare troen på
at Kirken i kraft av Jesu guddommelige bistand er ufeilbar (sml. Matt.
28, 18-20; Joh. 14, 16. 26; 16, 13; 1 Tim. 3, 15), kan gi den den
autoritet som er nødvendig til dens enhet.
Troen på den Hellige Ånd må ikke skilles fra troen
på Kirken.
Den Hellige Ånd og Kirken nevnes straks etter hverandre i den
apostoliske trosbekjennelse. De hører sammen. Når den
kirkelige øvrighet avgjør noe, kan den si: "Den
Hellige Ånd og vi har besluttet" (Ap. Gj. 15, 28). Ved
å la seg lede av Kirkens hyrder blir man ledet av den Hellige
Ånd, fordi "de forkynner Evangeliet ved den Hellige Ånd"
(1 Petr. 1, 12; sml. videre Ap. Gj. 20, 28; 1 Kor. 2, 13; 2 Kor. 3,
5; 2 Tim. 1, 6. 14). En som lyver mot den kirkelige øvrighet,
"lyver mot den Hellige Ånd" (Ap. Gj. 5, 3).
Uten tvil virker den Hellige Ånd med sitt nådelys også
direkte i de enkelte menneskers sjeler. Men denne individuelle veiledning
erstatter ikke hans alminnelige veiledning gjennom Kirken. Allerede
den store uenighet blant dem som forkaster troen på en ufeilbar
Kirke, viser det.
På pinsedagen kom den Hellige And ned over Kirken, dvs. over
disiplene for så vidt de holdt seg forenet (Ap. Gj. 2, 1). Uttrykkelig
hadde Jesus pålagt dem å bli sammen i Jerusalem for å
få den Hellige Ånd (Ap. Gj. 1, 4; Luk. 24, 49).
Den hedenske verden vil aldri bli kristnet ved den Hellige Ånds
individuelle virkning alene. "Troen kommer av å høre
forkynnelsen" (Rom. 10, 17). De 3000 som ble døpt på
pinsedagen, ble av den Hellige Ånd (ved en lyd fra himmelen)
kalt til den sal hvor apostlene var, og ved disses forkynnelse omvendt
til kristendommen (Ap. Gj. 2, 6. 41) Den etiopiske hoffmann kom til
troen ved at den Hellige Ånd sendte Filip til ham (Ap. Gj. 8,
29). Paulus ble sendt til Ananias for at denne skulle lære ham
hva han måtte gjøre (Ap. Gj. 9, 6). De første
hedninger, som omvendte seg, måtte på Guds befaling hente
Peter for å bli undervist av ham (Ap. Gj. 10, 5). Hele det Nye
Testamente vitner om at troen ble utbredt ved Kirkens forkynnelse.
Det var den Hellige Ånd som ved sin individuelle nåde
førte menneskene til Kirken og hjalp dem til å oppfatte,
motta, etterleve og bevare den lære Kirken forkynte (1 Kor.
3, 7; 2 Kor. 1, 19-22; 3, 3; Filip 2, 17-13; 2 Tess. 3, 3-4; 1 Petr.
5, 9-10).
Intet er mer inkonsekvent enn (slik som Luther gjorde) å påberope
seg den Hellige Ånd for å bevise at den katolske Kirkes
lære, som i mange århundrer var den eneste form for kristendom,
er en villfarelse. Hvorledes kan en tro å bli ledet av den Hellige
Ånd, når en samtidig tror at den Hellige Ånd har
sviktet hele kristenheten før?
Den Hellige Ånd er for Kirken det som sjelen er for vårt
legeme. Sjelen levendegjør de enkelte lemmer, men for så
vidt de - og dette er også en virkning av sjelen - holder seg
forenet med legemet. I hvert legeme finnes det høyere organer
som sjelen utøver en særlig virksomhet i til å
nære og styre de andre legemsdeler. Ånd og organisasjon
er ikke motsetninger. Tvert imot, det er Ånden som skaper organisasjon,
harmoni og samvirken. Åndens frukt er enhet, men kjødets
frukt er "sekter" (Gal. 5, 20). For å komme til sannheten
må vi underordne oss den Hellige Ånds alminnelige veiledning
gjennom Kirken. Men den Hellige Ånds alminnelige veiledning
gjennom Kirken ville ikke nytte, dersom Han ikke samtidig ved sin
indre opplysning talte i de enkelte menneskers hjerter.
Et bevis på at en indre opplysning er nok for å kjenne
Jesu lære må en ikke søke i Hebr. 8, 10-12, hvor
Paulus siterer profeten Jeremias' ord: "Jeg vil gi mine lover
i deres sinn og skrive dem i deres hjerter, og de skal ikke lære
hver sin landsmann og hver sin bror og si: Kjenn Herren. For de
skal alle kjenne meg, fra den minste blant dem til den største".
At Paulus ved disse ord på ingen måte ville benekte
nødvendigheten av et kirkelig læreembete, fremgår
allerede av det at han selv prekte bestandig og innsatte lærere
"i hver menighet" (Ap. Gj. 14, 23). Ved en slik fortolkning
måtte man ikke bare forkaste et kirkelig læreembete,
men enhver religionsundervisning blant de troende. Teksten vil bare
fremheve den Nye Pakts fullkommenhet som følge av det nye
Israels større kunnskap om Gud og større troskap i
overholdelsen av hans bud. I den Gamle Pakt var lovene skrevet på
stentavler, men i den Nye Pakt ville de bli skrevet i menneskenes
hjerter (dvs. bli tatt til hjertet - sml. Esek. 36, 26-27). Det
er Guds Ånd som skriver dem på "hjertets kjødtavler",
men Paulus sier samtidig uttrykkelig at det skjer med hjelp av "den
Nye Pakts tjenere" (2 Kor. 3, 3-7). Det gamle Israel "brøt
sin pakt med Gud" Jer. 31, 32; Hebr. 8, 9). Gang på gang,
som f. eks. på Jeremias' tid, falt nesten hele folket i avgudsdyrkelse
(så at enhver trengte å bli oppfordret til å tro
på den sanne Gud). I den Nye Pakt ville kunnskapen om Gud
være langt dypere og fastere, ikke bare hos noen enkelte særlige
personer (som profetene i den Gamle Pakt), men også hos det
alminnelige folk. Ved Kirkens forkynnelse ville "jorden være
full av Herrens kunnskap som vannet dekker havets bunn" (Es.
11, 9).
Den Hellige Ånds indre nådehjelp er i den grad nødvendig
for at Kirkens forkynnelse kan bære frukt, at Bibelen ofte
fremstiller Gud som den eneste egentlige årsak til troen.
"Dette er Guds gjerning at dere tror på den Han har utsendt"
(Joh. 6, 29). "Alle skal være lært av Gud. Den
som hører og lærer av Faderen, kommer til meg"
(v. 45). Jesus vil ikke nekte at også hans utvortes forkynnelse
var nødvendig for å føre menneskene til troen.
Men det var Guds indre nåde som gjorde den utvortes forkynnelse
overbevisende. Det er av samme grunn at Jesus sa til Peter: "Det
er ikke kjøtt og blod (den utvortes forkynnelse) som har
åpenbart deg det, men min Fader i himmelen" (Matt. 16,
17). Likesom ingen kunne komme til Kristus uten at "Faderen
dro ham" (Joh. 6, 44), således kan ingen komme til Kirken
uten å bli dratt av Faderen. Derfor også regnet apostlene
seg for intet, hvor meget de enn prekte. "Hverken den som planter
eller vanner, er noe, "men Gud som gir vekst" (1 Kor.
3, 7) Augustin uttrykker det slik: "Ordenes lyd når ørene,
men Læremesteren er inneni" (mennesket).
Det var med henblikk på den Hellige Ånds nåde,
som de troende hadde mottatt i håndspåleggelsens sakrament,
at Johannes skrev: "Salvelsen lærer dere alt" (1
Joh. 2, 27). Han ville derved ikke si at de troende kunne unnvære
det kirkelige læreembete (for da behøvet han ikke å
skrive til dem). Han ville bare uttrykke sin tillit til at Guds
nåde ville bevare dem i den tro de hadde mottatt av Kirken
("det som de hadde hørt fra begynnelsen" - v. 24)
Så meget opplyste var de troende at de ikke trengte noen videre
belæring til ikke å la seg forføre av de vranglærere
som nektet at Jesus var Kristus (v. 22).
For å oppmuntre apostlene til å stole
på den Hellige Ånds hjelp særlig når de ble
forfulgt for troens skyld, sa Jesus: "Når de overgir dere
til retten, så vær ikke bekymret for hvordan dere skal
tale eller hva dere skal si: for det skal bli gitt dere i samme stund
hva dere skal tale" (Matt. 10, 19). Det var selvfølgelig
ikke Jesu mening at man på ingen måte skulle overveie
sine ord. En slik uttalelse må tas i samme betydning som hans
ord i 6, 25 og 34 om omsorgen for vårt livsopphold, hvor Han
bare vil forby enhver engstelig bekymring. Og særlig må
vi av Jesu uttalelse ikke slutte at vi i bedømmelsen av de
religiøse spørsmål ikke behøver å
rette oss etter noe kirkelig læreembete.
En betydningsfull tolle spilte i urkristendommen de mirakuløse
åndsgaver, som f. eks. tungemålenes og profetiens gave.
Men disse kunne aldri erstatte det kirkelige læreembete. Alle
de som fikk tungemålenes og profetiens gave, var først
gjennom Kirkens forkynnelse kommet til troen (sml. Ap. Gj. 2, 38-41;
8, 12-17; 10, 44; 19, 5-6). Og også deretter måtte de
fortsatt la seg undervise av de kirkelige ledere. I alle menigheter
innsatte apostlene prester over de troende for å våke
over den sanne lære (sml. Ap. Gj. 14, 23; 20, 28; 1 Tim. 4,
6-7; Tit. 1, 11; 3, 10). Også gjennom sine brev opptrådte
de som lovgivere og lærere for dem som hadde åndsgaver
(sml. 1 Kor. kap. 12-14; 1 Joh, 4, 1-6; 2 Tess. 2, 2).
Det som avgjorde om en hadde sannhetens ånd, var ens lydighet.
mot Kirken. "Den som ikke er av Gud, hører ikke på
oss. På det kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens
ånd" (1 Joh, 4, 6). "Mener noen å være
profet eller å ha åndsgave, så skal han erkjenne
at det jeg skriver til dere, er Herrens bud" (1 Kor. 14, 37)
. "Evnen til å prøve ånder" (1 Kor. 12,
10) var et klarsyn til å bedømme om en profeti var "i
overensstemmelse med troen" (Rom. 12, 6), dvs. i overensstemmelse
med den alminnelige troslære. Stadig fremholder apostlene den
kirkelige tradisjon som trosnorm i sin kamp mot villfarelsens ånder
(sml. 1 Tim. 6, 20; 2 Tim. 1, 13; 2, 2; Tit. 1, 9; Rom. 16, 17; Kol.
2, 7; 2 Tess. 3, 6; 2 Petr. 3, 2; 1 Joh. 2, 24).
Profeti alene uten kontroll av et ufeilbart kirkelig læreembete
fører til religiøs svermeri, da det så lett kan
hende at noen "mener å være profet" (1 Kor.
14, 37) eller "kaller seg profet" (Åp. 2, 20) uten
å være det. Alle sekter er oppstått ved mennesker
som innbilte seg å bli ledet av den Hellige Ånd. Hva ville
det ha blitt av den kristne åpenbaring, dersom det ikke fra
begynnelsen av hadde vært en fast kirkelig ledelse til å
verne de guddommelige mysterier (om Treenigheten, Kristi guddom, sakramentene,
osv.) mot den menneskelige fantasi, mot de judaiserendes forsøk
på å "forvrenge Kristi Evangelium" (Gal. 1,
7), mot hedensk synkretisme (sml. Kol. 7, 4 23; 1 Tim. 1, 4; 4, 7;
6, 20; 2 Tim. 2, 18; 4, 4; Tit. 3, 9; 1 Joh. 4, 2-3; 2 Joh. 7; Åp.
2, 6. 14-15) og mot alle de "mange falske profeter" (Matt.
24, 11; 1 Joh. 4, 1; 2 Petr. 2, 1) og "forførende ånder"
(1 Tim. 4, 1) som det i århundrenes løp er oppstått?
De mirakuløse åndsgaver var ekstraordinære hjelpemidler
som særlig trengtes i den første tid da kristendommen
enda måtte grunnlegges, og som opphørte mer og mer
etter at kristendommen ved sin vidunderlige utbredelse hadde vist
sin guddommelige opprinnelse. "Det var Guds undre etter tidens
behov" (Augustin, Tract. VI in Ep. Joh). "Likesom den
spede plante i begynnelsen regelmessig blir vannet av gartneren
inntil den har slått sterke røtter og ikke mer krever
noen særlig omhu, således er også Kirken, denne
guddommelige plante, i sin spede alder innen den hadde utviklet
seg, blitt næret ved Guds underbare kraft; men etter at den
hadde slått sine kraftige røtter i menneskehjertene
og utbredt sine grener over den hele jord, kunne den trygt overlates
til forsynets alminnelige omsorg" (Gregor den Store, Hom. 29
in Ev. 4) Allerede Paulus gav tilkjenne at de mirakuløse
åndsgaver etter hvert ville bli sjeldnere, idet han fremholdt
at "tro, håp og kjærlighet er blivende" her
i livet, mens kjærligheten alene vil fortsette i evigheten
(1 Kor. 13, 8, 13).
Helt opphørt har de ekstraordinære charismer
aldri. Om de mange mirakler som er gjort ved de hellige, kan en finne
et mektig vitnesbyrd i Bollandistenes store samling av "Acta
Sanctorum" (inntil nå ca. 120 store bind). Vi kan bl.a.
også henvise til de mirakuløse helbredelser som den dag
i dag skjer i Lourdes under den strengeste vitenskapelige kontroll,
og de mirakler som hvert år blir undersøkt av kanonisasjonsdomstolen
i Rom.
Kristendommen kan ikke eksistere uten en kirkelig organisasjon.
Den innbyrdes strid mellom de forskjellige kristne tros samfunn har
hos mange mennesker i vår tid skapt uvilje mot enhver kirkelig
organisasjon. De gir organisasjonen som sådan skyld for de kristnes
fordelthet. Men dette er like urimelig som å gi trosforkynnelsen
skylden for stridighetene om troen. Dersom man for fredens skyld ville
avskaffe alle kirkesamfunn, måtte man faktisk avskaffe hele
kristendommen. Sektvesenet skyldes ikke organisasjonen som sådan,
men en forkastelse av den organisasjon Kristus har gitt sin Kirke.
Kristus vil en enhet i troen (og ikke bare en negativ enhet, som
består i at man ikke strider om troen). Og en slik enhet er
bare mulig i et trossamfunn, hvor medlemmene kjenner hverandre som
trosfeller, fordi de alle underkaster seg den samme fastsatte troslære.
Med vilje har Gud innrettet det slik at vi bare ved å slutte
oss til Kirken (og ikke ved bibellesning alene) kan få klarhet
om Jesu lære, for at vårt medlemskap av Kirken samtidig
skal være en bekjennelse av vår tro, så "troens
egne folk" (Gal. 6, 10) "kan glede seg over den felles tro"
(Rom. 1, 12) og deres bekjennelse kan være et middel til å
føre andre til troen.
Alt liv er organisert. Således må også kristendommen
være organisert for å kunne være levende. Kristendommens
forkynnelse, ordningen av gudstjenester, sakramentenes forvaltning,
sjelesorgen, misjonsarbeidet, opprettelsen av gudshus, prestenes utdannelse
og underhold, det karitative arbeid, alt krever en organisert samvirken
under ledelse av et styre.
At kristendommen ikke kan eksistere uten Kirken, er noe som kristendommens
motstandere er fullt overbevist om. Derfor retter de sine angrep særlig
mot Kirken. Religionen skal være en privat sak, sier de, fordi
de vet godt at Kirkens lære ville gå til grunne dersom
Kirken gikk til grunne.
Faktisk har også protestantene overalt dannet sine "kirker"
med bestemte trosbekjennelser. Prinsipielt hevder de nok at enhvers
personlige bibelfortolkning er den høyeste autoritet i troen,
men i praksis krever de at de enkelte troende skal underkaste seg
den kirkelige bekjennelse. "Om den objektive overensstemmelse
med evangeliet og bekjennelsen er til stede, er et spørsmål
som det ikke helt kan overlates til den enkelte selv å avgjøre"
- heter det i Det Teologiske Fakultets uttalelse om Schjelderupsaken
(s. 86). Bare ved fornektelsen av sitt eget prinsipp om "Bibelen
alene" har protestantismen kunnet utbrede og bevare seg. Når
et kirkesamfunn er en så vesentlig betingelse for kristendommens
eksistens, er det da ikke rimelig å anta at Kristus har innstiftet
en Kirke?
Alle fornuftige skapninger er organisert. Endog i englenes verden
er det en hierarkisk orden. Bibelen taler om "Mikael og hans
engler" (Ap. 12, 7), "fyrsten over Herrens hær"
(Josva 5, 14) . Også "satan og hans engler" (Åp.
12, 7, 9) er organisert, like så vel som de gudløse på
jorden har sitt: forbund. Skål da ikke også de, kristne
ha sin organisasjon?
Trangen til samfunnsliv hører til vår natur. Dette gjelder
ikke bare våre materielle interesser, men ennå mer våre
høyeste, dvs. våre religiøse, interesser. Bare
i samfunn med andre kan vi leve vårt trosliv, liksom vi bare
i et samfunn kan leve vårt fysiske liv. Jesus har ikke villet
fornekte vår natur som samfunnsvesener. Nåden tilintetgjør
ikke naturen, men fullkommengjør den.
Bibelen og erfaringen lærer at menneskene er som "får",
dvs. at de trenger hyrder. Alltid og overalt søker folket hen
til autoriteter som de kan støtte seg til for å få
klarhet om de store livsspørsmål. Denne autoritetstro
er ikke minst hos dem som kaller seg "fritenkere". Dersom
Jesus ikke hadde gitt oss et 1æreembete med virkelig (=ufeilbar)
autoritet, ville vår fårenatur nødvendigvis ha
til følge at vi som " umyndige barn lot oss kaste hit
og dit og hvirvle rundt av ethvert vindkast i læren, ved det
falske spill som mennesker i sin underfundighet spiller for å
utbre sin villfarelse" (Ef. 4, 14). Sektvesenet er ikke noen
grunn til å forkaste enhver kirkelig organisasjon, men beviser
tvert om hvor meget menneskene trenger en kirke og at Gud sikkert
ikke har overlatt det til menneskene selv å danne en kirke.
For oss som tror at Guds Sønn er blitt menneske, må
det ikke være vanskelig å tro at Han ville gi sitt rike
formen av et menneskelig samfunn. Kirken er en hemmelighetsfull fortsettelse
av Inkarnasjonens mysterium. Ordet, som ble kjød for å
bo blant menneskene, vil til alle tider opptre på jorden i et
synlig legeme (Kirken) og gjennom det fortsette sin messianske virksomhet.
På lignende måte som Jesu guddommelige Person er "Jeget"
for hans menneskelige natur, har Jesus gjort seg til "Jeget"
for Kirken. Når Kirken døper, er det Jesus som døper
(Sml. Joh. 4, 1-2). Ved forvaltningen av Alterets Sakrament er det
Han som sier: Dette er mitt legeme. Han uttaler absolusjonsordene
i botens sakrament: Jeg forlater deg dine synder. Han er også
"Jeget" for Kirkens lære- og styreembetet. Når
vi tenker på denne bibelske lære om Kirken som Kristi
legeme, hvor konsekvent blir da ikke troen på Kirkens ufeilbarhet?
Hvorledes ville en Kirke som Kristus selv er hodet for, kunne falle
i villfarelse eller bli delt i sekter?
Å undervise menneskene gjennom Kirken er også mest overensstemmende
med Guds visdom, som til oppnåelse av sine formål pleier
å anvende minst mulig ekstraordinære midler. Gud vil at
menneskene skal være sikre og enige i sin kristentro. Men å
virke denne sikkerhet og enhet ved en utelukkende individuell opplysning
(som måtte gjentas for hvert enkelt menneske) ville kreve utallige
mirakler. Det eksisterer et meget enklere middel, nemlig at Jesus
pålegger enhver som vil bli hans disippel, å slutte seg
til det samfunn av disipler som Han før har meddelt sin lære
og som Han har lovet sin ufeilbargjørende bistand.
Som vi allerede tidligere sa (s. 26), er det også ved troen
på en ufeilbar Kirke at troens dyd kommer bedre til sin rett.
Den religiøse individualisme som bare vil tro på sin
egen bibelfortolkning eller sine personlige religiøse "opplevelser"
og "erfaringer", er ikke en virkelig "troens lydighet"
(Rom. 1, 5), da en derved så lett kan opphøye sin egen
fantasi til guddommelig åpenbaring. Mange protestanter har prinsipielt
imot et ufeilbart kirkelig læreembete, fordi det innskrenker
vår frihet til å tro hva vi vil. Alle andre divergenser
mellom den katolske og de protestantiske religioner kan de nok ofte
lettere forsone seg med (også mellom protestantene innbyrdes
er det en stor forskjell i læren), men det er særlig vår
autoritetstro som sådan de protesterer imot. På grunn
av denne protest er de alle "protestanter". En slik ringeakt
for autoritetstroen er - som stridende med troens ånd - i bunn
og grunn helt ukristelig. Hvorfor skulle troen på en ufeilbar
læremyndighet være uverdig for en kristen? På apostlenes
tid kunne de kristne heller ikke tro hva de ville (og likesom protestantene
i vår tid - ha alle slags forskjellige oppfatninger f. eks.
om dåpen, nattverden, osv.). Hvorfor skulle det nå være
annerledes? Nettopp det faktum at den katolske Kirke krever den samme
troens lydighet som apostlene, er et bevis på at den er den
apostoliske Kirke.
Kirkeprinsippet krever en ydmyk tro, ikke bare av de alminnelige
troende, men også av den kirkelige øvrighet (paven, biskopene
og prestene), da også disse må underkaste seg Kirkens
overleverte lære.
I denne forbindelse bemerkes at troen på Kirkens ufeilbarhet
ikke må forestilles som en hindring for enhver fri tenkning.
En slik forestilling et bespottelig når en betrakter det omfattende
teologiske studium som alltid har vært drevet i den katolske
Kirke. Et umåtelig felt til fri forskning vil alltid stå
åpent, og faktisk finnes det blant teologene forskjellige
meninger om utallige religiøse spørsmål. Men
til Kirkens enhet og til bevarelsen av kristendommen må det
være en instans som avgjør hvilke sannheter vi er forpliktet
til å tro, og som samtidig også har til oppgave å
hindre at noen teologer fremsetter frie meninger som ufeilbar lære.
Hvilken selvovervurdering den egenmektige forskning
uten Kirkens veiledning kan føre til, er Luther et eksempel
på. Om kristendommen før hans tid påsto han: Ingen
hadde visst hva Evangeliet, hva Kristus, hva dåp, bot, sakrament,
tro, osv. var. Tyskland hadde fra Bonifatius' dager inntil Luther
ikke hatt noen virkelig kristendom. På kirkemøtet i Nikea
(325) var ennå "ingen som hadde smakt litt av den guddommelige
Ånd.. Allerede apostelmøtet i Jerusalem forekom ham mistenkelig,
fordi man der talte mer om gjerninger enn om troen (Sml. Op. Lat.
