jul 292021
 

Til Matutin i dag, høytiden for den hellige Olav, leser vi fra erkebiskop Eysteins skrift om den hellige Olav. Det er to alternativer til denne lesningen, først et fra Olavs tidlige liv og deretter et fra hans død. Slik lyder det første alternativet:

Hvordan St. Olav levde og forkynte

Den gang den berømte kong Olav styrte i Norge, et meget stort land mor nord, med Danmark i sør, trådte føttene til menn som forkynte fred, som forkynte godt budskap, inn i landet. Hittil hadde disse folkeslagene vært hengitt til den vanhellige dyrkelse av avguder, forblindet som de var av overtroiske forestillinger, men nå fikk de høre om troen på den sanne Gud, og hvordan han skulle dyrkes; ja, de hørte nok, men mange nektet å ta imot den. Siden de bodde så langt mot nord, satt de fastfrosset i vantroens is i nærheten av den nordpol hvorfra all styggedom velter ut over jordens overflate. Det var derfra Jeremias så en kokende gryte komme, og det er om denne nordpolen Jesaja skrytende sier: Høyt over himmelens stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på tinghellet lengst i nord. Men den store og høylovede Herre, han som bygger sin by i nord, smeltet nordpolens isbre med milde vinder fra sør, og mildnet de ville hedningers trassige og stridbare sinn med troens varme. De fikk høre om Herren, og han sendte sendemenn til disse folkeslag, sitt ords budbringere, menn som skulle forkynne i landet den sannhet som er i Jesus Kristus, vende folk bort fra avgudsdyrkelsen, love de troende uforgjengelig liv og evig glede og skremme de vantro og vrangvillige med trussel om den kommende dom og pinsler uten ende.

Dette landet var det kong Olav styrte, slik vi har fortalt. Enda han var hedning, var han god av natur, og hans edle sinn gjorde ham snar til å handle på rettskaffent vis. Da han i England hadde fått visshet om Evangeliets sannhet, trykket han troen til sitt bryst, og med et fromt sinn skyndte han seg til byen Rouen for der å få motta dåpens nåde. Da han var blitt renset i frelsens bad, ble han med ett et nytt menneske, og, slik apostelen sier, da han var blitt begravet med Kristus i dåpen til døden, glemte han det som lå bak og strakte seg etter det som lå foran, han vandret i det nye levnet han hadde mottatt, og overholdt nøye alt troen bød. Han foraktet alle tomme fornøyelser, og det jordiske rikets herlighet holdt han for liten å være i forhold til himmelrikets sødme. Selv om han levde i kongelig prakt, var han fattig i ånden, og alt mens han var opptatt med jordiske gjøremål, grunnet han over det som hører himmelen til. Det som Guds lov forbyr, avskydde han på det sterkeste, det den påbyr, lå ham varmt på hjertet.

Og ikke slo han seg til ro med egen frelse, men han forsøkte med stor iver å omvende til troen de folkeslag han ved Guds forsyn var blitt satt til å lede. Etter den nye tingenes orden tok kongen på seg apostelens verv, og høvdingen forkynte Kristi ords nåde overalt og for alle. Det var ikke få den forkynnelsen nåde som var utgytt på hans lepper, førte fra å dyrke onde demoner til å anerkjenne og ære sin skaper. Det var heller ikke få som hans beundringsverdige Fromhet og liv i streng kyskhet inspirerte til å gi avkall på verden og til å elske det himmelske fedreland. For hvem var så vrang, hvem var så forherdet at han ikke måtte bøye av for den gode kongens milde ord, ord fylt av åndelig visdom! Hvem var så sløv og så treg at han ikke ble vakt av hans enestående livsførsel!

jul 212021
 

For noen dager siden kom pave Frans med nye bestemmelser, i dokumentet Traditiones custodes, om tillatelsene til å feire den tradisjonelle messen – og tillatelsene har blitt ganske kraftig beskåret.

Biskop Thomas Tobin i Providence, Rhode Island skriver om dette: “Upon reflection, it seems that in addressing the “problems” of the traditional Latin Mass community-real or perceived-Pope Francis used a chainsaw when only a scalpel was needed. We need to understand the Holy Father’s genuine concern, while also supporting the TLM faithful.”

