jun 202007
 

I dagens audiens i Vatikanet snakket pave Benedikt om den hellige Athanasius (296-373). Om Athanasius kan vi lese på www.katolsk.no:“Den hellige Athanasius ble født rundt 296 i Alexandria i Egypt. På den berømte kateketiske skolen hos biskop Alexander av Alexandria fikk han en glimrende gresk utdannelse som innbefattet gresk litteratur og filosofi, retorikk, rettsvitenskap og kristen doktrine. Hans kjennskap til Bibelen var eksepsjonell. Som 21-åring ble han i 318 diakonviet og utnevnt til sekretær for biskop Alexander. Som diakon ledsaget han i år 325 sin biskop til det første konsil (kirkemøte) i Nikea i Bithynia (i dag Iznik i Tyrkia).

Etter keiser Konstantins omvendelse gjorde han kristendommen til offisiell statsreligion i hele Romerriket, og dermed kunne alle trygt bekjenne seg som kristne. Til gjengjeld ble den teologiske uenigheten som hadde plaget de tidligere kristne bevegelser, skarpere på 300-tallet og i de etterfølgende århundrene. Stridighetene gjaldt spesielt definisjonen av inkarnasjonen: Hvis Jesus var både Gud og menneske, hadde han så to naturer? Og i så fall, hvilket innbyrdes forhold hadde disse to? Den nye religionen tiltrakk mennesker med vidt forskjellig bakgrunn, tradisjoner, ritualer og forestillinger om det guddommelige. Det var av avgjørende betydning å definere Kristi natur, men det var svært vanskelig. Det dreide seg om definisjonen av «Faderen», «Sønnen» og «enbåren».”

I dag sa paven om Athanasius, at han har vist oss at den som nærmer seg Gud, ikke trekker seg bort fra mennesker, tvert imot kommer han derved nærmere menneskene. Og han beskrev også den Continue reading »

jun 192007
 

For et par uker siden skrev jeg litt om hvordan messen best kan feires, se HER og HER (og mitt hovedpoeng har hele tiden vært hvordan messen kan bli oss til mest mulig glede og hjelp), men jeg tror også det kan være aktuelt å se på hva som kan ødelegge for en rett messefeiring.

Her er det moralske selvsagt svært sentralt, men her dreier det seg ikke om hvem som kan være til stede under messefeiringa (her har Den katolske kirke i dag ingen begrensninger); det dreier seg om hvem som kan motta nattverden/kommunionen. Og der er reglene ganske klare; lever man i alvorlig uoppgjort synd, er man for eksempel gjengift (utenfor Kirken), eller lever man samboende, kan man ikke motta kommunion. (De som ikke er katolikker, kan heller ikke motta nattverden, men her er det jo ikke snakk om et moralsk spørsmål.) Disse reglene kan verken prester eller lekfolk lempe på, selv om det ofte kan være smertefullt å følge dem.

En ting som ligger tett opp til den moralske forberedelsen til messen/kommunionen, er den åndelige forberedelsen. Man skal etter beste evne (selv om småbarn og andre praktiske ting kan gjøre det vanskelig) forberede seg til å møte Gud i den hellige messe. Kommer man til kirken i siste øyeblikk uten ha ofret en tanke på det som skal skje i messen, eller forberedt seg åndelig eller mentalt, kan man faktisk ikke regne med å få så stort utbytte av dette møtet med Herren.