Jen. III, 75 a; Walch X, 549, 551; Weimar X 2 s. 105 flg.). Etter
sin "åndsdåp" på Wartburg er han så
overbevist om sin guddommelige sendelse at han tør skrive til
Fredrik av Sachsen: "Din kurfyrstelige høyhet vet det
eller vet det ikke, la den da herved vite, at jeg ikke har mottatt
evangeliet av mennesker, men bare fra himmelen ved vår Herre
Jesus Kristus" (Briefe. 3, s, 296, 5. mars 1522). Gjentatte ganger
erklærer han for verden: "De skal holde vår lære,
som er Guds ord, i ære, slik som den Hellige Ånd forkynner
den ved vår munn" (W. Erl. 62 s. 276). Den kritikk som
reiste seg mot den tekstforandring (ordet "alene") han anbrakte
i Rom. 3, 28, besvarte han med: "Så vil jeg, så befaler
jeg, min "vilje er grunn nok" (Walch XXI, 314). Ingen motsigelse
mot hans lære kunne han tåle. "Jeg, Martin Luther,
er deres apostel. ... jeg er deres evangelist. ... Ingen engel i himmelen
og intet menneske på jorden skal dømme om min lære.
Den som ikke tar den imot, kan ikke bli salig, og den som tror annerledes
enn jeg, er et helvetes barn; den som fordømmer min lære,
blir fordømt av Gud, fordi min munn er Kristi munn .... Min
bønn og profeti feiler aldri" (Bordtaler, Eisl. Ausg.
s. 550 b; Frankf. Ausg. s. 392 a).
KAP. III.
OM DEN KIRKELIGE ØVRIGHET
Følgende punkter vil vi bevise:
1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige
øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere
i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare
de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom
den apostoliske suksesjon).
Deretter vil vi i et særlig avsnitt tale om pavedømmet,
dvs. det overhyrdeembete Jesus betrodde Peter og som etter hans vilje
også skulle gå over til etterfølgere.
§ 1.
Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
Evangeliene beretter oss at Jesus valgte ut blant sine disipler tolv,
som Han gav det særlige navn "apostler". Sml. Luk.
6, 13: Og da det ble dag, kalte Han sine disipler til seg og Han valgte
ut tolv av dem og gav dem navnet apostler". Lukas sier at Jesus
forberedte seg til denne viktige handling ved å "tilbringe
hele natten i bønn til Gud" (v. 12).
Apostlene dannet en gruppe for seg: "de tolv". (et uttrykk
vi stadig møter i evangeliene). Ved å kalle dem "apostler",
d. e. utsendinger, ville Jesus fremheve den særlige sendelse
de fikk fremfor de øvrige disipler. Deres embete var ikke noe
de kunne tilta seg selv. "Han kalte til seg dem Han selv ville"
(Mark. 3, 13; Ap. Gj. 1, 2; Joh. 15, 16).
Apostlene måtte "forlate alt" (Matt. 4, 19 flg.;
19, 27) og "være hos Jesus" (Mark. 3, 14) for at Han
kunne innvie dem i "Guds rikes hemmeligheter" og utdanne
dem til deres gjerning.
Jesus vil ha utdannede prester. Selv utdannet Han
sine apostler i flere år (helt fra begynnelsen av sitt offentlige
liv). Den Hellige Ånd, som Han lovte apostlene, gjorde ikke
undervisningen overflødig, men skulle minne dem om den undervisning
de hadde fått (Joh. 14, 26). Apostlene skulle vitne sammen med
den Hellige Ånd, "fordi de fra begynnelsen av hadde vært
med Jesus" (Joh. 15, 27). På samme måte skulle også
apostlenes etterfølgere utdannes ved å la seg undervise
av sine forgjengere.
Den sendelse som Jesus meddelte apostlene, var en delaktiggjøring
i den sendelse Han selv hadde fått av Faderen. "Likesom
Faderen har sendt meg, sender også jeg dere" (Joh. 20,
21; 17, 18). Jesu egen sendelse var tredobbel, nemlig som profet (for
å gi oss sin lære), som ypperste prest (for å gi
oss sin nåde) og som konge (for å gi oss sine bud). Det
er på grunn av disse tre verdigheter, som i den Gamle Pakt ble
meddelt ved en salvelse, at Jesus kalles "den Salvede" ("Kristus"
på gresk; "Messias" på hebraisk). Tilsvarende
Jesu egen sendelse var også apostlenes sendelse tredobbel: nemlig
til å lære, til å forvalte nådemidlene og
til å styre de troende.
I
Jesus meddelte apostlene det ufeilbare kirkelige læreembete.
Det er nok sant at alle troende skulle være Jesu "vitner"
og hjelpe med til troens utbredelse. Men de tolv "utsendinger",
som Han spesielt utvalgte "for å forkynne ordet" (Mark.
3, 14), fikk et særlig læreembete, hvis autoritet hele
trosforkynnelsen var underlagt.
Den egentlige overdragelse av læreembetet skjedde kort før
Jesu himmelfart på et berg i Galilea, som Han på forhånd
hadde utpekt til denne høytidelige handling. Sml. Matt. 28,
16 flg.: "Men de elleve disiplene drog til Galilea, til det berget
hvor Jesus hadde satt dem stevne. . . Og Jesus trådte frem,
talte til dem og sa: Meg er gitt all myndighet i himmelen og på
jorden; gå derfor ut og undervis alle folkeslag, døp
dem .... og lær dem å 'holde alt liva jeg har befalt dere.
Og se, jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende".
Det læreembete Jesus meddelte apostlene, var ufeilbart. Dette
forutsettes av den særlige bistand Han garanterte dem i utøvelsen
av deres sendelse. Hvorledes ville de kunne preke hele den åpenbarte
sannhet for folkene, dersom de selv ikke ble bevart mot villfarelser?
Uten ufeilbarhet ville de heller ikke ha hatt autoritet nok til å
pålegge menneskene alt det Jesus hadde lært og anordnet.
Ufeilbarhet er uten tvil noe helt overmenneskelig, men det er også
derfor at Jesus henviser til den allmakt , Han har fått både
i himmelen og på jorden. For å garantere det apostoliske
læreembetes ufeilbarhet lovte Jesus også den Hellige Ånds
bistand. "Sannhetens Ånd" skulle "være
hos dem bestandig" og "minne dem om alt det Han hadde sagt
dem" (Joh. 14, 16. 17. 26; 16. 13).
Med trussel om evig fortapelse krevde Jesus at enhver ubetinget skulle
ta imot apostlenes lære (Sml. Mark, 16, 16). Også dette
forutsetter deres ufeilbarhet.
Apostlene selv var seg sin ufeilbare autoritet fullt bevisst. Fra
pinsedagen av da "Peter stod frem med de elleve", opptrådte
de som Kirkens ledere, hvis undervisning de troende trolig måtte
holde fast ved (Ap. Gj. 2, 42). De krevde at man betraktet deres avgjørelser
som Guds avgjørelser. "Den Hellige Ånd og vi har
besluttet" (Ap. Gj. 15, 28). Hver tale de holdt, og hvert brev
de skrev, vitner om den ufeilbare autoritet de tilkjente seg.
II
Jesus betrodde apostlene nådeforvaltningen
(= makten til å forvalte sakramentene).
For å meddele den nåde Jesus har fortjent for oss på
korset, har Han innstiftet bestemte hellige rituser, som vi kaller
sakramenter. Sakramentenes egentlige forvalter er Jesus selv. Men
dertil kreves at de mennesker Han betjener seg av, opptrer i kraft
av en sendelse, som gjør deres ord til hans ord.
Av Bibelen fremgår at det var apostlene som fikk denne sendelse.
Jesus ville at sakramentforvaltningen skulle tilkomme de samme personer
som Han betrodde det kirkelige læreembete, for at disse samtidig
kunne gi den rette lære om sakramentene.
Således var det bare til apostlene Han meddelte forvaltningen
av nattverdens sakrament. Evangelistene sier ettertrykkelig at Jesus
satte seg til bords med "de tolv disipler" (Matt. 26, 20),
"de tolv" (Mark. 14, 17), "apostlene" (Luk. .22,
14). De nøyer seg ikke med den generelle betegnelse "disiplene"
eller "sine disipler", som de ellers som oftest (også
i de forutgående vers) bruker for å antyde apostlene med.
Ved ordene "Gjør dette til minne om meg" (Luk. 22,
19) gav Han dem makt til å gjøre det samme som Han selv
nettopp hadde gjort, nemlig å konsekrere brød og vin
til hans legeme og blod.
Jesus ville ikke gi denne makt til hvert menneske, for at ikke hans
hellige legeme og blod unødvendig skulle bli utsatt for vanhelligelse,
noe som uten tvil ville svekke vår respekt for og tro på
det hellige Sakrament. Troen på Kristi virkelige nærvær
i Alterets Sakrament og troen på at Alterets Sakrament bare
kan forvaltes av bestemte innvidde personer, hører i den grad
sammen, at de trossamfunn som ikke tror på et særlig prestedømme,
mer og mer oppgir troen på Kristi virkelige nærvær.
Nattverdfeiringen hører til den offentlige kultus, som skal
forene de troende (Sml. Ap. Gj. 2, 42; 70, 7; 1 Kor. 11, 20). Kristi
naturlige legeme og hans mystiske legeme (Kirken) hører sammen.
Bare i Kirken (dvs. gjennom den kirkelige øvrighet Han har
innsatt) vil Jesus gi oss den gyldige nattverd for derved samtidig
å styrke det kirkelige samband.
Apostlene alene fikk også makten til å forlate synder
ved skriftemålets sakrament. Sml. Joh. 20, 22-23: "Jesus
åndet på dent og sa til dem: Motta den Hellige Ånd.
Hvem dere forlater syndene, dem er de forlatt; hvem dere holder dem
fast, dem er de fastholdt". Jesus sa disse ord til sine utsendinger,
apostlene, i likhet med de forutgående ord: "Likesom Faderen
har utsendt meg, så sender jeg dere. "Makten til å
forlate synder hørte til de "oppdrag" Jesus før
sin himmelfart "hadde gitt ved den Hellige Ånd til de apostlene
Han hadde utvalgt seg" (Ap. Gj. 1, 2). Dersom Jesus hadde gitt
denne makt til enhver, hvorledes ville da syndene kunne bli fastholdt
for noen? Det ville alltid være mulig å finne noen som
var villig til å gi absolusjon. Hvor megen misbruk ville skriftemålets
sakrament ikke ha vært utsatt for?
Blant de særlige fullmakter apostlene hadde fått, nevner
Bibelen ennvidere forvaltningen av fermingens sakrament (sml. Ap.
Gj. 8, 14 flg.; 19, 6; Hebr. 6, 2). Formålet for dette sakrament
var å meddele de døpte den Hellige Ånd til frimodig
å bekjenne sin tro i ord og gjerning. Bibelen sier uttrykkelig
at det ble forvaltet av apostlene. "Ånden ble gitt ved
apostlenes håndspåleggelse" (Ap. Gj. 8, 18). At ikke
enhver hadde denne makt, fremgår også av trollmannen Simons
forsøk på å kjøpe den for penger (v. 19).
Om prestevielsens sakrament, hvis forvaltning også bare var
betrodd apostlene, vil vi tale senere.
Jesus har gjort en unntagelse for dåpens sakrament, for så
vidt det gyldig kan forvaltes av hvert menneske. Likesom Han ville
at legfolk i noen grad skulle ha del i trosforkynnelsen, således
ville Jesus også gi legfolket i noen grad del i den sakramentale
myndighet ved å gi enhver makt til å døpe. At
det ikke var Jesu mening å forbeholde forvaltningen av dåpens
sakrament til apostlene alene, bekreftes av Bibelen, som beretter
at Jesu disipler døpte før det var valgt apostler
blant dem. Apostlene ble nemlig først valgt etter Johannes'
fengsling (sml. Mark. 1, 14 og 3, 14), men allerede før Johannes'
fengsling lot Jesus sine disipler døpe (sml. Joh. 3, 24 og
4, 3).
Sikkerhet om at hvert menneske (også ikke kristne) har makt
til å døpe, har vi imidlertid ikke av Bibelen. Jesu
forordning om dette er en av de ting vi bare kjenner gjennom Kirkens
tradisjon.
Men om enn hvert menneske kan døpe gyldig,
må vi dog på grunn av Jesu dåpsbefaling til apostlene
(Matt. 28, 19) anta at de kirkelige ledere skulle være dåpens
ordinære forvaltere. Det er av hensyn til dåpens særlige
nødvendighet (idet den også er nødvendig for små
barn) at Jesus har gitt alle mennesker makt til å døpe.
Men legfolk har ikke lov til det utenom et nødstilfelle, når
en prest ikke kan gjøre det.
III
Jesus betrodde apostlene det kirkelige styreembete.
Gjennom apostlene ville Jesus også utøve sin lovgivende
myndighet. "Sannelig sier jeg dere: Alt det dere binder på
jorden, skal være bundet i himmelen; og alt det dere løser
på jorden, skal være løst i himmelen" (Matt.
18, 18). Uttrykket "å binde og løse" betyr
etter jødisk språkbruk å erklære for påbudt
og ikke påbudt (Sml. Matt. 23, 4)
Likesom ethvert annet samfunn trenger Kirken alle slags lover: således
om menighetenes inndeling, ordning med gudstjenester og sakramentforvaltning,
organisasjon av misjonsarbeidet, det karitative arbeide, prestenes
utdannelse og anvisning av deres forskjellige virksomheter, deres
underhold, straffebestemmelser mot forseelser, osv. Og til alt dette
trenges en øvrighet.
Med full bevissthet om sin styremyndighet utstedte apostlene etter
Jesu himmelfart lover, som de troende måtte adlyde som den Hellige
Ånds bud (Sml. Ap. Gj. 15, 28-29). Deres brev er virkelige hyrdebrev,
fulle av alle slags bestemmelser om menighetslivet, liturgien, det
moralske liv, de forskjellige geistlige embeter, osv. Med dommermyndighet
opptrådte de overfor de "gjenstridige", som de ekskommuniserte
(1 Kor. 5, 5; 1 Tim. 1, 20). De administrerte også de kirkelige
goder, som folket "la for apostlenes føtter". Hvilken
ærefrykt vitner ikke dette gjentatte uttrykk om (Ap. Gj.4, 35.
36; 5, 2)?
Likesom de alminnelig troende i noen grad fikk del
i trosforkynnelsen og nådeforvaltningen, således også
i Kirkens styre. Apostlene rådførte seg med folket i
forskjellige anliggender, f. eks. i valget av kandidatene til de geistlige
embeter (Sml. Ap. Gj. 6, 2-3). På kirkemøtet i Jerusalem
var det hele menigheten som valgte utsendingene til Antiokia for å
bekjentgjøre "de bud som var vedtatt av apostlene og prestene,
(Ap. Gj, 15, 22; 16, 4)
Vi har altså bevist det første punkt, nemlig at apostlene
var innsatt som den første kirkelige øvrighet. De var
Jesu fullmektige med særlige embeter som de alminnelige troende
ikke hadde. De var "husholdere som Herren hadde satt over sine
tjenestefolk" (Luk. 12, 42)
Læren om det alminnelige Prestedømme - slik som den
ofte hevdes av protestantene til benektelsen av at Kristus har innstiftet
et særlig presteembete - er i strid med hele det Nye Testamente.
Når Bibelen sier at alle troende er "offerprester"
(hiereis - Åp. 1, 6; 5, 10) "et hellig offerpresteskap"
(hierateuma - 2 Petr. 2, 5), menes det en presteverdighet i utvidet
betydning, for så vidt de troende således som Peter sier
i samme vers - har til oppgave "å frembære åndelige
ofre som tekkes Gud ved Jesus Kristus" (dvs. lovprisning og et
fromt liv - sml. Hebr. 13, 15; Rom. 12, 1; Es. 61, 6. 11). Det er
på samme måte at de troende også kalles "konger"
(Åp. 1, 6; 5, 10), "et kongelig offerpresteskap" (1
Petr. 2, 9), fordi de har del i Kristi seier, herredømme og
dommermyndighet over verden. Det særlige (embetsmessige) presteskap
betegnes overalt i det Nye Testamente (også i samme brev av
Peter 5, 1) ved ordet "presbyteroi".
Uttrykket "et kongelig offerpresteskap" har Peter tatt
fra 2 Mos. 19, 6, hvor det blir anvendt på det israelittiske
folk. Men hos jødene eksisterte det også et særlig
embetsmessig presteskap.
§ 2.
Apostlene skulle etter Jesu vilje ha etterfølgere i sine embeter.
Jesus gav uttrykkelig til kjenne at de embeter Han betrodde apostlene,
skulle forvaltes alle dager inntil verdens ende" (Matt. 28, 18-20).
Jesus har aldri lært at verdens ende ville komme snart. Han
forberedte tvert om de troende på en lang ventetid. "Tjenernes
herre kom etter en lang tid" (Matt. 25, 19). Brudgommen gav
seg tid" (Matt. 25, 5). "Herren dryger med å komme"
(Matt. 24, 48; Luk. 12, 45). De mange kriger som ville oppstå,
måtte ikke betraktes som et tegn på verdens ende (Matt.
24, 6). Evangeliet skulle forkynnes for alle folk i den hele verden
(Mat 24, 14; 28, 19; Mark. 13, 10; 16, 15; Luk. 24, 47; Ap. Gj.
1, 8). Jødefolket vil først omvende seg etter at den
hedenske verden har tatt imot Evangeliet (Luk. 21, 24). Jesus forutsa
også at det ville oppstå mange forfølgelser og
mange vranglærere, og at det før verdens ende ville
skje et stort frafall (Matt. 24, 9-12; Luk. 18, 8). Alt dette forutsetter
nødvendigvis en lang tid.
Nettopp fordi Jesus visste at verdens ende først ville komme
etter en lang tid, sa Han så ettertrykkelig (for å styrke
vår tro) at Han med sin guddommelige bistand ville være
med Kirken "alle dager inntil verdens ende" (Matt. 28,
20), og at "dødsrikets porter ikke skulle få makt
over den" (Matt. 16, 18).
Det var også med tanke på Kirkens langvarige eksistens
at Jesus innstiftet pavedømmet (det overhyrdeembete Han betrodde
Peter, og som ville være uforklarlig dersom det bare var bestemt
for apostlenes levetid, fordi det da ikke trengtes så meget).
Også innstiftelsen av Alterets Sakrament, som skulle bevare
minnet om Kristi korsdød, siktet til en lang tid. Det samme
kan sies om Jesu lovreformer (f. eks. hans strenge forskrifter om
ekteskapets enhet og oppløselighet). Hvorfor ville Han ha
brydd seg så meget om slikt, dersom verden snart skulle gå
under?
De bibelsteder hvor Jesus sier at flere av hans tilhørere
ville se Menneskesønnen komme i sitt rike (Matt. 16, 28;
24, 34; 26, 64), handler ikke om hans gjenkomst ved verdens ende,
men om hans maktåpenbaring ved dommen over Jerusalem og ved
kristendommens mirakuløse utbredelse (noe som allerede nå
viser Kristus som sittende "ved Kraftens høvre hånd").
Jesus hentydet til Daniels profeti (7, 13-14), hvor opprettelsen
av det messianske rike beskrives som "Menneskesønnens
komme i himmelens skyer". Matt. 16, 28 kan også sikte
til Kristi forherligelse på berget, som det (også hos
Markus og Lukas) berettes om straks etterpå.
Apostlene advarte mot å tro at "Herrens
dag var umiddelbart forestående" (2 Tess. 2, 2). De antok
nok at den kunne inntreffe innen en temmelig kort tid, men samtidig
var de klar over at "tusen år er i Herrens øyne
som én dag" (2 Petr. 3, 8). Peter visste at han selv ikke
skulle oppleve Kristi gjenkomst (Sml. 2 Petr. 1, 14). Jesus hadde
jo forutsagt ham at han - og først i en høy alder skulle
lide martyrdøden (Joh. 21, 18). Også Paulus visste om
seg selv at han skulle dø før verdens ende (2 Tim. 4,
6). De innsatte sine etterfølgere og formante dem til å
våke over hjorden etter deres bortgang (sml. Ap. Gj. 20, 29-31;
2 Tim. 4, 3-6). Uttrykkene i Joh. Åpenbaring om Jesu snare komme
(1, 3; 2, 25; 3, 3, 11; 22, 7. 12. 20) gjelder åpenbaringen
av Kristi domshandlinger (15, 4) i verdenshistorien (= oppfyllelse
av de profetiske syn som Johannes hadde beskrevet).
Alltid skulle det være et ufeilbart kirkelig læreembete.
De skrifter som noen av apostlene har etterlatt, er ikke nok til
å fortsette deres læreembete. Jesus befalte apostlene
å "gå ut" til alle folk (dvs. å undervise
dem ved det levende ord) og dette levende læreembete lovet Han
å være med til alle tider. Vi må derfor anta at
det kirkelige læreembete som apostlene utøver gjennom
sine etterfølgere, er like så ufeilbart som det de selv
utøvde. Jesu løfte gjør ingen forskjell mellom
den apostoliske tid og den etterapostoliske tid. "Alltid"
skulle "sannhetens Ånd" bistå det kirkelige
læreembete og "minne det om alt det Jesus har sagt"
(Joh. 14, 16. 17, 26; 16, 13).
Apostlene var seg bevisst at den kirkelige øvrighet de innsatte
som sine etterfølgere, hadde del i den samme guddommelige bistand
som var lovet dem selv. Både om seg selv og om prestene sa de:
"Den Hellige Ånd og vi har besluttet" (Ap. Gj. 15,
:28; 16, 4). De krevde at de troende etter deres død fortsatt
skulle underkaste seg den kirkelige øvrighet for å kunne
bevare den rette tro (Sml. 2 Tim. 4, 2-4; Tit. 7, 15; Hebr. 13, 17;
Ap. Gj. 20, 28-32).
Vi henviser forøvrig til det vi i Art. II har sagt om Kirkens
ufeilbare læreembete, som ingen vranglære skulle få
makt over, og som folkene måtte "strømme hen til"
for å kjenne Guds veier.
Innehaver av det ufeilbare kirkelige læreembete
er ikke hver enkelt av apostlenes etterfølgere (biskopene),
men det samlede episkopat og dessuten Kirkens øverste hyrde
(paven).
Alltid skulle det være mennesker til å forvalte sakramentene.
Jesu dåpsbefaling ble gitt for alle folk "inntil verdens
ende" (Matt. 28, 19-20). Også nattverdens sakrament, må
forvaltes "inntil Jesu gjenkomst" (1 Kor. 11, 26). Som "prest
til evig tid etter Melkisedeks vis" (Salme 110, 4) vil Jesus
fortsette å gjøre seg til en offergave i brøds
og vins skikkelser gjennom "de prester som Han vil ta seg også
av hedningefolkene" (Es. 66, 21; sml. også Mal. 1, 11;
3, 3). Syndsforlatelse, som skriftemålets sakrament er innstiftet
til, vil alltid være nødvendig. Også den Hellige
Ånds gave, som meddeles ved fermingens sakrament, var bestemt
for alle slekter ("dere og deres barn, og alle dem som er langt
borte" - Ap. Gj. 2, 39). Sistnevnte sakraments vesentlige formål
var ikke å meddele mirakuløse åndsgaver, som f.
eks. tungetale, men å gi den Hellige Ånds kraft til tro,
håp og kjærlighet (sml. 1 Kor. 13, 13; Rom. 5, 5; 8, 15;
15, 13; 1 Kor. 2, 12; Gal. 4, 6; 5, 27; 1 Tess. 4, 7. 8), som trenges
av alle til alle tider.
