Preken for 3. søndag i kirkeåret - år A
Evangelium - Matt 5,13-16
Preken ved p. Oddvar Moi
Preken Fastelavenssøndag 2002

For et års tid siden ser jeg (når jeg ser gjennom gamle prekener) at jeg har reflektert litt over min tjeneste som katolsk prest. Jeg ønsker å fortsette litt på en slik refleksjon i dag og kommer derfor ikke til å snakke om dagens tekster i særlig grad. Å være lys og salt i verden, som Jesus oppfordrer oss til i dagens evangelium forutsetter at vi mottar den kraft og den renselse vi trenger, og det er nettopp temaet for min refleksjon i dag.

Mitt tema i dag er at alle vet at messen er svært sentral i den katolske kirke, men det er ikke sikkert alle vet hvorfor den er så viktig. For å vise betydningen av messen skal jeg snakke en del om messen som det fullkomne offer vi bærer frem for Gud; som et lovprisningsoffer og som et offer renser oss for våre synder. Messen er altså et offer (og vi snakker om messeofferet), et begrep som kanskje ikke alle har helt klart for seg hva er.

For å forklare offertanken, er det naturlig å nevne at det er naturlig for oss mennesker å bære frem offer for Gud, så naturlig er dette at det skjer i de aller fleste religioner. Kristne skiller seg fra andre religioner når det gjelder hva vi bærer frem for Gud som offer. (De protestantiske kirkene har et mer anstrengt forhold til offertanken, som jeg kjenner godt som luthersk prest, men det skal jeg ikke gå mer inn på i dag.)

Hva slags offer er det så naturlig å bære frem for Gud? Takkoffer (der vi takker Gud for alt han gir oss) og sonoffer (som vi bærer frem som soning for våre synder) vil jeg si er de to mest sentrale ofrene når vi mennesker står foran den allmektige Gud.

Når jeg så stiller mitt neste spørsmål, vil vi forstå hvorfor messen er så viktig i denne sammenheng. Det er: Hva slags ting passer det å bære frem for Gud som offer? På en måte kan mange ting være passende, men samtidig har alt menneskelig den svakhet at det ikke er perfekt, og derfor mangler de offer vi mennesker kan bære frem den fullkommenheten Gud ønsker.

Men Jesu offer - da han døde på korset for oss menneskers skyld - var og er et fullt ut perfekt og tilfredsstillende offer. Og akkurat dette offeret er det vi bærer frem i messen, derfor får messen en så enormt viktig plass i vår kirke.

For å ta det enda mer konkret, skal vi se på TRE SENTRALE BEVEGELSER som presten gjør i forb. med nattverden:

1) offertoriet
Brød og vin løftes opp for å takke Gud for gavene han gir oss (gjøres stille hvis menigheten synger på det tidspunkt, dvs. vanligvis i høymessen).

2) forvandlingen (vanligvis signalisert ved klokkeslag)
Her vises Kristi legeme og blod først og frem for menigheten, så alle kan se og tro på det underet som har skjedd.

Disse to punktene er ganske lette å forstå - selv om det kan være vanskelig å virkelig tro på forvandlingens mysterium. Det siste punktet (og mitt hovedpunkt i dag) er derimot vanskeligere å gripe tak i - og det også nettopp dette punktet de foregående leder frem mot.

Etter forvandlingen er Kristus til stede på alteret, og hans offer bæres frem for Gud - av presten, men også av folket. Og det er derfor vi som Guds folk er samlet; for å takke Herren og for å bære frem en soning for vår utilstrekkelighet og våre synder.

I nattverdbønnene (som presten ber) kommer denne offerholdningen og -handlingen tydelig frem - her fra bønn nr. 3: "Derfor minnes vi, Herre, din Sønns frelsende lidelse, hans underfulle oppstandelse og himmelferd, og mens vi venter på hans gjenkomst, bærer vi med takksigelse frem for deg dette levende og hellige offer." " Se i nåde til din Kirkes offergave. Den er for deg det samme Offerlam etter din vilje ble til vår soning."

3)
Aller tydeligst blir frembæringen av offeret i prestens tredje bevegelse, der han holder opp Kristi legeme og blod (diakonen holder her kalken) - Kristi offer bæres her frem for den treenige Gud som de troendes offer - som et lovprisningsoffer og et soningsoffer. Alle de evkaristiske bønnene har her samme ordlyd: "Ved ham (dvs. Kristus), med ham og i ham, tilkommer deg Gud, allmektige Fader, i Den hellige Ånds enhet, all ære og herlighetm fra evighet til evighet". Til dette svarer menigheten med det "store" Amen; det mest sentrale gjensvar fra de troende i hele messen.

Som en fjerde bevegelse kunne vi ha tatt med kommunionen, men da går presten bort fra alteret og til de troende. Å spise av offeret er også en viktig del av offerhandlingen, og helt vanlig i det gamle testamente - men dette punktet skal jeg heller komme tilbake til en annen gang.

Oppsummerende

I nattverdhandlingen har vi mottatt fra Gud de gaver vi bærer frem for ham (brød og vin - i offertoriet) og disse blir så forvandlet til Kristi legeme og blod. Dette offeret bæres så frem for Gud som vårt fullkomne lovprisningsoffer og sonoffer. NB Til dette offer legger vi våre egne (mindre fullkomne) offer som dermed helliggjøres og sammen med Kristi offer bæres for Herren.

Gud gleder seg over dette offer og vi bindes til den treenige Gud og til hverandre på en spesielt sterk måte i messen. Derfor er messefeiringen (og spesielt søndagsmessen) så sentral at alle katolikker skal gjøre sitt ytterste for å kunne delta regelmessig i feiringen. Amen