KAPITTEL 3: PRAKTISERING AV SANNHETENNår tilliten til Bibelen blir ødelagt pga. teologisk eller kulturell infiltrasjon og kompromiss, vil da vi som er bibeltro kristne ha mot til å si fra og markere hvor vannskillet går? Vil vi ha mot til å markere denne skillelinjen offentlig, si fra hvem som fremdeles har et sterkt bibelsyn og hvem som har inngått kompromisser teologisk og kulturelt? Hvis vi ikke har mot til å gjøre dette, vil vi ta fra våre barn den faste grunnen de skulle hatt å stå på. Vi vil også være ute av stand til å være lys og alt for vår døende kultur. Vi kan ikke vente på at andre skal dra denne skillelinjen, vi må gjøre det selv. Det vil ikke bli lett, det kan komme til å koste en del og det vil helt sikkert ikke være populært. Men hvis vi virkelig tror at det fins en evig, personlig Gud - en Gud som er hellig og kjærlig - og hvis vi virkelig elsker ham, hans ord og hans kirke, da har vi ikke noe annet valg. EN NY "FUNDAMENTALISTISK LOVISKHET" Da Dr. C. Everett Koop, min sønn Franky og jeg var ute og hadde seminarer med filmserien "Whatever Happened to the Human Race?" (På norsk: "Menneske hva er du verd?") skjedde det noe interessant. En av oss fikk et brev fra en kjent kristen leder. Han har et sterkt syn på Bibelen og jeg kommer godt ut av det med ham personlig. Men i dette brevet skrev han: "Det ser ut til at det begynner å vokse fram en ny type fundamentalistisk loviskhet." Han skrev videre hva han mente med dette: "Vi kan se dette både når det gjelder mistenkeliggjøringen fra konservativt hold overfor kristne som stiller spørsmål til Bibelens ufeilbarlighet og overfor dem som til en viss grad godtar fri abort". Det han sier her er at både de som hevder at en bibeltroende kristen må holde fast på at Bibelen er ufeilbarlig og de som hevder at han må være fullstendig mot fri abort, har et farlig syn som denne kristne lederen kaller "en ny type fundamentalistisk loviskhet". Men hva skal uttrykket "fundamentalistisk loviskhet" bety? Er vi loviske når vi avgrener oss fra vranglære? Er vi loviske når vi holder fast på både Guds kjærlighet og hellighet? Hvis det betyr en hjerteløs og kjærlighetsløs "fundamentalistisk loviskhet" som noen av oss kjenner godt fra tidligere tider, så er det opplagt at vi ikke ønsker dette. Et slikt syn og slike handlinger må vi forkaste. Vi må alltid vise Guds kjærlighet sammen med hans hellighet. Og hvis noen som har vært på villspor kommer tilbake, da skal vi ikke være stolte fordi det var vi som hadde rett, men heller glede oss. Da skal vi synge og spille glad musikk og til og med danse i gatene, fordi denne personen virkelig har kommet tilbake fra sin villfarelse. Og hvis en "fundamentalistisk loviskhet" tar fra kristendommen dens sanne menneskelighet, må vi også være imot den. Dette har dessverre ofte skjedd; kristne har ikke forstått at intellektet er viktig, de har foraktet all menneskelig skaperevne og de har sagt at det er galt å arbeide vitenskapelig. Alt dette viser at de ikke har forstått at Kristus er Herre over hele vårt liv, men mitt arbeid de siste 40 årene og alle mine bøker og filmer viser klinkende klart at jeg ikke står for et slikt syn. Og til slutt, hvis uttrykket "en fundamentalistisk loviskhet" betyr at en blander sammen det viktige og det mindre viktige i kristen lære og liv, da må det selvsagt også forkastes. KJÆRLIGHET OG HELLIGHET Men etter at vi har sagt alt dette, kan det jo tenkes at stridsspørsmålene dreier seg om sentrale ting i kristen tro og lære. Da må vi tenke på en ny måte. Som jeg sa i slutten av siste kapittel, så innebærer det å tro på sannheten at en tar en konfrontasjon når det er nødvendig. Alltid i kjærlighet, men likevel en konfrontasjon. Hvis vår første tanke alltid er å tilpasse oss, uansett hva slags sannheter som blir angrepet, da er det noe alvorlig galt med oss. Og hvis vi bruker kjærligheten som en unnskyldning for å ikke ta en konfrontasjon når det er nødvendig, da fornekter vi at Gud også er en hellig Gud. Da har vi feilet i å vise hvordan Guds sanne vesen er og rett og slett fornektet ham. På dette punktet er det vanskelig å forstå hvor dramatisk ting har forandret seg på de aller siste årene. Noe svært alvorlig er galt når en lærer på en kristen skole lærer at én av evangelistene har diktet opp noen av fortellingene om Jesus fødsel og at Jesus ikke sa en del av de ting evangeliene sier at han sa, men at noen har lagt disse ordene i hans munn senere. Det er også alvorlig når lærere på konservative, kristne læreinstitusjoner har begynt å bruke sterkt bibelkritiske metoder, de samme metodene som ødela de liberale kirkene i USA for mindre enn hundre år siden. Noe må også være galt når lederen for det filosofiske og etiske fakultetet ved et kjent kristent universitet går inn for fri abort. Det siste eksemplet på hvor galt det står til er en kjent kristen leder som har forandret sitt bibelsyn. Nå bruker han den nyortodokse, eksistensialistiske metoden, latterliggjør dem som fremdeles tror på Bibelens fulle autoritet og kaller dem "fundamentalistiske obskurantister". (1) Hvordan skal vi svare på slike ting? Når evangeliets troverdighet står på spill, og mer enn det; når millioner av barn blir drept og hele vår framtid og kultur står i fare for å bli ødelagt? Som bibeltro kristne må vi her praktisere to bibelske prinsipper samtidig, i alt vi gjør. Det ene prinsippet er kirkens renhet. Bibelen sier at vi må gjøre noe mer enn bare å snakke om den synlige kirkens renhet. Vi må praktisere den, selv om det kan komme til å koste oss mye. Det andre prinsippet er en synlig kjærlighet blant alle sanne kristne. I oss selv kan vi legge vekt på renhet uten kjærlighet, eller kjærlighet uten renhet, men