Også det kirkelige styreembete som Jesus betrodde apostlene,
skulle fortsettes inntil verdens ende.
Alltid må det i Kristi rike være en lovgivende myndighet
som med virkelig autoritet kan gi de lover som trenges til de forskjellige
tider og forhold. Kristus, "hvis kongedømme det ikke skal
være ende på" (Luk. 1, 33; 1 Krøn. 17, 14;
Dan. 7, 14), fortsetter å styre sin Kirke gjennom "de fyrster
(= den kirkelige øvrighet) Han har innsatt på den hele
jord" (Salme 45, 17 - sml. Jer 3, 15)
NB: Når vi sier at apostlenes embeter og den guddommelige bistand
som var lovet dem, skulle gå over til etterfølgere, betyr
dette ikke at disse også skulle arve alle de ekstraordinære
nådegaver apostlene var utrustet med til Kirkens grunnleggelse.
Til disse ekstraordinære charismer hørte den profetiske
gave som kalles inspirasjon. Men om slike nådegaver er opphørt
eller (som f. eks. miraklenes gave) blitt sjeldnere, er apostlenes
embeter og den dertil knyttede embetsnåde aldri opphørt.
§ 3.
Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som
har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske
suksesjon).
Hvert rike, hvor styret skal gå over til etterfølgere,
må ha sin grunnlov som bestemmer hvorledes suksesjonen i regjeringen
skal foregå. Et rike uten grunnlov er like umulig som et rike
uten styre, fordi det er fra grunnloven at øvrigheten får
sin rett til å styre.
Spørsmålet om hvorledes suksesjonen i Kirkens styrelse
skal foregå, er av så vesentlig betydning for Kirkens
og kristendommens eksistens, at vi - så fremt vi holder Kristus
for en fornuftig (for ikke å si guddommelig) person - må
anta at Han har bestemt noe om dette. Når Jesus personlig innsatte
Kirkens første styrere, for at det ikke skulle oppstå
strid om ledelsen, og Han dessuten for enhetens skyld gjorde Peter
til overhode, da kan vi ikke anta at Han for de senere tider har overlatt
det til menneskenes eget forgodtbefinnende å ordne med Kirkens
ledelse, noe som nødvendigvis ville føre til endeløs
forvirring og strid.
Å bestemme Kirkens grunnlov tilkommer bare Kristus, den Nye
Pakts konge, som all styremyndighet må gå ut fra. Og den
grunnlov Han har fastsatt, er den apostoliske suksesjon, dvs. bare
apostlene kunne overdra sine embeter til andre, og bare disse kunne
overdra dem igjen til andre, så at den rettmessige kirkelige
øvrighet til enhver tid bare er den som er bemyndiget av den
forutgående rettmessige kirkelige øvrighet.
De forskjellige beviser vi vil gi for dette, kan kort sammenfattes
på følgende måte:
1. Likesom apostlene selv må også deres etterfølgere
få sin myndighet gjennom en synlig sendelse fra Kristus, og
en slik sendelse finnes etter apostlenes tid bare i den apostoliske
suksesjon.
2. Forkastelsen av den apostoliske suksesjon fører til oppløsning
av Kirken og fornektelsen av enhver sakramental myndighet.
3. Jesus fremstiller apostlene som opptredende i sine etterfølgere
inntil verdens ende. Dette forutsetter at disse må få
sin myndighet gjennom den apostoliske suksesjon.
4. Apostlene praktiserte denne ordning.
5. Oldkirkens tradisjon erkjente nødvendigheten av den apostoliske
suksesjon.
1. BEVIS
Likesom apostlene selv må også deres etterfølgere
få sin myndighet gjennom en synlig sendelse fra Kristus, og
en slik sendelse finnes etter apostlenes tid bare i den apostoliske
suksesjon.
1. Det kreves en sendelse.
Apostlene hadde sine embeter utelukkende i kraft av den særlige
sendelse de hadde fått (Joh. 15, 16; 17, 18; 20, 21; Matt. 10,
40; osv.). Vi kan derfor umulig anta at etter apostlenes død
hvem som helst etter eget ønske kunne overta deres embeter.
"Hvorledes kan de forkynne uten at de blir utsendt" (Rom.
10, 15)?
De prestelige fullmakter er en delaktiggjøring i Kristi presteverdighet,
som Bibelen sier om: "Ingen tiltar seg selv denne verdighet,
men han blir kalt til den av Gud, likesom Aron" (Hebr. 5, 4).
Når endog Kristus selv trengte en sendelse til å kunne
bli prest (en sendelse som Han til stadighet påberopte seg),
hvor meget mer da ikke alminnelige mennesker!
2. Det kreves en sendelse fra Kristus.
Til Kristus er gitt all myndighet i Guds rike. Han er den Nye Pakts
store konge og yppersteprest. Ingen har derfor rett til å opptre
som den kirkelige øvrighet uten bemyndigelse fra Ham.
3. Det kreves en synlig sendelse fra Kristus.
Det er ikke nok å påberope seg et indre kall. Den kirkelige
øvrighet må kunne bevise sin fullmakt fra Kristus, for
at de troende kan være forpliktet til å underkaste seg
dens lære, sakramentforvaltning og lovgivning. Altfor lett vil
ellers noen kunne innbille seg å være kalt uten å
være det i virkelighet.
Apostlene fikk sin sendelse ved uttrykkelige ord og tegn i nærvær
av mange vitner (sml. Mark. 3, 13-14; Matt. 28, 18 flg.; Joh. 20,
21 flg.; Luk. 24, 33). Det var i kraft av denne synlige sendelse apostlene
opptrådte som den kirkelige øvrighet.
Også Jesus selv begynte først å preke etter at
Faderen ved uttrykkelige ord fra himmelen og ved å la den Hellige
Ånd komme over Ham i skikkelsen av en due hadde gjort hans sendelse
synlig. Men når både Jesus og apostlene trengte en synlig
sendelse, da kan vi ikke anta at etter apostlenes død hvem
som helst skulle ha lov til å opptre som prest, bare en følte
seg kalt til det.
Det kreves en synlig sendelse fra Kristus, og da den ikke lenger
meddeles direkte av Kristus, kan den kirkelige øvrighet bare
bli Innsatt ved den apostoliske suksesjon, dvs. gjennom de personer
som i en uavbrutt rekkefølge har fått sin synlige sendelse
fra Kristus.
[Det er den kirkelige øvrighet
som innsetter prester. Men dertil kreves at det finnes villige og
verdige prestekandidater, og disse må først og fremst
beredes ved Guds nåde. Derfor sa Jesus til sine disipler: "Be
høstens Herre at han sender arbeidere til sin høst"
(Matt. 9, 38). Det er på samme måte Jesus selv hadde bedt
om gode apostelkandidater (Luk. 6, 12). De ble innsatt av Han), men
Han betraktet dem som gitt av Faderen (Joh. 17, 11-12).]
2. BEVIS
Forkastelsen av den apostoliske suksesjon fører til oppløsning
av Kirken og fornektelse av enhver sakramental myndighet.
Vi må anta at Kristus, som ville forene de troende til en Kirke,
har anordnet det som er nødvendig til Kirkens enhet. Men det
er helt klart at enhver annen ordning for valg av den kirkelige øvrighet
enn den apostoliske suksesjon nødvendigvis fører til
splittelse og sektdannelse. Hvilken forvirring ville det således
ikke oppstå dersom enhver som følte seg kalt til det,
egenmektig kunne opptre som leder for de troende? Men også den
ordning som protestantene pleier å anvende, nemlig at de lar
menighetene eller staten innsette prestene, er ødeleggende
for den kirkelige enhet.
Det tilkommer ikke menighetene å innsette prestene.
Kirken er ikke noe demokrati, hvor makten kommer nedenfra. I Kristi
rike må styresmennene få sin makt fra Ham, den Nye Pakts
konge. Det er noe karakteristisk for kjetterne at "de tar seg
selv lærere" (2 Tim. 4, 3)
Hvis prestene skulle innsettes av menighetene, hvorledes måtte
det da gå på de steder hvor det ikke ennå finnes
en menighet? Menighetsprinsippet fører nødvendigvis
til anarki. For hvem skal avgjøre hva en menighet er? På
den måte ville en hvilken som helst gruppe mennesker kunne slå
seg sammen til en menighet og velge sine forstandere. Enhver kirkelig
enhet og autoritet ville gå til grunne. "De kristnes alminnelige
prestedømme", slik som det ble gjort gjeldende av Luther,
"må føre til en fullkommen omstyrtning av alt det
man ennå kan kalle kirke" - skrev den protestantiske historiker
Dr. Leo (Universalgesch. 3. Aufl. III, 161). Den lutherske teolog
Dr. K. Krogh-Tonning hånte allerede før sin overgang
til den katolske Kirke menighetsprinsippet med følgende ord:
"Man har sagt: Tre svermere kommer sammen. Faciunt collegium.
Den ene erklærer: jeg er menighet og jeg gjør deg til
prest og deg til klokker. Man er enig i det: Man anmelder seg som
kirkesamfunn under ett eller annet fantastisk navn .... Man har klaget
over disse forhold. Men man har fra menighetsprinsippets standpunkt
ingen rett til å klage over slike fenomener. For de er konsekvenser
som ikke lar seg avverge, barn ut av lavkirkelighetens eget skjød"
("Kirken og Reformationen" s. 15).
Det tilkommer ikke staten å innsette prestene.
Statskirkeprinsippet er i strid med Kristi rikes åndelige og
overnaturlige karakter. De verdslige samfunn har et jordisk formål
(undersåttenes timelige lykke), mens Kirken har et overjordisk
formål (menneskenes evige frelse). Å la staten innsette
prestene og derved råde over trosforkynnelsen og nådeforvaltningen
ville være det samme som å underordne det evige under
det timelige og å gjøre Kristi rike til et rike av denne
verden. Kongene skal ikke herske over Kirken, men adlyde og tjene
den (Es. 60, 10-12; Salme 2, 10; 72, 11).
Og hva ville det bli av Kirken i de mange land hvor det ikke finnes
en kristelig regjering? Var det kanskje Kristi mening at de kristne
i oldtiden måtte la de hedenske romerske keisere innsette deres
prester? Også i våre såkalte kristelige land er
statstyret ofte antikristelig.
Dessuten er det også i strid med Kirkens enhet at den deles
opp i alle slags nasjonalkirker.
Kirken må være en overnasjonal enhet med en overnasjonal
ledelse for at den med autoritet kan forsvare Guds rettigheter mot
maktsyke diktatorer, som vil opphøye staten til den høyeste
norm for rett og moral.
Den apostoliske suksesjon og den prestelige myndighet hører
i den grad sammen at ved fornektelsen av den første undergraves
troen på enhver overnaturlig (sakramental) makt i Kirken.
Protestantene tror ikke på et kirkelig læreembete som
ved Kristi guddommelige bistand blir bevart fri for villfarelse. De
oppgir også mer og mer troen på Kristi guddommelige makt
i sakramentene, troen på Kristi virkelige nærvær
i Alterets sakrament, troen på prestens absolusjonsmakt i skriftemålet.
Og hvorfor? Den vesentlige grunn er at deres kirkelige ledere ikke
står i synlig forbindelse med Kristus gjennom den apostoliske
suksesjon.
Luther ville opphøye enhver til prest. Men i virkeligheten
er han derved skyld i at folket mister troen på ethvert prestedømme.
Den utvortes innsettelse gjennom staten eller menighetene hjelper
ikke til å forøke folkets tro på de prestelige
fullmakter. Folket forstår instinktmessig Jesu ord: "En
utsending er ikke større enn den som har utsendt ham"
(Joh. 13, 16).
Flere og flere protestanter begynner å innse betydningen av
den apostoliske suksesjon for troen på Kirken og sakramentene,
og ønsker den derfor tilbake. Således sies i en artikkel
i det lutherske tidsskrift "Norsk Kirkeblad" (1937 s. 242):
"Den ytre samhørighet med apostlene og apostelkirken er
ikke en helt betydningsløs sak for troen. Skriften og trosbekjennelsen
er nu engang ikke tilstrekkelig garanti for kirkens enhet. "Bibelen
er alle kjetteres bok" sier Luther. Og nogen institusjonell garanti
for enheten på Skriftens grunn kan vi ikke få uten ved
antagelsen av den felles kirkelige arv fra apostlene, som fremfor
alt forvaltes av disses direkte arvtagere innen menigheten, biskopenes
forsamling. Den apostoliske suksesjon gir deres autoritet - unnskyld
ordet, men det må til - sakramental karakter, og den er et selvfølgelig
supplement til troen på sakramentene overhodet. Tillegger vi
den ikke så for stor vekt? Vi tar bare konsekvensen av at kirken
hører med i troen. Tillegger vi overhodet ikke kirken sakramental
karakter, så kan vi likeså gjerne sløyfe den. Da
er den en helt igjennom menneskelig institusjon og en vanhellig ting
som intet har med troen å gjøre."
3. BEVIS
Jesus fremstiller apostlene som opptredende i sine etterfølgere
inntil verdens ende. Dette forutsetter at disse må få
sin myndighet gjennom den apostoliske suksesjon.
Allerede i seg selv er det rimelig at bare de personer som er innsatt
som Kirkens styrere, kan gi andre del i sitt styreembete, eller m.a.o.
at de prestelige fullmakter bare kan meddeles av dem som selv har
fått disse fullmakter.
Denne grunnlov inneholdes i de ord Jesus utsendte sine apostler med.
Han gav nemlig til kjenne at den sendelse de fikk, skulle utøves
av dem inntil verdens ende (Matt. 28, 18-20). Det er apostlene som
måtte gå til alle folk, undervise dem, meddele dem sakramentene
og styre dem, og det er apostlene Han lovet å være med
i alle århundrer. Jesus ser apostlene som ett med deres etterfølgere
og opptredende dem. Men dertil er nødvendig at disse får
sin sendelse fra apostlene, på samme måte som Kristus
opptrådte i apostlene i kraft av den sendelse Han hadde gitt
dem, og Faderen i Kristus, som Han hadde sendt. "Den som tar
imot den jeg sender, han tar imot meg; men den som tar imot meg, tar
imot Ham som har sendt meg" (Joh. 13, 20; 12, 44-45;Matt. 10,
40).
Gjennom apostlene ville Jesus fortsette sin egen messianske sendelse.
"Likesom Faderen har sendt meg, således sender jeg også
dere" (Joh. 20, 21; 17, 18). Men den sendelse som Jesus hadde
fått av Faderen, innbefattet også makten til å sende
andre. Likesom Jesus alene hadde makt til å sende apostlene,
fordi Han alene var sendt av Faderen, således kunne bare apostlene,
som alene var sendt av Jesus, innsette sine etterfølgere, og
bare disse igjen sine etterfølgere. Apostlene var Jesu fullmektige,
hvis myndighet "alt" som angår Kirken (Matt. 18, 18),
og derfor også innsettelsen av de troendes ledere var underlagt.
Jesus ville at tolv menn skulle være grunnstammen til det
kirkelige hierarki i alle tider. Derfor ble Judas' plass straks
utfylt av Mattias, for at tolvtallet skulle være komplett
på pinsedagen, da apostlene trådte fremfor verden. Det
er disse tolv som fortsetter å styre Kirken inntil verdens
ende gjennom de etterfølgere som har sin sendelse fra dem.
Ved nettopp å velge dette tall - som svarer til antallet
av Israels stammer (sml. Matt. 19, 28) - vil Kristus minne oss om
at Guds rike først og fremst var bestemt for jødene
og derved oppvekke hedningene, "som likesom en vill oljekvist
er blitt innpodet mellom dem", til "å prise Gud
for hans miskunn" (Rom. 11, 17-18; 15, 9-10). Kirken er "Jakobs
hus", som Kristus "er konge over til evig tid" (Luk.
1, 33).
Således forstår vi enda bedre betydningen
av den apostoliske suksesjon. Det er nemlig derved at tolvtallet (som
det var så maktpåliggende å ha fulltallig på
pinsedagen) lever videre i apostlenes etterfølgere.
4. BEVIS
Nødvendigheten av den apostoliske suksesjon fremgår av
apostlenes praksis.
Apostlene, som visste at de måtte ha etterfølgere, var
fullt overbevist om at ingen kunne overta deres embeter uten ved deres
bemyndigelse.
Overalt hvor de grunnla menigheter, innsatte de prester over de troende.
Sml. Ap. Gj. 14, 23: "De innsatte prester for dem i hver menighet".
Navnet "prest" ("presbyteros" = bokstavelig
"eldste" eller mer korrekt "eldre") betegner
ikke noe fortrinn i alder. Opprinnelsen til dette navn må
søkes i den patriarkale tid, da samfunnets høvdinger
som regel var de eldste i familiene eller stammene. Men allerede
lenge før Kristi tid var ordet "presbyteros" både
hos jødene og andre folk blitt en betegnelse for øvrighetspersoner
uten hensyn til alder (Sml. det latinske "senior" og "senator",
det franske "seigneur" og det italienske "signore",
hvor tanken på alderen er trådt tilbake for tanken på
verdigheten). Også unge menn kunne være prebyteroi (sml.
1 Tim. 4, 12), likesom mange eldre menn ikke var det (sml. 1 Tim.
5, 1; Tit. 2, 2). Det var en offisiell innvielse (ved håndspåleggelse)
og ikke alderen, som gjorde en til presbyteros (sml. 2 Tim. 1, 6;
1 Tim. 5, 22; Tit. 1, 5).
Men rimeligvis valgte man prestekandidatene ikke blant de nyomvendte
(sml. 1 Tim. 3, 6). Likesom Jesus selv meddelte de prestelige fullmakter
bare til personer som i flere år hadde vært med ham,
således har det alltid vært regel at prestekandidatene
blir valgt blant den, som i en lengre tid har vært Kirkens
medlemmer.
Tittelen "eldste" er en passende betegnelse
for de kirkelige ledere, for den minner om at normen for deres forkynnelse
skal være den kirkelige tradisjon (det som de selv er opplært
i - sml. 2 Tim. 2, 2; 3, 14)
Kirkelige embetsmenn med navnet "prebyteroi" og "episkopoi"
(hvorav ordet "biskop" = tilsynsmann) omtales på mange
steder i det Nye Testamente. Vi finner dem i Jerusalem (Ap. Gj. 11,
30; 15, 2 flg.; 21, 18), i alle menigheter som var grunnlagt av Paulus
(Ap. Gj. 14, 23; 20, 17. 28; Filip. 1, 1; 1 Tim. 3, 1. 2; 5, 17. 19;
Tit 1, 5. 7), hos alle jødekristne "som levde spredt i
fremmede land" (Jak. 1, 1; 5, 14) ), i alle menigheter "spredt
omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia", som
Peter skrev til (1 Petr. 1, 1; 5, 1). "Forstanderne" i Roms
menighet omtales i Rom. 12, 8.
Prestene utgjorde en særlig stand. Sammen med apostlene var
de den kirkelige øvrighet, "innsatt for å vokte
Guds Kirke" (Ap. Gj. 20, 28). På kirkemøtet i Jerusalem
ble "forskriftene vedtatt av apostlene og prestene" (Ap.
Gj. 15, 6; 16, 4)
De alminnelige troende hadde nok lov til å "tale til oppbyggelse,
formaning og trøst" (1 Kor. 14, 3), men prestene hadde
et offisielt læreembete, som de troende måtte "lyde
og rette seg etter" (Hebr. 13, 17). Prestene var "forstanderne"
(Rom. 12, 8; 1 Tess. 5 12-13; 1 Tim. 5, 17), "hyrdene" (1
Petr. 5, 2-4), "Guds husholdere" (Tit. 1, 7), "lederne",
som "våkte over de troendes sjeler, fordi de måtte
avlegge regnskap for dem" (Hebr. 13, 17) overfor "den øverste
Hyrde" (1 Petr. 5, 4). Til deres embete hørte også
forvaltningen av sakramentene (Jak. 5, 14-15) og bestyrelsen av det
kirkelige gods (Ap. Gj. 11, 30)
For at prestene helt kunne hengi seg til sin gjerning, måtte
de "ikke la seg innvikle i livets sysler" (2 Tim. 2, 4).
Derfor var det de troendes plikt å sørge for deres livsopphold
(sml. 1 Tess. 5, 12; 1 Tim. 5, 17; 1 Kor. 9, 14; Gal. 6, 6). Det var
også forskrift at prestene ikke skulle være gift mer enn
én gang, slik at enkemenn måtte forbli ugifte (sml. det
gjentatte bibelske uttrykk "én kvinnes mann" - 1
Tim. 3, 2; Tit. 1, 6).
[Med uttrykket "én kvinnes mann"
kan ikke menes at en ikke har flere hustruer på én
og samme tid. Flerkoneri forekom ikke hos de kristne, og var på
den tid praktisk talt gått helt av bruk hos jødene
og hedningene.
Ordene må heller ikke oppfattes som ensbetydende
med "tro mot sin hustru". Uttrykksmåten ville da
være altfor besynderlig. Hvorfor skulle Paulus ikke ha brukt
de vanlige uttrykk "kysk" eller "ikke ekteskapsbryter"?
Meningen kan bare være at en ikke har vært
gift på nytt etter sin ektefelles død. Dette fremgår
helt klart av det tilsvarende uttrykk "én manns hustru,
i 1 Tim. 5, 9, hvor Paulus taler om de enker som viet seg til Kirkens
tjeneste. Han betegner det som utroskap (v. 12) hvis slike enker
giftet seg (noe som altså på grunn av deres embete var
dem forbudt). Både hos hedningene og jødene ble det
betraktet som et tegn på dyd når en enke forble ugift.
Dette fremgår av ærestitlene "monandros" og
"univira" (én manns kvinne) på gravstenene
og av Bibelens omtale av slike enker (Luk. 2, 36-37; Judith 16,
26). Vi kan også henvise til oldkirkens tradisjon, som alltid
forbød at en som var gift flere ganger, ble viet til prest
(Sml. Tertullian: De exh. east. 7, De monogamia 8; Epifanius: Adv.
hær. pan. 59, 4; Hieronyinus: Ep. ad Ocean; Ambrosiaster).
Etter hvert da det fantes flere og
flere ugifte prestekandidater, utviklet seg den praksis at bare personer
som ville leve i total avholdenhet, ble viet til prester. I den vesterlandske
Kirke ble dette gjort til kirkelov allerede i året 300 (kirkemøtet
i Elvira). Denne utvikling skjedde helt i Jesu og apostlenes ånd.
Særlig en prest "skal ikke være delt,, så "han
kan ha omsorg for det som hører Herren til" (Matt. 19,
12; Luk. 18, 28-29; 1 Kor. 7, 32-33)]
Prestene (iallfall de øverste blant dem) kalles i Bibelen
også flere ganger "apostler" (sml. Ap. Gj. 14, 14;
Rom. 16, 7; 1 Tess. 1, 1; 2, 6), fordi "de gjorde Herrens gjerning
likesom disse" (1 Kor. 16, 10). Av samme grunn kalte apostlene
seg selv "prester" eller "medprester" (2 Joh.
1; 3 Joh. 1; 1 Petr. 5, 1) og betegnet de apostelembetet som et "episkopat"
(Ap. Gj. 1, 20).
Makt til å innsette prestene hadde bare apostlene og de biskoper
som var innsatt av dem.
