1)
Hvorfor denne spesielle søndagsfeiringen?
Det er sikkert mange som er kommet i kirken denne søndagen
og regnet med at det skal være en vanlig ‘grønn’
søndag, men så stiller prestene i hvite klær og
dagen heter Festen for Herrens forklarelse! Mange av dere husker nok
flere av de spesielle søndagene, som Olsok på eller nær
29. juli (sist søndag) og Marias opptakelse i himmelen, på
eller nær 15. august, i år feires den store dagen neste
søndag.
Men festen vi feirer i dag er sjeldnere, og feires på en søndag
bare når 6. august faller på en søndag, som i år
– og sist gang i år 2000. Kirken har et godt utarbeidet
system for hvordan ulike dager skal feires; vanlige minnedager faller
f.eks. alltid bort hvis de faller på en søndag, mens
de store høytidene alltid skal feires, og i vårt bispedømme
flyttes flere av disse til nærmeste søndag, for at flest
mulig skal delta.
Midt mellom minnedager og høytider har vi så noe som
heter fester. Disse faller vanligvis bort hvis de faller på
en søndag, f.eks. gjør alle apostelfestene det (men
ikke dagen for Peter og Paulus, for det er en viktig høytid).
Når det gjelder festene, så er det en type fester som
feires selv om de faller på søndag (utenom faste og advent,
da kan ingenting overta for søndagsmessen – det skal ikke
være lett), og det er fester for Kristus, slik som dagen i dag:
Festen for Herrens/Kristi forklarelse på fjellet.
2)
Hvordan forklares så Kristus, hvordan viser han seg?
Alle tre tekstene i dagen smesse taler veldig tydelig om det samme;
om Gud Faders og mest om Herren Kristi herlighet:
Fra Daniels bok hørte vi:
I et syn om natten så jeg: Tronstoler ble satt fram, og en
som var gammel av dager, tok sete. Hans klær var hvite som snø
og håret på hans hode som ren ull. Hans trone var flammende
luer. ... Videre så jeg i mine nattesyner: Se, med himmelens
skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet
seg den gamle av dager og ble ført fram for ham. Han fikk herredømme,
ære og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag
skal tjene ham.
Fra Peter’s andre brev; siden peter var med på forklarelsens
fjell, forteller han det han selv opplevde:
Kjæreste venner, det var jo ikke oppdiktede sagn vi holdt
oss til da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft
og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige
storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader den gang
røsten lød mot ham fra den høyeste herlighet:
“Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.”
Markus 9:
Der ble Jesu utseende forvandlet for øynene på dem,
og hans klær ble så skinnende hvite at ingen som bleker
klær her på jorden, kan få dem så hvite. Elia
viste seg for dem sammen med Moses, og de samtalte med Jesus.
Matteus og Lukasevangeliet har den samme fortellingen, og Lukas legger
her til: Moses og Elia talte med ham om den avslutning hans liv skulle
få i Jerusalem. Og de som husker godt, vet kanskje allerede
at tekstene om forklarelsen på fjellet brukes hvert år
andre søndag i faste. Det er nemlig slik at Kristus viser seg
aller tydeligst når han går i døden for oss mennesker,
når han viser sin kjærlighet til oss på en slik
enestående måte.
Noen vil kanskje innvende mot dette at tekstene i dag heller snakker
om hvor lysende og majestetisk han så ut, men det er i praksis
ikke noen motsetning mellom de to tingene. Paulus skriver f.eks. i
Filipperbrevet (kap.2) at det var nettopp fordi Kristus underordnet
så fullstendig, at “Gud har høyt opphøyet
ham og gitt ham navnet over alle navn.”
3)
Hvordan er vårt forhold til Kristus?
Som ung mann, og teologistudent, husker jeg at jeg en gang hørte
en preken over denne teksten på en studentgudstjeneste i Oslo,
som den gangen skuffet meg veldig. Jeg hadde regnet med at presten
skulle ta grundig opp alle de viktige begrepene i teksten, bildene
som var tatt fra Det gamle testamente, og om hvordan dette ledet oss
frem mot Kristi lidelse på korset.
Men presten hoppet nesten helt bukk over alt dette interessante og
fokuserte på bare en liten del av evangeliet: Ennå mens
han/Peter talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst
lød fra skyen: “Dette er min Sønn, den elskede,
som jeg har behag i. Hør ham!” Da disiplene hørte
det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, slått av skrekk.
Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: “Reis dere,
og frykt ikke!” Og da de så opp, så de ingen andre
enn Jesus. Faktisk var det bare den siste setningen han tok opp i
sin preken: Og da de så opp, så de ingen andre enn Jesus.
Og ut fra det snakket han om det personlige forholdet til Kristus
som alle burde ha.
Men etter hvert har jeg kommet til at presten her hadde et godt poeng,
som også skal bli mitt siste punkt i dagens tale: Det personlige
forholdet til Kristus er avgjørende viktig for enhver kristen.
Det er ikke slik at vi kan ha bare en teoretisk kunnskap om Jesus,
og så la det bli med det. Det er ikke slik at vi kan ha et uklart,
nesten abstrakt forhold til Kristus, og så synes at det er godt
nok. Og det er helt sikkert ikke slik – spesielt ikke for katolikker
– at vi kan komme i messen, og si alle ordene som sies, synge
sangene, gå frem til kommunion osv. uten at vi virkelig legger
vår sjel i denne hellige handlingen, uten at dette griper oss
også på et personlig og følelsesmessig plan.
La oss huske fra dagens messefeiring at Kristus kom som den lidende
Frelser og som den strålende Konge, og at det er Ham vi helt
personlig møter i dagens messe, og det er Han som går
sammen med oss hver dag av våre liv.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.