KAPITTEL 1: FOKUSERING PÅ DET VIKTIGETime Magazine publiserte i 1983 et spesielt 60-års jubileums-nummer som ble kalt: "60 fantastiske år". For å bringe tilbake den tiden da Time ble født begynte dette spesialnummeret med ordene: "Atomet var ikke oppløst. Det var heller ikke de fleste ekteskap". (1) Her blir to ting som skjer i vår tid korrekt satt sammen: Det ene er den vitenskapelige og teknologiske eksplosjonen, det andre er den moralske oppløsningen. Og det er ikke tilfeldig at disse to tingene skjedde samtidig. Det er noe felles som ligger bak begge disse fenomenene og Time viser imponerende stor innsikt når de oppdager dette. FRIGJØRING Det har skjedd noe de siste 60 årene, noe som har revet bort det moralske grunnlaget for vår kultur. Det har skjedd ødeleggende ting på hvert eneste område i vårt samfunn, både når det gjeldet lov og rett, statsadministrasjonen, skolene, lokalmiljøet og familien. Og alt dette har skjedd i løpet av leveårene til mange som leser denne boken. Hele vår kulturelle arv har vaklet og falt, den har rett og slett blitt kastet på skraphaugen. Å kalle det et moralsk sammenbrudd er å si det alt for svakt. Moralen har faktisk blitt snudd opp ned og alle slags moralske perversjoner blir lovprist og tiljublet av media og underholdningsindustrien. Hva skal vi så gjøre for å forstå hva som har skjedd? I hovedartikkelen i dette spesialnummeret gir Time en forklaring. Artikkelen som heter "Hva var viktig?" foreslår: "For å klargjøre hva som virkelig var betydningsfullt i dette sammensuriet av hendelser, må vi se og forstå noe mer enn de separate enkelthendelsene." Time går videre og sier at vi må oppdage "ideen som karakteriserer vår tidsalder". (2) Time har fullstendig rett i dette. For å gjøre disse siste 60 årene forståelige og samtidig også forstå vår egen tid og hvordan vi kristne skal leve i dag, må vi oppdage den ideen som karakteriserer vår tid. Vi kan også kalle det tidsånden, det som har forandret vår kultur så radikalt siden 1920-årene. Denne ideen, sier Time, er frihet. Ikke frihet som et abstrakt ideal, heller ikke i betydningen fri fra urettferdighet, men frihet i absolutt forstand: USA's sentrale, bærende idé passet svært godt sammen med disse verdiene. Amerika var ikke bare fritt, folk var befridd fra lenkene. En kan tenke seg landet som noe som tidligere ble holdt i sjakk. Det hadde en eksplosiv styrke, men beveget seg rundt omkring uten mål og mening som tilfeldige energipartikler. Men samtidig var det fruktbart og samlet seg stadig mer styrke. Da eksplosjonen kom ble det å være fri å være moderne og å være moderne ble å ta sjanser. Amerikas århundre kom til å bli århundret da en brøt ut og gjorde seg fri. Først fra det 19. århundret (som Freud, Proust, Einstein og andre hadde gjort), senere fra alle tenkelige begrensninger. (3) Lenger ute i samme artikkel kommenterer Time: "Bak de fleste av disse hendelsene ligger forutsetningen, nesten som et moralsk imperativ: Det som ikke allerede er fritt, bør bli fritt, alle begrensninger er onde", vitenskapen bør gå hvor enn den vil uten å spørre noen - med en "selvsikker selvstendighet". (4) Men, konkluderer Time, "når mennesker eller ideer blir løst fra sine lenker, har de nok blitt frigjort, men de er fremdeles ikke frie". (5) ORDEN OG FRIHET Her blir det klargjort hvilke forskjeller det er mellom 1920 og 1980 og hva problemet i dag er: Det er at man forsøker å leve ut en absolutt frihet, å være totalt fri fra alle indre begrensninger og å løsrive seg fra alt som kan begrense ens egen selvstendighet. Men det er også et direkte og bevisst opprør mot Gud og hans lover. I denne artikkelen har Time tatt opp noe som er svært sentralt, nemlig problemet med orden og frihet. Det er et problem som alle kulturer helt fra tidenes morgen har møtt. Hvis det ikke er en skikkelig balanse mellom orden og frihet, vil samfunnet gå enten i den ene eller den andre grøften. Frihet som ikke blir holdt i sjakk av orden, vil føre til kaos og til samfunnets totale sammenbrudd. Og orden uten en tilstrekkelig mengde av frihet, vil føre til et autoritært styre og den individuelle og sosiale friheten vil forsvinne. Men legg merke til noe her: Intet samfunn kan forbli i en tilstand av kaos over lang tid; når kaoset har eksistert en stund, vil det temmelig snart føre til oppkomsten av egenrådige og despotiske autoriteter. I vårt land har vi lenge hatt en svært stor frihet. Men denne friheten har vært balansert av et styresett, et lovverk, en kultur og en felles moral som har gitt stabilitet til enkeltpersoner og til samfunnet som helhet. Disse tingene har hindret vår frihet fra å utvikle seg til kaos. Vi har hatt en orden og en frihet her som vi faktisk regner som en selvfølge. Men det er ingen selvfølgelighet. Vi er komplett uvitende hvis vi ikke oppdager at denne unike balansen, som vi har arvet fra reformen verden vi lever i. Dette ser vi tydelig når vi leser historien