Nå har jeg kjøpt og lastet ned Kindle-utgaven av «Sigrid Undset: Reader of Hearts» av Fr. Aidan Nichols O.P., og lest halvparten av den, så langt aller mest om hennes syn på sannhet og hennes opptakelse i Den katolske kirkes fulle fellesskap. På Amazon beskrives boken slik:Jeg har lest to bøker til om Sigrid Undset, og jeg begynte også på disse to før Biskop Fredrik Hansen 8. juli kunngjorde at det ville bli startet en helliggjøringsprosess for henne.
Først leste jeg «Dikterdronningen Sigrid Undset» av Sigrun Slapgard, ugitt i 2007, en grundig biografi på hele 580 sider som biblioteket beskriver slik:
Sigrid Undset raget én meter og åtti over bakken, fikk nobelprisen i litteratur og fortjente således tilnavnet dikterdronningen. Hennes personlighet var ruvende, energisk og majestetisk. Lidenskap og moral preget både hennes liv og diktning. Undsets valg ble skjebnesvangre og livet tok dyptgripende vendinger underveis. Noen var hun selv skyld i, andre sørget tiden – eller skjebnen – for.
Dessuten leste jeg en helt ny bok, fra 2026, «Jeg vil! – en forfatters portrett av Sigrid Undset» av den danske forfatteren Ida Jessen, som biblioteket beskriver slik:
Ida Jessen gir liv til Sigrid Undset (1882–1949) i en biografisk roman som skildrer en kvinne fanget mellom plikter og lengsler. Undset ønsket alt: å skrive, å elske lidenskapelig, å få en stor familie, å engasjere seg politisk og å leve med troen som drivkraft. Men ekteskapet brøt sammen, familien gikk i oppløsning, og det som først føltes som et kall til morsrollen ble en lenke. Midt i smerten og tapet fant Undset styrke i skrivingen. Hun skrev seg ut av livets mørke rom og inn i verdenslitteraturen, noe som kulminerte med Nobelprisen i 1928. Jessen – selv en anerkjent forfatter som gjerne gir stemme til kvinners erfaringer, går tett på Undsets dramatiske liv som hustru, mor, debattant og kunstner. Hun undersøker de kontroversielle valgene Undset tok, og stiller spørsmålene bare en forfatter kan stille en annen: hvordan livet og litteraturen uunngåelig flettes sammen, også der hvor selv forfatteren ikke kjenner hele sannheten.
Jeg leste nylig «Innenfor gjerdet – hos Sigrid Undset på Bjerkebæk», skrevet av Nan Bentzen Skille. Det var en interessant bok og biblioteket beskriver den slik:
Bjerkebæk, hjemmet som også var Sigrid Undsets arbeidssted, er sentrum i denne beretningen om forfatteren. Gjerdet på Bjerkebæk skjulte en frodig hage og et hjem fylt av bøker og barn, hardt arbeid, sorger og gleder. Det er særlig sammenhengen mellom det vanskelige og det vellykkede i Undsets liv Nan Bentzen Skille ønsker å formidle i denne biografien. Flere nyoppdagede brev, mer enn 80 ukjente fotografier, avisutklipp, husholdningsbilag, foruten intervjuer med personer som har kjent Bjerkebæk fra innsiden danner grunnlaget for biografien.
Jeg leste også «Bjerkebæk – fra dikterhjem og bohemhule til museum» av Oddvar Rakeng, som biblioteket beskriver slik:
Forfatteren og journalisten Oddvar Rakeng har vært på utallige besøk i Sigrid Undsets hjem i intervjusammenheng og privat mens hennes sønn Hans Undset Svarstad og hans kone Christianne eide Bjerkebæk. Her skildrer han ekteparets liv og virke mens de eide Bjerkebæk.
I dag hadde vi årets lyseste dag, og solnedgang var kl. 22.13. Man ser på første bilde at sola går ned mellom Holmenkollen og Tryvannstårnet. Det andre bildet viser også planter på vår balkong. (Trykk på begge bildene for å se større utgaver.)
