apr 302021
 

I Norge har vi de siste ukene sett en ny abortdebatt begynne; AP ønsker visst å utvide grensen for fri abort til 18 uker, og SV ønsker 22 uker – men ser nå at dette skapte svært kraftige reaksjoner og SV toner nå ned dette ønsket.

Pave Frans har i en bok som avisa Dagen i dag skriver om en bok kalt “La oss drømme” (som ikke er komme ut på norsk) nevnt abortspørsmålet og vi kan lese i Dagen:

Pave Frans mener forgjengeren var profetisk da han for 50 år siden advarte mot menneskesynet bak dagens
abortpraksis.

Vel vitende om at mange vil bli irritert når en pave vender tilbake til saken, har pave Frans lengre sekvenser om sitt og kirkens syn på abort i boken «Let us dream». Boken er pavens oppgjør med utviklingstrekk som bekymrer ham dypt, samtidig som han løfter blikket og peker på muligheter for bedre tider når koronakrisen er over.

Jeg kan ikke tie om at man kvitter seg med 30–40 millioner ufødte liv hvert år gjennom abort, sier han.

Paven sier det er smertefullt å se hvordan man i områder som ellers ser på seg selv som høyt utviklede, tvinger kvinner til å ta abort fordi det ufødte barnet kan bli utviklingshemmet eller ikke var planlagt.

Pave Paul VI, som i dag har helgenstatus i Den katolske kirke, advarte i et hyrdebrev i 1968 mot «fristelsen til å betrakte menneskelivet som et objekt de mektige og utdannede skal herske over».

Hvor profetisk dette budskapet var! sier nåværende pave og viser til hvordan fosterdiagnostikk brukes hyppig for å «filtrere ut de svake og uviktige», mens aktiv dødshjelp får stadig større tilslutning. De dypere årsakene til denne erosjonen av menneskeverdet må utfordres, sier paven i boken.

Det er interessant at pave Pul VIs dokument det her refereres til er encyklikaen Humanae vitae (les den på norsk her) som handler om prevensjon, ikke abort. I debatten om å hindre menneskelig å bli unnfanget så Paul VI allerede utviklingen av et nytt syn på menneskelivet. Han skriver bl.a. i innledningen:

… mennesket gjort forbausende fremskritt når det gjelder å beherske og rasjonelt organisere naturkreftene. Denne utvikling har gått så langt at mennesket forsøker å utvide dette herredømme til hele menneskelivet: kroppen, sjelelivets krefter, det sosiale liv, like til de lover som styrer forplantningen.

Den encyklikaen som virkelig handler veldig tydelig om abort, er pave Johannes Paul IIs Evangelium vitae fra 1995. Også denne er oversatt til norsk og kalles der “Livets evangelium”. Den er en moral-encyklika om menneskelivets verdi og ukrenkelighet, og handler bl.a. om krig, dødsstraff, medisinsk etikk, abort. Les den her på norsk.

apr 042021
 

I dag feirer vi at Kristus er oppstått! Svar: Han er sannelig oppstått!
På gresk: Χριστός ἀνέστη! – Ἀληθῶς ἀνέστη!

En slik påskehilsen er vanligst blant ortodokse kristne og katolikker av østlig ritus – les om det her.

De ortodokse har også en troparion/vers som brukes i påsken:
Χριστός ἀνέστη ἐκ νεκρῶν, / θανάτῳ θάνατον πατήσας, / καὶ τοῖς ἐν τοῖς μνήμασι, / ζωὴν χαρισάμενος!
Christ is risen from the dead, / by death trampling death, / and to those in the tombs / granting life!

Vi katolikker har den kjente påskesekvensen som brukes påskedag og i påskeoktaven:

Kristenhet, la lovsang tone / påskens lam til ære.

Lammet som for hjorden døde, / Krist som skyldløs bar vår brøde, / vil oss med vår Far forsone.

Død med liv en tvekamp stred / som i under endte, / da vår konge døden led, / død til liv seg vendte.

«Maria, tal for sant / om tegnene du fant!»
«Jeg så den grav som nyss var hans, / jeg så den oppstandne i strålekrans, / så engler stå vitner, / så svetteduk og svøp.

Oppstanden er Kristus, / mitt håp og min heder. / Til Galilea vandrer han forut for eder.»

Oppstanden er Herren, det vet vi for visst. / Skjenk oss din miskunn, / du seirende Krist. / Amen. Halleluja.