om andre land og tider. Og like tydelig når vi leser dagens aviser og der ser at halve verden er undertrykket av totalitære regimer. Reformasjonen førte ikke med seg bare en klar forkynnelse av evangeliet. Den formet også samfunnet som helhet, styresettet, hvordan folk så på verden og alle aspekter av livet. l Nord?Europa - og i slike land som USA, som er en forlengelse av Nord-Europa - førte reformasjonen til at bibelkunnskapen ble mye bedre enn før og at denne kunnskapen spredte seg til alle samfunnslag. Dette betyr ikke at reformasjonen noen gang var en "gullalder" eller at alle i reformasjonslandene var sanne kristne. Men det er klart at mange ble kristne pga. reformasjonen, fordi Bibelens absolutte sannheter da ble gjort kjent for alle mennesker. Friheten som vokste ut av dette var enestående, men den førte likevel ikke til kaos. Menneskene hadde klare retningslinjer fordi de hadde en virkelighetsforståelse basert på Bibelens normer. (6) Men dette har forandret seg de siste årtiene. Friheten som en gang var grunnlagt på Bibelen og den kristne etikk har nå blitt til en selvstendiggjort frihet, løsrevet fra alle begrensninger. Her har vi dagens tidsånd i et nøtteskall: Det frigjorte menneske som setter seg opp imot Gud, i åpent opprør mot den innsikt og den moralske og åndelige sannhet som Gud har gitt. Dette er årsaken til at vi i dag møter et moralsk sammenbrudd på alle livsområder. Den enorme friheten som vi har hatt er blitt løsrevet fra de kristne normene og har derfor blitt en destruktiv kraft som leder til kaos. Og når dette skjer, kan utviklingen videre bare gå én vei. All moral blir relativ, lovverket blir vilkårlig og samfunnet går mot oppløsning. Som jeg har poengtert i mine tidligere bøker, vil det bibelske grunnlaget vi tidligere bygde vårt samfunn og vår frihet på mer og mer gå i glemmeboken. Da vil grunnmuren under samfunnet smuldre opp og totalitære styresett vil etter hvert fylle den tomheten som oppstår. Om disse blir høyre- eller venstrevridde har her svært liten betydning, det er bare to forskjellige midler for å nå det samme målet og resultatet vil bli akkurat det samme. En elite, en autoritær og totalitær sådan, vil gradvis overta og forme vårt samfunn, og de aller fleste mennesker vil akseptere dette. (7) HVOR SLAGET STAR Vi konservative, bibeltroende kristne har ikke forstått det som skjer her særlig godt. Men likevel blir de tankene som dominerer vår moderne tid stadig sterkere, influerer stadig i flere livsområder og knuser alt som kommer i veien. Kunne vi ha tenkt oss muligheten av, for 60 år siden, at millioner av ufødte barn skulle bli drept i vårt land? Eller at det ikke skulle finnes noen som helst talefrihet når det gjelder å fortelle om Gud og bibelske sannheter i hele det offentlige skoleverket (dette gjelder USA)? Eller at alle slags moralske perversjoner skulle bli lovprist og tiljublet av media- og underholdningsindustrien? Eller at ekteskap, barneoppdragelse og familieliv skulle bli utsatt for sterke angrep? Dessverre må vi si at mange kristne ennå ikke har forstått hvor slaget står. Svært få har tatt et sterkt og modig standpunkt mot denne tidsånden som er i ferd med å ødelegge vår kultur og de kristne normene som en gang formet vårt land. Skriften gjør det klart at vi som bibeltro kristne står i en kamp med åndemakter. Det er en kamp på liv og død om menneskers udødelige sjel, men like mye om livet på denne jord. På ett nivå er det en åndelig kamp som blir utkjempet i himmelrommet. I Paulus' brev til Efeserne står disse kjente versene: For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. (Efeserbrevet 6,12) Tror vi virkelig at vi står i en slik kosmisk strid? Tror vi at det fins "verdens herskere i dette mørke" som hersker i vår tid? Eller som apostelen Johannes sier det, tror vi virkelig at "hele verden ligger i det onde" (1. Johannes brev 5,19)? Dersom vi ikke tror dette (og mange kristne ser unektelig ut til å leve og arbeide som om de ikke tror et ord av det), kan vi jo ikke regne med å ha mye suksess i kampen. Hvorfor har de kristne normene forsvunnet sporløst fra vårt samfunn? Hvorfor har vi kristne så liten innflytelse på verden rundt oss? Er det ikke fordi vi har sviktet og ikke tatt den viktigste kampen i vår tid alvorlig? Og hvis vi har sviktet i å ta kampen alvorlig, har vi sannelig også sviktet i å bruke de våpnene Herren har gitt oss. Apostelen Paulus skriver om disse: Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be til enhver tid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige. (Efeserbrevet 6,10-11, 13-15) Legg merke til at ingen av de våpnene som er nevnt her blir regnet med av ikke-troende. Men for oss fins det ingen andre måter å kjempe mot åndemaktene. Og dersom vi ikke bruker disse våpnene, har vi ikke noe håp om å vinne seier. Den viktigste striden vi står i er mot åndemaktene i himmelrommet. Men det betyr ikke at striden er utenfor