Av og til merker man også at perspektivet i messen forrykkes, vanligvis ved at det menneskelige elementet blir forsterket på bekostning av det møtet med Gud som messen skal være. Continue reading »

jun 182007
 

Da han feiret 800-årsjubileet for Frans av Assisis omvendelse, understreket pave Benedikt den “fattige mannen fra Assisi”s kristne forståelse av livet og av verden, som var frukten av Frans’ kjærlighet til Kristus. Alle som har vært i Assisi gjenkjenner plassen nedenfor Francesco-basilikaen i Assisi, der paven i går holdt messe og i sin peken både snakket om Frans og om søndagens tekster: (fra AsiaNews)

Francis’ conversion to Christ, “the desire to ‘transform himself’ in Him” is key to understanding the life of the saint from Assisi, which has become the model and ideal for the commitment on many modern day themes: “the search for peace, safeguarding nature, promotion of dialogue between men. Francis is a true master of all these things. But he is because based in Christ. Christ in fact is “our peace” (Eph 2, 14). Christ is the very centre of the cosmos, because through him all things were made ( Jn 1, 3)”.

By centring the Poor man from Assisi in Christ, Benedict XVI re-vindicated the figure of Francis from attempted ideological and religious manipulation, which tends to portray him as an ephemeral ecologist in love with nature, or as a “soft hearted” soul, open to everything and everyone, an “excessive interlocutor”, forgetful of his Christian identity and of the Gospel.

During the homily in the square below the basilica, the Pope traced the personality and conversion of Francis referring to the figures of the converted described today in liturgy of the word, on the XI Sunday of the year. Continue reading »

jun 182007
 

“Dette uttrykket for Guds kjærlighet til oss – som vi opplever i Jesu gjennomstungne hjerte – er sentralt i all sann åndelighet og kristen fromhet.” Dette sier pave Benedikt i brevet om Jesu hjerte fromheten, som han skrev 15. mai 2006, i forbindelse med 150-årsmarkeringa for at denne høytiden ble innført over hele den katolske verden. Jeg skrev om dette for et par dager siden, og har nå oversatt deler av pave Benedikts brev:

… Ved å oppmuntre til denne innvielsen til Jesu hjerte oppfordret encyklikaen Haurietis Aquas (fra 1956) de troende til å åpne seg for det mysteriet Gud er og for hans kjærlighet, og bli forvandlet av den. Femti år senere er det fremdeles på sin plass at kristne fortsetter å fordype sitt forhold til Jesu hjerte, slik at deres tro på Guds frelsende kjærlighet blir fornyet, og Kristus får en klarere plass i deres liv.

Frelserens gjennomstungne side er kilden som encyclicaen Haurietis Aquas viser til. Vi må gå til denne kilden for å få sann kunnskap om Jesus Kristus, og for å få en dypere opplevelse av hans kjærlighet. …

I encyklikaen Deus Caritas Est, siterte jeg fra Johannes første brev: “Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den”, for å understreke at å være en kristen begynner med et møte med en person (jfr. n. 1).

Siden Gud har åpenbart seg tydeligst ved at hans Sønn ble menneske, som også gjør Gud selv “synlig”, er det gjennom vårt forhold til Kristus at vi kan forstå hvem Gud virkelig er (jfr. Haurietis Aquas, nn. 29-41; Deus Caritas Est, nn. 12-15).

Og igjen: siden det sterkeste uttrykket for Guds kjærlighet finnes i den gaven Kristus ga oss på korset, det sterkeste beviset på Guds kjærlighet, er det ved først og fremst å se på hans lidelse og død at vi ser Guds uendelige kjærlighet til oss stadig tydeligere: “For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh 3: 16).

Og enda mer; dette uttrykket for Guds kjærlighet til oss er ikke bare hovedinnholdet i andakten til Jesu hjerte, det er også på samme måte sentralt i all sann åndelighet og kristen fromhet. .. ..

En kristen kan faktisk bare oppnå en sann åndelighet ved å feste sitt blikk på Frelserens kors, “De skal se på ham som de har gjennomboret.” (Joh 19: 37; jfr. Sak 12: 10).

jun 172007
 

I dag, søndag, besøker pave Benedikt Assisi for å markere 800-årsmarkeringen av Frans av Assisis (1181-1226) omvendelse. Benedict XVI’s besøk til helgenens grav vil være en pilegrimsferd for å følge i fotsporene til “den lille, fattige mannen fra Assisi”, sier den lokale biskopen.

