Kjøtt og blod

Jeg skrev nylige en tekstbetraktning med tittel «Kjøtt og blod» som ble trykt i Nr. 3/22 av St Olav magasin. Her er teksten.

Nå ble det en strid mellom jødene, og de sa: «Hvordan kan han gi oss sitt kjøtt å spise?» Jesus sa da til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kjøtt og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt kjøtt er sann mat, og mitt blod er sann drikk. Den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.» (Joh 6,52-56)

Som prest har jeg mange ganger vært på syke- eller hjemmekommunion, for det er jo en hel del katolikker som ikke kan komme til kirke, enten de er på sykehus/-hjem eller bor hjemme. Da kan de selv eller pårørende kontakten menigheten eller en prest og slik kunne motta den hellige kommunion selv om de ikke kan komme seg til kirken. En prest eller en diakon kan komme, men også andre i menigheten som har blitt utnevnt av biskopen til en slik tjeneste. Noen familier ber regelmessig om slike besøk, men ikke så veldig mange, så her kan katolikker gjerne bli mer frimodige.

Ritualet for sykekommunion er nokså enkelt; først åpner man med nådehilsen og syndsbekjennelse, så leses én eller flere bibeltekster, deretter åpnes pyxen med det hellige sakrament, Fadervår bes og så gir presten den syke den hellige kommunion, og ritualet avsluttes med bønn og en velsignelse. Ritualet står i sin helhet i Katolsk bønnebok fra 1990.

Jeg nevner dette her fordi den første, lengste og viktigste teksten som leses under sykekommunionen er den jeg siterte her øverst. Her sies det veldig tydelig at når vi i kommunionen spiser Jesu kjøtt og drikker hans blod, blir Jesus i oss og vi i ham. Johannes beskriver ikke den første nattverdhandlingen i sitt evangelium, men i sitt kapittel 6 beskrives betydningen av eukaristien/kommunionen svært så grundig. Kapittelet begynner med et brødunder, deretter insisterer Jesus (som vi ser over) at dersom vi ikke spiser hans kjøtt og drikker hans blod, kan vi ikke ha del i ham. Diskusjonen rundt dette tas opp i flere runder utover kapittelet, og til slutt ender det med at mange disipler blir støtt over dette anstøtelige og forlater Jesus. Apostlene derimot (og forhåpentligvis ligner vi dem) vil fortsatt følge Jesus, og Peter sier: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» (v 68-69)

Jeg tar frem denne teksten også fordi jeg har «korrigert» Bibel 2011 i sitatet øverst; jeg har fem ganger byttet ut ordet «kropp» med «kjøtt», noe Bibelselskapet skal gjøre i sin aller nyeste oversettelse, Bibel 2024. På gresk bruker Johannes ordet «σάρξ» som utvilsomt betyr kjøtt, og på engelsk, spansk, tysk, dansk og svensk brukes ordene flesh, carne, Fleisch, kød, kött. På norsk brukte 1930-oversettelsen «kjød», men da dette ordet ble for gammeldags på 60- og 70-tallet syntes man vel at «kjøtt» var for kraftig, og den katolske Gunnes-oversettelsen fra 1968 og Bibelselskapets 1978-oversettelse brukte «legeme», og Bibel 2011 bruker altså «kropp». Legeme/kropp er for øvrig korrekt oversettelse av det greske ordet «σῶμα», som de andre evangeliene og også Paulus bruker når nattverden beskrives.

Det er altså Johannes som bruker det aller sterkeste ordet, «kjøtt», når han omtaler det vi mottar i den hellige kommunion, og jeg er glad for at dette skal komme klart frem neste norske bibeloversettelse.

Høsttur til Cádiz

Vi var på høstferie til Spania fra 4. til 14. oktober; fløy til og fra Malaga og bodde der de siste 3 nettene, men først bodde vi 7 dager i Cádiz (en av Spanias eldste byer) – et sted vi sterkt vil anbefale. Øverst ser man hotellet vårt, Hotel Playa Victoria Cádiz, der vi hadde utsikt over stranda, sol fra kl 12 til 20, og der vi hørte bølgene slå inn over sanden dag og natt.