Dessverre har få mennesker fått lov til å komme til messer i påske i år, men man har som en erstatning strømmet veldig mange messer. Jeg syns det har vært mest interessant å se på liturgien fra St Olav domkirke i Trondheim – det er ny kirke, ny biskop, fin liturgi. Under kan man se påskedagsmessen fra Trondheim, med preken av biskop Erik Varden.

mar 252021
 

Det er nå 40 år siden jeg bodde en hel vinter i Aten (september 1980 til april 1981) og opplevde min første (og så langt eneste) greske feiring av 25. mars – les om grekernes kamp mot tyrkisk herredømme her.

200-årsmarkeringen i år var tonet kraftig ned pga. korona, men man kan se en del om hva som skjedde her.

Under (fra 2019) ser man hvordan feiringene vanligvis foregår; mitt inntrykk i 1981 var at det var svært mye mer militært en barnetogene i Norge 17. mai.

mar 042021
 

Mor mi fylte 90 år 3. mars 2021!
Under ser man bilder fra hennes bryllupsdag 15. august 1953 (min far døde i november 1993) og i fra festen på Time (på Jæren) i går.

mar 012021
 

Bildet under viser meg under en av to utendørsmesser på Katarinahjemmet i går. Det var bare lov å samle 10 personer utendørs (og ingen innendørs) i går, og så ble også det forbudt, så det ble feiret i alt fire messer der i går.

feb 162021
 

Nå er det akkurat 40 år siden jeg bodde ca. 6 måneder i Aten – fra september 1980 til april 1981, avbrutt av juleferie i Norge og noen uker i Israel i april. Også den gangen (jeg tror det var mot slutten av februar) hadde vi et par dager med snø, som vi leser om i avisene i dag (se bildet over).

Men jeg husker enda mye bedre at vi hadde et skikkelig jordskjelv mens jeg bodde der – det første store skjelvet kom om kvelden 24. februar 1981 – jeg glemmer det aldri, selv om det ikke var noen særlig fare for mitt liv. Les om jordskjelvet(ene) her – https://en.wikipedia.org/wiki/1981_Gulf_of_Corinth_earthquakes

jan 312021
 

Kardinal Müller siteres i Catholic World Report (opprinnelig fra Kath.net) om hvordan Kirken vurderer katolske politikere som arbeider for fri abort. Han sier bl.a.:

Anyone who relativizes the clear acknowledgment of the sacredness of every human life with tactical games, sophistries and window dressing because of political preferences, publicly opposes the Catholic faith. Vatican II and all the popes down to Francis have described the deliberate killing of a child before or after birth as a most grievous violation of God’s commandments.

Han siterer fra Vatikankonsilets dokument Gaudium et spes, nr. 51:

“God, the Lord of life, has entrusted to men the noble mission of safeguarding life, and men must carry it out in a manner worthy of themselves. Life must be protected with the utmost care from the moment of conception: abortion and infanticide are abominable crimes.”

Om situasjonen i USA sier han:

Now the United States, with its conglomerated political, media and economic power, stands at the head of the most subtly brutal campaign to de-Christianize Western culture in the last one hundred years. They play down the lives of millions of children, who now fall victim to the worldwide, organized abortion campaign under the euphemism of “right to reproductive health”, by referring to Trump’s character faults.

An otherwise highly respected confrere reproached me, saying that I must not fixate on abortion. For now that Trump has been voted out, this eliminates the much greater danger that that madman might push the nuclear button. I am convinced, however, that individual and social ethics has priority over politics. It crosses a line when faith and morals are reckoned by a political calculus. I cannot support a pro-abortion politician just because he builds public housing, as though I had to put up with what is absolutely evil on account of something relatively good.

Les gjerne hele artikkelen hos Catholic World Report

jan 142021
 

Vi fikk ny nettforbindelse i vårt borettslag i går, og der skal hastigheten være 1000/1000 Mbps. Resultatet fra første test vises under.

Jeg får så raskt internett via en maskin med nettkabel (og har senere klart å komme litt over 900 Mbps), trådløst kan jeg komme så vidt over 400 Mbps med 5 Ghz og vel ikke mer en 75 Mbps med en 2,5 Ghz forbindelse.

jan 112021
 

Det var 75 påmeldte til utendørsmessen i går og jeg tror de fleste møtte opp. Været var fint, 3-4 minus, og jeg ble egentlig bare skikkelig kald på hendene (så hadde jeg også to gensere under alba og messehakel). Klikk på bildet for å se større utgave.

jan 062021
 

På Katarinahjemmet er søstrene ganske dristige og nytenkende, og har siden midten av desember invitert til utendørsmesser. Jeg feiret selv messen der kl. 09.30 juledag og søndag 27. desember, og er satt opp igjen 10. og 31. januar. Det er litt kaldt (kommende søndag er det visst meldt 2-3 minusgrader), så det blir ingen lang preken.

