|
Tekster for 12. søndag
i det alminnelige kirkeår - År B
Første lesning Job 38,1,8-11
Herren svarte Job ut av stormen og sa: «Hvem stengte for havet med
porter, da det brøt skummende frem fra dypet, dengang jeg kledde det
med skyer og svøpte det i skodde, dengang jeg satte en grense for
det og stengte med dør og bom? 'Hit kommer du', sa jeg, 'ikke lenger,
her skal dine stolte bølger legge seg'.» Slik lyder Herrens ord.
Salme 107 (106)
Omkved: Lovpris Herren for han er god, evig er hans kjærlighet!
Noen drog ut på havet med skip, drev handel på store
hav.
De fikk se Herrens verk, hans undergjerninger ute på dypet.
Han bød, og det blåste opp til uvær, havets
bølger gikk høye.
De steg mot himmelen, sank i dypet, så folk mistet motet i
nøden.
Da ropte de til Herren i sin nød, og han førte dem
ut av deres trengsler.
Han fikk stormen til å stilne, havets bølger falt til
ro.
Glade ble de da det stilnet. Han førte dem til den havn
de ønsket.
De skal takke Herren for hans miskunn, for hans under mot menneskenes
barn.
Annen lesning 2 Korinterbrev 5,14-17
Brødre, det er Kristi kjærlighet som driver oss – fordi vi forstår,
at når én er død på alles vegne, så er hans død alles død. Og når
han døde for alle, var det for at det å leve ikke lenger skulle bety
bare å leve sitt eget liv, men å leve for ham som er død og oppstanden
for oss. Og slik betrakter vi nå ikke lenger noen fra rent menneskelig
synspunkt. Selv om vi en gang har sett slik også på Kristus, gjør
vi det ikke nå mer. Med andre ord: Den som lever i Kristus, er en
ny skapning. Det gamle er forbi, noe nytt er blitt til. Slik lyder
Herrens ord.
Allelujavers
Alleluja. En stor profet er oppstått blant oss - Gud har gjestet
sitt folk. Alleluja.
Evangelium Markus 4,35-41
En dag, da det var blitt aften, sa Jesus til disiplene: «La oss dra
over til den andre bredden.» De forlot da folket og tok ham med i
båten der han satt. Det var også andre båter med dem. Da kom det kastende
en voldsom hvirvelvind, og bølgene slo over båten slik at den holdt
på å fylles med vann. Selv lå han og sov på en pute i bakskotten.
Men de vekket ham og sa: «Mester, er du likeglad med at vi går under?»
Da reiste han seg og talte myndig til vinden, og sa til sjøen: «Bli
stille, og ligg rolig!» Da løyet vinden av, og det ble blikk stille.
Men til disiplene sa han: «Hvorfor er dere så redde? Har dere da ingen
tro?» Da ble de for alvor forferdet og sa til hverandre: «Hvem kan
vel han være, som blir adlydt både av vind og sjø?» Slik lyder Herrens
ord.
|