Der er litt tungvint å komme dit; litt over 4 timer med buss fra Malaga (fra Sevilla er det bare litt over 1 time med tog), men det var flott å se utover Atlanterhavet (neste stopp i sør-vestlig retning er Brasil), det var ikke veldig mange turister der (bortsett fra i sentrum av Cádiz, der det bl.a. lå flere cruiseskip), og ei lang og flott strand foran hotellet. På bildet under ser man hele byen – og også stranda der vi bodde litt nord for midten.

Grundig biografi om pave Benedikt

I august/september hørte jeg gjennom to lange lydbøker (til sammen litt over 40 timer) der Peter Seewald fortalt om Joseph Ratzinger / Pave Benedikts liv fra fødsel til i dag. Boka kom på tysk for et par år siden og ble vel et år senere utgitt på engelsk i to bind, og jeg kjøpte lydbokutgaven fra Audible. Bøkene var veldig gode og personlig syntes jeg første bind var mest interessant, siden det der var mye nytt stoff for meg (jeg har jo fulgt nøye med på hva Ratzinger/Benedikt har gjort etter 1995). Slik presenterer Audible bøkene:

Benedict XVI: A Life, Volume 1
Volume One: Youth in Nazi Germany to the Second Vatican Council, 1927–1965

Benedict XVI: A Life offers insight into the young life and rise through the Church’s ranks of a man who would become a hero and a lightning rod for Catholics the world over. Based on countless hours of interviews in Rome with Benedict himself, this much-anticipated two-volume biography is the definitive record of the life of Joseph Ratzinger and the legacy of Pope Benedict XVI.

This first volume follows the early life of the future pope, from his days growing up in Germany and his conscription into the Hitler Youth during World War II to his career as an academic theologian and eventual Archbishop of Munich. The second volume, set to be published in 2021, will cover his move to Rome under Pope John Paul II, his ascension to the papacy, and his controversial retirement and news-making statements under his successor, Pope Francis I.

This necessary companion to Benedict’s own memoir, Last Testament, is the fullest account to date of the life of a radical Catholic leader who has continued to make news while cloistered in retirement in the Vatican gardens.

Benedict XVI: A Life, Volume 2
Volume Two: Professor and Prefect to Pope and Pope Emeritus, 1966 – The Present

Emeritus Pope Benedict commands both adulation and unremitting criticism. In this second volume of Peter Seewald’s authoritative biography, the story runs from the Second Vatican Council (1965-68) that shaped Cardinal Joseph Ratzinger’s conservative ideas about the role of the Catholic Church, through his short, scandal-ridden papacy and unprecedented resignation. Volume two introduces listeners to the Pope Emeritus living in the Vatican Gardens, contemplating the future of the church and his controversial legacy within it.

We see how Benedict was influenced by the Vatican Council and the ensuing political unrest all over Europe in the 1960s. Appointed in 1981 as Prefect of the Congregation of Doctrine of the Faith, and quickly nicknamed “God’s Rottweiler”, he was intransigent on the controversial issues of abortion, contraception, gay rights, and gay marriage. But elected Pope in 2005, his tenure of office was riven with shocking revelations of controversy and scandal and it seemed that by his resignation in 2013, he was incapable of handling the complexities of the church in the modern world.

Vatileaks, sexual abuse by priests, the Regensburg speech which became the spark of an eruption of rage in the Muslim world – all these hit the world’s media headlines.

Peter Seewald is the only person close enough to Benedict to assess the man himself and to uncover the truth about so many of the controversial issues surrounding this papacy.

Biskop Erik Varden med kloke ord

«In the view of the dominant culture summed up well by an editorial in “The Economist” of July 14, there is one path the Catholic Church must take to curb the disease of clergy sex abuse: to abolish the discipline of celibacy. …» skriver den kjente Vatikan-kjenneren Sandro magister. Og deretter tar han fram en artikkel trykt på italiensk av biskop Erik Varden, som ser ut til å bli en stadig mer kjent stemme i den katolske verden. Slik skriver Magister:

… for the young and dynamic bishop of Trondheim, Norway, Erik Varden, who is showing himself to be one of the wisest and most spirited voices of Catholicism today, the “phármakon” that can heal the Church of the plague of abuse is …  that “medicine of immortality” which is one of the most ancient definitions of the Eucharist.

He writes and argues this in an article in the latest issue of “Vita e Pensiero,” the magazine of the Catholic University of Milan, the salient passages of which are reproduced below.