Den kjente katolikken George Weigel er enda skarpere. Han skriver (etter å først ha sagt at han selv ikke er interessert i den gamle messen, i latin, eller i fancy messeklær o.l.): “That being said, I also think that the recent apostolic letter Traditionis Custodes [Custodians of the Tradition], which attempts to repeal Pope Benedict XVI’s generous permission for easier use of the Traditional Latin Mass in the 2007 apostolic letter Summorum Pontificum, was theologically incoherent, pastorally divisive, unnecessary, cruel—and a sorry example of the liberal bullying that has become all too familiar in Rome recently.” Les hans artikkel hos First Things.

jun 182021
 

Jeg skrev nylig en anmeldelse av Karl Olav Sandnes’ bok: VAR PAULUS KRISTEN? til St Olav tidsskrift, og som da jeg i fjor høst anmeldte Halvor Nordhaugs bok: Men hva med de andre?, er det tydelig (for meg selv) at jeg irriterer meg over (det jeg selv mener er underlige) konsekvenser av luthersk teologi. Her er min anmeldelse:

Karl Olav Sandnes er medlem av og ordinert prest i Den norske (lutherske) kirke og professor i nytestamentlig teologi på Menighetsfakultet, og han har nylig utgitt en bok: VAR PAULUS KRISTEN? Har kirken forstått hans tro og teologi, på Efrem forlag.

Katolikker i vår tid har vel en forståelse av Den hellige Paulus som en av Kirkens viktigste apostler, basert på a) den store høytiden for apostelfyrstene Peter og Paulus 29. juni (og stor messe i Peterskirken og overrekkelsen av pallier til alle nye erkebiskoper), b) festen for Paulus’ omvendelse 25. januar (som er utgangspunktet for bønneuken for kristen enhet) og c) det faktum at vi leser fra et av Paulus’ brev i messen nesten hver dag gjennom hele året. (I påsketiden leser vi hver dag fra Apostlenes gjerninger, der 2/3 av kapitlene handler om Paulus.) Så når boken har tittelen «Var Paulus kristen?», oppleves det svært underlig/sært.

Vi forstår selvsagt at spørsmålet er retorisk ment, og at det egentlig dreier seg om hva slags forhold Paulus hadde til jødefolket etter at han i Damaskus forstod at Jesus virkelig var jødenes lovede Messias – en problemstilling jeg kommer tilbake til. Men likevel synes jeg ikke bokens tittel fungerer særlig godt.

Denne boken er også fremmed for oss katolikker fordi den gjengir en protestantisk forståelse av Paulus som den personen som klart forkynte at vår frelse avhenger bare av vår tro, og ikke av våre gjerninger. Dette var jo noe Martin Luther understreket svært så sterkt, og som derfor har gjennomsyret nesten alle protestantiske teologers lesning av Paulus. Men vi katolikker opplever at Luthers sterke frykt for lovgjerninger kom fordi han misforstod Den katolske kirkes lære på dette punktet, og vi ser når vi leser Paulus en god balanse i hans fremstilling av tro og gjerninger.

Jeg kan også legge til en personlig grunn til at denne boken ikke appellerte veldig sterk til meg; at jeg som teologistudent langt foretrakk språklige og eksegetiske studier foran den systematiseringen av en forfatter eller et skrifts innhold som er typisk for bibelteologien – og også denne boken.

Når dette er sagt, er Sandnes’ bok svært godt skrevet og redigert, og han har utvilsomt svært god oversikt over teologers Paulus-forskning de siste 40-50 årene – sannsynligvis har han bedre oversikt over dette enn nesten noen andre i Norge.

Sandnes skriver om det gamle og det nye «perspektivet» på Paulus innenfor forskningen, og det han kaller «Paulus innenfor jødedommen». Her synes jeg det «nye perspektivet» er mest interessant, og der sier man at Paulus’ utgangspunkt var at han var misjonær for folkeslagene, at han skrev mye om praktiske utfordringer og det var slik hans teologi kom til uttrykk. Sandnes går inn for dette perspektivet, men han tar etter min mening ikke klart nok avstand fra det «gamle perspektivet» som helt siden Luthers tid har dominert lesningen av Paulus’ brev.

Det «gamle perspektivet» på Paulus er nemlig svært tydelig styrt av Luthers syn på at vi er frelst av nåde alene, og at gode gjerninger – både i jødisk forstand og i katolsk forstand – ikke har noen plass. Også for oss katolikker er det tydelig Paulus kjempet for at de hedningkristne ikke skulle underlegges en jødisk lovforståelse, men vi tenker selvsagt ikke at Paulus skulle ha noen problemer med den balanserte katolske forståelsen av samspillet mellom nåden og gode gjerninger. Det ser ut til å være dette tydelige protestantiske synet på lov og gjerninger, som fortsatt er tydelig hos Sandnes, som ødelegger min lesning av denne boken.

Boken tar i nokså stor grad opp diskusjonen om forholdet mellom jødedommen og den fremvoksende kristne kirken. Dette er et viktig spørsmål som har opptatt meg lenge, men jeg er vant til (og foretrekker vel) å studere det som en del av tidlig kirkehistorie og ikke så mye som en del av Paulus-studier.

