En meget lett revidert utgave av et foredrag der jeg
gav en tydeligere begrunnelse for hvorfor han hadde sagt. opp min
stilling som pastor. Mer enn det som står i oppsigelsen: "(at
jeg) ikke føler jeg får utført tjenesten med nådemidlene,
ordets forkynnelse og sakramentenes forvaltning, slik jeg syns den
bør gjøres."
Situasjonsbeskrivelse
La meg si aller først: Det foregår mye
godt. arbeid i denne menigheten, (... eks. .....)
Så når jeg nå skal komme med en del
kritiske kommentarer til ting i menigheten, er det ikke fordi jeg
overser dette, heller at jeg har behov for en helhetsforståelse,
behov for å se sammenhengen mellom de forskjellige virkegrener
i menigheten og behov for å se hele vårt virke i lys av
Bibelen og den lutherske tradisjon.
Nådemidlene er definert i den lutherske bekjennelse
som ordet og sakramentene, sakramentene er dåpen og nattverden.
Når jeg så sier at jeg ikke føler jeg får
utført tjenesten med nådemidlene slik jeg syns den ber
gjøres, er det fordi disse etter mitt syn ikke tilstrekkelig
får styre vektlegginga i vårt arbeid. Konsentrasjonen
om nådemidlene må få oss til å vurdere noe
som sentralt i menighetens arbeid og andre ting som valgfrie tillegg.
Når man ser ut fra bekjennelsesskriftene at en
ordinert persons oppgave først og fremst blir definert som
tjenesten med nådemidlene, så legger dette også
an et helt spesielt perspektiv på pastorens virke
Augustana, art 5
"For at vi skal komme til denne (rettferdiggjørende) tro,
er embetet med å lære evangeliet og meddele sakramentene
innsatt. Formidlet ved ordet og sakramentene blir nemlig Den Hellige
Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil …"
Forkynnelsen av ordet og forvaltningen av sakramentet
er den helt sentrale kjernen av tjenesten, for her gis Ånden
og troen, og alle andre ting blir som tillegg. Når så
forventningene til pastoren i menigheten, både blant de fleste
medlemmer og i lederskapet, fokuserer så lite på dette
og så mye på mange andre ting, syns jeg det blir vanskelig.
De fleste ser lit til å være interessert
hva slags person pastoren er; om han er hyggelig, koselig? Det er
vel greit nok, men ikke det første spørsmålet
man skal stille. Når det gjelder forkynnelsen, er mange interessert
i formen (som jo også har en viss betydning), men veldig få
ser ut til å vurdere innholdet; lærer han rett etter Guds
ord? Og når det gjelder rett forvaltning av sakramentene, tror
jeg vel de færreste noen gang har tenkt på det.
Min utvikling
Noen vil nok spørre seg hvorfor jeg sier dette
så sterkt akkurat nå? Svaret er at jeg vel har sagt det
meste av dette (iallfall de siste tre åra) i forskjellige sammenhenger,
om ikke samlet som her. Dessuten har frustrasjsonsnivået mitt
gradvis øket når jeg har innsett at mine idealer ikke
kan gjennomføres, og nå har det kommet så langt
at jeg må stoppe opp og gå gjennom regnestykkets pluss-
og minussider.
Jeg skal villig innrømme at jeg har utviklet
meg de siste 6-8 åra. Som teologisk student og så seint
som for 10 år siden var jeg sørgelig ubevisst når
det gjaldt bruken av sakramentene. Men ved hjelp av bl.a. Per Lønning,
Børre Knudsen, Ola Tjørhom og min egen tjeneste som
prest, begynte jeg å arbeide med nådemidlenes plass i
kristenlivet. Denne utviklinga fikk et. puff framover da jeg for tre
år siden var i USA for å studere luthersk kirkeliv.
