---

Preken for 3. søndag i kirkeåret, år C
Evangelium - Luk 1, 1-4. 4, 14-21

---

For så vidt over et år siden ble jeg ordinert til katolsk prest og jeg har siden den tid forsøkt å finne ut hva som er mest sentralt for meg som prest. Da jeg fire måneder tidligere ble diakonviet og begynte å forkynne igjen, var det etter nesten 5 ½ års pause, og det er spesielt presten som forkynner av Guds ord som opptar meg for øyeblikket.

De siste par årene som luthersk prest ble det en stadig større byrde for meg at så stor en del av gudstjenestene avhang av prestens forkynnelse. Presten skulle være både informativ, engasjerende, nytenkende, brennende, sjelesørgerisk osv. og i veldig stor grad avhang gudstjenestene av at presten lyktes i dette. (Slik opplevde jeg det i alle fall i den menigheten jeg var prest, selv om den lutherske kirken også legger ganske stor vekt på sakramentene.)

Jeg må si jeg setter veldig stor pris på å kunne feire messen uten å tenke så mye på hva jeg skal prestere, men heller kunne tjene Gud og menigheten med den oppgaven og det kallet jeg har fått. Når en prest leser messen - med den fullmakten biskopens ordinasjon gir ham - fremkalles Kristi legeme og blod på alteret, bæres frem for Gud og gis til de troende, bønner bes til Gud på menighetens vegne og velsignelser gis menigheten fra Gud - og presten er bare en tjener, en mellommann for at dette skal kunne skje.

Likevel er også forkynnelsen en viktig del av prestens tjeneste. Ukemessene er ofte helt uten preken, men på alle søndager og andre viktige helligdager, holder presten en preken, der han - ja, hva er det han skal forsøke å gjøre? Det er akkurat her jeg strever litt med å finne den rette formen.

En ting er at presten skal forklare de tekstene vi leser hver søndag. I dag er det faktisk en del ting som bør gjøres klart for at man kan få et skikkelig utbytte av lesningene. Første lesning, fra Nehemjas bok handler om tiden rett etter at Israelsfolket hadde kommet tilbake fra eksilet i Babylon, og skulle begynne å bygge opp igjen tempelet, og å leve etter Guds lov igjen. Loven, Guds ord, hadde blitt glemt i veldig stor grad, så da Esra og levittene leste opp og forklarte Guds lov, var det langt på vei helt nytt for folket. De gråt av bevegelse, hørte vi. Det står ikke akkurat hvorfor de ble så beveget - kanskje Guds omsorg og kjærlighet for dem kom så tydelig frem - men de er i alle fall et eksempel for oss, vi som kanskje alt for ofte hører Guds ord uten å la det trenge inn i oss.

Andre lesning er i dag, som så ofte ellers, en fortløpende lesning fra et av Bibelens skrifter, akkurat nå leser vi fra Paulus første brev til Korinterne. Tematisk passer denne teksten dårlig sammen med de andre to tekstene, og jeg skal - som jeg ofte gjør - ikke bruke noe tid på den.

Evangeliet i dag er veldig tydelig og slående på mange måter - jeg husker Jesu programtale i synagogen i Nasaret spesielt godt, siden jeg for mange år siden holdt en (for meg) viktig preken over akkurat den hendelsen. Likevel har dagens evangelielesning et overraskende trekk. De fire første versene er tatt helt fra starten av Lukasevangeliet, og så hopper lesningen over fire kapitler (hopper over julebudskapet og over fortellingen om Jesu dåp og fristelse i ørkenen).

Ser vi til slutt på hvordan lesningene er utvalgt og sammensatt i dagens messe (noe jeg alltid forsøker å gjøre, siden det er en viss forskjell på tekstene i sin tekstlige sammenheng i Bibelen, og måten de brukes på i liturgien) så ser jeg et par tydelige hovedpoenger.

Det ene er det nye og grensesprengende i evangeliet, mange hadde ventet på at Messias skulle komme, men måten han stod frem på, buskapet han i praksis forkynte, var noe helt annet og mye mer enn folk kunne forestille seg.

Det andre er at Gud virkelig frelser sitt folk. Evangeliet er et håpets budskap, et budskap om forløsning og utfrielse for alle folkeslag.