Økumenikk

Er uenigheten virkelig så stor mellom katolikker og protestanter?

Katolsk, Økumenikk /

Den store katolsk-lutherske debatten i avisa Dagen har fortsatt i juni, og selv skrev jeg dette leserinnlegget 10/6:

Da jeg for litt over 30 år siden ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap (28/12-94) – etter å ha vokst opp i og vært medlem av Den norske kirke i 28 år, og deretter i Den evangelisk lutherske frikirke i 11 år – må jeg innrømme at spørsmålet om hvordan vi mennesker blir rettferdiggjort for Gud aldri dukket opp i mine overlegninger.

For selvsagt blir vi frelst ufortjent og av nåde på grunn av Jesu Kristi frelsesverk, det vet jo både katolikker og lutheranere (tenkte jeg, både da og nå).

Det var selvsagt viktige grunner til at jeg ble katolikk, og fem år senere katolsk prest, men spørsmålene om hvordan vi kan frelses talte verken for eller mot. For meg begynte det med en større vektlegging på sakramentene, som det vel også kunne være mulig å vektlegge mer innenfor luthersk sammenheng.

Dernest strevde jeg mye med å forstå hvem som hadde læreansvaret i en luthersk kirke, et svært aktuelt stridsspørsmål i Frikirken rundt 1990, og fortsatt forstår jeg ikke hvordan protestanter løser den saken.

Det tredje spørsmålet, som ble avgjørende for meg, var mangelen på apostolisk suksesjon i den lutherske kirke: Var jeg virkelig prest? spurte jeg meg selv. En usikkerhet om noe så essensielt kunne jeg ikke leve med, og derfor avsluttet jeg min lutherske prestetjeneste og ble katolikk.

Noen få år etter at jeg hadde blitt opptatt i Den katolske kirke, kom så den katolsk-lutherske Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen, 31. oktober 1999. Da ble det svært tydelig for alle katolikker og lutheranere at de to kirkene i hovedsak er enige om hvordan et menneske blir rettferdig overfor Gud, og at dette spørsmålet derfor ikke lenger kunne være kirkesplittende (slik tenkte de fleste).

Det er lenge siden 1999, og det er ikke sikkert alle husker hovedinnholdet i denne felleserklæringen, derfor siterer jeg her fra artikkel 15:

«Det er vår felles tro at rettferdiggjørelsen er den treenige Guds verk. Faderen sendte sin Sønn til verden for å frelse syndere. Kristi fødsel, død og oppstandelse er både grunnlaget og forutsetningen for rettferdiggjørelsen. Derfor betyr rettferdiggjørelsen at Kristus selv er vår rettferdighet, som vi får del i gjennom Den Hellige Ånd, etter Faderens vilje. Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger.»

I 2002 ble jeg spurt av Tidsskrift for Teologi og Kirke om jeg kunne skrive en artikkel om Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren fra katolsk perspektiv. Det gjorde jeg, og artikkelen min fra den gang kan leses her: https://aomoi.net/odv/artikl/rettf-ttk-sept02.htm
Jeg skrev der en del om hvordan erklæringen ble mottatt hos oss, og det var tydelig at katolikker ikke syntes denne nye enigheten var særlig revolusjonerende (flere kalte den en overmoden frukt), mens mange lutheranere syntes det var en fantastisk nyhet. Men jeg skrev også en hel del om noen gjenstående ulikheter i de to kirkene mht. forholdet mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, men også noe som passer godt inn i dagens debatt:

«Selv tenkte jeg ikke i det hele tatt på frelsesspørsmålet som noe vesentlig skille mellom de to kirkene da jeg var inne i konverteringsprosessen, og ingen av mine nærmeste, familie, kollegaer, venner, nevnte det heller…

Etter at jeg ble katolikk og etter at jeg ble katolsk prest i januar 2000, har dette inntrykket bare forsterket seg. De fleste lutherske kristne jeg møter, både lekfolk og prester, ser ut til å mene at ulikhetene i syn på rettferdiggjørelsen mellom lutheranere og katolikker er av liten betydning.

Når jeg av og til møter en luthersk teolog som er bevisst på disse «gamle» motsetningene, blir jeg noe overrasket og minnet om tidligere tiders holdninger. I dag er det vel heller synet på katolikkers forhold til helgener og bønn for avdøde, sammen med pavens og biskopenes stilling i den katolske kirke, som lutheranere reagerer på.

Mange lutherske teologer og prester har nok fortsatt store problemer med den katolske messeofferlæren, men, som sagt, jeg opplever svært lite av denne spenningen når det gjelder rettferdiggjørelsen.»

Når jeg så i avisa Dagen de siste ukene har lest at noen dyktige lutherske teologer fortsatt oppfatter skillet mellom katolsk og luthersk syn på rettferdiggjørelsen som dramatisk stort, og omtaler forskjellene med ord fra 1500-tallet (Tridentinerkonsilet), så overrasker altså dette meg en hel del.

Samtidig vet jeg at de aller fleste lutherske prester og teologer, og også pastorer og kirkeledere i andre kirkesamfunn som jeg regelmessig møter, ikke tenker og tror at vi katolikker lærer en annen vei til frelse enn de selv gjør.

Ville det ikke vært en god idé om samtalen om rettferdiggjørelsen mellom katolikker og lutheranere refererer til felleserklæringen fra 1999, heller enn til polemiske tekster som er nesten 500 år gamle?

Debatten om katolsk og luthersk lære er en velsignelse

Katolsk, Økumenikk /

Odd Sverre Hove (nettopp fylt 78 år) har stor innsikt i mange spørsmål, og i Dagen skriver han 3/6 om at den nå pågående teologisk debatten også er en velsignelse:

… Kvalifisert lærestrid er en vei til velsignelse fordi det handler om å oppfylle budet om å «gi akt på læren», altså det motsatte av lære-likegyldighet (som er en synd mot Guds bud).