aldri begge deler samtidig. For å kunne gjøre det, må vi hvert øyeblikk leve i Kristi tilgivelse og den Hellige Ånds kraft. Uten det blir vektleggingen på at kirken skal være ren noe hardt, stolt og lovisk, og kjærligheten blir ingenting annet enn kompromiss. Bare dersom vi er åndsfylte mennesker, kan vi samtidig vise både Guds hellighet og hans kjærlighet. Vi gjør det aldri perfekt, men vi må be Herren om hjelp til å gjøre det iallfall til en viss grad. Dersom vi ikke kan vise begge disse sidene ved Gud, vil ingen få se hvor stor han er. De vil bare se en karikatur av Gud og hans navn vil bli spottet. HVA STÅR PÅ SPILL? Jeg har nå skrevet om hvordan vi må reagere prinsipielt sett. Men hvis vi virkelig skal se hvordan disse prinsippene skal brukes i dagens situasjon, må vi forstå hva som skjedde de første tiårene av dette århundret. Vi sa litt på dette i kapittel 1, men nå må vi gå nøyere inn på det. I løpet av disse årene skjedde det ting som har hatt stor betydning for kirken helt fram til vår tid, og vil få det også i framtiden. På den tiden var kirkesamfunnene i USA midt oppe i det som ofte blir kalt konflikten mellom modernisme og fundamentalisme. Men jeg nøler litt med å bruke disse uttrykkene, fordi så mange misforstår dem. Spesielt har det vært en utstrakt og bevisst misbruk av ordet fundamentalisme. Ved århundreskiftet hadde tankestrømningene fra den liberale, tyske teologien for alvor kommet til vårt land. Disse tankene hadde vokst fram fra den tids europeiske filosofi. Teologene hadde prøvd å lage en syntese av opplysningstidens ideer og bibelsk teologi for på den måten å komme fram til en "moderne" forståelse av religion i motsetning til fortidens "uvitenskapelige overtro". Men problemet her var ? som vi så i kapittel I at opplysningstidens sentrale teser stod i direkte motsetning til kristen tro. Opplysningstiden stod i sterk opposisjon til alt overnaturlig og hadde som utgangspunkt at menneskene alene kunne forstå og løse alle problemer. De trodde også at menneskenaturen dypest sett var god og at samfunnet etter hvert kunne blitt perfekt bare fornuften fikk råde. På slutten av 1800-tallet, da disse tankene nådde USA, hadde de allerede trengt langt inn i de tyske, protestantiske kirkene og de bibelkritiske metodene hadde ødelagt tilliten til Bibelen. (2) Senere trengte disse tankene også inn i store deler av den katolske kirken. I de første årene av dette århundret kom denne liberale teologien til USA som en flodbølge. De fleste store, protestantiske kirkesamfunn ble slått over ende som fyrstikker og overtatt av de liberale. Men hva var det som stod på spill, hva var det som ble ødelagt? Det var evangeliet. Vi snakker ikke her om små varianter i tolkningen av mindre viktige læresetninger. Vi snakker heller ikke om forskjeller mellom ulike kirkesamfunn. De liberale fornektet det mest sentrale i vårt kristen tro: Bibelens autoritet, Kristi guddom og betydning av frelsen. Harry Emerson Fosdick, pastor i den Første Presbyterianske Kirke i New York og én av de meste sentrale talsmenn for modernismen, er et klart eksempel. I sin berømte preken, "Skal fundamentalistene vinne?", som han holdt i 1922, forklarte han hva de liberale mener om Kristi gjenkomst. De liberale, sa Fosdick,
Her ser vi hva som står på spill; Kristi verk og hans gjenkomst. Denne "nye åpenbaringen" som mennesker har kommet med erstatter Bibelen og frelse blir bare framskritt i menneskelige ordninger. Dette er vranglære og fornektelse av evangeliet og det står tydelig i opplysningstidens tradisjon: Troen på at menneskene kan bli perfekte ved egen hjelp. Å FORSVARE TROEN Som et svar på denne bølgen av liberalisme som strømmet inn over kirkene i starten av dette århundret, prøvde de bibeltroende kristne å forsvare de kristne sannhetene. Det var et nødvendig og dyktig forsvar, men mange i vår tid har totalt misforstått hva som skjedde. I spissen for arbeidet sto mange av den tids beste vitenskapsmenn, f.eks. Benjamin B. Warfeld, James Orr, W.H. Griffith og G. Campbell Morgan. En viktig del av forsvaret var utgivelsen av 12 bøker i løpet av årene fra 1910 til 1915. Disse ble kalt The Fundamentals og ble utgitt på nytt samlet i fire bind på slutten av tiåret. En kristen historiker har nettopp skrevet at disse bøkene ble skrevet som "et viktig vitnesbyrd om sannheten og de var også vitenskapelig etter en stor bragd... og bidragsyterne var en imponerende samling av konservative amerikanske og britiske vitenskapsmenn ... " (4) Vi hadde også Dr. J. Gresham Machen, den kjente professoren i det Nye Testamente ved Princeton Teologiske Fakultet. Han utgav i 1923 boken: Kristendom og liberalisme. I dette dyktige forsvarsskiftet for kristendommens sannhet argumenterte han for at liberalismen var en ny religion og ikke kristendom. Fordi de liberale teologene ikke trodde at Jesus døde for å sone alle menneskers synder og at dette er den eneste frelsesgrunn, var deres tro bare en tro på mennesket uttrykt med kristne ord og symboler. Derfor, forklarte Machen, var det bare én ting de liberale kunne gjøre hvis de ville være ærlige; å forlate kirken, for den var jo grunnlagt på Bibelens ord og lære. (5) Sentralt i dette forsvaret var den stadfestelsen av "de fundamentale sannhetene i den kristne tro" som en stor gruppe lekfolk sto for, og det forsvaret av de samme sannhetene som mange ledende kristne vitenskapsmenn kom med. Disse fundamentale sannhetene ble vanligvis oppsummert i fem sentrale punkter: 1) Bibelens inspirasjon og ufeilbarlighet, 2) Kristi guddom og jomfrufødselen, 3) Jesu soning for alle våre synder, 4) Jesu legemlige oppstandelse fra de døde og 5) hans gjenkomst. TO GRUPPER Som bibeltro kristne i dag har vi ingenting