Om biskoper, dvs. geistlige embetsmenn som stod over de andre prester
og som foretok prestevigselen, tales det på flere steder i den
hl. Skrift. Det er nok så at navnene på de forskjellige
hierarkiske grader ennå ikke var fastsatt, så at også
alminnelige prester ofte ble kalt "episkopoi" (= tilsynsmenn).
Likevel fremgår tydelig av Bibelen at de forskjellige hierarkiske
grader allerede eksisterte.
Således var Timoteus biskop i Efesus, hvor han hadde den øverste
ledelse blant prestene og alene hadde rett til å vie nye prester.
Omhyggelig måtte han undersøke kandidatene og "ikke
forhaste seg med å legge hendene på noen", for "ikke
å gjøre seg delaktig i fremmede synder" (1 Tim.
5, 22). Sin bispevigsel hadde han fått av Paulus. Sml. 2 Tim.
1, 6: "Ved min håndspåleggelse".) Titus var
biskop på Kreta, hvor Paulus hadde latt ham tilbake for å
"innsette prester i hver by" (Tit. 1, 5)
[Av 1 Tim. 4, 14 fremgår at flere geistlige
deltok i denne håndspåleggelse. Fra de eldste tider
av har det vært skikk at en biskop blir viet av flere biskoper.
At de assisterende geistlige betegnes som "presteskap",
beviser ikke at de var alminnelige prester, da det jo ikke enda
eksisterte faste embetstitler.
Hvis disse geistlige ikke var biskoper,
må deres håndspåleggelse ha vært tilsvarende
den som den dag i dag finner sted ved hver prestevielse, idet da nemlig
alle tilstedeværende prester pleier å legge sine hender
på ordinanden etter biskopens håndspåleggelse. (Det
er mulig at Paulus i 1 Tim. 4, 14 ikke bare hentydet til Timoteus'
bispevielse, men samtidig til hans forutgående prestevielse).
Denne skikk omtales i den gamle kirkeorden av Hippolyt (n. 33) som
en apostolisk tradisjon. Men det sies uttrykkelig at biskopen er den
egentlige ordinant. "Presten besegler bare den ordinasjon som
biskopen foretar ... Han har selv ikke makt til å ordinere".
Dette forklarer hvorfor Paulus om sin egen håndspåleggelse
sier at Timoteus fikk sin embetsnåde "ved" (dia) den,
mens han om prestenes håndspåleggelse bruker preposisjonen
"med" (meta), dvs. under ledsagelse av. Paulus ville oppmuntre
Timoteus ved å minne ham om at han var blitt viet som følge
av en profetisk anmodning og med assistanse og derfor også godkjennelse
av presteskapet.]
Apostlene overlot det ikke til de alminnelige troende selv å
innsette sine prester. Folket fikk nok ofte ta del i valget av kandidatene
til de geistlige embeter, [Ennå den dag i dag er det skikk i
den katolske Kirke at ingen blir presteviet uten at biskopen spør
de tilstedeværende og (ved en forutgående lysning i ordinandens
soknekirke) også den menighet han er fra, om noen har noe å
innvende mot hans vigsel.] men det var den kirkelige øvrighet
som foretok vigslingen. Sml. Ap. Gj. 6, 3-6): "Brødre,
velg derfor syv menn av deres midte ... ; dem vil vi innsette til
dette vervet. ... De stilte dem frem for apostlene, som så ba
og la hendene på dem". Når de alminnelige troende
ikke engang kunne innsette menighetstjenere, som det der er tale om,
da kunne de enda mindre innsette prester. Ved selve ordinasjonen opptrådte
de bare som "vitner" (1 Tim. 6, 12; 2 Tim. 2, 2). Og like
så litt som de hadde makt til å innsette prester, tilkom
det dem å avsette (suspendere) en uverdig prest. Dersom de hadde
noen klage mot en prest, måtte de henvende seg til biskopen
(1 Tim. 5, 19).
Ikke de alminnelige troende, men heller ikke de alminnelige prester
kunne etter Jesu vilje meddele de prestelige fullmakter til andre.
Dersom hver prest kunne vie andre prester, ville det alt for lett
oppstå splid. Bare til få personer (nemlig biskopene)
meddelte apostlene hele sin sendelse, som også innbefatter makten
til å gi sin sendelse til andre. Til det samlede episkopat gikk
også over den ufeilbargjørende bistand som Jesus lovte
apostlenes læreembete. De alminnelige prester hadde bare en
del av de apostoliske fullmakter. De kunne forvalte de sakramenter
som hørte til den daglige sjelesorg: således nattverden,
skriftemålet og de sykes salving (Jak. 5, 14), Menighetstjenerne
(Filip. 1, 1; 1 Tim. 3, 8; Ap. Gj. 6, 6) hjalp til ved menighetsarbeidet.
Ikke bare fattigpleien var dem betrodd, men også predikeembetet
og forvaltningen av dåpens sakrament (Ap. Gj. 6, 8 flg.; 8,
12. 38)
Hver av disse grader i apostolatet ble meddelt ved en håndspåleggelse,
men det var den ledsagende bønn som bestemte hvilken av gradene
den meddelte.
Bibelen skjelner klart mellom den håndspåleggelse som
ble brukt ved vigselen av de geistlige embetsmenn, og den håndspåleggelse
(fermingens sakrament) som ble meddelt alle de døpte (Sml.
ovenfor s. 64).
Etter Jesu vilje skulle alle medlemmer av Kirken i
noen grad ha del i apostolatet. Biskopene, prestene og menighetstjenerne
er likesom offiserer i Kristi hær, men alle må være
soldater, som de på en særlig måte blir vigslet
og utrustet til ved fermingens sakrament.
Allerede i den Gamle Pakt var håndspåleggelse et symbol
på makts- og åndsoverdragelse. "Og Herren sa til
Moses: Ta deg Josva, Nuns sønn, .... legg din hånd på
ham ... og legg av din verdighet på ham, for at hele Israels
barns menighet må høre ham" (4 Mos. 27, 18-20).
"Og Josva, Nuns sønn, var fylt med visdoms ånd,
for Moses hadde lagt sine hender på ham" (5 Mos. 34, 9).
Likesom bare Moses kunne overdra sin myndighet til Josva, fordi han
selv eide den, således kunne bare apostlene selv innsette sine
etterfølgere, og bare disse igjen sine etterfølgere.
Da håndspåleggelsen symboliserer en åndsoverføring,
brukte apostlene den først etter den Hellige Ånds nedsendelse
som ordinasjonsritus. Før pinsedagen, da Mattias ble valgt
til apostel, nøyet de seg med å utpeke ham (ved en loddkasting,
som apostlene godkjente) til å innta Judas' sted.
Ved ordinasjonens sakrament meddeles den Hellige Ånd, som setter
den kirkelige øvrighet i stand til å utøve sitt
embete. Derfor kunne apostlene si til de biskoper og prester de hadde
viet: "Den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn for
å røkte Guds Kirke" (Ap. Gj. 20, 28).
Om Paulus' forhold til de andre apostler.
For å forsvare sin autoritet overfor de judaistiske vranglærere
betonte Paulus at han var "apostel, ikke ved noe menneske, men
ved Jesus Kristus" (Gal. 1, l). Det evangelium som han forkynte,
hadde han jo mottatt av Jesus selv, som åpenbarte seg for ham
på veien til Damaskus (v. 12). Men derved eide Paulus ikke uten
videre alle de prestelige fullmakter. Da Jesus åpenbarte seg
for ham, var han ikke engang døpt. På Jesu befaling måtte
han gå til byen, og "der skulle det bli sagt ham hva han
skulle gjøre" (Ap. Gj. 9, 6). Gjennom Ananias fikk han
så vite at Jesus hadde utvalgt ham til å være apostel
(22, 14-15). Likesom han først måtte bli døpt
og deretter ble fermet ("fylt med den Hellige Ånd"
- 9, 17), måtte han også gjennom en kirkelig ordinasjon
bli utrustet til det apostolat han var kalt til. Denne fikk han meget
senere. Det synes som om apostlene en lang tid var mistroiske overfor
den tidligere kirkeforfølger. Da han (etter sitt opphold i
Arabia og Damaskus) første gang kom til Jerusalem, "fryktet
alle disiplene ham" (9, 26), trass i at det hadde gått
tre år etter hans omvendelse. Hans opptreden i Jerusalem fremkalte
et opprør hos jødene, og for å beskytte ham og
vel også for fredens skyld "førte brødrene
ham til Cesarea og sendte ham derfra til (hans fødeby) Tarsus"
(9, 30). Der levde han tilbaketrukket i flere år, inntil Barnabas
hentet ham til Antiokia (11, 25). Antageligvis ble han da presteviet.
Etter at han hadde arbeidet i menigheten der ett års tid, reiste
han med Barnabas til Jerusalem for å overbringe en pengeinnsamling
(11, 30). Det var ved dette (eller muligens det første) besøk
i Jerusalem at Jesus viste seg for ham i en visjon og gjentok sitt
løfte: "Til hedningefolkene vil jeg sende deg" (22,
17-21). Men den bispevielse som han trengte til sitt misjonsarbeide,
fikk han ikke enda. Apostlene var på den tid fraværende
fra Jerusalem på grunn av den forfølgelse som Herodes
Agrippa hadde satt i gang. Han traff bare "presbyterne",
og om noen av dem var biskoper, ville disse vel ikke på egen
hånd bispevie Paulus. Dessuten varte muligens på grunn
av de urolige forhold hans opphold i Jerusalem bare kort, og han vendte
tilbake til Antiokia. Imens var det allerede 10 år forløpet
siden hans omvendelse.
Men da grep Gud inn. Under en gudstjeneste sa den Hellige Ånd:
"Ta dog ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg
har kalt dem til" (13, 2). Det var som om den Hellige Ånd
ville si: Allerede så lenge har jeg ventet; gi dem nå
endelig den ordinasjon som de trenger. "Like fra mors liv hadde
Gud tatt ut" (aphorias) Paulus (Gal. 1, 15), dvs. utvalgt ham
til apostolatet, men også den kirkelige øvrighet måtte
ta ham ut (aphorisate). "Da fastet de og ba, la hendene på
dem og lot dem dra" (Ap. Gj. 13, 3)
At denne håndspåleggelse var Paulus' bispeordinasjon,
bevises av det at han først fra den tid av begynte å
grunnlegge menigheter og å vie prester (14, 23). Det ville være
uforståelig hvorfor han ellers skulle ha ventet så lenge
med å begynne det misjonsarbeide blant hedningefolkene Jesus
hadde bestemt ham til. Fra nå av kaller Lukas ham "apostel"
(14, 4-14). Paulus følte seg i sitt senere liv på en
særlig måte forpliktet overfor menigheten i Antiokia.
Etter sine misjonsreiser pleide han å vende tilbake til denne
by, og grunnen var at "han der var blitt overgitt til Guds nåde
for å fullføre sin gjerning" (14, 26), dvs. der
hadde fått sin embetsnåde ved ordinasjonens sakrament.
Bibelen sier at det var "profeter og lærere" som
holdt gudstjeneste da den Hellige Ånd (gjennom en eller flere
av disse profeter) befalte at Paulus skulle ordineres. Det var ikke
under samme gudstjeneste at vielsen ble foretatt (Ifølge v.
3 ble det jo først holdt en ny faste). Derfor er det mulig
at de ubestemte "de" eller "man" som ordinerte
Paulus, var andre enn noen av de før omtalte "profeter
og lærere". Lukas ville særlig berette at Paulus'
ordinasjon skjedde på Guds befaling (i kraft av en profeti),
og derfor nøyer han seg med å nevne de personer som den
Hellige Ånd åpenbarte sin vilje gjennom. Det skjedde i
apostlenes tid ofte at de som ble ordinert av den kirkelige øvrighet,
var utpekt ved profetord av andre personer (sml. 1 Tim. 1, 18; Klemens
av Aleksandria, "Quis dives salvetur" 42, 2).
Men vi kan også godt anta at noen av de nevnte profeter og
lærere hadde biskopelig myndighet, og at det var disse som foretok
håndspåleggelsen. I de aller første tider eksisterte
navnet "biskop" ikke enda som en fast tittel for de øverste
kirkelige ledere. De som hadde særlige profetiske gaver, ble
ofte kalt profeter, uansett om de samtidig var medlemmer av det kirkelige
hierarki. Og da prestene og særlig biskopene som regel utmerket
seg ved profetiske gaver (både fordi særlig karismatiske
personer fortrinnsvis ble valgt til disse embeter og fordi særlige
karismer ofte fulgte med deres vielse), kan man gå ut fra at
de personer som i de apostoliske skrifter betegnes som "profeter",
ofte var ordinerte geistlige. Når for eksempel Paulus i 1 Kor.
12, 28 nevner "profeter og lærere" sammen med apostler
som dem som er satt i Kirken, uten å nevne "episkopoi"
eller "presbyteroi", som han innsatte i hver menighet, er
det fordi disse var innbefattet i "profetene og lærerne"
(sml. også Ef. 2, 20; 3, 5; 4, 11). Dessuten hadde Lukas - som
vi allerede har sagt - en særlig grunn til å fremheve
disse personers egenskap som profeter, for å vise at Paulus'
ordinasjon skjedde på Guds befaling.
De personer som la sine hender på Paulus og lot ham dra ut
(hva enten de var de samme som de før nevnte profeter og lærere,
eller ikke), var sikkert menighetens ledere. Bare disse kunne ha noe
å bestemme om Paulus' avreise. Men det kan heller ikke være
tvil om at det blant presteskapet i Antiokia var en biskop. Antiokia
var jo et av de eldste og viktigste kristensentrer (sml. Ap. Gj. 11,
19-26). Historien (sml. Eusebius, Chron. 2 og H. E. 3, 36) beretter
at Peter hadde sitt bispesete der en tid før han reiste til
Rom (i året 42). Han har sikkert ikke etterlatt menigheten uten
noen biskop. Lukius fra Kyrene var sannsynligvis en av grunnleggerne
av menigheten i Antiokia (sml. Ap. Gj. 11, 2o). I Rom. 16, 21 nevnes
han blant flere kjente personligheter hos Paulus i Korint, noe som
berettiger den antagelse at han var biskop.
At Barnabas nevnes på den første plass (13, 1), kan
ha sin grunn i at han utmerket seg ved profetiens gave (Sml. 11,
24). Muligens var det særlig hans åndfulle tale som
utvirket at Paulus ble ordinert, likesom det også var Barnabas
som for første gang hadde brakt ham i kontakt med apostlene
(9, 27) og senere hadde hentet ham til Antiokia (11, 25). Barnabas'
anseelse skyldes vel også at han var en utsending fra Kirken
i Jerusalem (smI. 11, 22).
Det kan synes merkelig at han som en utsending fra
Jerusalem ikke allerede var biskop (Han ble jo ordinert sammen med
Paulus). Men til dette bemerkes at Barnabas ikke var sendt for å
lede menigheten i Antiokia, som sikkert hadde en biskop fra før.
Han ble bare sendt for å gjøre en undersøkelse
om det misjonsarbeide som noen menn fra Kypros og Kyrene hadde begynt
blant hedningene (11, 20). At Barnabas ble valgt til dette, var muligens
fordi han selv var fra Kypros (Sml. 4, 36). Dessuten var han som hellenist
(gresk-talende jøde) mer skikket til å knytte forbindelsen
mellom de hedningekristne og Kirken i Jerusalem.
Nærmere undersøkelse av menighetenes innretning i
apostlenes tid.
Den alminnelige sjelesorg ble utøvet av prestene, som vanligvis
ble valgt blant menighetens egne medlemmer. Presteskapet i en by eller
distrikt stod under ledelse av en biskop. Biskopene hadde overoppsyn
over trosforkynnelsen (1 Tim. 1, 3; 4, 6; Tit. 1, 13; 3, 10), vigslet
prestene (I Tim. 5, 22; Tit. 1, 5) og dømte deres forseelser
(1 Tim. 5, 19-20).
Bispeembetet i de nylig grunnlagte menigheter pleide apostlene ikke
å meddele til en av de stedlige prester, men til en apostolisk
delegat, som ofte var en av apostlenes nærmeste medarbeidere.
Grunnen var at det i de unge menigheter ofte var vanskelig å
finne en tilstrekkelig prøvet kandidat til en slik ansvarsfull
stilling. Dessuten kunne apostlene på den måte lettere
øve kontroll med misjonsarbeidet. De apostoliske delegater
bodde ikke fast på sine steder. Etter en kortere eller lengre
tid ble de kalt tilbake og avløst av andre.
Således hadde Timoteus som apostolisk delegat bispeembetet
i Efesus, inntil Tykikus ble sendt for å innta hans plass (2
Tim. 4, 9-12). Tittus var apostolisk delegat på øyen
Kreta, hvor han ble avløst av Artemas eller Tykikus (Tit. 3,
12). Senere ble han sendt til Dalmatia (2 Tim. 4, 10) Epafras styrte
kirken i Kolosse og det nærliggende Laodikea og Hierapolis (Kol.
1, 7; 4, 12-13), og under hans fravær måtte Johannes Markus
gå dit for å innta hans plass (4, 10). Erastus var apostolisk
delegat i Makadonia (Ap. Gj. 19, 22) og Kreskens i Galatia (2 Tim.
4, 10). Barnabas, som i den første tid var Paulus' ledsager,
ble bispeviet sammen med ham. Biskop var sikkert også Silas
(eller Silvanus), som Paulus senere valgte som sin ledsager istedenfor
Barnabas, og som i likhet med denne og Timoteus ble kalt "apostel"
(Ap. Gj. 15, 40; 1 Tess. 1, 1; 2, 6). Andre kjente misjonærer
som vi kan anta hadde biskopelig myndighet, var Sopater, (også
kalt Sosipater) Aristarkus, Sekundus, Caiiis fra Derbe, Trofimus (Ap.
Gj. 20, 4), Sostenes (I Kor. 1, 1), Lukas, Demas (Kol. 4, 14; Filem.
24), Jesus Justus (Kol. 4, 11), Klemens (Filip. 4, 3), Lukius og Jason
(Rom. 16, 21).
Fra protestantisk-rasjonalistisk hold blir det ofte påstått
at det i Korint ikke fantes noe kirkelig hierarki, og at hele trosforkynnelsen
der bestod i den frie tale av personer med profetiens og tungemålenes
gave, som Paulus vier en utførlig omtale i 1 Kor. kap. 12-14.
Men dette er en stor feiltagelse. Paulus, som "innsatte prester
i hver menighet" (Ap. Gj. 14, 23), har sikkert gjort det samme
i Korint. Ved siden av den liturgiske nattverdsgudstjeneste, som
ble ledet av prestene, hadde man i Korint, likesom overalt, frie
religiøse sammenkomster, hvor den frie tale inntok en stor
plass. Men denne erstattet ikke det offisielle kirkelige læreembete.
I 1 Kor. 16, 15-18 nevner Paulus flere betydningsfulle personer
innenfor menigheten, som "gjorde seg møye" og som
de troende måtte "underkaste seg" (hypotasso). Tre
av dem (Stefanus, Fortunatus og Akaikus) var kommet til Paulus med
et brev for å forelegge forskjellige spørsmål.
Alt dette hentyder til at de hadde en ledende stilling.
Også med korintierne sto Paulus i stadig forbindelse gjennom
delegater (sml. 2 Kor. 12, 17). Således sendte han Timoteus,
som "gjorde Herrens gjerning likesom han" (1 Kor. 4, 17;
16, 10) og Titus, som "alle" viste sin "lydighet"
og "tok imot med frykt og beven" (2 Kor. 7, 14-15; 8,
16-213). Også Erastus arbeidet en tid i Korint (2 Tim. 4,
20).
At det fra apostlenes tid ble innsatt prester i Korint,
bevitnes dessuten uttrykkelig av Klemens (ca. året 97) i hans
kjente brev til korintierne (kap. 42 og 44).
Som vi har sett, ble de apostoliske delegater ofte forflyttet fra
ett sted til et annet. Likevel fikk enkelte byer allerede tidlig en
fastboende biskop, noe som ble alminnelig praksis etter apostlenes
død. Således var Jakob fast ansatt som biskop av Jerusalem
(sml. Ap. Gj. 12, 17); 21, 18; Gal. 2, 12). Epafras synes å
ha vært biskop for sin fødeby Kolosse og det nærliggende
Laodikea og Hierapolis helt fra den tid han hjalp med ved grunnleggelsen
av disse menigheter, inntil han ble Paulus' "medfange" i
Rom (Kol. 1, 7; 4, 12-13; Filem. 23). Diotrefes, som Johannes i sitt
tredje brev (v. 9) bebreider hans herskesyke, fordi han ikke ville
underordne seg apostelens myndighet, var sannsynligvis stedets biskop.
Fast ansatte biskoper finner vi også i de syv menigheter Johannes
skrev til i sin Åpenbaring. Han kaller dem menighetenes "engler"
(som har samme betydning som ordet "apostel", dvs. sendebud),
og sammenligner dem med "stjerner i Jesu høyre hånd"
(på grunn av det læreembetet Han utøver gjennom
dem) - Åp. 1, 16. 20; 2, 1.
Den apostoliske suksesjon var den eneste ordning apostlene selv praktiserte
for innsettelsen av sine etterfølgere, og de gav til kjenne
at den skulle fortsette også etter deres død. Da de visste
at "tiden for deres bortgang var nær forestående",
formante de de biskoper de hadde innsatt, til fortsatt å "fullføre
sitt embete" (2 Tim. 4, 5-6; Ap. Gj. 20, 25-31), og til dette
hørte også utdannelsen og vielsen av nye prester (2 Tim.
2, 2; 1 Tim. 5, 22)
Likesom de biskoper som apostlene hadde innsatt, beholdt sitt embete
etter disses død, således fortsettes det rettmessige
bispeembete inntil verdens ende ved at de engang innsatte biskoper
beholder sin myndighet etter sine forgjengeres død. Et brudd
med den apostoliske suksesjon er et opprør mot den rettmessige
kirkelige øvrighet.
Protestantene står overfor følgende dilemma: Enten var
den kirkelige øvrighet som Luther gjorde opprør imot,
rettmessig eller ikke. Det siste kan vi ikke anta. Det ville være
i strid med Kristi guddommelige verdighet og hans uttrykkelige løfte
om å bistå Kirkens styreembete "alle dager inntil
verdens ende" (Matt. 28, 18-20), dersom hans Kirke i noen tid
hadde vært uten rettmessige styrere. Men hvis den kirkelige
øvrighet Luther brøt med, var rettmessig, da var hans
opprør et opprør mot Kristus selv.
5. BEVIS
Tradisjonens vitnesbyrd om bispeembetet og den apostoliske suksesjon.
Allerede på forhånd må en kunne forstå at
læren om nødvendigheten av den apostoliske suksesjon
ikke kan være en oppfinnelse av Kirken. Hvorledes ville en slik
lære ha kunnet bli innført dersom det i den første
tid hadde eksistert en motsatt praksis (noe som oldkirkens teologer
sikkert ville ha visst om)? Å innføre en slik lære
ville for den katolske Kirke ha vært like umulig som det i vår
tid er for de protestantiske samfunn, som ikke eier den apostoliske
suksesjon. Det ville være uforklarlig hvorledes biskopene over
den hele kristne verden hadde kunnet tilegne seg eneretten til å
innsette både prester og biskoper, dersom dette i den første
tid tilkom legfolket eller de alminnelige prester. En slik forandring
i kirkeretten ville ikke ha kunnet skje uten megen strid, som kirkehistorien
måtte vitne om.
Også Jesu løfte om å være med sin Kirke
alle dager inntil verdens ende er allerede et tilstrekkelig bevis
på at læren om den apostoliske suksesjon, som hele kristenheten
før reformasjonen trodde på, umulig kan være en
villfarelse.
