Generelt

Staten «lukter kristenmanns blod»

Harald Stanghelle skriver i Aftenposten 20. mai om Utdanningsdirektoratets angrep på tradisjonell familie- og seksualundervisning på kristne skoler. Han legger spesiell vekt på hva Den katolske kirke sier om disse tingene – våre biskopers uttalelse (som han siterer) kom allerede i januar i år, se her. Stanghelle skriver bl.a.:

Staten taper og taper, men fortsetter sin ivrige jakt på kristne minoriteter.

Den minner om en sekulær verdikampanje. Med aktivistisk iver bruker statens organer overraskende mye ressurser på å bekjempe mer eller mindre sære kristne samfunn. Eller nekte dem å lære bort det de tror på.

Nå brygger det opp til enda et oppgjør. Større og mer dyptgripende enn dem vi så langt har sett. Også fordi landets katolske biskoper har engasjert seg.

Utdanningsdirektoratet (Udir) har nemlig satt skolene til Menigheten Samfundet og Det almindelige samfund under tilsyn. Det medførte et statlig pålegg om ikke å undervise i disse menighetenes konservative syn på homofili, hverken i KRLE eller andre fag. De kan heller ikke undervise i «hva som er rett og galt for den enkelte elev», skriver Vårt Land.

Det har fått en rekke kristne organisasjoner til å reagere. Kristne Friskolers Forbund mener direktoratet «med et pennestrøk har forbudt undervisning i det klassiske synet på ekteskapet». Mest oppsiktsvekkende er likevel at Norsk katolsk bisperåd – som teologisk står usedvanlig fjernt fra norsk lavkirkelighet – argumenterer med at direktoratets pålegg står i konflikt med både menneskeretter og foreldrerett.

«Direktoratet kan ikke påby kristne skoler å fravike fra kristen tro eller grunnleggende teologiske begreper. Vi snakker ikke her om perifere elementer i den kristne tro, men om en sannhet som en samlet kristenhet har formidlet i 2000 år», skriver bisperådet. Om Udirs pålegg blir stående, «vil det i praksis bety et forbud mot katolsk skoleundervisning i Norge», fastslår biskopene. …

Stanghelle avslutter ved å anbefale at staten ikke fortsetter disse angrepene på tradisjonelle verdier uten å først tenke seg grundig om:

I dagens verden er både bruk og misbruk av religion et av tidens heteste spørsmål. Det foregår «en lemenmarsj mot Gud», sies det noe sleivete. Men liberal frykt for dette må ikke resultere i forakt for dem som nekter å godta den rådende liberale stemningen.

Kunnskapsdepartementets ambisjon har vært å avgjøre saken før skolestart i august. Grunnet sakens «omfang og kompleksitet» er dette nå forskjøvet til «i løpet av høsten». For her er det klokt å tenke seg grundig om. Også fordi en departemental velsignelse av forbudet mot å undervise i strid med dagens sekulære flertallsverdier vil være en invitasjon til et rettslig oppgjør av de sjeldne.

Det bør ikke skje. Dagens mektige liberale stat har ingenting å lære av trollet som frådet av sinne da det «luktet kristenmanns blod».

De mange pestepidemiene i Norge

Jeg leste nylig to bøker av Ole Jørgen Benedictow: 1349 Svartedauden, katastrofe og tideverv : historien om 1300-tallet og pestepidemien som endret Norge for alltid fra 2024, og på en måte enda mer interessant hans bok fra 2002: Svartedauen og senere pestepidemier i Norge. Pestepidemiens historie i Norge 1348-1654

Spesielt den andre boka forteller ting som jeg visste svært lite om fra før; at det var mange pestepidemier i Norge også etter Svartedauen – det hadde jeg lest om i andre europeiske land, men ikke tidligere at det også skjedde i Norge. Biblioteket skriver om denne andre boka:

Denne boken setter for første gang pesttiden i Norge i fokus, fra svartedauen i 1348-1349 til den siste pestbølgen i 1654. Bakgrunnen og virkningene av disse epidemiene settes inn i de store samfunnsmessige sammenhengene som skaper historie og former menneskenes liv. I norsk historie utgjør svartedauen og etterfølgende pestepidemier hovedgrunnen til Norges politiske nedgang i senmiddelalderen og undergang som selvstendig stat i 1536. Benedictow gjør nøye rede for de nye impulser til mer rasjonelle forståelsesmåter og hensiktsmessig holdninger til bekjempelse av pestepidemiene som kom med overgangen fra middelalder til tidlig nytid. Forfatter og professor Ole Jørgen Benedictow, til daglig ansatt ved historisk institutt, Universitetet i Oslo. Han har tidligere skrevet lærebøker og populærvitenskapelige bøker innen historie og dessuten to avhandlinger om pestens historie.

