KAPITTEL 4: BAKTALELSE OG KOMPROMISSNavn er svært virkningsfulle og kan brukes til å gi uttrykk for mange meninger og følelser. De kan brukes både til å bygge opp og til å ødelegge. Som vi har sett i kapittel 3, ble navnet "fundamentalisme" først brukt i midten av 1920-årene. På den tiden og også tidligere var den liberale teologien i sterk framgang i de store kirkesamfunnene og liberale teologer overtok ledelsen av kristne utdanningsinstitusjoner og tidsskrifter i tillegg til at de fikk ledende stillinger i mange kirker. FUNDAMENTALE SANNHETER Som en respons til dette utgav bibeltroende kristne, under ledelse av J. Gresham Machen og Robert Dick Wilson, en serie bøker som de kalte "De fundamentale trossannheter". Disse menneskene ønsker ikke å lage en "isme" ut av dette, de skrev om det de mente var noe av det viktigste kirken hadde trodd på gjennom alle, tider. Det var kristendommens mest fundamentale sannheter, sannheter som en klart kunne lese om i Bibelen og som de var interessert i og følte seg forpliktet på. Og som vi så i siste kapittel, så ble disse sannhetene utgitt i en serie bøker skrevet av den tids dyktigste kristne tenker. En slik kvalitet hadde også mange andre publikasjoner på den tid som ga uttrykk for Bibelens lære og sannheter. I forbindelse med disse bøkene ble så ordet fundamentalist brukt. I starten var det ingenting galt med dette ordet, verken når det gjaldt definisjonen av det eller assosiasjonene det førte med seg. Personlig ville jeg nok ha foretrukket uttrykket "en bibeltroende kristen", slik Dr. Machen gjorde, for det var akkurat det diskusjonen dreide seg om. Etter som tiden gikk, derimot, fikk ordet fundamentalist en helt annen betydning som ikke hadde noen forbindelse med den opprinnelige meningen. Det kom etter hvert til å bety en form for pietisme som stenger kristendommen inne i en snever åndelighet. Mennesker med et slikt syn anså mange ting som har med kunst, kultur og utdannelse å gjøre for å være uåndelige, og hevdet at kristne ikke burde være opptatt av slikt. Åndelighet for disse menneskene betydde en svært snever del av det kristne livet og alle andre ting ble regnet som farlige. Fundamentalisme ble også noen ganger noe svært hardt og ukjærlig, selv om disse menneskene gjorde rett i å reise seg mot liberal teologi som fornektet Bibelen. ALLE DELER AV LIVET På grunn av dette misbruket av ordet fundamentalisme, begynte en i USA noe senere å bruke ordet evangelikal. Dette ordet hadde man hentet fra England, der det på 20- og 30-tallet hadde blitt brukt om det Machen og de andre stod for i USA. Nemlig bibeltroende kristendom som et alternativ til ulike former for liberal teologi. På midten av 40-tallet hadde ordet evangelikal blitt vanlig også i USA. Der ble det spesielt brukt for å vise til en bibeltroende livsform som ikke stengte seg ute fra livet, men tvert imot prøvde å gi kristne svar på det som skjedde i samfunnet; på det politiske og kulturelle plan. Ordet viste til kristne som arbeidet for å lede andre til Kristus og som også prøvde å være lys og salt i sin tid. Det var på denne tiden, fra ca 1950, at mine foredrag og bøker begynte å få en viss betydning. Disse tidlige foredragene og bøkene mine la sterk vekt på Kristi herredømme over hele livet, også over ting som kultur, kunst og filosofi. Samtidig la de vekt på nødvendigheten av å være bibeltro, og som en konsekvens av det nødvendigheten av å - i kjærlighet - stå imot all falsk teologi. De viste også hva slags destruktive resultater det falske synet på verden, som vi møter overalt omkring oss, fører med seg. Jeg vil ikke legge for stor vekt på betydningen av disse bøkene, men for en del mennesker åpnet de en ny dør, spesielt i de radikale 60-årene. Mange oppdaget en kristendom som var holdbar i deres egen tid, da verdisystemet brøt sammen og de gamle kulturelle normene ble snudd opp ned. Mange begynte å forstå at dette nye verdisystemet som så totalt dominerer vår tid har ødeleggende konsekvenser for livet. Dette synet består i at alt som virkelig eksisterer i verden er masse og energi