Se oversikten over og meld dere gjerne på ved å gå til https://billett.katolsk.no

des 282020
 

Det har vært surt i Oslo i hele desember, men værmeldingene for 23., 24. og 25. desember var svært gode. Vi planla derfor (og gjennomførte) en passe lang tur hver av disse dagene (fra ca. kl. 11 til 14) for å utnytte det lille som er av dagslys (vi skulle egentlig ha reist på en måneds opphold på Gran Canaria i dag, men turen er avlyst og vi strever med mangelen på sol og varme).

Første dagen var vi på Holmenkollen og Frognerseteren:

Andre dagen (julaften, etter messe på Lunden kloster kl. 10) en sykkeltur til Bygdøy (bildene er fra Huk):

Tredje dagen (juledag, etter messe på Katarinahjemmet kl. 09.30) flere runder rundt i Frognerparken og ned til Skøyen (bildene viser Monolitten):

des 222020
 

Menighetsfakultetets eget blad “MF” ga nylig ut et temanummer om “Etikk fra vugge til grav” som bl.a. hadde en artikkel om abort. Noen nåværende og tidligere studenter reagerte på artikkelen om abort (og et par ultralydbilder) – SE HER – og de reagerer på at “kristen etikk knyttes til et ensidig abortsyn”. Senere leser vi også at rektor Vidar Haanes tar selvkritikk (noe jeg nok syns er det mest sjokkerende, jeg kjenner ikke MF igjen, men det er jo også nesten 40 år siden jeg gikk der) og skriver ifølge Vårt Land:

Som ansvarlig redaktør for bladet tar han selvkritikk og ansvar for at de ikke fikk «godt nok fram at MF er og vil være et sted for mangfold». Haanes understreker at «MF som vitenskapelig høyskole ikke har et bestemt offisielt syn» i faglige spørsmål om drøftes ved skolen – inkludert etikk.

Sofie Braut skriver nå på Verdidebatt er passende svar på denne underlige reaksjonen, bl.a.:

34 tidlegare og noverande MF- studentar vart nyleg djupt provoserte av ultralydbileta som vart brukte som illustrasjon i samband med temaet «Etikk fra vugge til grav». I eit innlegg i her i avisa (16/12) hevder dei at bileta representerer eit «problematisk julebudskap». Innsendarane let i første rekke til å reagera på implikasjonane av bileta; det eine eit ordinært ultralydbilete, det andre eit kunstuttrykk frå ein britisk bussannonse-kampanje frå 2010. MF-studentane reagerer på at «spørsmålet om abort knyttes sammen med inkarnasjonen på en måte som kobler Kristi komme til verden sammen med tanken om at menneskelivet er hellig», og dei gjer biletbruken til døme på «polemikk» og «forenkling».

Dette er det verdt å stansa ved. Når berre det å visa bilete av den eine parten i ei sak vert ein provokasjon, seier det mykje om kor smal denne samtalen er. Det er heller ikkje lett å skjøna at det skulle vera ei forenkling å knyta saman inkarnasjonen, det at Gud vart menneske, med fosterets menneskeverd. Tvert om kan dette tolkast som vilje til å nærma seg ein kolossal kompleksitet.

Biletet som innsendarane først og fremst reagerer på, er eit ultralydbilete av eit foster med glorie og påskrifta «He’s on His way». Det figurerte for nokre år sidan i ein stor, tverrkyrkjeleg annonsekampanje i Storbritannia. Mannen bak kampanjen, Francis Goodwin, seier at han med biletet tek utgangspunkt i vår moderne måte å involvera andre i gleda over ein ny verdsborgar. «Posteren vår reflekterer denne nye måten å fortelja nyhenda om den som skal koma, og plasserer Kristi fødsel i ein ultramoderne kontekst», sa Goodwin då kampanjen vart lansert. Eit kunstuttrykk, altså, som utfordrar tanken og løftar fram andre perspektiv. Som uroar oss, slik god kunst skal. ….

Les gjerne alt hun skriver her.

des 182020
 

Jeg var en liten tur på Jæren 11. til 13. dsember; julebesøk hos min mor som ganske snart blir 90 år. En dag tok jeg en lang og rolig kjøretur på Jæren og Høgjæren og og gjorde bl.a. et lite stopp ved Knudaheiå (ved Undheim) og tok disse bildene.

des 172020
 

Jeg skrev for en måneds tid siden en bokanmeldelse av Harald Olsens HELLIG STED, som nå er blitt publisert i St Olav tidsskrift. Her er det jeg skrev:


Interessant, lærerik og krevende bok om det hellige

Da jeg begynte å lese Harald Olsens bok: HELLIG STED. Pilegrimsmål – Helligstedsopplevelse – Trosmøte, på Efrem forlag, tenkte jeg på mine møter med ham i Arendal, der jeg bodde fra 1988 til 1994 og han var Kultursjef fra 1990-92. Der møtte jeg ham først og fremst som medlem av Freedom Quartet, fire mannsstemmer og to dyktige musikere, bl.a. Geir Gundersen og Sigvald Tveit.

