april 2014

Innvandring i Norge fra 2004 til 2014

14april_innvandring

OSLOBYs nettsider kan vi lese om utviklingen av flere innvandrergrupper i Norge (inklusive deres barn født i Norge). Artikkelen legger mest vekt på somalierne, men jeg syns antallet litauere er mest overraskende (de polske vet vi allerede om). Av land der mange katolikker kommer fra, legger jeg også merke til sterkt økning fra Filippinene og Eritrea.

Statistisk sentralbyrå har mer informasjon HER og HER.

Programmet for helligkåringsmessen er klart

Vatikanet har nå offentliggjort programmet (en bok på 140 sider) som skal brukes under helligkåringsmessen for pave Johannes XXIII og pave Johannes Paul II kommende søndag. Last det ned her.

Vi legger merke til at hele messen er på latin, også erklæringen om at disse to pavene erklæres som hellige:

14april_helligkaring

PrayTell-bloggen skriver om dette, og nevner bl.a.:

Francis will co-celebrate this Sunday’s Mass for the canonizations of John XXIII and John Paul II, with about 150 cardinals, a thousand bishops and six thousand priests, the director of the Holy See Press Office, Fr. Federico Lombardi said at a press conference.

Cardinals and bishops will be standing on the left hand side of the courtyard in front of the Basilica and so will the six thousand priests who will be attending, except they will be standing lower down. Meanwhile, official delegations will stand to the right of the courtyard.

Six hundred priests and two hundred deacons who will be leaving from the church of Santa Maria in Traspontina on Via della Conciliazione will be administering communion in St. Peter’s Square.

De skriver også at mange startsledere o.a. kommer til å delta, selv om ingen offisiell invitasjon ble sendt ut. Pave Benedikt kommer kanskje også til å delta, om han kjnner seg sterk nok.

Grundig intervju med Ulf Ekman i Catholic Herald

Luke Coppen i Catholic Herald publiserte i går et grundig intervju med Ulf Ekman om hans opptagelse i Den katolske Kirke. Der står det bl.a.:

14april_pave_ekman

… … What happened, as I said, around 1998 was really a quest for what the Church really is. For me it was an existential and an ecclesiological question: what are we really doing? What are we really part of? And where does this lead us? What will happen to the free church movement 100 or a 150 years from now? How come that the historic churches, especially the Catholic Church, seemed to keep on going? It was an understanding of the stability and historicity of the Church that intrigued me. As I started to study this, especially ecclesiology, there’s no way you can study that without coming into contact with the Catholic Church. So I discovered one thing after another. …

… When I started to question the essence of the Church, it was authority, the sacraments and unity. Those are the three things that draw us to the Church. I’ve always had a strong sentiment for the sacraments, but when I started to discover what they really are and how they work I felt really on the outside looking in. I had a longing to participate in and to draw life from the sacraments in a way that I’ve not been able to do. Seeing that, I also saw what was lacking in our way of doing Communion. So I would say that the fullness that the Lord has put in the Catholic Church – that is what I discovered and long for. …

What role would you hope to have within the Catholic Church?

I don’t hope for any role. I’m just very content to become a Catholic. We’ve had for the last year a very strong yearning and we feel very privileged. We feel this is a grace from the Lord, to be received into the Catholic Church. I have, of course, 30 years of background, and that could be of use. But I feel very content just to try to be a good Catholic. …

Ekman mener helt sikkert også det siste han her sier, men om en stund vil det være rimelig å tro at han også ønsker å gjøre/ utrette noe innenfor Kirken. Det blir interessant å se hva det kan bli.

Herrens nedferd til dødsriket

Påskelørdag leser vi til Matutin fra en gammel homilie til den store og hellige Sabbat.

Herrens nedferd til dødsriket

Hva er dette? En stor stillhet råder i dag over jorden, og en stor ensomhet. En stor stillhet fordi Kongen sover. Jorden rystet i angst og ble stille fordi Gud sov inn i kjødet og gikk ned i søvnens rike for å vekke dem som hadde sovet i århundrer. Gud døde i vårt kjød, og dødsriket skalv. Gud sov inn for en liten stund og vekket dem av søvnen som holdt til i dødsriket. Han går for å hente Adam, vår første far, det tapte får. Han går til alle som sitter i mørke og dødens skygge. Han går til Adam og Eva for å løse dem av deres bånd, han som både er deres Gud og deres sønn.