å skamme oss over når det gjelder disse første "fundamentalistenes" forsøk på å forsvare evangeliets sannheter. De konkrete læresetningene som "fundamentalistene" forsvarte er jo de samme som den kristne kirke har bekjent gjennom alle tider. Og de som sto fram med dette forsvaret var alle dyktige vitenskapsmenn. Men i løpet av 30årene begynte noe å forandre seg. Før den tid hadde de bibeltro kristne stått sammen når de liberale forsøkte å infiltrere og ødelegge kirkene. Så fikk de liberale etter hvert kontrollen over flere og flere kirkesamfunn ved å først erobre maktsentra som teologiske fakulteter og det kirkelige byråkrati. Når dette hadde skjedd, delte de bibeltroende kristne seg i to grupper. Noen holdt sterkt på prinsippet med kirkens læremessige renhet og brøt derfor ut. Andre ville akseptere en pluralistisk kirke og brøt ikke ut. Disse to forskjellige måtene å reagere på som begynte på 30-tallet, har fortsatt å prege kirkelivet i USA helt fram til i dag. Når vi ser på disse to gruppene av bibeltroende kristne, ser vi at det er problemer i begge leirene. Vi kan først se på. dem som holdt hardt på kirkens læremessige renhet og derfor forlot de liberale kirkene. Disse oppførte seg ofte hardt og brutalt og uten kjærlighet. Utbryterpartiene hadde ikke behøvd å bli så harde og ukjærlige men dette kom i praksis til å prege slike grupper i årevis framover. Det som skjedde i den Presbyterianske Kirke i USA (den nordlige delen av den presbyterianske kirken) er typisk for det som skjedde i de fleste kirkesamfunn. Det var mange som sa før splittelsen at de ikke ville godta at de liberale overtok makten. Men når dette skjedde, ble mange av dem likevel stående i kirken. Dette førte med seg at de som brøt ut følte seg sviktet av dem som ikke gjorde det. Noen av dem som ble stående i den gamle kirken ønsket at det konservative samarbeidsrådet man hadde hatt før splittelsen ikke skulle blitt oppløst, slik at man kunne fortsette samarbeidet som før. Men i skuffelse og kanskje sinne oppløste de som brøt ut av kirken umiddelbart dette rådet. På den måten ødela de all mulighet for at verden kunne få se praktiske eksempler på de kristnes kjærlighet til hverandre. Tidsskriftene som utbryterne ga ut var mer opptatt av å angripe dem som ikke brøt ut enn av å angripe de liberale. De sa ting som det kan bli vanskelig å glemme noen gang, nektet til og med å be sammen med dem som ikke hadde brutt ut og brøt all forbindelse med disse kristne brødrene. De brydde seg ikke om Jesus bud om å elske hverandre og ble ofte selvrettferdig og harde. De ga ofte det inntrykket at det å bryte ut var så rett og nødvendig at det ga dem en unnskyldning for å gjøre hva som helst etterpå. Og fordi de hadde fått denne dårlige vanen, fortsatte de med å behandle hverandre dårlig selv om det bare var små ulikheter i syn mellom de ulike grupperingene. DEN KRISTNES KALL I sitt sinne, sin frustrasjon og til og med selvrettferdighet, glemte de som brøt ut hva vårt kall som kristne alltid er. Det er at vi, både som enkeltindivider og samlet, skal vise alle mennesker at Gud lever og også hvordan hans vesen er. Gud er både hellig og kjærlig og vårt kall er å vise både hellighet og kjærlighet i alle livets situasjoner ? som foreldre eller barn, som mann eller kone, i arbeidslivet, i de kristne organisasjonene, i kirken, i møte med styresmaktene, i alt vi gjør. Vi skal vise fram Guds vesen og det vil i praksis si både hans hellighet og kjærlighet på samme tid. Dersom vi stoler på vår egen kraft i stedet for på den Hellige Ånd, er det lett å kalle det hellighet som bare er vår egen egoistiske stolthet og hardhet. På samme måten kan vi kalle det kjærlighet som bare er egoistisk toleranse, kompromiss og tilpasning. Når vi lever i egen kraft kan vi bare gjøre én av disse to ting, og begge er like egoistiske. Å vise begge deler samtidig, i vårt personlige liv, i kirken eller i samfunnet, kan vi bare gjøre hvis vi bevisst bøyer kne for Gud og fornekter vår egen egoisme. ba vil Jesus bære fram sin frukt gjennom oss, noe som vil prege også våre' handlinger, ikke bare våre ord. Det er altså svært lett å bli stolt og hard når vi skal forsvare vår kristne tro og avgrense oss mot andre kristne. Det er lett å bli selvrettferdig og begynne å tenke at en har så rett at alle midler og metoder er tillatt. Det var akkurat det de gjorde, de som brøt ut av de liberale kirkene for 50 år siden, og Kristi arbeid har måttet betale dyrt for det i all ettertid. La oss be Herren om nåde og om svært konkret hjelp, så vi ikke gjør denne feilen på nytt igjen og slik gir Satan en ny seier. DET VIRKELIGE SKILLET Et annet problem for dem som forlot den presbyterianske kirken var hvor skillelinjen skulle gå. Skulle den gå mellom de bibeltro kirkene og de som ikke lenger trodde på Bibelen? Eller skulle den gå mellom folk fra vårt kirkesamfunn og folk fra andre kirkesamfunn? Når vi skal starte en ny kirke, gjør vi det først og fremst for at den skal være presbyteriansk og i overensstemmelse med de reformerte bekjennelsene, for at den skal praktisere det baptistiske synet på dåpen, det lutherske synet på sakramentene etc.? Eller starter vi en kirke for å forkynne det evangeliet som historiske, bibeltro kirker av alle konfesjoner bekjenner seg til? De som gjør dette siste kan i neste omgang forkynne de læresetningene som er spesielle for sitt eget kirkesamfunn, på denne siden av skillelinjen. Disse to mulige svarene på spørsmålet vil få svært store praktiske konsekvenser, både når det gjelder motivasjon, samarbeid og praktisk arbeid. Det ene synet er felleskirkelig og bibelsk og vil gi framgang, på to nivåer: a) Kirkene vil vokse og de som blir vunnet får et rett syn