denne verden eller utenfor historien. Det er en åndelig kamp, men denne kampen foregår her på jord i vårt eget land, i vårt eget lokalsamfunn, på våre arbeidsplasser, i våre skoler og til og med i våre hjem. Denne åndelige kampen har sin motsvarighet i den synlige verden, i menneskets sinn og på alle områder i vårt samfunn. Arenaen for denne himmelske kampen er altså vår egen verden og vår historiske situasjon. Hvis vi skal vinne denne striden og kunne bruke disse våpnene, som er de eneste som er effektive, må vi oppfylle en forutsetning. Vårt liv må være overgitt til Kristus, fundert på sannheten, levd i rettferdighet og bygd på evangeliet. Det er interessant å legge merke til at alle våpnene Paulus lister opp her er defensive. Det eneste offensive våpenet er "Åndens sverd, som er Guds ord". Mens de andre hjelper oss å forsvare oss mot Satans angrep, er Bibelen det våpenet som setter oss i stand til å kjempe sammen med Herren mot de onde åndelige hærskarer. Men det må være Bibelen som Guds ord med alt den omhandler ? frelse, historie, naturvitenskap og moral. Hvis vi inngår kompromiss på noen av disse områdene, og sier at ikke alt i Bibelen er sant, ødelegger vi kraften i Guds ord og overgir oss til fienden, men dessverre har mange konservative kristne gjort akkurat dette de siste årene. Til slutt vil jeg presisere at et liv i bønn er viktig; "be alltid i Ånden". Striden er også viktig på et annet plan; jeg tenker her på vanlig, menneskelig historie. Striden her er en jordisk motsvarighet til den himmelske kampen. Her dreier det seg om to ting. Det første er hvordan vi tenker, ideene som styrer våre liv og måten vi ser på verden. Det andre har å gjøre med måten vi lever og handler. Begge disse to områdene er viktige, og Bibeltro kristne står i dag i sterk konflikt med den moderne kultur på begge disse områdene. VERDENS VISDOM Striden når det gjelder ideene som styrer våre liv er klart beskrevet i brevene fra apostelen Paulus. (8) Her ser vi at det er en klar motsetning mellom "verdens visdom" og "Guds visdom". Paulus skriver: Hva da med den som er vis eller skriftlærd eller en forsker i denne verden? Har ikke Gud vist at verdens visdom er uforstand? For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud gjennom Guds visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskap vi forkynner. (1. Korinterbrev 1, 20-21) Og videre: Ingen må bedra seg selv! Hvis noen regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli uforstandig, for at han kan bli virkelig vis. For denne verdens visdom er uforstand i Guds øyne. (1. Korinterbrev 3,18-19) Her må vi presisere at Paulus ikke sier at kunnskap og utdannelse er uten verdi, Paulus selv var en av de høyest utdannede på sin tid. Han snakker her om en verdslig visdom som påstår at den klarer seg alene, uavhengig av Gud og hans åpenbaring. Denne type visdom holder Gud og hans åpenbaring totalt utenfor og ender derfor opp med en forvrengt oppfatning av virkeligheten. Dette ser vi tydeligst i Romerbrevet der Paulus skriver: De kjente Gud, men likevel ga de ham ikke den ære og takk som Gud skal ha. Med sine tanker endte de i tomhet, og det ble mørkt i deres uforstandige hjerter. De sier de er kloke, men de forstår ingen ting. Derfor gav Gud dem urenheten i vold, så de i sitt begjær skulle vanære kroppen sin. For de har byttet ut Guds sannhet med løgn og æret og dyrket det skapte istedenfor Skaperen. (Romerbrevet 1, 21-25) Det dreier seg her om måten mennesker tenker på; prosessene for å trekke slutninger, tenke og forstå. Og i den forbindelsen står det: "Med sine tanker endte de i tomhet, og det ble mørkt i deres uforstandige hjerter. De sier de er kloke, men de forstår ingen ting". Når Bibelen taler om at menneskene er uforstandige, menes det ikke bare at de er uforstandige åndelig sett. Det betyr også at de har godtatt standpunkter som er uholdbare intellektuelt sett. Uholdbare ikke bare i forhold til det Bibelen sier, men også i forhold til hvordan universet og mennesket virkelig ser ut og fungerer. Når menneskene vender seg bort fra Gud og de sannhetene han har gitt oss, blir de uforstandige og ute av stand til å begripe hva et menneske er og hvordan universet fungerer. De blir stående igjen med et livssyn de ikke kan leve med, pluss en rekke intellektuelle og personlige frustrasjoner. Bibelen forteller oss hvorfor menneskene kom i en slik situasjon: "de kjente Gud, men likevel ga de ham ikke den ære og takk som Gud skal ha". Derfor ble de uforstandige i sin tankegang, i sin forståelse og i sin praktiske livsførsel. Dette avsnittet fra Romerbrevet handler om syndefallet, men ikke bare om det. Det handler også om alle situasjoner og tilfeller der mennesker har lært å kjenne sannheten, men likevel vendte seg bevisst bort fra den. Her kunne jeg har regnet opp mange historiske epoker. Det fants f.eks. en tid da forfedrene til folkeslagene både i India og Afrika kjente den