som har fått den formen vi ser i dag ved hjelp av uendelig lang tid og tilfeldigheter. Unge mennesker på 60-tallet merket at dette synet gjorde at alle standarder ble relative og at livet ble meningsløst, og de begynte å leve som om dette var sant. I denne situasjonen har heldigvis et visst antall mennesker funnet at L'Abris presentasjon av kristendommen presenterer et holdbart alternativ. Der legger vi vekt på at vår kristne tro berører hele livet og hjelper oss å forstå ting som skjer i samfunnet samtidig med at vi legger vekt på å leve et liv i bønn. Mange har etter at de har forstått dette, blitt bibeltroende og brennende kristne. Men legg merke til at det må to ting til for å oppnå dette resultatet: 1) Vi må være virkelig bibeltroende og 2) vi må møte resultatene av den ødeleggende virkelighetsforståelsen som omgir oss med kjærlig, men klar konfrontasjon. Denne doble vektleggingen har ved Guds nåde fått en viss betydning i mange land og på mange områder. Men her ser vi et nytt eksempel på at betydningen av navn kan forandres. Gradvis begynte disse som kalte seg evangelikale å tilpasse seg denne verden. Det ligger ingen slik tilpasning implisitt i ordet og de menneskene som først brukte det hadde heller aldri tenkt seg noe slikt. De som først kalte seg evangelikale var bibeltroende og hadde ikke inngått noen krompromisser når det gjaldt forholdet til verden. OLABUKSE-MENTALITETEN Det er svært viktig å forstå hva som skjedde her. Forandringen i retning av å tilpasse seg denne verden er en parallell til det som tidligere skjedde med fundamentalismen. Etter de store kampene på 30-tallet, utviklet fundamentalismen seg mer og mer til en misforstått pietisme som så på alle utfordringer fra verden omkring seg som uåndelige. De mente at en kristen bare burde være opptatt med å lede andre mennesker til Kristus og så å leve et svært privatisert kristenliv. På den måten ble den destruktive, omliggende kulturen og samfunnsutviklingen ikke konfrontert i det hele tatt. Når det gjelder denne nye "konservative", "evangelikale" kristendomsformen som tilpasser seg denne verden, så har det her vært en tendens til å snakke om en åpnere, rikere kristendom og til å bli mer engasjert i kulturelle ting. Men samtidig har disse kristne tilpasset seg tidsånden på nesten hvert eneste viktig punkt. Legg merke til at resultatet av dette er nøyaktig det samme som med enkelte typer fundamentalismer: Til tross for at de påstår seg å være kulturelt relevante, er heller ikke denne åpne kristendomstypen i stand til å konfrontere den omliggende kulturen. På denne måten ender altså disse to holdningene opp med samme resultat. Dette minner meg om unge mennesker som vi har arbeidet med ved Berkley og andre universiteter, inklusiv enkelte kristne universiteter, og om de menneskene som kom til L'Abri i stort antall på 60-tallet. De var opprørere. Og de visste at de var det, for de hadde på seg opprørets merke; utgåtte olabukser. Men de så ikke ut til å være klar over at olabukser faktisk var et merke på tilpasning, at faktisk alle mennesker etter hvert gikk i dem. For meg er dette en klar parallell til det som har skjedd med mange konservative kristne. De sier følgende: Vi er de nye, åpne, konservative kristne, vi har kommet ut av den kulturelle isolasjonen og anti?intellektualismen som de gamle fundamentalistene var fanget av. Men det de ikke ser, er at de ikke har noenting å si som et alternativ til eller som kritikk av den rådende kulturen. Det er lett å være radikal og gå med olabukser når det er det alle andre mennesker gjør. Det som har skjedd her er ingenting nytt. Kristendommen har igjen og igjen vært plaget av tilpasning gjennom århundrene, og spesielt i dette århundret. Det er interessant her å lese hva Harold J. Ockenga skrev om liberalismen rundt århundreskiftet:
Det er interessant å legge merke til at enkelte liberale har begynt å forstå hva slags ødeleggende virkninger teologisk tilpasning har. De har begynt å få nok av det og lurer på hva de skal gjøre. En slik liberal teolog skrev nylig:
