KAPITTEL 2: MARKERING AV VANNSKILLETET VANNSKILLE Ikke langt fra der jeg bor i Sveits er det en fjellrekke med dalfører på begge sider. Jeg var der oppe en gang fjellet var kledt med snø. Snøen lå der som et sammenhengende teppe og dekket alt. Men det er en illusjon å tro at dette sammenhengende teppet av snø betydde at snøen var en enhet. Snøen lå nemlig midt på vannskillet, og når den smeltet ville en del av vannet renne til den ene siden og resten til den motsatte. Nå har det seg tilfeldigvis slik at vannet på den ene siden av denne fjellrekken samler seg i små bekker og elver og til slutt når Rhindalen. Rhinen flyter så gjennom hele Tyskland og ender til slutt opp i Nordsjøen. Den snøen, derimot, som smelter og renner ned på den andre siden av fjellrekken, samler seg til slutt i Rhondalen. Vannet her renner ut i Lac Leman (Genevsjøen), fortsetter videre nedover Rhonen, gjennom Frankrike og ender opp i det varme Middelhavet. Snøen som ligger der midt på vannskillet ser ut som et sammenhengende, ubrutt teppe, som en enhet. Men når den smelter deler den seg, flyter i to forskjellige retninger, og endepunktene ligger tusenvis av kilometer fra hverandre. Dette er et vannskille, slik fungerer det. Det skiller. Man kan dra en linje tvers gjennom noe som ser ut til å være en enhet, men som i praksis består av svært forskjellige elementer. Vannskillet er en skillelinje. EN SPLITTET FAMILIE Hva sier dette bildet om kristenheten i dag? Slik jeg ser det er det en svært nøyaktige beskrivelse av hva som skjer også der. Konservative kristne i dag står foran et vannskille når det gjelder Bibelens inspirasjon og autoritet. I dette spørsmålet skjer det samme som jeg prøvde å beskrive i bildet med vannskillet. Blant konservative kristne er det flere og flere som begynner å tvile på Bibelens ufeilbarlighet og slik etter hvert helt undergraver grunnlaget for dens autoritet. Men denne utviklingen skjer veldig langsomt, nesten usynlig. På samme måte som snøflakene som ligger side ved side på toppen av fjellet, kan de forskjellige moderne syn på Bibelens autoritet ved første øyekast kunne se like akseptable ut. Men på samme måten som når snøen på vannskillet smelter, vil resultatene også her ligge tusenvis av kilometer fra hverandre når utgangspunktene for de forskjellige syn får utvikle seg konsekvent. Det som i starten ser ut til å være bare små nyanser, blir etter hvert av aller største betydning. Det får stor betydning, som en kan vente seg, for ting som gjelder teologi, læresetninger og åndelige spørsmål. Men også for ting som har med vårt daglige kristne liv å gjøre og for hvordan vi kristne forholder oss til verden rundt oss. Med andre ord, når vi oppgir noe av Bibelens ufeilbarlighet og autoritet, vil dette etter hvert få stor betydning for teologien og også for alle ting som har med en kristens liv a gjøre. På én måte er problemet med Bibelens autoritet et temmelig nytt fenomen. Fram til for ca 200 år siden trodde hver eneste kristen at Bibelen var ufeilbarlig. Dette gjaldt både før og etter reformasjonen. Problemet med kirken før reformasjonen var ikke at den ikke trodde at Bibelen var ufeilbarlig, men at den lot alle slags ubibelske ideer og overtro få gro opp i kirken. Disse ideene ble så plassert ved siden av Bibelen eller til og med over den, slik at Bibelens autoritet og lære ble underordnet ubibelske læresetninger. Dette førte så til ubibelsk lære og praksis som igjen forårsaket reformasjonen. Men legg merke til at problemet ikke var at kirken før reformasjonen ikke trodde på Bibelens ufeilbarlighet; problemet var at den ikke praktiserte Bibelens ufeilbarlighet, fordi den underordnet Bibelen sine egne feilbarlige læresetninger. Det er altså viktig å forstå at, fram til for kort tid siden, var det å tro på Bibelens ufeilbarlighet (selv om det ikke alltid ble fullt ut praktisert) og det å kalle seg en kristen, to sider av samme sak. Hvis du var en kristen, så stolte du også fullt og fast på Guds ord. Hvis du ikke trodde på Bibelen, så påstod du heller ikke at du var en kristen. Det var ingen, fram til for ca 200 år siden, som sa: "Jeg er kristen, men samtidig tror jeg at Bibelen er full av feil". Det som skjer på dette området blant kristne i dag, ville ha vært helt uforståelig for dem som var kristne tidligere og er også uforståelig for mange Bibeltroende kristne i dag. Dette problemet, som begynte for omtrent 200 år siden, har de siste tiårene blitt et stort problem også for konservative kristne. (I Norge har konservative kristne vært på gli i dette spørsmålet helt siden 1880-90 årene. Overs.anm.) Det er et problem som jeg og andre begynte å snakke om offentlig i midten av 60-årene, om igjen i 70-årene og nå enda en gang i 80-årene. Vi må være glade for alle de som har et klart standpunkt til dette spørsmålet, men dessverre må vi si at problemet bare blir større og større. Og konservative kristne er svært sterkt splittet på dette området, det hjelper ingenting å ikke innrømme dette. Det er et problem som ikke forsvinner av seg selv og det kan ikke sopes under teppet. Det jeg skriver i dette kapittelet om hvor