bibelske sannhet, men vendte seg bort fra den. Dette gjelder folkeslag over hele jorden som nå ikke lenger kjenner sannheten. Men mens vi leter etter land og tider da mennesker har vendt seg bort fra Gud og sannheten som han hadde åpenbart for dem, la oss ikke glemme det viktigste og mest nærliggende eksemplet: Aldri noen gang før har hele folkeslag vendt seg så fort og så fullstendig bort fra Gud som i vår egen generasjon. Vi som lever i USA har sett dette skje med en enorm styrke i vår egen tid. Menneskene i vår tid kjente sannheten og vendte seg bort fra den. Ikke bare bort fra den bibelske sannhet, men også bort fra de mange velsignelsene denne har gitt oss - inklusiv balansen mellom orden og frihet som vi én gang hadde. EN ETTER-KRISTEN KULTUR Den kristne påvirkningen og innflytelsen på vår kultur har nå forsvunnet, fordi vi vendte oss bort fra den innsikten Gud hadde gitt oss. I Europa tok dette mange år, men i USA skjedde det i løpet av bare noen få tiår. I USA fikk vi en total omveltning i perioden fra 1920- til 1960-årene. Den tiden vi lever i nå er etter-kristen, ikke bare fordi antallet troende er mye mindre nå enn før, men også fordi vår kultur ikke lenger er preget av kristen virkelighetsforståelse og moralnormer. Vi må ikke undervurdere betydningen av det som har skjedd her! For en mann som meg er det hjerteskjærende å se at mitt land og vår kultur har gått til grunne i løpet av de årene jeg har levd. For 60 år siden kunne en reise på kryss og tvers over hele USA og de aller fleste en møtte, også de ikke-troende, ville ha kjennskap til evangeliet. Det er sjokkerende å tenke på hvor preget vår kultur var av kristendommen for 60 år siden, når en ser hvor lite som er igjen i dag. Her vil jeg igjen sitere Romerbrevet 1,21-22: "De kjente Gud, men likevel ga de ham ikke den ære og takk som Gud skal ha. Med sine tanker endte de i tomhet, og det ble mørkt i deres uforstandige hjerter. De sier de er kloke, men de forstår ingen ting". Vers 18 forteller hva som skjer når mennesker vender seg bort fra og gjør opprør mot den sannheten de kjenner: "Guds vredesdom åpenbarer seg nå fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett". Gud eksisterer virkelig og han behandler menneskene i følge sin karakter og vesen. Og hans dom over vår tid er rettferdig, ingen tidsalder noen gang har fortjent Guds dom så mye som vår. Og denne Guds dom kommer til å vise seg enten ved historiens naturlige gang, eller ved at Gud griper direkte inn og straffer. Det er bare én måte å vurdere vår etter-kristne verden i dette perspektivet: som et land og en kultur som fortjener Guds vrede. Det nytter ikke å si at USA på en eller annen måte er Guds eget land. Det er nemlig umulig å skjule forskjellene i kristen innflytelse mellom i dag og for 60 år siden. De siste generasjonene har trampet på Bibelens sannhet og foraktet den betydning den har hatt. (9) IDEER OG PRAKTISK HANDLING Vi har sett at vi som Bibeltroende kristne står i en viktig kamp når det gjelder hvilke ideer som skal styre våre liv. Når det så gjelder praktiske handlinger har vi akkurat det samme forholdet. Ideene er aldri abstrakte eller nøytrale. De får konsekvenser for hvordan vi lever, både for oss personlig og for vår kultur som helhet. Vi kan lese noen flere vers fra første kapitlet i Romerbrevet for å finne ut hva slags konsekvenser ideene får for menneskers liv:
Dette er jo akkurat som en beskrivelse av vår egen tid. Mennesker i vår tid er på en stadig jakt etter frihet, frihet uten begrensninger og spesielt frihet fra Guds åpenbaring og absolutte moralnormer. Men denne jakten etter frihet fører til katastrofe. Frihet er målet for folk i vår tid; jeg må være fri til å drepe barnet jeg bærer på og jeg må være fri til å drepe et nyfødt barn hvis det ikke er friskt nok til å oppfylle de kravene jeg stiller til kvalitet. Jeg må være fri til å forlate min ektefelle eller mine barn og jeg må være fri til å utføre vanærende, seksuelle handlinger med mennesker av mitt eget kjønn. Det siste verset her er virkelig skremmende, det passer som hånd i hanske på vår egen tid: "De vet at Guds lov sier at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det". Og Bibelen sier også mer om dette. Les f.eks. andre kapittel i 2. Petersbrev. Hele kapitlet er en nøyaktig beskrivelse av en type samfunn som vi kan finne overalt i vår tid. Det beskriver den kunnskapen vi én gang hadde, forkastelsen av denne sannheten, det moralske forfallet og dommen som venter dem som har kjent sannheten, men siden har vendt seg bort fra den. Slik avslutter Peter dette kapitlet: For de taler store ord om tomme ting, og med sanselige lyster og utskeielser lokker de dem som nettopp har sluppet bort fra de villfarende. Frihet lover de, men de er selv slaver av det moralske forfallet. Det en ligger under for, er en også slave av. For når noen har lært kjenne vår Herre og frelser Jesus Kristus og er kommet fri fra