november 2016

Siste reaksjoner på katolsk medlemsregistrering

Mens Vårt Land er stadig like bitende kritiske etter at statsadvokaten har konkludert ang siktelsen mot Oslo katolske bispedømme, og rett før bispedømmes sak mot staten ved Kulturdepartementet skal opp for retten, er det andre stemmer som er mye mer sympatiske til vår sak. Én av disse er Magne Lerø (som også tidligere har uttrykt lignende synspunkter HER og HER) og som nå skriver, bl.a.:

… Statsadvokaten hopper behendig bukk over det denne saken faktisk handler om slik katolikkene ser det. I følge loven som gir rett til støtte, er det kirkesamfunnet selv som avgjør kriterier for medlemskap. Den katolske kirke opererer ikke med nasjonale medlemskap. Er man katolikk, så er man katolikk med fulle rettigheter som kirkemedlem til å delta og bli betjent av den kirke en hører til der en oppholder seg. Det er først i ettertid staten har krevd dokumentasjon på innmelding for at en skal kunne motta støtte for et medlem. «En person blir først medlem av en forening eller liknende når vedkommende aktivt eller på annen måte uttrykkelig melder deg inn. Dette må også gjelde for religiøse foreninger og ideelle organisasjoner», skriver statsadvokaten.

Oslo katolske bispedømme har innrettet seg etter dette i ettertid, men de godtar ikke at staten bruker sin forståelse av loven med tilbakevirkende kraft. Da det strømmet tusenvis av katolikker inn over landet, tok de i bruk telefonkatalogen for å få oversikt over hvem en ville melde inn og seinere kontakte.

Når påtalemyndighetene ikke legger seg på samme linje som Fylkesmannen og Kulturdepartementet, skyldes det at de er i tvil om holdbarheten i argumentasjonen fra statens side. Vi har endt opp i en situasjon der påtalemakten mener det har skjedd et bedrageri som beløper seg til to millioner kroner, mens Fylkesmannen hevder bedrageriet utgjør 40,5 millioner. Det er greit nok. Myndighetens høyre hånd skal ikke vite hva den venstre gjør. Påtalemakten skal være uavhengig.

Det er langt fra sikkert at statsadvokaten vinner fram med sitt syn i retten. Tiltalen om bedrageri basere seg på at kirken har mottatt støtte en ikke har krav på. Dersom det viser seg at kirken i ettertid utvilsom har dokumentert at de minst har det antallet medlemmer de har mottatt støtte for, henger bedrageri-anklagen i en tynn tråd. …

Odd Sverre Hove (tidligere redaktør i Dagen) har også nettopp skrevet om dette på Verdidebatt, bl.a.:

… Med påholden penn fra visse miljøer på Stortinget politianmeldte Oslo Fylkesmannembete den katolske biskopen i Oslo for angivelig bedrageri av svimlende 40 millioner kroner. Det var gigantiske proporsjoner over den anmeldelsen. Til sammenligning er det noe direkte puslete over den tiltalebeslutningen som Oslo Statsadvokatembede denne uken sendte ut pressemelding om.

For: Påtalemyndigheten har «under tvil» bestemt seg for å begrense bedrageri-anklagen til «minst» to millioner kroner, heter det i pressemeldingen. Og tvilen begrunnes av statsadvokatens folk med at «det er krevende å fastslå med tilstrekkelig sikkerhet hvor mye statsstøtte OKB uriktig har mottatt».

Faktum er jo at katolikkene i årevis har fått mange millioner kroner for lite. …

Oppdatering kl 15.45: I denne debatten på Verdidebatt, har Hove kommet med flere interessante synspunkter, etter at jeg stilte ham noen spørsmål. Han skriver nå også:

… Etter mitt syn burde det, i saken om telefonkatalog-bruk i OKB, ha vært tilstrekkelig at departementet sendte alle registrerte trossamfunn et lite rundskriv som minnet om behovet for mer seriøs kontroll.

I stedet har myndighetene forfattet en ny departemental forskrift i 2015. Den er i strid med lovens faktiske ordlyd fra 1960-tallet av. Og den innfører et nytt juridisk kriterium som nettopp ikke står i loven: aktiv ny innmelding.

Et departement skal ikke skrive om norsk lov, bare håndheve norsk lov. Det er bare Stortinget som har rett til å vedta forandringer i Lov om trudomssamfunn. Snikinnføring av ny lovgivning via departementale rundskriv er ganske sikkert grunnlovsstridig, ja sannsynligvis en krenkelse av selve maktfordelingsprinsippet i Grunnloven.

På toppen av det hele prøver man å gi den nye departementale forskriften av 2015 tilbakevirkende kraft i spørsmålet om hvem som var statsstøtte-berettigede katolikker i Norge i årene 2010-2014. Det er maktmisbruk. Derfor gjørt Oslo Katolske Bispedømme alle oss andre en stor tjeneste ved å reise dette søksmålet, og med det kanskje få stanset denne typen vilkårlig og vinglete lovanvendelse vis-a-vis trossamfunnene i Norge. …

Fire kardinaler ber paven om klarhet

Danmark har en ganske interessant katolsk tidsskrift, Katolsk Orientering, og i siste nummer (Les det her, i pdf-format) skriver de på side 1 og 2 om usikkerheten mange føler etter de to bispesynodene i Roma om familien. Artikkelen åpner slik:

Klarhed udbedes

Fire fremtrædende kardinaler bad i september paven om klarhed over tvivlspunkter i Amoris Laetitia, men fik tilsyneladende ikke svar. Nu har de offentliggjort deres brev til paven

”Den hellige Fader har besluttet ikke at svare. Vi har opfattet denne suveræne afgørelse som en indbydelse til at fortsætte med overvejelser og diskussion, fredeligt og respektfuldt. Og derfor informerer vi hele Guds folk om vores initiativ og stiller samtlige dokumenter til disposition”.