Sandnes sier i noen intervjuer i forbindelse med lanseringen av boken at det selvsagt blir feil å si at Paulus ble omvendt ved Damaskus, dvs. omvendt til en slags moderne kristen tro. For meg er det like klart at man gjerne kan kalle Paulus opplevelse ved Damaskus en omvendelse, for han skiftet fullstendig syn på om Jesus var den lovede Messias/Kristus eller ikke – men han var selvsagt like mye jøde også etter at han kom til tro på Jesus som Messias. Vi katolikker ser nok på Kirken som mer dynamisk enn mange protestanter gjør. For hos er det tydelig at mange ting gradvis utviklet seg (strukturen med apostler/biskoper, prester og diakoner, pavens rolle, forholdet mellom grupper som gradvis ble til den katolske og den ortodokse kirke, mange stridigheter og splittelser i Kirken, det som i vesten ble den protestantiske reformasjonen etc.), og det er vel knapt noen katolikker som vil tenke på Kirken på Paulus’ tid som lik Kirken i vår tid.

Karl Olav Sandnes har altså skrevet en solid bok om Paulus, etter et langt arbeidsliv som Paulus-forsker, og det er litt trist at jeg ikke helt klarer å ta innholdet til meg.

mai 302021
 

Siste uke i mai og noen dager inn i juni er vi på en ferietur nordover i Norge; først Røros, deretter Steinkjer og Namsos, så oppover Helgelandskysten; Brønnøysund og Sandnessjøen, før vi kjører sørover igjen med stopp i Trondheim, ei hytte ved Vågå, og så Lillehammer, (messe på) Hamar og Oslo.

Bildene viser meg på ei ferje og inne i Torghatten.

apr 302021
 

I Norge har vi de siste ukene sett en ny abortdebatt begynne; AP ønsker visst å utvide grensen for fri abort til 18 uker, og SV ønsker 22 uker – men ser nå at dette skapte svært kraftige reaksjoner og SV toner nå ned dette ønsket.

Pave Frans har i en bok som avisa Dagen i dag skriver om en bok kalt “La oss drømme” (som ikke er komme ut på norsk) nevnt abortspørsmålet og vi kan lese i Dagen:

Pave Frans mener forgjengeren var profetisk da han for 50 år siden advarte mot menneskesynet bak dagens
abortpraksis.

Vel vitende om at mange vil bli irritert når en pave vender tilbake til saken, har pave Frans lengre sekvenser om sitt og kirkens syn på abort i boken «Let us dream». Boken er pavens oppgjør med utviklingstrekk som bekymrer ham dypt, samtidig som han løfter blikket og peker på muligheter for bedre tider når koronakrisen er over.

Jeg kan ikke tie om at man kvitter seg med 30–40 millioner ufødte liv hvert år gjennom abort, sier han.

Paven sier det er smertefullt å se hvordan man i områder som ellers ser på seg selv som høyt utviklede, tvinger kvinner til å ta abort fordi det ufødte barnet kan bli utviklingshemmet eller ikke var planlagt.

Pave Paul VI, som i dag har helgenstatus i Den katolske kirke, advarte i et hyrdebrev i 1968 mot «fristelsen til å betrakte menneskelivet som et objekt de mektige og utdannede skal herske over».

Hvor profetisk dette budskapet var! sier nåværende pave og viser til hvordan fosterdiagnostikk brukes hyppig for å «filtrere ut de svake og uviktige», mens aktiv dødshjelp får stadig større tilslutning. De dypere årsakene til denne erosjonen av menneskeverdet må utfordres, sier paven i boken.

Det er interessant at pave Pul VIs dokument det her refereres til er encyklikaen Humanae vitae (les den på norsk her) som handler om prevensjon, ikke abort. I debatten om å hindre menneskelig å bli unnfanget så Paul VI allerede utviklingen av et nytt syn på menneskelivet. Han skriver bl.a. i innledningen:

… mennesket gjort forbausende fremskritt når det gjelder å beherske og rasjonelt organisere naturkreftene. Denne utvikling har gått så langt at mennesket forsøker å utvide dette herredømme til hele menneskelivet: kroppen, sjelelivets krefter, det sosiale liv, like til de lover som styrer forplantningen.

Den encyklikaen som virkelig handler veldig tydelig om abort, er pave Johannes Paul IIs Evangelium vitae fra 1995. Også denne er oversatt til norsk og kalles der “Livets evangelium”. Den er en moral-encyklika om menneskelivets verdi og ukrenkelighet, og handler bl.a. om krig, dødsstraff, medisinsk etikk, abort. Les den her på norsk.

apr 042021
 

I dag feirer vi at Kristus er oppstått! Svar: Han er sannelig oppstått!
På gresk: Χριστός ἀνέστη! – Ἀληθῶς ἀνέστη!

