Den store katolsk-lutherske debatten i avisa Dagen har fortsatt i juni, og selv skrev jeg dette leserinnlegget 10/6:

---

Da jeg for litt over 30 år siden ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap (28/12-94) – etter å ha vokst opp i og vært medlem av Den norske kirke i 28 år, og deretter i Den evangelisk lutherske frikirke i 11 år – må jeg innrømme at spørsmålet om hvordan vi mennesker blir rettferdiggjort for Gud aldri dukket opp i mine overlegninger.

For selvsagt blir vi frelst ufortjent og av nåde på grunn av Jesu Kristi frelsesverk, det vet jo både katolikker og lutheranere (tenkte jeg, både da og nå).

Det var selvsagt viktige grunner til at jeg ble katolikk, og fem år senere katolsk prest, men spørsmålene om hvordan vi kan frelses talte verken for eller mot. For meg begynte det med en større vektlegging på sakramentene, som det vel også kunne være mulig å vektlegge mer innenfor luthersk sammenheng.

Dernest strevde jeg mye med å forstå hvem som hadde læreansvaret i en luthersk kirke, et svært aktuelt stridsspørsmål i Frikirken rundt 1990, og fortsatt forstår jeg ikke hvordan protestanter løser den saken.

Det tredje spørsmålet, som ble avgjørende for meg, var mangelen på apostolisk suksesjon i den lutherske kirke: Var jeg virkelig prest? spurte jeg meg selv. En usikkerhet om noe så essensielt kunne jeg ikke leve med, og derfor avsluttet jeg min lutherske prestetjeneste og ble katolikk.

Noen få år etter at jeg hadde blitt opptatt i Den katolske kirke, kom så den katolsk-lutherske Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen, 31. oktober 1999. Da ble det svært tydelig for alle katolikker og lutheranere at de to kirkene i hovedsak er enige om hvordan et menneske blir rettferdig overfor Gud, og at dette spørsmålet derfor ikke lenger kunne være kirkesplittende (slik tenkte de fleste).

Det er lenge siden 1999, og det er ikke sikkert alle husker hovedinnholdet i denne felleserklæringen, derfor siterer jeg her fra artikkel 15:

«Det er vår felles tro at rettferdiggjørelsen er den treenige Guds verk. Faderen sendte sin Sønn til verden for å frelse syndere. Kristi fødsel, død og oppstandelse er både grunnlaget og forutsetningen for rettferdiggjørelsen. Derfor betyr rettferdiggjørelsen at Kristus selv er vår rettferdighet, som vi får del i gjennom Den Hellige Ånd, etter Faderens vilje. Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger.»

«Selv tenkte jeg ikke i det hele tatt på frelsesspørsmålet som noe vesentlig skille mellom de to kirkene da jeg var inne i konverteringsprosessen, og ingen av mine nærmeste, familie, kollegaer, venner, nevnte det heller…

Etter at jeg ble katolikk og etter at jeg ble katolsk prest i januar 2000, har dette inntrykket bare forsterket seg. De fleste lutherske kristne jeg møter, både lekfolk og prester, ser ut til å mene at ulikhetene i syn på rettferdiggjørelsen mellom lutheranere og katolikker er av liten betydning.

Når jeg av og til møter en luthersk teolog som er bevisst på disse «gamle» motsetningene, blir jeg noe overrasket og minnet om tidligere tiders holdninger. I dag er det vel heller synet på katolikkers forhold til helgener og bønn for avdøde, sammen med pavens og biskopenes stilling i den katolske kirke, som lutheranere reagerer på.

Mange lutherske teologer og prester har nok fortsatt store problemer med den katolske messeofferlæren, men, som sagt, jeg opplever svært lite av denne spenningen når det gjelder rettferdiggjørelsen.»

Når jeg så i avisa Dagen de siste ukene har lest at noen dyktige lutherske teologer fortsatt oppfatter skillet mellom katolsk og luthersk syn på rettferdiggjørelsen som dramatisk stort, og omtaler forskjellene med ord fra 1500-tallet (Tridentinerkonsilet), så overrasker altså dette meg en hel del.

Samtidig vet jeg at de aller fleste lutherske prester og teologer, og også pastorer og kirkeledere i andre kirkesamfunn som jeg regelmessig møter, ikke tenker og tror at vi katolikker lærer en annen vei til frelse enn de selv gjør.

Ville det ikke vært en god idé om samtalen om rettferdiggjørelsen mellom katolikker og lutheranere refererer til felleserklæringen fra 1999, heller enn til polemiske tekster som er nesten 500 år gamle?