På tross av de katastrofale effektene en slik tilpasning har hatt både teologisk og kulturelt, har den blitt populær blant stadig flere "konservative kristne". HELLIGHET OG KJÆRLIGHET Det som gjør dette spørsmålet ekstra vanskelig er problemet med å opprettholde en rett balanse. Når vi møter problemene og angriper enkelte syn, må vi passe på at vi ledes av Den Hellige Ånd og at vi er forpliktet på det Bibelen lærer. Hvert eneste spørsmål må møtes både med hellighet og kjærlighet samtidig. For å være virkelig bibeltroende og trofaste overfor Kristus kreves det at vi i alle sammenhenger sier "nei" til to motsatte farer: Vi må ikke slutte å legge vekt på kjærligheten for på den måten å kunne være mer hellige, heller ikke slutte å legge vekt på helligheten for å kunne være mer kjærlige. Vi kan også si dette på en annen måte: Djevelen gir oss aldri den luksusen å kunne kjempe en kamp bare på én front. I hver generasjon kaller Gud sitt folk til å vise hans kjærlighet og hellighet, til å være trosfast mot ham og til ikke å tilpasse seg verdens verdier. For å kunne vise Guds kjærlighet og hellighet og å presentere de gode nyhetene til vår generasjon slik at de virker som de skal, mp vi passe på at vi ikke faller inn i en misforstått olabukse-mentalitet. Nemlig at vi tror vi er modige og radikale, mens vi i virkeligheten bare gjør det som alle andre i vår tid gjør. Vi må innrømme at vi ikke har gjort det bra her. Og kristne ledere som har hatt muligheten til å gjøre sitt syn kjent gjennom skoler, forlag o.l. har stort sett ikke vært til noen hjelp. Alt for ofte har de bare jattet med og sagt det samme som alle andre mennesker når de har tatt opp viktige problemer. De har svært sjelden analysert og kritisert andre syn. Denne holdningen er selvsagt et uttrykk for den relativismen som dominerer vår tid så sterkt. Den vanlige forståelsen av virkeligheten sier at universet er tomt og at det ikke er noen Gud som kan dømme hva som er rett og galt og derfor mener mennesker at det ikke fins noen absolutte normer. Folk kan ha forskjellige personlige oppfatninger, men det er aldri snakk om at noe er rett og noe annet galt, et syn som både kristne og ikke?kristne filosofer og tenkere alltid hevdet tidligere. I dag står menneskene fullstendig uten grunnlag for å si om noe er rett eller galt. Når vi derfor diskuterer viktige spørsmål i vår tid, kan mennesker ikke si at noe er absolutt, de kan bare gi uttrykk for sitt personlige syn. Vi er altså omgitt både av et relativistisk syn på sannhet og en tendens til åtilpasse oss alle andre menneskers syn. SKAP INGEN PROBLEMER Diskusjoner om menneskelivet viser resultatene av dette synet svært klart. "Jeg er personlig mot abort, men ... " med mange presiseringer etterpå har vært et vanlig svar blant mange kristne, både i politikken, på talerstolen og i kristne tidsskrifter. Resultatet av dette er det samme som moralsk relativisme, abortspørsmålet blir redusert til et personlig syn som ikke får noen betydning for ens daglige liv. I midten av 1970-årene begynte dr. C. Everett Koop, Franky Schaeffer og jeg å arbeide på et bok- og filmprosjekt: Whatever Happened to the Human Race? (På norsk: Menneske hva er du verd?). Da var det faktisk så få evangeliske kristne involvert i abortkampen i USA at den ble sett på som utelukkende et romersk katolsk spørsmål. Hvorfor engasjerte så ikke protestantene seg? Et misforstått pietistisk syn fikk dem til å tro at en kamp mot styresmaktene var uåndelig. Mange hadde blitt så vant til å tilpasse seg at det hadde blitt et altfor stort sjokk å måtte ta et klart standpunkt. Heldigvis har flere involvert seg i spørsmålet nå, men skaden var på mange måter allerede skjedd. Hvis kristne hadde sagt klart fra da abortspørsmålet først kom opp, og sammen med det en nedvurdering av menneskelivet generelt, så hadde sannsynligvis høyesteretts dom om provosert abort aldri kommet. Og hvis kristne ledere og tidsskrifter stadig hadde blitt minnet om sitt ansvar, hadde kristne kongressmedlemmer ikke hatt så lett for å si at de personlig var imot abort, men at de f. eks. ikke