To fine dager i Ávila

Vi har nå vært to dager i Ávila, som ligger litt over en time nord-vest for Madrid. Det har vært veldig interessant; det er en vakker by og første bilde viser meg med den berømte bymuren i bakgrunnen. Byen har også minst to berømte kirker ( i tillegg til kirke og museum knyttet til Den hellige Teresa). Den ene kirken er domkirken, vel den eldste gotiske domkirken i Spania, og den andre er San Vincente – som ikke er den kjente Vincent, men en martyr (sammen med sine to søstre) fra år 303.

På bilde nummer to sitter jeg ved siden av statuen av Den hellige Teresa, rett uten for kirken som ble bygget over hennes fødested.

Fint bilde av Den hellige familie

Vi er på en vårferie i Madrid (og skal også til Segovia og Avila) og har besøkt flere museer, bl.a. Prado og Thyssen-Bornemisza, og i sistnevnte museum så jeg dette morsomme bildet av Den hellige familie med en engel, malt av Jacob Jordaens ca. 1625. Museet skriver om bildet her.

Hvor kommer b. Erik Vardens etternavn fra?

Trondheims katolske biskop, Erik Varden, har vært ekstra mye i nyhetene nylig, siden han leder fasteretretten for pave Leo og kardinalene i Roma i disse dager – les om det hos ewtn.no

Og på Jæren har det vakt ekstra stor «åtgaum» at navnet Varden kommer fra Jæren, nokså langt sør, mellom Ogna og Brusand. Ei dame skriver på FB at hun er biskopens tremenning og kan fortelle at hans oldefar var lærer på Vigrestad, hans farfar var prest, først i Stavanger (og et år som fange på Grini under krigen) og siden andre steder i landet. Til og med Erik Vardens far ble født i Stavanger, før familien etter hvert gjorde østlendinger av seg, og faren var i mange år dyrlege i Degernes i Østfold.

Slike ting er ganske viktige for jærbuer. Her er et kart som viser Varden.

Fint opphold på Gran Canaria

I år er vi på Gran Canaria ganske lenge, i seks uker, fra midten av desember til ut januar 2026. Vi har bodd i to ulike leiligheter, begge nokså enkle, men begge med mye sol og flott utsikt.

Den første leiligheten lå på høydedraget øst for Puerto Rico, med utsikt over det som kalles «Nydalen» med havna nederst. Her er den utsikten:

Andre leilighet lå rett vest for Puerto Rico, ikke langt fra Europa-senteret, med utsikt ned mot Amadores-stranda. Her er den utsikten:

 

2025, et år med mange jubileer og forandringer

Det har vært mange jubileer i år. Det første var mitt 25-årsjubileum som katolsk prest 8. januar og det siste min 70-årsdag 18. desember. I tillegg er det i år 40 år siden min kone og jeg møttes (i Sveits) i februar, 40 år siden vi forlovet oss 18. september og 40 år siden vi giftet oss 14. desember. Dessuten var det i juni 50 år siden jeg fikk min Eksamen artium fra Bryne gymnas og i august 50 år siden jeg flyttet til Oslo for å begynne på Menighetsfakultetet. (I tillegg markerte jeg i starten av oktober at jeg ikke har hatt en eneste sykedag på 30 år, jeg er takknemlig for at jeg har god helse.)

Forandringer har det også vært mange av i år, mht. mitt arbeid. I juni sluttet jeg som katolske sykehusprest for Oslo-området etter 9 år, i juli sluttet jeg som Biskoppelig vikar for det kateketiske arbeid i Oslo katolske bispedømme etter 4,5 år (da den nye biskopen overtok), 31. august var min siste arbeidsdag som leder av Kateketisk senter i Oslo, og fra 1. september gikk jeg ned i 50% stilling som prest i bispedømmet. Fra samme dato ble jeg også utnevnt til kapellan i St Olav menighet, og utover høsten var jeg både kapellan i menigheten og søndagsvikar for bispedømmet (i praksis for hele Østlandet). Fra slutten av året er jeg ikke lenger stiftskapellan/ vikarprest, men skal bruke alle mine 50% i St Olav menighet, der jeg både skal feire messer på norsk og ha et spesielt ansvar for de engelske søndagsmessene (hver søndag kl. 09.30 og 18.00) i menigheten.

70 år gammel i dag

70 år er et fint, rundt tall og jeg nådde det i dag. Arlyne og jeg feiret dagen med bad i sjøen og middag på en restaurant ved Amadores-stranda. Se bilder under, og nederst stranda og himmelen en knapp time etter solnedgang.