Dessuten finner vi hos oldkirkens forfattere mange direkte vitnesbyrd
om at nødvendigheten av den apostoliske suksesjon var alminnelig
anerkjent fra de første kristne århundrer av.
For det første vil vi bevise at både bispe- og presteembetet
har eksistert i hele den kristne verden fra de eldste tider av,
og ble betraktet som anordnet av Kristus. Oldkirkens trosnorm har
alltid vært den lære som ble forkynt av de forenede
biskoper som var apostlenes etterfølgere. Prinsippet "Bibelen
alene" ble uttrykkelig forkastet av kirkefedrene
Ennvidere vil vi bevise at det var biskopene alene
som hadde makt til å innsette biskoper og prester.
Klemens.
Klemens var en medarbeider av apostlene Peter og Paulus (noe som
berettes av Ireneus, Origenes og Eusebius), og var biskop av Rom fra
året 91 til 100. Særlig kjent er han på grunn av
et brev som han (ca. året 96) skrev til menigheten i Korint
i anledning av at noen der hadde reist seg mot geistligheten. Med
strenge ord formante han de troende til lydighet og angir som grunn
at den kirkelige øvrighet har fått sin innsettelse fra
apostlene og gjennom dem fra Kristus, som selv var sendt av Faderen.
Dette er en av hovedtankene i brevet, og at det ikke var et påfunn
av Klemens, garanterer oss den store anseelse brevet har hatt i oldtiden
og det faktum at han skrev det sammen med den romerske menighet.
Vi lar her følge hans ord: Kap. 42, 1 flg.: "Apostlene
er av Herren Jesus Kristus gjort til trosforkynnere; Jesus Kristus
er sendt av Gud. Kristus er altså av Gud og apostlene av Kristus
. .... Apostlene dro ut gjennom landsdeler og byer og valgte blant
dem som først kom til troen, menn som de etter å ha prøvet
dem ved Ånden innsatte som episkoper og menighetstjenere for
de troende i fremtiden". Ordet "episkop" er hos Klemens
ikke ennå blitt det faste navn for biskopen alene. Likevel gir
han i sitt brev tydelig nok til kjenne at det (også i Korint)
var en geistlig leder som sto over de andre prester. Sml. kap. 40,
hvor han skjelner mellom "ypperstepresten, prestene, levittene
(= menighetstjenerne) og legfolket".
Kap. 44, 1 flg.: "Apostlene visste av vår Herre Jesu Kristi
munn at det ville oppstå uenighet om Kirkens ledelse, og det
er derfor at de, idet de klart forutså fremtiden, innsatte de
før nevnte og deretter gav befaling om at når de døde,
andre prøvede menn skulle overta deres embete. Derfor anser
vi det for urett når de personer som av disse eller etterpå
av andre ansette menn er innsatt med hele menighetens samtykke, ....
blir avsatt fra sitt embete". Innsettelsen av de geistlige embetsmenn
tilkom altså ikke menighetene, men bare dem som fra før
var Kirkens ledende (ansette) menn.
Legfolket tok bare del i valget av kandidatene som
skulle ordineres. Det er i den betydning vi må forstå
formaningen i det gamle skrift "Didaké" (fra slutten
av det 1. årh.): "Velg dere derfor episkoper og menighetstjenere
som er Herren verdige" (kap. 15). I samme skrift tales det også
om tilreisende misjonærer, "apostler og profeter".
Noen av disse betegnes som "yppersteprester", som hadde
rett til å bosette seg i en menighet med krav på understøttelse.
Disse var antageligvis misjonsbiskoper.
Ignatius.
Han var en disippel av apostelen Johannes, blev i året 69 biskop
av Antiokia og led martyrdøden i året 107. I de syv brev
som er bevart fra ham, taler han gang på gang om det kirkelige
hierarki, bestående av biskopen, prester og menighetstjenere,
og han forutsetter at disse forskjellige embeter eksisterer i den
hele kristne verden. Sml. Ef. 3, :1, hvor han taler om "biskopene,
som er innsatt inntil verdens ender".
Meget ettertrykkelig fremhever han at ingen kirkelig handling skal
foretas uten biskopen. "Uten biskopen skal ingen foreta seg noe
nattverd er den som har overdratt det" (Smyr. 8, l). "Jeg
anser dere for å leve ifølge Jesus Kristus, når
dere er lydige mot biskopen som mot Jesus Kristus .... Det er nødvendig
at dere ikke gjør noe uten biskopen" (Trall. 2, 1-2; sml.
Også 7, 1-2) "Gjør intet uten biskopen" (Filad.
7, 2; sml. også kap. 4)
Biskopen er Kristi representant, fordi han er Kristi sendemann i
likhet med apostlene. "Ha ærefrykt for biskopen; fordi
den som Herren sender til sin husholdning, må tas imot som den
som har sendt ham. Således må man åpenbart betrakte
biskopen som Herren selv" (Ef. 6, 1).
Det var ikke menighetene selv som innsatte sine biskoper. Husholdningen
må "ta imot" den som "blir sendt til den".
Når ingen kirkelig handling skal foretas uten biskopen, hvorledes
ville menigheten selv da kunne foreta en så viktig handling
som innsettelse av en ny biskop? Fra mange andre oldkirkelige dokumenter
(som vi vil omtale) vet vi at det var nabobiskopene som pleide å
ordinere en ny biskop. At nabobiskopene tok seg av den menighet som
hadde mistet sin biskop, bevitner også Ignatius selv i sitt
brev til Filadelfia (10, 2), hvor han beretter at etter at han var
tatt til fange og var blitt ført bort fra Antiokia, "hadde
nabokirkene sendt biskoper dit".
Allerede på Ignatius' tid ble Kristi Kirke kalt "den katolske
(= universelle) Kirke" i motsetning til sektene, som skilte seg
ut. "Der hvor biskopen er, skal man samle seg, likesom der hvor
Jesus Kristus er, der er den katolske Kirke" (Smyrn. 8, 2).
Kristus har bare innstiftet én Kirke. "l sin Kirkes ene
legeme har Kristus til alle tider reist et banner (til veiledning)
for sine hellige og troende, det være blant jødene eller
blant hedningefolkene" (Smyrn. 1, 2).
Som et banner for folkene er Kirken ufeilbar. Hva Kirkens forenede
biskoper lærer, kan ikke være noen villfarelse. "Jesus
Kristus er Faderens mening, likesom biskopene, som er innsatt inntil
verdens ender, er i Jesu Kristi mening", dvs. gir oss den rette
forståelse av Jesu lære (Ef. 3, 2). Til stadighet innskjerper
Ignatius lydighet mot biskopene som et vern mot vranglærdommer
(Trall. kap. 6-7; Filad. kap. 2-3).
Hermas og Hegesippus.
Også disse, som begge levde i begynnelsen av det 2. årh.
(den første i Rom, den annen i Palestina), forutsetter at Kirken
overalt blir ledet av biskoper.
Hermas sammenligner i sitt skrift "Pastor" (skrevet mellom
året 140 og 155) Kirken med et stort byggverk, som reises ved
hjelp av firkantete hvite steinblokker, som innbyrdes er så
forenet at de ser ut "som en eneste stein" (Vis. 3, 2, 6).
"Disse firkantete hvite steinblokker, som passer nøyaktig
sammen i sine sammenføyninger," skriver han - "er
apostlene, biskopene, lærerne (= prestene) og menighetstjenerne
.... En del av dem er allerede hensovet, andre lever ennå, og
alltid har de stemt overens med hverandre; derfor er de som steiner
som passer sammen i sine sammenføyninger" (Vis. 3, 5,
1). I samme skrift beskriver han Kirken som et byggverk som stråler
som solen "med én farve fordi "alle folk under himmelen,
som er kalt til troen i Jesu navn, har enhet i tanke og tro"
(Sim. 9, 17, 4)
Hegesippus sier i sine "Erindringer" at han (ca. året
160) på sin reise fra Palestina til Rom "besøkte
mange biskoper og hos alle hørte én og den samme lære".
Og han bemerker: "I alle suksesjonsrekker av biskoper og i alle
byer blir den samme lære bevart som ble forkynt av loven, profetene
og Herren selv" (Hos Eus. H. E. 4, 22)
Garanti for den sanne lære er ifølge Hegesippus biskopenes
innbyrdes enhet og samtidig deres forbindelse med apostlene gjennom
rekkefølger av legitime forgjengere.
Ireneus.
Ireneus ble født i Lilleasia (ca. 140), hvor han fikk undervisning
av Polykarp, som selv var en disippel av apostelen Johannes. Senere
reiste han til Vesten og ble (ca. 178) biskop av Lyon i Syd-Frankrike.
I sitt store verk "Mot kjetterne" (gnostikerne) fremhever
han meget sterkt som trosnorm den kirkelige tradisjon, som er formidlet
ved biskopenes rekkefølger fra apostlene. "Kristi legemes
kjennemerke finnes i suksesjonen av biskopene, hvem apostlene har
betrodd Kirken på hvert sted" (Adv. hær. IV, 33,
8). "Alle kjettere er av meget senere opprinnelse enn biskopene,
hvem apostlene har betrodd menighetene" (V, 20, l). "Vi
må regne sammen med apostlene de av apostlene innsatte biskoper
og deres etterfølgere inntil vår tid, og de har aldri
lært de tåpeligheter som disse vranglærere farer
med" (III, 3, 1). "Ved å henvise til den apostoliske
tradisjon, som er kommet til oss ved biskopenes suksesjonsrekker,
gjør vi alle sekterere til skam" (III, 3, 2; sml. også
III, 2, 2). "Man må adlyde de prester som er i Kirken,
som har sin suksesjon fra apostlene, og som med suksesjonen av bispeembetet
har mottatt sannhetens sikre nådegave etter Faderens velbehag.
De øvrige derimot som har fjernet seg fra den opprinnelige
suksesjon og samler seg på et hvilket som helst sted, må
man ikke ha tillit til" (IV, 26, 2).
Det greske ord "diadache", som er oversatt med "suksesjon",
betyr bokstavelig "overtagelse". I og for seg sier dette
ord ikke noe om hvorledes biskopene overtok bispeembetet etter deres
forgjengere, dvs. hvem som innsatte dem. Men når Ireneus (til
begrunnelsen av den sannhetens sikre nådegave som følger
med suksesjonen) sier så uttrykkelig om de første biskoper
at de ble innsatt av apostlene (og ikke bare etter dem), da er det
hans forutsetning at også de følgende biskoper står
i ordinasjonsforbindelse med sine forgjengere og derved er blitt
godkjent av disse. At en biskop som regel ikke ble ordinert av sin
forgjenger på samme bispestol, men av andre biskoper som denne
stod i kirkelig samband med, behøvde Ireneus ikke å
presisere. Dette var kjent nok. Om suksesjonen hadde han sikkert
ikke noen annen oppfatning enn Klemens, hvis brev han roser og bemerker
om at det "forkynte den apostoliske tradisjon" (III, 3,
3 ). Betydningsfullt er også at Hlippolytus, som var en disippel
av Ireneus, lærte at en biskop måtte ordineres av andre
biskoper". (Se senere)
Ireneus ble selv biskop av Lyon i året 178, etter at hans
forgjenger Potinus hadde lidt martyrdøden. Professor Einar
Molland gjør (i Norsk Teologisk Tidsskrift 1953 s. 88) den
vanskelighet at Lyon antageligvis var den eneste bispestol i Syd-Frankrike.
Av dette slutter han at Ireneus neppe kan ha vært ordinert
av en annen biskop.
Til dette svares for det første at han kan ha vært
ordinert av en biskop fra en annen provins. Denne mulighet må
vi ikke utelukke, særlig når vi tar i betraktning kommunikasjonen
mellom kirken i Syd-Frankrike og andre deler av den kristne verden
(noe som brevvekslingen og Ireneus' inngående kjennskap til
den kirkelige tradisjon i andre land vitner om).
Men dessuten er det meget mulig at han ble ordinert av en annen
biskop fra samme provins. Potinus, som ble "over 90 år
gammel" og "hvis legeme var oppløst av alderdom
og sykdom", så han på grunn av trykkende legemssvakhet
neppe kunne puste" (Eusebius H.EV, 1, 29), har sikkert hatt
hjelpebiskoper i sitt store misjonsdistrikt, hvor Lyon ikke var
det eneste viktige kristensentrum. Eusebius taler også om
den "berømte kirke i Vienna" (H.E.V. 1, 2). Dertil
må vi ta i betraktning at i oldtiden pleide biskopene langt
mer enn i vår tid å ha ledelse ved de alminnelige gudstjenester
(preken, messeofret, forvaltning av botens sakrament), så
at det var behov for flere biskoper.
Vi kan nok anta at biskopen av Lyon utøvet
et slags primat over de andre biskoper i Gallia, og at han alene derfor
hadde tittelen "biskop, mens de andre bare ble kalt "presbytere".
Kanskje var også Ireneus, som kirken i Lyon i året 177
(i anledning av montanismen) sendte til pave Eleuterus og anbefalte
som "Kirkens presbyter", en av Potinus' hjelpebiskoper.
I et brev som Ireneus senere skrev til pave "Viktor, betegner
han endog de romerske biskoper som "presbytere" (Eus. H.E.V.
24, 14 og 16.), likesom han også ellers bruker tittelen "biskop"
og "presbyter" om hverandre (Adv. hær. III, 2, 2;
IV, 26, 2). Når prof. E. Molland (i det engelske tidsskrift
"The journal of EccIesiastical History" 1950 s. 28) sier
at også Mgr. Duchesne i sin "Histoire ancienne de l'Eglise"
I s. 94 anser det for sannsynlig at de eldste biskoper av Lyon ble
ordinert av presbytere, da er dette misvisende. Duchesne mener nemlig
ikke alminnelige prester, men "prêtres-évêques",
dvs. prester med biskoppelig vielsesmyndighet (viebiskoper, som ble
kalt presbytere, fordi de ikke hadde en egen bispestol).
Meget sterkt fremhever Ireneus overfor vranglærerne Kirkens
enhet, katolisitet (verdensomfattende utbredelse) og ufeilbarhet.
"Den trosforkynnelse som Kirken har mottatt fra apostlene, bevarer
den omsorgsfullt, som om den bodde i ett hus, trass i at den er utbredt
over hele jorden Troen er den samme, som om hele Kirken har én
sjel og ett hjerte; som med én munn forkynner, lærer
og overleverer den det samme. For trass i at språkene i verden
er forskjellige, er tradisjonen én og den samme. Menighetene
i Germania har ikke en annen tro og overlevering, like så litt
som menighetene i Spania, Gallia, Orienten, Egypt, Lybia og sentrallandene.
Likesom solen er én og den samme i hele verden, således
lyser også sannhetens forkynnelse overalt. .... Ingen blant
menighetenes forstandere, hvor mektig i ord han enn er, har lov til
å lære noe annet enn dette, heller ikke har noen som er
mindre begavet i ord, lov til å ta bort noe fra tradisjonen"
(I, 10, 2).
"Kirkens forkynnelse er overalt og alltid den samme ... Den
er av Guds Ånd nedlagt i et godt kar, mens den samtidig holder
karet ungt .... Til Kirken har Gud meddelt den Hellige Ånds
hele virken, som de ikke har del i som ikke tar sin tilflukt til Kirken
.... For der hvor Kirken er, er Guds Ånd" (III, 24, 1)
. "Kristus vil dømme dem som lager splittelser og etter
sine egne lyster uten hensyn til Kirkens enhet river Kristi forherligede
legeme i stykker og, for så vidt det står til dem, dreper
det" (IV, 33, 7) . "Vranglærerne går alle slags
veier .... Men Kirkens vei, som går over hele jorden, holder
fast ved den apostoliske overlevering og viser oss hos alle én
og samme tro" (V, 20, 1).
Stadig henviser han til den kirkelige tradisjon. Prinsippet "Bibelen
alene", dvs. den individuelle bibelfortolkning, vil han ikke
vite av. Vranglærerne, som ikke holder seg til Kirkens tradisjon,
forvansker Bibelen og mistyder den til støtte for sine villfarelser
(I, 27, 2; III, 11, 7). Det er Kirken som "trofast har bevart
Skriftene" (dvs. gjennom tradisjonen kjenner vi Bibelen) og gir
oss "den rette fortolkning" (IV, 33, 8). "Hvis det
skulle oppstå noe stridsspørsmål (om Bibelens fortolkning),
måtte man da ikke ta sin tilflukt til de eldgamle menigheter,
og av disse lære hva det er sikkert? Tenk om apostlene ikke
hadde etterlatt noen skrifter, måtte man så ikke holde
seg til tradisjonen, som de har overgitt til dem som de betrodde menighetene?
.... Mange barbariske nasjoner er kommet til troen uten papir og blekk
.... - i det de omsorgsfullt holdt seg til den gamle tradisjon"
(III, 4, 1-2).
Tertullian.
Vi vil nå høre noen vitner fra Nord-Afrika, og først
Tertullian, født i Kartago ca. 160. Likesom Ireneus skrev også
han mot det gnostiske kjetteri, særlig i sitt berømte
verk "De præscriptione hæreticorum" (kalt slikt
fordi det skulle påvise at Kirkens tradisjon var præskribert,
dvs. var eldre enn kjetternes nye lærdommer).
Om den apostoliske suksesjon taler han på følgende måte:
"Hvis noen sekter drister seg til å påstå at
de allerede eksisterte på apostlenes tid, for at de således
kan synes å være av apostolisk opprinnelse, da kan vi
innvende: La dem fremlegge rekkefølgen av sine biskoper, fortløpende
ved suksesjoner fra begynnelsen av slik at den første biskop
var innsatt av og hadde som forgjenger en avapostlene eller en av
de apostoliske menn som har holdt ut med apostlene" (kap. 32).
Også av andre grunner er Tertullians skrift "De præscriptione
hæreticorum" betydningsfullt. De argumenter han der anfører
mot gnostikerne, gjelder mot sektvesenet i alle tider.
Av Jesu løfte om å våke over Kirkens forkynnelse
slutter han at den katolske (universelle) lære umulig kan være
en villfarelse. Dessuten - sier han - er det allerede i seg selv utenkelig
at menneskene på så mange forskjellige steder ville ha
funnet på de samme vranglærdommer. "Sett at alle
(kristne menigheter) var falt i villfarelse, og at den Hellige Ånd
ikke hadde hatt omsorg for en eneste av dem for å veilede den
til sannheten, trass i at den Hellige Ånd nettopp dertil var
sendt av Kristus og nedbedt fra Faderen for å være sannhetens
lærer; sett at Han, Guds forvalter, som skulle vareta Kristi
verk, hadde sviktet sin oppgave og latt menighetene få en annen
forståelse og tro enn den Kristus selv prekte gjennom apostlene,
mon det da er sannsynlig at så mange og tallrike menigheter
ville ha tilegnet seg én og den samme villfarende tro? Det
som foregår på mange steder, pleier jo aldri å ha
samme utfall overalt. Menighetens villfarende lærdommer hadde
da måttet være forskjellige. Men det som hos mange finnes
å være ett og det samme, er ingen villfarelse, men overlevering"
(kap. 28).
De som skiller seg ut fra Kirkens enhet, kan aldri ha enhet seg imellom.
For når en egenmektig innfører en ny lære, vil
også hans tilhengere tilkjenne seg den samme rett. Derfor bærer
hver sekt i seg kimen til sin egen oppløsning. "En ting
fornekter ikke under utviklingen sin natur og sin opprinnelige skikk.
Hva som er tillatt Valentin, er også tillatt valentinlanerne,
hva som er tillatt Marcion, er også tillatt marcionitterne,
nemlig å finne på en ny tro etter eget tykke. Man finner
virkelig også ved nærmere betraktning at alle kjetterier
i mangt og meget viser seg å avvike fra sine opphavsmenn. Mange
har ikke engang menigheter. Uten mor, uten hjem flakker de om som
landflyktige" (kap. 42).
Kjetterne forsøker alltid å støtte seg til Bibelen,
men deres innbyrdes uenighet beviser at Bibelen alene ikke kan være
vår veileder i troen. "Kjetterne forvansker de hellige
skrifter ved å finne på de forskjelligste fortolkninger.
En falsk fortolkning gjør sannheten like meget avbrekk som
den penn som forfalsker lesemåten .... Hva vil du da utrette,
du som er så særdeles vel hjemme i Skriften, når
det du forsvarer, nektes, og det du nekter, forsvares av motparten?
Du vil bare miste pusten under denne disputt, men du vil ikke vinne
annet enn forbitrelse" (kap. 17.)
Sektenes innbyrdes strid om Bibelens fortolkning er så vemmelig
at "en diskusjon om Skriften ikke gavner til annet enn ganske
visst å forderve maven eller hodet" (kap. 16).
"Din tro, heter det, har frelst deg, ikke øvelse i skriftfortolkning.
Troen er nedlagt i trosregelen" (kap. 14), og trosregelen er
"den katolske Kirkes trosbekjennelse" (kap. 30)
Bibelens fortolkning tilkommer den katolske Kirke, fordi det er til
denne apostlene har overgitt sine skrifter. "Man må undersøke
hvem eiendomsretten til Skriften tilkommer, for at ikke også
de skal tilstedes adgang til dem som den på ingen måte
tilkommer" (kap. 15). "Sannheten må tilkjennes oss,
som vandrer i den regel (= trosbekjennelse) som Kirken har overlevert
fra apostlene .... Så er også vårt prinsipp vel
begrunnet at kjettere ikke bør tilstedes adgang til å
innlate seg på argumentasjon av den hellige Skrift, da de ikke
har noe med Skriften å skaffe .... Med rette kan man si til
dem: Hvem er dere? Når og hvorfra er dere kommet? Hva har dere
med mitt å bestille, når dere ikke er mine .... Det tilhører
meg og det fra gammel tid. Det er meg fast overdratt av de opprinnelige
eiere selv, som det har tilhørt. Jeg er apostlenes arving.
Likesom de har dratt omsorg for det ved sitt testament, overdratt
det til min tro forvaltning og edelig forpliktet meg på det,
således holder jeg fast ved det" (kap. 37).
Tertullian skjelner utrykkelig mellom prester og legfolk. Han betegner
det som kjettersk å "overdra prestelige forretninger
til legfolk". (De præscr. hær. kap. 41). Dette
er ikke i strid med at han i et senere skrift (De exhortatione castitatis,
kap. 7) taler om et alminnelig prestedømme, som tilkommer
alle troende, for så vidt enhver i nødstilfelle har
rett til å "ofre" og å "døpe".
Med uttrykket "ofre" mener han antageligvis den private
kommunionsandakt med det innvidde nattverdbrød, som de troende
i forfølgelsestider fikk lov til å ta med fra kirken
og å bevare og utdele i sine hjem (sml. hans skrift "Ad
uxorem" 2, 5 og "De oratione" 19). Da kommunionen
var en del av messeofret (og hele messeofret ofte ble kalt "brødbrytelse"
- sml. Ap. Gj. 2, 42; 20, 7"; Didake 14, 1), er det ikke merkelig
at utdelingen av det innvidde nattverdbrød, som man hadde
tatt med hjem, ble betraktet som en offerhandling.
