Den som vil berge sitt liv, skal miste det.
Sist søndag hørte vi tekster om hvordan
Herren åpner våre ører og på den måten
hjelper oss å forstå hva som er sant, rett og godt, og
hvordan vi skal leve vårt liv. Når vi på den måten
blir opplyst, vil vi også få et nytt syn på livet.
Og hva er det da som blir det viktigste for oss? Et lykkelig liv på
en litt overflatisk måte, eller er det dypere verdier?
Dette hører vi så mer om i denne søndagens
evangelium, der Jesus etter først å ha snakket om lidelsene
han selv skal gjennomgå i Jerusalem, deretter sier: “Den
som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt
kors opp, og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal
miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets
skyld, han skal berge det.”
Noen tenker kanskje at her burde presten heller ha snakket
om den flotte starten av evangeliet, med Peters bekjennelse av Jesus
som Messias, som jo er en så sentral katolsk tekst. De ordene
(eller slik Matteus-evangeliet gjengir samme hendelse) er jo skrevet
på latin med kjempestore bokstaver høyt oppe på
veggen i Peterskirken i Roma: “Du er Peter, og på denne
klippen skal jeg bygge min Kirke …”.
Men når vi – som jeg alltid prøver
å gjøre – ser på dagens tekster i sin helhet,
så ser vi at det er den frivillige overgivelsen og lidelsen
som står i sentrum. I første lesning forteller Jesaja
om Guds lidende tjener: “Jeg satte meg ikke imot og trakk meg
ikke tilbake. Min rygg bød jeg fram til dem som slo, mitt kinn
til dem som drog meg i skjegget. Jeg gjemte ikke ansiktet for dem
som hånte meg og spyttet på meg. Herren min Gud kommer
meg til hjelp, derfor skammer jeg meg ikke.”
Og i dagens gradualesalme hører vi: “Dødens
lenker snørte seg om meg, dødsrikets redsler grep meg,
jeg fant bare nød og sorg. Da kalte jeg på Herren: “Å,
Herre, redd mitt liv!” Herren er nådig og rettferdig, barmhjertig
er vår Gud. Herren bevarer de umyndige; han kom meg til hjelp
da jeg var svak.”
I tillegg har vi også i Kirken feiret to spesielle
dager nå sist uke, som også fokuserer på den frivillige
lidelsen og døden. Det er Korsets opphøyelse (14/9)
og Jomfru Marias smerter (15/9).
Torsdag feiret vi Korsets opphøyelse og
hørte om den store kjærligheten Gud har til oss mennesker.
Evangeliet den dagen var fra Johannes 3: “For så høyt
har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne,
for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt,
men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å
dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.”
Og det tydelige forholdet mellom overgivelse/ oppofrelse
og opphøyelse kom enda tydeligere frem andre lsening fra Paulus’
brev til Filipperne: “Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!
... Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners
skikkelse og ble mennesker lik. ... han fornedret seg selv og ble
lydig til døden, ja, korsets død. Derfor har Gud høyt
opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert
kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden
og under jorden, og hver tunge bekjenne: Jesus Kristus er Herre, til
Gud Faders ære!”
Fredag mintes vi så Jomfru Marias smerter.
En minnedag som nå er lagt rett etter Festen fo rkorsets opphøyelse,
siden temaet er my det samme; men her om Maeias lidelse og ikke Kristi
lidelse. Den dagen tenkte vi spesielt på syv viktige og smertelige
begivenheter i Marias liv: De er:
1) Simeons profeti om Marias smerter da Jesus ble tatt
til tempelet 40 dager gammel.
2) Flukten til Egypt da kong Herodes ville drepe Jesusbarnet.
3) Ettersøkningen av den 12-årige Jesus i Tempelet, da
han hadde blitt borte for sin far og mor.
4) Marias møte med Jesus på veien til Golgata.
5) Korsfestelsen, da Maria stod ved korsets fot.
6) Nedtakelsen av Jesu legeme fra korset, da Jesus ble lagt i Maras
fang (Pieta).
7) Jesu begravelse.
I ikonografien illustreres denne dagen med syv sverd
som peker mot Marias hjerte.
Tilbake til oss selv:
Når vi på denne måten blir minnet
om at de viktigste tingene som har ført til vår frelse,
skjedde gjennom offer, lidelse og til og med død, forstår
vi nok at tilsvarende prinsipper gjelder også for våre
liv. Her kan vi lett gi mage eksempler: Helter som under krigen ga
sitt liv for fedrelandets frihet, mennesker vi kjenner i dag som på
en tydelig måte lever for andre, og de mange martyrene i vår
Kirke som ga sitt liv pga troen på Kristus, og derfor er lysende
eksempler for oss.
Det kan være vanskelig for oss å tenke oss
at vi skal måtte lide, og det er heller ikke slik at vi som
kristne skal oppsøke lidelsen. Men når vi følger
trofast i Kristi fotspor, kan det lett skje at vi blir ført
inn på en vei full av lidelse og smerte.
Og når vi møter Herren, som nå i
dag i Hans ord og i den hellige Eukaristi, kan det faktisk skje ting
med oss som vi knapt forstår, eller kanskje ikke ønsker.
Vi må nemlig ikke gjøre Gud for liten og begrenset; han
kan utvide vår livshorisont slik at kan leve et dypere og rikere
liv. Et liv mer i tjeneste for Gud og for våre medmennesker.
Og dette livet kan bli vanskelig og fullt av lidelse, slik som Kristus
selv ble ført inn i lidelse og død da han fulgte Gud
Faderens vilje, da han kom til jorden for å vinne oss en evig
frelse.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds
navn.