Harald Olsen har en spennende og variert utdannelse og bakgrunn; cand. real. fra Universitetet i Oslo, og deretter vitenskapelig arbeid, skolearbeid, kulturarbeid og som direktør ved Kunsthøyskolen i Oslo og til sist seniorrådgiver ved Høyskolen i Agder. I veldig mange år har han også vært engasjert i åndelige spørsmål og pilegrimsferder. Han har skrevet bøker om Den østlige pilegrimsvei 2000, Frodig fromhet i vest, keltiske helgenlegender 2000, Keltisk åndelighet 2002, Pusterom, fellesskap om stillhet og fordypelse 2004, Ørkenvind, arven fra ørkenens fedre og mødre 2008, Havets pilegrimer 2013, og enda noen flere bøker.

Boken starter med en svært lang, grundig og faktisk ganske krevende åpningsdel, der begreper som pilegrimsferd og hellig sted blir definert. Om pilegrimsferder kan vi lese (s 15):
Pilegrimsvandring kan karakteriseres gjennom følgende tre komponenter: veien, helligstedet og møtet med mysteriet. I den kristne pilegrimsbevegelsen har det til alle tider vært en spenning i hva som har vært den viktigste begrunnelsen for pilegrimsferden: valfartsmålet eller ferden i seg selv. Vektleggingen av disse to sidene ved pilegrimsferden har variert over tid, har vært forskjellig i ulike miljøer og har ikke minst vært bestemt av hva som har vært begrunnelse og motiv for pilegrimsferden. I de tilfellene der man søkte helbredelse eller åndelig inspirasjon og fornyelse, var valfartsmålet viktigst. Der hvor pilegrimsferden var en botshandling, kunne ferden i seg selv, med dens fysiske krav og ofte strabasiøse utfordringer, være hovedpoenget. …

I praksis handler ikke denne boken så mye om pilegrimsreiser som om hellige steder. Også i definisjonen av det begrepet åpner Olsen med en kristen forståelse (s 17):
I den bibelske virkelighetsforståelse er hellighet – både i Det gamle og Det nye testamentet – ensbetydende med guddommelig. Hellighet beskriver Guds unikhet, det som konstituerer Guds natur. Hellighet er ikke bare en egenskap ved Gud, men er selve Guds vesen. Siden Gud alene er hellig, kan ikke noe annet eller noen annen være hellig i seg selv. Hellighet og guddommelighet kan derfor bare benyttes om personer eller steder i en avledet eller sekundær betydning. Personer og steder er hellige kun i tilknytning til det guddommelige. Steder kan bare kalles hellige i kraft av deres relasjon til Gud.

Går vi ut i et større faglig landskap, kan noen av religionsvitenskapens klassikere fortsatt være til god hjelp, og et verdifullt utgangspunkt … …

Etter dette går Olsen over til å presentere synspunkter til kjente religionsvitere som Rudolf Otto, Mircea Eliade og flere andre. Han tar opp utviklingen av hellighetsbegrepet gjennom tidene, ser på forskjellen mellom katolsk/ortodoks og protestantisk forståelse av hellige steder, ser på den keltiske forståelsen av hellighet, på forholdet mellom sakramenter og det hellige, på hvilken betydning stillhet har i møte med det hellige, om at hellige steder kan kalles «tynne steder» og mange flere ting. Denne bokens første del – Hellig sted, identitet og betydning – er på 90 sider og er ganske kompakt lesning. Hans litteraturliste er på ca. 250 verker, de fleste ganske tykke og grundige bøker. Olsen har vært opptatt av hellige steder i mange tiår og satt seg grundig inn i stoffet.

Det fører etter min mening til at denne innledende delen nok kan bli for kompakt og krevende for mange lesere. Forfatteren ser her også på utviklingen av og historien til noen hellige steder, som Lourdes og Jerusalem. De 11 sidene han bruker til å gå gjennom Jerusalems historie er kanskje det jeg er minst fornøyd med i boken, siden jeg nok ser litt annerledes på historiske møter mellom kristne og muslimer enn det boken presenterer – og Olsen tar også opp møtet mellom disse religionene andre steder, som i Damaskus og Cordoba.