En slik påskehilsen er vanligst blant ortodokse kristne og katolikker av østlig ritus – les om det her.

De ortodokse har også en troparion/vers som brukes i påsken:
Χριστός ἀνέστη ἐκ νεκρῶν, / θανάτῳ θάνατον πατήσας, / καὶ τοῖς ἐν τοῖς μνήμασι, / ζωὴν χαρισάμενος!
Christ is risen from the dead, / by death trampling death, / and to those in the tombs / granting life!

Vi katolikker har den kjente påskesekvensen som brukes påskedag og i påskeoktaven:

Kristenhet, la lovsang tone / påskens lam til ære.

Lammet som for hjorden døde, / Krist som skyldløs bar vår brøde, / vil oss med vår Far forsone.

Død med liv en tvekamp stred / som i under endte, / da vår konge døden led, / død til liv seg vendte.

«Maria, tal for sant / om tegnene du fant!»
«Jeg så den grav som nyss var hans, / jeg så den oppstandne i strålekrans, / så engler stå vitner, / så svetteduk og svøp.

Oppstanden er Kristus, / mitt håp og min heder. / Til Galilea vandrer han forut for eder.»

Oppstanden er Herren, det vet vi for visst. / Skjenk oss din miskunn, / du seirende Krist. / Amen. Halleluja.

Dessverre har få mennesker fått lov til å komme til messer i påske i år, men man har som en erstatning strømmet veldig mange messer. Jeg syns det har vært mest interessant å se på liturgien fra St Olav domkirke i Trondheim – det er ny kirke, ny biskop, fin liturgi. Under kan man se påskedagsmessen fra Trondheim, med preken av biskop Erik Varden.

mar 252021
 

Det er nå 40 år siden jeg bodde en hel vinter i Aten (september 1980 til april 1981) og opplevde min første (og så langt eneste) greske feiring av 25. mars – les om grekernes kamp mot tyrkisk herredømme her.

200-årsmarkeringen i år var tonet kraftig ned pga. korona, men man kan se en del om hva som skjedde her.

Under (fra 2019) ser man hvordan feiringene vanligvis foregår; mitt inntrykk i 1981 var at det var svært mye mer militært en barnetogene i Norge 17. mai.

mar 042021
 

Mor mi fylte 90 år 3. mars 2021!
Under ser man bilder fra hennes bryllupsdag 15. august 1953 (min far døde i november 1993) og i fra festen på Time (på Jæren) i går.

mar 012021
 

Bildet under viser meg under en av to utendørsmesser på Katarinahjemmet i går. Det var bare lov å samle 10 personer utendørs (og ingen innendørs) i går, og så ble også det forbudt, så det ble feiret i alt fire messer der i går.

feb 162021
 

Nå er det akkurat 40 år siden jeg bodde ca. 6 måneder i Aten – fra september 1980 til april 1981, avbrutt av juleferie i Norge og noen uker i Israel i april. Også den gangen (jeg tror det var mot slutten av februar) hadde vi et par dager med snø, som vi leser om i avisene i dag (se bildet over).

Men jeg husker enda mye bedre at vi hadde et skikkelig jordskjelv mens jeg bodde der – det første store skjelvet kom om kvelden 24. februar 1981 – jeg glemmer det aldri, selv om det ikke var noen særlig fare for mitt liv. Les om jordskjelvet(ene) her – https://en.wikipedia.org/wiki/1981_Gulf_of_Corinth_earthquakes

jan 312021
 

Kardinal Müller siteres i Catholic World Report (opprinnelig fra Kath.net) om hvordan Kirken vurderer katolske politikere som arbeider for fri abort. Han sier bl.a.:

Anyone who relativizes the clear acknowledgment of the sacredness of every human life with tactical games, sophistries and window dressing because of political preferences, publicly opposes the Catholic faith. Vatican II and all the popes down to Francis have described the deliberate killing of a child before or after birth as a most grievous violation of God’s commandments.

Han siterer fra Vatikankonsilets dokument Gaudium et spes, nr. 51:

“God, the Lord of life, has entrusted to men the noble mission of safeguarding life, and men must carry it out in a manner worthy of themselves. Life must be protected with the utmost care from the moment of conception: abortion and infanticide are abominable crimes.”

Om situasjonen i USA sier han:

Now the United States, with its conglomerated political, media and economic power, stands at the head of the most subtly brutal campaign to de-Christianize Western culture in the last one hundred years. They play down the lives of millions of children, who now fall victim to the worldwide, organized abortion campaign under the euphemism of “right to reproductive health”, by referring to Trump’s character faults.