Varden acknowledges and approves of the practical, judicial measures adopted by the Catholic Church to stem the plague. But they are not everything. Because the essential is elsewhere. It is in that source and summit of Church life which is precisely the Eucharist, the sacrifice of the Lamb who bears all the burden of the sins of the world.

“Before sin is ‘taken away,’” he writes, “it must be taken on and endured.” Like Jesus on the cross. The Church needs to make a penitential journey with its main route in the Eucharist. It has to bring “fulfillment to what is lacking in the sufferings of Christ,” as the apostle Paul said. …

Les gjerne videre i Magisters artikkel, der bl.a. hele biskop Eriks tekst er oversatt til engelsk.

En liten tur til Mölle i Skåne

Jeg bodde i Mölle i Sverige i nesten to år, fra oktober 1984 til august 1986, og min kone og jeg bodde der da vi var nygifte vinteren 1986. Vi var på besøk der så vidt i 1989, men men siden hadde vi ikke vært der før nest siste uke av juli i år.

Jeg hadde vært påvirket at den amerikanske teologen og filosofen Francis Schaeffer helt fra midten av 70-tallet og i 1985 begynte jeg å arbeidet på Nordiska L’Abri i Mölle. Mens jeg var der, besøkte jeg L’Abris hovedsenter i Huemoz i Sveits og der møtte jeg min tilkommende. Se utsikten fra Huemoz i Sveits under (sørover over Rhone-dalen med fjellene Dents du Midi).

På turen nå i juli gikk vi turer langs kysten ned mot Höganäs, til Kullens fyr, utenfor huset der vi bodde og til slutt en bilde fra landsbyen Arild like i nærheten.

Messe i Porsgrunn

I juni feiret jeg en messe i Porsgrunn (og det har jeg også gjort flere ganger tidligere). Denne gangen kombinerte vi dette med en tur i Sandefjord-området. Under ser man et bilde fra høymessen i Porsgrunn og deretter et bilde av gamle Hedrum kirke.

Flere messer på Kongsberg

I slutten av mai feiret jeg to messer i St Barbara kirke på Kongsberg, en helt ny (2021) katolsk kirke, en tidligere metodistkirke som er blitt pusset opp veldig fint.

Jeg feiret også messe der de to siste søndagene i juli – se under.

Flere messer på Gjøvik

I påsken feiret jeg fire messer på Gjøvik i den stille uke (i St Andreas kirke); skjærtorsdag, langfredag, påskenatt og påskedag. Min kone og jeg kjørte opp dit to ganger og overnatter også et par netter der oppe – da ble det også tid til flere turer i og rundt byen. Den første bildet under viser meg med Mjøsa i bakgrunnen og det andre er av altertavla i Gjøvik kirke (malt av Asta Nørregaard i 1883).

Barcelona, Zaragoza og Valencia

Helt i starten av april var vi 10-12 dager i Spania, i Barcelona, Zaragoza og Valencia. I Barcelona hadde vi vært en gang før, for 15-20 år siden, men de to andre gamle, ærverdige og interessante byene var nye for oss – det var bl.a. helt nytt for oss at den første av disse to byene opprinnelig het Caesaraugusta (se her).

I Zaragoza så vi den eldgamle stauten Virgen del Pilar og i Valencia besøkte vi katedralen og så il Santo Caliz. Les mer om dette her: https://en.wikipedia.org/wiki/Our_Lady_of_the_Pillar og her: https://en.wikipedia.org/wiki/Holy_Chalice , men den spanske siden mer presis om akkurat denne kalken: https://es.wikipedia.org/wiki/Santo_C%C3%A1liz_de_la_Catedral_de_Valencia

Nyttår og fortsatt sol og varme

Bildet over er tatt nyttårsaften rett før solnedgang. Fra 19/12 og et par uker framover var det ekstra varmt og solrikt her (temperaturer fra 19-20 til 24-26 hver dag og ingen skyer).

Vi bodde tre uker litt øst for Puerto Rico (veldig stille og greit sted, men ikke sjøutsikt direkte fra balkongen) og flyttet over til en leilighet ved Playa del Cura, der vi kunne se sjøen både tidlig og sent. På bildet under ser man disse leilighetene oppe i fjellsida.