The Pope will arrive in the Umbrian city by helicopter Sunday at 8:50 a.m. His trip will mark the 800th anniversary of the conversion St. Francis of Assisi . At 9:30 a.m., the Holy Father will go by car to the Church of San Damiano and then to the Basilica of St. Clare at 9:50 a.m. for a brief visit and private prayer.

At that moment, said Archbishop Sorrentino, “we will relive the dialogue with the crucifix that changed St. Francis’ life.” At 11 a.m., the prelate continued, in the piazza located in front of the lower Basilica of St. Francis, there will be a Mass that will underline “the particularly Eucharistic dimension of St. Francis’ spirituality.” After the Mass, Benedict XVI will visit the tomb of St. Francis privately.

The Bishop of Rome will continue in his pilgrimage to the Cathedral of St. Rufino, which houses the baptismal font where St. Francis was baptized. In the cathedral, Benedict XVI will meet with clergy and religious.

The Pope will then visit the Basilica of St. Mary of the Angels where he will pay a private visit to the Portiuncula, the small church restored by St. Francis upon discovering the vocation that would eventually lead to the founding of the Franciscans.

“Beneath the Basilica of St. Mary of the Angels, where the Portiuncula stands, the heartbeat of the Marian heart of Franciscans will be felt,” said the bishop of Assisi. Later, in a meeting with young people in the piazza in front of the lower basilica, “the Pope will present St. Francis to today’s youth as a role model for living.”

Om Frans’ omvendelse kan vi lese på katolsk.no: Continue reading »

jun 162007
 

Denne søndagens tekster hadler veldig tydelig om tilgivelsen for vår synd. Jeg kommer denne dagen til å knytte dette temaet ganske tydelig til festen for Jesu hjerte, som vi feiret fredag. Opplevelsen av Jesu kjærlighet til oss binder disse to dagen tydelig sammen – spesiest tydelig i evangeliet.

Første lesning er fra 2. Samuelsbok 12.
Den handler om Davids oppgjør med Gud, etter at han hadde fått Ussia drept, og teksten slutter slik: David sa til profeten Natan: “Jeg har syndet mot Herren.” Natan svarte: “Så har også Herren tatt bort din synd.”

Den bibelske salmen, 32, handler som vanlig om samme tema:
Salig den hvis overtredelser er forlatt, hvis synd er tilgitt.
Salig det menneske som er uklanderlig for Herren, som er funnet uten svik.

Andre lesning, fra Galaterbrevet 2, handler om hvordan vi blir rettferdiggjort (noen protestanter tror ikke vi katolikker blir rettferdiggjort ved tro, men det gjør vi):
Men vi vet at et menneske ikke blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever, men bare ved troen på Kristus Jesus. Derfor trodde også vi på Kristus Jesus så vi kunne erklæres rettferdige ved troen på Kristus, ikke på grunn av lovgjerninger.

Allelujavers
Gud elsket oss først og sendt sin Sønn som sonoffer for våre synder.

Evangelium fra Lukas 7, er en gripende tekst som handler om kjærligheten til Jesus fra en som hadde fått sine mange synder tilgitt:
En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han kom hjem til ham og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus var gjest hos fariseeren, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus ved føttene hans og gråt. Da begynte hun å væte føttene hans med tårene, og hun tørket dem med håret sitt, kysset dem og salvet dem med salven.

…. Jesus sa da til farieseeren: Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.” Så sa han til kvinnen: “Dine synder er tilgitt.” Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: “Hva er dette for en, som til og med tilgir synder?” Men Jesus sa til kvinnen: “Din tro har frelst deg. Gå bort med fred!”

jun 162007
 

“På mange måter er historien om andakten for Jomfru Marias rene hjerte knyttet til historien om andakten for Jesu hellige hjerte, men den har også sin egen historie. Hovedforskjellen mellom andaktene til Jesu og Marias hjerter er at andakten for Jesu Hjerte legger vekt på hans guddommelige hjerte som full av kjærlighet til menneskeheten, mens denne kjærligheten for det meste blir ignorert eller avvist, mens andakten til Marias hjerte er hovedsakelig opptatt av den kjærlighet hennes hjerte har for Jesus, for Gud.”