på forskjellene mellom ulike kirkesamfunn. b) Det vil føre til at vi får et sterkt lederskap samlet fra alle kirkene. Det andre synet er innadvendt, selvbegrensende og sekterisk. Som bibeltroende kristne har vi vår bakgrunn fra mange ulike kirkesamfunn. Men vi trenger hverandre, kanskje spesielt sterkt i dag. La oss holde fast på alle våre læresetninger. La oss snakke om forskjellene. Men la oss samtidig være klar over hva som er viktigst. Det virkelige skillet går ikke mellom presbyterianerne og alle andre, mellom lutheranerne og alle andre, mellom anglikanerne og alle andre eller mellom baptistene og alle andre. Det virkelige skillet går mellom dem som har bøyd kne for Gud og for den åpenbaring han har gitt oss i sitt feilfrie ord, Bibelen, og dem som ikke har gjort det. TOLERANSE De som ikke brøt ut av de liberale kirkene for 50 år siden hadde også sine problemer. For det første stod de i fare for å bli preget av en usunn toleranse. De hadde allerede akseptert en teologisk pluralisme i kirken og dette kunne lett føre til kompromisser og tilpasning til det liberale synet. Noen av dem som brøt ut ble alt for harde, men noen av dem som ble værende ble til gjengjeld alt for myke. Noen sa: Vi vil ikke bryte ut av kirken nå, men hvis så eller så skjer, da vil vi gjøre det. Disse var i hvert fall i prinsippet imot en pluralistisk kirke. Andre igjen utviklet sin egen form for hardhet; de bestemte seg for å bli værende i kirken uansett hva som skjedde. Hvis en er tolerant når det gjelder hvilket syn som kan tolereres innenfor en kirke, er det lett å bli tolerant også når det gjelder teologien og dogmene, inklusiv bibelsynet. Det er tydelig at det er slik utviklingen har gått de siste årene. Med utgangspunkt i toleransen når det gjaldt kirkens renhet som vi så i 30- og 40-årene har vi fått en stadig økende toleranse når det gjelder skriftsynet blant mange konservative kristne. For svært mange kristne i dag spiller det ingen rolle om en har et sterkt, historisk bibelsyn eller et eksistensialistisk. Folk med det siste synet hevder at Bibelen er autoritativ når det gjelder religiøse ting, men ikke når den taler om historien eller verden, ofte heller ikke når den tar opp f.eks. forholdet mellom mann og kvinne. På ingen måte alle som ble værende i de liberale kirkene har utviklet seg i denne retning. Men jeg tror iallfall at de som valgte å bli stående "uansett hva som skjer" ikke har kunnet unngå å bli preget av en slik form for toleranse. De strever hardt for å dekke over forskjellene i bibelsyn, for å kunne beholde en overflatisk enhet så lenge som mulig ? på tross av at det ikke fins noen som helst enhet på dette punktet i dag. Når kampen etter hvert kommer til å dreie seg mer og mer om sentrale teologiske læresetninger kan vi være sikre på at denne utviklingen i liberal retning vil fortsette. Det vet jeg både ut fra kirkehistorien og ut fra personlige erfaringer. Om to eller tre generasjoner vil det ikke lenger være noe skille mellom liberale og bibeltro i disse kirkene. FLYTTING AV GRENSENE Det andre problemet for dem som ikke forlot de kirkene der de liberale overtok makten, er den naturlige tilbøyeligheten til å stadig flytte grensene for når en er nødt til å si stopp. Kunne f.eks. slike velkjente bibeltroende presbyterianere som Clarence McCartney, Donald Grey Barnhouse og T. Roland Phillips ha blitt stående i kirkesamfunn som ikke en gang kan utøve kirketukt overfor klare vranglærere? Tenk f.eks. på professor John Hick som har skrevet boken: Myten om den inkarnerte Gud. Hvordan kan en mann som kaller inkarnasjonen en myte kalle seg en kristen? På tross av dette ble han nettopp akseptert som forstander av Claremont presbyteriet i California. Og hvordan kunne disse mennene ha blitt stående i kirkesamfunn som går sterkt inn for fri abort? Eller i kirkesamfunn som ser på det som en "seier" når praktiserende homoseksuelle blir ordinert? Hva tror du McCartney, Barnhouse og Phillips ville ha sagt til dette? Slike tilstander innenfor sitt eget kirkesamfunn ville ha vært utenkelig for dem. FALSKE SEIERE Bibeltro kristne må passe seg for falske seiere. Folk i kirkenes maktstrukturer (som ofte er liberale) vet hvordan de skal få dem som er bibeltro ut av balanse. De kan gi de konservative kristne mange falske seiere bare for å hindre dem i å ta et klart standpunkt. Det er fremdeles mange som sier: "Ikke bryt ut av rekkene. Vent litt lenger, vent på dette eller på dette". Alltid skal man vente, aldri handle. Men 50 år er lenge å vente mens ting blir stadig verre. På grunn av min dårlige helse har jeg ekstra god grunn til å si at vi ikke kan vente hvor lenge som helst med å ta det modige og kostbare standpunktet som vi av og til snakker om. Til og med det som ser ut til å være en stor seier kan vise seg å ikke få noen som helt betydning. Jeg har også her et godt eksempel fra The Northern Presbyterian Church. I 1924 tenkte de konservative at den beste måten å møte den liberale trusselen på var å velge en klart konservativ pastor som synodeformann. Og de fikk også valgt en ortodoks, bibeltro mann til synodeformann det året, Dr. Clarence Edward McCartney. De konservative jublet og alle avisene skrev mye om denne store seieren. Men mens de konservative feiret seieren, styrket de liberale sin makt i det kirkelige byråkratiet. Og fordi de fikk lov til å gjøre det, kom ikke valget av denne konservative synodeformannen til å bety noe som helst. I 1936 hadde de liberale fått så stor makt at de var i stand til å avsette J. Gresham Machen, og ta fra ham kappe og krage. Slik jeg ser det kom de aller fleste protestantiske kirkesamfunn i USA under liberal kontroll i løpet av 1930årene. Og nå i 80-årene står de