avgjørende og skillende bibelsynet er, skriver jeg etter mange års studier, vurdering, bønn, og ofte gråt. Jeg har vært opptatt av dette spørsmålet så lenge jeg har vært en troende, men spesielt de siste 20 årene har jeg talt og skrevet mye om det. Det følgende er derfor en videreføring og sammenfatning av det jeg tidligere har skrevet om bibelsynet. FUNDAMENTET SVIKTER I dag er det to grunner til å være streng og ikke inngå kompromisser når det gjelder Bibelens ufeilbarlighet. Først og fremst fordi det er den eneste måten å være tro mot det Bibelen lærer om seg selv, mot det Jesus sier om Bibelen og mot det kirken har trodd gjennom alle tider. Dette alene skulle være god nok grunn, men i dag er det også en annen grunn for å holde strengt på Bibelens ufeilbarlighet: Fordi vi har vanskelige tider framfor oss, for oss selv og for våre åndelige og kjødelige barn. Og uten et sterkt syn på Bibelen som vårt fundament, vil vi ikke være sterke nok til å stå imot alle vanskeligheter som vil komme. Hvis ikke Bibelen er uten feil, ikke bare når den taler om frelse, men også når den taler om historien og verden, har vi ikke noe grunnlag for å svare på spørsmål om hvordan universet oppsto og ser ut og hvorfor mennesket er så unikt og verdifullt. Vi vil heller ikke ha moralske absolutter eller sikkerhet om at vi er frelst, og neste generasjon kristne vil ikke ha noen ting igjen å stå på. Våre åndelige og kjødelige barn vil få overlevert et sviktende fundament som de ikke kan bygge sin tro eller sitt liv på. Vårt samfunn har ikke lenger en kristen forståelse av virkeligheten, og det er ikke lenger kristendommen og Bibelen som er grunnlaget for lovverket. Ikke slik at USA noen gang var en "kristen nasjon" i den betydning at alle eller de fleste innbyggerne var kristne, heller ikke at landet, lovene og samfunnslivet noen gang ga fullt og rett uttrykk for de kristne sannheter. Men fram til for noen tiår siden fantes det noe som med rette kunne kalles en kristen virkelighetsforståelse eller normgrunnlag og som satte sitt tydelige preg på våre vestlige,, land. Nå er dette grunnlaget fullstendig borte og de frihetene det førte med seg blir revet i stykker framfor øynene våre, og sekulær humanisme råder både når det gjelder moral, verdier og lovverk. Alt samfunnet har igjen i dag er relative verdier som bygger på gallupundersøkelser eller tilfeldige bestemmelser fra dem som har juridisk og politisk makt. KAOS ELLER FRIHET INNENFOR FASTE NORMER Reformasjonen med sin vektlegging på Bibelen, på alt den lærer og at den er Guds åpenbaring, ga både frihet og normer til samfunnet. Derfor var det stor frihet i reformasjonslandene, en frihet som verden aldri hadde sett før. Men denne friheten førte ikke til kaos, fordi både lovene og moralen var grunnlagt på Bibelens lære. Nå er det slutt på den tid og vi kan ikke forstå dagens situasjon uten å forstå hva som har forandret seg de siste årene. Når vi ser tilbake, ser vi at helt siden 1930-årene har den kristne virkelighetsforståelsen hatt mindre og mindre å si for vårt samfunn, både for moralen og for lovene. Vi som er bibeltroende kristne har ikke lenger det vanlige synet på lover og moral og har heller ikke særlig innflytelse på samfunnsutviklingen. Det som bibelsk kristendom legger mest vekt på er læren om at Gud er uendelig og personlig, at han virkelig eksisterer, at han har skapt alle ting og at et menneske kan komme fram for den hellige Gud ene og alene pga. Kristi fullbrakte verk. Ingenting trenger å legges til det som Jesus har gjort og ingenting kan heller legges til. I tillegg til dette kan kristendommen når den legger grunnlaget for samfunnet (som den gjorde i USA fram til for noen få år siden) også føre med seg mange tilleggsvelsignelser. En velsignelse er den enorme friheten vi har hatt, en frihet som ikke førte til kaos fordi de bibelske absoluttene satte rammene for hvor langt friheten fikk gå. Men så snart det bibelske grunnlaget blir tatt bort, slik som i vår tid, vil disse frihetene bli til en destruktiv kraft som leder til kaos. Dette er grunnen til at det skjer et moralsk sammenbrudd over alt i samfunnet i dag; en katastrofal nedvurdering av menneskeverdet, moral relativisme og en omseggripende "har du lyst har du lov" mentalitet. RELATIVISME ELLER GUDS ABSOLUTTE SANNHETER På grunn av denne situasjonen vil vi bibeltroende kristne måtte ta mange vanskelige avgjørelser i tiden framover. De lette dagene er forbi og bare et solid syn på Bibelen er godt nok til å stå imot vår tids påtrengende og gjennomtrengende relativisme. Vi må huske på at det var de absolutte sannhetene som Gud hadde gitt de første kristne som gjorde dem i stand til å stå imot den sterke motstanden i Romerriket. Sannheter som Gud hadde gitt til de troende i det Gamle Testamente, ved hans egen sønns liv på jord og i det Nye Testamente som var i ferd med å vokse fram. Uten en sterk forpliktelse på Guds absolutte sannheter kunne kirken aldri ha blitt stående i møte med den romerske undertrykkelsen og forfølgelsen. Og vår situasjon i dag er svært lik de første kristnes, med et lovmessig, moralsk og sosialt