I bokens andre del (på ca. 150 sider) tar Olsen oss med til flere interessante hellige steder, 12-14 steder, og her synes jeg to kapitler er mest interessante. Det første av disse er om klosterøya Iona på den skotske vestkysten. Ionas viktigste historie begynte i 563 e.Kr. da den irske munken Columba sammen med tolv disipler slo seg ned der. Etter en tid utviklet klosteret på Iona seg til en stor klosterfamilie med kloster i Irland og Skottland (bl.a. Lindisfarne), senere utvidet til Shetland, Orknøyene og Island. Kanskje dette også var utgangspunktet for Sunniva og hennes ledsageres reise til Selja, skriver Olsen.

Det er også interessant å lese om det åndelige senteret og hellige stedet Tao Fong Sang i utkanten av Hong Kong. Dette arbeidet ble startet av sørlendingen Karl Ludvig Reichelt (1877-1952) som begynte som norsk misjonær i Kina i 1903. Olsen skriver slik om hva som skjedde med ham (s 204):
Sommeren 1905 hadde Reichelt en opplevelse som skulle få varige konsekvenser for hans virke i Kina. Han besøkte det berømte Weishan-klosteret, et av landets viktigste buddhistiske helligdommer, med over 400 munker. Han ble tatt vel imot i klosteret, og opplevde også åpenhet og mottakelighet hos munkene. Men han hadde en smertelig opplevelse av ikke å kommunisere, ikke finne klangbunn for sitt budskap, og at dette skyldtes hans egne begrensninger. Det utløste en krise hos den unge misjonæren, og opplevelsen ble starten på en livslang fordypning i taoistisk og buddhistisk religiøsitet og tradisjon, for å kunne gjøre sitt eget budskap sant og ekte kinesisk.

Reichelt startet etter dette gradvis opp med en ny type misjonsarbeid (og mine tanker gikk med en gang til jesuitt-misjonærers arbeid i Kina fra 1580), mer preget av dialog og i nokså stor grad preget av buddhistiske og konfusianske tradisjoner. I 1922 startet han et senter i Nanjing i Kina som i 1930 ble flyttet til Hong Kong og fikk navnet Tao Fong Sang, «Fjellet som Kristus-vinden blåser fra». Reichelts nye fokus i arbeidet førte til et brudd med Det norske misjonsselskap i 1925, og Buddhistmisjonen oppstod, fra år 2000 heter denne Areopagos. Olsen har mange ganger besøkt det åndelige senteret utenfor Hong Kong og skriver 25 sider om det.

Boken beskriver også Frans og Klaras Assisi og Hildegard av Bingens Disibodenberg ganske grundig, men her har jo vi katolikker også mange andre gode beskrivelser. Noen ganger synes jeg nok beskrivelsene av de hellige stedene fokuserer litt for mye på bakgrunnsinformasjon og historie, heller enn selve opplevelsen av stedene, men det er ikke noen alvorlig kritikk.

Harald Olsen er ikke selv katolikk, men beskriver oftest Den katolske med sympati og forståelse, selv om ikke beskrivelsen av vår Kirke alltid er helt presis. En viss manglende forståelse merker man f.eks. i bokens siste kapittel, et kloster, Deir Mar Musa («den hellige Moses Etioperens kloster»), som ligger litt nord for Damaskus i den syriske ørkenen. Dette gamle og forfalne klosteret ble på 1990-tallet gjenopplivet av Fader Paolo Dall’Oglio, en syrisk-katolsk prest. Han gjorde mye godt arbeid der og hadde også god og nær kontakt både med muslimene i området og med kristne pilegrimer, men i beskrivelsen av gudstjenesten i klosterkirken leser vi at «brød og vin blir gitt/sendt rundt til alle» (s 241, to sitater fra Peter Halldorf). Men her snakker vi ikke om den hellige kommunion, men om det de ortodokse og østlige katolske kaller Antidoron («i stedet for gaven»), brød og vin som er velsignet, men ikke konsekrert, og deles ut til alle vanligvis mot slutten av liturgien. Men Olsen ser ut til å antyde at man her har et åpent nattverdbord.

Alt i alt vurderer jeg Hellig sted som en interessant, lærerik om til tider krevende bok.

P. Oddvar Moi

des 072020
 

Lørdag gikk Dagen videre med sin dekning av Den norske kirkes nye dåpspraksis – som jeg skrev om tidligere. I papiravisa hadde de en lang artikkel der Fader Claes Tande uttalte seg om praksisen, og avsluttet den slik: “Når dåpsordene kommer fra en annen enn den som døper, er dåpen ugyldig. «Vi døper deg» kan heller ikke aksepteres, la Tande til.”