Han går inn til dem med korsets seierrike våpen i hånden, og Adam, den første skapning, vår første far, det første dødelige menneske og den første som ble holdt fangen av døden, hørte Herrens trinn. Han gjenkjente hans stemme og ropte ut: «Jeg hører fottrinn av en som kommer!» Og mens han talte, trådte Herren inn. Da vår første far, Adam, så ham, ble han rystet, slo seg for sitt bryst og ropte: «Min Herre er med oss alle!» Da grep Herren Adams hånd og sa: «Reis deg opp, du som sov, reis deg opp fra de døde, og jeg vil glede deg med mitt lys. Jeg er din Gud, og for din skyld er jeg blitt din sønn. Stå opp, du som sov, for jeg skapte deg ikke for at du skulle være her, lenket i dødsriket. Reis deg opp fra de dødes midte, for jeg er de dødes liv. Reis deg, du mine henders verk, du som ble skapt i mitt bilde. Reis deg og la oss gå herfra, for du er i meg og jeg er i deg; nå er vi ett.

For din skyld er jeg, din Gud, blitt din sønn. For din skyld har jeg, din Herre, tatt en slaves skikkelse. For din skyld er jeg, som bor i himmelen, steget ned til jorden og under jorden. For din skyld er jeg blitt et vergeløst menneske, en død blant de døde. For deg, som gikk i Edens have, ble jeg utlevert til mine fiender i en have, og i en have ble jeg korsfestet.

Se på mitt ansikt hvor de har spyttet på meg for din skyld, så jeg kunne gjeninnsette deg i paradiset. Se på mine kinn merkene etter slagene; ved dem har jeg gitt deg, som er mitt bilde, din skjønnhet tilbake. Se på min rygg sårene etter hudstrykningen, ved dem har jeg tatt bort den syndebyrde som lå på dine skuldre. Se mine hender som ble naglet til treet for din skyld, du som en gang gjorde urett og rakte hånden ut mot treet. Jeg sovnet inn på korset, og spydet gjennomboret min side for din skyld, du, menneske, som sovnet inn i paradiset og som i din søvn var opphavet til Eva. Såret i min side helbredet deg fra såret i din side. Og nå vekker min søvn deg fra dødsrikets søvn.

Reis deg, la oss gå herfra – fra døden til livet, fra det dødelige til det udødelige, fra mørket til det evige lys! Reis dere alle! La oss gå herfra – fra smerten til gleden, fra fengslet til det himmelske Jerusalem, fra lenkene til friheten, fra fangenskapet til paradisets gleder, fra jorden til himmelen. Min himmelske Far venter på det fortapte får; en trone er gjort rede, bærerne står og venter, bryllupssalen er gjort i stand, de evige boliger er pyntet, skattkammeret er åpent, Guds rike venter på dere!»

Kraften i Kristi blod

Langfredag leser vi til Matutin fra en kateketisk tale til nydøpte av den hellige Johannes Krysostomos, patriark av Konstantinopel.

Kraften i Kristi blod

Vil du vite hva Kristi blod formår? La oss da gå tilbake til det som var forvarselet, og minne om det som var tegnet på Kristi blod, slik det berettes i den gamle pakts skrifter.

«Slakt et årsgammelt lam», sier Moses, «og smør blodet på dørene». Moses, hva er det du sier? Skulle saueblod kunne befri mennesker utstyrt med fornuft? I aller høyeste grad, svarer Moses, ikke fordi det er blod, men fordi det er bilde på Herrens blod. Når nå fienden ser, ikke dørstolper bestrøket med blodets forbilde, men de troendes lepper lysende av det blod som lammets blod var forvarsel om, og som vigsler portstolpene i Kristi tempel, da trekker han seg utvilsomt tilbake.

Vil du høre om noe annet som dette blodet utvirker? Da vil jeg du skal finne ut hvor det første gang fløt, og hvilken kilde det sprang ut fra. Det fløt ned fra selve korset, det strømmet ut fra Herrens side. For da Jesus allerede var død, heter det, gikk en soldat bort til ham, stakk et spyd i siden på ham og derfra fløt det ut vann og blod . Det ene er et symbol på dåpen, det andre på mysteriet. Det står ikke: «fløt det ut blod og vann», men først flyter det ut vann og deretter blod, for først blir vi vasket rene i dåpen og deretter innviet i mysteriet. Soldaten åpnet siden og brøt hull i veggen til det hellige tempel; jeg fant den dyrebare skatt og lykkønsker meg over å besitte så praktfulle rikdommer. Slik er det også med påskelammet: jødene slaktet det, og jeg får nyte godt av offerets frukter.

«Fra siden fløt det ut blod og vann.» Jeg vil ikke, kjære tilhører, at du tar altfor lett på hemmelighetene i så stort et mysterium. Det gjenstår nemlig for meg å forklare hemmelige og mystiske ting. Jeg sa at vannet og blodet symboliserer dåpen og mysteriene. Av disse er Kirken oppstått, ved gjenfødelsens bad og nyskapelsen i den Hellige Ånd, altså av dåpen, og ved mysteriene, og vi skjønner at de begge går ut fra Herrens side. Kristus bygger altså Kirken ut fra sin side, slik Adams hustru, Eva, gikk ut fra hans side.