fundament som blir mer og mer sekulært og anti-kristelig. Men hva gjør de kristne med dette i dag? Har de forpliktet seg på Guds absolutte sannheter på samme måten som de første kristne? Dessverre må vi si at en slik holdning er sjelden å finne. På tross av at de øker i antall både i USA og i mange andre land, har heller ikke de som kaller seg konservative kristne et solid nok bibelsyn. Men vi må holde fast på at om de skal kunne kalle seg bibeltro kristne, må de ikke vakle når det gjelder synet på Bibelen. Det er ikke noen hjelp i at det blir flere og flere konservative kristne, dersom de blir profilløse når det gjelder synet på Bibelen. Vi må dessverre si at noen fakulteter, institusjoner og enkeltkristne som tidligere hadde et solid bibelsyn nå er kommet sterkt på glid. Og problemstillingen vi diskuterer her er veldig klar: Er Bibelen sann og ufeilbarlig på alle områder, inklusiv der den omtaler historien og verden, eller er den Guds åpenbarte ord bare når den omtaler religiøse ting? DEN NYE NYORTODOKSIEN Det er bare én måte å beskrive dem som ikke lenger tror at hele Bibelen er ufeilbarlig: På tross av at mange av disse fremdeles vil bli kalt bibeltroende kristne, er vi nødt til å kalle deres syn en form for nyortodoks, eksistensialistisk teologi. Det sentrale for denne type teologi er at Bibelen gir oss en religiøs opplevelse, men at den inneholder feil der den handler om områder som vi kan kontrollere - dvs. historie og vitenskap. Dessverre må vi si at dette synet nå også har fått innpass blant konservative kristne. Denne nyortodokse, eksistensialistiske teologien blir nå faktisk ofte presentert som bibeltro teologi. Spørsmålet er om Bibelen sier oss meningsfylte og kommuniserbare sannheter når den omtaler historien og universet; historien helt tilbake til tiden før Abraham, tilbake til de første kapitlene av 1. Mosebok. Eller om den bare er meningsfull der den taler om såkalte religiøse ting. T. H. Huxley var biolog, en venn av Darwin og bestefar til Aldous og Julian Huxley. Han skrev i 1890 at han så for seg en tid ikke langt inn i framtiden da tro skulle bli skilt fra alle fakta, spesielt fra historien før Abraham, og at troen ved hjelp av dette skulle gå seirende gjennom alle problemer. Dette er en overraskende uttalelse til å være i 1890 før eksistensialistisk filosofi eller teologi hadde dukket opp. Huxley så virkelig tydelig hva som kom til å skje, men jeg er sikker på at han og hans venner så på denne uttalelsen som en god vits. For de forstod godt at dersom troen blir skilt fra fakta, og spesielt fra skapelseshistorien, blir den ikke noe annet enn en slags opplevelse eller rus. Men dessverre er det i dag ikke bare de erklærte nyortodokse, eksistensialistiske teologene som har det synet som T. H. Huxley forutså, men også mange av de som kaller seg konservative. Dette synet kan en komme fram til med utgangspunkt i teologien ved å si at ikke alt i Bibelen er Guds åpenbaring. Med utgangspunkt i vitenskapen ved å si at Bibelen sier oss lite eller ingenting om verden. Eller med utgangspunkt i den moderne kulturen ved å si at de moralske normene i Bibelen bare er uttrykk for de normene som tilfeldigvis rådde der og da Bibelen ble skrevet og at de derfor ikke har autoritet i dag. Jeg vil her sitere noe Martin Luther sa: "Dersom jeg uttrykker så høyt og klart jeg kan alle sannheter i Guds ord unntatt denne sannheten som djevelen angriper akkurat i dag, da bekjenner jeg ikke Kristus uansett hvor tydelig jeg forkynner hans sannheter på alle andre områder. Der kampen raser, der blir soldatens lojalitet satt på prøve. Å stå fast på alle andre fronter er likevel flukt og svik dersom en ikke står fast på det avgjørende området." DRA EN SKILLELINJE I vår tid er dette området bibelsynet. Det som skiller de kristne i dag er om de har et sterkt eller et svakt bibelsyn. I dag er det av avgjørende betydning at vi sier med både kjærlighet og fasthet: En bibeltro kristen kan ikke være konsekvent uten at han drar en skillelinje mellom dem som har klart syn på Bibelens absolutte autoritet og ufeilbarlighet og dem som ikke har dette. Vi tenker kanskje ikke på at i naturen kan et vannskille undersøkes og markeres helt nøyaktig. De som f.eks. skal undersøke muligheten for vannkraftutbyggingen i et land, er nødt til å studere topografien i landet for å finne ut hvor vannskillet går og dermed også i hvilken retning vannet vil renne. Hva betyr det så å finne og markere hvor vannskillet blant de kristne går? Det betyr å i kjærlighet finne ut hvor skillet går, å vise mennesker om de er på den ene eller den andre siden av skillelinjen og å gjøre klart for alle hva konsekvensene av begge disse synene blir. For å finne ut hvor vannskillet går, må vi forstå hvordan bibelsynet har utviklet seg. Ved å fornekte Bibelens autoritet på en del livsområder, har en stor del av dem som kaller seg konservative kristne latt seg påvirke av dagens sekulære virkelighetsforståelse og synspunkter. Denne infiltrasjonen er bare en variant av det som har dominert liberalteologiske kretser og som ofte kalles nyortodoksi. EN INDRE FØLELSE ELLER OBJEKTIV