I kjølvannet av Den norske kirkes vedvarende forfall og sammenbrudd som kristen kirke, er det egentlig ikke spesielt overraskende at en del prester og lekfolk speider etter en mer intakt kirke å ha tilhørighet i.

Det er heller ikke overraskende at Romerkirken (etter to så forbløffende paver som Johannes Paul den 2. og Benedikt den 16.) kan fremtre som et attraktivt alternativ. Slike konverteringen har krav på respekt, også fra vår side som samtidig beklager de konverteringene noen av våre beste venner har foretatt.

For i de nyere norske konverteringene har selve lære-konflikten mellom luthersk og katolsk troslære til dels vært urimelig konturløst avbildet. Fra utsiden har det vært et inntrykk at noen enkelt-konvertitter kan ha svelget på bevisstløst vis dogmatiske kameler av adskillig størrelse.

Dét er en hovedgrunn til at katolisisme-debatten i Dagen de siste ukene har vært så fruktbar. Den har gjort det mye tydeligere at konvertering fra luthersk til katolsk troslære innebærer at man beveger seg tvers over en fundamental kløft. En kløft som setter skille mellom to motsatte tros-systemer.

Jeg bruker bevisst bilde av en kløft, blant annet fordi jeg nedenfor vil komme tilbake til et annet bilde, et ørken-bilde. …

Katolikker og lutheranere er unike på viktige punkter, men disse to gruppene kan fortsatt snakke sammen, avslutter Hove, det kan man ikke med alle teologisk grupperinger. Han avslutter sitt innlegg med denne interessant observasjonen:

… Og nå er det jeg kommer til forskjellen mellom en kløft og en ørken. Den sondringen har jeg fra Carl Fr. Wisløff.

Han lærte oss som satt under kateteret hans, at lutherdom og katolisisme er adskilt av en dypt kløft. Men når man roper høyt, kan man fremdeles høre hverandre tvers over kløften.

Derimot er dette helt annerledes med de liberale teologene innenfor både lutherdom og katolisisme. Lærebevisste lutheranere og katolikker er adskilt fra liberale lutheranere og katolikker – ikke bare av en kløft, men av en ørken.

Samme hvor høyt man roper, er det ingen på den andre siden av ørkenen som kan høre og forstå noe som helst.

Katolsk-luthersk debatt i avisa Dagen

Katolsk, Økumenikk /

I avisa Dagen har det i mai måned (og debatten er visst langt fra ferdig), etter pavevalget, vært en nokså intens debatt om luthersk og katolsk kristendomsforståelse. Dag Øivind Østereng har vært aktiv i debatten og dette syns jeg (så langt) er hans beste innlegg – i Dagen 22/5:

Jeg har intet ønske om å harmonisere reelle forskjeller, men jeg kan heller ikke forholde meg taus og akseptere en fremstilling av katolsk tro som virker fremmedgjørende. Derfor velger jeg å svare, ikke for å vinne en debatt, men for å klargjøre hva Den katolske kirke faktisk lærer om frelsen.

Bygstad stiller spørsmålet om det Jesus gjorde, er nok i romerkirkens øyne. For en katolikk er svaret på det spørsmålet et ubetinget ja. Det er nok, det som Jesus gjorde.

Hele vår frelsesforståelse hviler på det Jesus én gang for alle gjorde på korset. Ingen gjerning fra vår side kan legges til dette. Intet menneske kan forbedre eller supplere Jesu soning. Det er «fullbrakt».

Likevel mener Bygstad at Den katolske kirke, gjennom sin lære om nåde, fri vilje og rettferdiggjørelse, reelt sett legger noe til Kristi verk og dermed forkynner «et annet evangelium».

For undertegnede, som har gått veien fra å være luthersk prest til å bli katolikk, er dette spørsmålet ikke bare viktig, men dypt personlig. Jeg hadde aldri gått til Den katolske kirke om den lærte selvberging.

Faktisk var dette spørsmålet avgjørende viktig for meg å få avklart før jeg konverterte. Det var nettopp dypdykket i nådens mysterium som overbeviste meg om at Kirken ikke står i motsetning til evangeliet, men bærer det videre i hele sin bredde, dybde og fylde.

I Den katolske kirke har jeg ikke kommet bort fra Jesus, men mye nærmere ham som alltid er med oss i og gjennom Kirken, som er hans legeme, og i alterets sakrament. …

Økumenisk møte i Roma

Katolsk, Økumenikk /

Helt i starten av oktober var jeg på et norsk økumenisk møte i Roma. Det var gruppa KatLuSa (katolsk luthersk samtaleforum), der katolsk og luthersk biskop i Oslo sammen med medarbeidere på hver side vanligvis møtes 2-3 ganger i året i Oslo – og av og til reiser altså gruppa på tur. Møtet i Roma var fra tirsdag 1. til og med torsdag 3. oktober, og så reiste vi nedover på mandagen og hjem igjen på fredagen.

Vi møtte ulike kirkelige aktører og Vatikan-kontorer disse tre dagene, og fikk også mye tid til å snakke sammen under flere lange og hyggelig lunsjer og middager. Bildet over viser oss på Petersplassen rett etter pavemessen 2. oktober som markerte åpningen av årets bispesynode. (Det skal være fem representanter fra hver side, men denne gangen var det nokså svak katolske representasjon – bare meg selv og p. Torbjørn Holt, og sr. Else-Britt Nilsendeler av tida.)