Dette er det også Paulus vitner om når han sier: «Vi er av hans kjød og av hans ben», og med det mener han han; side. Slik Gud lot kvinnen fødes av Adams side, slik gav Kristus oss vann og blod fra sin egen side, og av dem bygges Kirken til stadighet opp. Og slik Gud åpnet Adams side mens han hvilte i dyp søvn, slik gir han oss nå, etter at døden var inntrådt, vann og blod.

Dere skjønner nå hvordan Kristus forener seg med sin brud, dere forstår hvilken mat han gir oss til næring. Det er han selv som er vår mat og vår næring. For slik en kvinne skynder seg å amme sitt nyfødte barn med sin rike melk, slik nærer Kristus til hver en tid dem han selv har født på ny, med sitt blod.

Lammet som ble slaktet har ført oss fra døden til livet

Skjærtorsdag leser vi til Matutin fra en påskepreken av den hellige Meliton, biskop av Sardeis.

Lammet som ble slaktet har ført oss fra døden til livet

Mangt er blitt forkynt av mange profeter om påskelammets mysterium, som er Kristus, ham være ære i evighet. Amen.

Han kom ned fra himlene til jorden for det lidende menneskes skyld, han iførte seg ham ved henne som er jomfru og mor, og fødtes selv som et menneske. Han tok på seg lidelsene til ham som led, ved et legeme som kunne lide, utslettet det dødelige menneskes lidelser og tilintetgjorde manndraperen døden ved sin ånd som ikke kan dø.

Han er den som ble ført bort som et lam, slaktet som en sau, og derved kjøpte han oss fri denne verdens tjeneste som fra Egyptens land. Han løste oss fra djevelens slaveri som av Faraos hånd og satte sitt segl på våre sjeler ved sin egen And og på vårt legemes lemmer ved sitt eget blod. Han er den som påførte døden skam og lot djevelen stå klagende tilbake, slik Moses gjorde med Farao. Han er den som knuste synden og gjorde uretten barnløs, slik Moses gjorde med Egyptens land. Han er den som rev oss løs og førte oss fra trelldom til frihet, fra mørke til lys, fra død til liv, fra tyranni til et evig rike og gjorde oss til et nytt presteskap og til et utvalgt og evig folk. Han er den som er vår frelses påskelam, han er den som utholdt mangt i mange. Det var han som i Abel ble drept, i Isak ble bundet, i Jakob bodde i utlendighet, i Josef ble bortført, i Moses satt ut, i lammet slaktet, i David forfulgt, i profetene hånet. Han er den som i Jomfruen ble kjød, som ble hengt opp på treet, som ble begravet i jorden, reist opp fra de døde, tatt opp til himmelens høyeste.

Han er lammet som tier. Han er lammet som ble slaktet. Han er den som er født av Maria, det vakre hunlam. Han er den som blir plukket ut av flokken og slept til slaktebenken, som blir ofret om aftenen, gravlagt om natten, som ikke ble sønderbrutt på treet og ikke oppløst i jorden, stod opp fra de døde og reiste mennesket opp fra graven i jordens dyp.

Pave Benedikt fyller 87 år i dag

p_benedikt_87ar

Vi ønsker pave Benedikt «gratulerer med dagen» i dag. For meg har han vært den aller viktigste personen i Kirken helt siden jeg ble katolikk for snart 20 år siden.

Les om ham HER og HER (på engelsk) og se dokumenter og taler fra hans tid som pave HER.

Kjærlighetens fylde

Onsdag i den stille uke leser vi til Matutin fra kommentaren til Johannesevangeliet av den hellige Augustin, biskop av Hippo.

Kjærlighetens fylde

Kjæreste brødre, den kjærlighetens fylde vi skal elske hverandre med, har Herren bestemt da han sa: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.» Av dette følger det som den samme evangelisten Johannes sier i sitt brev: «Slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre». For vi må fremfor alt elske hverandre, slik han elsket oss, han som gav sitt liv for oss.

For vi leser jo i Salomos Ordspråk: «Dersom du sitter til bords for å spise aftens hos en mektig mann, legg nøye merke til hva som blir satt frem for deg; legg hånden til verket, for du vet at du må gjøre gjengjeld». Hvilken mektig manns bord er det her tale om, om ikke det bord hvor vi mottar hans legeme og blod som gav sitt liv for oss? Og hva betyr det å sitte til bords, om ikke å gå til alters i ydmykhet? Og hva betyr det å legge nøye merke til hva som blir satt frem, om ikke å bli seg så stor nåde fullt ut bevisst? Hva betyr det å legge hånden til verket og vite at du må gjøre gjengjeld, om ikke det jeg nettopp sa, nemlig at slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre. For så sier apostelen Peter: «Kristus led for oss og etterlot oss et eksempel, for at vi skulle følge i hans fotspor». Det er dette som menes med å gjøre gjengjeld.

