Hvorfor konvereterer jeg til den katolske kirke? v/Oddvar Moi

Til noen av dere, som ikke har sett min begrunnelse for å si opp min stilling som pastor i januar, sender jeg manuskriptet til et foredrag jeg holdt da. Dette forklarer litt hvordan jeg har beveget meg teologisk fra å være en nokså ubevisst og lavkirkelig lutheraner til å bli stadig mer høykirkelig (når det gjelder embeds- og sakramentspørsmål, ikke nødvendigvis når det gjelder oppførsel).

Et utgangspunkt for tenkningen for meg ble etter hvert den type lutherske forståelse som definerer seg innenfor den kirkelige tradisjon helt fra oldkirken av og at reformasjonen bare var nødvendig for å rette opp visse "misbruk" i datidas katolske kirke. Den lutherske kirke er altså ikke først protestantisk, men allmenkirkelig. Ut fra dette meldte det seg da spørsmål som; 1) er det fortsatt nødvendig å opprettholde reformasjonens brudd og 2) er vi almennkirkelige nok, står vi godt nok planta i den apostoliske tradisjon?

Men før jeg kommer til det som ser ut til å bli min konklusjon - en (eventuell) opptakelse i den katolske kirke ligger ennå noen måneder fram i tid - skal vi se litt på noen innsigelser mange har mot den katolske kirke:

Og da kan vi like godt spør; hva med alle "misbrukene", hva med de sakene som førte til reformasjonen; er de ikke like gyldige også i dag?

Frelsesforståelsen - Er det ikke slik at katolikkene blir frelst ved tro pluss gjerninger og de evangeliske ved tro alene? Jeg kan ikke se at den katolske kirke noen gang har lært noe slikt og ekumeniske samtaler de siste åra har avslørt at det her ikke er noen avgjørende forskjell (bare litt forskjellige måter å beskrive forholdet mellom tro og gjerninger på) og at man i reformasjonstida her i stor grad misforstod hverandre. Når det gjelder den tids problemer med botspraksisen/ avlaten,så ble disse misbruk snart avskaffet og jeg kan på ingen måte se at protestantisk botspraksis i dag er bedre enn den katolske.

Nattverden/ messeofferet - En lovisk forståelse av dette (som en del teologer hadde på Luthers tid) kunne nok gi grunn til reaksjon, men jeg kan ikke se at det er noe problem i dag. Og at Jesu enegyldige offer på Golgata ikke skulle være nok, er en like umulig tanke for katolikker som for lutheranere. At Jesu ene offer for synd gjenoppleves/ gjenskapes i nattverden er en annen ting - som vel også lutheranere må hevde på en eller annen måte, så sant man mener at vi virkelig mottar Jesu legeme og blod. Det var interessant for meg å oppdage (da jeg studerte dette i sommer) at katolsk teologi så tydelig har sine røtter i det GT-lige offertjeneste. Og jeg har måttet konkludere med at protestantene dessverre i alt for stor grad stenger seg sjøl helt ute fra feiringen, gjenopplevelsen og mottakelsen av Jesu offer for våre synder, som jo er grunnlaget for hele vårt kristenliv.

Mer om nattverden (i begge skikkelser) - Jeg kan ikke se at det er noen gode grunner til å gi lekfolket bare brødet og det er jo etter det Andre Vatikankonsil fullt mulig å dele ut både brød og vin til alle - dette gjøres vel også vanligvis i Norge. Samtidig godtar jeg nok også det katolske argument at man mottar den hele Kristus også i bare brødet, slik at dette er en mulighet dersom det skulle være vanskelig å dele ut vinen på en verdig måte.

Forblir elementene Jesu legeme og blod? - Her skiller også meningene lag. Jeg har ikke forstått at Thomas Aquinas forklaring på hvordan forvandlingen skjer er bindene, etter at elementene ved Åndens kraft blir forvandlet til Jesu legeme og blod (noe vi er enige om). Jeg kan ikke lenger se det som problematisk at elementene forblir det de har blitt og skulle gjerne spurt Luther hvorfor det var så viktig at de straks etter nattverdhandlingen igjen ble vanlig brød og vin. Det fins jo også mange lutherske prester som behandler elementene med stor respekt også etter måltidet.

Antallet sakramenter - Men en viss forundring ser jeg i dag på det lutherske synet at det bare skulle være to sakramenter. Jesus innstiftet vel tydelig også f.eks. sykesalvingen (Jak. 5), skriftemålet/ absolusjonen (jfr. nøklemakten) og ordinasjonen (han kaller apostlene og gir den Den Hellige Ånd, Joh. 20)

Embedssynet /lekfolkets rettigheter - Det lederskapet Gud har innsatt i kirken, med apostlene - og deres moderne etterkommere, biskopene (og prestene) - i spissen må ikke settes opp imot det almenne prestedømmet og jeg ikke se at dette gjøres i den katolske kirke. Protestantenes veldige problemer med autoritetsspørsmålet, med å lede kirken etter Guds ord, ble etter hvert et av de største problemene for meg - en vanlig, politisk, demokratisk ordning kan jeg ikke se som noe godt svar.