Selvsagt var Paulus kristen

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Jeg skrev nylig en anmeldelse av Karl Olav Sandnes’ bok: VAR PAULUS KRISTEN? til St Olav tidsskrift, og som da jeg i fjor høst anmeldte Halvor Nordhaugs bok: Men hva med de andre?, er det tydelig (for meg selv) at jeg irriterer meg over (det jeg selv mener er underlige) konsekvenser av luthersk teologi. Her er min anmeldelse:

Karl Olav Sandnes er medlem av og ordinert prest i Den norske (lutherske) kirke og professor i nytestamentlig teologi på Menighetsfakultet, og han har nylig utgitt en bok: VAR PAULUS KRISTEN? Har kirken forstått hans tro og teologi, på Efrem forlag.

Katolikker i vår tid har vel en forståelse av Den hellige Paulus som en av Kirkens viktigste apostler, basert på a) den store høytiden for apostelfyrstene Peter og Paulus 29. juni (og stor messe i Peterskirken og overrekkelsen av pallier til alle nye erkebiskoper), b) festen for Paulus’ omvendelse 25. januar (som er utgangspunktet for bønneuken for kristen enhet) og c) det faktum at vi leser fra et av Paulus’ brev i messen nesten hver dag gjennom hele året. (I påsketiden leser vi hver dag fra Apostlenes gjerninger, der 2/3 av kapitlene handler om Paulus.) Så når boken har tittelen «Var Paulus kristen?», oppleves det svært underlig/sært.

Vi forstår selvsagt at spørsmålet er retorisk ment, og at det egentlig dreier seg om hva slags forhold Paulus hadde til jødefolket etter at han i Damaskus forstod at Jesus virkelig var jødenes lovede Messias – en problemstilling jeg kommer tilbake til. Men likevel synes jeg ikke bokens tittel fungerer særlig godt.

Denne boken er også fremmed for oss katolikker fordi den gjengir en protestantisk forståelse av Paulus som den personen som klart forkynte at vår frelse avhenger bare av vår tro, og ikke av våre gjerninger. Dette var jo noe Martin Luther understreket svært så sterkt, og som derfor har gjennomsyret nesten alle protestantiske teologers lesning av Paulus. Men vi katolikker opplever at Luthers sterke frykt for lovgjerninger kom fordi han misforstod Den katolske kirkes lære på dette punktet, og vi ser når vi leser Paulus en god balanse i hans fremstilling av tro og gjerninger.

Jeg kan også legge til en personlig grunn til at denne boken ikke appellerte veldig sterk til meg; at jeg som teologistudent langt foretrakk språklige og eksegetiske studier foran den systematiseringen av en forfatter eller et skrifts innhold som er typisk for bibelteologien – og også denne boken.

Når dette er sagt, er Sandnes’ bok svært godt skrevet og redigert, og han har utvilsomt svært god oversikt over teologers Paulus-forskning de siste 40-50 årene – sannsynligvis har han bedre oversikt over dette enn nesten noen andre i Norge.

Sandnes skriver om det gamle og det nye «perspektivet» på Paulus innenfor forskningen, og det han kaller «Paulus innenfor jødedommen». Her synes jeg det «nye perspektivet» er mest interessant, og der sier man at Paulus’ utgangspunkt var at han var misjonær for folkeslagene, at han skrev mye om praktiske utfordringer og det var slik hans teologi kom til uttrykk. Sandnes går inn for dette perspektivet, men han tar etter min mening ikke klart nok avstand fra det «gamle perspektivet» som helt siden Luthers tid har dominert lesningen av Paulus’ brev.

Det «gamle perspektivet» på Paulus er nemlig svært tydelig styrt av Luthers syn på at vi er frelst av nåde alene, og at gode gjerninger – både i jødisk forstand og i katolsk forstand – ikke har noen plass. Også for oss katolikker er det tydelig Paulus kjempet for at de hedningkristne ikke skulle underlegges en jødisk lovforståelse, men vi tenker selvsagt ikke at Paulus skulle ha noen problemer med den balanserte katolske forståelsen av samspillet mellom nåden og gode gjerninger. Det ser ut til å være dette tydelige protestantiske synet på lov og gjerninger, som fortsatt er tydelig hos Sandnes, som ødelegger min lesning av denne boken.

Boken tar i nokså stor grad opp diskusjonen om forholdet mellom jødedommen og den fremvoksende kristne kirken. Dette er et viktig spørsmål som har opptatt meg lenge, men jeg er vant til (og foretrekker vel) å studere det som en del av tidlig kirkehistorie og ikke så mye som en del av Paulus-studier.

Sandnes sier i noen intervjuer i forbindelse med lanseringen av boken at det selvsagt blir feil å si at Paulus ble omvendt ved Damaskus, dvs. omvendt til en slags moderne kristen tro. For meg er det like klart at man gjerne kan kalle Paulus opplevelse ved Damaskus en omvendelse, for han skiftet fullstendig syn på om Jesus var den lovede Messias/Kristus eller ikke – men han var selvsagt like mye jøde også etter at han kom til tro på Jesus som Messias. Vi katolikker ser nok på Kirken som mer dynamisk enn mange protestanter gjør. For hos er det tydelig at mange ting gradvis utviklet seg (strukturen med apostler/biskoper, prester og diakoner, pavens rolle, forholdet mellom grupper som gradvis ble til den katolske og den ortodokse kirke, mange stridigheter og splittelser i Kirken, det som i vesten ble den protestantiske reformasjonen etc.), og det er vel knapt noen katolikker som vil tenke på Kirken på Paulus’ tid som lik Kirken i vår tid.

Karl Olav Sandnes har altså skrevet en solid bok om Paulus, etter et langt arbeidsliv som Paulus-forsker, og det er litt trist at jeg ikke helt klarer å ta innholdet til meg.