det urene i verden, og de så igjen fanges av dette og ligger under for det, står det verre til med dem enn før. Det ville vært bedre for dem om de aldri hadde lært å kjenne den rette vei, enn at de først kjenner den og så vender seg bort fra det hellige bud som ble overgitt dem. (2. Petersbrev 2,18-21) Vi Bibeltroende kristne må aldri glemme at vi står i en strid. Og det er ikke noen høflig og vennlig diskusjon, det er en konflikt på liv og død mellom ondskapens åndehær og de som har søkt tilflukt hos Kristus. Striden står på to plan: Når det gjelder ideer er det en kamp mellom to totalt forskjellige syn på hva sannhet er og hvordan virkeligheten ser ut. Når det gjelder handlinger står striden mellom moralsk perversjon og kaos og Guds absolutte normer. Men tror vi virkelig at denne kampen gjelder liv og død? Tror vi virkelig at vår innsats i striden får konsekvenser for om mennesker skal måtte tilbringe evigheten i helvete? Eller om mennesker skal kunne leve meningsfylte eller meningsløse liv her på jord eller om de skal måtte leve i miljøer fylt opp med moralsk perversjon og nedverdigelse? Dessverre må vi si at svært få konservative kristne virkelig har sett alvoret i denne kampen. I stedet for å rope ut hvor gode vi er og hvor raskt medlemstallet i kirkene våre vokser, burde vi innrømme sannheten: Vi har totalt mislykkes i å gi et svar på vår tids problemer. MOTSATSEN TIL KRISTEN TRO Det jeg har skrevet fram til nå er at menneskene i vår tid framfor alt ønsker frihet. De ønsker å være frie fra alle begrensninger, og i forbindelse med dette gjør de opprør mot Guds ord og hans absolutte normer. Og vi har sett at i løpet av de siste 60 år har denne jakten etter frihet gjort ende på de kristne normer som tidligere formet og kontrollerte vårt samfunn. Hvordan skjedde dette? På én måte kan vi si at det skjedde som et opprør mot Gud og hans åpenbaring i Bibelen. Dette er sant, men på en annen måte kom forandringene som en reaksjon på de nye intellektuelle og religiøse tankeretningene som vokste fram i vår vestlige kultur. I mange av mine bøker har jeg skrevet grundig om hvordan humanismen etter hvert kom til å dominere hele den vestlige verden og de ødeleggende konsekvenser dette fikk. jeg vil foreslå at du leser noen av disse bøkene (10), for her vil jeg bare ta opp humanismen ganske kort. Jeg vil skrive litt om opplysningstiden og hvordan dens ideer har vært med og forandret vårt land de siste 60 år. På slutten av siste århundre begynte opplysningstidens ideer å påvirke de kristne i USA. Det er viktig å kjenne til hva opplysningstiden stod for, for den har hatt svært stor betydning for menneskers forståelse av hva religion er. Opplysningstiden er en tankeretning som begynte å vise seg i midten av det 17. århundre og nådde sin klareste form i Tyskland i det 18. århundre. Det var en intellektuell bevegelse som la vekt på at den menneskelige forstand er tilstrekkelig for å forklare alt i verden og den var også skeptisk til tradisjonelle autoriteter. Det er her nyttig å se hvordan opplysningstiden er definert i The Oxford Dictionary of the Christian Church:
Dette kan vi oppsummere med noen få ord: Opplysningstidens sentrale ideer står i total motsetning til kristen tro. Mer enn dette; de er et angrep på Gud selv. Mot slutten av det 19. århundre var det disse ideene som begynte å forandre kristenheten i USA så radikalt. Det begynte med at en aksepterte de bibelkritiske metodene som hadde blitt utviklet i Tyskland. Og ved hjelp av disse metodene undergravde de første liberale teologene totalt Bibelens autoritet. Vi må være takknemlige for dem som iherdig motarbeidet disse nye metodene og forsvarte Bibelens inspirasjon og absolutte ufeilbarlighet. Av disse teologene vil jeg spesielt nevne A. A. Hodge og B. B. Warfield ved Princeton University og senere J. Gresham Machen. Men til tross for disse og en mengde andre bibeltroende, kristne ledere, og til tross for at de aller fleste kristne lekfolk virkelig var bibeltroende, kom de som trodde på opplysningstidens liberale ideer og bibelkritikkens ødeleggende metoder til makten i mange kirkesamfunn. I 1930-årene hadde de liberale fått kontroll over de aller fleste kirkesamfunn og kampen var allerede nesten tapt. VENDEPUNKTET Så, på midten av 30-tallet, skjedde det noe som jeg vil kalle vendepunktet når det gjelder sammenbruddet av vår kultur. I 1936 hadde de liberale så stor makt i The Northern Presbyterian Church at de greide å avsette Dr. J. Gresham Machen. Machen hadde som tidligere nevnt vært en dyktig forsvarer av det bibeltroende standpunktet. Dette kan vi f.eks. se i hans bok Christianity and Liberalism (12) som han utgav i 1924. Avsettelsen av Machen og splittelsen av The Northern Presbyterian Church som dette førte til, var førstesidestoff i de fleste avisene over hele landet. Jeg vet ikke om redaktørene forsto hvor viktig dette var; det var virkelig førstesidestoff, for det