Det var dette de salige martyrer gjorde med brennende kjærlighet. Dersom det skal ha en mening når vi feirer minnet om dem, og dersom vi går til Herrens bord i det måltid hvor også de spiste seg mette, skylder også vi å gjøre gjengjeld på samme måte som de. For vi minnes dem jo ikke ved Herrens bord på samme måte som vi minnes de andre som hviler i fred, det vil si ved å be for dem, men snarere slik at de ber for oss, om at vi må følge i deres fotspor. For martyrene har vist den kjærlighet Herren sa var den største.

Det er ikke dermed sagt at vi kan være Herren Kristi likemenn, selv om vi lider bloddøden for ham. Han har makt til å gi sitt liv, og makt til å ta det igjen; vi derimot kan ikke leve så lenge vi vil, og dør gjør vi, selv om vi ikke vil det. Ved å dø tok han straks i sin egen person døden av dage, mens vi i hans død blir satt fri fra døden. Hans kjød var uforgjengelig, vårt kjød skal ved verdens ende iføres hans uforgjengelighet etter at det først er gått til grunne. Han hadde intet behov for å frelse oss, mens vi, aten ham, intet makter. Han er vinstokken for oss som er grenene, og utenfor ham kan vi umulig leve. Endelig, selv om bror dør for bror, flyter ingen martyrs blod til forlatelse farbrødrenes synder, og det var dette han gjorde for oss. Han har ikke pålagt oss å etterligne ham i dette, men å takke ham for det. Når altså martyrene lot sitt blod flyte for sine brødre, gjorde de gjengjeld for det de hadde tatt imot ved Herrens bord. La oss derfor elske hverandre slik Kristus elsket oss og gav seg selv for oss.

Én død for verdens frelse og én oppstandelse fra de døde

Tirsdag i den stille uke leser vi til Matutin fra den hellige Basilios’ bok «Om den Hellige Ånd».

Én død for verdens frelse og én oppstandelse fra de døde

Vår Guds og Frelsers plan for menneskets frelse består i å føre det tilbake til seg etter syndefallet, å løfte det opp fra den tilstand av fremmedgjørelse det var kommet i på grunn av sin ulydighet, så det kan stå i et vennskapelig forhold til Gud. Kristi gjesting blant menneskene, hans eksempel på et liv etter evangeliet, lidelsen, korset, gravleggelsen, oppstandelsen, har til hensikt at det frelste menneske skal få tilbake det barnekår det før hadde ved å etterligne de eksempler han gav mens han levde, hans fredsommelighet, hans ydmykhet og tålmodighet, men også det eksempel han satte ved sin død, slik Paulus sier, denne Kristi etterfølger: «Jeg er blitt likedannet med hans død, og måtte jeg bare nå frem til oppstandelsen fra de døde»1. Hvordan kan vi så bli Kristus lik i hans død? Ved å begraves sammen med ham i dåpen. På hvilken måte skal vi begraves? Og hva skal en etterligning være godt for? For det første er det nødvendig å bryte med sitt tidligere liv. Dette er umulig dersom vi ikke fødes på nytt, slik Herren selv sier. Gjenfødelse, slik ordet antyder, er begynnelsen på et nytt liv. Men for å begynne det annet liv, er det nødvendig å avslutte det første. På samme måte som under et løp på idrettsbanen, hvor løperne legger inn et opphold og en pause når de snur, slik synes det nødvendig at døden inntrer ved overgangen fra et liv til et annet. Den danner bindeleddet mellom dem, nemlig ved å gjøre slutt på det som var, og være begynnelsen på det som følger etter.

Men hvordan skal vi gjennomføre nedstigningen til underverdenen? Ved å etterligne Kristi gravleggelse gjennom dåpen, for legemet til dem som blir døpt, blir liksom gravlagt i vannet. Dåpen antyder symbolsk avleggelsen av kjødets gjerninger, ifølge det apostelen sier: «Dere er blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med menneskehender ved å avlegge kjødets legeme, ved Kristi omskjærelse, da dere ble begravet med ham i dåpen». Dåpen er så å si en renselse av sjelen for de uhumskheter den har pådratt seg ved å tenke kjødelig, slik det står skrevet: «Du skal vaske meg, og jeg vil bli hvitere enn sne». Derfor renser vi oss ikke for hver enkelt urenhet, slik jødene gjør, men vi kjenner en eneste, frelsebringende dåp, fordi det fant sted en død for verdens frelse og der er en oppstandelse fra de døde, og dåpen er bilde på dem begge.

La oss rose oss av Herrens kors

Mandag i den stille uke leser vi til Matutin fra en preken over Herrens lidelse av den hellige Augustin, biskop av Hippo.