kirkene som ikke ble overtatt av de liberale for 50 år siden i samme valgsituasjon som de andre gjorde den gang. En. bør også være klar over at Den Romersk Katolske Kirke også har fått mange såkalte "progressive" prester, teologer og lærere i løpet av de siste årene. Dette er eksistensialistiske teologer som tror og lærer det samme som sine trosbrødre i de protestantiske kirkene, men bruker tradisjonelle katolske ord og begreper i stedet for protestantiske. To av de protestantiske kirkesamfunnene som nå står i en avgjørende valgsituasjon har forsøkt å beskytte seg på samme måte som The Northern Presbyterian Church; ved å velge en konservativ kirkepresident. Men jeg vil her oppfordre de kristne i disse kirkene til å lære av den presbyterianske kirkens feil. Tro ikke at det å velge en bibeltro person til president eller til en annen viktig stilling vil gi noen sikkerhet. Dersom maktinstitusjonene i kirken, byråkratiet og utdanningsinstitusjonene, fremdeles blir kontrollert av de liberale, vil et slikt valg ikke forandre noen ting. En kirke må kjærlig, men klart og konsekvent praktisere kirketukt ? læremessig renhet ? hvis den skal kunne være trygg. Guds hellighet må komme tydelig fram i alle saker som har med kirken å gjøre. Vi må praktisere det som er sant, ikke bare snakke om det. SANNHET Det er viktig å forstå at verken den nye humanismen eller den nye teologien har noen forståelse av hva sannhet - absolutt sannhet - er. Relativismen har seiret både i kirken, på universitetet og i samfunnet. En sann kristen derimot, er kalt til å både lære og leve etter sannheten, midt i vår tids relativisme. Og hvis det noen gang har vært viktig å leve konsekvent etter sannheten, så må det være i vår tid. Dette betyr bl.a. at hvis de liberale holder fast på sin vranglære etter at vi har gjort alt vi kan på det personlige plan, da må en utøve kirketukt mot dem. Som jeg har forklart utførlig i boken The Church Before the Watching World, så må kirken være en trofast Krist brud. (6) Og som jeg har beskrevet der i detalj, de liberale er ikke trofaste mot Bibelens Gud, den levende Gud, han som virkelig eksisterer. (7) Historisk, bibelsk kristendom tror at kristendommen ikke bare er læresetninger, men sannhet. Sannheten i forhold til virkeligheten og i forhold til vårt endelig referansepunkt, den uendelige, personlige Gud. Liberalisme, derimot, er troløshet, den er åndelig ekteskapsbrudd mot vår guddommelige brudgom. Dypest sett er det snakk om lojalitet; lojalitet ikke bare mot dogmene, men også mot vår åndelige brudgom. Mot den uendelige, personlige, guddommelige brudgom, han som virkelig eksisterer og ikke er et produkt av vår egen fantasi. Vi tror ikke bare at det fins en sannhet, men også at vi har denne sannheten. Det er en sannhet som har et innhold og som kan kommuniseres. En sannhet som kan leves og som vi kan dele med mennesket i vår moderne verden. En sannhet som Kristus og Bibelen har gitt oss. Tror du at mennesker i vår tid vil ta oss alvorlig hvis vi ikke lever etter denne sannheten. Tror du så mye som et øyeblikk at virkelig alvorlige og dypttenkende unge mennesker i vår tid vil ta oss alvorlig hvis vi ikke praktiserer den sannheten vi tror på i alle livets situasjoner? Dette gjelder også våre egne ungdommer, når de begynner å studere på universitetet og der lærer i sosiologi, psykologi, filosofi, osv. at alt er relativt. I en tidsalder som ikke tror at sannhet eksisterer, tror du disse vil ta foreldrene sine alvorlig når disse snakker om sannhet og sier at de tror på sannheten? Vil slike foreldre ha noen som helst troverdighet hvis de ikke også i praksis viser at det fins noe som er sant og noe som er galt også når det gjelder religiøse spørsmål? Det er derfor nødvendig for en sann kristen å stå imot det McLuhan kaller "kjølig" kommunikasjon, som de liberale teologene driver på med, og i stedet bruke "varm" kommunikasjon med teologisk og bibelsk innhold. Bare på den måten kan vi virkelig vise Guds hellighet. Vi tror på "varm", innholdsmessig kommunikasjon, men i vår tid blir kommunikasjonen mer og mer "kjølig", dvs. med mindre saklig innhold og rasjonalitet. Derfor må vi som holder fast på den historiske, kristne tro, legge stadig mer vekt på innholdet, for det er innholdet i vår tro som viser at den er sann. På denne måten blir vi stående som en fullstendig motsetning til de eksistensialistiske teologene. Dersom vi overhode skal kunne snakke om sannhet, må vår tro ha et innhold og stå i motsetning til det som ikke er sant. Og for å vise at vår tro er slik, må vi utøve kirketukt mot dem som har fjernet seg fra historisk, kristen tro. På den måten kan vi vise hva det betyr at Gud er hellig. Men samtidig må vi også vise Guds kjærlighet overfor de menneskene som har et annet syn. For 50 år siden, da den presbyterianske kirken i USA opplevde sin store splittelse, glemte vi nettopp dette. Vi snakket ikke om våre meningsmotstandere med kjærlighet, og det har vi måttet betale dyrt for nå etterpå. Vi må elske alle mennesker, også de eksistensialistiske teologene, selv om de har fjernet alt rasjonelt innhold fra sin tro. Vi må behandle dem som vår neste; Jesus ga oss det budet at vi skulle elske vår neste som oss selv. Vi må vokte vår kirkes læremessige renhet godt og disiplinere dem som holder fast på bibelstridige syn. Men samtidig må vi elske dem som mennesker og vise dette i praksis når vi snakker og skriver om dem. Vi må vise dette både i kirken og overfor verden. Vi må si at de liberale tar fullstendig feil og sørge for at de ikke får utbre sin lære i kirken. Men det må ikke være vår egen syndige natur som gjør det, uten kjærlighet. Av oss selv kan vi ikke vise både fasthet og kjærlighet, men