40 års bryllupsdag i dag

Vi gifta oss 14. desember 1985 i i USA, Portland, Oregon. Bildet under er fra bryllupsdagen (klikk for å se større utgave).

Vi feirer dagen hjemme i Oslo, dagen før vi reiser ned til flere uker i syden (Gran Canaria).

To uker ferie på Rhodos

I siste halvdel av oktober var min kone og jeg på en to ukers ferietur på Rhodos; første uke i Rhodos by og andre uka litt nedover østkysten, ved Faliraki (for dem som kjenner Rhodos). Bildet under viser en av middagene vi hadde første uka, helt på nordvestspissen av øya, der vi spiste mens vi så på solnedgangen (ca kl 18.30).

Neste bilde er fra Lindos’ akropolis, litt lengre ned på østkysten.

40 års forlovelsesdag

I dag var et 40 år siden vi forlova oss ved Frognerseteren, og vi var der igjen i dag med hvert vårt glass prosecco.

Halvt pensjonist fra 1. september

Første september gikk jeg ned i 50% stilling, tre måneder før jeg fyller 70 år. Av disse 50% skal jeg arbeide halvt som vikarprest/stiftskapellan og halvt som kapellan i St Olav menighet. Det er fortsatt litt uklart hva mine oppgaver helt konkret skal bli i menigheten (søndag formiddager vikarierer jeg jo nesten alltid i andre menigheter), men det går seg nok til.

Det er litt vanskeligere å finne ut hva det betyr og hvordan jeg skal bli halvt pensjonist, der har jeg nemlig ingen trening.

Slutter på Kateketisk senter, skal arbeide litt i St Olav menighet i Oslo

17. august ble det kunngjort at jeg skal begynne som kapellan i St Olav menighet (på deltid) 1. september, og fra samme dato skal jeg slutte som avdelingsleder på Kateketisk senter.

Det var allerede kunngjort i juni at jeg slutter som sykehusprest for Oslo-området, etter 9 år, og 16. juli sluttet jeg automatisk som biskoppelig vikar med ansvar for det kateketisk arbeide i bispedømmet da ny biskop overtok.

Vi besøkte L’Abri etter 40 år

40 år etter at min kone og jeg møttes for første gang, var vi tilbake på L’Abri i Huémoz, Sveits, tirsdag 8. april 2025. Bildene (alle kan gjøres større) viser meg og oss begge foran L’Abris hovedhus, Bellevue, utenfor på balkongen, deretter sitter jeg foran huset til en av våre favorittlærere, Ellis Potter, Arlyne står ved vannposten i landsbyen, et par bilder fra biblioteket der vi tilbrakte mye tid sammen, og til sist blomster og fjell.

Mor fylte 94 år

Her er et bilde av min mor, meg selv og tre av mine fire søsken, på Bryne på den store dagen.

Våren 1985 i Huémoz i Sveits

Vi møttes altså i Huémoz i kantonen Vaud i fransktalende Sveits i februar 1985 og var sammen der i mars og april, før jeg reiste tilbake til Sverige (vestre Skåne) der jeg bodde da. Huémoz ligger et par hundre høydemeter nedenfor det mer kjente skistedet Villars-sur-Ollon.

Vi møttes på denne flotte plassen med fantastisk utsikt over Rhone-dalen fordi det var her det kristne studiesenteret L’Abri lå og fortsatt ligger. Jeg reiste tilbake til Nordiska L’Abri (der jeg jobbet) tidlig i mai, mens Arlyne ble igjen i Sveits til starten av august.

Vi møttes for 40 år siden

Min kone og jeg møttes for 40 år siden i dag. Vi tror det var 20. februar 1985, vi forlova oss i september og så gifta vi oss 14. desember samme år. Slik så vi ut den gangen (klikk på bildene for å se større utgaver).

Preken ved min første messe

Jeg feiret som vanlig min første messe (primitz) dagen etter prestevielsen, søndag 9. januar, som i år 2000 var Festen for herrens dåp, år B – og jeg hadde ikke hørt/forstått at det er vanlig at en annen prest holder preken i en prests primitz. Jeg sendte teksten (nok lett redigert) til St Olav tidsskrift som trykket prekenen i nr1/2 år 2000. Her er teksten:

Vi feirer i dag festen for Herrens dåp. Vi som Guds barn hører om hvordan Hanen elsker også oss, som han elsket sin enbårne Sønn, og hvordan Gud i dåpen har gir oss nytt liv, syndstilgivelse, Åndens gave og sin kjærlighet.

Jeg vil i dag ved min første hellige messe spesielt få takke Gud for kallet til prestetjeneste, og jeg vil be menighetens forbønn for min framtidige tjeneste.

