Dagen feires av alle de gamle kirkene – dvs. katolske og ortodokse kirker, men blant protestantene – som i Norge i dag – er den nesten eller helt glemt. Faktisk er det blitt slik at forholdet til Maria (og andre helgener) er det som i dag skiller katolikker og protestanter mest fra hverandre. Andre vanskelige spørsmål, som hvordan vi blir rettferdiggjort for Gud, har nå langt på vei blitt løst – og ang. andre spørsmål som har med selve troen på den Treenige Gud å gjøre, har jo katolikker og det tradisjonelle protestantiske kirkene alltid vært enige.

Men i synet på å ære helgenene og be om deres forbønn, kan ikke våre protestantiske brødre og søstre følge vår praksis. Det ser ut som de ikke klarer i skille mellom å tilbe en person, som vi gjør med den Treenige Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, og å ære personer – som vi gjør med helgenene, og blant dem aller mest Maria. Vi må nok innrømme at noen steder og til noen tider har katolikker oppført seg nokså uklart med hensyn til dette skillet mellom å tilbe og å ære, men egentlig syns jeg at det er protestantene som i vår tid har størst problemer; for hvordan oppfyller det bibelverset som sier at “alle slekter skal prise meg salig”, (Lukas 1,48) når de i praksis nesten ikke priser, ærer eller tenker på henne?

Så tilbake til dagen som vi feirer; hva var det som skjedde med Maria ved hennes død og opptagelse til himmelen?

Vi vet faktisk ikke sikkert når eller hvordan hun døde – det er to tradisjoner: Jerusalem og Efesus (i dagens Tyrkia), og én legende sier det slik:

Da tiden for Jomfru Marias død var kommet, samlet apostlene seg rundt hennes seng. Et himmelsk lys fylte rommet, apostlene falt på kne og himmelen åpnet seg. Der så de menneskesønnen stå på en lyssky, og mens Marias ansikt strålte av morskjærlighet sprang hennes sjel inn i sønnens armer. Neste dag hyllet man hennes legeme i en kostbar linduk, og apostlene bar henne på sine skuldre til Getsemanehagen og senket henne i graven. I tre dager våket og ba de sammen med de troende ved graven. Da viste Herren seg med en hærskare engler og hilste dem. Marias sjel forente seg med legemet, hun sto opp av graven og fór opp til himmelen ledsaget av engleskaren. I tilbedelse for Den hellige Treenighet mottok Maria en strålende stjernekrone og ble kronet til himmeldronning.

Hva kan så denne dagen lære oss?
Her vil jeg nevne tre enkle og praktiske ting:

1
Maria skal æres og takkes spesielt for sin innsats i frelsesverket (som vi hørte i evangeliet) – siden hun var spesielt kalt av Gud til å bli frelserens mor. Hun ble utvalgt av Gud til denne oppgaven, hun svarte lydig ja da hun ble spurt av engelen Gabriel om å ta på seg denne umulige oppgaven, og hun gjennomførte den slik en mor skal føde og oppdra sine barn.

Maria er her et eksempel som vi kan prøve å etterfølge; hva slags oppgaver er det som blir lagt foran oss, hvilke mennesker er det som avhenger av oss og stoler på oss. Her må den enkelte svare for seg, og her må hver og en av oss se om vi klarer å utføre våre oppgaver på en god måte, slik at vi er til hjelp for Gud og andre mennesker.

2
Denne dagen handler også om menneskets evige liv, siden vi alle skal oppstå legemlig fra de døde på den ytterste dag (dette hørte vi om i 2. lesning). Det er – etter kristen tro – ikke slik at livet er slutt når dette jordelivet er over. Tvert imot vil vi da gå inn til det evige liv. Dette gir oss på en måte et større alvor over vårt liv; det vi gjør her på jorden får også konsekvenser for evigheten. Samtidig kan det gi oss et stor glede og forventning – eller det kan fylle oss med frykt.

Jeg er sikker på at vi alle her i kirken kan tenke på noen av våre kjære avdøde, eller vi tenker på vår egen død som nærmer seg. Vi katolikker ber for de avdøde, på årsminnedagene f.eks., og legger dem på denne måten frem for Gud. Det er ikke mer enn et par uker siden sist jeg besøkte min fars grav, og der har min mor latt gravere inn på støtten et fint motto: “Trygg i Guds hånd”.

Slik er det også for oss; vi er trygge i Guds hånd både i liv og i død. Og denne festen for Marias opptagelse i himmelen – når vi ser hvordan Herren tok seg av Maria – gir oss et nytt bevis på hvor trygge vi alle er i Guds hånd.

3
Det siste punktet jeg vil nevne er at Maria sitter ved Jesu side i himmelen (slik vi hørte i 1. lesning) og legger våre behov frem for Jesus når vi ber henne om hjelp og forbønn. Vi katolikker ber derfor ofte om hennes hjelp og forbønn, for vi vet at hun har sin sønns, Kristi, øre og dermed kan legge frem for Ham, vår Herre og Frelser, alle våre ønsker og behov.

La oss fortsette med å tilbe og tjene Kristus, vår Herre, og la oss å fortsette å ære Maria for hennes viktige innsats i frelsesverket, og la oss fortsette å be om hennes forbønn og hjelp.

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.