Biskop Eidsvig: Trist om Den norske kirke bruker en annen dåpsformel enn den som er blitt brukt ned igjennom århundrene

Katolsk, Økumenikk /

Lørdag gikk Dagen videre med sin dekning av Den norske kirkes nye dåpspraksis – som jeg skrev om tidligere. I papiravisa hadde de en lang artikkel der Fader Claes Tande uttalte seg om praksisen, og avsluttet den slik: «Når dåpsordene kommer fra en annen enn den som døper, er dåpen ugyldig. «Vi døper deg» kan heller ikke aksepteres, la Tande til.»

Senere la de ut på sine nettsider følgende uttalelser av biskop Bernt Eidsvig:

Bernt Eidsvig, katolsk biskop av Oslo, er også kritisk til praksisen.

– Det han sier er korrekt. Reformasjonsfedrene holdt fast ved den tradisjonelle dåp. Det vil være trist om Den norske kirke bruker en annen dåpsformel enn den som er blitt brukt ned igjennom århundrene.

Eidsvig poengterer at det alltid er den som døper som skal si dåpsordene og at flertallsformen «Vi døper deg» heller ikke kan brukes.

– Det er vår felles dåpstradisjon og dåpsformular i Den katolske kirke og Den lutherske kirke. Dette vil skape et økumenisk problem, sier han.

Biskopen forteller at noen har også forsøkt å bruke en annen dåpsvæske enn vann.

– Det er også en ugyldig dåp.

Eidsvig sier til Dagen at det mest fundamentale fellesskapet mellom kirker, er dåpen.

– Kirken består av alle døpte. Hvis gyldighetskriteriene blir utydelige, så har vi ikke lenger den enhet som dette kirkelige begrepet må ha.

– Har det ingenting å si at dette er en nødsituasjon, slik preses i Den norske kirke legger vekt på?

– I en nødsituasjon kan én person døpe. Det trenger ikke være flere.

– Hva vil du foreta deg?

– Jeg vil be Den norske kirke tenke nøye igjennom om ikke vår felles dåp er en så viktig tradisjon og et så viktig bånd at Den norske kirke ikke rører ved det.

Avstandsdåp – gyldig dåp?

Katolsk, Økumenikk /

I avisa Dagen kan vi lese om en ny dåpspraksis i Den norske (lutherske) kirkes menigheter i Oslo (og kanskje også andre steder i landet); presten leser ordene «Jeg døper deg …» mens foreldrene heller vann over barnet. Slik kan vi lese:

Etter koronaepidemien brøt ut, valgte to av tre prester i St. Hanshaugen sokn i Oslo å følge en ordning med «avstandsdåp» som ble innført i Oslo domprosti i sommer.

– Noen steder bruker man sølvskje eller skjell, som er den gamle tradisjonen. Vi har valgt vår variant, sier NN, prest i Gamle Aker kirke.

Den innebærer at presten står på avstand og leser dåpsliturgien, mens foreldrene samarbeider om den praktiske gjennomføringen av dåpen.

Sist det skjedde var 8. november da NN2 var forrettende prest i kirken. Mens hun leste dåpsordene, holdt far barnet, og mor helte vann over hodet til den lille tre ganger.

– At de får lov til å øse vann gir dem en ekstra dimensjon. Dessuten blir det et forent og tett uttrykk for at dette har de begge valgt, sier presten.

For NN2, som avstandsdøpte for første gang, ble erfaringen bedre enn hun hadde forventet.

– Det er noe en må venne seg til. I utgangspunktet virket det litt rart, men kontakten ble god selv om jeg stod et stykke unna.

Dåpsforeldrene ønsket ikke å stille til intervju, men formidler via presten at de er svært fornøyd.

– Jeg tror det var en positiv opplevelse for dem som var til stede, sier Wergeland.

Hun presiserer at dåpen gjennomføres slik ene og alene av hensyn til smittevern, for å redusere kontakten.

Kollega NN er den som har mest erfaring med å døpe barn på denne måten under koronapandemien.

Han forteller at mange foreldre er veldig forsiktige når de skal helle vann.

– De tar bare noen få dråper, stikk i strid med det som er trenden blant prester, å bruke mye vann.

Hans opplevelse er at ordningen fungerer.

– Noen foreldre stusser litt i første omgang, men når vi gjennomfører dåpen, er min opplevelse at de synes det er fint.

I august skrev jeg om en uttalelse fra Vatikanet om at den dåp der presten sier «Vi døper deg …» er ugyldig. Det vi leser om i Den norske kirke i Oslo er ikke ganske det samme, men jeg syns vi bør spørre oss om disse dåpene er gyldige.

OPPDATERING 29/11:
Dagen har 28/11 en ny artikkel om slik dåp, som beskriver en dåp som skjedde i Oslo i april i år. Der kan vi lese:

Etter dåpssalmen «Det skjer et under i verden», helte faren vann i døpefonten.

Presten leste videre fra dåpsliturgien:

«Emma, etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling døper vi deg til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.»

Moren holdt Emma like over døpefonten, mens faren øste tre håndfuller med vann over hodet til datteren i takt med prestens ord.

En niese tørket vann av hodet til barnet og en venn tente det lille dåpslyset og satte det i en stake på alteret.

Den katolske kirken i Tyskland fortsetter arbeidet med å få i stand felleskommunion med protestanter

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

National Catholic Register skriver om den stadig alvorligere spenningen mellom de tyske biskopene og Vatikanet:

Despite Pope Francis’ warnings, the leaders of the Church in Germany have refused to back down on their promotion of intercommunion or to change the course on their much-criticized ‘synodal path.’

As reports emerged recently of Pope Francis’ “dramatic concern” about the state of the Catholic Church in Germany and news that he received Germany’s apostolic nuncio for private talks on Monday, the country’s bishops pressed ahead on their goal of shared Communion with Protestants despite strong objections from the Vatican.

The leaders of both churches said their intercommunion proposal “still needs to be clarified” even though the Congregation for the Doctrine of the Faith said last month that differences in the Catholic and Protestant understanding of the Eucharist were “still so grave” that they ruled out attendance at each other’s services.