“Se – der er Guds lam, han som tar bort verdens synd,” hørte vi i evangelieverset, rett før evangeliet ble lest. Og i evangeliet hører vi at Jesus mottok Johannes sin dåp – til syndenes forlatelse. Ikke fordi han selv hadde syndet, men for å identifisere seg med alle menneskers synd, på samme måte som han senere skulle dø for alle våre syn.

Herrens dåp er en viktig fest i Åpenbaringstiden som vi nå er inne i. I denne perioden i kirkeåret ser vi at Kristus viser seg for hele verden som Frelseren, og i dag hører vi om tegn og bekreftelse på at Jesus er den han utga seg for å være, og også om en videreføring av det som skjedde med Jesus nede ved Jordan-elven.

I Jesu dåp er det den Hellige Ånd som er tegnet på at han er den sanne Messias. Ånden kom ned over Jesus som en due til vitnesbyrd for alle som var til stede. Faderens røst kom også fra himmelen og bekreftet at Jesus er Guds sønn.

Videreføringen av dette budskapet er at Kristus skal selv døpe alle dem som tar imot hans budskap med den samme Ånd han selv mottok – med en dåp som er mer enn Johannes-dåpen, en dåp som både tar bort synd og gir nytt liv. Egentlig handler dagens budskap mer om vår dåp enn om Jesu dåp; vi blir minnet om hvor høyt Herren elsker oss, både da vi ble innlemmet i hans familie, og hvordan han hver dag viser oss sin kjærlighet gjennom sitt ord og sine sakramenter.

I dagens første lesning hørte vi veldig kjente vers fra profeten Jesaja, bl.a. dette: “Så sier Herren: Hør, alle som tørster, kom hit og få vann” – vers som tydelig viser til dåpen. Jeg synes det er enestående at nettopp vann er det middelet som brukes i dåpens sakrament, det aller mest livsnødvendige og livgivende som finnes på jorden. Hos Jesaja leser vi også disse ordene: “Kom, dere som ikke har penger nok! Kjøp kom, så dere kan spise, ja, kom og kjøp uten penger, uten betaling vin og melk.” Kom/brød og vin viser til nattverden, og det gjøres helt klart at alle disse gavene er helt gratis og gis til alle som vil ta imot.

Dagens andre lesning tar opp det vitnesbyrdet som ble gitt ved Jesu dåp ved den Hellige Ånd og sier: “Og Ånden er den som vitner, for Ånden er sannheten. Ja, de er tre som vitner: Ånden, vannet og blodet.” Det tredje punktet her, blodet, viser selvsagt til Jesu død på korset, som vel er det aller mest avgjørende vitnesbyrdet om hans kjærlighet til oss mennesker.

Rett forstått er denne festen for Herrens dåp en foregripelse av hele påskemysteriet – vi opplever jo til stadighet at Bibelens budskap og vår messefeiring kommer tilbake til dette utgangspunktet for kristentroen.

Det Jesus her begynner på, gjennom sin dåp, er at han først av alt baner veien for vår egen dåp, og dermed vår frelse og befrielse. La oss derfor takke Gud for den dåpen vi selv har mottatt: en dåp som gir syndenes forlatelse, den Hellige Ånds gave og evig barnekår hos Gud.

I Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. Amen.

Prestejubileum – 8. januar 2000-2025

Jeg feiret i går 25-årsjubileum som katolsk prest, og som bildet (tatt av Petter T. Stocke-Nicolaisen) viser feiret jeg det i en høytidelig messe (trykk på det for å se en større utgave). Det var naturlig nok en viktig dag for meg og jeg hadde invitert biskop Bernt Eidsvig og biskop-elekt Fredrik Hansen til å delta i messen, og også 12 prester og 4 diakoner. Messen ble kanskje enda mer høytidelig enn jeg hadde tenkt, men et sølvjubileum skal gjerne feires stort.

Jeg hadde ikke tenkt på eller planlagt noen nyhetsdekning av dette, men jubileet ble slått opp ganske stort på katolsk.no – SE HER. Jeg svarte, som man ser,  ærlig også nokså fyldig på spørsmål jeg ble stilt om disse 25 årene.

Artikkelen viser også til en nyhetssak fra NTB høsten 1999, en måneds tid før prestevielsen – LES DEN HER. Under mottagelsen etterpå ble også et brev jeg  hadde sendt til preste- og teologvenner i september 1999 nevnt i en av hilsenene; min vei til Den katolske kirke hadde fått en viss betydning ble det sagt.

Flotte solnedganger

Dette bildet viser en av de siste, flotte solnedgangene i 2024, ved Amadores-stranda på Gran Canaria, ikke lenge før vi skal reise hjem til Oslo og kulden.

Skroll til toppen