Dette skriver katolsk.no om dagens liturgiske feiring i Den katolske kirke. De skriver videre at festen røtter går tilbake til 1000-tallet men at: “den virkelige apostelen for feiringen av Marias rene hjerte var den hellige Johannes Eudes (1601-80). I årene 1641-43 utviklet han en overbevisning om at han skulle organisere en offentlig kult for Marias hjerte. Han skrev og fikk trykt en messe og officium, og den 8. februar 1646 feiret han for første gang denne festen for Marias hjerte i katedralen i Autun. Hans liturgi ble godkjent av flere biskoper som anbefalte den for privat bruk. … Men til tross for hans entusiasme klarte han ikke å få aksept i Rituskongregasjonen i Roma. …

Andakten for Marias rene Hjerte fikk en oppsving etter åpenbaringene i Fátima i 1917. Pave Pius XII viet den 8. desember 1942, i en hjerteløs tid, Kirken og hele menneskeheten til Marias rene (uplettede) hjerte, i anledning 25-årsdagen for åpenbaringene i Fátima. Den 4. mai 1944 bestemte Rituskongregasjonen at festen for «Marias uplettede Hjerte» skulle feires den 22. august. … I forbindelse med liturgireformen i 1969 ble den flyttet til lørdagen etter festen for Jesu Helligste Hjerte (andre fredag etter pinse), og den ble en valgfri minnedag.”

jun 162007
 

I går feiret Den katolske kirke en fest som protestanter ikke kjenner til, festen for Jesu hellige hjerte. Dessverre er festen ikke så kjent for katolikker heller i vår tid. Den ble innført for hele den katolske kirke i 1856, etter en svært lang utviklingshistorie – som vi kan lese om på katolsk.no, og i den engelske wikipediaen – men nå må vi dessverre si at den er glemt av altfor mange katolikker.

På 100-årsjubileet for innstiftelsen av festen skrev pave Pius XII 15/5 1956 encyklikaen HAURIETIS AQUAS, om andakten til Jesu hellige hjerte. Encyklikaen starter slik:

“Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.”(Jes 12,3) These words by which the prophet Isaiah, using highly significant imagery, foretold the manifold and abundant gifts of God which the Christian era was to bring forth, come naturally to Our mind when We reflect on the centenary of that year when Our predecessor of immortal memory, Pius IX, gladly yielding to the prayers from the whole Catholic world, ordered the celebration of the feast of the Most Sacred Heart of Jesus in the Universal Church.

It is altogether impossible to enumerate the heavenly gifts which devotion to the Sacred Heart of Jesus has poured out on the souls of the faithful, purifying them, offering them heavenly strength, rousing them to the attainment of all virtues. …”

50 år etter denne encyklikaen, i 2006, skrev pave Benedikt et brev for å minne om denne viktige fromhetstradisjonen. Der skriver han om hvor viktig det er for alle kristne å fokusere på Jesu lidelse og død for oss: Continue reading »

jun 152007
 

I pave Benedikts bok, “Jesus fra Nasaret”, blir en nålevende forfatter sitert og diskutert mer en noen annen. I fjerde kapittel, som handler om Jesu bergpreken, bruker Ratzinger minst 15 sider på denne forfatteren, som er en ortodoks jødisk rabbiner, Jacob Neusner, han bor I USA og underviser ved Bard College, i Annandale-on-Hudson, New York. I 1993 utga han en bok som gjorde et sterkt inntrykk på daværende kardinal Josef Ratzinger: “A Rabbi Talks with Jesus.”