The increasing divergence between Rome and the German bishops, amplified by the ongoing Synodal Path — a two-year reform program of German bishops and laity that questions some of the Church’s established teaching on faith and morals — demonstrates the real dangers of the Church in Germany one day breaking with Rome.

In September, a leading German prelate raised the possibility of schism for the first time.

Cardinal Rainer Woelki of Cologne warned that the “worst outcome would be if the Synodal Path leads to schism” and that the “worst thing” would be if a “German national church were to be created here.”

Such a prospect is something Pope Francis appears increasingly concerned about, despite his own efforts to grant more autonomy to bishops’ conferences on doctrinal matters which critics have warned has sowed the seeds of a kind of “doctrinal anarchy” in the Church.

Cardinal Kurt Koch of Switzerland, president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity, said last month that the Pope had expressed his concern about the Church in Germany “in personal conversations.”

Bishop Heinz-Josef Algermissen of Fulda in central Germany, where the intercommunion proposal was discussed at the end of September, said the Pope had expressed “dramatic concern” about the Church in Germany when he spoke to him after the general audience Oct. 7, although in neither case was it clear that he was explicitly concerned about schism.

The bishop recalled a letter the Pope wrote to German Catholics in June 2019, supporting the Synodal Path but urging them to focus on evangelization. The Pope reportedly complained that his message had been ignored.

Les mer her.

Benjamin Ekman blir dominikaner

Katolsk, Økumenikk /

Avisa Dagen skriver at

søndag 13. september avgav Benjamin Ekman treårsløfte i dominikanerordenen under en gudstjeneste i den franske byen Strasbourg. Det skriver svenske Dagen.

Både mamma Birgitta Ekman og pappa Ulf Ekman var til stede. «Det er veldig spennende. Benjamin er veldig selvstendig i alt han gjør, det er morsomt. Han har alltid vært dratt mot dette», sa Ulf Ekman i forbindelse med gudstjenesten.

Benjamin Ekman konverterte til katolisismen i 2013, mens foreldrene ble katolikker året etter. Ekteparet er kjent for å ha grunnlagt den karismatiske frikirkebevegelsen Livets Ord, og sønnen var blant annet redaktør for Livets Ords teologisk tidsskrift.

Jeg har skrevet om Ulf Ekman og Den katolske kirke mange ganger tidligere, bl.a. disse to gangene i 2014: «Ulf Ekman blir katolikk» og «Ulf og Birgitta Ekman er nå blitt katolikker»

Hvordan ble Norge kristnet?

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

Nå har jeg lest ferdig en interessant bok som jeg kjøpte (på salg) i St Olav bokhandel for et par år siden. Det er The Conversion of Scandinavia av den svenske historikeren Anders Winroth – som underviser ved Yale (les om ham HER og HER). Amazon skriver om boka:

In this book the author argues for a radically new interpretation of the conversion of Scandinavia from paganism to Christianity in the early Middle Ages. Overturning the received narrative of Europe’s military and religious conquest and colonization of the region, Anders Winroth contends that rather than acting as passive recipients, Scandinavians converted to Christianity because it was in individual chieftains’ political, economic, and cultural interests to do so. Through a painstaking analysis and historical reconstruction of both archeological and literary sources, and drawing on scholarly work that has been unavailable in English, Winroth opens up new avenues for studying European ascendency and the expansion of Christianity in the medieval period.

Lest bok om gifte prester

Katolsk, Økumenikk /

Jeg har nå nettopp lest ferdig boka Keeping the Vow, skrevet av en gift katolsk prest i USA, Fr. Paul Sullins. Amazon skriver om den:

Although many Catholics, and certainly most non-Catholics, are unaware of it, the rule of celibacy for Catholic priests is not absolute. The ordination of a married man is exceptionally rare, but it does occur. In most cases it happens as an accommodation for a married priest of another Christian church, often Anglican (Episcopalian), who has converted to the Catholic faith and wishes to serve in the Catholic priesthood. The Anglican Pastoral Provision, a set of streamlined canonical policies established by Pope John Paul II in 1980, encouraged the reception of these priests. Since then over a hundred men-most married, most Episcopalian-have been ordained; today there are seventy-five married former Episcopalian priests serving in the U.S. Catholic Church.

Based on one hundred fifteen interviews augmented by biographical, survey and historical research, Keeping the Vow tells the story of these married priests and their wives, their unusual and difficult journey from Anglicanism and their life in the Catholic Church. Sullins explores the perspectives of this small group of men and their wives and how they juxtapose a unique set of identities and perspectives. A full-sample national survey provides the views of U.S. bishops on the practice of married priest ordination. The book’s extensive use of quotes and personal narrative helps bring these stories to life, while sociological analysis provides a clear view of their collective features and discusses implications for related social and religious issues such as conversion, priesthood, worship, marital roles and celibacy.

Økumenisk vinter?

Teologi, Økumenikk /

Jeg leste for noen dager siden en lang og interessant artikkel om økumenikk i oktober-nummeret av First Things, skrevet av Michael Root, som er professor i Systematisk teologi ved the Catholic University of America. Der kan man bl.a. lese:

… the high emotions of mid-twentieth-century ecumenism have given way to predictable gestures and general indifference. Last year, the Vatican joined in the commemoration of the 500th anniversary of the beginning of the Protestant Reformation. A Vatican stamp was issued, depicting Martin Luther and Philip Melanchthon at the foot of the cross. On October 31, 2016, the pope himself attended a prayer service in Sweden sponsored by the Lutheran World Federation to launch its year of commemorative activities. A few observers complained about false ecumenism. An equally small number proclaimed that a breakthrough in Protestant-­Catholic unity must be just around the corner. Most, however, took no particular interest, and rightly so. It was ecclesiastical business as usual in Sweden: prelates being nice to each other, gestures of goodwill that had no consequences. Fifty years ago, ecumenism could make grown men cry. Now it is mundane.