SANNHET Det er overraskende å se hvor tydelig mange tidligere konservative kristne er påvirket av liberalteologiske, nyortodokse synspunkter. F.eks. var jeg for en stund siden med på et av Milt Rosenbergs radioprogrammer "Extension 720" i Chicago. Her var jeg sammen med en ung, liberal pastor som hadde studert ved et kjent, liberalt teologisk fakultet. Programmet var lagt opp som en treveisdiskusjon mellom meg, denne liberale pastoren og Rosenberg. Rosenberg er ingen troende, men en god diskusjonsleder. Og med min bok A Christian Manifesto (svensk utgave, Tid för motstånd) og abortspørsmålet som utgangspunkt for diskusjonen, drev han og gravde dypere og dypere i forskjellene mellom meg og denne liberale pastoren. Pastoren nevnte Karl Barth, Niebuhr og Tillich og vi diskuterte deres synspunkter. Det ble etter hvert mer og mer tydelig at denne liberale pastoren ikke kunne henvise til Bibelen uten samtidig å si at han tvilte på mange ting som stod der. Men så sa han, "Jeg stoler på Jesus". Mitt svar til dette var at han ut fra sitt bibelsyn ikke engang kunne være sikker på at Jesus hadde levd. Han svarte da at han hadde en indre følelse som fortalte ham at dette var sant. Det mest alvorlige her er at enkelte konservative kristne også kan tenke seg å si akkurat det samme som denne liberale pastoren. Jeg snakket med en kristen leder - konservativ, men med et svakt bibelsyn - for noen år siden og presset ham litt på hvorfor han var sikker på at Jesus hadde stått opp fra de døde. Han sa da til slutt at det bare var et indre vitnesbyrd som gjorde ham sikker på at det var sant, akkurat det samme svaret som de liberale gir. Poenget mitt her er at en stor del av den konservative kristenheten har blitt infiltrert av synspunkter som helt tydelig kommer fra nyortodoks teologi, som har vært den mest dominerende liberalteologiske retningen de siste årene. Det overrasket meg litt da jeg så at dette begynte å skje for en del år siden, fordi dette synet allerede da hadde ført til Niebuhr-Tillichs "Gud er død" teologi. Nyortodoksien hadde altså vist allerede på 60tallet at den var en blindvei og førte til den overbevisningen at Gud er død. Er det ikke merkelig at en del kristne skulle henge seg på denne teologien akkurat da den var vist seg å spille fallitt? Men det er like viktig å legge merke til at denne kristne lederen med et svakt bibelsyn, og den liberale pastoren, endte opp med det samme svaret, som ikke var noe annet enn "en indre følelse". De hadde ingen endelig, objektiv autoritet. Dette viser oss hvor omfattende infiltrasjonen er. Nyortodoksien er bare en teologisk måte å uttrykke eksistensialismens virkelighetsforståelse og metode, og akkurat det samme er denne typen konservativ teologi. Eksistensialismen undergraver verdens objektive eksistens, og legger all vekt på den subjektive, menneskelige opplevelsen. For en eksistensialist er det en illusjon å tro at vi virkelig kan vite noe sikkert, og han tror ikke det fins noen objektiv sannhet eller moralske absolutter. Alt vi har er subjektive opplevelser, ikke noe sikkert grunnlag for rett eller galt, sannhet eller skjønnhet. Denne eksistensialistiske virkelighetsforståelsen dominerer filosofien i dag og også samfunnet som helhet. Dette viser seg tydelig i akademiske og filosofiske kretser, men også blant vanlige folk. Det er umulig å gå på en kunstutstilling, se en film på kino, slå på fjernsynet, lese en avis eller et tidsskrift uten å bli bombardert med denne moralske relativismen, denne subjektive opplevelsen og denne fornektelsen av at det fins en objektiv sannhet. Og i dette nye bibelsynet som mange konservative kristne nå har fått finner vi nøyaktig det samme. Bibelen er ikke lenger objektiv sannhet og på de områdene der Bibelen kan kontrolleres har den mange feil. Den er ikke til å stole på når den skriver om historien og verden. Også når den omhandler moralspørsmål er den påvirket av sin tids kultur og derfor kan den heller ikke her være noen absolutt autoritet. Men på tross av dette sier mennesker med dette bibelsynet at enkelte "religiøse ord" kan formidles til oss gjennom Bibelen og frambringe "en indre følelse", "en indre respons" eller "et indre vitnesbyrd". EN DELT BIBEL De følgende to sitatene er tydelige eksempler på dette. De kommer fra forskjellige deler av verden, fra forfattere som vil være konservative teologisk, men som likevel sier at Bibelen inneholder feil på de områdene fornuften kan kontrollere. Den første skriver: Det fins mennesker i dag som ser på verbalinspirasjonen som en forsikring om at Bibelen er ufeilbarlig ikke bare når det gjelder dens intensjon om å fortelle om og tolke Guds mektige frelseshandlinger, men også når det gjelder dens tilfeldige uttalelser om ikke-inspirerte ting som geologi, meteorologi, kosmologi, botanikk, astronomi, geografi, osv. Dette betyr at Bibelen er delt opp i to deler. For meg er en slik uttalelse svært velkjent; det er akkurat det samme som Jean-Paul Satre, Albert Camus, Martin Heidegger og Karl Jaspers hevder og det samme som tusenvis av moderne mennesker sier når de har fått en eksistensialistisk