In “Jesus of Nazareth,” the pope explains why this book made such a positive impression on him. In it, “the author takes his place among the crowds of Jesus‘ disciples on the ‘mount’ in Galilee. He listens to Jesus […] and he speaks with Jesus himself. He is touched by the greatness and the purity of what is said, and yet at the same time he is troubled by the ultimate incompatibility that he finds at the heart of the Sermon on the Mount […] again and again he talks with him. But in the end, he decides not to follow Jesus. He remains – as he himself puts it – with the ‘eternal Israel’.”

Jacob Neusner har så nylig skrevet i The Jerusalem Post om hvordan det opplevdes å være omtalt I pavens bok: Continue reading »

jun 152007
 

I følge Verdens Helseorganisasjon (WHO) blir 45 millioner uplanlagte graviditeter avsluttet årlig. Nærmere 70.000 kvinner dør av usikre aborter, i følge WHO.

Vårt Land skriver i dag mer om Den katolske kirkes synspunkter etter at Amnesty International har forandret sitt syn på abort. Så langt er man ikke enige om hva Amnestys nye standpunkt innebærer:

“Amnesty sier på sin side at organisasjonen ikke tar stilling til om abort er rett eller galt. Men organisasjonen forsvarer abort i de tilfellene der morens liv er i fare, eller der det har skjedd brudd på menneskerettigheter.

– Å kriminalisere kvinners selvbestemmelse er feil svar, sier Kate Gilmore til Reuters. Hun er stedfortredende generalsekretær i Amnesty International. Den katolske kirke setter arbeidet for menneskrettigheter i fare gjennom en mistolkning av vårt abortsyn.

Men kardinal Martino er ikke enig.
– Ved å gjøre avkriminalisering av abort til en del av deres plattform, har Amnesty diskvalifisert seg selv som en forsvarer av menneskerettigheter. Hvis Amnesty ikke lenger er villig til å stå opp for den mest grunnleggende menneskerettigheten, nemlig retten til liv, trekkes hele organisasjonens integritet i tvil, sier Martino til det katolske nyhetsbyrået Zenit. “

jun 142007
 

Dette er St. Svithun kirke i Stavanger i 1956. Alter- og korpartiet er helt nytt, og etter tidas smak må man tro. Virker alteret her for fjernt og for opphøyet? Jeg syns ikke det. Etter min smak er det kanskje litt for mange blomster og planter, men ellers virker det ganske nakent og enkelt.

Bildetekst: Den høytidelige innvielse av den nye St. Svithuns kirke fant sted 23. september 1956 ved den tidligere sogneprest, biskop Jacob Mangers. Fylkesmannen, ordføreren, rådmannen og andre representanter for byens myndigheter var tilstede i et herlig sommervær. Alteret var blitt konsekrert dagen før. Relikviene i alteret stammer fra den hellige Olav og den hellige Beatus.

jun 142007
 

”Det er tragikomisk når paven skriver bok om Jesus, og folk på kontinentet går mann av huse og kjøper boka. Ingen pave er interessert i noen riktig fremstilling av den historiske Jesus. Hadde de vært det, ville de for lengst ha henvist sine undersåtter til fremragende seriøse vitenskapsmenn innen Jesus-forskningen. En kunne også nevne Johannes Lehmanns bok Rabbi Jesus, som utkom for noen år siden. Autoriteter kan inndeles i to grupper: De som baserer sin autoritet på vitenskapelighet, rasjonalitet og faglig kompetanse, og som har sannhet som mål, og de som er det man kaller irrasjonale autoriteter og som bestemmes av utenforliggende hensyn som ønsker, fordommer, ideologi eller dogmatisk religion, for å nevne noe. Hva slags autoritet paven representerer kan man jo tenke seg.”