Ola Tjørhom beskriver i Vårt Land 1/11-90
det store ønsket. om vekkelse og fornyelse i vår tid:
"men hvordan tenker man seg at denne (fornyelse og) åndsfylde
arter seg når man overhodet ikke nevner de midler Gud bruker
når Han gir oss sin Ånd? .... man kan få inntrykk
av en mer eller mindre bevisst ringeakt for nådens midler er
i ferd med å bre seg i vår kirke. På dette grunnlag
vil jeg hevde at vi i dag trenger en nådemiddelvekkelse framfor
en nådegavevekkelse. Jeg tenker da i først rekke på
nattverden. For dette sakramentet utgjør kjernen i gudstjenestens
liturgi - aldri er kirken mer kirke enn når den feirer nattverd.
Og ikke begriper jeg hvordan man kan tale rett om menigheten som Kristi
legeme uten overhode å nevne Herrens legemes sakramente, eller
hvordan man søndag eller søndag kan synge "hvor
salig, ved Jesu blod jeg er" når Jesu blods sakramente
ikke feires."
Per Otto Brunstad skriver i Vårt Land 28/10-89
om en språkbruk i kirkelig sammenheng som har fått store
konsekvenser: "Det er ikkje så farleg med å gå
i kyrkja, for eigentleg kan eg vere like nær Gud i skog og mark.
Det er ikkje så viktig å gå til nattverden, for
eigentleg får eg det same når eg ber om det. Skriftemålet
treng vi ikkje, for eigentleg får vi den same tilgjevinga når
vi berre ber Gud om det. …"
Det følger konsekvenser med denne vektlegginga
på nådemidlene: Det som Bibelen og vår bekjennelse
fokuser på i kristenlivet, er også det som gir åndelig
vekst. Vi samler oss om det som Gud gir oss; på hans egen dag
spesielt, hører hans ord lest og forkynt, lovsynger ham for
hans nåde, ofrer våre liv i tjeneste for ham og tar imot
brødet og vinen til syndenes forlatelse. Jeg tror at et kristenliv
sentrert rundt dette sakramentale / liturgiske er det som vil gi oss
en sunn åndelig utvikling.
Det er forskjellige måter å gjøre
dette på i praksis, det behøver på ingen måte
bli stivt eller høytidelig på en negativ måte,
og Frikirkens nye gudstjenesteordning gir fullt ut plass for et slikt
fromhetsliv, om den hadde blitt satt ut i livet.
Men dette er det ikke noe ønske om å sette
ut i livet i vår menighets ledelse i dag. Etter flere forsøk
har jeg fått klart svar på det. Men samtidig har jeg blitt
sittende igjen med et spørsmål:
Hva er det så vår menighet vil?
1 Noen kjemper for å holde ved like den gamle
vekkelsestradisjonen. Denne vektlegginga på en alvorlig omvendelse
og på følelsene / kjærligheten til Jesus har mye
godt med seg. Men det er verd å merke seg at denne typen møter,
sanger, forkynnelse begynte som et tillegg til gudstjenestens faste
form, og når dette nye etter hvert overtok hele butikken, ble
ikke så helt uproblematisk ut fra en luthersk teologi.
2 Men vekkelseslinja mistet sin kraft nokså tidlig
i Arendal (pga. toneangivende ungdomsledere) og står i dag svært
svakt i den mellomste og yngre generasjonen. Det kan være vel
og bra at man ønsket å bryte ut av den tradisjonen, men
denne generasjonen vil jeg stille kanskje det aller mest alvorlige
spørsmålet i kveld: Hva satte dere i stedet for den tradisjonen
dere forlot? Etter mitt syn var det man satte i stedet altfor tynt;
et godt miljø, gode venner i menigheten osv. Et kristenliv
trenger mer enn det for å vokse og bli sterkt og sundt.
3 Noen (forholdsvis få) i menigheten har også
et ideal som er mer moderne, karismatisk. Dette idealet har etter
mitt syn de samme styrker og svakheter som vekkelseslinja, det er
godt som et tillegg, men kan ikke stå aleine.
Hva kjennetegner den lutherske kirke?
