Tekstene i dag handler mest om en ekte overholdelse
av Guds lov. Jeg skal ikke tale så tydelig over selve tekstene
(eller søndagens hovedtema) i dag som jeg har gjort de to siste
søndagen (da evangeliet var fra Johannes 6). Jeg vil bare si
at denne ekte overholdelsen av det Gud sier oss er veldig viktig;
både når det gjelder å oppfylle budene, og det vi
kommer tilbake til litt senere; hvordan vi tjener Gud i gudstjenesten
og bønnen.
Et eksempel jeg husker her fra mitt eget liv, var fra
den tiden jeg som 19-åring flyttet fra Jæren til Oslo-området
for å studere. I mitt nye nabolag var det en absolutt sosial
regel som jeg la merke til og fortsatt husker: Man skulle ikke la
klesvasken henge ut i hagen etter kl 14 på lørdagen,
siden helligdagsfreden begynte da. Jeg syns nok det var litt overdrevet,
og enda verre var det at til helligdagen hørte det visst ikke
med noe om å gå i kirken …
Jeg vil i dag mest ta utgangspunkt i en samtale pave
Benedikt hadde med prester i bispedømmet Albano rett utenfor
Roma nå sist torsdag. Der berørte han fem aktuelle temaer,
og noen av dem passer ganske godt inn i dagens søndagstema:
1 – Kirkens vanskelige situasjon i vår tid
Her svarte paven først på et spørsmål
fra en 83 år gammel bekymret prest, om hvor vanskelig situasjonen
for Kirken var for tiden – i mange katolske land har man jo ikke
de store menneskemengdene i kirkene og den positive utviklingen som
vi har her i Norge.
Da sa paven at man ikke skulle bli motløs, og
la vekt på at Kirken er levende. Han nevnte eksempler på
hvordan Kirken var blitt truet i tidligere tider; muslimenes angrep
på Sør-Europa, på Opplysningstiden, Marxismen og
Hitler, sistnevnte var sikker på at han skulle klare å
ødelegge Den katolske kirke fullstendig.
Vi har gjennom 2000 år av Kirkens historie opplevd
mye lidelse, og gjort mange feil, sa paven, men vi ser også
hvordan Kirken på nytt og på nytt har blitt fornyet etter
krisene, av unge mennesker og med en ny friskhet. Paven la her spesiell
vekt på de mange kallene til preste- og ordensliv i Afrika,
og sa at disse ga oss et tydelig og konkret håp.
2 – Behovet for evangelisering og grundig forberedelse
av sakramentene
Paven la her vekt både på direkte evangelisering,
og på viktigheten av en ansvarlig forberedelse av alle kirkens
sakramenter, spesielt ekteskapet – samt den pastorale omsorgen
for fraskilte som er gift på nytt. I evangeliseringsarbeidet
la paven også vekt på omsorgen vi viser til de som lider,
de syke, de utstøtte og de fattige.
3 – Feiringen av liturgien
Her la paven vekt på betydningen av dialogen med
Gud, av det pesonlige møtet med Kristus, der man lytter til
og bringer videre Hans ord. “Jeg tror de troende merker om vi
i messefeiringen virkelig er i dialog med Gud, eller om vi gjør
noe som ikke er ekte, som et slags teater,” sa paven.
4 – Familien
Under dette punktet nevnte pave Benedikt det 5. verdensvide
møtet for familien som ble holdt i Valencia, Spania, i juli
i år. Han pekte her på betydningen av vitnesbyrdet til
kristne familier, også de som har store eller små problemer,
og han la til at prestene også kan vokse i modenhet ved å
lære fra gifte menenskers lidelser.
5 – Ungdommenes behov
Det siste spørsmålet handlet om den pastorale
omsorgen for ungdommer. Paven la her vekt på å holde i
live entusiasmen fra Verdensungdomsdagene, og å veilede og stimulere
medarbeidere, bevegelser, bønnegrupper o.l.
Det viktigste punktet
syns jeg var pavens råd til prestene om bønn. “Dette
er ikke tid som tas ifra tiden som brukes til det pastorale arbeidet,
fordi det faktisk er patoralt arbeid å be, også å
be for andre … og slik hjelpe andre som kanskje ikke kan be,
eller ikke vil be, eller ikke finner tid til å be.”
Det som paven her sa gjelder ikke bare for prester,
selv om vi har avlagt et spesielt løfte og har en spesiell
forpliktelse til å be. Dette gjelder alle kristne; vi kan ikke
gjøre no euten Guds hjelp, og det bør vi vise bl.a.
Ved å bruke mye tid i bønn.
Tilbake til prekenens innledning
nå til slutt og det jeg nevnte om ekte overholdelse av de viktigste
prinsippene i Guds lov, som vi kan sammenfatte i det dobbelte kjærlighetsbud,
om å elske Gud av all vår kraft og vår neste som
oss selv.
Dette gjelder også på de områdene
som jeg vil trekke frem fra pavens budskap sist torsdag; feiringen
av liturgien og bønnetjenesten. La oss delta med hele oss i
feringen av denne og alle hellige messer vi deltar i, og la oss klare
å samle oss (med Guds hjelp) til et aktivt og engasjert bønneliv.
Uten denne virkelige, regelmessige og ekte kontakten med vår
Herre, vil ikke vårt eget åndelige liv og heller ikke
vår menighet bli sunn og sterk.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds
navn.