Noen uker med sol og varme

I år reiste vi ned til Gran Canaria allerede før jul, og kommer hjem til Norge igjen i midten av januar. Min nye jobb som leder av kateketisk senter gjør det umulig å være borte så lenge i januar, mens jeg som vikarprest oftest har hatt få oppgaver rundt jul og nyttår. Her nedefra arbeider jeg også 8-10 timer hver uke; mange e-poster og noen Teams-møter og telefoner, noe som ikke er vanskelig med moderne kommunikasjonsmidler (inkl. god nettforbindelse).

Vi var (som de fleste andre) ikke her sist vinter, men nå er vi tilbake. Bildet over viser meg med Amadores-stranda i bakgrunnen. Vi har gått hit (ca. 45 minutters tur fra leiligheten vår) annen hver dag for å bade – flott som alltid.

Bernt Oftestad – veien og målet

Jeg har skrevet en anmeldelse av følgende bøk om Bernt Oftestads konversjonshistorie – til St. Olav kirkeblads siste nummer:

Veien og målet – en konversjonshistorie, av Bernt T. Oftestad

Boken ble nylig utgitt av Efrem forlag og de skriver om den: «Aldri har en norsk professor i teologi og dertil prestelærer forlatt sin stilling og blitt katolikk!» Boken er interessant og godt skrevet, og beskriver svært presist utviklingen i Den norske kirke de siste tiårene. Og det er ikke bare utviklingen i de protestantiske kirkene de siste årene som er viktige, prinsipielle spørsmål er like avgjørende. Mange har stilt spørsmål både om reformasjonen var nødvendig og om bl.a. kirkeforståelsen i de protestantiske kirkene er holdbar. For alle disse vil Oftestads bok være av interesse og til hjelp.

I boken går Bernt Oftestad gjennom de ulike etappene i sitt liv fra fødselen i januar 1942 til i dag. Selv syntes jeg det var spesielt interessant å lese om den lutherske åndelige tradisjonen han vokste opp i, i Askim med en far som var emissær i Indremisjonsselskapet og en mor som var noe mer kirkelig i sitt perspektiv. Var det slik at en ungdom som hadde vokst opp i en troende familie, måtte «omvende seg»? Nei, sa moren ganske tydelig, i dåpen hadde han jo blitt et Guds barn. Denne forståelsen av dåpens betydning tar Oftestad med seg gjennom hele livet.

Oftestad begynte på MF i 1961 og utviklet der etter hvert en tydelig høykirkelig og sakramentfokusert teologi, og ble også stadig mer oppfattet som konservativ, bl.a. med sitt bibelsyn og sitt nei til kvinnelige prester. Siden jeg selv har gått på MF (jeg begynte 14 år senere) er det svært interessant å lese om miljøet der; bl.a. hans omtaler av tre sentrale professorer, Carl Fr. Wisløff, Leiv Aalen om John Nome.

Oftestad var med og startet opp bevegelsen Kirkelig Fornyelse på slutten av 60-tallet. Dette miljøet betydde svært mye for ham utover 70- og 80-tallet, men som han skriver: «Fra slutten av 1980-årene og frem til konversjonen i år 2000 gikk jeg i skodde.» Han opplevde at Den norske kirke forandret seg (i en uheldig retning) og at han og hans venner ikke riktig visste hvor de skulle gjøre av seg (kirkelig sett). Torbjørn Olsen ble nokså tidlig katolikk, og senere også Arnfinn Haram, men det var flere av vennene som endte opp i den Nordiske katolske kirke. For Oftestad var dette ikke en mulig løsning, for vel «hadde vi mange prester, men for lite ‘folk’ til å slå inn på en slik vei».

I 1998 ble det klart for Oftestad at han måtte bli katolikk, og han tok da kontakt med biskop Gerhard Schwenzer som forberedte ham og tok ham opp i Kirkens fulle fellesskap i en kveldsmesse i St Olav domkirke 28. august 2000, på minnedagen for den hellige Augustin. Han skriver om denne kvelden: «Messen ble lest. Det var ingen sang. Liturgien, biskopens ord, alt gav en nøktern atmosfære som stemte godt med min egen opplevelse av konversjonen. …. Konversjonen berodde på innsikt som nå ble personlig fullbyrdet ved et viljens valg og ved handlingen i Kirken.»