Ingen av disse tre idealene kan, etter mitt syn, være
noe mer en tilleggsaspekter i vårt liv som kristne. Som luthersk
kirke er nådemiddelforvaltningen det altoverskyggende sentrale
som skiller oss ganske radikalt fra andre frikirkemenigheter i vårt
land og vår by (men binder oss sammen med Den Norske Kirke).
De ikke-lutherske menighetene legger for det første
en helt annen måte vekten på hva menneskene skal gjøre
og oppleve enn det vi gjør. For det andre regner de ikke med
at Gud handler med oss gjennom synlige midler (sakramentene), slik
som vi gjør. Gud arbeider egentlig med oss bare på en
åndelig, indre måte, vil disse si - det kan ikke en lutheraner
gå med på.
Men dette er kanskje ikke så klart for alle lutheranere
som det burde være, jeg tenker her på debatten i Budbæreren
etter synodemøtet (i 1993): Frikirken er i ferd med å
bli evangelikal i stedet for luthersk, sier noen. Jeg ser også
kraftige faresignaler i den retning, men jeg vil definere problemet
som manglende sakrament- og nådemiddelbevissthet.
Litt mer konkret og jordnært tilbake til vår
menighet; hva opplever jeg konkret som de største problemene?
I mine korte begrunnelse kan man få inntrykk av at jeg har opplevd
like store problemer med alle delene av tjenesten med ordet og sakramentene.
Det er ikke helt tilfelle. La meg ta for meg de enkelte nådemidlene:
Situasjonen i vår menighet
Gudstjenesten
Gudstjenesten er ikke sjøl et nådemiddel
etter luthersk definisjon, men det er her nådemidlene har sin
plass og det er først og fremst her kirken er kirke. Gudstjenesten
med ordets forkynnelse og sakramentenes forvaltning er det helt nødvendige
sentrum for menighetens liv.
Derfor syns jeg det er alvorlig når svært
mange i menigheten, og også i ledelsen, ikke ser det på
denne måten. De ser at gudstjenesten i praksis har blitt vår
hovedsamling, men kan ikke se noen spesiell grunn til at det må
være slik. Hvis noen skulle ønske å bare gå
i en av våre virkegrener, så er det like godt.
"Når menigheten samles" er et bibelsk
begrep (Hebr. 10,25) og det står videre, "hold dere da
ikke borte." Det trengs i dag å holde fram at noe er sentralt
og noe er mindre sentralt også i menighetens liv. Virkegrenene
skal samle inn imot gudstjenesten eller være et tillegg til
gudstjenesten, de verken må eller kan erstatte den.
At noen pga. fysisk eller psykisk sykdom, eller andre
problemer, ikke kan komme til gudstjenester, aksepterer alle, men
at det skal være fritt opp til en kristen om han/hun skal gå
til gudstjeneste om søndagen, er etter mitt syn ganske misforstått.
Ordet
Det legges uten tvil stor vekt på Ordets forkynnelse
i vår menighet. De anmerkningene jeg har på dette området,
går på måten man legger vekt på å forkynne
eller ta imot Guds ord: Etter min syn må følelsesaspektet
kombineres med en like stor vektlegging på kunnskapene. Skjer
ikke det, kan feks. vår menighet ikke bli stående i dagens
lærepluralistiske tid.
Dåpen
Den fins et nokså lite mindretall i vår
menighet som ikke har et luthersk dåpssyn, som ikke mener at
dåpen er nødvendig til frelse. Men de fleste gleder seg
stort over dåp i menigheten og ser stort på dåpens
betydning.
Når det så gjelder dåpens betydning
utover i livet som kristne, så er vel vektlegginga en del svakere.
Når man blir spurt; "hvordan kan du vite at du er frelst?"
så er det vel de færreste som vil tenke på eller
nevne sin dåp, der deres synder ble vasket bort og de ble Guds
barn. Vektlegginga på dåpen i forkynnelse har det vel
også vært så som så med.
Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk
en skikkelig støkk i livet for nesten tre år siden da
spørsmålet om det var nødvendig å være
døpt for å kunne delta i nattverden kom opp. Mange kunne
ikke forstå at det var noen sammenheng mellom dåpen og
nattverden og avslørte slik en alvorlig uvitenhet om hva Bibelen
og vår bekjennelse lærer om sakramentene. Sjøl
om dette spørsmålet etter hvert ble oppklart, har vel
den opplevelsen satt sitt spør i meg.