Tertullians hensikt med sitt skrift "De exhortatione castitatis"
(= "Om oppfordringen til kyskheten") - var som følge
av hans montanistiske rigoristiske oppfatninger - å bevise
at det var upassende for en kristen å gifte seg mer enn én
gang (noe som ifølge Bibelen bare var forbudt for prestene
- sml. I Tim. 3, 2). For lettere å kunne overbevise de troende
om dette bruker han da som argument at også legfolket i en
viss betydning er prester ("sacerdotes" = utdelere av
hellige gaver), for så vidt de i nødstilfelle har rett
til å utdele nattverdofferet og å døpe. At det
i praksis skjelnes mellom prester og legfolk, trass i at også
disse har myndighet til å forrette noen prestelige handlinger,
er ifølge ham fordi legfolket ikke er offisielt ansatt av
Kirken til å forrette disse handlinger og fordi de ikke har
lov til å forrette dem ved de offentlige gudstjenester. "Er
ikke også legfolk prester? Forskjellen mellom ordenen og legfolket
kommer av Kirkens bemyndigelse" (De exh. cast., samme sted).
Det finnes dem som antar at Tertullian i nevnte skrift virkelig
har villet forminske skillet mellom prestestanden og legfolket og
med uttrykket "ofre, ikke bare mente utdelingen av nattverdofferet,
men innvielsen av nattverden.
At Tertullian har vært fristet til å innføre
en av Kirken uavhengig nattverdspraksis, er ikke utenkelig, all
den stund han på den tid han avfattet sitt skrift "De
exh. cast.", lå i strid med den kirkelige øvrighet
på grunn av sine montanistiske anskuelser. Konflikten dreiet
seg særlig om botsdisiplinen, idet montanistene - i kraft
av såkalte "nye profetier" - lærte at biskopene
ikke lenger skulle gi adgang til botens sakrament dem som hadde
gjort seg skyldige i mord, utukt eller avgudsdyrkelse. Også
i andre ting, f. eks. ved sitt forbud mot gjengifte, brøt
montanistene tydeligvis med den kirkelige tradisjon. Hvis Tertullian
ville innføre en uavhengig nattverdspraksis, må det
derfor tilskrives et brudd med tradisjonen.
Imidlertid gjentar vi at vi ikke tror at Tertullian
i "De exh. cast." har villet tilkjenne enhver makt til å
innvie nattverdsofferet. I flere av sine skrifter som han avfattet
på samme tid og senere, taler han om ordinasjonens sakrament
og forutsetter han at nattverden bare kan innvies av ordinerte personer
(sml. "De idololatria" 7; "De corona" 3,"De
monogamia" 8), likesom han ennå i sitt siste skrift ("De
pudicitia" 18) forutsetter at botens sakrament blir forvaltet
av biskopene.
Kyprian.
Et annet vitne fra Nord-Afrika er Kyprian, biskop av Karthago (født
ca. 200). Hans vitnesbyrd belyser Tertullians oppfatning, da denne
var en av hans lærere.
Gjentatte ganger taler Kyprian i sine skrifter om bispeembetet og
den apostoliske suksesjon som en av Kristus anordnet og alminnelig
kjent institusjon. Sml. Ep. 33, 1: "Vår Herre, hvis forskrifter
vi med ærefrykt må overholde, er opphav til den biskoppelige
verdighet og Kirkens innretning .... Derfor fortsetter under tidenes
og suksesjonenes vekslinger bispevigselen og Kirkens innretning, så
at Kirken er grunnlagt på biskopene og enhver kirkelig handling
forrettes under deres ledelse. Dette er anordnet ved en guddomelig
lov".
Kyprian identifiserer uten videre biskopene med apostlene. Således
sa han om Jesu ord "Den som hører dere, hører meg
osv.", at de "ble rettet til apostlene og dermed til alle
de foresatte som gjennom ordinasjonen etterfølger apostlene
som deres vikarer" (Ep. 69, 4). "Jesus Kristus har sendt
sine apostler og bare til disse gitt den makt Han selv hadde fått
av Faderen. Som deres etterfølgere styrer vi Kirken med den
samme makt" - således ble det uttalt (av Clarus a Mascula)
på et kirkemøte i Karthago i året 252, hvor Kyprian
med 86 andre biskoper var samlet (Migne P. L. III p. 1111).
Uten biskop ingen Kirke. "Man skal vite at biskopen er i Kirken,
og Kirken i biskopen. Den som ikke holder ined biskopen, er ikke i
Kirken .... Kirken, som er katolsk og en, skal ikke deles i sekter,
men skal holdes sammen gjennom det innbyrdes forenede presteskap"
(Ep. 66, 8). Kirkens enhet gjennom "det éne og udelte
episkopat" betoner Kyprian også i sin berømte bok
"Om den katolske Kirkes enhet" (kap 4 og 5)
I et brev (Ep. 67, 5) sier han at "det er guddommelig tradisjon
og apostolisk skikk at nabobiskopene i samme provins kommer sammen
til ordinasjonen av en biskop". Denne skikk må altså
allerede på Kyprians tid ha vært meget gammel. Av særlig
betydning er at han skrev brevet sammen med 36 andre biskoper.
De mange bispemøter i oldtiden er allerede i seg selv et
bevis på den ledende stilling biskopene hadde. Som eksempel
kan nevnes de kirkemøter som på pave Viktors befaling
ca. året 190 ble holdt omkring i den kristne verden til fastsettelsen
av påskefesten (se Eusebius H. E. V, kap. 73. 24 og 25).
Det er gjennom de alminnelige kirkemøter de store kjetterier
ble overvunnet: Således arianisme, som nektet Guds Sønns
guddom (kirkemøtet i Nikea i 325), makedonianisme, som nektet
den Hellige Ånds guddom (kirkemøtet i Konstantinopel
i 381), nestorianisme, som nektet foreningen mellom Kristi guddommelige
og menneskelige natur i en person (kirkemøtet i Efesus i
431), eutykianisme, som nektet at Kristus foruten den guddommelige
også har en virkelig menneskelig natur (kirkemøtet
i Kalcedon i 451). Oldkirkens kamp for de kristne dogmer viser klart
at vår kristne trosbekjennelse hviler på det katolske
kirkeprinsipp.
Bibelen alene kan ikke skape enhet og klarhet i de religiøse
spørsmål, ikke engang når det gjelder kristendommens
grunnsannheter. Alle de ovennevnte kjetterier påberopte seg
Bibelen. Men med rette skrev Athanasius (født :195) mot arianerne:
"Det å påberope seg den hellige Skrift er intet
bevis for ortodoksi. Man kan lære av Skriften at selv djevelen
har betjent seg av Skriftens ord til å forføre"
(Adv. Arian. Orat. 1, 18).
Også Hilarius, biskop av Poitiers (født
ca. 315) forklarer kjetterienes oppståen som en følge
av den private bibelfortolkning. "Vranglærerne har skilt
seg fra Kirken fordi de legger sine egne meninger i det de leser ....
Men ved sin enhet gjendriver Kirken alle villfarelser. Kjetterne kjemper
alle mot Kirken; men de oppnår intet, da de motsier hverandre
innbyrdes i alle de punkter de angriper Kirken i.
. Ved sin
uenighet bekrefter de vår tro" ("Om Treenigheten"
kap. 7, 4). "Betenk" - sier han i et annet verk - "at
det ikke gis noen heretiker uten at han løgnaktig hevder at
han forkynner sine blasfemier på grunnlag av den hl. Skrift"
( "Ad. Constant". 11, 9).
Novatianus.
Hvor overbevist man i oldtiden var at en biskop bare kunne bli viet
av en annen biskop, har vi et klart bevis på i Novatianus' historie.
Han strebte nemlig etter å bli biskop av Rom, og begynte et
skisma da pave Cornelius ble valgt (i året 251). For å
finne noen som ville vie ham sendte han to av sine tilhengere til
en utkrok av Italia og lokket derfra på en bedragerisk måte
tre enfoldige landsbiskoper. Da disse var kommet til Rom, sperret
han dem inn og tvang dem etter først å ha beruset dem,
til å pålegge ham sine hender. En utførlig beretning
om dette har vi i et brev som pave Cornelius skrev til biskop Fabius
av Antiokia (sml. Etisebius H. E. VI, 43). Flere av de romerske prester
hadde sluttet seg til Novatianus i hans opposisjon mot pave Cornelius.
Men Novatianus visste meget godt at den kristne verden aldri ville
erkjenne ham som biskop dersom han ble viet av disse, og ikke av en
biskop. Pave Cornelius beretter i samme brev at han for å dømme
Novatianus kalte sammen et bispemøte i Rom. Den påtvungne
bispevielse gjennom de berusete biskoper ble selvfølgelig erklært
ugyldig. De tre biskoper ble avsatt og i deres sted ble det viet nye,
som ble sendt til de avsattes menigheter.
Kronikken av Arbela.
Et interessant funn i den senere tid (1907) er den såkalte
kronikk av Arbela, som gir oss et innblikk i den eldste kirkelige
organisasjon i Persia og omkring Tigris og Eufrat. Den beretter at
den første biskop av Arbela var Pekidhâ, som var blitt
viet i året 105 av en misjonsbiskop ("apostel") Addai.
Hans etterfølger Semson ble viet av Mâzrâ, biskop
av det nærliggende Bêth Zabdhai. Ifølge samme kronikk
var det i året 224 allerede 17 forskjellige bispeseter i Persia,
som den også nevner.
Gamle ritualbøker og kirkelover.
Også disse vitner om den viktige plass biskopene fra begynnelsen
av innehadde, samt om at det tilkom dem alene å forvalte ordinasjonens
sakrament. Således kan nevnes en gammel lovsamling, den såkalte
"Apostoliske overlevering", utgitt ca. året 218 av
den romerske prest Hippolytus (en disippel av Ireneus). Den store
anseelse denne lovsamling hadde, fremgår av dens utbredelse
helt til Egypt (i den såkalte "Egyptiske kirkeorden"
fra ca 300) og Syria (i de såkalte "Apostoliske konstitusjoner",
et samlingsverk fra ca. 380). I kap. 31 finner vi et ritual for en
bispeordinasjon. Det sies at "de tilstedeværende biskoper
legger sine hender på ham som skal ordineres, mens prestene
står rolig ved siden av". Under håndspåleggelsen
bedes følgende bønn: "Utgyd over ham denfyrstlige
ånds kraft, som Du ved din elskede tjener Jesus Kristus har
gitt til dine hellige apostler .... Gi ham å forrette for Deg
den yppersteprestelige tjeneste uklanderlig .... og i den yppersteprestelige
ånd å ha makt til å forlate synder og å meddele
de kirkelige embeter etter din befaling".
Det er ikke tvil om at Hippolytus bygger sitt verk på en gammel
tradisjon. Allerede tittelen "Apostolisk tradisjon" er et
bevis på det. Dersom det i begynnelsen hadde vært praksis
at en biskop ble ordinert av menighetens eget presteskap, ville det
være uforklarlig at man senere (og allerede så snart etter
apostlenes tid) over hele den kristne verden overlot det til biskoper
fra andre menigheter. Man ville sikkert ikke ha funnet seg i en slik
innblanding av fremmede.
Synoden i Arles i Syd-Frankrike (314), hvor det var møtt frem
biskoper fra Afrika, Gallia, England, Spania, Dalmatia og Italia,
klandret de biskoper som anmasset seg å foreta en bispevielse
alene, dvs. uten assistanse av andre biskoper. Synoden forlangte at
det skulle være syv assisterende biskoper, og hvis dette var
umulig, da iallfall minst tre (can. 20).
Det alminnelige kirkemøte i Nikea (325) ville helst at alle
biskoper fra samme provins skulle ta del i ordinasjonen av en ny biskop,
men krevde at det var minst tre konsekratorer (can. 4).
Synoden i Antiokia (341) forbød at en biskop innsatte en etterfølger
på sin egen bispestol (can. 23).
I de "Apostoliske konstitusjoner" (VIII, 27, 2) sies det
at det bare i nødstilfelle var tillatt at en bispeordinasjon
ble foretatt av en enkel biskop.
Særlig må bemerkes at lovsamlingene og kirkemøtene
ikke anser det for nødvendig å innskjerpe at det bare
er biskoper som kan ordinere en biskop. Om dette hersket det tydeligvis
ikke tvil. De vil bare gi noen bestemmelser om hvilke og hvor mange
biskoper som skal foreta vielsen og om de liturgiske skikker. Dersom
det noen gang hadde vært strid om hvor vidt også alminnelige
prester kunne vie en biskop, ville kirkelovene sikkert ha vært
preget av dette.
Firmilianus.
Han var biskop av Cæsarea i Lilleasia fra 230 til 269. I et
brev til Kyprian sier han likesom denne at "biskopene er apostlenes
etterfølgere ved ordinasjonen, som gjør dem til deres
stedfortredere" (Kyprians brevsamling Ep. 75, 16).
Eusebius.
Eusebius av Cæsarea (født ca. 265) er særlig kjent
for sin store kirkehistorie, hvor han har samlet mange dokumenter
fra de eldste tider. Biskopene spiller en så stor rolle i dette
verk at han likefrem betegner det som en historie om biskop-rekkene
(Sml. VII, 32, 32). Han nevner bl. a. alle de eldste biskoper helt
fra apostlenes tid på de viktigste bispeseter: Rom, Jerusalem,
Antiokia og Aleksandria (Sml. H.E. II, 24, 33; III, 2. 9. 13. 14 15.
21. 22. 34. 35; IV, l. 4. 5. 10. 11. 19. 20. 24; V, 6. 9. 12. 22.
38; VI, 10. 21. 26. 39. 35. 39; VII, 2. 14. 27. 28. 32).
Eusebius gir også på mange måter til kjenne at
det bare var biskopene som kunne ordinere andre biskoper og prester.
Sml. III, 37, hvor han beretter at "mange av apostlenes første
etterfølgere dro fil fremmede land, hvor de la troens fundamenter
og innsatte andre som hyrder over dem som de hadde brakt til troen".
Han forutsetter at når en biskop døde, ble hans etterfølger
viet av nabobiskopene (Sml. VI, 10, hvor han beretter om vigselen
av Jerusalems biskop Dios ca. 200). Det var en bispesynode (269) som
avsatte Paulus av Samosate og viet en ny biskop for Antiokia (VII,
30). Litt før var Anatolius, biskop av Laodikea, blitt viet
av Theotecnus, biskop av Cæsarea (VII, 32, 21).
Klemens av Aleksandria.
Han blev født ca. året 150, sannsynligvis i Aten. Etter
å ha reist meget i Grekenland, Syria og Palestina overtok han
ca. året 200 ledelsen for den kristne høyskole i Aleksandria.
Hans verker er vesentlig av filosofisk og moralskasketisk art. Likevel
finnes det i dem flere uttalelser om det kirkelige hierarki. Han skjelner
uttrykkelig mellom "prestene" og "legfolk" (Strom.
III, 90, 1). Det er hos ham vi for første gang møter
ordet "laikos" som en betegnelse for de alminnelige troende.
Han vet at det kirkelige hierarki har sin grunn i en guddommelig anordning.
Således taler han i Pæd. III, 12, 97, 2 om "de forskrifter
som er inneholdt i de hellige skrifter om de utvalgte personer, noen
om prestene, noen om biskopene, om menighetstjenerne, andre om enkene".
De forskjellige hierarkiske grader av biskoper, prester og menighetstjenere
er ifølge ham en etterligning av den rangorden som det er blant
englene og de salige i himmelen (Strom. VI, 13, 107, 2) I et annet
verk ("Quis dives salvetur" 42, 2) beretter han at apostelen
Johannes endog i sin høye alder etter menighetenes innbydelse
dro omkring i Lilleasia for å innsette biskoper og prester.
Klemens liker å betone at det viktigste for
et menneske er den plass det får i det himmelske hierarki (=
den grad av salighet det får i himmelen), og at denne plass
ikke er betinget av noen hierarkisk grad på jorden (noe som
selvfølgelig ingen vil benekte). Karakteristisk for Klemens
er også den store betydning han tilkjente filosofien og således
også de kristne "gnostikere" (filosofer) for den teologiske
vitenskap. Men dette er ingen grunn til å stemple ham - slik
som prof. E. Molland gjør i "Norsk Teologisk Tidsskrift"
1953 s. 75 - som "så blottet for klerikalisme" at
han ikke interesserer seg for noen hierarkisk verdighet på jorden.
Det har aldri vært Klemens' mening å benekte prestenes
og biskopenes særlige fullmakter. Han anerkjente biskopenes
autoritet som tilsynsmenn og troens voktere. Han var så klerikal
at han lot seg selv bli viet til prest (sml. Eus. H. E. VI, 11). Det
var Demetrius, biskop av Aleksandria, som valgte ham til lærer
for den kristne høyskole, noe som vanskelig kan forklares hvis
Klemens hadde vist en antiklerikal holdning. Ca. året 200 ble
han endog leder for høyskolen. Da han på grunn av kristenforfølgelsen
måtte flykte, bosatte han seg hos biskopen av Jerusalem, Aleksander.
Denne roste ham som en "from og prøvet mann". Til
samme biskop Aleksander dediserte han også sitt skrift "Mot
judaistene".
Klemens kjenner bare én sann Kirke, nemlig "den katolske
Kirke", som har "enhet i troen", mens "kjetterne
søker å sønderrive den i mange stykker" (Strom.
VII, 17, 107, 3-6). Han avviser prinsippet "Bibelen alene".
Bibelen må tolkes i avhengighet av den kirkelige tradisjon.
"Man opphører å være en Guds mann og troende,
dersom man setter seg imot den kirkelige overlevering" (Strom.
VII, 16).
Origenes.
Origenes (født ca. 185) var en elev av Klemens av Aleksandria
og ble, etter denne i året 203 av biskop Demetrius valgt som
forstander for den kristne høyskole. På sine reiser både
i øst og Vest hadde han god anledning til å sette seg
inn i den kristne tradisjon.
Også han forutsetter at Kirkens ledelse overalt er i hendene
på biskopene. Han kaller dem Kirkens "fyrster, hégoumenoi"
(In Matt. 16, 8; In Num. hom. 22, 4), Og sammenligner dem med "støttebjelker",
som bærer byggverket (In Cant. Cant. 3). De utøver en
"dommermyndighet" over dem som er innenfor Kirken (In Rom.
II, 2).
Origenes vet også at det bare er biskopene som kan forvalte
ordinasjonens sakrament, og han formaner dem til "ikke å
innsette sine slektninger som sine etterfølgere" (In Num.
hom. 22, 4). Han ble selv presteviet i Cesarea av biskopene Teoctistus
og Aleksander i året 230 (Eus. H. E. VI, 23).
Likesom Klemens av Aleksandria gikk også Origenes langt i å
benytte seg av filosofien til forsvar og utdypning av de kristne mysterier.
Men med bestemthet hevdet han samtidig tradisjonsprinsippet med hensyn
til det som var alminnelig kirkelære. "Da det er mange
som mener å ha den rette kristentro, og noen av dem tror noe
annet enn man tidligere trodde, skal man rette seg etter den kirkelige
forkynnelse som gjennom suksesjonens rekkefølge
er overlevert fra apostlene og som inntil våre dager forblir
i menighetene; bare dette skal holdes for trossannhet som i intet
avviker fra den kirkelige og apostoliske tradisjon" (De princ.
1, præf. n. 2; sml. også In Matt. 46). Blant de ting som
Kirken har mottatt fra apostlene gjennom tradisjonen, nevner han barnedåpen
(In Rom. 5, 9)
Epifanius.
Epifanius, biskop av Salamina på Kypros, ble født i
Judea ca. 315, oppholdt seg en tid i Egypt og var også i Rom
og Konstantinopel. I sin bok om "Kjetteriene" sier han om
bispeembetet: "For fornuftige mennesker er det klart at det er
aldeles meningsløst å si at en biskop og en prest er
lik. Hvorledes ville de kunne være like? Den første orden
er i stand til å føde fedre, den føder jo fedre
til Kirken (dvs. ved ordinasjonens sakrament). Den siste orden kan
ikke føde fedre, den kan nok føde barn til Kirken ved
gjenfødelsens bad, men ikke fedre og læremestre. Hvorledes
ville en som ikke har makt til å pålegge sine hender,
kunne gjøre noen til prest, eller kunne sies å være
lik en biskop?" (75, 4)
I ovennevnte bok om "Kjetteriene" gir Epifanius en oversikt
over alle vranglærdommene det i oldtiden har vært (80
større og mindre sekter). Til slutt tilføyer han "en
kort omtale av den katolske og apostoliske Kirkes tro".
Vakre uttalelser finner vi i Epifanius' skrifter om Kirkens enhet
og ufeilbarhet. Han kaller Kirken Guds Sønns eneste brud, hellig
og ubesmittet, som uten plett har bevart apostlenes lære, og
derfor er den høyeste autoritet til å avgjøre
trossaker (sml. Hær. 31, 33; Ancor. 63. 82. 118. flg.).
Om nødvendigheten av den kirkelige tradisjon som troskilde
ved siden av Bibelen sier han: "Også tradisjonen er nødvendig,
for ikke alt kan hentes fra Skriftene; apostlene har etterlatt en
del av sin lære i Skriftene og en del i overleveringene"
(Hær. 61, 6; sml. Også 75, 8, hvor han henviser til Kirkens
praksis å be for de avdøde og å minnes de hellige
ved den hl. messe.
Hieronymus.
Hicronymus ble født i Dalmatia ca. 342. I Antiokia mottok
han prestevielsen av biskop Paulinus (378). Om biskopene sier han
at de "er apostlenes etterfølgere" (Ep. 146, 1) og
"inntar apostlenes sted" (Ep. 41, 3). Det være langt
fra meg" - skriver han et annet sted - "å tale ondt
om de geistlige, som på grunn av sin suksesjon av apostelverdigheten
har makt til å gjøre Kristi legeme nærværende
ved uttalelse av de hellige (konsekrasjons) ord, .... som, idet de
har himmelrikets nøkler (ved skriftemålets sakrament),
på en måte utøver en dommermyndighet før
dommedagen" (Ep. 14, 8).
Biskopen og presten binder eller løser etter at han, som det
er hans plikt, har hørt bekjennelsen av de forskjellige slags
synder" (Comm. in Matt. III, 16, 19).
De forskjellige hierarkiske grader av biskoper, prester og menighetstjenere
sammenligner han med hierarkiet blant englene (Ap. adv. libr. Ruf.
1, 23)
Han lærer også uttrykkelig at det bare er biskopen som
kan forvalte ordinasjonens sakrament. "Hva er det som biskopen
gjør og som ikke også en prest gjør, unntatt ordinasjonen?"
(Ep. 146., 1; sml. også Adv. Jovin. 1, 34).
Skjønt Hieronymus antar at bare biskoper kan ordinere, hevder
han flere ganger (således også i ovennevnte Ep. 146)
at prester i vesen er det samme som biskoper, all den stund Bibelen
kaller prestene også biskoper (episkoper). Med hensyn til
denne likhet tenkte han spesielt på deres verdighet som "sacerdotes"
(= offerprester), dvs. deres makt til å "gjøre
Kristi legeme og blod nærværende" i Nattverden.
Dessuten mente han at de opprinnelig også var likestillet
i styreembetet, som de ifølge ham utøvet i fellesskap,
og at det først senere (for å unngå stridigheter)
ble forordnet at én skulle få den øverste ledelse
i de enkelte menigheter.
Hieronymus' uttrykksmåte er litt uklar og overdreven (noe
som hans impulsive karakter oftere foranlediget ham til, særlig
i hans polemiske skrifter). Men vi må ikke tillegge ham den
oppfatning at det opprinnelig ikke var noen forskjell mellom prester
og biskoper. I slutten av samme Ep. 146 (n. 2) betegner han det
som en "apostolisk tradisjon" at det i Kirken er "biskoper,
prester og menighetstjenere", og han tilføyer at apostlene
derved ville etterligne den Gamle Pakts hierarki, som besto av "Aron,
hans sønner og levittene". Sml. også hans Comm.
in Matt. 25, 26-28, der han sier at "apostlene ordinerte i
alle provinser prester og biskoper". Han forutsatte altså
at disse ikke var helt like.
