Menigheter rundt Mjøsa

I dag feiret jeg messe i St Torfinn kirke på Hamar – det er alltid hyggelig å komme dit. Før jeg kom til kirken (etter å ha tatt et tidlig tog), gikk jeg en tur ned til Mjøsa (se bildet over, klikk på det for å se en større utgave) som var helt islagt, og siden det var overskyet var det hele litt konturløst, men ganske vakkert.

Jeg har vært ofte og vikariert i de tre katolske menighetene ved Mjøsa siden 2017 (aller mest på Hamar og Gjøvik i 2021 og 2022). Noen søk i min Outlook-kalender viser at jeg disse årene har vikariert på Hamar ca. 30 ganger, på Gjøvik 20 ganger og på Lillehammer 10 ganger.

Jesus til Egypt – Ramaskrik i Betlehem

Til jul skrev jeg en tekstbetraktning med tittel «Jesus til Egypt – Ramaskrik i Betlehem» som ble trykt i Nr. 4/23 av St Olav magasin. Her er teksten.

Da vismennene var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt.  (Mat 2,13-14)

Det er i Lukasevangeliet vi leser «juleevangeliet», den mest kjente bibelteksten som vi leser til julaften og julenatt. Og Johannes skriver den kjente «prologen», som sier at «i begynnelsen var Ordet» og leses i juledagens messer. Men evangelisten Matteus skriver også to hele kapitler om starten på Jesu liv og hans fødsel, og noe av dette vil jeg ta frem her.

Det er bare Matteus som forteller om de vise menn, og han forteller videre at når de har forlatt stallen med Jesus, Maria og Josef, får Josef i en drøm melding om å flykte med familien til Egypt. Vi har svært lite historisk kunnskap om dette oppholdet i Egypt, for latinske kristne har i liten grad kjent til eller videreført tradisjoner og fortellinger om hva Den hellige familie gjorde i Egypt.

Men armenske og koptiske kristne har veldig mange tradisjoner om oppholdet, og i Egypt er det så mange som 25 steder/byer der man sier at Maria, Josef og Maria besøkte. De reiste først vestover fra Betlehem, gjennom nordlige Sinai, deretter til Nil-deltaet og nordvestover opp mot Middelhavet, før de reiste sørover og stoppet bl.a. i Kairo før de til sist kom til øvre Egypt.

Om den vestlige tradisjoner ikke kjenner mange av disse konkrete tradisjonene, har den i alle fall illustrert denne flukten i hundrevis/tusenvis av bilder. Reiser man rundt om i Europa, finner man flukten representert i veldig mange kunstmuseer. Bildet jeg tar med her er av Fra Bartolomeo (1472–1517): En hvil under flukten til Egypt (c 1500).

De neste versene i Matteus forteller så noe som er blitt både til en viktig årlig fest i vår Kirke samt et norsk ordtak: «Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia: I Rama høres skrik, gråt og høylytt klage. Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer.» (Mat 2,16-18)

Kirkeåret har en oktav, dvs. åtte viktige dager, både etter jul og påske, og juleoktaven inneholder samtidig flere viktige fester; festen for Stefanus’ martyrdød (26/12), festen for evangelisten Johannes (27/12) og også festen for Den hellige familie. Men det er spesielt festen som markeres 28/12 jeg vil peke på her; Festen for De uskyldige barn i Betlehem, om ramaskriket som lød da disse guttebarna i Betlehem så grusomt ble drept av kong Herodes da han prøvde å eliminere jødenes konge. Også den fortellingen er illustrert i hundrevis av malerier i den vestlige tradisjon.

Og dagen er også ekstra viktig for meg, siden jeg 28. desember for 29 år siden ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap – i Arendal av p. Alan Littlewood.

Snø eller sommersol

Her på Gran Canaria har vi 22 grader og sol hver dag, noe badebildet av meg under viser.

I Norge, og særlig på sørlandskysten, er det derimot veldig mye snø, noe p. Sigurd Markussens bilde av St Franciskus kirke i Arendal viser.

Fiducia supplicans – vel noe forvirrende

Vatikanet kom 18/12 med en deklerasjon om velsignelse av personer/par som ikke lever i et parforhold som Kirken kan godkjenne. Jeg synes ikke den var spesielt klargjørende, og noen (få) prester ser ut til å tro at dette gir klarsignal til å velsigne homofile par i stor stil. Det er på en måte ikke slik Vatikanet tenker, for det ligger mange begrensninger i dokumentet, men jeg mener at dokumentet var unødvendig også nokså forvirrende.