Nattverden
Den er, som jeg har antydet, hovedproblemet. Men jeg
har sagt så mye om den i resten av denne innledningen at jeg
ikke skal gjenta noe av argumentasjonen her.
Jeg skal bare ta fram én hendelse, som vel ble
det avgjørende punktet for meg når det gjelder min tjeneste
i menigheten. Frikirkens forfatningsråd sendte i fjor vinter
ut en uttalelse om nattverden, som også var godkjent av Synodestyret.
Der heter det bl.a.:
Aldri synliggjøres Kirken som Kirke mer enn når
den samles om Ord og sakrament. Kirken er ikke en organisasjon og
samlingen om Herrens bord er ikke én av mange kirkelige aktiviteter
og tiltak. "Nattverden er Kirkens hjerte og pulsslag." ..
I nattverden gir Kristus seg selv gjennom sitt legeme og blod. Forsoningsofferet
er virkelig nærværende og vi eter og drikker og får
del i hans soning for våre synder. Kristi rettferdighet blir
vår rettferdighet. Kristus tar imot våre synder, tilbake
får vi hans tilgivelse. Dette "salige bytte", som
det er blitt kalt, er og blir menighetens pulsslag inntil Herrens
Dag da Kristi kirke skal samles fra alle verdenshjørner inn
i Guds rike, og Gud skal bli alt i alle. .... Nattverden ble i de
reformatoriske kirker feiret hver (søndag og) helligdag. Et
uttrykk for hvor sentralt samlingen om Herrens bord er i menighetens
liv. (Konf. Aug. 24) (Alle sitater fra "Ta og et, ta og drikk"
s 7.)
I heftets oppsummering står det slik i det første
av ti punkter: "I pakt med den kristne kirkes tidlige tradisjon
og reformasjonen feires Herrens nattverd regelmessig og ofte i våre
menigheter." Jeg (og flere andre også innen Frikirken)
mener at det beste ville være å feire nattverd i hver
søndagsgudstjeneste, men jeg foreslo følgende for de
eldste og diakonene da vi hadde et Menighetsrådsmøte
om bl.a. dette temaet i juni i fjor: At vi gikk over til å ha
nattverd i gudstjenesten hver 14. dag. Hvis ikke det var flertall
for dette, ønsket jeg å ha nattverd i tillegg til gudstjenesten
de søndagene det ikke var nattverd i gudstjenesten. Ingen av
disse forslagene fikk nesten noen oppslutning i MR og måtte
gis opp.
Konklusjon
Jeg har vært opptatt av to ting - de siste åra
og i denne innledningen.
For det første: Hvordan kan jeg / vi som kristne
leve nær Gud og vokse i kunnskap og kjennskap til ham? Sagt
med litt andre ord; hvordan ser en bærekraftig spiritualitet
ut?
For det andre: Hvordan kan jeg som pastor og vi som
menighet føre videre den lutherske tradisjon på rett
måte?
Mitt svar har blitt at det er helt nødvendig
å vektlegge nådens midler og spesielt nattverden sterkere
enn før. Men ei slik vektlegging ønsker ikke menighetens
ledelse å være med på. (Dette vil de tydeligvis
ikke vektlegge, men det har også vært frustrerende for
meg disse åra at ledelsen heller ikke kan enes om hva de positivt
skal vektlegge når det gjelder den åndelige utviklinga
i menigheten.)
Jeg har nå dessverre måtte konkludere med
at mitt ideal skiller seg så mye fra virkeligheten (og fra idealene
til menighetens ledelse) at jeg må søke om avskjed.
Arendal, 6/2-94 - Oddvar Moi
I september samme år skrev jeg et brev
til mine teolog-/ pastor-/ prestevenner, der jeg forklarte
hvorfor jeg var i ferd med å konvertere til den katolsk ekirke.