ville stemme for begrensning av statens dekning av utgiftene ved abort. Det er ironisk at mange som reagerte mot en snever pietisme som bare var opptatt av "åndelige" spørsmål nå har blitt like tause når det gjelder viktige sosiale spørsmål, fordi de har tilpasset seg og godtatt det vanlige synet i vår tid. Det er lett å være radikal og gå med olabukser når alle andre gjør det samme. Sannheten fører alltid med seg konfrontasjon, men denne må praktiseres i kjærlighet. Dette gjelder både overfor dem som har et svakt syn på Bibelen og dem som har et svakt syn på menneskelivet. Et slikt svakt syn på menneskelivet begynner vanligvis med at en snakker om ekstreme tilfeller der en bør tillate abort, men en går snart videre til å forsvare spedbarnsdrap og til å legge forholdene totalt åpne for tilfeldige og pragmatiske dommer hva slags liv som er verd å leves - inklusiv ens eget liv når en selv blir en byrde for samfunnet. I foregående kapittel siterte jeg noe fra et brev fra en kristen leder angående synet på Bibelen og holdningen til abort. Jeg vil igjen ta fram det jeg sa der: At på grunnlag av hva som var det opprinnelige konservative synet på Bibelen, må vi være villige til å avgrense oss overfor dem som har et svakere bibelsyn. På grunnlag av hva ordet evangelikal egentlig betydde så er disse falske evangelikale. Hvis vi ikke avgrenser oss mot et slikt syn, betyr det at vi tilpasser oss tidsånden på dette viktige punktet, som etter hvert vil få følger på alle andre livsområder. Det samme prinsippet gjelder også for synet på menneskeverdet. Et svakt syn på menneskelivet og et svakt syn på Bibelen går hånd i hånd. Dette er også et vannskille som viser om vi er lydige mot Bibelen, på samme måte som synet på Bibelens ufeilbarlighet. Bibelen sier at fosteret er et menneske, derfor kan en ikke godta abort uten å i praksis fornekte Bibelens autoritet og sannhet. Både når det gjelder synet på Bibelen og synet på menneskelivet ser de kristne ut til å være forvirret og å mangle ledere. Ofte forstår de ingen ting av hva spørsmålene egentlig dreier seg om. De har på ingen måte vært aktive i kampen for å forsvare menneskeverdet, enten pga. en falsk pietisme eller fordi de er redde for å skape problemer for seg selv. Eller hvis de har vært med i kampen i det hele tatt, så har de iallfall begynt svært sent. HVA KAMPEN DREIER SEG OM Det er underlig å se at verden ofte ser ut til å forstå disse spørsmålene bedre enn kristne ledere og lekfolk. F.eks. hadde Time Magazine nylig en artikkel kalt: "Å tenke som dyr", som virkelig hjelper en å forstå hva kampen dreier seg om. Artikkelen diskuterte "dyrs rettigheter" og prøvde å finne ut om det er noen vesensforskjell mellom dyr og mennesker:
Time poengterer altså at hvis vi tar bort den bibelske læren om at Gud er opphavet til alt og at han skapte mennesket alene i sitt bilde, da har ikke mennesket som menneske lenger noen spesiell verdi. For sekulariserte mennesker er ikke menneskene vesensforskjellige fra dyr. Med andre ord, dersom en aksepterer en virkelighetsforståelse som sier at det eneste som fins er masse og energi, formet av tilfeldigheter, da har en devaluert mennesket og stilt det på linje med dyr. Da har en bare to skiller igjen, liv og ikke-liv. Og dersom en tror at mennesket egentlig ikke er forskjellige fra dyr, hvorfor skal en så ikke behandle dem på samme måte? Å gjøre noe annet vil være å leve på gamle religiøse minner. Og når det har blitt så lett å drepe barnet i mors liv, hvorfor ikke også ta livet av det etter at det er født hvis en ikke liker det? Det samme gjelder eldre mennesker som er til byrde for samfunnet. Mennesket er tross alt ikke noe annet enn et dyr, ifølge det verdslige synet på livet, så hvorfor skal det behandles på en annen måte. En burde ha kunnet vente at kristne ledere og tidsskrifter skulle ha forstått like mye som Time og sett hva som skjer. Men de få ganger kristne tidsskrifter har behandlet sekulariseringen og den sekulære humanismen, hva har de skrevet? Et kristent tidsskrift skrev at bekymringen over den