Many reasons can be given for the dampening of the ecumenical excitement of two generations ago. The mainstream Protestantism that had been a driving force of the ecumenical movement has declined precipitously in recent decades. Traditional church-dividing issues—infant baptism, the presence of the body and blood of Christ in the Eucharist—can seem arcane not just to the laity, but even to a church leadership that is far less theologically attuned than it was in the recent past. Church unity can seem irrelevant to church life, and ecumenical texts are often written by committees—a recipe for boring prose.

And so the ecumenical process has slowed to a halt. Since the Catholic-Lutheran Joint Declaration on the Doctrine of Justification was signed in 1999—the fruit of three decades of intensive discussions launched in the 1960s—few significant steps toward unity have been made. …

Han avslutter likevel artikkelen med å si at vi ikke må gi opp:

… Our situation is not easy. We cannot sustain the old revolutionary optimism; nor can we accept the new normal as our permanent condition. We are like the children of Israel under Moses in the wilderness. They were not to turn back to Egypt, and they were not to look upon the wilderness as their new home. They could not press forward into the Promised Land until the Lord willed that they should do so. We are not to forget the unity to which we are called, but we cannot simply will that unity. Disagreements are real and significant; pretending they do not exist will not make them go away. But we cannot become ­complacent. Talk of “normal ecumenism” can become a self-fulfilling prophecy, an excuse for ignoring real opportunities for change. We can easily misread the signs of the times. How many foresaw the rapid collapse of communism? We need to think carefully about our situation and weigh the merits of any paths forward.

Ecumenism is rooted in a sense that things are not what they should be. As Christians, we take our name from the One who came to break down the walls of division. Disagreement, even dispute, may be a permanent part of Christian existence. Paul told the Corinthians, “There must be factions among you in order that those who are genuine among you may be recognized” (1 Cor. 11:19). But dispute among the followers of Christ should not take the form of enduring structures of disunity. Today, we need to find ways of living out as faithfully as we can the unity we find possible. As we do so, we must not forget the unity to which we are called, the fullness of unity we seek with God in Christ and thus with all others who share in Christ.

Vatikanet har ikke godtatt tyske biskopers vedtak om kommunion for protestantiske ektefeller

Katolsk, Økumenikk /

Hos National Catholic Register (og hos det østerrikske Kath.net) har jeg i dag lest:

Vatican Rejects German Bishops’ Intercommunion Proposal

Sources confirm that, with the Holy Father’s approval, the Vatican’s head of doctrine has thrown out the bishops’ pastoral guide allowing Holy Communion for some Protestant spouses, but the Pope wishes the rejection letter to remain secret.

The Congregation for the Doctrine of the Faith, with the approval of Pope Francis, has written a letter to German bishops rejecting their proposal to allow some Protestant spouses to receive Holy Communion, but the Pope does not wish the letter to be made public, the Register has learned.

Sources in the Vatican and Germany say that Archbishop Luis Ladaria, the current prefect of the CDF, wrote the letter and that it was given papal approval.

“It’s a rejection of the pastoral plan,” said a high level source in the German Church, speaking on condition of anonymity, adding that there are “no differences” between Archbishop Ladaria and his predecessor, Cardinal Gerhard Müller, on the matter. …

Den økumeniske veien er blitt atskillig mye mer humpete

Katolsk, Økumenikk /

Ei slik overskrift (over) ga Vårt Land intervjuet med redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, i gårsdagens intervju, der ham bl.a. snakket svært varmt om pave Benedikts bøker om Jesus. Men om Ulf Ekmans konversjon i 2014 skriver altså Selbekk så pass dramatiske ting som:

I 2014 skjedde det noe dramatisk for oss i de karismatiske miljøene: En stor «stjerne» i vårt miljø, Ulf Ekman, konverterte til Den katolske kirke. Det var et jordskjelv, både for meg og andre. Det satte det økumeniske arbeidet mange, mange år tilbake. I hvert fall på den karismatiske siden, det ble plutselig veldig vanskelig å la seg berike av katolsk trosliv mer. For ting hadde vært på glid.

Dette tvang jo folk på evangelisk side – og da snakker jeg mest om den pinsekarismatiske delen av det – til å lete etter argumenter for hvorfor vi er evangelisk, troende protestanter. Klimaet før Ekmans konvertering var preget av å peke på det som forener oss, mens Ekmans konvertering fikk de samme miljøene til å begynne å legge vekt på det som skiller. Jeg, personlig, trodde at Ulf i de 15 årene han hadde «arbeidet» med Den katolske kirke i kroppen, hadde bredt ut sitt teologiske syn – at han oppriktig ønsket å lære av andre kristne tradisjoner, de klassiske, og se verdien i dem. Mange tenkte nok – «OK, er det her vegen slutter? Er målet å bli katolikk?» Det skremte mange. For å si det slik: Den økumenske veien er blitt atskillig mer humpete etter dette. Det er trist. For kristenheten er stor, og troserfaringen og trosskattene tilhører oss alle sammen.

En anden reformation – Rom som religiøst epicenter

Katolsk, Økumenikk /

Jeg har i dag lest om en ny (dansk) bok om den såkalte motreformasjonen (på Orbis forlag), og den presenteres slik:

En anden reformation – Rom som religiøst epicenter tegner omridset af en katolsk Kirke, der efter Luthers kritik indledte en intern reformation og et vidtrækkende selvopgør. Bogens forfattere, der hver er eksperter på deres områder, viser, hvordan Kirken organiserede sig efter kirkemødet i Trento og skabte nye former for disciplin, ledsaget af en kamp­beredt forkyndelse. Præsterne blev nu uddannet på seminarier, og biskopperne var synligt til stede i deres stifter. Inden for alle kunstarter, arkitektur, billedkunst og musik, blev formsprog og æstetik forvandlet som led i en ny opfattelse af kunstens funktion i det daglige liv. Rom var et religiøst epicenter, men bevægelsen kom også ”nedefra”. Det religiøse liv blomstrede op hos lægfolk, sygeplejevæsenet opstod, og der var fortsat plads til mystikere. Missionsvirksomheden tog til i styrke og forsvarede oprindelige folk i Sydamerika.