med den Hellige Ånds hjelp går det. jeg er lei meg for at vi handlet galt i den presbyterianske kirken for mange år siden. vi var ikke oppmerksomme på at vi også måtte vise kjærlighet i vår kamp mot de liberale. Den unnlatelsen har kostet oss dyrt; kirken vår gikk tapt. BISKOP PIKES TRAGEDIE Bare gjennom bønn kan vi både vise kjærlighet og legge vekt på sannheten samtidig. For en del år siden hadde jeg en diskusjon med biskop James Pike i et stort auditorium ved Roosevelt Universitet i Chicago. (Biskop Pike var en ledende liberal teolog i den episkopale kirke.) Noen år før vår diskusjon hadde kirken prøvd å få ham avsatt pga. vranglære, men saken hadde blitt henlagt. Ikke fordi hans syn likevel var ortodoks, men fordi den episkopale kirken hadde godtatt teologisk pluralisme og relativisme og derfor ikke hadde noe grunnlag for å drive kirketukt. Før diskusjonen hadde jeg bedt folk på L'Abri om å be om én spesiell ting: at jeg skulle være i stand til å presentere et klart bibelsk syn for ham og for alle som hørte på og at jeg skulle kunne ha et godt menneskelig forhold til ham også etter samtalen. Dette var noe jeg ikke kunne gjøre av meg selv, men Gud svarte vår bønn. Mine synspunkter og våre forskjellige syn kom klart fram, men han ble ikke ødelagt som menneske. Da diskusjonen var over, sa han: "Kom og besøk meg i Santa Barbara når du kommer til California". Senere, da Edith og jeg var i Santa Barbara, besøkte vi ham og fortsatte samtalen vår. Uten å gå på kompromiss med noen ting og uten å ødelegge ham, fordi vi lot ham forstå at på tross av alle forskjeller respekterte vi ham som menneske. Vi snakket også om hans forsøk på å få kontakt med sønnen sin på andre siden av døden og advarte ham mot å flørte med djevelske åndsmakter på den måten. Dette var nemlig etter at hans sønn hadde begått selvmord og biskop Pike hadde prøvd å snakke med ham gjennom et medium. Og han ble ikke sint, selv om han var gråten nær. Det er mulig å legge sine meninger klart fram, også negative om nødvendig, dersom en samtidig behandler menneskene som mennesker. Jeg skal aldri glemme siste gangen jeg snakket med ham, en gang Edith og jeg hadde vært på the Center for the Study of Democratic Institutions. Han sa da noe av det tristeste jeg noen gang har hørt: "Da jeg ble en troende etter tidligere å ha vært agnostiker, begynte jeg å studere ved Union Theological Seminary. Jeg var på leting etter og ventet å finne brød, men da jeg avsluttet studiene der, sto jeg med hendene fulle av småstein. " Hvem var ansvarlig for biskop James Pikes tragedie? Det var hans liberale teologiprofessorer som tok fra ham alt virkelig og alt menneskelig. Vi kan ikke ta lett på det faktum at liberale professorer ved mange teologiske skoler gir ungdommene steiner for brød. Men samme hvor sjokkerende slike situasjoner er, må vi ikke glemme å alltid vise våre meningsmotstandere kjærlighet. Vi må gjøre alt som står i vår makt for å verne om den rette lære, for på den måten å vise Guds hellighet. Men samtidig som vi argumenterer så sterkt vi kan mot de liberales syn, må vi vise dem Guds kjærlighet. Uansett hvor bitre de blir, uansett hva de sier eller skriver om oss i avisene. Hvis vi svikter på et av disse to områdene, vil vi ikke gi rett vitnesbyrd om Guds hellighet og kjærlighet. KIRKETUKT La oss igjen gå tilbake til striden i den presbyterianske kirke i 1930-årene, da de bibeltroende kristne ikke husket på denne balansen. På den ene siden ventet de altfor lenge med å disiplinere vranglærerne, slik at de mistet kirken. (Og de bibeltroende kristne i de aller fleste andre kirkesamfunnene gjorde akkurat den samme feilen). På den andre siden behandlet noen av dem de liberale som mindre enn mennesker. Disse dårlige vanene tok de med seg inn i sine nye kirker, og da det her oppstod uenighet om enkelte detaljer, fortsatte de med å behandle sine meningsmotstandere dårlig. Pass alltid på hvordan du snakker med mennesker du er uenig med, vis dem alltid både Guds hellighet og hans kjærlighet. Og en slik holdning vil ikke komme automatisk, det kreves mye arbeid og mye bønn. Vi må skrive om dette i våre tidsskrifter, preke om det i våre kirker og også vise en slik holdning i våre forsamlinger og overfor våre egne barn. Det er viktig å vite hva dette prinsippet går ut på, men like viktig å bruke de rette ordene når vi snakker om det. Det må f.eks. ikke kalles splittelse. Prinsippet heter å vise kirkens læremessige renhet. Det er viktig å bruke de rette ordene, fordi vi blir preget av ord som vi bruker år etter år. Derfor gjentar jeg: Prinsippet heter å vise kirkens læremessige renhet. Hvordan vi i praksis skal forholde oss vil variere med hver enkelt situasjon, men holdningen må alltid være, den samme. Kirken tilhører dem som ved Guds nåde er trofaste mot Bibelen, og nesten alle kirker har i løpet av sin historie vært nødt til å utøve kirketukt. Og når det skjer, må en alltid passe på å vise kjærlighet samtidig med fastheten. Mellom 1880 og 1930 kan vi se at kirketukten ble snudd fullstendig opp ned. Tidlig på 1880-tallet ble Dr. Charles A. Briggs disiplinert for sitt syn. Han var en ivrig forsvarer av bibelkritikken og var den første til å innføre liberal teologi ved Union Theological Seminary i New York. I 1881 ble han anklaget for vranglære og i 1883 ble han fratatt sitt presteembete av generalforsamlingen til the Northern Presbyterian Church. Men i 1930-årene hadde gammelliberalerne overtatt kirken og situasjonen når det gjaldt kirketukt var helt motsatt: I 1936 var det de liberale som tok fra Dr. Machen presteembetet fordi han hadde stått for et konsekvent ortodoks syn. Dr. Machen ble avsatt i 1936. Hva hadde skjedd i årene fra 1883 som kunne