Dette har en leser fra Drammen skrevet og sendt inn til Vårt Land. Jeg mistenker ikke Vårt land for å sympatisere med slike synspunkter, og det er litt forfriskende å lese slike ting som så tydelig er ikke-kosher. Har denne mannen hørt om positivismekritikken, vet han at pave Benedikt helt tydelig har sagt og skrevet at han skriver boka om Jesus som teolog, slik at alle må føle seg fri til å være uenige med ham osv?

jun 142007
 

Pastor van der Burg var en tradisjonstro katolsk prest som kunne virke streng på mange. Uredd forkynte han den katolske kirkes lære, og vant nok en rekke konvertitter på dette. Han var en av de største apologeter (forsvarer av troen) i den katolske kirke i Norge i moderne tid.

Fra Jubileumsskriftet for St Svithun menighet, utgitt i 1998, tar jeg med et utdrag av en artikkel om sognerpest van der Burg, skrevet av p. Rolf Bowitz:

Menighetens neste sogneprest i 1932, etter Jacob Mangers, ble den lengst virkende i hundreåret. Pastor Jan (Johannes) van der Burg kom til å lede St. Svithuns menighet i 25 år.

Skiftet av sogneprest i 1932 hang sammen med to forhold. Det ene var sogneprestens, pater Jacob Mangers, utnevnelse til biskop av Oslo, det annet den nye struktur som Den katolske kirke fikk i Norge. I 1931 ble det bestemt i Roma at strukturen i den katolske kirke i Norge skulle gjennomgå en omfattende forandring. Landet ble inndelt i tre kirkedistrikter med Oslo, Trondheim og Tromsø som sentra for hvert distrikt. i løpet av sommeren 1932 ble ansvaret for det Nord-norske kirkedistrikt overlatt kongregasjonen av Den Hellige Familie, mens Midtnorge ble overtatt av kongregasjonen av Picpusfedrene. Alle sekulærprester i de to nordlige kirkedistrikter ble overført til det Apostoliske Vikariat Oslo.

Sognepresten i Tromsø var p. Johannes van der Burg på den tiden. Han tok avskjed med sin menighet den 19. juni 1932 Continue reading »

jun 142007
 

“Abortspørsmålet har nå skapt en stadig større avstand mellom Den katolske kirke og en organisasjon som tidligere var en alliert. Amnesty International (AI) ble stiftet i 1961 av Peter Benenson, en brite som hadde konvertert til katolisismen. Men i dag, som et resultat avf Amnesty Internationals vedtak om å arbeide for fri abort, sier kirkeledere at katolikker bør trekke tilbake sin økonomiske støtte til organisasjonen.”

Dette kan vi lese i en artikkel i the National Catholic register. Der kan vi også lese:

“I believe that, if in fact Amnesty International persists in this course of action, individuals and Catholic organizations must withdraw their support, because, in deciding to promote abortion rights, AI has betrayed its mission,” Cardinal Renato Martino, president of the Pontifical Council for Justice and Peace, said in an e-mail interview.

The abortion policy has already cost Amnesty International the support of one long-time Catholic backer: Jesuit Father Daniel Berrigan.

Said Father Berrigan, “One cannot support an organization financially or even individually that is contravening something very serious in our ethic.”

jun 132007
 

“Han var den strengeste og mildeste presten jeg noen gang har møtt.” Dette hørte jeg nylig fra en mann som kjente pastor van der Burg godt fra årene i Stavanger.

Pastor Littlewood i Arendal nevnte van der Burg for meg før jeg ble katolikk, tidlig på 90-tallet, da han fortalt om hvor fint van der Burg døde: Han hadde akkurat lest messen (hos søstrene på Marias Minde i Bergen), han knelte da som vanlig etter messen og takket Gud, og så døde han i kirkebenken. Littlewood kunne ikke tenke seg noen bedre måte å dø på for en prest.

På St. Paul skole i Bergen hørte jeg også om hans selvstendighet og fasthet: På 60-tallet kom det bud fra en prest med myndighet overfor Franciskus-søstrene, om at skolen i Arendal skulle stenges (slik mange andre katolke skoler gjorde på den tid). Men da nektet van der Burg rett og slett, og derfor fins det fortsatt en katolsk skole i Arendal.