virkelighetsforståelse. Dette første sitatet sier akkurat det samme som eksistensialistene vil si, forskjellen er bare at her handler det om Bibelen. Det neste sitatet kommer fra en kristen leder i et land langt borte fra USA: Det er problematisk for meg å godta den fundamentalistiske formuleringen av Bibelens ufeilbarlighet, som inkluderer historiske, geografiske, statistiske og andre utsagner som ikke alltid har å gjøre med vår frelse, men tvert imot tilhører Bibelens menneskelige element. Begge disse to sitatene viser det samme; de deler Bibelen opp i to deler. De sier at det fins feil i Bibelen, men at vi likevel må holde fast på alt den sier om verdier og religiøse ting. Det er i en slik form den eksistensialistiske tenkemåten har infiltrert også konservative kristne kretser. Denne tenkemåten fører med seg at Bibelens sannhet blir skilt fra den objektive verden og at bare en indre opplevelse kan vise oss at den er sann. Dette minner meg spesielt om den ikke-kristne eksistensialistiske filosofen Karl Jaspers uttrykk "den endelige opplevelsen". Også mange andre bruker uttrykk som viser at en bare kan få endelig, absolutt visshet ved hjelp av en opplevelse. Som vi har sett gjelder dette både nyortodokse teologer, sekulære eksistensialister og den nye typen "konservative" teologer. Sannheten blir bare en subjektiv opplevelse. Alt dette står i sterk opposisjon til Jesu eget syn på sannhet som også er det synet kirken tidligere alltid har hatt. Dette synet er at Bibelen er objektiv, absolutt sannhet. Selvfølgelig vet vi alle at det er subjektive elementer involvert når vi leser Bibelen. Men Bibelen selv er objektiv, absolutt sann og forteller oss sannheten om alle ting den omtaler. Derfor vet vi at Kristus levde, at han stod opp fra de døde osv., ikke fordi vi har en subjektiv indre følelse som bekreftelse, men fordi Bibelen er en objektiv, helt og fullt sann autoritet. Jeg vil ikke bagatellisere de personlige opplevelsene som bygger på denne objektive autoriteten, men grunnlaget for at vi kan vite noe med sikkerhet, er at Bibelen er objektiv, absolutt sannhet. Eller for å si dette på en annen måte: Kulturen rundt oss må stadig dømmes av Bibelen. Bibelen skal ikke forandres for å stemme med vår tids krav. Den første kirke lot Bibelen dømme den tids romerske og greske kultur, det samme gjorde reformasjonstidens kristne og alle de store vekkelseslederne opp gjennom tidene. I alle de store periodene i den kristne kirkes historie var det Bibelen som satte dagsordenen og ikke det sekulære samfunnet. DET NYE SMUTTHULLET For å gjøre ting enda mer kompliserte enn de allerede er, er det i dag noen kristne som bruker uttrykkene "ufeilbarlig" og "uten feil" med stor frimodighet, men når en undersøker nøye hva de mener så viser det seg at de legger helt nye ting inn i disse ordene. Et godt eksempel på dette er uttalelsen om Bibelen i Lausannepakten i 1974. Der står det: Vi holder fast på den guddommelig inspirasjon, sannhet og autoritet av hele det Gamle og det Nye Testamente som det eneste skrevne Guds ord, uten feil i alt den uttaler seg om (affirms) og den eneste ufeilbarlige rettesnor for tro og liv. Ved første gangs lesning ser dette ut til å være en sterk uttalelse om Bibelens fulle autoritet. Men det har vist seg at setningen "i alt den uttaler seg om" har blitt tolket på forskjellige måter, og for mange er den blitt et smutthull. Jeg vil si her at dette uttrykket ikke var mitt bidrag til Lausanne-dokumentet. Jeg visste ikke at det skulle være med før jeg så dokumentet fullt ferdig, og likte det ikke. Men utrykket i seg selv er jo godt nok, hvis en forstår det på vanlig måte. Vi vil jo selvsagt ikke si at Bibelen er uten feil i de ting den ikke uttaler seg om eller ikke påstår er sanne. Et av de klareste eksemplene på dette er: "Dåren sa i sitt hjerte, det fins ingen Gud". Bibelen mener jo ikke at det ikke fins noen Gud, på tross av at denne setningen står der. At Bibelen er feilfri betyr heller ikke at alle uttalelser og tolkninger mennesker gjør ut fra Bibelen er feilfrie. Så dette uttrykket i Lausanne-dokumentet er helt i orden i seg selv. Men likevel visste jeg så snart jeg hadde lest dokumentet at det kom til å bli misbrukt, og det viser seg nå tydelig at dette uttrykket "i alt den uttaler seg om" har blitt brukt som et smutthull av mange. Hvordan har så dette skjedd? Det har skjedd ved hjelp av den eksistensialistiske tenkemåten som sier at Bibelen bare vil uttale seg om verdisystemet og enkelte religiøse ting. Mange av dem som underskrev dokumentet var altså så preget av denne tenkemåten at de automatisk tenkte mens de skrev under: "Bibelen vil ikke uttale seg feilfritt om ting som har med historien og verdens ordning å gjøre". På grunn av denne eksistensialistiske tenkemåten blant mange konservative kristne i dag er ord som "ufeilbarlig" og "uten feil" meningsløse, hvis de ikke blir nærmere bestemt. F.eks. slik: Bibelen er ikke ufeilbarlig bare når den taler om verdisystemet og religiøse ting, men også når den taler om historien og verden. Hvis en ikke legger til dette eller noe lignende, er disse ordene