sekulære humanismen og dens virkninger på samfunnsutviklingen bare var skremselspropaganda. (4) Men sekulær humanisme - eller humanisme, sekularisering eller hva man enn kaller det - er ingen falsk fare, den er livsfarlig. Men her må en igjen passe seg og definere ord korrekt. Ordet humanisme må ikke blandes sammen med humanitær eller begrepet humaniora. (5) Humanismen fornekter på det sterkeste at Gud fins og setter opp mennesket i stedet for Gud som dommer over alle ting. Dersom virkeligheten er bare materie eller energi som alltid har eksistert og har fått sin nåværende form ved tilfeldigheter, da fins det ingen andre enn dødelige mennesker til å sette opp sine egne relative verdier og fullstendig relativistiske grunnlag for lovverk og styresett. Dette er ikke noen ufarlig, falsk trussel! Det går fullstendig imot det de opprinnelige fundamentalistene sto for, mot det de evangelikale tidligere sto for og mot Bibelen. Hvordan kan kristne være så uforstående at de ikke ser at denne "uskyldige fienden" uten tvil vil ødelegge menneskers liv både for den kommende og den nåværende verden? RELIGIØS TAKELEGGING Forstår du hva dette betyr? Forstår du at det bibelske og det humanistiske synet på mennesket er helt motsatt? Og at de fører til fullstendig motsatte syn på menneskelivet og til fullstendig motsatte konsekvenser? De ikkekristne forstår dette; et eksempel på det er hva Dr. Peter Singer skriver i det kjente medisinske tidsskriftet Pediatrics:
Forstår du dette som du nettopp har lest? Hvis en tar bort Bibelens lære om menneskelivets hellighet og om at mennesket er skapt i Guds bilde (slik Dr. Singer har vist så tydelig), så fins det ikke lenger noe grunnlag for å si at menneskelivet har verdi. Dette får betydning både når vi snakker om det ufødte og det fødte livet. Dersom en kan ta et menneskes liv før fødselen er det ingen logisk grunn for at en ikke skal kunne gjøre det også etter fødselen. Dermed blir altså livskvaliteten, slik den tilfeldigvis blir bedømt av feilbarlige og syndige mennesker, den standard som skal avgjøre om en skal drepe et menneske eller ikke - enten det er ufødt, nyfødt, rikt eller gammelt. Hva betyr så dette for de handikappede som lever iblant oss i dag? Blir ikke deres liv nedvurdert på en feilaktig og tragisk måte? Det fins mennesker som vil lese denne boken som ikke hadde fått lov til å leve opp hvis de hadde blitt født i dag og bedømt etter disse kriteriene. (7) Dette spørsmålet om menneskelivet er virkelig svært avgjørende. De som aksepterer abort prøver å skjule de forferdelige realitetene bak et respektabelt språk og bruker ord som "livskvalitet", "morens lykke og velvære" eller "alle barn har krav på å være ønsket". Selv om et slikt språk kan se ut til å ligne på det Bibelen lærer at alle mennesker er skapt i Guds bilde og derfor er unike og har verdi i seg selv ? så er resultatet en total nedvurdering av livet. Det ufødte barnet er et menneske og skapt i Guds bilde. Om man ikke godtar det, så fornekter man Bibelens autoritet. Det er umulig å lese salme 139 og tro på det som står der uten å forstå at et foster er et menneske. Det er umulig å virkelig tro på inkarnasjonen og ikke forstå at det barnet som ble unnfanget i Maria ved Den Hellige Ånds kraft var Guds egen sønn helt fra unnfangelsen av. Hvis vi virkelig tror på Bibelen, er det ikke noe spørsmål om når menneskelivet begynner. Å nekte for dette er å fornekte Bibelens autoritet. Men spørsmålet er ikke bare abort, om det er aldri så viktig. Er vi så blinde at vi ikke ser hva som er involvert? Det dreier seg om helt grunnleggende ting som hvorfor menneskelivet har verdi. Likevel driver store deler av de kristne på som vanlig, og sier at de ikke er for abort hvis ikke så eller så; eller sier at vi ikke må lage en kampsak ut av dette som kan komme til åvirke splittende; eller sier at vi ikke må dra en avgjørende linje her på tross av at det dreier seg om millioner av menneskeliv. Men hvis vi ikke er villige til å ta et standpunkt for menneskelivet, fins det da noe som helst som kan få oss til å reagere?