Samtidig med konversjonsprosessen foregikk det også tidvis vanskelige forhandlinger med MF, for som katolikk fikk Oftestad ikke lenger undervise i teologi, noe han opplevde som urimelig, siden hans fag, kirkehistorie, jo ikke dreide som om dogmatiske spørsmål. Han beskriver disse forhandlingene nokså detaljert, bl.a. ville de ta fra ham professortittelen, men der lyktes de ikke. Han fikk ikke lov til å ha noen form for undervisning, og noen var også bekymret for at han skulle treffe studenter i kantinen og påvirke dem! Likevel ble de fire årene som prosjektarkivar nokså fine, mest takket være MFs hyggelige direktør Finn Olav Myhre, som han samarbeidet godt med. Fra 2005 kunne Oftestad igjen undervise, siden MF da hadde åpner for flere konfesjoner. Han fikk likevel ikke tilbake sin stilling som professor i kirkehistorie, men var de siste årene frem til sin pensjon professor i europeisk kulturhistorie.

Sine litt over 20 år som katolikk beskriver Oftestad ganske rosenrødt, først noen år i St Dominikus, men de fleste årene i St Olav domkirke, der han skriver mye positivt om miljøet og flere av prestene. Men de som har fulgt litt med vet at Oftestad også disse årene har vært borti flere debatter og enkelte kontroverser, så kanskje det kommer en bok til om noen år?

Bokanmeldelse av bok om den hellige Sunniva – eksisterte hun?

Jeg skrev nettopp ferdig en anmeldelse av følgende bøk om St. Sunniva – til St. Olav kirkeblad:

St. Sunniva Irsk dronning, norsk vernehelgen
Red. Alf Tore Hommedal , Åslaug Ommundsen, Alexander O’Hara
Alvheim&Eide, akademisk forlag, Bergen 2021

Dette er en stor og flott bok (260 sider i stort format med mange illustrasjoner) som er utgitt i forbindelse med 750-årsjubieet for overføringen av relikviene til Sunniva og seljemennene fra Selja til Bergen 7. september 1170. I en av bokens artikler blir flere av de 27 bildene vi har av St. Sunniva beskrevet, og mange av dem er også gjengitt i boken. Av bokens tolv kapitler er fire opprinnelig skrevet på engelsk og de resterende åtte på norsk (de fleste på nynorsk), og så er alle artiklene oversatt slik at venstre spalte på hver side er på norsk og høyre spalte på engelsk. Av de engelskspråklige forfatterne bor to i Irland, én i London og én i Bergen, av de norskspråklige bor alle unntatt én i Bergen.

Det er nyttig å kunne litt om Selja og middelalderens Bergen når man tar fatt på denne boken, for det er faktisk vanskelig å forstå hva Selja er hvis man ikke har vært der. Det er få steder som er så mystiske og gir pilegrimen så mye som ikke kan festes til papiret som Selja. Her ble det bygget kirker og et stort klosteranlegg og her holdt Vestlandets biskop hus i over 100 år. Dette er det vanskelig å begripe i dag, og spesielt vanskelig blir det å forstå dette hvis (noe jeg kommer tilbake til) det egentlig aldri ble funnet noe viktig på Selja.

Middelalderens Bergen var også noe helt annet enn i dag. Den tids domkirke, Kristkirken, lå på det som tidligere ble kalt Holmen, rett ved siden av Håkonshallen. Sunniva og seljemennenes relikvier ble plassert i et flott relikvieskrin ved hovedalteret i kirken, men nå er alle spor etter både relikvieskrinet og også selve kirken borte. Boken viser flere fotografier både av Selja og tomten til Kristkirken for å hjelpe alle som ikke har vært de to stedene. På Selja kan man den dag i dag se Sunnivahola og tydelige ruiner etter klosteret, men i Bergen sentrum er det ingenting igjen.

Det har blitt skrevet veldig mange bøker og artikler om St. Sunniva de siste årene, og felles for flere av disse er at de stiller spørsmålstegn ved historisiteten til disse hellige, spesielt til Sunniva selv. Minst to av bokens forfattere, Alf Tore Hommedal og Alexander O’Hara, er helt overbevist om at St. Sunniva ikke i det hele tatt kan være en historisk person. Selv om det nok var blitt funnet hellige relikvier på Selja – det er blitt skrevet at Olav Tryggvason i 996 var involvert i det – mener de at det de første 150 årene bare var snakk om en gruppe personer uten navn, og ikke om en irsk dronning.

