---

Preken for 24. søndag i kirkeåret, år A
Evangelium - Matt 18, 21-35

---

Jeg er sikker på at vi alle sammen er sjokkert over det som skjer på Øst-Timor i disse dager: Mange mennesker er jaget bort fra sine hjem, arrestert og til og med drept. Også flere prester er drept og den godt kjente biskop Belo - som nylig fikk Nobels fredspris og den gangen også besøkte Bergen - har måttet flykte for sitt liv ut av landet.

Det er heller ikke lenge siden vi daglig hørte om forholdene i Kosovo; om hat, massakrer og krig. Det er også krig og uro mange andre steder i verden - ofte på grunn av gammelt hat og uvennskap som blusser opp igjen. Det ser dessverre aldri ut til å bli slutt på denne ufreden, krigen og hatet - som i vår tid kommer så nær innpå oss gjennom massemedia.

Vårt eget land er heller ikke spart for strid, katastrofer og uvennskap - om enn vanligvis i mindre målestokk. Det er likevel et kjent norsk dikt - skrevet i en vanskelig tid, 1941 - som jeg har tenkt en del på når jeg har forberedt dette prekenen; det begynner slik:

Jeg har alltid hatt vanskelig for å identifisere meg med dette diktet - det uttrykker en uforsonlighet og et hat som jeg syns er ubehagelig. Jeg skal på ingen måte dømme forfatterne eller de som følte det slik den gangen, men jeg syns det er vanskelig - ut fra min oppdragelse - å så tydelig gi rom for slike følelser .

Dagens tekster handler, som dere alle hørte, om å tilgi, eller å ikke tilgi. Og jeg har med vilje satt spørsmålet veldig på spissen her i starten. Det gjør jeg - fordi det skal være lettere å huske hva jeg sa - men også fordi Jesus ofte presenterer spørsmålet om tilgivelse veldig dramatisk og kategorisk. Han sier f.eks. ofte at å elske sine venner og å være hyggelig og tilgivende overfor dem, det er vel ingen sak, det kan alle klare. Isteden, sier Jesus, skal vi elske våre fiender, og tilgi dem som forfølger og hater oss.

De fleste av oss møter utfordringen om å tilgi våre medmennesker i helt hverdagslige sammenhenger; i familien, på skole, på jobb. Noen sier noe skarpt til deg, snakker usant om deg, forbigår deg, overser deg osv. slik at du blir lei deg, trist, fortvilet eller sint. Når den som så har gjort urett mot deg, kommer og ber om tilgivelse, er du da villig, er du da i stand til å tilgi?

Vi vet ikke hva som får Peter til å stille Jesus spørsmålet om tilgivelse i dagens evangelium - for alt vi vet kan det være krangel blant disiplene. I alle fall svarer Jesus på en måte som kan sette en støkk i noen hver av oss; han avslutter nemlig lignelsen om den ubarmhjertige tjeneren slik: "Og herren ble harm og overlot tjeneren til harde fangevoktere, inntil han hadde betalt alt han skyldte. Slik skal også min himmelske Far gjøre med dere, dersom ikke hver enkelt av hjertet tilgir sin bror."

I tillegg til disse sterke ordene snakker også dagens første lesning om tilgivelse på samme måte. Der gis det argumenter for hvorfor det vil være urimelig og dumt for et menneske å nekte å tilgi andre. Slik står det: "Hvordan kan du vente legedom fra Herren dersom du holder fast på vreden mot din neste? .. Når en som selv er dødelig ikke vil oppgi hevnen, hvem skal da skaffe ham soning for hans synder? Tenk på din siste stund og la fiendskapet fare, .. tenk på den Høyestes pakt og bær over med andres feil."

Jeg skal nevne en siste ting som handler om det å tilgi andre; som uttrykker seg på samme måte som dagens evangelietekst, og som mange av oss framsier hver eneste dag. Nemlig den bønnen i Fadervår som lyder slik: "Forlat oss vår skyld som vi òg forlater våre skyldnere." Jeg stopper ofte opp når jeg ber denne setningen i Fadervår og lurer på om jeg virkelig mener det jeg ber om; om hjelp til å tilgi alle dem som har gjort meg urett eller såret meg. Er jeg villig til det? Er du villig til det? - Og er vi i stand til det? Er det ikke alt for vanskelig?

Jeg har ennå ikke svart på et spørsmål som sikkert alle sitter med akkurat nå; hvordan er det mulig å tilgi andre mennesker på en slik ubegrenset måte - av hjertet som Jesus sier. Er det i det hele tatt mulig? Jeg er sikker på at vi alle har opplevd hvor vanskelig det er å tilgi andre, og noen har kanskje til og med oppgitt enkelte andre mennesker som håpløse og til og med sluttet å prøve å tilgi dem.

Svaret på spørsmålet om hvordan vi kan klare å tilgi er for så vidt tydelig nok i Jesu lignelse, og det er like tydelig i hele Bibelen og i Kirkens lære og praksis. Den første tjeneren hadde nemlig fått tilgitt en veldig stor gjeld, en gjeld han aldri hadde klart å betale, og han burde derfor være full av glede og takknemlighet. Men så nekter han like etterpå hardnakket å ettergi en mye mindre gjeld som en kollega hadde til ham, derfor blir han så sterkt dømt.

Noe tilsvarende opplever vi hver eneste dag som kristne, at vårt liv er fullt av tilgivelse; alt det vi gjør Gud imot kan vi få tilgitt, og vi får det tilgitt når vi ber ham om det. Flere av våre sakramenter har også syndstilgivelse som en sentral del. Alle messer begynner med en syndsbekjennelse og en absolusjon, og når Jesu soningsdød på korset i hver messe gjenoppleves på alteret, opplever vi sterkere enn noe annet sted hans kjærlighet til oss mennesker og hva det kostet ham å ta bort alle våre synder.

Når vi altså slik lever hver dag overøst og omsluttet av Guds kjærlighet, og stadig opplever at vi blir tilgitt når vi handler galt, da kan vi med Den hellige Ånds hjelp etter hvert også lære å tilgi våre medmennesker.