Jeg synes vel at den ungarske bispekonferansen har gitt den aller beste/tydeligste tolkningen av dokumentet, HER skriver de bl.a. at i Ungarn begrenses det til individuelle velsignelser, aldri av par sammen:

The declaration Fiducia supplicans on the Pastoral Meaning of Blessings, issued by the Dicastery for the Doctrine of the Faith on 18 December 2023, does not change the Catholic Church’s belief and perennial teaching on marriage and sexual morality. Considering the pastoral situation in our country, the Bishops’ Conference specifies that the ordained ministers can bless all people individually, regardless of their gender identity and sexual orientation, but they should always avoid common blessing for couples who live together in a non-marital partnership or in a marriage that is not valid in the Church, or who live in a same-sex partnership.

Skoleprest igjen

Jeg var skoleprest på St Paul skole i Bergen i 6 år sammenhengende fra januar 2000, og her i Oslo (fra 2009) har jeg hjulpet med messer og med skriftemål noen  ganger på St Sunniva skole, men denne høsten er jeg vikar i fire hele måneder. Bildet under viser messen jeg feiret i dag (alle sjelers dag) for ungdomsskoleelevene (bildene kan forstørres).

Jeg feiret også messer for elevene (det er 510 av dem) i august, september og oktober – og noen ekstra messer for de ansatte. Bilder under viser messen for mellomtrinnet 17. oktober – minnedagen for Ignatius av Antiokia. (Bildene er tatt av inspektør Harald Verpe.)

Biskop Erik Vardens bok blir lagt merke til

Biskop Erik Vardens nye bok «Chastity – Reconciliation of the senses» omtales av den kjente Sandro Magister; omtalen begynner slik:

At the Vatican the synod is heading into its final phase, which then again is not final, given that it will be reconvened in a year and only afterward will the pope, on his own, decide what conclusions to draw from it, at the tail end of a debate about which little or nothing is known, protected as it is by secrecy.

But meanwhile there is also a synod “outside the walls,” of which the book above is a voice, on a topic, chastity, that has almost become a taboo for those in the Church who are calling for a “paradigm shift” in the Catholic doctrine on sexuality, led by that cardinal Jean-Claude Hollerich whom Francis has put at the helm of the synod.

The author of “Chastity. Reconciliation of the Senses,” released on October 12 by Bloomsbury and soon to be in bookstores in Spanish as well, published by Encuentro, with the title “Castidad. La reconciliación de los sentidos,” is Erik Varden, 49, Norwegian, a Cistercian monk of the strict observance, Trappist, the former abbot in England of Mount Saint Bernard Abbey in Leicestershire, and since 2020 the bishop of Trondheim.

Varden, who is not at the synod, was among the signatories, together with all the bishops of Scandinavia including Stockholm cardinal Anders Arborelius, of that “Pastoral letter on human sexuality,” released last Lent, which Settimo Cielo published back then in full, due to its extraordinary originality of language and content, capable of speaking to modern man of all the richness of the Christian vision of sexuality in unbroken fidelity to the age-old magisterium of the Church and at the same time in clear opposition to “gender” ideology.

There is a kinship of style between that pastoral letter and Varden’s book. But there is also an important difference. “Chastity” does not get mixed up in the disputes, the “dubia,” over the blessing of homosexual couples or communion for the divorced and remarried. On these questions the author states that he does not sway one iota from what the 1992 Catechism of Catholic doctrine teaches, and refers to it as “a great treasure.”

But precisely as a bishop, Varden wants to do something else with his book. He wants to “build bridges,” to span the gap that has been created between the thinking of modern secular society and the immense richness of the Christian tradition, let spill today by a widespread amnesia.

That is, he writes, he wants to present again to the world the Christian faith in its entirety, without compromise. But at the same time to express it in forms that are understandable even for those to whom it is entirely foreign: “by appealing to universal experience, then trying to read such experience in the light of the revelation.” …

Boka kan kjøpes på Nordli.