I dag hørte vi i messens første lesning den berømte teksten fra 1 Kong 18,20–39, om da profeten Elia kjempet mot 400 Baal-profeter. Og jeg husker de viktigste ordene i teksten (se overskrift) fra min tid i Jerusalem. Det var i slutten av juni for 49 år siden jeg reiste ned til mine fem måneders intensivkurs ( 30 timer hver uke) i moderne hebraisk. Disse ordene lyder på hebraisk: וְאֵין-קוֹל וְאֵין-עֹנֶה [ein kål ve ein åné]:
20 I de dager sendte Ahab bud omkring til alle israelittene og kalte profetene sammen på Karmel-fjellet.
21 Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham!» Men folket svarte ham ikke et ord. 22 Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Baals profeter er det fire hundre og femti. 23 La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild på. 24 Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Godt, la det være slik!» 25 Da sa Elia til Baal-profetene: «Velg dere en av oksene og stell den til først, siden dere er flest. Påkall så navnet til guden deres, men tenn ikke ild!» 26 Så tok de den oksen han hadde gitt dem, stelte den til og påkalte Baals navn fra morgen til middag. «Svar oss, Baal!» sa de. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket og hoppet de omkring det alteret de hadde reist.
27 Da det var blitt middag, hånte Elia dem og sa: «Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne.» 28 Så ropte de enda høyere og rispet seg med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant nedover dem. 29 Da det led over middag, kom de i profetisk henrykkelse. Slik holdt de på til den tid da grødeofferet blir båret fram. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte og ingen som enset dem.
30 Da sa Elia til folkemengden: «Kom hit til meg!» Og hele folket gikk bort til ham. Så satte han i stand igjen Herrens alter, som var revet ned. 31 Han tok tolv steiner, en for hver av stammene etter sønnene til Jakob, han som Herren hadde talt dette ordet til: «Israel skal være ditt navn.» 32 Av disse steinene bygde han et alter i Herrens navn. Og rundt omkring alteret gravde han en grøft så stor at den svarte til en åker som tar to sea såkorn. 33 Han la veden til rette, delte opp oksen og la den oppå veden. 34 Så sa han: «Fyll fire krukker med vann og øs det ut over brennofferet og veden!» Og han sa: «Gjør det en gang til!» Så gjorde de det for annen gang. Da sa han: «Gjør det enda en gang!» Så gjorde de det for tredje gang. 35 Vannet fløt rundt omkring alteret. Til og med grøften fylte han med vann.
36 Da tiden for grødeofferet var kommet, trådte profeten Elia fram og sa: « Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. 37 Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket skjønner at du, Herre, er Gud, og at du har vendt deres hjerte til deg igjen.» 38 Da fór Herrens ild ned og fortærte både brennofferet og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet som var i grøften. 39 Da folket så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og sa: « Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!»
Harald Stanghelle skriver i Aftenposten 20. mai om Utdanningsdirektoratets angrep på tradisjonell familie- og seksualundervisning på kristne skoler. Han legger spesiell vekt på hva Den katolske kirke sier om disse tingene – våre biskopers uttalelse (som han siterer) kom allerede i januar i år, se her. Stanghelle skriver bl.a.:
Staten taper og taper, men fortsetter sin ivrige jakt på kristne minoriteter.
Den minner om en sekulær verdikampanje. Med aktivistisk iver bruker statens organer overraskende mye ressurser på å bekjempe mer eller mindre sære kristne samfunn. Eller nekte dem å lære bort det de tror på.Nå brygger det opp til enda et oppgjør. Større og mer dyptgripende enn dem vi så langt har sett. Også fordi landets katolske biskoper har engasjert seg.
Utdanningsdirektoratet (Udir) har nemlig satt skolene til Menigheten Samfundet og Det almindelige samfund under tilsyn. Det medførte et statlig pålegg om ikke å undervise i disse menighetenes konservative syn på homofili, hverken i KRLE eller andre fag. De kan heller ikke undervise i «hva som er rett og galt for den enkelte elev», skriver Vårt Land.