forandre situasjonen så totalt? De bibeltroende kristne hadde ikke vært konsekvente når det gjaldt kirketukt. De disiplinerte Dr. Briggs i 1883, men etterpå ventet de altfor lenge. De hadde vunnet et stor seier, men etter dette ene tilfellet av kirketukt, gjorde de ingenting før det var altfor sent. Disiplin i kirken og i de kristne organisasjonene ? akkurat som i en familie - er ikke noe man gjør én gang for alle, med stor ståhei og entusiasme. Og kirken må ikke behandles som en upersonlig organisasjon. Den er Kristi kirke og må behandles som mennesker, med daglig omsorg og alltid med fasthet og kjærlighet. Å vise kirkens læremessige renhet betyr altså å konsekvent disiplinere dem som ikke har et holdbart syn på Bibelens lære. Hvorfor er det så utenkelig å drive kirketukt i dag? Hvorfor er minst to kirkesamfunn i USA så i hendene på de liberale at det både offisielt og formelt sett er umulig å drive kirketukt ? umulig til og med i teorien? Det er fordi både verden og de liberale kirkene er totalt oppslukt av synkretisme og relativisme. Det var ikke utenkelig for våre forfedre å drive kirketukt, for de trodde at sannheten fantes. Men fordi verden og de liberale kirkene ikke lenger tror at det fins noen sannhet, har all form for disiplinering når det gjelder kristne læresetninger blitt utenkelig. NESTE SKRITT La oss nå se på noe nytt. Hva har framtiden i vente for oss, for vår menighet og for våre fysiske og åndelig barn? Amerika forandrer seg med stor hastighet og vil snart bli et fullstendig humanistisk samfunn. Tror vi at denne utviklingen er uten betydning for våre framtidsplaner og for kirken? En ortodoks, presbyteriansk menighet i San Fransisco måtte nylig møte i retten, anklaget for diskriminering fordi de hadde sagt opp en praktiserende homofil organist. Er vi så blinde at vi ikke en gang hører alle de tydelige faresignalene? I hvilket presbyterium i the Presbyterian Church USA kan man anklage en ordinert mann for vranglære og regne med at han blir disiplinert? Ingen, og det samme gjelder flere andre kirkesamfunn. Vi skal selvsagt først gjøre alt vi kan på det personlige plan, vise omsorg og prøve å hjelpe denne personen. Men dersom han holder fast på sin vranglære, må man bruke kirketukt - ellers vil ikke kirken være trofast mot sin brudgom. Når et kirkesamfunn har kommet så langt at kirketukten ikke lenger fungerer, må medlemmene komme fram for Herren og avgjøre om de skal bryte ut. Her må en bruke prinsippet med kirkens læremessige renhet og om nødvendig ta konsekvensen av det. Et slikt skritt gjør en med tårer, ikke med jubel og hurrarop og heller ikke fordi en tror at det er mulig å stifte en perfekt kirke. En gjør det bare fordi det er absolutt nødvendig. De som bryter ut av sin kirke må fortsette å elske de liberale, fordi det er rett. Dersom vi ikke vet hvordan vi både skal elske de liberale og avgrense oss mot deres lære, har vi sviktet når det gjelder å vise både Guds kjærlighet og hellighet samtidig. Vi svikter overfor verden, overfor kirken, overfor våre barn, overfor Guds engler og overfor Herren selv. LÆRDOMMEN FRA FORTIDEN Hva kan vi lære fra fortiden når vi diskuterer Bibelens autoritet og ufeilbarlighet? Først må vi se at det er en direkte parallell mellom det som skjedde i starten av dette århundre og det som skjer i dag. Skal vi gjenta feilene vi gjorde tidligere eller skal vi lære av dem og være i stand til å uttrykke både hans kjærlighet og hans hellighet? De konservative kristne i dag er på full fart i de sporene som for 50 år siden førte de store kirkesamfunnene utfor stupet. Men det er fremdeles tid til å hindre at kirkene blir fullstendig overtatt av dem som har et svakt bibelsyn og er påvirket teologisk og kulturelt av dagens dominerende virkelighetsforståelse. Men det avhenger av at vi er modige nok til å klart avgrense oss fra det som er feil. Dessverre ser det ut til at utviklingen går i samme retning som den gjorde i de store kirkesamfunnene for 50 år siden. Bibelkritiske metoder blir mer og mer akseptert ved bibelskoler og teologiske fakulteter, en aksepterer mer og mer den nyortodokse tenkemåten, en aksepterer stadig flere humanistiske ideer både i teologien og i praktisk arbeid og en aksepterer i stor grad pluralisme og tilpasning til denne verden innen kirken. Og hva har de kristne lederne gjort med denne utviklingen? Et overveldende flertall av dem har vært passive, de har latt utviklingen gå stadig videre og prøvd å dekke over de motsetningene som fins. Vi ser igjen at det har skjedd en katastrofe: De kristne lederne har latt være å ta standpunkter i saker der en virkelig kunne ha gitt et alternativ til den relativismen som er og mer dominerer vår tid, fordi et slikt standpunkt ville ha ført til at de selv måtte ha revurdert sine egne planer og standpunkter. Og når nå vår egen kultur smuldrer opp, kan vi vente noe annet enn en stadig mer vidtgående katastrofe i form av en fullstendig moralsk oppløsning og framveksten av et nytt totalitært regime bygd på humanistiske ideer? Det er dette som vil skje hvis vi ikke tar et standpunkt i dag. PRAKTISKE FORSLAG På det praktiske plan er det flere ting som må gjøres. Både i kirkene og i kristne organisasjoner og institusjoner. Mennesker som beveger seg bort fra det historiske synet på Bibelen og fra lydigheten mot Guds ord, må disiplineres. Det må gjøres på den måten jeg har beskrevet i dette kapitlet: med ekte kjærlighet og uten selvrettferdighet. Men et klart standpunkt må tas, når det gjelder hvem som skal velges inn i styrene for kristne organisasjoner og skoler, hvilke skoler vi skal anbefale for unge kristne, om vi skal samarbeide om bibelske spørsmål med mennesker som har et svakt syn på