An otherwise highly respected confrere reproached me, saying that I must not fixate on abortion. For now that Trump has been voted out, this eliminates the much greater danger that that madman might push the nuclear button. I am convinced, however, that individual and social ethics has priority over politics. It crosses a line when faith and morals are reckoned by a political calculus. I cannot support a pro-abortion politician just because he builds public housing, as though I had to put up with what is absolutely evil on account of something relatively good.

Les gjerne hele artikkelen hos Catholic World Report

jan 142021
 

Vi fikk ny nettforbindelse i vårt borettslag i går, og der skal hastigheten være 1000/1000 Mbps. Resultatet fra første test vises under.

Jeg får så raskt internett via en maskin med nettkabel (og har senere klart å komme litt over 900 Mbps), trådløst kan jeg komme så vidt over 400 Mbps med 5 Ghz og vel ikke mer en 75 Mbps med en 2,5 Ghz forbindelse.

jan 112021
 

Det var 75 påmeldte til utendørsmessen i går og jeg tror de fleste møtte opp. Været var fint, 3-4 minus, og jeg ble egentlig bare skikkelig kald på hendene (så hadde jeg også to gensere under alba og messehakel). Klikk på bildet for å se større utgave.

jan 062021
 

På Katarinahjemmet er søstrene ganske dristige og nytenkende, og har siden midten av desember invitert til utendørsmesser. Jeg feiret selv messen der kl. 09.30 juledag og søndag 27. desember, og er satt opp igjen 10. og 31. januar. Det er litt kaldt (kommende søndag er det visst meldt 2-3 minusgrader), så det blir ingen lang preken.

Se oversikten over og meld dere gjerne på ved å gå til https://billett.katolsk.no

des 282020
 

Det har vært surt i Oslo i hele desember, men værmeldingene for 23., 24. og 25. desember var svært gode. Vi planla derfor (og gjennomførte) en passe lang tur hver av disse dagene (fra ca. kl. 11 til 14) for å utnytte det lille som er av dagslys (vi skulle egentlig ha reist på en måneds opphold på Gran Canaria i dag, men turen er avlyst og vi strever med mangelen på sol og varme).

Første dagen var vi på Holmenkollen og Frognerseteren:

Andre dagen (julaften, etter messe på Lunden kloster kl. 10) en sykkeltur til Bygdøy (bildene er fra Huk):

Tredje dagen (juledag, etter messe på Katarinahjemmet kl. 09.30) flere runder rundt i Frognerparken og ned til Skøyen (bildene viser Monolitten):

des 222020
 

Menighetsfakultetets eget blad “MF” ga nylig ut et temanummer om “Etikk fra vugge til grav” som bl.a. hadde en artikkel om abort. Noen nåværende og tidligere studenter reagerte på artikkelen om abort (og et par ultralydbilder) – SE HER – og de reagerer på at “kristen etikk knyttes til et ensidig abortsyn”. Senere leser vi også at rektor Vidar Haanes tar selvkritikk (noe jeg nok syns er det mest sjokkerende, jeg kjenner ikke MF igjen, men det er jo også nesten 40 år siden jeg gikk der) og skriver ifølge Vårt Land:

Som ansvarlig redaktør for bladet tar han selvkritikk og ansvar for at de ikke fikk «godt nok fram at MF er og vil være et sted for mangfold». Haanes understreker at «MF som vitenskapelig høyskole ikke har et bestemt offisielt syn» i faglige spørsmål om drøftes ved skolen – inkludert etikk.

Sofie Braut skriver nå på Verdidebatt er passende svar på denne underlige reaksjonen, bl.a.:

34 tidlegare og noverande MF- studentar vart nyleg djupt provoserte av ultralydbileta som vart brukte som illustrasjon i samband med temaet «Etikk fra vugge til grav». I eit innlegg i her i avisa (16/12) hevder dei at bileta representerer eit «problematisk julebudskap». Innsendarane let i første rekke til å reagera på implikasjonane av bileta; det eine eit ordinært ultralydbilete, det andre eit kunstuttrykk frå ein britisk bussannonse-kampanje frå 2010. MF-studentane reagerer på at «spørsmålet om abort knyttes sammen med inkarnasjonen på en måte som kobler Kristi komme til verden sammen med tanken om at menneskelivet er hellig», og dei gjer biletbruken til døme på «polemikk» og «forenkling».

Dette er det verdt å stansa ved. Når berre det å visa bilete av den eine parten i ei sak vert ein provokasjon, seier det mykje om kor smal denne samtalen er. Det er heller ikkje lett å skjøna at det skulle vera ei forenkling å knyta saman inkarnasjonen, det at Gud vart menneske, med fosterets menneskeverd. Tvert om kan dette tolkast som vilje til å nærma seg ein kolossal kompleksitet.