Det har fått en rekke kristne organisasjoner til å reagere. Kristne Friskolers Forbund mener direktoratet «med et pennestrøk har forbudt undervisning i det klassiske synet på ekteskapet». Mest oppsiktsvekkende er likevel at Norsk katolsk bisperåd – som teologisk står usedvanlig fjernt fra norsk lavkirkelighet – argumenterer med at direktoratets pålegg står i konflikt med både menneskeretter og foreldrerett.
«Direktoratet kan ikke påby kristne skoler å fravike fra kristen tro eller grunnleggende teologiske begreper. Vi snakker ikke her om perifere elementer i den kristne tro, men om en sannhet som en samlet kristenhet har formidlet i 2000 år», skriver bisperådet. Om Udirs pålegg blir stående, «vil det i praksis bety et forbud mot katolsk skoleundervisning i Norge», fastslår biskopene. …
Stanghelle avslutter ved å anbefale at staten ikke fortsetter disse angrepene på tradisjonelle verdier uten å først tenke seg grundig om:
I dagens verden er både bruk og misbruk av religion et av tidens heteste spørsmål. Det foregår «en lemenmarsj mot Gud», sies det noe sleivete. Men liberal frykt for dette må ikke resultere i forakt for dem som nekter å godta den rådende liberale stemningen.
Kunnskapsdepartementets ambisjon har vært å avgjøre saken før skolestart i august. Grunnet sakens «omfang og kompleksitet» er dette nå forskjøvet til «i løpet av høsten». For her er det klokt å tenke seg grundig om. Også fordi en departemental velsignelse av forbudet mot å undervise i strid med dagens sekulære flertallsverdier vil være en invitasjon til et rettslig oppgjør av de sjeldne.
Det bør ikke skje. Dagens mektige liberale stat har ingenting å lære av trollet som frådet av sinne da det «luktet kristenmanns blod».
Jeg leste nylig to bøker av Ole Jørgen Benedictow: 1349 Svartedauden, katastrofe og tideverv : historien om 1300-tallet og pestepidemien som endret Norge for alltid fra 2024, og på en måte enda mer interessant hans bok fra 2002: Svartedauen og senere pestepidemier i Norge. Pestepidemiens historie i Norge 1348-1654
Spesielt den andre boka forteller ting som jeg visste svært lite om fra før; at det var mange pestepidemier i Norge også etter Svartedauen – det hadde jeg lest om i andre europeiske land, men ikke tidligere at det også skjedde i Norge. Biblioteket skriver om denne andre boka:
Denne boken setter for første gang pesttiden i Norge i fokus, fra svartedauen i 1348-1349 til den siste pestbølgen i 1654. Bakgrunnen og virkningene av disse epidemiene settes inn i de store samfunnsmessige sammenhengene som skaper historie og former menneskenes liv. I norsk historie utgjør svartedauen og etterfølgende pestepidemier hovedgrunnen til Norges politiske nedgang i senmiddelalderen og undergang som selvstendig stat i 1536. Benedictow gjør nøye rede for de nye impulser til mer rasjonelle forståelsesmåter og hensiktsmessig holdninger til bekjempelse av pestepidemiene som kom med overgangen fra middelalder til tidlig nytid. Forfatter og professor Ole Jørgen Benedictow, til daglig ansatt ved historisk institutt, Universitetet i Oslo. Han har tidligere skrevet lærebøker og populærvitenskapelige bøker innen historie og dessuten to avhandlinger om pestens historie.
EWTN publiserte i starten av mai en ny film om pave Leo. Se den her eller direkte på Youtube.