[Om Hieronymus virkelig hadde ment at menighetene
i begynnelsen bare ble ledet av biskoper (dvs. prester som alle
hadde ordinasjonsmyndighet), og at det vanlige presteembete (uten
ordinasjonsmyndighet) først senere ble innført, ville
dette ikke være en forenektelse av den apostoliske suksesjon,
og - for så vidt en antar at delingen av hierarkiet allerede
skjedde i apostlenes tid - ikke være i strid med den katolske
lære.]
Hva Hieronymus enn mente om prestenes og biskopenes
opprinnelige likhet, så har hans påstand lite å
bety. da hans hovedbevis (Bibelens synonyme bruk av navnene prest
og biskop) er uten verdi. Forgjeves er også hans henvisning
til de tidligere bispeutnevnelser i Aleksandria, som vi senere vil
omtale.
Å følge Kristus betyr for Hieronymus å holde seg
til Kirken, som er bygget på pavedømmets klippe (Sml.
Ep. 15, 2; 16, 2; 46, 11; 63, 2; osv.). Trass i hans store iver for
bibelvitenskapen, som hans mange eksegetiske verker og hans kjente
bibeloversettelse ("Vulgata") vitner om, avviser han prinsippet
"Bibelen alene". Sml. Dial. c. Lucif. 8, hvor han etter
å ha talt om fermingens sakrament sier: "Spør du
hvor det står skrevet? I Apostlenes Gjerninger. Men om vi ikke
hadde Skriftens autoritet, ville hele verdens overensstemmelse i denne
sak gjelde som en forskrift. Også mange andre ting, som i kraft
av tradisjonen blir overholdt i menighetene, har fått autoritet
som en skreven lov".
Basilius den Store.
Basilius (født ca. 330), biskop av Cæsarea, taler om
bispeembetet som en guddommelig institusjon i Ep. 42, 4.
I hans skrifter finnes også mange uttalelser om den kirkelige
tradisjon. "Blant alt det som Kirken forkynner og lærer
oss å tro, er en del som vi har fått gjennom den skrevne
lære, men en del har vi fått gjennom overlevering fra
apostlene, og begge disse deler er like viktige for det religiøse
liv. Hvis vi nemlig forkastet som noe av mindre betydning de skikker
som ikke er nedskrevet, ville vi skade Evangeliet i vesentlig grad".
Deretter nevner han som eksempler de ord og rituser som brukes ved
forvaltningen av dåpen og Alterets sakrament (De Spir. Sancto
c. 27, 66; se videre c. 16. 22. 25 og 29; Ep. 140. 243 og 251).
Johannes Krysostomus.
Hall ble født ca. 344. Hans store ærefrykt for presteverdigheten
fremgår særlig av hans seks bøker "Om prestedømmet".
Etter at han en lang tid hadde unndratt seg, ble han i 386 presteviet
og i 397 bispeviet. At det bare tilkommer biskopen å forvalte
ordinasjonens sakrament, bevitner han i In I Tim. hom. 11. Sml. også
In Ep. ad Philip. Rom. 1, 1.
Om nødvendigheten av den kirkelige tradisjon uttaler han seg
på følgende måte: "Apostlene har overlevert
mange ting som ikke er nedskrevet, og også disse fortjener tro.
Derfor må vi også anse den kirkelige tradisjon for troverdig.
Når noe er tradisjon, må man ikke lenger diskutere om
det" (In Ep. II ad Tess. hom. 4, 2).
Historien om den ugyldig vigslede prest Ischyras.
Athanasius, biskop av Aleksandria (født ca. 295), beretter
i sin "Apologi mot arianerne" (n. 12 og 75) om en viss Ischyras,
som "utgav seg for prest, men ikke var prest, fordi han var ordinert
av en prest Kollutus, som falskelig utgav seg for biskop". [Kollutils
hadde sluttet seg til den skismatiske biskop Miletius av Lykopolis,
og var antageligvis blitt bispevigslet av denne. Men allerede kirkemøtet
i Nikea så med skepsis på de mange ordinasjoner som Miletius
hadde foretatt (Sml. Ep. syn. ad Ægypt.).] På en synode
i Aleksandria (339), hvor ca. 100 biskoper var til stede (også
Hosius, som hadde ledet kirkemøtet i Nikea), ble Ischyras'
vigsel erklært for ugyldig.
I Norsk Teologisk Tidsskrift 1953 s. 88 påstår prof.
E. Molland at "i Egypt, hvor det bare var én biskop
i hele landet inntil Demetrius (189 232), ble biskopens etterfølger
ordinert av sine medpresbytere. Han anser det for sannsynlig at
Athanasius var den første biskop av Aleksandria som ble ordinert
av andre biskoper.
Til dette svares at det sikkert aldri har vært skikk at biskopen
av Aleksandria ble ordinert av alminnelige prester. Visstnok finnes
det en uklar uttalelse av Hieronymus i Ep. 146, 1, hvor han sier
at presteskapet i Aleksandria i tidligere tider utnevnte sin biskop
fra sin midte. Men nettopp på samme sted erklærer han
uttrykkelig at forskjellen mellom en prest og en biskop er at en
prest ikke kan ordinere. Origenes, som bodde i Aleksandria og som
levde lenge før Hieronymus, forutsetter at bare biskoper
kan ordinere biskoper (se ovenfor s. 117). Epifanius, som også
en tid bodde i Egypt, vet heller ikke noe om en bispeordinasjon
som ble meddelt av alminnelige prester (se ovenfor). Av særlig
betydning er det at kirkemøtet i Nikea, hvor flere egyptiske
biskoper var til stede, anerkjente gyldigheten av disses ordinasjon.
Og hvorledes skulle vi kunne forklare den anseelse som Hippolytus'
kirkeorden har hatt i Egypt, dersom de egyptiske biskoper hadde
vært ordinert i strid med denne kirkeorden (som uttrykkelig
sier at en prest ikke kan ordinere noen)?
Kristendommen kom i Egypt allerede tidlig til stor blomstring.
Harnack anslår tallet på de kristne i Egypt kort etter
året 300 til én million. Om biskopen i Aleksandria
en lang tid hadde jurisdiksjon i hele Egypt, hadde han sikkert flere
hjelpebiskoper, som bisto ham i administrasjonen av det store område.
Også i andre provinser var det praksis at biskopene i de større
byer brukte hjelpebiskoper til å administrere landdistriktene.
De ble ofte kalt "chorbiskoper" (sml. synoden i Antiokia
341, can. 10). De var bispeviet, men hadde ikke en bispestol med
full biskoppelig styremyndighet.
Det mest sannsynlige er at biskopen av Aleksandria
hadde omgitt seg med et råd av slike hjelpebiskoper, som (da
de ikke hadde en egen bispestol) ble kalt "presbytere".
For å unngå stridigheter blant folket når en ny
biskop skulle velges, hadde han bestemt at én av det biskoppelige
råd måtte bli hans etterfølger. Rådsniennene
valgte den seg imellom. En ordinasjon trengtes ikke, da ban ~ar bispeviet
fra før. Således kan vi forstå hvorfor llieron~7mtis,
(likesom også Epifanius og Severus av Antiokia) bare taler om
en "utnevnelse, a\, etterfølgeren på bispestolen
i Aleksandria).
Augustin.
Augustin, som var oldkirkens mest betydningsfulle teolog, ble født
i Nord-Afrika i 354. Etter å ha oppholdt seg en tid i Rom og
i Milano ble han i 391 presteviet i Hippo (Nord-Afrika) av biskop
Valerius. Det var også denne som i 396 viet ham til sin hjelpebiskop.
Etter Valerius' død ble Augustin hans etterfølger som
biskop av Hippo.
Mot Manikeerne begrunner han sin tro på den katolske Kirke
på følgende måte: "Det som holder meg i den
katolske Kirke, er foruten dens visdom i lære, dens enhet blant
nasjonene og folkeslagene. . . ., dens autoritet på grunn av
dens alderdom, rekkefølgen i episkopatet fra selve apostelen
Peters stol, som Herren etter sin oppstandelse har betrodd å
vokte sine får, til slutt selve navnet katolsk, som denne Kirke
ikke uten grunn midt iblant så mange kjetterier har fått
og hvilket navn i den grad tilhører den alene at selv om alle
kjetterier ville kalle seg katolske, ville likevel ingen kjetter våge
å vise sitt eget forsamlingshus, hvis noen tilreisende skulle
spørre etter det sted hvor katolikkene kommer sammen"
(Contra ep. Man. 4, 5).
Meget ettertrykkelig forkaster Augustin prinsippet "Bibelen
alene". Bibelen inneholder ikke hele Kristi åpenbaring.
"Man skal også holde det som vi ikke har mottatt gjennom
Skriften, men gjennom tradisjonen, og som over den hele verden blir
overholdt" (Ep. 54, 1, 1). "Det er mange ting som vi ikke
finner i apostlenes skrifter, men som vi likevel tror er overlevert
av dem, fordi de blir overholdt av den hele Kirke" (De baptismo
2. 7, 12; sml. også 4, 24, 31 ). Som et eksempel nevner han
læren om at dåpen kan forvaltes gyldig av enhver, også
av kjettere.
Til de trossannheter vi bare kan kjenne gjennom den kirkelige tradisjon,
hører også læren om hvilke skrifter må regnes
som bilelske. "Jeg ville ikke tro på Evangeliet, hvis ikke
den katolske Kirkes autoritet beveget meg til det" (Contra ep.
Man. 5, 6). "Den hellige Skrift står seg trygt på
den katolske Kirkes autoritet" (Conf. 7, 7; smI. også Ep.
82, 1, 3; De doctr. Christ. 2, 8, 12). "Det finnes" skriver
han et annet sted "noen apokryfiske skrifter som går under
Andreas' og Johannes' navn. Hvis de virkelig var skrevet av disse,
ville de også være anerkjent av Kirken, som fra deres
tid av har eksistert gjennom biskopenes sikre suksesjonsrekker"
(Contra adv. leg. et proph. 1, 20, 39)
Bibelen inneholder ikke hele Jesu lære og er dessuten uklar
på mange steder. Derfor fører prinsippet "Bibelen
alene" nødvendigvis til sektforvirring. "Når
det oppkom kjetterier og læremeninger, som tar sjelene fangne
og styrter dem i avgrunnen, så skjedde det bare fordi den gode
hellige Skrift ikke ble godt forstått" (In Joh. 18). "Frekk
motsigelse larmer og væpner sin frekkhet med det hellige ords
dunkelhet og lesningens gåte" (De unit. Eccl. 6, 14)
Gang på gang fremhever Augustin at Kristi sanne Kirke kan kjennes
ved dens enhet og katolicitet (= universalitet). "Kirken er i
hvert fall bare én og våre forfedre har kalt den katolsk
for ved selve navnet å tilkjennegi at den strekker sig overalt"
(De unit. Eccl. 2, 2).
"Vi må holde oss til den kristne religion, idet vi er
medlemmer av den Kirke som er katolsk og kalles katolsk ikke bare
av sine egne medlemmer, men også av alle dens motstandere. For
også kjetterne, om de vil eller ikke, kaller den, når
de taler til fremmede, ikke annerledes enn katolsk. Man ville ikke
forstå dem, hvis de ville kalle den med et annet navn enn det
som den blir kalt med av hele verden" (De vera rel. 7, 12; sml.
også "De fide et symbolo" 10, 21).
Den katolske Kirke er ufeilbar. "Denne er den hellige Kirke,
den ene Kirke, den sanne Kirke, den katolske Kirke, som bekjemper
alle kjetterier; til å kjempe er den i stand, men den kan ikke
bli beseiret. Alle kjetterier er gått ut fra den som unyttige
kvister, som er blitt avskåret fra vintreet" (De symb.
ad catech. 1, 6, 14)
"Mange tunger sier imot, nemlig de forskjellige kjetterier ....
men du, flykt til Guds telt, hold fast ved den katolske Kirke, ....
og du vil i teltet bli beskyttet mot tungenes kiv" (In Ps, 30.
Serm. 3, 8).
Kirken er Kristi legeme, hvis synlige realitet er en konsekvens av
Inkarnasjonens mysterium. Av den grunn bebreidet Augustin donatistene,
som for å rettferdiggjøre sitt frafall fra den kirkelige
enhet tok sin tilflukt til teorien om en usynlig kirke, at de gjorde
sig skyldig i doketisme, likeså vel som manikeerne og priscillianerne,
som nektet at Kristus hadde påtatt seg et virkelig legeme (Sermo
238 n. 1-3)
Om navnet "katolsk".
Med rette sier Augustin at allerede navnet "katolsk" er
et bevis på at den katolske Kirke er Kristi opprinnelige Kirke.
Et kirkesamfunn som er oppstått ved å skille seg ut fra
et eldre kirkesamfunn, ville aldri ha fått navnet "katolsk"
(dvs. universell) som sitt egennavn. Hver sekt får snart etter
sin oppståen et særlig navn for å karakterisere
dens egenart (som oftest etter dens opphavsmann, som f. eks. arianer,
nestorianer, lutheraner, kalvinister, eller etter en bestemt lære,
som f. eks. monofysitter, baptister, adventister), og et slikt navn
vil den alltid beholde. Men det som karakteriserer en sekt fra dens
begynnelse av, kan aldri være det "katolske", da den
alltid oppstår som en særdannelse.
Dessuten har vi i historien mange vitnesbyrd om at Kristi Kirke fra
de eldste tider av ble kalt "katolsk", noe som gjør
det enda mer umulig at et kirkesamfunn som skilte seg ut fra dem skulle
ha fått dette navn. Allerede Ignatius, som var en disippel av
Johannes, brukte navnet "katolsk" som en betegnelse for
Kristi sanne Kirke (se ovenfor). Beretningen om Polykarps martyrium,
som menigheten i Smyrna utsendte i året 155, begynner med følgende
ord: "Menigheten i Smyrna til menigheten i Filomelium og alle
menigheter av den katolske Kirke over hele jorden". Det siste
uttrykk vitner om den store utbredelse navnet allerede på den
tid hadde. Også på flere andre steder i samme beretning
tales det om den "katolske" Kirke. Ordet "katolsk"
var i den grad blitt et egennavn for Kirken, at det også ble
brukt om en enkelt lokalmenighet, som hørte til den katolske
Kirke. Sml. kap. 16, hvor det om Polykarp sies at han var "biskop
av den katolske Kirke i Smyrna". Canon Muratorianum, skrevet
i Rom ca. året 200, påberoper seg gjentatte ganger "den
katolske Kirke" for å bevise hvilke skrifter som hører
til Bibelen. I Nord-Afrika finner vi navnet "katolsk" anvendt
hos Tertullian (se ovenfor s. 106), Kyprian (se ovenfor), Optatus
av Milevi (de schism. Donat. 2, 9), Augustin (se ovenfor). Augustin
sier uttrykkelig at Kristi Kirke ble kalt slik "av den hele verden".
I sine skrifter bruker han selv uttrykket "den katolske Kirke"
240 ganger. En bispesynode i Antiokia (268) utsendte et skriv som
var adressert "til Dionysius (biskopen av Rom) og Maximus (biskopen
av Aleksandria) og alle embetsbrødre, biskopene, prestene og
menighetstjenerne, og hele den katolske Kirke under himmelen".
Klemens av Aleksandria sier at "den katolske Kirke" har
"enhet i troen", mens "kjetterne søker å
sønderrive den" (se ovenfor). Epifanius på Kypros
kaller i sin bok om "kjetteriene" Kristi Kirke "den
katolske" i motsetning til de sekter som har skilt seg fra den
(se ovenfor). Athanasius i Aleksandria sier om kirkemøtet i
Nikea at biskopene "brukte uttrykket "Slik tror den katolske
Kirke" for å erklære at deres lære ikke var
ny, men apostolisk" (Ep. de synod. 5). - Flere andre vitnesbyrd
kunne tilføyes, f. eks. av Ambrosius, biskop av Milano (De
exc. fratr. 1, 47) og Hieronymus (Apol. ad Ruf. 1, 4). - Vi vil avslutte
med følgende uttalelser, en fra Kyrillus av Jerusalem (født
315) og en fra Pacianus, biskop av Barcelona (f. 392). Kyrillus skriver
i sine berømte katekeser (18. katekese, hvor han forklarer
trosartikkelen: "Jeg tror på den hellige katolske Kirke"):
"Da muligens noen kunne si at også en sammenslutning av
kjettere, som markionitter, manikeere og andre, i egentlig og sann
betydning er en kirke, skal trosbekjennelsen, som er meddelt deg,
sikre deg mot det, idet du tror på den ene hellige katolske
Kirke .... Skulle du noen gang komme i en by, hvor du er ukjent, så
spør da ikke likefrem: Hvor er Herrens hus?. Spør da
ikke rett og slett: Hvor er kirken?, men: Hvor er den katolske Kirke?
For dette er det rette navn på den hellige Kirke, vår
alles mor, som også er vår Herre Jesu Kristi, Guds enbårne
Sønns brud. . Mens den tidligere var i forfølgeIsenes
og trengslenes tider, da de hellige martyrer ble kronet med tålmodighetens
mange blomsterrike seierskranser, har den hellige katolske Kirke nå
en ubegrenset makt over hele jorden" (kap. 26 og 27). Pacianus
sier i et brev mot den novatianske sekt: " På apostlenes
tid, vil du kanskje si, kalte ingen seg katolsk. Kan være. Men
da det etter apostlenes bortgang oppsto flere og flere vranglærere,
som under forskjellige påskudd og navn ville splitte Kirken,
fordret da ikke de apostoliske troende med rette å bruke dette
sitt tilnavn for derved å tilkjennegi den uforandrede og opprinnelige
Kirkes enhet? På hvilket navn skulle jeg vel ellers kjenne Kristi
Kirke fra sektene om det ikke var ved tilnavnet katolsk? Kristen er
mitt navn, men katolsk er mitt tilnavn; det første nevner meg,
ved det siste navn blir jeg godkjent. Derfor blir vårt folk
ved å kalles katolsk utskilt fra kjetterne" (Ep. 1, 4)
Særlig må bemerkes at også den apostoliske trosbekjennelse
betegner Kristi sanne Kirke som "den katolske Kirke".
Ordet "katolsk" er gresk, men nettopp fordi det fra oldtiden
av ble brukt som et egennavn, oversatte man der ikke i de andre språk.
Det er av samme grunn at mange andre faste navn i de forskjellige
språk beholdt den greske ordlyd, som f. eks. ordet biskop, prest,
diakon, (= menighetstjener), baptismus (= dåp), eukaristia (=
Nattverd), Evangelium, ecclesia, osv.
Den katolske Kirke trer klart frem i historien fra begynnelsen av,
likesom vi av historien også med sikkerhet kjenner hver eneste
sekt av betydning som i oldtiden har skilt seg fra den.
Den katolske Kirke i dag er den samme Kirke som ble kalt katolsk
på Augustins tid. Dette fremgår klart av hans skrifter,
hvor han også lærer de trossannheter som protestantene
forkastet, som pavens ufeilbarhet, messeofferet, læren om et
renselsessted og bønnen for de avdøde, helgenkultusen,
Marias syndfrihet, skriftemålets sakrament, Kristi nærvær
i Nattverdens sakrament i kraft av prestens konsekrasjonsord, menneskets
frie viljes medvirken til frelse, gode gjerningers fortjenestlighet
til himmelen. Men den katolske Kirke på Augustins tid kan umulig
ha vært en annen enn den Kirke som ble kalt katolsk av Kyprian
og Tertullian og før disse av Ignatius, som levde på
apostlenes tid. Augustin og alle andre kirkefedre trodde på
den katolske Kirke fordi de visste at den hadde eksistert fra apostlenes
tid av, noe som de også stadig fremhever i sine skrifter. Også
hos de kirkefedre som levde før Augustins tid, finner vi faktisk
den samme troslære som den katolske Kirke lærer den dag
i dag.
Dersom den kirke som i oldtiden ble kalt katolsk, hadde vært
en sekt, hvor var da Kristi Kirke på den tid? Kristus har uttrykkelig
lovt at hans Kirke skulle være ufeilbar og uforgjengelig (Matt.
16, 18; 28, 20; Joh. 14, 16. 26; 1 Tim. 3, 15).
Kirkefedrene var alltid på vakt mot enhver fremmed lære,
som de gjendrev ved å henvise til den katolske (universelle)
tradisjon. Den katolske Kirkes enhet, som alltid har eksistert, er
en garanti for at Kirkens lære aldri er blitt forfalsket. I
en kirke hvor det "alminnelige" alltid var sannhetsnorm,
kan et kjetteri (som alltid oppstår som en avvikelse fra det
alminnelige) aldri ha fått adgang.
Navnet "katolsk" er et navn som er Guds Kirke verdig. Dette
kan man ikke si om navnet "protestant" (= motsiende). Fra
apostlenes tid av har de "motsiende" vært en særlig
betegnelse for de vrangtroende (Tit. 1, 9; 1 Tim. 6, 20; Ap. Gj. 28,
22). Likesom Kristus er også hans Kirke "satt til et tegn
som blir motsagt" (Luk. 2, 34)
Gud som valgte et særlig navn for vår Frelser ("Jesus"),
for hans forløper ("Johannes"), for hans sendemenn
("apostler") og for Kirkens overhode ("Peter"
= klippe), har også hatt omsorg for at Jesu Kirke fikk et passende
navn til å særkjenne den.
Den katolske Kirke er ikke oppkalt etter et bestemt menneske (Arius,
Nestorius, Luther, Kalvin, osv.), fordi den har ikke sin opprinnelse
av noe menneske. Den er ikke oppkalt etter en bestemt læresetning,
fordi den forkynner hele Kristi lære.
Vi vil avslutte kirkefedrenes vitnesbyrd med Vincens av Lerins vakre
beskrivelse av den katolske trosnorm i hans berømte "Commonitorium"
(fra året 434): "Den hellige Skrift er så dyp at
ikke alle oppfatter den på samme måte ... så at
det nesten ser ut som om det er like mange meninger å finne
ut av den som det er mennesker. Fordi annerledes tolker Novatialius
den, annerledes Sabellius, annerledes Donatus, annerledes Arius, Eunomius,
Macedonius, Solinus, Apollinaris, Priscillianus, Jovinianus, Pelagius,
Celestius, annerledes Nestorius. Derfor er det på grunn av så
mange krokveier av forskjellige villfarelser høylig påkrevet
at det dras en rettesnor for profetenes og apostlenes fortolkning
etter den kirkelige og katolske læres norm .... Vi må
holde oss til det som alle overalt og alltid har trodd. Dette er jo
i sann og egentlig betydning katolsk, slik som selve dette navn uttrykker
.... Vranglærerne frembringer nesten aldri noe av sitt eget
uten at de søker å overskygge det med Skriftens ord.
Les Paulus av Samosate, Priscilliantis, osv., og du vil se at det
nesten ikke finnes en side uten at den er pyntet med utsagn av det
Nye eller det Gamle Testamente .... Hva skal da katolikkene, Kirkens,
vår mors, sønner gjøre? De skal gjøre seg
all mulig umake for å forklare den guddommelige kanon (Bibelen)
etter den katolske Kirkes overleveringer og etter den katolske læres
norm .... Om noen forakter de personer (biskoper) som ved guddommelig
anordning er satt til forskjellig tid og sted i Guds Kirke, og som
i Kristus mener ett og det samme om samme gjenstand i overensstemmelse
med den katolske lære, han forakter ikke et menneske, men Gud"
(Comm. 2).
