Menighetens neste sogneprest i 1932, etter Jacob Mangers, ble den
lengst virkende i hundreåret. Pastor Jan (Johannes) van der
Burg kom til å lede St. Svithuns menighet i 25 år.
Skiftet av sogneprest i 1932 hang sammen med to forhold. Det ene
var sogneprestens, pater Jacob Mangers, utnevnelse til biskop av
Oslo, det annet den nye struktur som Den katolske kirke fikk i Norge.
I 1931 ble det bestemt i Roma at strukturen i den katolske kirke
i Norge skulle gjennomgå en omfattende forandring. Landet
ble inndelt i tre kirkedistrikter med Oslo, Trondheim og Tromsø
som sentra for hvert distrikt. i løpet av sommeren 1932 ble
ansvaret for det Nord-norske kirkedistrikt overlatt kongregasjonen
av Den Hellige Familie, mens Midtnorge ble overtatt av kongregasjonen
av Picpusfedrene. Alle sekulærprester i de to nordlige kirkedistrikter
ble overført til det Apostoliske Vikariat Oslo.
Sognepresten i Tromsø var p. Johannes van der Burg på
den tiden. Han tok avskjed med sin menighet den 19. juni 1932 og
ble hyllet varmt av menigheten. Om sommeren vikarierte han en tid
i Porsgrunn før han ble innsatt som ny sogneprest i Stavanger.
Den tidligere sogneprest, p. Jacob Mangers var utnevnt til biskop
og ble konsekrert 24. august 1932.
Den nye sogneprest gikk straks i gang med bygningsmessige forbedringer.
Alteret, som var av mursten, ble kledt med tre, en ny skriftestol
ble anskaffet og “den nøkne væg bak altret blev
skjult ved en enkel og pen opsats.” Til tross for sin korte
tid i menigheten, hadde den senere biskop, Jacob Mangers til påske
1932 endelig fått et nytt Mariaalter og et orgelgalleri. …
Pastor van der Burg bygget også opp menigheten på andre
måter. Straks det nye foreningslokalet var innviet i 1933,
startet han opp med “apologetiske foredrag for annerledes troende”,
noe lokalet var svært velegnet til. For ytterligere å
forbedre folkeopplysningen, gikk sognepresten i gang med søndagsskole
for protestantiske barn, og utgav også boken “Den spanske
borgerkrig og kirken” for å gjendrive de anklager som
urolighetene i Europas katolske land gjennomgikk i 30-årene.
Krigsårene var vanskelige, og pastor van der Burg var selv
fra et land okkupert av og i krig med Tyskland. Det var utstedt
arrestordre på sognepresten, men ordren ble trukket tilbake
17. mai 1940. Selv mente p. van der Burg at dette skyldtes hans
nederlandske bakgrunn.
Pastor van der Burg var først og fremst katolsk
prest. Han besøkte flittig menighetens familier, uten hensyn
til deres politiske anskuelse. Han fortsatte å besøke
menighetens familier også etter krigen, og var spesielt oppmerksom
på alle dem som satt igjen mens noen i familien sonet straff
etter rettsoppgjøret fra krigen.
Foredrag, retretter og katekese ble viktige innslag i pastor van
der Burgs liv som sogneprest i Stavanger. Han utgav en rekke bøker
og hetter til forsvar for den katolske kirke og for å forklare
katolsk tro for ikke-katolikker så vel som katolikker. Bøkene
ble utgitt på eget forlag. For å finansiere dette oppførte
sognepresten med god hjelp av menighetsmedlemmene årlige dukketeater
for barn, som også mange voksne hadde glede av. Når
man tenker på de små lokalene og enkle midlene som ble
brukt (sogneprestens sigarer skapte tilstrekkelig røk til
å gjøre branner troverdige), så er det ganske
fantastisk hvor mange barn og voksne som strømmet til foreningslokalet
for å more seg over Kaspar og hans meritter. De forskjellige
rollene ble spilt av menighetsmedlemmene etter tur. Manus ble laget
etter hvert, og de fleste kunne spille flere roller etter utallige
forestillinger.
Pastor van der Burg fornyet også menighetens liturgiske liv.
Fra 1943 ble det igjen skikk å gå i prosesjon på
Kristi Legemes og Blods Fest, og fra 1945 begynte man med prosesjon
ute også på Palmesøndag. I 1945 ble det for første
gang holdt nattlig tilbedelse fra Skjærtorsdag til Langfredag.
Etter at pave Pius XII 10. februar 1953 utstedte sin apostoliske
konstitusjon om aftenmesse, ble dette innført i menigheten.
Messen ble godt besøkt.
Pastor van der Burg var en tradisjonstro katolsk prest
som kunne virke streng på mange. Uredd forkynte han den katolske
kirkes lære, og vant nok en rekke konvertitter på dette.
Han var en av de største apologeter (forsvarer av troen) i
den katolske kirke i Norge i moderne tid. Han ble presteviet julaften,
den 24. desember 1923 i Roma.
I Stavanger, og helt spesielt senere i Arendal, fikk han utgitt
mange skrifter om forskjellige teologiske temaer, som fortsatt kan
leses med stort utbytte. Men hans behov for å forsvare tradisjonell
katolsk teologi og praksis ble også litt av en hemsko for
ham. Det innrømmet han gjerne i sine senere år. Da
den katolske kirke gjennomgikk store forandringer etter det Annet
Vatikankonsil i tiden 1963-67, hadde den gamle apologet store problemer
med å tilpasse seg den nye tids ånd. Han mislikte sterkt
at det han oppfattet som klar tale og fast grunn ble relativisert.
Som teolog var pastor van der Burg en klar intellektuell med solid
utdannelse. Han hadde en doktorgrad i teologi fra Roma, og hadde
en meget god formuleringsevne. Hans klare tale appellerte også
til de mange som ønsket et solid grunnlag for sin kristne
tro. Det var en jevn strøm av konvertitter i hans tid som
sogneprest, til tross for at han kunne sukke over at det “bare”
var tre eller fire konvertitter hvert år i Stavanger.
Han ble av mange oppfattet som streng og dogmatisk. Men i de nær
25 år han virket i Stavanger, var han en drivende kraft i
menigheten både på det åndelige og på det
praktiske plan.