Mer fra Xavier Rynne II

Rapporteringen fra bispesynoden fortsetter på FIRST THINGS:

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #9 (20/10)

Dette brevet innledes slik:
Domus Australia,” a pilgrim guest house and hotel near the Porta Pia in the Castro Pretorio neighborhood of Rome, is a living memorial to its founder, Cardinal George Pell, who died unexpectedly this past January. Cardinal Pell’s absence at Synod-2023 is keenly felt, although in different ways. Those who took inspiration from his courageous truth-telling and boundless good cheer miss him terribly. Those who were frightened and chastened by that truth-telling are relieved that he’s not on the scene to make a big difference, as he did at the Synods of 2014 and 2015. Yet his disciples are here, and in men and women like Archbishop Anthony Fisher, O.P. (Pell’s successor as archbishop of Sydney) and Dr. Renée Köhler-Ryan (who informed a Synod press conference earlier this week that “as a woman, I’m not focused at all on not being a priest”) the Pell spirit lives on. … …

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: SPECIAL EDITION 3 :  (21/10)

Dette er en prestasjon av en tekst av biskop Erik Varden:
Erik Varden is bishop-prelate of the Territorial Prelature of Trondheim, Norway. A native of South Norway, he grew up in the village of Degernes. Varden was educated at Cambridge University and the Pontifical Oriental Institute before becoming a Cistercian monk of Mount St. Bernard Abbey in Leicestershire, making his solemn profession in 2007. Ordained priest in 2011, he became the eleventh abbot of Mount St. Bernard in 2015. In 2019, Pope Francis appointed him territorial prelate of Trondheim, and he received episcopal ordination in Nidaros Cathedral the following year – the first native Norwegian to be bishop in Trondheim in modern times. He is the author of several books, most recently Chastity: Reconciliation of the Senses, published by Bloomsbury Continuum. His online blog, Coram Fratribus, is read throughout the world. The lecture below, which is apt spiritual reading for Synod-2023’s third Sunday, is published here by kind permission of Bishop Varden.

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #10 (23/10)

Der leser vi bl.a.:
… That the “process” of “discernment” through “dialogue” is the important thing at Synod-2023 has been repeated ad infinitum (and occasionally ad nauseam) for three weeks. One is reminded of the tortures of “sensitivity training” in the 1960s and 1970s. In fairness, though, there is a truth here that should be acknowledged. Two distinguished synodal participants have told me that the small-group discussions, however aggravating for being micro-managed and often emotionally driven, have been useful in tempering some of the loopier ideas being promoted under the rubric of a “Conversation in the Spirit.” …

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #11 (25/10)

Hvem ser til stede ved denne synoden spørres det her:
There are some 1,378,000,000 Catholics on Planet Earth today. They live in almost every imaginable cultural, social, economic, and political circumstance. They manifest their Catholicism in distinctive ways. The vast majority of them are the lay faithful. Given those numbers and that extraordinary diversity, the claim that the “whole Church is gathered in Synod,” so often heard these past three weeks here in Rome, is obviously an exaggeration (to put it gently).

Perhaps 1 percent of the world Church participated in some form or other in the preparatory phases leading up to this synodal assembly, and the assembly itself is hardly “representative” of the biblical coat of many colors that is the Catholic Church today. The roster of Synod participants, carefully crafted by the Synod general secretariat, is dominated by what might be called Church professionals: not only clergy and consecrated religious, but lay men and women who work in Church ministries, services, and offices. To suggest that their concerns accurately mirror those of almost 1.4 billion their fellow Catholics is more than a stretch. …

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #12 (27/10)

Dette brevet begynner med en oppsummering av synoden som ikke er særlig positiv:
The Letter of the XVI Ordinary General Assembly of the Synod of Bishops to the People of God is a treacly Hallmark card that would give Karine Jean-Pierre and the White House Press Office a run for their money in the spin-control sweepstakes. Taking the Letter at face value, one might think that Synod-2023 has been a profound spiritual experience, almost a new Pentecost, for everyone involved. In fact, many—including some of the Catholic Church’s finest minds and most evangelically effective bishops—have experienced it as an exercise in manipulation and infantilization (their terms, not mine). When the Te Deum is sung tomorrow afternoon at the end of the formal proceedings, many will feel a sense of relief that it’s all over—and a sense of dread about going through a similar exercise next October, when the second assembly of this Synod on Synodality convenes. … …

Xavier Rynne II skriver igjen fra (bispe)synoden

For nesten 25 år siden leste jeg bøkene «Xavier Rynne» skrev fra Vatikankonsilet. Den amerikanske presten som skrev under dette navnet var godt informert, men også den som fikk pressen til å skrive om kampen mellom de konservative og de liberale. Slik skriver Wikipedia om ham:

Fr Francis Xavier Murphy attended the Second Vatican Council which met at the Vatican from 1962-1965 as a journalist. Under the pseudonym Xavier Rynne, combining his middle name and his mother’s maiden name, he revealed the inner workings of Vatican II to The New Yorker. He is credited with setting the tone for the popular view of the council, depicting it as «conservative» versus «liberal».