Biletet som innsendarane først og fremst reagerer på, er eit ultralydbilete av eit foster med glorie og påskrifta «He’s on His way». Det figurerte for nokre år sidan i ein stor, tverrkyrkjeleg annonsekampanje i Storbritannia. Mannen bak kampanjen, Francis Goodwin, seier at han med biletet tek utgangspunkt i vår moderne måte å involvera andre i gleda over ein ny verdsborgar. «Posteren vår reflekterer denne nye måten å fortelja nyhenda om den som skal koma, og plasserer Kristi fødsel i ein ultramoderne kontekst», sa Goodwin då kampanjen vart lansert. Eit kunstuttrykk, altså, som utfordrar tanken og løftar fram andre perspektiv. Som uroar oss, slik god kunst skal. ….

Les gjerne alt hun skriver her.

des 182020
 

Jeg var en liten tur på Jæren 11. til 13. dsember; julebesøk hos min mor som ganske snart blir 90 år. En dag tok jeg en lang og rolig kjøretur på Jæren og Høgjæren og og gjorde bl.a. et lite stopp ved Knudaheiå (ved Undheim) og tok disse bildene.

des 172020
 

Jeg skrev for en måneds tid siden en bokanmeldelse av Harald Olsens HELLIG STED, som nå er blitt publisert i St Olav tidsskrift. Her er det jeg skrev:


Interessant, lærerik og krevende bok om det hellige

Da jeg begynte å lese Harald Olsens bok: HELLIG STED. Pilegrimsmål – Helligstedsopplevelse – Trosmøte, på Efrem forlag, tenkte jeg på mine møter med ham i Arendal, der jeg bodde fra 1988 til 1994 og han var Kultursjef fra 1990-92. Der møtte jeg ham først og fremst som medlem av Freedom Quartet, fire mannsstemmer og to dyktige musikere, bl.a. Geir Gundersen og Sigvald Tveit.

Harald Olsen har en spennende og variert utdannelse og bakgrunn; cand. real. fra Universitetet i Oslo, og deretter vitenskapelig arbeid, skolearbeid, kulturarbeid og som direktør ved Kunsthøyskolen i Oslo og til sist seniorrådgiver ved Høyskolen i Agder. I veldig mange år har han også vært engasjert i åndelige spørsmål og pilegrimsferder. Han har skrevet bøker om Den østlige pilegrimsvei 2000, Frodig fromhet i vest, keltiske helgenlegender 2000, Keltisk åndelighet 2002, Pusterom, fellesskap om stillhet og fordypelse 2004, Ørkenvind, arven fra ørkenens fedre og mødre 2008, Havets pilegrimer 2013, og enda noen flere bøker.

Boken starter med en svært lang, grundig og faktisk ganske krevende åpningsdel, der begreper som pilegrimsferd og hellig sted blir definert. Om pilegrimsferder kan vi lese (s 15):
Pilegrimsvandring kan karakteriseres gjennom følgende tre komponenter: veien, helligstedet og møtet med mysteriet. I den kristne pilegrimsbevegelsen har det til alle tider vært en spenning i hva som har vært den viktigste begrunnelsen for pilegrimsferden: valfartsmålet eller ferden i seg selv. Vektleggingen av disse to sidene ved pilegrimsferden har variert over tid, har vært forskjellig i ulike miljøer og har ikke minst vært bestemt av hva som har vært begrunnelse og motiv for pilegrimsferden. I de tilfellene der man søkte helbredelse eller åndelig inspirasjon og fornyelse, var valfartsmålet viktigst. Der hvor pilegrimsferden var en botshandling, kunne ferden i seg selv, med dens fysiske krav og ofte strabasiøse utfordringer, være hovedpoenget. …

I praksis handler ikke denne boken så mye om pilegrimsreiser som om hellige steder. Også i definisjonen av det begrepet åpner Olsen med en kristen forståelse (s 17):
I den bibelske virkelighetsforståelse er hellighet – både i Det gamle og Det nye testamentet – ensbetydende med guddommelig. Hellighet beskriver Guds unikhet, det som konstituerer Guds natur. Hellighet er ikke bare en egenskap ved Gud, men er selve Guds vesen. Siden Gud alene er hellig, kan ikke noe annet eller noen annen være hellig i seg selv. Hellighet og guddommelighet kan derfor bare benyttes om personer eller steder i en avledet eller sekundær betydning. Personer og steder er hellige kun i tilknytning til det guddommelige. Steder kan bare kalles hellige i kraft av deres relasjon til Gud.