La oss rose oss av Herrens kors

Våt Herre og Frelser Jesu Kristi lidelse er pant på herligheten og undervisning i tålmodighet. For hva kan vel ikke de troendes hjerter forvente seg av Guds nåde, når Guds eneste Sønn, evig som Faderen, ikke nøyde seg med å fødes som menneske av et menneske, men også var villig til å omkomme ved menneskers bender, han som hadde skapt mennesket? Store ting er det Herren stiller i utsikt for oss, men enda større er det vi minnes, og som allerede er gjort. Hvor var vi og hva var vi da Kristus døde for syndere? Er det noen grunn til å tvile på at han vil gi sitt liv til de hellige, han som allerede har gitt dem sin død? Hvorfor nøler mennesket i sin svakhet med å tro det som skal skje, nemlig at mennesker engang skal leve sammen med Gud? Det som allerede har skjedd, er jo mye mer utrolig, nemlig at Gud døde for mennesker.

Krisrus er Ordet som «var i begynnelsen, og Ordet var Gud, og Ordet var kjød». Dette Guds Ord «ble menneske og bodde iblant oss». Det var ikke noe i ham som skulle kunne gjøre ham i stand til å dø, om ikke det dødelige legeme han tok opp i seg fra oss. Slik var det den dødelige kunne dø, slik var det han ville gi liv til idelige; han ville senere gi dem del i det han er, han som først tok del i det de er. For ikke hadde vi i oss noe som skulle gjøre oss i stand til å leve, heller ikke hadde han i seg noe som skulle gjøre ham i stand til dø. Han foretok altså med oss et vidunderlig bytte: det var vårt han døde ved, det er hans vi skal leve ved.

Derfor skal vi slett ikke skamme oss over vår Herres og Guds død, tvertimot, vi skal være meget stolte av den og rose oss høylytt av den. Han tok opp i seg døden som var i oss, og troverdig som han er, gav han oss sikkerhet for at han skal gi oss livet i seg, det liv vi ikke kan få av oss selv.

Han som elsket oss så høyt at han, som er uten synd, sonet den straff vi var skyldige til på grunn av vår synd, skulle ikke han gi oss rettferdighetens lønn, han som rettferdiggjør? Skulle ikke han, som er sanndru i det han lover, belønne de hellige, når han, som er uten skyld, tok på seg straffen for de straffskyldige?

La oss derfor, brødre, frimodig bekjenne, ja, erklære i full offentlighet, ikke fryktsomt, men jublende, ikke skamfullt, men stolt, at Kristus ble korsfestet for oss. Apostelen Paulus ser i dette god grunn til å rose seg og oppmuntrer til det. Det fantes mange og guddommelige gjerninger han kunne trekke frem hva Kristus angår, som for eksempel at da han var hos Gud Fader, skapte han verden, og at mens han var menneske som vi, styrte han verden, men han nøyer seg med å si: «Men jeg vil aldri rose meg av noe annet enn av Jesu Kristi kors».

Velsignet være han som kommer i Herrens navn.

Palmesøndag leser vi til Matutin fra en preken til palmesøndag av den hellige Andreas fra Kreta, erkebiskop av Gortyna.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge

Kom, følg meg, la oss gå opp på Oljeberget. La oss sammen gå i møte med Kristus der han i dag kommer tilbake fra Betania, i møte med ham som frivillig går til sin ærerike og salige lidelse for å fullbyrde vår frelses mysterium. Av egen fri vilje legger han ut på veien til Jerusalem, han som for vår skyld steg ned fra himmelen for å løfte oss jordiske opp sammen med seg, slik det står skrevet i Guds åpenbaring, «opp over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan». Han kommer ikke brautende og skrytende, for, sier profeten, «han skal ikke strides og ikke skrike, heller ikke skal noen høre hans røst». Mild og ydmyk som han er, gjør han sitt inntog på simpelt vis.

Kom, la oss løpe sammen med ham som skynder seg i vei til sin lidelse. La oss etterligne dem som hadde gått ham i mote, ikke ved å legge olivengrener eller klær eller palmegrener på veien foran ham, men ved å underkaste oss ham som best vi kan, ved en ydmyk sjel og et rettskaffent sinn, slik at vi kan ta imot Ordet og Gud kan få plass i oss, han som intet kan romme. Da vil han glede seg, han som er mild mot oss, og som stiger opp over solnedgangens land, det vil si opp over vår fornedrelse. Han er glad for at han er kommet og har vært sammen med oss, for å løfte oss opp og føre oss tilbake til seg ved at vi blir forenet med Ordet. Når han sies å være steget opp til himlenes himmel i øst med «førstegrøden av vår deig», tror jeg det var i kraft av hans egen herlighet og guddom. For i all sin menneskekjærlighet gav han dog ikke avkall på sin guddom, men i stedet løftet han menneskenaturen opp fra jorden, fra herlighet til herlighet, og førte den opp til himmelen sammen med seg.