Vi har nå vært to dager i Ávila, som ligger litt over en time nord-vest for Madrid. Det har vært veldig interessant; det er en vakker by og første bilde viser meg med den berømte bymuren i bakgrunnen. Byen har også minst to berømte kirker ( i tillegg til kirke og museum knyttet til Den hellige Teresa). Den ene kirken er domkirken, vel den eldste gotiske domkirken i Spania, og den andre er San Vincente – som ikke er den kjente Vincent, men en martyr (sammen med sine to søstre) fra år 303.
På bilde nummer to sitter jeg ved siden av statuen av Den hellige Teresa, rett uten for kirken som ble bygget over hennes fødested.
Vi er på en vårferie i Madrid (og skal også til Segovia og Avila) og har besøkt flere museer, bl.a. Prado og Thyssen-Bornemisza, og i sistnevnte museum så jeg dette morsomme bildet av Den hellige familie med en engel, malt av Jacob Jordaens ca. 1625. Museet skriver om bildet her.
Luthersk prest Trond Bakkevig skrev i Vårt Land 2. mars i år noe som vi ganske ofte har hørt fra prester o.a. i Den norske kirke:
Den norske kirke vedble å være Den norske kirke gjennom reformasjonstiden. Kirken er ikke biskoper og paver. Den er de troende som samles om ord og sakrament. Både før og etter reformasjonen i 1537 hørte de ordet forkynt, ble døpt og tok imot nattverden. Kirkehusene forble menighetenes møtested. Den norske kirkes liv fortsatte, slik den har gjort til den dag i dag. …
I dag svarer Eivor Oftestad på denne påstanden, også i Vårt Land:
… Det var ikke noe som «bare skjedde», det var et brudd, påført med vold ved kongens inngripen i kirkens liv. Danskekongen legitimerte dette teologisk med at han fjernet det han kalte avgudsdyrkelse og djevelens lære. Men det var ikke noe kirken i Norge gikk med på frivillig.
Blir det da riktig å si at «Den norske kirke vedble å være Den norske kirke gjennom reformasjonen» – ja, frem til i dag? Det er i så fall en påstand basert på seierherrens logikk, hvor den viktigste funksjonen blir å legitimere Den norske kirke slik den er i dag.
Hvordan er så kirkens historie i Norge vevet inn i den større norske historien? I før-reformatorisk tid hadde vi en kristen kongemakt og en kirke med erkebiskop i Nidaros som sto under paven i Roma.
Gjennom middelalderen kivet keiser og pave, og konge og biskop, om hvem som hadde øverste myndighet. Begge anså seg legitimert av Gud. Slik var det også i Norge.
Med reformasjonen kuppet kongen så å si kirken og gjorde seg selv til dens øverste leder. Biskopene ble avsatt og erstattet med kongens tilsynsmenn. Kirken i Norge ble et «offentlig religionsvesen», for å sitere historiker Steinar Imsen.
De katolske innbyggerne ble lutheranere i statskirken enten de ville det eller ikke, og ofte uten at de visste det selv. Men noen ville ikke innordne seg, noen rodde helt til Nederland for å få sakramenter av en katolsk prest.
Etter nesten fem hundre år styrt av kongelige embetsmenn, ble Den norske kirke løst fra staten. Hva skjer da? Hva gjør denne kirken? Dette spørsmålet er like interessant som hva som skjedde under reformasjonen. …
Det er riktig at den lutherske kirke har beholdt mye av den allmennkirkelige (dvs. katolske) lære etter reformasjonen, men samtidig mangler den ganske mye av det som definerer Den katolske kirke, og en litt grundigere, åpnere og mer smertefull samtale rundt dette spørsmålet er det nok på tide at vi begynner på også her i Norge.
Trondheims katolske biskop, Erik Varden, har vært ekstra mye i nyhetene nylig, siden han leder fasteretretten for pave Leo og kardinalene i Roma i disse dager – les om det hos ewtn.no
Og på Jæren har det vakt ekstra stor «åtgaum» at navnet Varden kommer fra Jæren, nokså langt sør, mellom Ogna og Brusand. Ei dame skriver på FB at hun er biskopens tremenning og kan fortelle at hans oldefar var lærer på Vigrestad, hans farfar var prest, først i Stavanger (og et år som fange på Grini under krigen) og siden andre steder i landet. Til og med Erik Vardens far ble født i Stavanger, før familien etter hvert gjorde østlendinger av seg, og faren var i mange år dyrlege i Degernes i Østfold.
