EFFATA
Jeg skal ta utgangspunkt i denne prekenen i dette ordet,
som er arameisk (etpatach egentlig, fra ordet patach/patuach som betyr
åpen, transkribert på gresk blir det til effata). Jeg
regner med at flere av dere husker å ha hørt ordet før,
i denne teksten eller i én annen sammenheng i kirken (som jeg
kommer tilbake til). Man har vel etter en tid med bibeltekstene kanskje
lært seg flere hebraiske/arameiske uttrykk som ‘talita
kumi’ (reis deg lille jente), maranata (kom Herre!)– eller
i alle fall de mest brukte hebraiske ordene: halleluja (la oss prise
Herren) og amen (det er sant/la det skje).
Første et par innledende punkt:
Vi hører i dag et håpefullt frelsesbudskap
Håpet/løftet presenteres i dagens første lesning
slik: “Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, vær
ikke redde! Se, der er deres Gud. .. Han kommer selv og frelser dere.
Da skal blindes øyne åpnes og døves ører
lukkes opp, .. og den stumme skal juble med sin tunge.”
Hva er det da vi håper på for våre
egne liv? Vi håper på fred, vil jeg tro, en viss velstand,
muligheten til et godt liv. Men vi håper også på
enda mer: Vennskap, kjærlighet, mening og formål med vårt
liv, å kunne gjøre noe godt for andre, og å få
en dypere forståelse av hva livet er.
Når frelsen kommer, når vårt håp
blir oppfylt, hva består det da i?
Bibelen snakker, både i dag og andre dager, om
å få våre ører og våre øyne,
sinn, tanker åpnet, så vi kan høre og se og forstå
den sanne virkeligheten. Frelsen bør ikke forstås for
snevert, som bare frelse og tilgivelse av vår synd, Gud vil
gi oss både denne syndstilgivelsen og andre ting som kan frigjøre
og berike vårt liv.
Så litt grundigere:
Hvordan kommer frelsen til oss, og hva innebærer den?
Den kommer alltid ved Guds inngripen, han tar initiateivet
til å frelse, opplyse og lede oss. Det hører vi tydelig
om i evangelieteksten; Jesus åpner denne mannens ører
og løser hans tunge, og slik setter ham fri – mens han
ber til Gud og sier: Effata.
Da jeg lese denne teksten for noen dager siden, tenkte
jeg med en gang på dåpen, siden dette uttrykket brukes
også der. I selve dåpen, når presten øser
vann over dåpskandidatens hode og sier: Jeg døper deg
i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, da får
vi barnekår og blir Guds barn, vi får del i pakten/avtalen
mellom Gud og mennesker, vi blir renset fra all synd og får
Den Hellige Ånds gave. Etter selve dåpshandlingen følger
så 3 – 5 forklarende og forsterkende riter, bl.a. Effata.
Først er det salving men hellig krisma, som en
understreking og forsterking av Den Hellige Ånds gave som er
gitt i dåpen.
Deretter tar presten på det hvite kledet/ den
hvite kjolen, som er et tegn på renselsen/ renheten man har
fått i dåpen. Den nydøpte blir bedt om leve rent
og sant og på den måten å holde dette kledet rent
resten av livet.
Det tredje er et dåpslys, som tennes på
det store påskelyset og gis til den nydøpte eller til
familien. Dåpen gir nemlig del i Jesus Kristus, han som er verdens
lys.
Så kommer det to riter som er valgfrie, og derfor
ikke alltid brukes.
Første av disse to er saltet; presten tar salt
på den nydøptes lepper og sier: “Ta imot visdommens
salt. Måtte du ha smak for Guds ord og måtte du bevares
til det evige liv.”
Det siste tegnet er Effata (Lukk deg opp!)
Der lyder ritualet i sin helhet slik:
Presten berører barnets ører og munn idet
han sier:
“Herren Jesus Kristus lot de døve høre og de stumme
tale. Måtte han snart la deg høre sitt ord med dine ører,
og la din munn bekjenne din tro, Gud Fader til pris og ære.
Amen.”
Hva er så betydning av denne åpningen av
ørene for den nydøpte og for alle i fortsettelsen av
kristenlivet?
Kanskje kan vi si at våre ører stadig må
åpnes:
* så vi kan høre og forstå, tenke
klart
* så vi kan vite hvordan vi skal leve etter Guds vilje
* så vi kan rettlede våre barn
* så vi kan være en støtte og hjelp i samfunnet
* så vi kan snakke klart ut fra den forståelsen vi har
fått
La oss til slutt gå tilbake til første
spørsmål i preken: Hva slags godt liv er det vi håper
på?
Nå kan vi kanskje også bli korrigert/ justert
litt ang. målsetningen for vårt liv. Vi blir opplyst når
Herren får åpne våre ører, og kanskje vi
får et nytt syn på livet. Hva er det som blir det viktigste
for oss? Et lykkelig liv på en litt overflatisk måte,
eller er det dypere verdier?
Dette snakker Jesus mer om i neste søndags evangelium,
der han først snakker om lidelsene han selv skal gjennomgå
i Jerusalem. Da disiplene ikke forstår det, forsterker Jesus
sine ord og sier: “Den som vil følge etter meg, må
fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. For den
som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv
for min skyld og for evangeliets skyld, han skal berge det.”
Når vi møter Herren, som nå i dag
i Hans ord og i den hellige eukaristien, kan det faktisk skje ting
med oss som vi knapt forstår, eller kanskje ikke ønsker.
Vi må nemlig ikke gjøre Gud for liten og begrenset, han
kan utvide vår livshorisont slik at kan leve et dypere og rikere
liv. Et liv mer i tjeneste for Gud og for våre medmennesker.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds
navn.