Apostolisk suksesjon - Jeg har etter hvert begynt å se det som et alvorlig problem at protestantene har brutt med den apostoliske tradisjon, både rent fysisk og med det som innholds-/ læremessig var den katolske/ almenne kirkes syn i mye over 1000 år.

Klosterlivets velsignelser/forbannelser - Luther reagerte som vi vet svært på klosteridealet og påpekte her mange farer og misbruk. Ironisk nok var klostrene på god vei opp av sine dype bølgedal på Luthers tid og mange vil i dag se det som et stort tap at man tok bort denne måten /muligheten til å leve for Gud på. Spesielt gjorde man det vanskelig for kvinnene å finne en livsform der de kunne innvie seg spesielt til Gud - så lenge de verken kunne eller kan bli prester.

Helgenrespekten - Her er det for det første mange misforståelser ute og går; også katolikker vil kalle det blasfemi om f.eks. jomfru Maria blir tilbedt som en guddom. Vi kan faktisk (forsøksvis) snu på det og si at protestantene går glipp av mye når de ikke benytter seg av de avdøde helliges forbønn og hjelp, slik de ber om levendes hjelp og forbønn. Løsningen på dette problemet for meg har blitt å forstå at både levende og avdøde kristne er med i Guds familie, Kristi hellige legeme og at de avdøde både kan og øsnker å be for oss, vi tror jo på det evige liv. At forholdet til f.eks. jomfru Maria noen steder kan føres for langt, rettferdiggjør jo ikke at protestantene oppføreres seg som om hun ikke lever i dag

Generelt til disse punktene må jeg si at jeg med forundring ser tilbake på mitt teologiske studium, der jeg aldri lærte hvorfor de katolske synspunktene var feil, bare at de var feil - i tilleg var jeg jo veldig ofte feil informert om hva katolikkene står for. Når jeg så med et nytt utgangspunkt har sett på spørsmålene, har (til min forundring) de lutherske synspunktene i de fleste tilfeller rast sammen som korthus.

Det er naturlig for meg å også legge til noen ord om det filosofiske klima og det betydning for reformasjonen: Det er nemlig klart at det ca 1500 var brytninger og uenigheter som gikk langt dypere enn bare til visse misbruk i den katolske kirke. Det hadde oppstått et nytt filosofisk klima, nominalismen, som i praksis rev grunnen bort under alle midlene/ symbolene som Gud hadde valgt å arbeide gjennom. For disse "moderne" tenkerne var det like naturlig å ha et direkte forhold til Gud som å gå gjennom kirken, sakramentene, prestene - i virkeligheten et veldig vanskelig standpunkt hvis vi tror at Gud virkelig valgte visse midler til å kanalisere sin nåde gjennom, og at sakramentene virkelig utfører det de nevner.

Dette siste viser vel også grunnen til at de ville betale den skyhøye prisen det virkelig var å bryte ut av det kirkelige fellesskap; de trodde det var mulig å bryte med kirken for å komme i et nytt, uavhengig og bedre forhold til Gud. Å arbeide for reformer er en ting (og det er det alltid mange som gjør innenfor den katolske kirke), men å bryte med det kirkelige fellesskapet er i virkeligheten noe veldig dramatisk. For meg kan det i dag ikke være tvil om at det er den katolske kirke som har den ubrutte tradisjonen tilbake til apostlene og at kristne som står utenfor fellesskapet med denne kirke har satt seg sjøl i en veldig vanskelig situasjon.

Nå ser jeg at jeg har argumentert veldig sterkt for at den katolske kirke er den rette kirke og avslørt for dere hvor min søking vel vil ende, jeg skal så avslutte med det som for meg har blitt de avgjørende spørmål:

For meg har det alvorligste spørsmål blitt om Gud virker med hele sin fylde i den lutherske kirke; når ordinasjonen er mangelfull og sakramentforståelsen så mye svakere enn i den "gamle kirken" - for ikke å snakke om den sakramentforakten /direktespiritualiteten som preger så mange kristne i Norge (jfr. min vurdering av situasjonen i Arendal frikirke). Mitt spørsmål har til slutt blitt om lutherske prester er rett ordinert, om nattverden der blir feiret på en rett og virkningsfull måte.

I tillegg kom så det ekumeniske imperativ; om det var rett å være adskilt når Kristus instendig ber oss om å være ett. Når det da på ingen måte kan sies å være umulig å forkynne evangeliet rett i den katolske kirke.

Historisk sett kom vel det siste spørsmålet først til meg, men i den avgjørende fasen var det første det mest avgjørende.

22. september 1994 - Oddvar Moi

(NB Dette er synspunkter jeg hadde like før jeg ble opptatt i den katolske kirke, jeg mener ikke nødbendigvis det samme i dag - i alle detaljer.)

Hva syns du om disse tankene? Send meg dine tanker, meninger og reaksjoner.

Kjære teolog-/pastor-/prestevenner!