Jeg leste om boka på danske Katolsk orientering, og de skriver bl.a. dette om boka:

Det er så forfriskende ved denne bog, at Tridentinerkoncilets epoke endelig beskrives in its own right. Med Mette Birkedal Bruuns ord er koncilet et selvstændigt og omfattende reformprojekt, som den protestantiske reformation kun er et delprojekt i. Men En anden reformation fokuserer ikke bare på fortiden. Den indbyder også til overvejelser om, hvor Den katolske Kirke er på vej hen i dag. Det kommer der flere bud på. Sebastian Olden-Jørgensen kommer katolsk set med en væsentlig pointe, når han skriver, at væsentlige punkter i Luthers angreb på Den katolske Kirke byggede på misforståelse og at derfor ikke er sært, at man nu på mange punkter er nået til fælles forståelse.

Reformasjonen i Danmark

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

Katolsk orientering skriver (les siste side her) i sitt siste nummer om hvordan reformasjonen (med slu taktikk å rå makt) ble innført i Danmark i 1536. Der kan vi lese bl.a.:

… Hvad skete der egentlig, den gang Danmark så pludseligt kasserede 600 års historie som et katolsk land i Europa til fordel for Luthers nyfortolkning? Det er et spørgsmål, der også må rejses og belyses nu ved jubilæumsåret. Selvfølgelig har enhver af vore mange danmarkshistorier, der stadig udkommer, skildringer af de dramatiske politiske og kirkelige begivenheder, der fandt sted i disse år.

Om natten den 11.-12. august afholdt kong Christian et hemmeligt krigsråd. Deltagerne var to holstenere, feltherren Johan Rantzau og diplomaten Melchior Rantzau, samt netop Johan Pein selv og nogle officerer for lejetropperne, men ingen danskere!

Det var dette tyske ”krigsråd”, der besluttede straks at tage ”biskopperne ved vingebenet”. København blev sat i undtagelsestilstand, i tre dage lukkedes alle porte. Om morgenen kl. 4 blev de tre biskopper, der var kommet til byen for at deltage i herredagen, nemlig Torben Bille af Lund, Joachim Rønnov af Roskilde og Oluf Munk af Ribe arresterede af soldaterne og fængslet i Blåtårn på Københavns Slot. Derefter blev flere militærkolonner sendt ud i landet for også at pågribe de andre biskopper.

Først kl. 8 om morgenen blev de verdslige danske rigsråder sammenkaldt og orienteret. Kongen stillede dem et ultimatum. De skulle underskrive en samtykkeerklæring. For fremtiden skulle Danmark styres rent verdsligt, så ingen biskop mere måtte få noget gejstligt eller verdsligt embede her i landet. Bispernes gods skulle konfiskeres til fordel for kronens økonomi, og Luthers lære prædikes frit i Danmark. Kl. 6 om aftenen havde rigsråderne underskrevet, dog med et vigtigt forbehold: ”Dette skal kun gælde, indtil et almindeligt koncil, hvor Danmark deltog, havde bestemt noget andet”. På den måde markerede de katolske rigsråder dog deres mening. I breve dagen efter til sine evangeliske fyrstekolleger, Filip af Hessen og Ernst af Braunsweig, røbede kongen, at han havde truet rigsråderne med bispernes skæbne, hvis de ikke føjede sig.

De udsendte militærkolonner fik snart arresteret de øvrige biskopper rundt om i landet. Dog ikke uden modstand. Biskop Jørgen Friis forsvarede sig mod Johan Rantzau på Hald Slot, men blev narret ud til en forhandling og så pågrebet. Biskop Ove Bille af Århus var så anset, at selv kongen tøvede. Men da han nægtede at beordre sin høvedsmand på Silkeborg Slot til at overgive sig, blev også han taget i forvaring.

Dette var naturligvis et ”statskup”, der skaffede kong Christian III af med konkurrenter i Rigsrådet og tilmed forøgede krongodset med ca 1/4 af Danmark. Men i virkeligheden var det vigtigste resultat, at han dermed for altid fjernede selve Den katolske Kirkes ledelse, biskopperne. Som Danmarks officielle religion fandtes Den katolske Kirke ikke mere. Kongen havde fået helt frie hænder til at nå sit eget religiøse mål, nemlig at indføre Luthers tros- og kirkeforståelse i Danmark. …

Store omveltninger av tro og kirke i England

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

Nå har jeg lest ferdig Peter Marshalls bok Heretics and Believers: A History of the English Reformation. Det var interessant lesning, der rundt 70 år av engelsk kirkehistorie (ca 1520-1590) blir gjennomgått år for år, noen ganger uke for uke. Det viser hvordan de ulike monarkene, Henry, Edward, Mary og Elizabeth, bestemte hvordan mennesker i England og Wales (Irland og Skottland nevnes bare noe få ganger) skulle tro og oppføre seg i kirkene.

Så langt jeg kan se er dette en rettferdig framstilling av hva som skjedde, om hvor populær Den katolske kirke var i mesteparten av England (med noen få områder der en del mennesker hadde protestantiske sympatier) og hvor mye makt som ble brukt fra begge sider (flere ganger gis det presise tall over hvor mange som ble fengslet, flyktet fra landet eller ble drept).