Hommedal skriver om dette (s. 76): «Slik me har fått overlevert Acta sanctorum i Selio, byggjer denne på ein versjon av legenda som truleg vart utforma som Kyrkjas offisielle acta, anten ved translasjonen i 1170 eller like før. … … Det synest klart at St. Sunniva er eit sekundært tillegg i ei original, latinsk og kyrkjeleg legende som berre omfatta ei anonym gruppe kristne flyktningar, også dei mest truleg legendariske.»

Hommedal og O’Hara argumenterer her bl.a. med at kong Magnus V Erlingsson trengte argumenter for at han virkelig hadde arverett i Norge, siden han ikke var av kongeætt på sin farsside, bare gjennom sin mor Kristin, datter av Sigurd Jorsalfare. Derfor, tror de, ble det skrevet inn i legenden at det blant disse seljemennene var en irsk dronning; og kunne hun være dronning, kunne også Magnus være konge med arverett gjennom sin mor. Magnus hadde blitt konge (som liten gutt) i 1161, og var blitt kronet i 1163 og nå trengte både han og Vestlandets biskop (som nå offisielt flyttet fra Selja til Bergen) å styrke sin stilling ved hjelp av disse relikviene. Trondheim hadde allerede St. Olav, Oslo hadde St. Hallvard, Stavanger hadde den engelske biskopen St. Svithun, og Bergen trengte St. Sunniva.

Jeg har kanskje presentert Hommedals og O’Haras argumenter litt for kort, men de er i alle fall overbevist om at Sunniva aldri har levd. I en annen av bokens artikler, derimot, beskrives det at Sigrid Undset besøkte Selja i 1926 og at hun ble sterkt grepet av stedet. Og hun er ikke villig til å avskrive at Sunniva-skikkelsen kan ha en bakgrunn i virkeligheten. Hun skrev riktignok for nesten 100 år siden, men hun var samtidig en middelalderkjenner av de sjeldne. Hun kommer med sin innsigelse gjennom et retorisk spørsmål: «Er det sannsynlig at funnet av noen knokkelrester i hulen (alene) var bakgrunn nok for byggingen av det storstilte klosteranlegget?» (s. 205)

Det er umulig å yte denne fyldige boken rettferdighet gjennom en kort anmeldelse, og det finnes mye annet av interesse der, og svært mange illustrasjoner. I artikkelen St. Sunniva in art forstår vi bl.a. hvor helgenkulten rundt St. Sunniva var mest utbredt. Der leser vi (i norsk oversettelse): «Sunnivas nedslagsfelt er spegla i utbreiinga av Sunnivabilete i kunsten: nesten alle dei 27 mellomalderske framstillingane av St. Sunniva er funne i Noreg, og dei fleste langs kystlinja frå Bergen til Finnmark. … (Og nesten alle) framstillingane av Sunniva er i tre, anten utskorne eller måla.»

I et par andre av artiklene sammenlignes St. Sunniva med tidligere kristne jomfrumartyrer som bl.a. St. Agnes og St. Cecilia, og også med helgener fra Irland. Og i flere artikler mot slutten av boken tar forfatterne opp hvordan St. Sunniva har blitt brukt i litteraturen de siste årene, og også hvordan hun har påvirket moderne pilegrimsbevegelser.

Et siste kapittel kan fortelle at de eneste relikviene vi i dag kjenner til av de hellige på Selja ligger i alteret i St. Magnus katolske kirke. Ikke overraskende hadde dronning Josefine vært involvert da disse relikviene først kom til et katolsk alter i Oslo ca. 1850, og altså til slutt endte opp på Lillestrøm.
Kjøp gjerne og les denne interessante boken.

Sandefjord – og andre byer

I dag feiret jeg messe i Sandefjord og etterpå besøkte vi Hvalfangstmuseet for første gang (se bildet).
Neste søndag skal jeg til Moss igjen, og deretter til Hamar/Gjøvik, Hønefoss/Ål, Hønefoss/Gran og Stavanger; flere av søndagene prøver vi å gjøre noe mer enn bare å reise/kjøre fram og tilbake.