markerte slutten på den liberale utviklingen som hadde dominert de protestantiske kirkene fra 1900 til 1936. Det var denne utviklingen som la grunnlaget for de kulturelle, sosiale, moralske, rettsmessige og politiske forandringene fra den tiden av og fram til i dag. Hvis ikke kirkene hadde blitt liberale, er jeg sikker på at samfunnet som helhet heller ikke hadde forandret seg slik de siste 50 år. Da kirkene gikk bort fra det grunnlaget reformasjonen hadde lagt, forsvant også de positive virkningene for samfunnet som denne hadde ført med seg. En kan faktisk si at nyheten om Machens avsettelse var den viktigste nyheten i USA i første halvpart av dette århundre. Den markerte slutten på en langvarig utvikling i liberal retning i den presbyterianske kirke og representerte også den samme utviklingen i de fleste andre kirkesamfunn. Til og med for dem som bare er interesserte i sosiologi, må denne utviklingen i kirkene være interessant. For den førte til at vår kultur ble mer etter-kristen, og dette er viktig å få med seg hvis en vil forstå hva som skjer i USA i dag. (13) Det er også interessant å tenke på at det er et tidsrom på ca 80 år fra den tid da de bibelkritiske metodene oppsto og begynte å dominere kirkene i Tyskland og fram til oppløsningen av det tyske samfunnet og framveksten av Hitlers totalitære styre. DEN NYE VERDENSFORSTÅELSE Forstår du nå hva kampen dreier seg om når det gjelder ideer og kultur? I løpet av de siste 60 år har vår kultur byttet ut den kristne forståelsen av virkeligheten (selv om den var langt fra perfekt), med en forståelse som er sterkt preget av opplysningstiden. Det vil si en virkelighetsforståelse som på alle punkter står i opposisjon til den kristne åpenbaringen. Den nekter for at det fins noe overnaturlig, tror at den menneskelige fornuft er tilstrekkelig, nekter for at det har vært noe syndefall, fornekter Kristi guddom og hans oppstandelse, tror at mennesket kan bli godt ved egen hjelp og undergraver tilliten til Bibelen. I tillegg til alt dette har vi fått et nesten totalt moralsk sammenbrudd. Det er derfor umulig å lage noen som helst syntese av disse ideene og kristendommen, de står i total motsetning til hverandre. I flere av de andre bøkene jeg har skrevet, har jeg kalt denne virkelighetsforståelsen for sekulær humanisme. Opplysningstidens og den sekulære humanismens forståelse av virkeligheten har mye felles og står i den samme intellektuelle tradisjon. Som jeg sier i A Christian Manifesto er det følgende problemer vi møter i dag: Vi har fått et skifte i virkelighetsforståelse. Det vil si at folk har begynt å tenke og å se på verden på en helt ny måte. Og forandringen har vært bort fra en virkelighetsforståelse som bygde på kristne verdier (selv om ikke alle var personlig kristne) og mot noe totalt forskjellig: En forståelse av virkeligheten som sier at den består av upersonlig masse og energi, som har fått sin nåværende form ved hjelp av upersonlige og tilfeldige hendelser. (14) Hvis vi tror på dette, så lever vi i et univers som er tomt og stille, uten mening og hensikt, uten grunnlag for lover og moral, uten mulighet for å si hva det er å være menneske og uten å kunne gi menneskelivet verdi. Alt er relativt og tilfeldig. Derfor har det moderne mennesket ingenting annet å fylle tomheten med en hedonisme eller materialisme, eller andre "ismer" som klør dem i øret. TILPASNING Her må vi kristne spørre oss selv hva vi har gjort for å kjempe for sannheten og for moralske normer midt i denne forvirringen. Har vi stått i fremste linje og forsvart troen og kjempet imot det moralske sammenbruddet de siste 40 til 60 år? Har vi så mye som vært klar over at det har pågått en strid - ikke bare en himmelsk strid, men en strid på liv og død om hva som skal skje med menn, kvinner og barn både i dette livet og i det kommende? Hvis kristendommen virkelig er sann, så står den i direkte motsetning til vår tids ideer og umoral. At det vi tror på er sant, må få betydning både for hvordan vi snakker og hva vi gjør i praktisk handling. Sannheten krever konfrontasjon. Det må gjøres i kjærlighet, men vi må konfrontere verden med sannheten. Dessverre må vi si at dette sjelden har skjedd. De fleste kristne har ikke vært aktive i kampen, de har ikke en gang oppdaget at det pågår noen kamp. Og når det gjelder konkrete spørsmål som har vært oppe i tiden, har de kristne vanligvis ikke sagt noen ting; eller enda verre; de har sagt akkurat det samme som verden. Dette er den store tragedien blant de kristne i vår tid; at de ikke har vært i stand til å stå for sannheten og vise at den betyr noe. Det er bare én ting vi kan kalle dette, nemlig tilpasning; de kristne har tilpasset seg de normene som råder i verden til enhver tid. Først har de tilpasset seg når det gjelder Bibelen. Mange har et svakt syn på Bibelen og tror ikke at alt som står der er sant. Ikke bare sant når den omtaler troen, men også når den tar opp