uten mening i dag. En bør legge spesielt merke til at ordet "ufeilbarlighet" (infallibility) er problematisk i dag, mange som bruker det mener likevel ikke at Bibelen er ufeilbarlig når den uttaler seg om historien eller ting som kan interessere naturvitenskapen. PÅ TROSS AV ALLE FEILENE For noen måneder siden hørte jeg et svært tydelig eksempel på dette. Et eksempel som viser at mange som kaller seg konservative har det samme bibelsynet som moderne liberale teologer. De har fått dette synet fordi de har blitt påvirket av den sekulære eksistensialistiske tenkemåten som dominerer vår tid. Med dette synet kan en tro på Bibelen på tross av at den inneholder mange feil. Det eksemplet jeg tenker på stod i et brev jeg fikk fra en svært dyktig kristen tenker i England. Han skrev: Konservative kristne står overfor mange problemer i dag, og et av de største er det nyortodokse synet på Bibelen. Jeg studerer nå ved Tydale House (et studiesenter i Cambridge) noen dager, og i samme bygning er det også en svært elskverdig professor fra et universitet i California. Han sier at han er en bibeltroende kristen, men liker best å kalle seg selv "en åpen konservativ". Han har uttalt klart, også i offentlige, teologiske debatter, at han tror på Bibelen "på tross av alle feilene den inneholder". Denne kristne lederen i England har helt rett når han kaller dette synet nyortodoksi på tross av at denne professoren selv kalte seg bibeltroende. Er det ikke typisk at mange konservative kristne har fått dette synet nå som denne tenkemåten har blitt mer og mer populær, og samtidig med at dette nyortodokse synet hos mange liberale førte til en "Gud er død" teologi? Men da det nylig ble klart at flere teologiske læreinstitusjoner hadde fått dette bibelsynet, hva gjorde da de kristne lederne? Reiste de seg i besluttsomhet for å stoppe denne utviklingen, for å forsvare Bibelen og sannheten? Dessverre må vi svare nei. Med unntak av noen få, enslige stemmer, var det en lang og overdøvende stillhet. (1) KULTURELL INFILTRASJON De som svekker Bibelens autoritet når den uttaler seg om historien og verden, gjør dette ved å si at på disse områdene er Bibelen påvirket av sin tids kultur. Det vil si at her beskriver Bibelen bare det folk på den tid mente om disse sakene. For eksempel når 1. Mosebok og Paulus fastholder, som de tydelig gjør, at Eva ble skapt av Adams ribben, så er dette bare det vanlige synet på den tid og ikke Guds åpenbaring. Slik blir ikke bare de første kapitlene av 1. Mosebok, men også det Nye Testamentet, sett på som en relativ og ikke absolutt sannhet. La oss være klar over at en ikke kan starte en slik utvikling uten å stadig måtte gå lenger. Og mange som fremdeles kaller seg bibeltro har allerede kommet temmelig langt på denne veien. De prøver fremdeles å holde fast ved verdisystemet og det religiøse innholdet i Bibelen, men alt Bibelen skriver om historien og verden mener de er fullt og helt kulturelt betinget. I de siste årene har denne utviklingen gått enda litt lenger. Nå sier mange at enkelte moralnormer som går på vårt forhold til andre mennesker også er kulturelt betinget. Jeg skal nevne bare to eksempler, men det fins mange flere. Det første er skilsmisse og gjengifte. Mange "konservative" kristne sier nå at de begrensningene som Bibelen setter på skilsmisse og gjengifte ikke er annet enn det synet man hadde der og da det Nye Testamente ble nedskrevet. Det Bibelen lærer om dette er bare den tids syn og ikke Guds åpenbarte sannhet. I dag er det mange medlemmer, eldste og pastorer i konservative kirker, som ikke lenger kjenner seg bundet av det Guds ord lærer om dette. Det andre eksemplet er Bibelens syn på ordninger i hjemmet og i kirken, og her har vi hatt nøyaktig den samme utviklingen som i det første eksemplet. Mange ser også disse ordningene og formaningene som bare kulturelt betingede meninger. Vi har med andre ord i de siste årene sett en videre utvikling fra det standpunktet at bare historiske ting, og ting der virkelighetsforståelse og vitenskap er involvert, blir kalt kulturelt betinget. Etter en gradvis utvikling har en nådd dagens syn der også moralske bud og formaninger sies å være kulturelt betinget, og ikke Guds bud. En prøver fremdeles å holde fast ved verdisystemet og de religiøse sannhetene, men avskallingen fortsetter. Utviklingen må og kommer til å gå sin gang. Med dette synet blir Bibelen ikke noe annet enn et ekko av hva mennesker i vår tid mener er sant. Bibelen blir tilpasset kulturen i stedet for at den skulle dømme vår tid og vår kultur. Så snart de kristne har blitt påvirket av denne eksistensialistiske tenkemåten, blir ikke Bibelen lenger Guds feilfrie ord - den blir revet i stykker del for del. Hva slags bibelsyn har mange av de såkalte konservative kirkene i dag? Faktisk akkurat det samme synet som de liberale i 1920- og 30-årene. Vi er tilbake igjen i den tiden da teologer som J. Gresham Machen sa at fundamentet for kristendommen hadde blitt revet ned. Hva er så dette fundamentet? Det er at Gud er uendelig og personlig og at han virkelig eksisterer. Og han har ikke vært taus, men tvert imot