Johannes van der BURG (dr. theol), ble født 3. april 1898 i Nederland, ble presteviet 12. januar 1924 og kom til Norge (fra Roma) 12. september 1924. Dette leser vi på katolsk.no, og også at han var 5 år i St Hallvard kirke i Oslo, 3 år i Tromsø, 25 år i Stavanger, 16 år i Arendal og de siste 7 1/2 årene, som pensjonist, var han på Marias Minde i Bergen. Han døde 3. mars 1981 i Bergen.

Selv har jeg som katolikk bodd i Arendal, Bergen og Stavanger, og har derfor hørt mye om van der Burg. Nå har jeg også begynt å se på flere av hans teologiske bøker og hefter (jeg har så langt fått tak i 15 stk), og regner med å skrive en del om ham her på bloggen i ukene framover.

jun 132007
 

En av de kjente katolske prestene i Norge, spesielt i Stavanger og Arendal, er Johannes van der Burg. Han skrev bl.a. mange hefter, både for å styrke katolikkene og for å besvare protestantenes mange angrep. I 1973 skrev han et hefte på 55 sider som heter: Læren om alterets sakrament. Dette heftet har et kapittel som omhandler NATTVERDEN SOM OFFER, der det bl.a. står:

Nattverdsfeiringen (messen) er ikke bare et måltid. Den en offerhandling med den påfølgende kommunion som er et offermåltid. Før Jesus gir seg til oss, vil han sammen med oss hengi seg som en offergave til den himmelske Fader. Det er på grunn av offerhandlingen at Eukaristien kalles Alterets sakrament. Et alter er et offerbord.

… Først må vi si noen ord om offerkultusen i alminnelighet. Et offer er en synlig gave som gis til Gud for å bekjenne at han er den høyeste Herre. I egentlig betydning kan vi ikke gi noe til Gud. Alt tilhører jo ham. Men vi kan ære ham ved at vi frivillig gir avkall på noe for å uttrykke hans herredømme over oss og alt det vi har (hans rett til å kreve alt av oss).

Fra menneskeslektens begynnelse av har ofre vært høydepunktet i den religiøse kult. Allerede i paradiset krevde Gud et offer, en frivillig forsakelse av noe av det beste som fantes der, for at menneskene skulle huske at alt tilhører ham. Etter syndefallet var offermåten den at man tilintetgjorde (på et alter) noe av sin eiendom, særlig noe som tjente til livets opphold (da et offer skulle representere menneskets liv). Allerede Kain og Abel brukte denne offermåte, og i patriarkenes historie leser vi stadig om de offeraltre de bygget. I Moseloven var alle slags ofre strengt foreskrevet av Gud. Offerkultusen hos så godt som alle folk til alle tider vitner om at menneskene har et naturlig behov for å dyrke Gud ved ofre (= en spesiell kultushandling som er forbeholdt Gud alene).

Den Gamle Pakts ofre var bare forbilder på Kristi offer, og som sådanne måtte de avskaffes. Men derav følger ikke at med Kristi korsdød enhver offerkult skulle opphøre. Continue reading »

jun 132007
 

Bildene under viser hvordan alteret og koret i en kirke hjelper oss til å oppleve messen som et møte med Gud.

Bildet over viser Franciskussøstrenes kapell i Stavanger på 50-tallet. Det er et enkelt kapell, men alteret med tabernakel, kommunionsbenk, helgenstatuer og lys, viser tydelig at her er man kommet for å møte Gud.

De to bildene under viser samme kirke før og etter en ny renovering; først slik kirken hadde sett ut siden en gang på 70-tallet, deretter slik den nå ser ut. Bildene er tatt fra denne bloggen, og taler for seg selv.

jun 132007
 

For noen dager siden skrev jeg kort om messeferinga, og sa det skulle komme mer. Jeg syns ikke det er lett å skrive om dette som jeg nok har tenkt på i lang tid, men som delvis er kontroversielt og delvis altfor omfattende.