Tidsskriftet First Things opprettet til bispesynoden i 2015 en Xavier Rynne II, og lot ham skrive anonymt fra bispesynoden i Roma (og jeg skrev om det på denne bloggen). Det samme gjør de dette året, og han har allerede levert flere «epistler»:

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #1

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #2
Special edition, 5 October

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #3

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #4

OG FLERE: LETTER #5, LETTER #6, LETTER #7, LETTER #8
Special edition 2, 18 October

Første epistel i år begynner slik:

During Synod-2014, the first of two such international meetings to discuss the Catholic Church’s response to the crisis of the 21st-century family, Cardinal George Pell expressed grave concern about the performance of the Vatican Press Office and suggested that alternatives to the official spin would be important when the second Synod on the family met a year later. Thus these Letters from the Synod were born at Synod-2015 and have continued at subsequent Synods. Their aim is to offer to a global readership an example of what our predecessor, the original “Xavier Rynne,” writing during Vatican II, described as theological journalism.

The goal has been to inform, not titillate. So, over the next four weeks, Letters from the Synod-2023 will explore the deeper issues involved in the Catholic Church’s current experiment in “synodality.” Concurrently, Letters will provide a forum in which Catholics from different states of life in the Church an opportunity to address those gathered here in Rome under the rubric, “What I Would Say to the Synod”—an opportunity that will also be afforded to some who, while not Catholic, understand the Catholic Church’s importance at this moment in history.

We hope, in this way, to provide a service to a Church of “communion, participation, and mission,” always keeping in mind that this is Christ’s Church, not ours, and that it is the Risen Lord Jesus who must always be at the center of the Church’s proclamation and witness. …

Forlovelse – 18. september 1985

Vi forlova oss ved Frognerseteren 18. september 1985 – ute i det fri, siden vi ble nekta å kjøpe to glass champagne i restauranten (vi fikk bare komme inn hvis vi kjøpte full middag). Vi satte sannsynligvis ringene på hverandre et sted i skråningen bak bygningen, men muligens var det her foran restauranten. Vi var der oppe i år igjen, noen uker etter selve datoen.

Tingelstad gamle kirke

Sist søndag vikarierte jeg på Hønefoss, noe jeg har gjort 15-20 ganger siden 2016. Første søndag hver måned er det også messe på Gran om ettermiddagen (to andre søndager å måneden er det messer på Fagernes og Gol/Ål). I september har man de siste årene feiret messen i Tingelstad gamle kirke (St. Petri) heller enn i en av kirken på Granavollen, og jeg var på Tingelstadr for første gang nå på søndag. Kirka er fra ca. 1220 og krusifikset på bildet under (det samme er takbjelkene!) er like gammelt. Kirka er helt uten strøm, men pga. nokså stor vinduer (fra 1600-tallet) og dagslys så vi godt nok til å kunne lese.

Se en interessant film om Tingelstad gamle kirke under.

Intervju med biskop Erik Varden

EWTN.NO la i dag ut et interessant (og grundig) intervju med biskop. Erik Varden – SE HER.

De skriver om intervjuet: «Biskop Erik deltok torsdag 31. august i programmet EWTN Live med fr. Mitch Pacwa SJ. I programmet snakker biskopen om sin vei til troen og evangelisering i Trondheim stift.»  Det var EWTNs norske avdeling som stod for opptaket i Trondheim, og så ble intervjuet redigert ferdig i USA.

EWTN Live med Biskop Erik from EWTN Norge on Vimeo.

En tur til Jæren

Som vanlig tar vi en kjøretur til Jæren om sommeren, for å besøke min mor (på 92 år) og to søsken som bor der. Bilde under viser Orre gamle kirke (fra 1250) – jeg kommer fra Time (litt inn i landet), men av og til kjører vi helt ned til sjøen.

Ny leilighet i Oslo

I løpet av juni måned flytta vi til en ny leilighet i Oslo – 1,5 km fra der vi bodde i 14 år. Det var veldig mye arbeid, men vi er glad for å ha fått bedre plass og kommet oss litt ut av sentrum.

Det første bildet under viser de to nye blokkene en måneds tid før vi flytta inn – vi bor nesten øverst til venstre i høyblokka (10. etasje).

Neste bildet viser utsikten mot vest fra balkongen vår (etter at vi flytta inn).