Bibelen og hva slags ting kristne tidsskrifter og forlag skal trykke. I disse sammenhengene, og spesielt på skolefronten, er avgjørelsene våre svært viktige. For det var på disse områdene - kristne utdanningsinstitusjoner og forlag og den kristne organisasjonsstrukturen - at de konservative for 50 år siden lot være å praktisere kirketukt og dermed overlot kontrollen til de liberale. Og dersom du blir kritisert eller disiplinert fordi du er lydig mot Kristus, og kanskje til og med må forlate kirken eller organisasjonen du er med i, da bønnfaller jeg deg at du likevel må finne en. måte å vise verden denne kjærligheten som er mellom alle sanne kristne. Å praktisere sannhet betyr å dra en linje mellom dem som har et historisk syn på Bibelen og dem som har det nye og svakere synet. Men dette betyr ikke at de som har dette nye synet ikke er brødre og søstre i Kristus eller at vi ikke skulle ha et kjærlig, personlig forhold til dem. Del ikke verden opp i venner og fiender på en hatsk og stygg måte. Hvis du gjør det, vil verden se det og vende seg bort. Dine barn vil også se hvor stygt og ukjærlig dette er og kanskje vende seg bort fra deg. De vil høre deg si harde og stygge ting om mennesker som tidligere var dine venner, og pga. det vende seg bort fra deg. La ikke dine barn eller andre mennesker vende seg bort fra deg fordi du glemmer å ved Guds nåde praktisere begge disse to prinsippene samtidig: Å vise både kjærlighet og hellighet. NÅR VERDEN STÅR I BRANN Til slutt. Vi må ikke glemme at verden står i brann. Vi er i ferd med å ikke bare miste kirken, men også hele vår kultur. Vi lever i en etterkristen verden som er under Guds dom. Derfor må vi i dag snakke slik Jeremia gjorde. Noen mennesker tror at fordi USA er USA og fordi England er England så vil de ikke komme under Guds dom. Men dette holder ikke stikk. Slik jeg ser det har vi i Nord-Europa etter reformasjonen hatt en bedre forståelse av virkeligheten enn de fleste andre mennesker. Men nå har vi forkastet denne forståelsen og dette lyset. På kinoer og kunstmuseer og i romaner kan vi se hvordan mennesker med forakt forkastet alle de gamle verdiene. Og verst av alt; moderne teologi gjør akkurat det samme. Tror du at Gud vil la være å dømme våre land bare fordi de er våre land? Tror du virkelig at den hellige Gud vil la være å dømme? Hvis denne analysen av vår tid er korrekt, så trenger vi hverandre. Vi må holde fast på de ting som skiller de ulike kirkesamfunnene. Og vi må snakke om disse forskjellene mellom oss samtidig som vi holder fast på dem. Men la oss samtidig være klar over hva som er viktigst i vår tid. Det er ikke forskjellene mellom ulike kirkesamfunn som skaper avgrunnen mellom oss. Vi holder fast på disse forskjellene fordi vi tror vårt eget syn er bibelsk. Men Guds bud er at vi skal elske og være ett med dem som er i Kristus Jesus og deretter la Guds sannhet få tale inn i alle deler av vårt liv og vårt samfunn. Og det som hindrer oss i å gjøre dette er ikke vårt kirkesamfunns læresetninger. Vi holder fast på dem fordi vi tror at Bibelen virkelig sier at det er slik. Men i tillegg til dette har vi et ansvar og et kall til å være noe for hele Kristi kirke og for hele vårt samfunn og kultur. Hvis vi ikke forstår dette, forstår vi ikke hvor rik kristendommen og Guds sannhet er, heller ikke hvor mye en kristens kall betyr for hele livet. Jesus kan ikke kalles frelser hvis vi ikke også kaller ham Herre. Og vi kan ikke kalle ham Herre på rett måte dersom han bare er Herre over en del av livet og ikke over hele ? inklusiv de sosiale, politiske og kulturelle aspektene. I vår tid, når verden står i brann, må vi passe på å ha den rette prioriteringen. Vi må ha mot til å dra en linje mellom dem som har gitt opp Bibelens fulle autoritet, pga. teologisk eller kulturell påvirkning, og dem som ikke har gjort det. Men vi må på samme tid praktisere en synlig enhet mellom alle dem som har bøyd kne for den levende Gud og på den måten vist at de godtar Bibelen, Guds egen åpenbaring. La oss lære fra fortiden og leve et liv som kan få både våre kirker og vårt samfunn inn på en ny kurs ? for å frelse sjeler og bygge opp Guds folk. Eller som i alle fall kan forsinke utviklingen mot opprettelsen av et humanistisk samfunn og en totalitær, undertrykkende stat.
FOTNOTER TIL KAPITTEL 3 1) Les videre i Bernard Ramm, Beyond Fundamentalism: The Future of Evangelical Theology (San Francisco; Harper and Row, 1983), spesielt s 19-22 og 43-44. 2) Det er ikke snakk om å være
for eller mot vitenskapelig arbeid her. Bibeltroende kristne skulle
aldri være negative til ekte vitenskapelig arbeid på noe
område. Og bibeltro teologer har i alle år deltatt i tekstkritisk
arbeid, der en ut fra de forskjellige håndskriftene finner ut
hva som er den beste teksten. Det er naturlig at de finner dette arbeidet
viktig; Gud har jo i Bibelen kommunisert til oss med klare ord, derfor
er man interessert i å ha en så god tekst som mulig. Derfor
har altså kristne vitenskapsmenn gjennom alle år arbeidet
aktivt med dette spørsmålet. 3) Sitert i George C. Bedell, Leo Sandon Jr. og Charles T. Welborn, Religion in America (New York: Maemillan, 1975) s 237. 4) George M. Marsden, Fundamentalism and American Culture: The Shaping of Twentieth Century Evangelicalism: 1870-1945 (New York: Oxford University Press, 1980), s 118-119. 5) Se videre i Eerdmans' Handbook to Christianity in America, Mark A. Noll et al eds. (Grand Rapids, Mich: Eerdmans, 1983), s 379. 6) Les videre i The Church Before the Watching World, kapittel 2, s 35-60. I The Complete Works, Bind IV, s 133-149. 7) Les videre i The Church Before the Watching World, kapittel 1, s 9-34, i the Complete Works, Bind IV, s 117-132. |
