De tre siste søndagene – da vi har feiret
andre høytider, og ikke alminnelige søndager –
har vi hatt evangelier fra Johannes 6. Som sannsynligvis mange vet,
er dette et svært sentralt kapittel der Johannes går gjennom
hva nattverden er.
De tre synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas)
har alle med grundige fortellinger om hva som skjedde ved den første
nattverden som Jesus feiret med sine disipler, dagen før han
ble korsfestet. Men dette nevner ikke Johannes; det eneste han har
med fra den kvelden er fotvaskingen. Johannes’ nattverdteologi
(som er svært grundig, men annerledes) finnes faktisk bare her
i kapittel seks i hans evangelium.
Dette kapittel seks begynner med fortellingen om brødunderet
– som var teksten for tre uker siden, da vi feiret den hellige
Olav. Dette, eller disse, brødunderne nevnes også i de
andre evangeliene, og underet viser både at Kristus har makt
til å gjøre under, og at han her gjør et under
for å hjelpe sultne mennesker – dernest viser han også
at menneskene lever av mer enn bare brød.
I neste del av teksten leser vi at store menneskemengder
følger etter Jesus fordi de har sett underet. Jesus er nokså
kritisk til deres reaksjon, fordi – som han sier – de er
opptatt av ham bare fordi de har fått mat i magen. Denne søndagen
hadde som hovedtema det behovet vi mennesker har for ikke bare vanlig
brød, men også livets brød, som Kristus kan gi.
Dette tekstavsnittet slutter med at Jesus sier: “Jeg er livets
brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som
tror på meg, skal aldri tørste.”
For en uke siden – da vi feiret Marias opptagelse
i himmelen – begynte det å bli mer og mer spenninger og
kontroverser i teksten. (Dette skal vi høre mer om neste søndag,
da vi skal høre avslutningen av dette fantastiske kapittelet
hos Johannes.)
Noen mennesker begynte å kritisere Jesus, og vi
kan godt tenke oss denne kritikken fremført også i vår
tid: “Hvem er du Jesus, som sier så store ting om deg selv.
Vi kjenner deg, du er ikke noe mer enn oss andre!” Eller noen
sa: “Hvordan kan du si at vi skal spise din kropp og drikke ditt
blod. Dette er jo meningsløst, umulig og uhyrlig!”
Kritikken som kom frem den gangen lyder også i
vår tid, på nesten samme måte. Men faktisk er dette
et av kjernepunktene i katolsk tro, som mennesker uten tro ikke kan
forstå, og som også noen protestantisk kirker fornekter
– ikke Den norske kirke, som tror som oss katolikker at vi virkelig
mottar Kristi legeme og tro i kommunionen. Og Jesus har ikke noe sans
for denne kritikken; har slår rett og slett fast at den som
ikke spiser ham ikke har liv i ham. Men “den som spiser av dette
brød, skal leve til evig tid.”
Den delen av kapittelet som vi så hører
i dag, er på en måte den fredeligste delen, der Johannes
(på samme måte som dagens første lesningen understreker)
legger frem positivt hva dette “sanne brød” kan gi
oss mennesker.
Første lesning i dagens messer er fra Salomos
ordspråk og handler om den visdommen den får som spiser
av Herrens mat. Der hører vi: Visdommen har bygd sitt hus og
hogd til sine sju søyler. Hun har slaktet fe, blandet vin og
dekket sitt bord. Hun har sendt (ut budbringere som sier): “Kom
og spis av min mat, og drikk av den vin jeg har blandet. La tankeløsheten
fare, så skal dere få leve, gå fram på fornuftens
vei!”
Er vi vise på denne måten, så vi deltar
i den hellige messe – hører vi ordene som blir lest og
forkynt, bærer vi sammen med presten Kristi fullkomne offer
frem for Faderen, og mottar vi Ham i den hellige kommunion? Hvis vi
gjør dette, og tror på de ordene vi hører i dag,
vil vi gå frem på visdommens og fornuftens vei.
I evangeliet sier så Jesus først: “Og
det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til liv for
verden.” Dette snakker jo om selve forståelsen av nattverden;
det er hans eget legeme han gir i messen, det er hans eget legeme
vi mottar, og han gir det for at vi, for at verden skal ha liv.
Dernest sier Jesus at vi forblir i Ham når vi
spiser og drikker ham: “Den som spiser mitt legeme og drikker
mitt blod, blir i meg og jeg i ham.” Det var disse ordene som
ble for vanskelige for mange av Jesu tilhørere denne dagen
Til slutt sier Jesus at de som spiser ham får
leve evig: “For den som spiser dette brød, skal leve i
all evighet.” Nok en sentral trossannhet i den kristne tro, at
etter dette livet på jorden følger det evige liv –
enten i Guds nærhet eller borte fra Guds nærhet.
Jeg er nettopp flyttet til Stavanger fra Bergen, og
reiser fortsatt frem og tilbake mellom de to byene en del. Neste helg
skal jeg igjen til St. Paul menighet for å ta offisiell avskjed
der, mens p. Reidar gjør det samme her i St Svithun.
Nå i forgårs var jeg også i Bergen
og tok avskjed med St. Paul skole, der jeg har jobbet i over ti år.
I min preken på min siste skolegudstjeneste der oppe hadde jeg
som hovedpoeng akkurat dette siste punktet i dagens evangelium. Jeg
forsøkte først å si litt om hva det er vi lærer
både hjemme og på skolen og ellers i livet. Det er både
praktiske og akademiske ting, ting som har med moral og oppførsel
å gjøre osv. Men det som vi ikke må glemme, og
i alle fall ikke på en katolsk skole, eller i en hvilken som
helst kirke; er å forberede oss ikke bare for dette livet, men
også for det evige liv.
Det samme gjelder for oss som er her i dag; at vi forbereder
oss på det evige liv. Og nettopp til oss sier Jesus disse ordene:
“Den som spiser dette brød, skal leve i all evighet.”
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds
navn.