Senere la de ut på sine nettsider følgende uttalelser av biskop Bernt Eidsvig:

Bernt Eidsvig, katolsk biskop av Oslo, er også kritisk til praksisen.

– Det han sier er korrekt. Reformasjonsfedrene holdt fast ved den tradisjonelle dåp. Det vil være trist om Den norske kirke bruker en annen dåpsformel enn den som er blitt brukt ned igjennom århundrene.

Eidsvig poengterer at det alltid er den som døper som skal si dåpsordene og at flertallsformen «Vi døper deg» heller ikke kan brukes.

– Det er vår felles dåpstradisjon og dåpsformular i Den katolske kirke og Den lutherske kirke. Dette vil skape et økumenisk problem, sier han.

Biskopen forteller at noen har også forsøkt å bruke en annen dåpsvæske enn vann.

– Det er også en ugyldig dåp.

Eidsvig sier til Dagen at det mest fundamentale fellesskapet mellom kirker, er dåpen.

– Kirken består av alle døpte. Hvis gyldighetskriteriene blir utydelige, så har vi ikke lenger den enhet som dette kirkelige begrepet må ha.

– Har det ingenting å si at dette er en nødsituasjon, slik preses i Den norske kirke legger vekt på?

– I en nødsituasjon kan én person døpe. Det trenger ikke være flere.

– Hva vil du foreta deg?

– Jeg vil be Den norske kirke tenke nøye igjennom om ikke vår felles dåp er en så viktig tradisjon og et så viktig bånd at Den norske kirke ikke rører ved det.

des 022020
 

For noen få uker siden dukket det opp en ny katolsk nettradio, SR RITA RADIO, som vi også kan lese om i en artikkel på katolsk.no. Der leser vi bl.a.:

Adventstemningen har ikke nådd St. Rita radios studio i Ålesund riktig ennå, men den nærmer seg:

– Adventstemningen kommer med det første lyset som blir tent i adventskransen, sier Erika Eva Nes, én av to katolske radiopioneerer på Mørekysten.

Hun forteller at siden den liturgiske fargen i advent er lilla, er det også fargen som preg på huspynten hjemme hos henne og ektemann Pål Johannes Nes.

– Den første fredag i advent feirer vi årets første roratemesse. Når vi synger «Rorate caeli desuper», vet vi at vi er i advent, sier Erika og minner om at St. Rita radio i år vil vi sende roratemesse til glede for katolikker som kommer seg opp om morgenen.

Videre kan vi lese:

St. Rita radio er definitivt en katolsk radio, men tilbyr også programmer for dem som ennå ikke er tatt opp i Kirkens fulle fellesskap.

– P. Egil holder hver uke troskurs med mellom 5 og 15 personer tilstede i Trondheim, og vi er så heldig å få delta. Programmet har fått veldig gode tilbakemeldinger, og det er mange som følger det. Noe av det artige med troskurset til p. Egil er at man aldri helt vet hvor han vil ende. Deltagerne på kurset er flinke til å stille spørsmål, og da kan programmet ta ulike vendinger. Programmet «Dagens helgen» er også et program som gleder mange som ikke er katolikker. Her kan man høre spalten «Dagens helgen» fra katolsk.no lest, sier Erika.

Besøk gjerne SR RITA RADIO,

nov 252020
 

I avisa Dagen kan vi lese om en ny dåpspraksis i Den norske (lutherske) kirkes menigheter i Oslo (og kanskje også andre steder i landet); presten leser ordene “Jeg døper deg …” mens foreldrene heller vann over barnet. Slik kan vi lese:

Etter koronaepidemien brøt ut, valgte to av tre prester i St. Hanshaugen sokn i Oslo å følge en ordning med «avstandsdåp» som ble innført i Oslo domprosti i sommer.

– Noen steder bruker man sølvskje eller skjell, som er den gamle tradisjonen. Vi har valgt vår variant, sier NN, prest i Gamle Aker kirke.

Den innebærer at presten står på avstand og leser dåpsliturgien, mens foreldrene samarbeider om den praktiske gjennomføringen av dåpen.

Sist det skjedde var 8. november da NN2 var forrettende prest i kirken. Mens hun leste dåpsordene, holdt far barnet, og mor helte vann over hodet til den lille tre ganger.

– At de får lov til å øse vann gir dem en ekstra dimensjon. Dessuten blir det et forent og tett uttrykk for at dette har de begge valgt, sier presten.

For NN2, som avstandsdøpte for første gang, ble erfaringen bedre enn hun hadde forventet.

– Det er noe en må venne seg til. I utgangspunktet virket det litt rart, men kontakten ble god selv om jeg stod et stykke unna.