Går vi ut i et større faglig landskap, kan noen av religionsvitenskapens klassikere fortsatt være til god hjelp, og et verdifullt utgangspunkt … …

Etter dette går Olsen over til å presentere synspunkter til kjente religionsvitere som Rudolf Otto, Mircea Eliade og flere andre. Han tar opp utviklingen av hellighetsbegrepet gjennom tidene, ser på forskjellen mellom katolsk/ortodoks og protestantisk forståelse av hellige steder, ser på den keltiske forståelsen av hellighet, på forholdet mellom sakramenter og det hellige, på hvilken betydning stillhet har i møte med det hellige, om at hellige steder kan kalles «tynne steder» og mange flere ting. Denne bokens første del – Hellig sted, identitet og betydning – er på 90 sider og er ganske kompakt lesning. Hans litteraturliste er på ca. 250 verker, de fleste ganske tykke og grundige bøker. Olsen har vært opptatt av hellige steder i mange tiår og satt seg grundig inn i stoffet.

Det fører etter min mening til at denne innledende delen nok kan bli for kompakt og krevende for mange lesere. Forfatteren ser her også på utviklingen av og historien til noen hellige steder, som Lourdes og Jerusalem. De 11 sidene han bruker til å gå gjennom Jerusalems historie er kanskje det jeg er minst fornøyd med i boken, siden jeg nok ser litt annerledes på historiske møter mellom kristne og muslimer enn det boken presenterer – og Olsen tar også opp møtet mellom disse religionene andre steder, som i Damaskus og Cordoba.

I bokens andre del (på ca. 150 sider) tar Olsen oss med til flere interessante hellige steder, 12-14 steder, og her synes jeg to kapitler er mest interessante. Det første av disse er om klosterøya Iona på den skotske vestkysten. Ionas viktigste historie begynte i 563 e.Kr. da den irske munken Columba sammen med tolv disipler slo seg ned der. Etter en tid utviklet klosteret på Iona seg til en stor klosterfamilie med kloster i Irland og Skottland (bl.a. Lindisfarne), senere utvidet til Shetland, Orknøyene og Island. Kanskje dette også var utgangspunktet for Sunniva og hennes ledsageres reise til Selja, skriver Olsen.

Det er også interessant å lese om det åndelige senteret og hellige stedet Tao Fong Sang i utkanten av Hong Kong. Dette arbeidet ble startet av sørlendingen Karl Ludvig Reichelt (1877-1952) som begynte som norsk misjonær i Kina i 1903. Olsen skriver slik om hva som skjedde med ham (s 204):
Sommeren 1905 hadde Reichelt en opplevelse som skulle få varige konsekvenser for hans virke i Kina. Han besøkte det berømte Weishan-klosteret, et av landets viktigste buddhistiske helligdommer, med over 400 munker. Han ble tatt vel imot i klosteret, og opplevde også åpenhet og mottakelighet hos munkene. Men han hadde en smertelig opplevelse av ikke å kommunisere, ikke finne klangbunn for sitt budskap, og at dette skyldtes hans egne begrensninger. Det utløste en krise hos den unge misjonæren, og opplevelsen ble starten på en livslang fordypning i taoistisk og buddhistisk religiøsitet og tradisjon, for å kunne gjøre sitt eget budskap sant og ekte kinesisk.

Reichelt startet etter dette gradvis opp med en ny type misjonsarbeid (og mine tanker gikk med en gang til jesuitt-misjonærers arbeid i Kina fra 1580), mer preget av dialog og i nokså stor grad preget av buddhistiske og konfusianske tradisjoner. I 1922 startet han et senter i Nanjing i Kina som i 1930 ble flyttet til Hong Kong og fikk navnet Tao Fong Sang, «Fjellet som Kristus-vinden blåser fra». Reichelts nye fokus i arbeidet førte til et brudd med Det norske misjonsselskap i 1925, og Buddhistmisjonen oppstod, fra år 2000 heter denne Areopagos. Olsen har mange ganger besøkt det åndelige senteret utenfor Hong Kong og skriver 25 sider om det.

Boken beskriver også Frans og Klaras Assisi og Hildegard av Bingens Disibodenberg ganske grundig, men her har jo vi katolikker også mange andre gode beskrivelser. Noen ganger synes jeg nok beskrivelsene av de hellige stedene fokuserer litt for mye på bakgrunnsinformasjon og historie, heller enn selve opplevelsen av stedene, men det er ikke noen alvorlig kritikk.