talt til oss i Bibelen, sant og med lettforståelige ord. Det Gud har villet kommunisere til oss er alt Bibelen lærer oss om historien, om verden, om moralske absolutter og også om religiøse ting. Vær klar over at hovedproblemet både var og er infiltrasjonen av skiftende tiders dominerende virkelighetsforståelse. De kristne domineres av verdens meninger i stedet for at de ut fra Bibelen skulle dømme denne falne verdens stadig skiftende syn. Vi som er bibeltroende kristne blir stadig kalt til å gjøre dette eneste rette: Å ikke la oss påvirke av denne verden, men med Bibelen som grunnlag å vurdere og dømme denne verdens stadig skiftende normer. HAR BIBELSYNET NOEN BETYDNING? Betyr det noe at vi holder Bibelen for å være ufeilbarlig? Enormt mye. Da får Bibelen nemlig være det den skal være; Guds ord, og derfor også absolutt, objektiv sannhet. Da behøver vi ikke, og må vi ikke, bli fanget av vår kulturs stadige omskiftninger. De som ikke mener at Bibelen er ufeilbarlig har ikke denne styrken. Til en viss grad er de nødt til å forandre seg i takt med den falne, foranderlige kulturen de lever i. Da vil også Bibelen måtte bli forandret for å stadig kunne passe med de skiftende moteretningene og den vil ikke lenger være den faste autoriteten som kan dømme og stå imot alle omskiftninger. Men vi som tror på Bibelens ufeilbarlighet, må også være på vakt. Når vi tror på Bibelen som Guds ufeilbarlige og autoritative ord, kan stormene som forandrer verden og skaper forvirring og frykt ikke nå oss. Men vi må, når vi tror på Bibelens "Så sier Herren", også leve etter alt det Bibelen sier. Hvis vi ikke gjør det, forstår vi ikke hva vi selv sier når vi påstår at vi tror på en ufeilbarlig Bibel. Derfor må jeg spørre på nytt igjen: Betyr det virkelig noe for oss at Bibelen er Guds ufeilbarlige ord? Betyr det noe for våre handlinger, for hvordan vi lever på alle livsområder? Dessverre må vi si at mange kristne som tror på Bibelens ufeilbarlighet og autoritet ikke alltid lever på samme måte. Jeg har sagt at spørsmålet om ufeilbarlighet er vannskillet i den kristne verden. Men det er ikke bare snakk om en teologisk debatt. Vannskillet er om vi er lydige mot Guds ord! Det er når vi lar Bibelen få styre våre liv at vi viser at vi virkelig tror på den. LOV TIL ALT EN HAR LYST TIL Vi lever i et samfunn i dag der alle ting er relative og der bare det som gjør menneskene "lykkelige" og gir dem gode følelser har verdi. Det er ikke bare unge mennesker som er opptatt av "lykken", det er alle mennesker i samfunnet. Dette gir seg mange utslag; et av dem er at stabiliteten i samfunnet forsvinner. Ingen ting er sikkert lenger, det fins ingen faste normer, alt som gir mennesker "lykke" er rett og attråverdig. Dette gjelder også når menneskeliv er involvert. 11. januar 1982 hadde Newsweek et hovedoppslag på 5-6 sider som konkluderte med at menneskelivet begynner ved unnfangelsen, noe alle som kjenner til biologi burde ha visst for lenge siden. Men når en så blar om og ser på neste side, står det en artikkel der det heter: "Men er det et menneske?" Og konklusjonen på denne artikkelen er: "Problemet er ikke å fastslå når livet starter, men når verdien av dette livet begynner å veie tyngre enn andre argumenter, som morens helse eller lykke". Dette uttrykket, "eller lykke", er forferdelig. Til og med når man har slått fast at fosteret er et menneske, kan det bli fjernet bare for å gi et annet menneske "lykke". Uten faste verdier og normer blir det bare min eller samfunnets lykke som betyr noe. Jeg stiller meg uforstående til at ikke også de som arbeider for stadig større frihet i samfunnet blir skrekkslagne av slike tanker. Som en naturlig konsekvens av dette blir det også mer og mer akseptert at et nyfødt barn som vil komme til å gjøre foreldrene ulykkelige eller være en belastning for samfunnet, heller bør få lov til å dø. En slik tankegang møter en svært tydelig i vårt tid; skru bare på fjernsynet og se hva som blir presentert der. Det var pga. et slikt syn på mennesket at Stalin og Mao lot millioner av mennesker dø, de trodde at dette ville gjøre samfunnet bedre. Det er dette samme menneskefiendtlige synet som i dag trenger seg på oss kristne på alle kanter. Individets eller samfunnets lykke blir viktigere enn til og med menneskelivet. Vi må være klar over at det er like stor fare for at vi kan bli påvirket av dette amoralske synet på livet som av den eksistensialistiske tenkemåten. Faren er så stor fordi samfunnet som omgir oss ikke har noen faste normer og derfor ikke har mulighet til å si at noe er absolutt galt. Alt blir forklart eller bortforklart ved hjelp av psykologien, slik at det ikke blir noen ting rett eller galt tilbake. På samme måte som morens "Iykke" er viktigere enn fosterets liv, blir alt og alle som står i veien for individets eller samfunnets "lykke" fjernet. Å TILPASSE BIBELEN VÅRE EGNE BEHOV Det er lydigheten mot Bibelen som er det mest avgjørende, det er det som er vannskillet. Vi kan si at Bibelen er uten feil og likevel tilpasse den vår kulturs behov i stedet for å la Bibelen dømme kulturen. I dag ser vi at dette skjer