Dåpsforeldrene ønsket ikke å stille til intervju, men formidler via presten at de er svært fornøyd.

– Jeg tror det var en positiv opplevelse for dem som var til stede, sier Wergeland.

Hun presiserer at dåpen gjennomføres slik ene og alene av hensyn til smittevern, for å redusere kontakten.

Kollega NN er den som har mest erfaring med å døpe barn på denne måten under koronapandemien.

Han forteller at mange foreldre er veldig forsiktige når de skal helle vann.

– De tar bare noen få dråper, stikk i strid med det som er trenden blant prester, å bruke mye vann.

Hans opplevelse er at ordningen fungerer.

– Noen foreldre stusser litt i første omgang, men når vi gjennomfører dåpen, er min opplevelse at de synes det er fint.

I august skrev jeg om en uttalelse fra Vatikanet om at den dåp der presten sier “Vi døper deg …” er ugyldig. Det vi leser om i Den norske kirke i Oslo er ikke ganske det samme, men jeg syns vi bør spørre oss om disse dåpene er gyldige.

OPPDATERING 29/11:
Dagen har 28/11 en ny artikkel om slik dåp, som beskriver en dåp som skjedde i Oslo i april i år. Der kan vi lese:

Etter dåpssalmen «Det skjer et under i verden», helte faren vann i døpefonten.

Presten leste videre fra dåpsliturgien:

«Emma, etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling døper vi deg til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.»

Moren holdt Emma like over døpefonten, mens faren øste tre håndfuller med vann over hodet til datteren i takt med prestens ord.

En niese tørket vann av hodet til barnet og en venn tente det lille dåpslyset og satte det i en stake på alteret.

nov 222020
 

Ingunn Økland skriver i Aftenposten om Sigrid Undset, bl.a.:

Undset sto lenge lavt i kurs. Pandemien og hennes politiske mot gir Nobelprisvinneren ny aktualitet.

… Hverken i akademia eller forfatterstanden har Undset stått høyt i kurs de siste 50 årene. Hun er blitt uglesett særlig for det som er hennes mest berømte sitat – «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Ordene står i en roman fra 1915, men tolkes gjerne som et bevis på forfatterens umoderne og pretensiøse idéverden. Tidlig på 2000-tallet kalte Dag Solstad dette for «den mest løgnaktige sentensen i norsk litteratur».

Stemningen er i ferd med å snu. De siste to-tre årene har det vokst frem en fornyet interesse for Undset. Suzanne Brøgger, Thorvald Steen og Vigdis Hjorth er blant dem som har nylest henne og latt seg begeistre. Til og med Solstad har i nyere tid måttet innrømme at Kristin Lavransdatter ikke er «så verst». …

nov 042020
 

Jeg skrev for noen uker siden en anmeldelse til St Olav tidsskrift av boka “Men hva med de andre?”. Bladet er nå utgitt og jeg presenterer mine tanker her:

En underlig forståelse av «gjerningskristendom»

Halvor Nordhaug er en dyktig biskop i Den norske (lutherske) kirke og har nylig skrevet en bok: MEN HVA MED DE ANDRE? Kristendommen og religionene, på Vårt land forlag. Det er «en forholdsvis enkel bok», som Nordhaug selv skriver, og den tar opp flere spørsmål om hvordan mennesker med forskjellig gudstro og kristentro kan omgås og forstå hverandre. Men det spørsmålet som har fått mest oppmerksomhet, og som boken starter med, er (satt litt på spissen) hva som skal skje på dommens dag med dem som ikke er kristne?

Nordhaug nevner fire modeller for hvordan forholdet mellom kristendommen og andre religioner kan forstås: Eksklusivismen (ingen frelse uten ved Jesus Kristus), Inklusivismen (også tilhengere av andre religioner kan frelses gjennom Jesu Kristi frelsesverk), Pluralismen (alle religioner er likeverdige) og Partikularismen (religionene er bare ulike måter å forstå den samme Gud på).

Nordhaug skriver at en «streng» eksklusivisme sier at bare de som tror på Jesus Kristus kan bli frelst, og derfor var den norske misjonsbevegelsen så nødvendig, for «hedningene» ville gå fortapt om de ikke fikk høre om Jesus. En «myk» eksklusivisme derimot lar spørsmålet om evig frelse stå åpent «for dem som ikke har hørt evangeliet», og ligger derfor nokså nær inklusivismen.