Vårt tidligere hus i Arendal

Jeg vikarierer i Arendal denne pinsehelga, og på vei ned fra E-18 (der ekspressbussen stoppa) gikk jeg forbi vårt tidligere (fra 1988-94) hus i Arendal. Bak epletreet til høyre ser man garasjen (med kjeller under) som jeg bygde i 1989, og jeg la nytt tak og bygde ny kvist på huset i 1991-92. Dette ser ut som det gjorde da vi forlot Arendal (og reiste til Bergen) i slutten av 1994 – fargene er forandret litt og huset og vinduene kan trenge noen strøk maling.

Tur til Athen og Peloponnes

De to siste ukene av april var vi på tur til Athen og Peloponnes. Først var vi tre dager i Athen og brukte en hel dag for å se det nye Akropolis-museet. Deretter reist vi (med leiebil) til Korint, Nafplio, Mykene, Sparta, Kalamata, Messene (og flere steder), og så videre til vestkysten av Peloponnes. Første bilde er fra Korota på vestkysten der vi bodde på et strandhotell, deretter spiste vi 24. april lunsj ved Lepanto (rett øst for den nye brua fra Patra til fastlandet, les om slaget her), og siste stopp og bilde er fra Delfi.

Det var en flott tur.

Hyrdebrev om menneskelig seksualitet – leses også i Roma

Den nordiske bispekonferansen kom nylig med et hyrdebrev om menneskelig seksualitet, der de bl.a. skriver:

Paktstegnet, regnbuen, er i vår tid blitt merket for en kulturell og politisk bevegelse. Vi anerkjenner alt det som er edelt i bevegelsens målsetning. I den grad målsetningen taler om hvert menneskes verdighet, om lengselen etter å bli sett, deler vi den. Kirken fordømmer all urettferdig diskriminering, også på grunnlag av kjønn og legning. Men vi erklærer oss uenige når bevegelsen fremmer et syn på menneskets natur som abstraherer personlighetens inkarnerte integritet, som om fysisk kjønn var tilfeldig. Og vi protesterer når slike vyer pålegges barn som om de var, ikke vågale hypoteser, men vedtatt sannhet lagt på mindreåriges skuldre som en byrde av selv-bestemmelse de ikke har kraft til å bære. Det er snodig: Vårt kropps-fikserte samfunn tar egentlig svært lett på kroppen. Det ser ikke kroppen som identitetsbærende. Det antar at eneste identitet som virkelig teller, er subjektiv selvoppfatning. Vi konstruerer helst oss selv i vårt eget bilde.

Det er interessant å merke seg at dette brevet også blir lest utenfor Norden; den kjente Vatikan-journalisten Sandro Magister den klare uttalelsen fra Norden, der andre kirkelige stemmer er svært så uklare, og han skriver i en artikkel kalt A Must-Read Letter From the Bishops of Scandinavia bl.a.:

The fact is that this confused noise of battle is drowning out the true and profound anthropological and biblical reasons in support of the Christian vision of sexuality. To the point that those who try to explain these reasons with competence and composure seem to be saying something unheard of, extraordinary, finally new and revelatory, whether one agree with it or not.

This is a bit of the feeling one gets in reading the “Pastoral Letter on Human Sexuality” that the bishops of Scandinavia circulated among their faithful today, on this fifth Sunday of Lent.

The letter starts from the biblical rainbow after the flood, but disagrees with the symbology that “gender” ideology draws from it. The sexually distinguished body, it says, even the resurrected body, is such a strong sign of human identity that it cannot be reduced to a variable subjective construction. If there is a need to take a path marked by contradictions and wounds, including a temporary “exile” from the sacraments, this is what should be done, the important thing being to know the destination. The Church’s mission is to mark this out it and provide companionship on the journey to reach it. Even a purely secular discourse on sexuality can and must be enriched, to the benefit of all.

This unusual pastoral letter was signed by the bishops of Scandinavia, that is, of Sweden, Norway, Denmark, Iceland, Finland, including a cardinal. They are at the head of Catholic communities scanty in their numbers. But the high quality of their contributions has been an element of surprise, for example at the recent meeting in Prague that brought together delegations of all the episcopates of Europe.

Veldig interessant bok om haugianerne

Jeg leste ferdig denne boka i starten av januar og syntes den var veldig interessant og lærerik. Den handler om Danmark-Norge på slutten av 1700-tallet, og handler selvsagt en del om Hans Nielsen Hauge, men faktisk ikke veldig mye. Veldig kortfattet kan jeg si at det var interessant og nytt for meg at Hauge selv ikke var involvert flere steder denne vekkelsen fikk fotfeste (f.eks. i Numedalen).