Slike ting er ganske viktige for jærbuer. Her er et kart som viser Varden.
Ulf Ekman intervjues her på avisa Dagens podcast, først noe om Lives Ord og deretter om hvorfor han ble og er katolikk – det katolske begynner etter ca. 47 minutter.
I år er vi på Gran Canaria ganske lenge, i seks uker, fra midten av desember til ut januar 2026. Vi har bodd i to ulike leiligheter, begge nokså enkle, men begge med mye sol og flott utsikt.
Den første leiligheten lå på høydedraget øst for Puerto Rico, med utsikt over det som kalles «Nydalen» med havna nederst. Her er den utsikten:
Andre leilighet lå rett vest for Puerto Rico, ikke langt fra Europa-senteret, med utsikt ned mot Amadores-stranda. Her er den utsikten:
Det har vært mange jubileer i år. Det første var mitt 25-årsjubileum som katolsk prest 8. januar og det siste min 70-årsdag 18. desember. I tillegg er det i år 40 år siden min kone og jeg møttes (i Sveits) i februar, 40 år siden vi forlovet oss 18. september og 40 år siden vi giftet oss 14. desember. Dessuten var det i juni 50 år siden jeg fikk min Eksamen artium fra Bryne gymnas og i august 50 år siden jeg flyttet til Oslo for å begynne på Menighetsfakultetet. (I tillegg markerte jeg i starten av oktober at jeg ikke har hatt en eneste sykedag på 30 år, jeg er takknemlig for at jeg har god helse.)
Forandringer har det også vært mange av i år, mht. mitt arbeid. I juni sluttet jeg som katolske sykehusprest for Oslo-området etter 9 år, i juli sluttet jeg som Biskoppelig vikar for det kateketiske arbeid i Oslo katolske bispedømme etter 4,5 år (da den nye biskopen overtok), 31. august var min siste arbeidsdag som leder av Kateketisk senter i Oslo, og fra 1. september gikk jeg ned i 50% stilling som prest i bispedømmet. Fra samme dato ble jeg også utnevnt til kapellan i St Olav menighet, og utover høsten var jeg både kapellan i menigheten og søndagsvikar for bispedømmet (i praksis for hele Østlandet). Fra slutten av året er jeg ikke lenger stiftskapellan/ vikarprest, men skal bruke alle mine 50% i St Olav menighet, der jeg både skal feire messer på norsk og ha et spesielt ansvar for de engelske søndagsmessene (hver søndag kl. 09.30 og 18.00) i menigheten.
70 år er et fint, rundt tall og jeg nådde det i dag. Arlyne og jeg feiret dagen med bad i sjøen og middag på en restaurant ved Amadores-stranda. Se bilder under, og nederst stranda og himmelen en knapp time etter solnedgang.
Vi gifta oss 14. desember 1985 i i USA, Portland, Oregon. Bildet under er fra bryllupsdagen (klikk for å se større utgave).
Vi feirer dagen hjemme i Oslo, dagen før vi reiser ned til flere uker i syden (Gran Canaria).
I siste halvdel av oktober var min kone og jeg på en to ukers ferietur på Rhodos; første uke i Rhodos by og andre uka litt nedover østkysten, ved Faliraki (for dem som kjenner Rhodos). Bildet under viser en av middagene vi hadde første uka, helt på nordvestspissen av øya, der vi spiste mens vi så på solnedgangen (ca kl 18.30).
Neste bilde er fra Lindos’ akropolis, litt lengre ned på østkysten.
I dag var et 40 år siden vi forlova oss ved Frognerseteren, og vi var der igjen i dag med hvert vårt glass prosecco.