Besøk i Moss

I dag feiret jeg messe i Moss og etter messen og kirkekaffen gikk min kone og jeg en tur for å se Møllebyen, Mossefossen (se bildet) og områdene rundt – der hadde jeg aldri vært før.

Høringssvar til forslaget om kriminalisering av «konverteringsterapi»

Norsk katolsk bisperåd har skrevet et tydelig og godt høringssvar til dette lovforslaget; det begynner slik:

1.2 Sammenfatning av bisperådets syn på høringsnotatets forslag

Den katolske kirke tar avstand fra manipulering av menneskers samvittighet. Derfor anerkjenner vi departementets gode hensikt, men vil holde frem at lovforslaget hviler, prinsipielt sett, på vaklende grunnlag. Lovforslaget synes utilstrekkelig fundert og uklart formulert. Vi ber derfor om at lovforslaget, i den form som er forelagt, forkastes.

Avgjørende innvendinger kan sammenfattes med følgende punkter:

1. Lovforslaget posisjonerer seg a priori i kjønnsidentitetsproblematikken. Det staker ut et tilsynelatende enveiskjørt felt i denne, som om eneste tilbørlige ”konverteringsterapi” skulle gå i retning av kjønnskorrigerende behandling, f.eks. ved irreversible inngrep i kroppen. Ved slik stillingstagen påberoper staten seg kompetanse som ikke tilkommer den.

2. Lovforslaget gjennomsyres av begrepsforvirring. ”Seksuell legning” og ”kjønnsidentitet” utlegges som om de dreier seg om to sider av samme sak. Begrepene er imidlertid kategorisk ulike og krever ulik medisinsk, pastoral og juridisk tilnærming. Forståelsen av ”konverteringsterapi” er for diffus til å begrunne et lovforslag.

3. Lovforslaget målbærer en tendensiøs uklarhet som senker terskelen for statens inngripen i familielivet. Det begrenser foreldres og oppdrageres rett til å påvirke barn i retning av å løse en opplevd identitetskonflikt ved tålmodig utvikling og modning av selvforståelse. Foreldres råderett i familien er definert og klokt begrenset i eksisterende lovgivning. Vi ser ikke behov for en særlov på dette området.

4. Lovforslaget gir ikke — det gjelder flere felt — tilstrekkelig rom for menneskets frihet. Ethvert menneske har en naturgitt rett (og, fra et kristent synspunkt, en gudgitt rett) til å anerkjennes som et fritt og ansvarlig vesen. Retten til å modnes og opplyses i sin frihet er uadskillelig fra menneskeverdet, særlig i moral- og religionsspørsmål. Vi vil fremheve at denne retten må anerkjennes og beskyttes av staten, med de begrensninger som settes av det felles gode og den offentlige orden.

Vår høringsuttalelse er basert på et kristent menneskesyn. Vi observerer at biologisk kjønn er, for det overveldende flertall mennesker, et sikkert fundament for identitetsdannelse, men at noen opplever en smertefull identitetskonflikt. Dem skal samfunnet omslutte med åpenhet og respekt.

Les gjerne hele høringssvaret her: http://www.katolsk.no/nyheter/2021/10/horingssvar-fra-norsk-katolsk-bisperad

Tur til Italia

I slutten av september reiste vi på vår første utenlandstur på på over halvannet år, til Italia. Først to dager i Napoli, en dag på Capri, hele ni dager på øya Ischia (der Ibsen bodde sommeren 1867) og så de to siste dagene i Roma. Det var delvis en arbeidsferie, men vi fikk også sett en del ting og opplevd sol og varme – selv om det ble betraktelig kaldere de siste dagene.

Bildet under viser meg første kvelden – i gamlebyen i Napoli.

Mye reising i juni, juli, august

Jeg har reist mye opp til Hamar som søndagsvikar de siste par årene, men nå skal det visst bli mindre av det. (Øverst ser man bilde av St Torfinn kirke på Hamar.)

I sommermånedene i år var jeg 4 ganger på Hamar, 2 ganger på Gjøvik og i Tønsberg og 1 gang til Moss, Kongsvinger og Kristiansand – samt 4 søndager i Oslo, på Lunden kloster og i St Hallvard menighet. Det er fint å komme rundt litt og besøke nye menigheter og treffe nye mennesker.