Katolikker bekjenner seg til en «myk» eksklusivisme eller inklusivisme, og 2. Vatikankonsils dokument Lumen gentium, art. 16 omtaler dette presist og vakkert (og dette er også sitert i Den katolske kirkes katekisme, nr. 847):

« … de som uforskyldt er uten kunnskap om Kristi evangelium og hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte – og under nådens impulser prøver å gjennomføre Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet – kan nå frem til den evige frelse. Og det guddommelige Forsyn vil ikke nekte den nødvendige hjelp til frelse til dem som ikke har hatt muligheter for å nå frem til en bevisst gudserkjennelse, men som, selvsagt ikke uten Guds nåde, strever for å leve rett. Alt det gode og sanne som finnes hos disse blir av Kirken betraktet som forberedelse for evangeliet og en gave fra Ham som opplyser ethvert menneske for at det til slutt skal eie livet. ….»

Dette er en forståelse som det oppleves ganske opplagt for oss katolikker å slutte oss til; for Gud er ikke urettferdig og dømmer ikke mennesker til evig fortapelse bare fordi de aldri har fått høre om Kristus. De vil få en mulighet etter døden (på en måte som bare Gud kjenner til) til å ta stilling til Kristi frelsesverk. I et dokument i år 2000, Dominus Jesus, gjentok Vatikanet dette, men presiserte at selv for slike mennesker som møter evangeliet først etter døden, er det bare pga. Kristi frelsesverk at de kan oppnå evig frelse.

Også for Nordhaug virker dette som en riktig forståelse, og han skriver på s 22-23: «Dette høres på mange måter sympatisk ut. Likevel, blir ikke denne katolske løsningen litt vel moralistisk? Er det bare fromme og oppriktige som innlemmes i frelsen? Jeg kan ikke fri meg fra inntrykket av at dette strider mot selve grunntonen i evangeliet: Ingen blir frelst ved gjerninger.»
Det er når jeg leser dette at jeg som katolikk (det er i år 26 år siden jeg gikk fra å være lutheraner til å bli katolikk) blir ganske sjokkert, for er man så redd for gode gjerninger at man ikke en gang kan gi mennesker «selvsagt ikke uten Guds nåde» muligheten til å svare på en positiv måte på Guds kall?

Mine mange år borte fra Den lutherske kirke får meg altså til å undres over en slik forståelse av «gjerningskristendom». Det virker helt urimelig for meg at det skal være noe problem at de som «søker Gud av et oppriktig hjerte» og forsøker å gjøre godt mot andre mennesker, skal få glede av at de slik svarer på Guds nåde og Guds kall. For det er dette Nordhaug her ser ut til å avvise.

Implisitt i den katolske forståelsen her er vårt syn på den naturlige åpenbaringen, som betyr at også før mennesker får kjennskap til Guds direkte åpenbaring (i Bibelen) vet de (fra naturen) noe om en guddom og om visse moralske prinsipper. Luthersk teologi har lite plass til en slik naturlig åpenbaring, og dette kan være med og forklare hvorfor Nordhaug ikke egentlig forstår det katolske synet på frelse for mennesker som i sitt jordiske liv ikke har hørt om Kristus.

Når vi leser videre i boken, ser vi at Nordhaug får problemer når han avviser denne katolske og «sympatiske» forståelsen av hva som skal skje i det evige liv med mennesker som ikke har hørt evangeliet; han har problemer med å finne en annen modell han kan stå inne for.

På slutten av dette hovedkapittelet skriver han på s. 64 at han «har prøvd seg fram med to andre løsninger: forkynnelse etter døden eller frelse for alle (apokastasis)». Han synes forkynnelse etter døden løser de fleste problemene, men om dette skriver han også problematiserende: «Men vi kan jo undres på hvem som etter døden vil svare nei til et budskap om evig liv?» (s. 65) (Om dette tenker jeg, at når han som lutheraner ikke i det hele tatt kan snakke om gode gjerninger, må jo både onde og gode få samme tilbud om evig liv.) Han ender dermed opp med å noe nølende gå inn for synet at alle mennesker blir frelst. Men også dette er problematisk, for «har det virkelig ingen betydning hva Hitler og Breivik gjorde?» (s. 63). Han ønsker ikke å gjøre det til et dogme at «alle blir frelst», men mener det er nødvendig å ha dette som et klart håp.

Nordhaug skriver videre også om andre emner. Han har kapitler om: Å leve i dialog med mennesker av annen tro – Hvem kan man be sammen med? – Kritikk av de religionsteologiske modellene – Å være kirke i et pluralistisk samfunn. Disse kapitlene vil jeg ikke gå inn på her, og det er jo også første hovedkapittel om hvem som blir frelst og Nordhaugs (åpne, overraskende, liberale) svar på dette som har ført til en hel del debatt om denne boken blant norske lutheranere i år.