Det har tatt ei uke å lese disse 600 sidene, men det har vært interessant og nyttig.

Heretics and Believers: A History of the English Reformation

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

Dette er den andre av Peter Marshalls bøker jeg skal lese over nyttår: Heretics and Believers: A History of the English Reformation. Det er en stor bok, på 672 sider, utgitt av Yale University Press i mai 2017. Amazon beskriver den slik:

Centuries on, what the Reformation was and what it accomplished remain deeply contentious. Peter Marshall’s sweeping new history-the first major overview for general readers in a generation-argues that sixteenth-century England was a society neither desperate for nor allergic to change, but one open to ideas of «reform» in various competing guises. King Henry VIII wanted an orderly, uniform Reformation, but his actions opened a Pandora’s Box from which pluralism and diversity flowed and rooted themselves in English life. With sensitivity to individual experience as well as masterfully synthesizing historical and institutional developments, Marshall frames the perceptions and actions of people great and small, from monarchs and bishops to ordinary families and ecclesiastics, against a backdrop of profound change that altered the meanings of «religion» itself. This engaging history reveals what was really at stake in the overthrow of Catholic culture and the reshaping of the English Church.

Reformasjonsmarkering i Danmark

Økumenikk /

I siste nummer av det danske Katolsk orientering kan vi les at «Danske Kirkers Råd satte med to velbesøgte reformationsseminarer den 1. og 2. december og en økumenisk gudstjeneste i Københavns lutherske Domkirke den 3. december … punktum for reformationsåret i Danmark. Kardinal Gerhard Müller, tidligere præfekt for Troslærekongregationen, var sammen med den reformerte professor emeritus Gerd Theissen indbudt til at deltage i seminaret …»

Katolsk orientering hadde også et kort intervju med kardinal Müller, der han bl.a. sa:

Hvad ser De som det største fremskridt inden for den økumeniske dialog?

Jeg ser processen efter det fælles romersk-katolske og lutherske dokument i 1999 om retfærdiggørelsen som det foreløbig største fremskridt. Retfærdiggørelsen sker gennem Guds nåde, som man må samarbejde med.

Hvad er de største forhindringer for enhed?

Kirkerne er alle lemmer på Kristi legeme. Vi har dåben, Bibelen og trosbekendelsen fælles. Vi går på vejen sammen og bygger Guds rige op sammen. Men vi har betydelige forskelle i embedsforståelsen og synet på sakramenterne. Biskopperne i den romerske kirke er efter katolsk opfattelse apostlenes efterfølgere. Som den første blandt biskopperne er paven et kriterium for enheden. Petrusembedet er den klippe, Kirken bygger på. Her er vi endnu langt fra hinanden. Vi har forskellige udgangspunkter for vores kirkesyn. For os kan Kirkens enhed ikke bare bestå i en platonisk, usynlig enhed, der består bagom de synlige strukturer. Forudsætningen for fuld enhed er en formulering af en fælles troslære og et fælles syn på sakramenterne.

Hvad forhindrer os i at have fælles kommunion?

Jeg kan godt forstå, at vi set ud fra et evangelisk synspunkt virker ekskluderende. Hos dem kan alle døbte jo som regel deltage i nadveren. Det er ikke muligt i Den katolske Kirke, fordi vi endnu ikke har den fulde enhed. Fællesskabet om dette sakramente er et udtryk for enhed. Men det drejer sig jo ikke bare om en følelsesmæssig enhed, så her er der en del, der skiller os. Vores nadversyn adskiller sig væsentligt fra hinanden. Vi tror på realpræsensen, mens der fra evangelisk side ikke er tale om en væsensforvandling af brød og vin. For de evangeliske består der kun en realpræsens ”in uso” – ved modtagelsen, sagde kardinal Müller.

Reformasjonen i Norge virket ikke

Katolsk, Økumenikk /

Jeg har nok ikke fulgt godt nok med, og ikke merket meg et interessant seminar i september som tok opp reformasjonen i Danmark og Norge. NRK omtalte seminaret i sitt program Museum 21/10, og sier i omtalen av programmet (som man også kan høre i sin helhet):

Reformasjonen i Norge virket ikke. Mens det i Danmark ble framgang og optimisme var det først og fremst misnøye og nostalgi som preget Norge.

– I Danmark mente biskop og konge at man måtte gå forsiktig fram i Norge, så det ikke skulle bli opprør. Norge var et «luthersk ville vesten», sier professor Arne Bugge Amundsen.

– Den katolske kirken var en hverdagskirke, sier historiker Øystein Rian. Det var kirker over alt, de var åpne hele døgnet og folk kom og gikk. Omtrent som supermarkeder i dag. Folk kunne be til sine helgener i sidealterne, ofre gaver og leve sine liv i kirken. Etter reformasjonen ble de fleste kirker stengt og den lutherske kirkeordning virket fjern for folk flest. De vendte seg bort fra kirken og fortsatte med en slags «undergrunnskirke» hvor mange av de katolske ritualene overlevde i flere hundre år.

– Språkskiftet fra norsk til dansk var allerede ferdig før reformasjonen, sier språkforsker Ivar Berg, som minner om at den eneste, norske helten i det danske statskuppet var biskop Olav Engelbrektson. Men han skrev på dansk, sier Berg.

I MUSEUM forteller også professor Arne Bugge Amundsen om hvordan teologer og historikere har sett på reformasjonen gjennom de fem hundre årene som har gått. Noen mente det var Guds straffedom og at det snart var på tide med en ny reformasjon. Men først og fremst må man si at det tok minst 250 år før Norge ble luthersk. Det skjedde først med pietismen, sier Bugge Amundsen. Tatt opp på et seminar på Lysebu, arrangert av Fondet for dansk-norsk samarbeid 12-13/9 2017.

Les mer om dette seminaret her.

Skroll til toppen