Det har også vært noen ferieturer i Norge det siste halve året (bl.a. Bergen, Helgelandskysten og Jæren – og en tur til Kirkenes med fly), men nå skal vi holde oss mer i ro en stund – selv om vi håper på vår første utenlandstur (til Italia) om noen uker.

Dåp på Hamar

Bildene viser domkirkeruinen på Hamar og en barnedåp jeg hadde der lørdag 14. august. Etterpå var vi på dåpsfesten hos en stor syrisk familie som hadde kommet til Norge i 1999.

Olav skyndte seg til byen Rouen for der å få motta dåpens nåde

Til Matutin i dag, høytiden for den hellige Olav, leser vi fra erkebiskop Eysteins skrift om den hellige Olav. Det er to alternativer til denne lesningen, først et fra Olavs tidlige liv og deretter et fra hans død. Slik lyder det første alternativet:

Hvordan St. Olav levde og forkynte

Den gang den berømte kong Olav styrte i Norge, et meget stort land mor nord, med Danmark i sør, trådte føttene til menn som forkynte fred, som forkynte godt budskap, inn i landet. Hittil hadde disse folkeslagene vært hengitt til den vanhellige dyrkelse av avguder, forblindet som de var av overtroiske forestillinger, men nå fikk de høre om troen på den sanne Gud, og hvordan han skulle dyrkes; ja, de hørte nok, men mange nektet å ta imot den. Siden de bodde så langt mot nord, satt de fastfrosset i vantroens is i nærheten av den nordpol hvorfra all styggedom velter ut over jordens overflate. Det var derfra Jeremias så en kokende gryte komme, og det er om denne nordpolen Jesaja skrytende sier: Høyt over himmelens stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på tinghellet lengst i nord. Men den store og høylovede Herre, han som bygger sin by i nord, smeltet nordpolens isbre med milde vinder fra sør, og mildnet de ville hedningers trassige og stridbare sinn med troens varme. De fikk høre om Herren, og han sendte sendemenn til disse folkeslag, sitt ords budbringere, menn som skulle forkynne i landet den sannhet som er i Jesus Kristus, vende folk bort fra avgudsdyrkelsen, love de troende uforgjengelig liv og evig glede og skremme de vantro og vrangvillige med trussel om den kommende dom og pinsler uten ende.

Dette landet var det kong Olav styrte, slik vi har fortalt. Enda han var hedning, var han god av natur, og hans edle sinn gjorde ham snar til å handle på rettskaffent vis. Da han i England hadde fått visshet om Evangeliets sannhet, trykket han troen til sitt bryst, og med et fromt sinn skyndte han seg til byen Rouen for der å få motta dåpens nåde. Da han var blitt renset i frelsens bad, ble han med ett et nytt menneske, og, slik apostelen sier, da han var blitt begravet med Kristus i dåpen til døden, glemte han det som lå bak og strakte seg etter det som lå foran, han vandret i det nye levnet han hadde mottatt, og overholdt nøye alt troen bød. Han foraktet alle tomme fornøyelser, og det jordiske rikets herlighet holdt han for liten å være i forhold til himmelrikets sødme. Selv om han levde i kongelig prakt, var han fattig i ånden, og alt mens han var opptatt med jordiske gjøremål, grunnet han over det som hører himmelen til. Det som Guds lov forbyr, avskydde han på det sterkeste, det den påbyr, lå ham varmt på hjertet.

Og ikke slo han seg til ro med egen frelse, men han forsøkte med stor iver å omvende til troen de folkeslag han ved Guds forsyn var blitt satt til å lede. Etter den nye tingenes orden tok kongen på seg apostelens verv, og høvdingen forkynte Kristi ords nåde overalt og for alle. Det var ikke få den forkynnelsen nåde som var utgytt på hans lepper, førte fra å dyrke onde demoner til å anerkjenne og ære sin skaper. Det var heller ikke få som hans beundringsverdige Fromhet og liv i streng kyskhet inspirerte til å gi avkall på verden og til å elske det himmelske fedreland. For hvem var så vrang, hvem var så forherdet at han ikke måtte bøye av for den gode kongens milde ord, ord fylt av åndelig visdom! Hvem var så sløv og så treg at han ikke ble vakt av hans enestående livsførsel!