De mange villfarelser som fra oldtiden av ble bekjempet ved hjelp
av den katolske trosnorm, har bidratt til at den katolske Kirke trer
klarere frem i historien.
At det alltid fantes mennesker som søkte å unndra seg
apostlenes etterfølgeres autoritet, må ikke svekke vår
tro på Kirken og den apostoliske suksesjon. Troens lydighet
vil alltid være vanskelig for det menneskelige hovmod. Også
apostlene selv har måttet kjempe mot sekter, som ville unndra
seg deres autoritet.
I intet protestantisk kirkesamfunn er den apostoliske suksesjon blitt
bevart. De lutherske biskoper i Danmark og Norge har sin vigsel fra
Johannes Bugenhagen, som selv ikke var biskop. Dessuten var det ikke
engang reformatorenes mening å gjøre de nye "superintendenter"
(slik som de første lutherske overhyrder ble kalt) til virkelige
biskoper. Luther ville ikke vite av noen særlig prestelig makt
til å frembære messeofferet og til å forvalte sakramentene.
I prestevigselen så han ikke annet enn "det kirkelige vitnemål
om kallet til preketjeneste".
Den første lutherske biskop i Sverige, Laurentius Petri, ble
nok viet av to katolske biskoper, Petrus Magni og Magnus Sommar (i
året 1531). Men allerede før kirkeordningen 1571 har
det funnet sted en indre overgang fra den katolske til den lutherske
oppfatning av bispeembetet, så at den manglende rette intensjon
har ugyldigglort den materielle suksesjon (Sml. "Die apostolische
sukzession in Schweden" av Th. van Haag S. J. i det svenske Tidsskrift
"Kyrkohistorisk Årsskrift" 1944).
Den apostoliske suksesjon er også brutt i den anglikanske kirke.
Den frafalne biskop Barlow som viet Mattheu Parker, som alle senere
anglikanske biskoper har sin vielse fra, forkastet uttrykkelig prestevielsens
sakrament. I det formular som ble brukt ved de anglikanske vielser
i de første 100 år etter reformasjonen, ble ordet biskop
og prest med vilje utelatt for å uttrykke at man ikke ville
meddele det som Kirken alltid hadde forstått med bispe- og presteembetet.
I den gresk-russiske kirke, som i det 11 årh. skilte seg fra
den katolske Kirke, og likeledes i de nestorianske og monofysittiske
kirkesamfunn i Orienten, er delt apostoliske suksesjon blitt bevart.
En biskop eller en prest som faller fra Kirken, mister nemlig derved
ikke makten til gyldig å forvalte sakramentene, og dette gjelder
også ordinasjonens sakrament. Imidlertid må bemerkes at
ordinasjonens sakrament alene ikke meddeler den guddommelige bistand
Jesus har lovet det kirkelige læreembetet. Til å få
del i den må biskopene bevare sin enhet med hverandre under
ledelse av Peters etterfølgere.
Egentlig er det bare en forholdsvis liten del av kristenheten som
forkaster troen på den apostoliske suksesjon. Foruten de over
500 millioner katolikker tror også de aller fleste ikke-katolske
kristne på den (nemlig de orientalske kirkesamfunn med sine
ca. 200 millioner medlemmer, og dessuten anglikanerne og de svenske
lutheraner). Også blant andre protestanter hører man
flere og flere røster til dens forsvar. (Således i Holland
teologene av "Het hilversumse Convent", senere omdannet
til "Convent voor Hervorming en Catholiciteit", og i Tyskland
"Der ökumenische Verein des Augsburgischen Bekenntnis".)
Heller ikke innenfor den norske kirke mangler erkjennelse av dens
betydning. Fra forrige århundre kan nevnes W. A. Wexels, som
så i tapet av den apostoliske suksesjon, som var avbrutt i Danmark
og Norge ved reformasjonen, "en forseelse begått, et gode
tapt, hvis savn ikke kunne være uten alle følger"
(Foredrag over pastoraltheologien, Chr.a. 1853, s. 38). I Danmark
krevde Grundtvig at "den danske statskirkes superintendenter
måtte søke den gamle bispevielse hvor den er ordentlig
og uavbrutt forplantet, da den gamle selvgjorte bispevielse er ugyldig
og Bugenhagen bare var alminnelig prest" (Frisprog mod H. H.
Hr. Biskop Mynsters Forslag til en ny forordnet Alterbog 1839). Flere
ansette grundtvigianske prester støttet dette krav (Sml. Martensen
"Av mit Levned" III, s. 6 8).
Med hensyn til den nyere tid kan siteres det som den lutherske Hamar-biskop,
Bjønnes-Jacobsen, skrev i Aftenposten 24. mars 1928: "I
de siste år er oppstått en nokså sterk høykirkelig
bevegelse i vår kirke, og det ikke bare innen geistligheten,
men tillike utenfor dennes rekker. Som praktisk mål for sitt
arbeide har den høykirkelige bevegelse hos oss først
og fremst satt innførelsen i vår kirke av den apostoliske
suksesjon .... Ved reformasjonens innførelse i Norge mistet
vår kirke suksesjonen, idet de første superintendenter
- biskoper - i den norske lutherske kirke ikke ble vigslet av en biskop
som var i besittelse av suksesjonen". Interessant er biskopens
omtale av den voksende trang han har møtt hos norsk-Iutherske
prester til å få sikkerhet for at deres vigsel er gyldig.
"Det merkes nemlig på flere måter" - sier han
- "at interessen for suksesjonens innførelse er levende
hos mange. Det finnes unge prester som har beklaget at ingen av de
norske biskoper var i besittelse av suksesjonen, så de kunne
bli ordinert av en sådan biskop. Og en kan endog høre
en enkelt eldre geistlig uttale at han gjerne skulle la seg reordinere
for å få del i suksesjonens velsignelse".
Det kan i denne forbindelse bemerkes at den høykirkelige bevegelse
i Norge fra mellomkrigstiden, "Pro Ecclesia", hadde gjeninnførelsen
av den apostoliske suksesjon på sitt program.
Blant forsvarere av den apostoliske suksesjon må også
nevnes professor Absalon Taranger, som i "Dagen" (3/1 1930)
angrep meget skarpt det kirkelige demokratiet og hevdet at kirken
etter sitt vesen er et hierarki, som går videre i kraft av ordinasjon
fra Kristus til apostlene og fra dem videre til bisper og prester.
Vi henviser videre til den tidligere siterte utredning av den norske
komité for mellomkirkelig samarbeide i Norsk Kirkeblad 1937
(se ovenfor).
En av de mest kjente forkjempere for gjenopprettelsen av den apostoliske
suksesjon her i landet var pastor Mikael Hertzberg. Han ble brakt
til det ved sin deltagelse i arbeidet for de kristnes gjenforening
i troen ("Faith and Order" bevegelse). Det gjorde således
et dypt inntrykk på ham å erfare at et medlem av den engelske
høykirke ikke tør gå til alters i en norsk-Iuthersk
kirke, fordi de norske statskirkepresters forvaltning av nattverden
ikke anses gyldig på grunn av den manglende delaktighet i den
apostoliske suksesjon. I sin bok "Kirkens enhet" uttaler
han seg på følgende måte om den apostoliske suksesjon:
"Det er i virkeligheten intet annet enn ekte evangeliske prinsipper
vi her har å gjøre med. Dette er ikke bare en løs
påstand. Rundt om i hele den evangeliske verden våkner
lignende tanker i den siste tid og blir i hvert fall mere levende,
mere uttalte enn noensinne før .... Det nytter ikke her å
stampe mot brodden. Det er intet annet enn sneversyn ... Saken vil
trenge igjennom i sin tid i kraft av sin egen iboende rett og betydning".
OM PAVEDØMMET
Blant apostlene innsatte Jesus én, nemlig Peter, til den øverste
leder, og gav til kjenne at også denne særlige lederstilling,
skulle fortsettes gjennom etterfølgere. Peters etterfølgere
er de romerske biskoper. Utførlig har vi bevist dette i en
spesialavhandling "Pavedømmet" (St. Olavs Forlag,
Oslo). Derfor vil vi her nøye oss med en kort redegjørelse.
Vi kristne, som tror at Guds Sønn har påtatt seg den
menneskelige natur og derfor har villet gi sitt rike formen av et
menneskelig samfunn, må ikke forundre oss over at han til å
bevare Kirkens enhet også bruker det menneskelige middel at
én blant styrerne har den øverste ledelse.
Dette er ikke i strid med at Kristus selv er "hodet for Kirken"
(Kol. 1, 18). Pavedømmet er - i likhet med de øvrige
kirkelige embeter - bare et middel Kristus som Kirkens hode utøver
sin makt igjennom. Historien viser klart at det uten pavedømme
ikke kan eksistere enhet i Kristi verdensomspennende Kirke. Og siden
Kristus vil at det skal være en kirkelig enhet, hvorfor skulle
det da være vanskelig å tro at Jesus har innstiftet pavedømmet?
Dessuten finnes det få ting som bevitnes så klart i den
hl. Skrift som grunnleggelsen av pavedømmet.
Vi vil bevise:
1. Jesus innsatte Peter til Kirkens overhode.
2. Etter Jesu vilje skulle Peter ha etterfølgere
i sitt embete som Kirkens overhode.
3. Peters etterfølgere er biskopene av Rom.
1.
Jesus innsatte Peter til Kirkens overhode.
Allerede da Jesus møtte Peter for første gang, utpekte
Han ham til Kirkens klippe. "Jesus så på ham og sa:
Du er Simon, Johannes' sønn. Du skal hete Kefas, det er utlagt:
Peter" (Joh. 1, 42) . Fra begynnelsen av sto Kirkens organisasjon
foran Jesu tanker. Med et betydningsfullt blikk på Peter overskuet
Han alle århundrer og så Han sin Kirke uadskillelig forenet
med den klippe den skulle bygges på.
På en høytidelig måte forklarte Jesus senere betydningen
av navnet "klippe". Det var i Cesarea-Filippi, etter at
Peter alene i de andre apostlers nærvær hadde bekjent
sin tro på Kristi guddom. "Jesus svarte og sa til ham:
Salig er du, Simon, Jonas' sønn; for kjød og blod har
ikke åpenbart deg det, men min Fader som er i himmelen. Og jeg
sier deg: Du er Peter (på aramaisk "kefa" = klippe),
og på denne klippe (kefa) vil jeg bygge min Kirke, og helvetes
porter skal ikke få makt over den. Og jeg vil gi deg nøklene
til himmelriket, og hva som helst du binder på jorden, skal
være bundet i himmelen; og hva som helst du løser på
jorden, skal være løst i himmelen" (Mt. 16, 17-19).
Peter skulle for Jesu Kirke være det som en klippe er for en
bygning. På samme måte som en klippe holder en bygning
oppe og sammen, måtte Peter opprettholde den kirkelige enhet.
Dette kan ikke tolkes på annen måte enn at Jesus ville
gjøre ham til Kirkens overhode, som med bindende og derfor
ufeilbar autoritet kunne avgjøre trosspørsmål.
I Kristi Kirke skulle Peter også være husfar, dvs. den
som eier nøklene, og derved forestå forvaltningen av
Kirkens nådeskatter, sakramentene. Ordene "Hva som helst
du binder .... og løser" osv. uttrykker Peters øverste
myndighet som lovgiver.
Den klippe Jesus ville bygge sin Kirke på, er
ikke Peters trosbekjennelse - som det ofte blir sagt fra protestantisk
hold. Uttrykkelig sier Jesus at Peter er klippe ("Jeg sier deg:
Du er klippe, og på denne klippe" osv.), likesom det også
er Peter selv, og ikke hans trosbekjennelse, Jesus lovte å gi
nøklene til himmelriket. Men selvfølgelig skulle Peter
være Kirkens klippe ved sin tro (dvs. ved selv å stå
fast i troen).
Et tydelig bevis på den lederstilling Peter skulle få,
er også de ord Jesus uttalte under den siste Nattverd: "Simon,
Simon, se Satan har krevet dere for å sikte dere som hvete;
men jeg ba for deg at din tro ikke skulle svikte, og når du
engang har omvendt deg, da styrk dine brødre" (Luk. 22,
31-32). For å bevare alles tro er det nok at Jesus ved sin overnaturlige
hjelp gjør Peter fast i troen. Hans embete er det å styrke
de andre.
Den høytidelige innsettelse fant sted kort før Jesu
himmelfart. Om den beretter Johannes oss i det siste kapitel av sitt
evangelium. Jesus forberedte den viktige handling ved et mirakel som
Han lot Peter spille en særlig rolle i. "Simon Peter gikk
ombord og dro garnet på land, fullt av store fisker, hundre
og tre og femti; og enda det var så mange, gikk garnet ikke
i stykker" (Joh. 21, 11). Ved dette ville Jesus fremstille hvorledes
hans Kirke, trass i dens store utbredelse, ville bevare sin enhet
gjennom det hyrdeembete Han grunnla i Peter. "Da de nå
hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, sønn
av Johannes, elsker du meg mer enn disse? Han sier til Ham: ja, Herre,
du vet at jeg elsker deg. Han sier til ham: Vokt mine lam. Han sier
atter til ham: Simon, sønn av Johannes, elsker du meg? Han
sier til Ham: ja, Herre, du vet at jeg elsker deg. Han sier til ham:
Røkt mine får. Han sier tredje gang til ham: Simon, sønn
av Johannes, elsker du meg? Peter ble bedrøvet fordi Han tredje
gang sa til ham: Elsker du meg? Og han sa til Ham: Herre du vet alt,
du vet at jeg elsker deg. Han sier til ham: Vokt mine får"
(v. 15-17)
Formålet med denne scene var ikke å gjenoppta Peter i
apostelkollegiet. Peter har aldri vært utstøtt fra apostelsamfunnet.
Gjentatte ganger før hadde Jesus allerede vist seg for Peter
(Luk. 24, 34; Joh. 20, 19. 26) og gitt til kjenne at Han hadde tilgitt
ham. På oppstandelsesdagen gav Jesus ham sammen med de andre
apostler sin fred og sin sendelse med makten til å forlate syndene
(Joh. 20, 21-23). Jesus ville gjøre Peter til noe mer enn de
andre apostlene. Derfor spurte Jesus ham også om han "elsket
Ham mer enn de andre". Peter ble innsatt til hyrde for hele hjorden,
"lammene og fårene", både de alminnelige troende
og lederne. "Mine", sa Jesus, dvs. alle uten begrensning.
Etter Jesu himmelfart ser vi Peter også faktisk opptre som
Kirkens øverste leder. Apostelkollegiet betegnes i "Apostlenes
Gjerninger" som "Peter med de elleve" (2, 14), "Peter
og apostlene" (5, 29). Det var Peter som foresto valget av Mattias
(Ap. Gj. 1, 15 flg.). Som leder for de elleve trådte han frem
på pinsedagen (2, 14. 41) Han reiste ut for å inspisere
og befeste det første misjonsarbeid blant samaritanerne (8,
14 flg.) . Om Peter sier den hl. Skrift at "han dro omkring allesteds"
(9, 32) Han gav de første hedninger adgang til Kirken (kap.
10). Han hadde det avgjørende ord på kirkemøtet
i Jerusalem (15, 6 flg.). Et bevis på Peters anseelse er også
at de bibelske forfattere alltid setter hans navn øverst i
apostellistene (sml. Mt. 10, 2; Mrk. 3, 16; Luk. 6, 14; Ap. Gj. 1,
13), Matteus kaller ham uttrykkelig den "første"
(Mat. 10, 2). Peter var ikke før alle andre kalt til apostelembetet.
Uttrykket "den første" kan ikke ha noen annen betydning
enn den første eller øverste i verdighet.
En miskjenning av Peters lederstilling ser protestantene ofte i
episoden i Antiokia, da Paulus "sa Kefas imot like opp i øynene"
(Gal. 2, 11) fordi han av frykt for jødene unndro seg fra
hedningenes måltid. I virkeligheten er denne episoden et sterkt
bevis på den autoritet Paulus tilkjente Peter. Nettopp fordi
Paulus visste at særlig Peters eksempel kunne bli til forargelse,
trådte han så frimodig opp mot ham, og beretter han
om dette til galaterne. Peters taktiske feil har ingen ting å
gjøre med hans ufeilbarhet i læreembetet.
I samme brev til galaterne vitner Paulus om sin høyaktelse
for Peter ved å si at han gjorde en ekstra reise til Jerusalem
med det formål å "bli kjent med Kefa" (1, 18).
I 1 Kor. 9, 5 påberoper han seg Peters autoritet fremfor de
andre apostlers og Jesu slektningers autoritet.
2.
Etter Jesu vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete
som Kirkens overhode.
På samme måte som de embeter som var felles for alle
apostlene, er gått over til biskopene, skulle også Peters
embete som Kirkens overhyrde fortsettes gjennom etterfølgere
(pavene).
Jesus innsatte Peter til "klippe" for sin Kirke. Men en
klippe må vedvare så lenge bygningen skal stå. Dersom
Peters lederstilling ikke var ment som en vedvarende institusjon,
kan vi ikke forstå hvorfor Jesus har villet et slikt embete
i apostlenes tid, da faren for trosspaltning ikke var stor. Denne
fare ble meget større senere, og tiltok jo mer kristendommen
utbredte seg og jo lenger tid det var gått siden apostlenes
død. Jo høyere kirkebygningen reiser seg, dess mer trenges
det en klippe til å holde den oppe. Jo større Kristi
hjord blir, desto mer trenges det en hyrde til å holde den sammen.
Jesus tilskriver det Peters embete at "helvetes porter ikke
skulle få makt over hans Kirke" (nemlig at den rette tro
og Kirkens enhet skulle bevares til alle tider). Men Peters personlige
opptreden den korte tid han styrte Kirken, var ikke så betydningsfull
at den kunne være en grunn til Kirkens uforgjengelighet. For
at Jesu ord kan ha mening må vi derfor anta at Han har tenkt
på Peter som lever videre i sine etterfølgere.
3.
Peters etterfølgere er biskopene av Rom.
Faktisk er det de romerske biskoper alene som utgir seg for Peters
etterfølgere. Og da Peter - som vi har bevist - må ha
etterfølgere, følger allerede av dette at de romerske
biskoper er Peters rettmessige etterfølgere.
Vi har de mest sikre historiske beviser for at Peter selv hadde sitt
bispesete i Rom og døde martyrdøden der. Hele oldkirkens
tradisjon vitner om det (Klemens, Ignatius, Dionysius av Korint, Ireneus,
Tertullian, Klemens av Aleksandria, Caitis, Hippolytus, Origenes,
Kyprian, osv.). I Rom finnes Peters gravsted (noe som på en
klar måte er blitt bekreftet ved de siste utgravninger). Også
av Bibelen fremgår at Peter kort før sin død oppholdt
seg i Rom. Sml. 1 Petr. 5, 13: "Den medutvalgte menighet i Babylon
hilser dere, likesom Markus min sønn". Babylon var for
de kristne en betegnelse for et hedenske Rom. Og av Paulus' brev vet
vi at Markus oppholdt seg i Rom både under Paulus' første
fangenskap (sml. Kol. 4, 10 og Filemon v. 24) og under hans annet
fangenskap (sml. 2 Tim. 4, 11). Peters opphold og martyrdød
i Rom blir for tiden ikke lenger benektet av noen alvorlig protestantisk
historiker.
Av historien fremgår også at de romerske biskoper alltid
har opptrådt og av Kirken alltid har vært anerkjent som
arvtagere av Peters klippeembete. Vi kan f. eks. henvise til pave
Klemens' autoritative inngripen i stridighetene i Korint (ca. året
96, da apostelen Johannes ennå levde). Ignatius av Antiokia,
en disippel av Johannes, sier om den romerske kirke at den "har
forsete" og er "forstander for kjærlighetssambandet"
(Brev til romerne). En annen eldgammel forfatter, Ireneus (født
i Lilleasia cirka året 140), sier om den romerske kirke: "Med
denne kirke nå på grunn av dens særlige forrang
alle kirker, det vil si de troende på alle steder, stemme overens;
i den (= i samfunn med den) har de (troende) på alle steder
alltid bevart den apostoliske tradisjon" (Adv. hær. III,
3, 2) Straks deretter nevner han rekkefølgen av alle romerske
biskoper inntil den daværende pave Eleutherus ( 175-189) Og
så tilføyer han: "Ved denne suksesjonsrekke er den
kirkelige tradisjon og sannhetens forkynnelse fra apostlene kommet
til oss" (III, 3, 3). Hvordan hele kirken både i øst
og vest anerkjente den romerske biskops overherredømme og ufeilbarhet
i læreembetet, avlegger også kirkemøtene i oldtiden
tydelig vitnesbyrd om. Således erklærtes på kirkemøtet
i Efesus (431): "Det er en kjensgjerning, som ingen tviler på,
og som i alle århundrer er anerkjent, at den salige Peter, apostlenes
fyrste og overhode, troens søyle og den katolske Kirkes grunnvoll,
alltid lever og dømmer i sine etterfølgere".
Mange protestanter har en aldeles feilaktig forestilling om hva
den katolske lære om pavens ufeilbarhet går ut på.
Og dette er en av hovedgrunnene til at de så vanskelig kan
bøye seg for alt det Bibelen sier om pavedømmet. Ufeilbarheten
betyr ikke at paven er syndfri, men bare at Gud ved en særlig
bistand bevarer ham mot villfarelse i forkynnelsen av tros- og sedelæren
(ikke altså f. eks. i uttalelser om rent naturvitenskapelige
spørsmål). Ufeilbarheten vil ikke si at paven kan svare
på alle mulige religiøse spørsmål, heller
ikke at han blir inspirert av Gud. Han får ikke nye åpenbaringer.
Pavens ufeilbarhet gjelder, i likhet med Kirkens ufeilbarhet, bare
bevarelsen og fortolkningen av den åpenbaring apostlene har
mottatt og har overgitt til Kirken. Paven er ikke ufeilbar når
han som privatperson (som teolog eller forfatter) uttaler seg om
et religiøst spørsmål, men bare når han
som Kirkens overhyrde avgjør en tros- eller sedelære
som bindende for hele kristenheten.
En skal ikke forestille seg paven som en åndelig
diktator, som hindrer den personlige tenkning. En slik forestilling
er bespottelig når man betrakter det omfattende teologiske studium
som alltid har vært drevet i den katolske Kirke. Menn som Augustin,
Hieronymus, Thomas av Aquino og mange andre store teologer både
i oldtiden, middelalderen og nåtiden har aldri følt pavedømmet
som en hindring for sin forskning. Et umåtelig felt til fri
forskning står alltid åpent. Teologenes arbeide er noe
uendelig meget mer enn bare å spørre hva paven mener.
Paven uttaler aldri en definisjon uten å ha hørt teologenes
mening (noe som han i samvittigheten er forpliktet til), og gjerne
først etter å ha fått anmodninger om det fra alle
verdens kanter. Likesom Peter på kirkemøtet i Jerusalem
først reiste seg etter at apostlene og prestene ved "et
langvarig ordskifte" hadde overveiet saken (Ap. Gj. 15, 7), således
har paven alltid først latt teologene grundig undersøke
og diskutere de spørsmål som skulle avgjøres.
Tilbake til en oversikt over
pastor van der Burgs skrifter.
|