naturvitenskap, historie og moral. Denne utviklingen har også ført til at mange konservative kristne har begynt å bruke de bibelkritiske metodene. Og husk at dette er de samme metodene som rev i stykker Bibelens autoritet for protestantene i Tyskland i forrige århundre, og som gjorde det samme for de liberale teologene i vårt eget land i begynnelsen av dette århundre. For det andre har de tilpasset seg også når det gjelder konkrete saker, slik at de ikke engang har greid å ta klare standpunkter i saker som gjelder liv og død. Denne tilpasningen har kostet oss dyrt. For det første fordi den har ødelagt Bibelens kraft og gjort den for svak til å kunne møte vår tids vantro. For det andre fordi den har tillatt vår kultur å fortsette sitt forfall. Vi må si med smerte at det er denne tilpasningen til tidsånden, til verdens visdom, som har hindret kirken i å stoppe vårt samfunns kurs mot sammenbruddet. Jeg er sikker på at når vi én dag står framfor Jesus Kristus, så vil vi se at det først og fremst er vi troende - fordi vi har vært svake og tilpasset oss - som er ansvarlige for at de kristne normer har blitt tilintetgjort i landet vårt de siste 40 til 60 år. La oss være klar over at å tilpasse seg tidsånden er den alvorligste form for verdslighet som tenkes kan. Og når vi definerer verdslighet på denne måten, må vi dessverre si at de troende i dag, med få unntak, er verdslige og ikke trofaste mot Kristus. HVA ER VIKTIGST FOR OSS? Nå mot slutten av dette kapitlet vil jeg stille et avgjørende spørsmål: Hva er viktigst for oss? Hva er det som betyr så mye i mitt og ditt liv at det overskygger alle andre ting? Jesus ble én gang stilt det samme spørsmålet, og han svarte: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene." (Matteus 22, 37-40) Dette er det viktigste - å elske Herren vår Gud, å elske hans Sønn og ha tatt imot ham personlig som vår frelser. Og dersom vi elsker ham, må vi også gjøre det han vil vi skal gjøre: Å vise både hans hellighet og hans kjærlighet i våre liv, å være trofaste mot hans ord, å gå sammen med ham hver dag av våre liv og å leve et liv i bønn. Det andre som er like viktig er å elske vår neste som oss selv. Disse to ting hører sammen og må ikke skilles fra hverandre. "På disse to bud hviler hele loven og profetene". Fordi vi elsker vår Herre Jesus Kristus og kjenner ham personlig som vår frelser, må vi, ved hjelp av Guds nåde, elske vår neste som oss selv. Og dersom vi elsker vår neste slik Kristus vil at vi skal, vil vi for det første ønske å dele evangeliet med ham. I tillegg til det må vi i all vår omgang med vår neste vise hva Guds bud betyr for oss. Men dette er ikke alt. Evangelisering er det første, men vårt arbeid stopper ikke med det og vår vitnetjeneste kan heller ikke avsondres fra resten av vårt kristne liv. (15) Vi må holde fast på og også leve etter det faktum at når Kristus er vår frelser, er han også Herre over hele vårt liv. Han er Herre ikke bare når det gjelder religiøse ting, heller ikke bare når det gjelder kulturelle ting som kunst og musikk, men også når det gjelder vårt intellektuelle liv, vårt yrke, vårt forhold til samfunnet og vårt forhold til tidens moralske sammenbrudd. Det at vi kaller Kristus Herre og godtar alt det Bibelen lærer, fører med seg at vi må tenke og handle ut fra dette også når det gjelder styremaktene og lovverket i vårt samfunn. (16) Det at Kristus er vår Herre betyr at vi må ta klare standpunkter og handle praktisk mot de kreftene i samfunnet som blir sterkere og sterkere og som nå er i ferd med å ødelegge alt vi har kjært. Dersom vi virkelig elsker Herren og vår neste, må vi føle en sterk smerte og medlidenhet med menneskene i vårt tid. Vi må gjøre alt vi kan for å vise mennesker at kristendommen er sannheten og hjelpe dem til å ta imot Kristus som frelser. Og vi må ikke godta at Bibelens autoritet blir svekket, ikke en gang små forsøk i den retning som i starten kan se svært uskyldige ut. Spesielt må vi være på vakt når "konservative" kristne prøver på noe slikt. Men vi må også stå sterkt imot dagens utvikling når det gjelder den moralske oppløsningen og umenneskeliggjøringen av vårt samfunn som denne har ført med seg. Det betyr at vi må forsvare menneskelivet og alltid vise at livet er hellig og har verdi i seg selv ikke bare for mennesker, men at alt liv også er verdifullt for Gud. Enhver person er verd å kjempe for, uansett om han er ung eller gammel, syk eller frisk, barn eller voksen, født eller ufødt, brun, rød, gul, svart eller hvit. Utgangspunktet for handling er Guds forvandlende kraft. Den som er blitt rørt av Gud har så ansvaret for å praktisere Guds absolutt normer og kjærlighet i sitt liv. Vi må forstå at vårt tids sykdom - som har ødelagt det sanne og det vakre, medlidenhet og medmenneskelighet - ikke er av kulturell art. Det er en åndelig sykdom som bare kan helbredes dersom vi lever etter Bibelens sannhet og overgir oss til Kristus.