Slik er det vi skal underkaste oss Kristus, ikke ved å bre klær foran ham eller strø veien med døde kvister eller grener, materie som visner, og som bare for noen timer er en fryd for øyet. Nei, la oss bre ut foran ham hans egen nåde, eller oss selv iført ham, for «er vi døpt til Kristus, har vi iført oss Kristus», altså rettferdighetens klær. Vi som først var røde som skarlagen på grunn av synden, vi er senere blitt hvite som ull ved dåpens renselse. Det er ikke skarlagenets palmegrener vi skal bære frem for dødens seierherre, men seierens trofe. La oss i dag, idet vi vifter med sjelens åndelige grener, sammen med barna rope ut de hellige ord: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge».

Kan vi få flere gifte prester?

Det har flere ganger blitt diskutert om Kirken bør eller kan få flere gifte prester. Det ble diskutert på bispesynoden om Eukaritisen i 2005, men da endte biskopene med å svare nokså negativt. Jeg har også i det siste hørt signaler om at Roma akkurat for øyeblikket vil være forsiktige med å gi dispensasjoner fra sølibatsplikten (som jeg fikk i 1999) – men i det anglikanske ordinariatet fikk man et par hundre gifte katolske prester for noen få år siden. Det er jo også en hel del praktiske utfordringer (og her er jeg selv igjen et eksempel) mht hvordan man skal bruke oh lønne en prest som har familie.

Men nå har det nettopp kommet nyheter om at pave Frans kanskje vil kunne åpne for flere gifte prester – slik leser vi i the Tablet:

A bishop who met with Pope Francis in a rare private audience on 4 April has said in an interview that the two men discussed the issue of the ordination of “proven” married men – viri probati – in a serious and positive way.

Bishop Erwin Kräutler, Bishop of Xingu in the Brazilian rainforest, spoke to the Pope about Francis’ forthcoming encyclical on the environment, and the treatment of indigenous peoples but the desperate shortage of priests in the bishop’s huge diocese came up in the conversation. According to an interview the Austrian-born bishop gave to the daily Salzburger Nachrichten on 5 April, the Pope was open-minded about finding solutions to the problem, saying that bishops’ conferences could have a decisive role. …..

Nå skal vi feire påske

Lørdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra en påskehomilie av den hellige Gregor, biskop av Nazianz:

Nå skal vi feire påske

Nå skal vi feire påske, fremdeles på billedlig vis, om enn med større klarhet enn i den gamle pakts tid. Fot den påske loven foreskrev, våger jeg å kalle et dunkelt avbilde av bildet. Om en liten stund vil påsken vise seg mer fullkomment og klart, når Ordet drikker den nye vin med oss i Faderens rike, alt mens han forklarer og underviser oss i det som han hittil bare har vist oss stykkevis. For den påske vi nå kjenner, er alltid ny. Hva denne drikk og dette velvære består i, er det vår oppgave å forstå og hans å undervise oss i og gi oss, sine disipler, del i sin kunnskap. For læren er næring, også for den som formidler den. Kom så, la også oss feire påske etter loven, men på evangelisk vis, ikke etter bokstaven; fullkomment, ikke ufullstendig; evigvarende, ikke flyktig. La oss gjøre Jerusalem til vårt hode, ikke det som er her nede, men den hovedstad vi har i himmelen, ikke den by som trampes ned av soldater, men den som forherliges av engler. La oss ofre, ikke unge kalver eller lam med horn og klover, døde og følelsesløse som de er. Nei, la oss bære frem for Gud et lovoffer på alteret i himmelen, sammen med det himmelske kor.

La oss gå inn bak det første forhenget, la oss gå frem til det andre, la oss kikke inn i det aller helligste. Ja, mer enn som så: la oss ofre oss selv til Gud, eller bedre, la oss hver dag ofre til ham alt som vederfares oss. La oss tåle alt for Ordets skyld, la oss etterligne hans lidelse med våre lidelser, la oss ære hans blod med vårt, la oss skynde oss opp på korset. Søte er naglene, om de enn er meget skarpe.

Om du er en Simon fra Kyrene, ta korset opp og følg ham. Korsfestes du sammen med ham, gjør som røveren, den kloke mann, og sann at han er Gud. Han ble regnet blant overtredere på grunn av deg og din synd, bli da du rettferdig på grunn av ham. Tilbe ham som ble hengt på korset for din skyld, også når du selv korsfestes, og få vinning av det onde som skjer deg. Kjøp frelsen ved å dø. Gå med Jesus inn i paradiset og oppdag hvilke goder du var utelukket fra. Ta i øyesyn all skjønnheten der inne; den som klager, skal du kaste utenfor så han kan dø med sin gudsbespottelse.

Om du er en Josef fra Arimatea, be om å få liket fra ham som hadde korsfestet ham, og måtte så verdens renselse bli din. Er du Nikodemus, denne nattlige gudfryktige, salv ham og legg ham i graven. Og er du Maria, eller den andre Maria, Salome eller Johanna, gråt ved morgengry. Vær den første til å se at stenen er tatt bort, møt englene og Jesus selv.