NRK skriver om boka bl.a.:

Det er landet vårt i to århundrer som skal fanges inn her – både det dansk-norske samfunnet Hauge ble født inn i, og det svenske-norske han døde i.

I disse årene ble landet styrt fra København og senere Stockholm. Bergen var landets viktigste by. Vi var mye mer internasjonale enn de fleste av oss har fått med oss, og de religiøse undergrunns­bevegelsene florerte.

Vi var rett og slett et folk som var vanskelig å styre. Dersom makthaverne gikk for hardt til verks på en måte som blant folk flest ble oppfattet som urimelig, gikk folkesnakket.

Og kom det en karismatisk ung mann til gards med snakke­tøyet i orden, var vi fullt ut i stand til å samle oss i oksygen­fattige rom og la oss rive med.

«Haugianerne» er en snedig fortalt historie og en intellektuell kraftprestasjon, som kan bidra til at vi forstår oss selv litt bedre.

Og her kan man se et intervju med forfatteren, Trygve Riiser Gundersen:

Pave Benedikt er død – Santo subito?

Kardinal Ratzinger / pave Benedikt var i hele mitt liv som katolikk min favoritt. Da jeg ble opptatt i Den katolske kirke i 1994 ledet han Troskongregasjonen og sammen med pave Johannes Paul ledet han slik Kirken i mange år på en ypperlig måte. Da han så selv ble pave i 2005 var jeg svært fornøyd, men etter han gikk av for nesten 10 år siden, har jeg opplevd situasjonen som mindre ideell. Da han så døde på nyttårsaften var det trist, men selvsagt ingen overraskelse, siden han jo var over 95 år gammel. Det var vemodig å se på begravelsen i dag.

EWTN Norge presenterte et interessant intervju med pave Benedikts medarbeider gjennom mange år, erkebiskop Gänswein. Her er noen utdrag fra intervjuet:

– Hvordan opplevde du de siste ukene og månedene av pave emeritus Benedikt XVIs liv?

I motsetning til hva han selv hadde trodd, så ble han jo meget gammel. Han var overbevist om at han, etter at han abdiserte, bare skulle få ett års tid på seg av Vår Herre. Han var vel selv den som ble mest overrasket over at det ble ganske mange år.

Mot slutten var han fysisk meget svak, gebrekkelig, men gudskjelov fikk han beholde sitt klare hode. Det smertefulle for ham var å erkjenne at stemmen ble stadig svakere. Hele livet hadde stemmen vært hans verktøy, og så mistet han det gradvis. Men han forble klar, og han var fattet og samlet.

– Du har tilbragt mange år ved hans side. Hva ser du på som de viktigste øyeblikkene?

… Det som alltid imponerte meg, ja, og overrasket meg, var hans godhet; hvor fredfull og avbalansert han var, også i veldig krevende og utmattende situasjoner – og noen ganger også veldig triste situasjoner, menneskelig sett.

Han mistet aldri fatningen, mistet aldri besinnelsen. Tvert imot: jo større utfordringene var, jo fredeligere ble han, som om ordene ble fattige. Dette hadde en god og velgjørende effekt på folk omkring ham. …

– Når vi ser tilbake på hans pontifikat, hva var hans største utfordringer?

Det var klar helt fra begynnelsen av hans pontifikat at den største utfordringen var det han kalte «relativisme». Den katolske tro og Den katolske kirke er overbevist om at i Jesus Kristus kom sannheten til verden og ble menneske: «Jeg er Veien, Sannheten og Livet.»

Relativismen sier: «Den sannheten du forkynner er intolerant. Dere tolererer ikke andre overbevisninger, annet enn innen kristendommen når det gjelder økumenikk, dere tolerer ikke andre religioner, dere ser ned på dem.» Det stemmer selvsagt ikke. Toleranse betyr at jeg tar alle seriøst i deres tro og overbevisninger, og aksepterer dem. Men det betyr ikke at jeg simpelthen nedvurderer min egen tro: troen jeg er overbevist om, troen jeg har mottatt for å gi videre. …

– Santo subito -helgen med en gang?

Det budskapet sto å lese under Johannes Paul IIs begravelse på Petersplassen. Jeg husker det godt: det var mange tegn og store plakater med «Santo subito». Jeg tror det går i den retningen.

Skroll til toppen