Harald Olsen er ikke selv katolikk, men beskriver oftest Den katolske med sympati og forståelse, selv om ikke beskrivelsen av vår Kirke alltid er helt presis. En viss manglende forståelse merker man f.eks. i bokens siste kapittel, et kloster, Deir Mar Musa («den hellige Moses Etioperens kloster»), som ligger litt nord for Damaskus i den syriske ørkenen. Dette gamle og forfalne klosteret ble på 1990-tallet gjenopplivet av Fader Paolo Dall’Oglio, en syrisk-katolsk prest. Han gjorde mye godt arbeid der og hadde også god og nær kontakt både med muslimene i området og med kristne pilegrimer, men i beskrivelsen av gudstjenesten i klosterkirken leser vi at «brød og vin blir gitt/sendt rundt til alle» (s 241, to sitater fra Peter Halldorf). Men her snakker vi ikke om den hellige kommunion, men om det de ortodokse og østlige katolske kaller Antidoron («i stedet for gaven»), brød og vin som er velsignet, men ikke konsekrert, og deles ut til alle vanligvis mot slutten av liturgien. Men Olsen ser ut til å antyde at man her har et åpent nattverdbord.

Alt i alt vurderer jeg Hellig sted som en interessant, lærerik om til tider krevende bok.

P. Oddvar Moi

des 072020
 

Lørdag gikk Dagen videre med sin dekning av Den norske kirkes nye dåpspraksis – som jeg skrev om tidligere. I papiravisa hadde de en lang artikkel der Fader Claes Tande uttalte seg om praksisen, og avsluttet den slik: “Når dåpsordene kommer fra en annen enn den som døper, er dåpen ugyldig. «Vi døper deg» kan heller ikke aksepteres, la Tande til.”

Senere la de ut på sine nettsider følgende uttalelser av biskop Bernt Eidsvig:

Bernt Eidsvig, katolsk biskop av Oslo, er også kritisk til praksisen.

– Det han sier er korrekt. Reformasjonsfedrene holdt fast ved den tradisjonelle dåp. Det vil være trist om Den norske kirke bruker en annen dåpsformel enn den som er blitt brukt ned igjennom århundrene.

Eidsvig poengterer at det alltid er den som døper som skal si dåpsordene og at flertallsformen «Vi døper deg» heller ikke kan brukes.

– Det er vår felles dåpstradisjon og dåpsformular i Den katolske kirke og Den lutherske kirke. Dette vil skape et økumenisk problem, sier han.

Biskopen forteller at noen har også forsøkt å bruke en annen dåpsvæske enn vann.

– Det er også en ugyldig dåp.

Eidsvig sier til Dagen at det mest fundamentale fellesskapet mellom kirker, er dåpen.

– Kirken består av alle døpte. Hvis gyldighetskriteriene blir utydelige, så har vi ikke lenger den enhet som dette kirkelige begrepet må ha.

– Har det ingenting å si at dette er en nødsituasjon, slik preses i Den norske kirke legger vekt på?

– I en nødsituasjon kan én person døpe. Det trenger ikke være flere.

– Hva vil du foreta deg?

– Jeg vil be Den norske kirke tenke nøye igjennom om ikke vår felles dåp er en så viktig tradisjon og et så viktig bånd at Den norske kirke ikke rører ved det.

des 022020
 

For noen få uker siden dukket det opp en ny katolsk nettradio, SR RITA RADIO, som vi også kan lese om i en artikkel på katolsk.no. Der leser vi bl.a.:

Adventstemningen har ikke nådd St. Rita radios studio i Ålesund riktig ennå, men den nærmer seg:

– Adventstemningen kommer med det første lyset som blir tent i adventskransen, sier Erika Eva Nes, én av to katolske radiopioneerer på Mørekysten.

Hun forteller at siden den liturgiske fargen i advent er lilla, er det også fargen som preg på huspynten hjemme hos henne og ektemann Pål Johannes Nes.

– Den første fredag i advent feirer vi årets første roratemesse. Når vi synger «Rorate caeli desuper», vet vi at vi er i advent, sier Erika og minner om at St. Rita radio i år vil vi sende roratemesse til glede for katolikker som kommer seg opp om morgenen.

Videre kan vi lese:

St. Rita radio er definitivt en katolsk radio, men tilbyr også programmer for dem som ennå ikke er tatt opp i Kirkens fulle fellesskap.

– P. Egil holder hver uke troskurs med mellom 5 og 15 personer tilstede i Trondheim, og vi er så heldig å få delta. Programmet har fått veldig gode tilbakemeldinger, og det er mange som følger det. Noe av det artige med troskurset til p. Egil er at man aldri helt vet hvor han vil ende. Deltagerne på kurset er flinke til å stille spørsmål, og da kan programmet ta ulike vendinger. Programmet «Dagens helgen» er også et program som gleder mange som ikke er katolikker. Her kan man høre spalten «Dagens helgen» fra katolsk.no lest, sier Erika.

Besøk gjerne SR RITA RADIO,