FOTNOTER TIL KAPITTEL 4 1) Harold J. Ockenga, "From Fundamentalism, Through New Evangelicalism, to Evangelicalism", i Kenneth S. Kantzer, red., Evangelical Roots: A Tribute to Wilbur Smith (Nashville: Thomas Nelson, 1978), s 36. 2) Thomas C. Oden, Agenda for Tehology: Recovering Christian Roots (San Francisco: Harper and Row, 1979) s 29-31. Oden er et svært interessant eksempel. Han var en svært liberal kristen som etter hvert innså at dette synet hadde spilt fallitt og vi må rose ham for å ha innrømmet dette klart og i full offentlighet. Senere har han beveget seg mot en teologisk sett nyortodoks posisjon samtidig som han prøver å ta kristendommens historisitet alvorlig. Men fordi han ikke aksepterer Bibelens fulle autoritet og ufeilbarlighet, har han et alvorlig problem; nemlig hva det endelige grunnlaget for troen er. Uten Bibelens objektive sannhet som fundament har Oden egentlig ikke noe grunnlag for å ha tillit til Guds ord, heller ikke for å skille mellom sannhet og feil i kirkens historie verken når det gjelder liv eller lære. Vi kan altså prise Oden for hans gjenoppdaging av historisk, ortodoks kristendom, men samtidig må vi si at han har et stort problem når det gjelder forståelsen av Bibelens autoritet. Dersom ikke Bibelen er fullstendig autoritativ og ufeilbarlig, står han uten noen sikker autoritet og egentlig med det samme problem han startet med. Det er interessant at det som fikk Oden til å ta opp sitt liberale syn til revurdering, var de liberale kristnes syn på abort. Han skriver:
3) Lance Morrow, "Thinking Animal Thoughts", Time, 3. oktober 1983, s 86. 4) David Neff; "Who's Afraid of the Secular Hurnanists?", His, mars 1983,s 4-7 og 31. 5) Se videre den grundige definisjonen av humanisme i Francis A. Schaeffer, A Christian Manifesto (Westchester, Ill.: Crossway Books, 1981), s 22-24. IThe Complete Works, Bind V (Westchester, Ill.: Crossway Books, 1982), s 425-427. Om humanisme les også James Hitchcock, What is Secular Humanism? (Ann Arbor, Mich.: Servant Books, 1982). 6) Peter Singer, "Sanctity of Life or Quality of life?" Pediatrics, juli 1983, s 128-129. 7) Etter at man har akseptert abort, er det ingen grenser for hvor langt en kan føre denne devalueringen av menneskelivet. Se bare hvor snart man begynner å diskutere bruk av foster i eksperimenter. Slike ting er det motbydelig bare å tenke på. Men når det ufødte menneskelivet ikke lengre er beskyttet av lovverket og regnet som en person, er dette en logisk utvikling. Når det gjelder virkningene av eksperimenter med foster og dokumenterte tilfeller av dette, se "On Human Experimentation", Donald DeMarco, The Human Life Review, Høsten 1982, s 48-60. |