Odd Sverre Hove (nettopp fylt 78 år) har stor innsikt i mange spørsmål, og i Dagen skriver han 3/6 om at den nå pågående teologisk debatten også er en velsignelse:

… Kvalifisert lærestrid er en vei til velsignelse fordi det handler om å oppfylle budet om å «gi akt på læren», altså det motsatte av lære-likegyldighet (som er en synd mot Guds bud).

I kjølvannet av Den norske kirkes vedvarende forfall og sammenbrudd som kristen kirke, er det egentlig ikke spesielt overraskende at en del prester og lekfolk speider etter en mer intakt kirke å ha tilhørighet i.

Det er heller ikke overraskende at Romerkirken (etter to så forbløffende paver som Johannes Paul den 2. og Benedikt den 16.) kan fremtre som et attraktivt alternativ. Slike konverteringen har krav på respekt, også fra vår side som samtidig beklager de konverteringene noen av våre beste venner har foretatt.

For i de nyere norske konverteringene har selve lære-konflikten mellom luthersk og katolsk troslære til dels vært urimelig konturløst avbildet. Fra utsiden har det vært et inntrykk at noen enkelt-konvertitter kan ha svelget på bevisstløst vis dogmatiske kameler av adskillig størrelse.

Dét er en hovedgrunn til at katolisisme-debatten i Dagen de siste ukene har vært så fruktbar. Den har gjort det mye tydeligere at konvertering fra luthersk til katolsk troslære innebærer at man beveger seg tvers over en fundamental kløft. En kløft som setter skille mellom to motsatte tros-systemer.

Jeg bruker bevisst bilde av en kløft, blant annet fordi jeg nedenfor vil komme tilbake til et annet bilde, et ørken-bilde. …

Katolikker og lutheranere er unike på viktige punkter, men disse to gruppene kan fortsatt snakke sammen, avslutter Hove, det kan man ikke med alle teologisk grupperinger. Han avslutter sitt innlegg med denne interessant observasjonen:

… Og nå er det jeg kommer til forskjellen mellom en kløft og en ørken. Den sondringen har jeg fra Carl Fr. Wisløff.

Han lærte oss som satt under kateteret hans, at lutherdom og katolisisme er adskilt av en dypt kløft. Men når man roper høyt, kan man fremdeles høre hverandre tvers over kløften.

Derimot er dette helt annerledes med de liberale teologene innenfor både lutherdom og katolisisme. Lærebevisste lutheranere og katolikker er adskilt fra liberale lutheranere og katolikker – ikke bare av en kløft, men av en ørken.

Samme hvor høyt man roper, er det ingen på den andre siden av ørkenen som kan høre og forstå noe som helst.

I avisa Dagen har det i mai måned (og debatten er visst langt fra ferdig), etter pavevalget, vært en nokså intens debatt om luthersk og katolsk kristendomsforståelse. Dag Øivind Østereng har vært aktiv i debatten og dette syns jeg (så langt) er hans beste innlegg – i Dagen 22/5:

Jeg har intet ønske om å harmonisere reelle forskjeller, men jeg kan heller ikke forholde meg taus og akseptere en fremstilling av katolsk tro som virker fremmedgjørende. Derfor velger jeg å svare, ikke for å vinne en debatt, men for å klargjøre hva Den katolske kirke faktisk lærer om frelsen.

Bygstad stiller spørsmålet om det Jesus gjorde, er nok i romerkirkens øyne. For en katolikk er svaret på det spørsmålet et ubetinget ja. Det er nok, det som Jesus gjorde.

Hele vår frelsesforståelse hviler på det Jesus én gang for alle gjorde på korset. Ingen gjerning fra vår side kan legges til dette. Intet menneske kan forbedre eller supplere Jesu soning. Det er «fullbrakt».

Likevel mener Bygstad at Den katolske kirke, gjennom sin lære om nåde, fri vilje og rettferdiggjørelse, reelt sett legger noe til Kristi verk og dermed forkynner «et annet evangelium».

For undertegnede, som har gått veien fra å være luthersk prest til å bli katolikk, er dette spørsmålet ikke bare viktig, men dypt personlig. Jeg hadde aldri gått til Den katolske kirke om den lærte selvberging.

Faktisk var dette spørsmålet avgjørende viktig for meg å få avklart før jeg konverterte. Det var nettopp dypdykket i nådens mysterium som overbeviste meg om at Kirken ikke står i motsetning til evangeliet, men bærer det videre i hele sin bredde, dybde og fylde.

I Den katolske kirke har jeg ikke kommet bort fra Jesus, men mye nærmere ham som alltid er med oss i og gjennom Kirken, som er hans legeme, og i alterets sakrament. …