Pave Frans ber oss ikke være så naive at vi tror det er gammeldags å snakke om Satan

I dag, fredag før Palmesøndag, sa pave Frans i prekkenen i sin morgenmesse (prekenreferat ved zenit.org):

Pope Francis said today during the homily of his morning Mass in the Casa Santa Marta that we are the victim of temptations because the devil doesn’t want our holiness.

The subject of the Pope’s homily was Satan, as Francis affirmed that Satan continues to exist today and it’s naive to ignore him. Pope Francis also said that if we listen to the Gospel, we can fight against his temptations.

Pope Francis acknowledged that the Christian life is one which involves constantly fighting against evil, just as this was true for Jesus’ life. The Pope underscored that, as Christians, we struggle against the devil and resisting his temptations.

He said, «We too are tempted. We too are the target of attacks by the devil because the spirit of evil does not want our holiness, he does not want our Christian witness, he does not want us to be disciples of Christ. And what does the Spirit of Evil do, through his temptations, to distance us from the path of Jesus? The temptation of the devil has three characteristics and we need to learn about them in order not to fall into the trap. What does Satan do to distance us from the path of Jesus?»

Pope Francis then answered: «Firstly, his temptation begins gradually but grows and is always growing. Secondly, it grows and infects another person, it spreads to another and seeks to be part of the community. And in the end, in order to calm the soul, it justifies itself. It grows, it spreads and it justifies itself.”

The Pope said Jesus’s first temptation was «like a seduction.» He reflected on the devil telling Jesus to throw himself down from the temple to prove to the people that he was the Messiah. However, Jesus did not listen. So, the devil left, came back with others, and pressured Jesus again, but with greater persistence. The Pope highlighted how the greatness of the temptation had magnified.

Continuing with his theme, the Pontiff said, «we have a temptation: it grows and infects others.» He gave an example, saying «Let’s look at gossip: I’m a bit envious of this or that person and at first I’m just envious inside and I need to share it and go to another person and say: “But have you seen that person?’.. and this gossip tries to grow and infects another and another… This is the way gossip works and all of us have been tempted to gossip! Maybe not one of you, if you’re a saint , but I too have been tempted to gossip! It’s a daily temptation. And it begins in this way, discreetly, like a trickle of water. It grows by infecting others and in the end it justifies itself.”

Concluding his address, the Holy Father gave some advice to those present: “We are all tempted because the law of our spiritual life, our Christian life is a struggle: a struggle. That’s because the Prince of this world, Satan, doesn’t want our holiness, he doesn’t want us to follow Christ. Maybe some of you might say: ‘But Father, how old fashioned you are to speak about the devil in the 21st century!’ But look out, because the devil is present! The devil is here… even in the 21st century! And we mustn’t be naïve, right? We must learn from the Gospel how to fight against Satan.”

Pave Frans: OMVENDELSE er det viktigste i fasten

Dette sa pave Frans tidligere (18/3) i årets fastetid:

Lent is a time to “adjust your life,” “to get closer to the Lord.” That was the message of Pope Francis at Mass this morning at Casa Santa Marta. The Pope warned against thinking of ourselves as “better than others.” The hypocrites, he warned, “disguise themselves as good people” and do not understand that no one is made just by his own efforts; we all need to undergo justification.

Pope Francis began his homily stressing “conversion” as the key word of Lent, a favourable time “to grow closer” to Jesus. Commenting on the First Reading, from the book of Isaiah, he said that the Lord calls two “sinful cities” like Sodom and Gomorrah to conversion. This shows us that we all “need to make a change of life,” to take a “good look into our soul” — where we always find something. The purpose of Lent, then, is precisely “to adjust my life,” to draw closer to the Lord. Jesus, the Pope said, wants to be close to us; He assures us the He is “waiting for us in order to forgive us.” However, he cautioned, the Lord wants “a sincere approach;” and warns us against being hypocrites …

Men det er ikke bare i fasten vi trenger å omvende oss, sier pave Frans i denne to uker gamle videoen:

Han ofret seg selv for oss

Fredag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra den hellige Fulgentius av Ruspes brev til Peter om troen:

Han ofret seg selv for oss

Med de dyreofringer som den hellige Treenighet selv, den gamle og den nye pakts ene Gud, foreskrev våre fedre å frembære, var antydet den frivillige offergave som Guds Sønn alene så miskunnelig ville frembære for oss ved å ofre seg selv i sitt kjød.