Hovedfokuset uttrykt i kirkerommet
Å feire den hellige messe dreier seg først og fremst om å møte Gud; og kirkerommet bør absolutt og svært tydelig uttrykke dette, og være et hellig rom. Også flere katolske kirker er i vår tid mindre hellig utformet og utsmykket enn de bør være. Tabernakelet syns jeg bør være sentralt plassert i korpartiet (jeg er lite glad for å plassere det i et sidekapell), slik at man så snart man kommer inn i kirken, opplever at man står foran Kristus selv.

Alteret
Alle katolske kirker hadde for inntil 40 år siden store og flotte alter- og korpartier. Så kom den uforklarlige (uforklarlige fordi verken Vatikankonsilet og heller ikke de nye liturgiske reglene sa et ord om dette) praksisen med å ta bort de gamle høyalterne og erstatte dem med et alterbord der presten skulle stå vendt mot folket. Noen ganger var disse bordene svært upassende, andre ganger noe bedre, men jeg kan ikke forstå at man tjener noe på at presten ikke er vendt mot Gud når han (og menigheten) ber til Gud..

Form og språk
Jeg har ikke så sterke synspunkter på hvilket språk messen bør feires på; man kan gjerne bruke en hel del latin i den vestlige/latinske delen av Den katolske kirke (som vi tilhører). Alle er vel enige om at ordets del bør være på morsmålet, messens faste ledd (gloria, sanctus etc.) kan gjerne synges på latin og det gjør vi heldigvis en del i Norge, og man kan også lese resten av messens bønner på latin. Dette siste har jeg bare begynt å gjøre de aller siste månedene (og bare i private messer); en slik praksis kan man gjerne utvide litt, men det er ikke noen viktig sak for meg.

Den tridentinske messen har jeg personlig ikke noe ønske om å bruke, det blir for komplisert å flytte tilbake til 1962, spesielt siden både kirkeårets tekster og mange andre regler organisk hører sammen med den tridentinske messen. Jeg tror man nokså lett kan gjøre messen til et tydeligere møte med Gud også ved å bruke den nye messen; muligens bør man tydeliggjøre det ved messens åpning (event. ved å bruke den gamle trinnbønnen, som i the Brompton Oratory i London) at vi møter den hellige Gud.

jun 132007
 

Den katolske kirke – og personlig er jeg helt enig – vurderer den moderne fri-abortpraksisen som helt uaksepabel, og som det aller største moralske problemet i vår tid. Derfor syns jeg det var passende at avisa Dagen i dag igjen fokuserte på dette, gjennom en artikkel der man fokuserte på Instituto de Politica Familiar (Instituttet for familiepolitikk – IFP) i Madrid.

De skriver at en av IFPs arbeidsmetoder er å få familieorienterte eksperter til å utarbeide studier og analyser – som den ferske rapporten «Familiens utvikling i Europa 2007». Rapporten er sendt til blant andre EU-parlamentet og EU-kommisjonen.

Dette er noe av statistikken som presenteres:

– I gjennomsnitt aborteres det et europeisk barn hvert 25. sekund. Det overstiger alle andre påførte dødsårsaker.

– Siden 1980 har antall ekteskap i Europa sunket med drøyt 22 prosent.

– Hvert halvminutt skilles et nytt europeisk ektepar.

– I EU blir en tredel av barna født utenfor ekteskap.

Det går også fram at antallet europeiske barn under 14 år synker, at andelen eldre stadig øker, og at den beskjedne befolkningsveksten i Europa nesten utelukkende skyldes innvandring. Konklusjonen er at det skjer en «svekkelse av familiebildet» i vår verdensdel.

LES HELE ARTIKKELEN I DAGEN HER.