mer og mer når det gjelder skilsmisse og gjengifte. I mange land innvilges skilsmisse uten at noen av partene i ekteskapet har feilen eller har gjort noe galt. Noen sier at lovene er laget slik av humanitære grunner, men i virkeligheten er det bare fordi det ikke lenger fins noe som er rett eller galt. Alt er relativt, noe som betyr at samfunnet og de enkelte menneskene kan gjøre akkurat det som gir dem lykke i øyeblikket. Vi må innrømme at også mange konservative kirker, som sier at de tror Bibelen er feilfri, har forandret Bibelen når det gjelder synet på skilsmisse. De har gjort dette for å få den til å passe bedre med dagens vanlige syn, i stedet for å gjøre det motsatte: Å la Bibelen dømme vårt syndige samfunn. Vi må også innrømme at det mangler mye på opplæring og disiplin i mange av disse kirkene når det gjelder Bibelens syn på skilsmisse og gjengifte. Når jeg, imot Bibelen, hevder at jeg har rett til å angripe familien - ikke familien generelt, men at jeg har rett til å angripe og oppløse min egen familie - gjør jeg ikke da det samme som en mor som hevder at hun har rett til å drepe sitt barn for sin egen lykkes skyld? Et vanskelig spørsmål å svare på, men eksemplet viser at kulturell påvirkning er like ødeleggende for synet på Bibelen som de verste teologiske angrepene. Begge deler er en tragedie. Begge deler gjør at en tilpasser Guds ord det verdslige samfunnets syn. KJENNETEGNET PÅ VÅR TID Noen sier at det blir flere og flere aktive kristne i USA, men hva hjelper det dersom en stadig større del av disse slutter å være bibeltro? Hvis dette fortsetter, vil stadig færre se på Bibelen slik den ser på seg selv og stadig færre vil tro på den slik som Jesus trodde på den. Men i tillegg og la oss aldri glemme dette - hvis dette fortsetter, vil verken vi eller våre barn være i stand til å møte de vanskelige dagene framtiden vil føre med seg. Og hvis vi lar dette skje, vil vi heller ikke kunne være salt for verden. Vi vil ikke kunne redde det samfunnet som tror at moralnormer og lovverk bare er det som flertallet tilfeldigvis mener. Det er dette som spesielt kjennetegner vår tid; moralsk relativisme. Og hvis også vi får dette relativistiske synet, hvordan kan vi da være bevarende salt for den ødelagte og fortapte kulturen vi lever i? Dette er altså vannskillet for de kristne i vår tid. Vi må si med kjærlighet, men også tydelig og klart: Vi er nødt til å dra en skillelinje mellom dem som har et klart syn på Bibelens ufeilbarlighet og dem som ikke har det. Det betyr lite om det er teologisk eller kulturell infiltrasjon som får en til å slutte å være lydig mot Guds ord. Det avgjørende er om vi er lydige mot Bibelen; at vi har en rett lære og at vi gjør det som er rett på alle områder i livet. KONFRONTASJON Dersom vi tror på dette, må vi være klar over én ting: Å stå for sannheten fører med seg konfrontasjon. Sannheten krever konfrontasjon, i kjærlighet, men likevel konfrontasjon. Hvis vår første reaksjon alltid er å tilpasse oss det andre sier, så er det noe galt fatt. På samme måte som hellighet uten kjærlighet ikke er Guds form for hellighet, så er heller ikke kjærlighet uten hellighet, inklusiv konfrontasjon når det er nødvendig, Guds form for kjærlighet. For Gud er både hellig og kjærlig. Vi må, under bønn, kjempe mot alle teologiske angrep mot Bibelen. Vi må gjøre dette med kjærlighet, men likevel være både klare og sterke. Samtidig må vi også kjempe mot alle angrep på Bibelen som vi møter pga. påvirkning fra vår tids relativistiske forståelse av virkeligheten. Vi må forsvare oss like godt mot begge disse angrepstypene. I vår tid har folk flest ingen faste verdier eller standarder, derfor er det bare deres opplevelse av lykke som bestemmer hva de skal gjøre. Slik er det ikke for oss trende, for vi har en ufeilbarlig Bibel som rettesnor. Vi må gå til Kristus og få styrke til å kunne stå imot det enorme presset til å tilpasse oss vår tids virkelighetsforståelse. Vi må stå imot all teologisk og all kulturell infiltrasjon. Vi må for det første holde fast på Bibelens ufeilbarlighet i alle ting og for det andre leve som Bibelen sier i alle livets situasjoner. Guds ord skal aldri forgå. Men når vi leser i det Gamle og Nye Testamente, ser vi at Guds folk ofte lot være å ta Guds budskap på alvor. De tilpasset seg det forgjengelige og foranderlige samfunnet de levde i, i stedet for å stå like fast som Guds ord og dømme sin tids ugudelige verden etter dette. Må aldri våre barn og barnebarn noen gang kunne si at vi også sviktet i denne kampen! FOTNOTER TIL KAPITTEL 2 1) Det var én person som med
stort mot sto opp alene og protesterte da skolen begynte å akseptere
et nyortodoks bibelsyn. Det var Jay Grimstead som på den tiden
var i ferd med å avslutte sine studier. Han spilte senere en framtredende
rolle ved stiftelsen av the International Council on Biblical Inerrancy.
Rådet ble formelt organisert den 16. mai 1977 og vi var ti stykker
på stiftelsesmøtet. I starten var det få konservative
kristne som var interessert i dette arbeidet, og det var på ingen
måte noen stor tilstrømning av mennesker som ville støtte
oss. |