FOTNOTER TIL KAPITTEL 1 1) Henry Grunwald, "Time at 60", Time Magazine, oktober (60-års jubileums nummer) 1983, s 5. 2) Roger Rosenblatt, "What Really Mattered" Time, oktober (60-års jubileums nummer) 1983, s 24 og 25. 3) Rosenblatt, s 25, ekstra uthevet. 4) Rosenblatt, s 26, ekstra uthevet. 6) Begrepene "bibelsk virkelighetsforståelse"
og "kristen virkelighetsforståelse", som jeg bruker
en del i dette kapittelet og også i resten av boken, trenger å
klargjøres. Når jeg bruker disse ordene mener jeg ikke
at alle i Nord-Europa på reformasjonstiden var sanne kristne,
det samme gjelder når jeg snakker om USA. Det jeg mener er at
den bibelske virkelighetsforståelsen, og spesielt kunnskap om
Bibelen, hadde gjennomsyret kulturen temmelig grundig og derfor fikk
avgjørende betydning for utviklingen av samfunnet. Med andre
ord at på reformasjonstiden og i vårt land fram til for
40 til 60 år siden trodde det store flertall på de viktigste
kristne sannhetene. Som f.eks.: at Gud fins, at Jesus var Guds sønn,
at det fins et liv etter døden, at moral dreier seg om hva som
er virkelig rett og galt (i motsetning til at moralnormene bare er relative),
at Gud er rettferdig og vil straffe dem som gjør galt, at det
fins virkelig ondskap i verden som en følge av syndefallet og
at Bibelen er Guds sanne ord. I reformasjonslandene og i vårt
eget land fram til for 40 til 60 år siden trodde folk flest at
alt dette var sant, selv om det ofte var på en uklar måte
og mange ikke personlig stolte på Jesus som sin frelser. 7) Se videre i How Should We Then Live? i The Complete Works of Francis Schaeffer, Bind V (Westchester, Ill., Crossway Books 1982), s 243-244. 8) Les også der jeg har skrevet om de to neste avsnittene på en litt annen måte, f.eks. i Death in the City i The Complete Works, Bind IV, s 210-212. (På norsk: Jeg skammer meg ikke ved evangeliet, Credo forlag.) 9) Se videre i Death in the City i The Complete Works, Bind IV, s 207-299, spesielt s 209-213. 10) Se hvordan jeg har behandlet det i A Christian Manifesto i The Complete Works, Bind V, s 423-430, i Francis A. Schaeffer, Vladimir Bukovsky, and James Hitchcock, Who Is For Peace? (Nashville: Thomas Nelson, 1983), s 13-19, og min kritikk av sekulær humanisme i The God Who Is There (The Complete Works, Bind 1, s 5-202) og i noen av de senere bøkene mine, spesielt How Should We Then Live? og Whatever Happened to the Human Race? The Complete Works, Bind V, henholdsvis s 83-227 og s 281-419. (Den siste av disse to fins også på norsk: Menneske hva er du verd? Luther forlag 1982.) Les også den gode behandlingen av sekulær humanisme i James Hitchcock, What Is Secular Humanism? Why Humanism Became Secular and How It Is Changing the World (Ann Arbor, Mich.: Servant Books, 1982), Herbert Schlossberg, Idols for Destruction: Christian Faith and lts Confrontation with American Society (Nashville: Thomas Nelson), spesielt kapittel 2 og Os Guinness, The Gravedigger File: Papers on the Subversion of the Modern Church (Downers Grove, Ill.: InterVarsity Press, 1983). 11) F. L. Cross, ed., The Oxford Dictionary of the Christian Church (London: Oxford University Press, 1958), s 104-105. 12) J. Gresham Machen, Christianity and Liberalism (Grand Rapids, Mich.: Eerdmans, 1924). 13) Se videre i The Church Before the Watching World i The Complete Works, Bind IV, s 153-162, og spesielt note 2, s 302. 14) Se videre i A Christian Manifesto i The Complete Works, Bind V, s 423, og i denne boken, note 9 til kapittel 1. 15) Les videre Whatever happened to the Human Race? i The Complete Works, Bind V, s 407-4 10 der jeg har skrevet Mer om dette emnet. 16) De siste årene har jeg
blitt kritisert for at jeg visstnok skal ha forlatt det jeg skrev og
la vekt på i mine første bøker, og beveget meg i
en ny retning. Men denne kritikken er ikke korrekt. En rettere måte
å lese mine bøker på er å se på sammenhengen
og kontinuiteten fra begynnelse til slutt. De første bøkene
handlet mest om intellektuelle spørsmål og om ting som
hadde med kulturen å gjøre. Så var det noen bøker
som handlet om kristenlivet og kirken. I mine siste bøker har
jeg så brukt det jeg skrev i starten og applisert det på
samfunnet som helhet, spesielt på forhold som har med menneskelivet
og friheten til religiøs utfoldelse å gjøre. Men
hele denne tiden har jeg også vært opptatt med evangelisering
(å hjelpe mennesker å komme til Kristus og motta ham som
sin frelser) og lagt vekt på at vi må leve hver dag sammen
med Herren, studere Guds ord, leve i bønn og å la Herrens
kjærlighet, barmhjertighet og hellighet stråle ut fra oss
i alle livets situasjoner. |