Han selv, etter det apostelen lærer, «gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud». Han er sann Gud og sann yppersteprest, ban som for vår skyld en gang for alle trådte inn i helligdommen, ikke med blod av okser og bukker, men med sitt eget blod. Det var dette den gamle pakts yppersteprest var et bilde på, han som hvert år trådte inn i det allerhelligste med blod. Han er den som i sin egen person, og den alene, utgjorde alt det han visste var nødvendig for å. oppnå vår forløsning. Han er nemlig både prest og offer, både Gud og tempel. Han er presten som oppnår forsoning for oss; han er det offer vi forsones ved, han er det tempel hvor vi forsones; han er den Gud vi forsones med. Han alene er prest, offergave og tempel, for som Gud er ban alt dette i en tjeners skikkelse. Men han alene er ikke Gud, for i Guds skikkelse er han Gud sammen med Faderen og den Hellige Ånd.

Du må derfor stå fast i din tro og aldri trekke i tvil at han, Gud og enbårens Ord, da han var blitt kjød, bar seg selv frem for oss som en offergave og et velluktende offer for Gud. Patriarkene og profetene og prestene på den gamle pakts tid bar frem dyreofringer til ham, sammen med Faderen og den Hellige Ånd. Nå, det vil si i den nye pakts tid, bærer den hellige katolske Kirke over hele jorden, i tro og kjærlighet, uavlatelig frem brødets og vinens offer til ham og Faderen og den Hellige Ånd som er den samme guddom som ham.

De kjødelige ofringer var tegn på Kristi kjød som han, som var uten synd, skulle frembære for våre synders skyld, og det blod han ville utgyde for syndenes forlatelse. Men den nye pakts offer er takksigelse for og minne om Kristi kjød som han ofret for oss, og om blodet som Gud lot flyte på samme vis. Om dette sier den salige Paulus i Apostlenes gjerninger: «Ta vare på dere selv og på hele den hjord hvor den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn; vær hyrder for den Guds kirke som han ervervet seg med sitt eget blod».

Den gamle pakts ofre var tegn og forvarsel om det vi skulle måtte gi; i den nye pakts offer fremtrer med all mulig tydelighet det som allerede er blitt oss gitt. De første offer bar bud om at Guds Sønn skulle tas av dage for syndere; det nye offer forkynner at han er blitt tatt av dage for syndere, slik apostlene vitner om: «Da vi ennå var svake, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige», og: «Da vi ennå var fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død».

Kirken er et synlig og hellig tegn på den enhet som fører til frelse

Torsdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra det annet Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om kirken, «Lumen Gentium». Nr. 9:

Kirken er et synlig og hellig tegn på den enhet som fører til frelse

«Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels ætt og med Judas ætt… jeg vil gi min lov inne i dem og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk… For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren». Denne nye pakt var det Kristus innstiftet, nemlig den nye pakt i hans blod. Han kalte til seg et folk fra jøder og fra hedninger, hvis enhet ikke bestod i kraft av kjødelig avstamning, men i Ånden, og som skulle være Guds nye folk.

De som tror på Kristus og er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved den levende Guds ord, ikke av kjød, men av vann og Hellig Ånd, utgjør endelig «en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har gjort til sitt… som før ikke var noe folk, men som nå er Guds folk». Dette messianske folk har Kristus til hode, «han som ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist til vår rettferdiggjørelse». Nå har han fått det navn som står over alle andre navn, og hersker i himlene i herlighet. Dette messianske folk har fått den verdighet og frihet som tilkommer Guds barn, i hvis hjerter den Hellige Ånd bor som i et tempel. Dets lov er det nye bud om å elske slik Kristus elsket oss. Dets mål er det Guds rike som Gud selv har påbegynt her på jorden, og som skal utbres videre inntil det blir fullendt av ham selv ved tidenes ende, når Kristus, vårt liv, kommer til syne, «og selve skapningen skal settes fri fra forgjengelighetens slaveri og få del i den frihet som Guds barn i sin herlighet eier». Dette messianske folk er derfor, selv om det faktisk ikke innbefatter alle mennesker, og ikke sjelden fremtrer som den lille flokk, allikevel den tryggeste kime til enhet, håp og frelse for hele menneskeheten. Dette folk er opprettet av Kristus som et livets, kjærlighetens og sannhetens fellesskap og brukes av ham som redskap til alles forløsning, og sendes ut i all verden som verdens lys og jordens salt.

Slik Israel etter kjødet ble kalt Guds Kirke da det vandret i ørkenen, slik kalles det nye Israel, som vandrer i denne verden på vei mot den by som skal komme, den som består, Kristi Kirke. Kristus vant den jo ved sitt eget blod, fylte den med sin Ånd og utstyrte den med det som skulle tjene dens enhet som synlig samfunn. Gud sammenkalte dem som i tro ser hen til Jesus, frelsens opphavsmann, grunnvollen for enhet og fred, og gjorde dem til Kirken, slik at den for alle og enhver skulle være et synlig og hellig tegn på den enhet som fører til frelse.

Skroll til toppen