Sådan skriver de fire kardinaler Raymond Burke, Walter Brandmüller, Carlo Caffarra og Joachim Meisner i en kommentar til en appel, der mandag den 14. november kunne læses på mange onlinemedier. Appellen blev oprindelig sendt til Vatikanet, der bekræftede modtagelsen den 19. september.

Kardinalerne skriver, at baggrunden for appellen er ”en dyb pastoral bekymring” over den ”usikkerhed” og ”forvirring”, som Amoris Laetitia har skabt blandt de troende. Videre står der i indledningen: ”Kirkens store tradition lærer os, at udvejen fra situationer som denne består i at henvende sig til Den hellige Fader og bede Den apostoliske Stol opklare den tvivl, som er årsagen til usikkerhed og forvirring”. Spørgsmålene beskæftiger sig med det kontroversielle ottende kapitel i dokumentet og især med spørgsmålet, om fraskilte gengifte kan modtage kommunionen. Dette spørgsmål har været diskuteret i månedsvis, og her har fronterne været trukket skarpt op.

Kardinal Kasper ser dokumentet som en bekræftelse af, at fraskilte gengifte i enkelttilfælde kan modtage kommunionen uden at være seksuelt afholdende. ”Der er åbninger der – det er helt klart” sagde han i april i Aachen kort efter, at Amoris Laetitia var blevet offentliggjort. Samme holdning indtager Wiens ærkebiskop, kardinal Christoph Schönborn.

Kardinalerne understreger, at de ikke ønsker dokumentet opfattet som et ”konservativt” angreb på de ”progressive”. De ønsker med initiativet at skabe klarhed og henvendte sig derfor til paven i bevidstheden om, at ” Petrustjenesten er en tjeneste for enheden og at det tilkommer Peter at styrke sine brødre i troen.” ”Vi håber, at ingen – med urette – dømmer os som modstandere af Den hellige Fader og som mennesker, der mangler barmhjertighed”, skriver de videre. ….

Danske Katolsk orientering skriver om katolsk medlemsregistrering i Norge

I siste nummer av Katolsk Orientering skrives det (på side 6) skrives det mye om den store veksten av katolikker i Norge, også om problemene rundt vår medlemsregistrering.

Medlemsregistreringssagen i Norge

De 40 millioner som staten ved Fylkesmannen i Oslo har krævet tilbagebetalt – hvilket for tiden sker under protest – skyldes ikke den uacceptable og stærkt beklagelige form for medlemsregistrering, som blev anvendt af nogle i perioden 2010-2014. Da blev nogle tusinde tilflyttere registreret som katolikker blot på formodning, uden at de var blevet informeret. (At 85 % af disse efterfølgende har bekræftet, at de er katolikker og vil være registeret som det, gør ikke metoden mere acceptabel.) Millionerne skyldes en stor uenighed mellem Kirken og myndighederne om hvornår og hvordan man er indmeldt i Kirken. Loven om trossamfund siger, at ”trossamfundet fastsætter selv hvorledes indmeldelse skal foretages”. En katolik døbt i fx Polen er i og med dåben indmeldt i Den katolske Kirke, og skal ikke nyindmeldes i den samme kirke ved flytning til Norge. Det siger Kirkens regler, kirkeretten. Man skal ganske vist registreres i Norge, men det er noget andet end en aktiv indmeldelse med underskrift på et dokument.

Men sådan tolker myndighederne ikke loven fra 1969, som tydeligvis ikke har tænkt på overnationale kirker. I statens fortolkning skelnes der ikke mellem indmeldelse og registrering. De kræver nu, at man skal ”indmeldes” hver gang man flytter til et andet bispedømme. Det har den absurde konsekvens, at en katolik der flytter fra Trondheim til Oslo skal udmeldes det ene sted og indmeldes det andet for at følge statens lovfortolkning, og gør man ikke det, nægtes man tilskud for vedkommende. Derfor er der i mange tilfælde gået flere år fra Kirken har indberettet en registrering, og til staten har accepteret, at der nu foreligger en ”indmeldelse”. Det er på denne måde de mange millioner i tilskud, der nu kræves tilbagebetalt, er opstået. Konsekvensen er blevet, at Kirken i maj 2016 stævnede staten for at få myndighedernes administrative praksis kendt lovstridig og dermed kravet om tilbagebetaling kendt ugyldig. Sagen kommer muligvis for retten i år. Stævningen på 56 sider + bilag kan findes på katolsk.no, og er interessant læsning. Der findes også mange andre relevante dokumenter. Specielt kan der peges på det responsum en af Norges fremmeste forvaltningseksperter, tidligere ombudsmand, advokat Arne Fliflet har skrevet. Det indeholder en kras kritik af myndighedernes ageren i sagen.

Trafikk man heldigvis knapt ser maken til

I dag er det Thanksgiving i USA og i går ettermiddag og kveld var trafikken i Los Angeles slik at mennesker i store deler av verden sperret øynene opp. Videoen under er visst sett av et stort antall millioner mennesker.

Jeg har kjørt bil én gang selv i Los Angeles, og vi bodde da i et hotell (i Culver City, rett nord for flyplassen LAX) bare 100 m fra denne motorveien, 405, som «bare» har 7 filer i hver retning. Den går gjennom den vestlige delen av Los Angeles, og siden vi skulle besøke to museer i den delen av byen, var det er greit sted å bo. Vi hadde ikke særlige trafikkproblemer, bortsett fra da vi skulle besøke min svigerinnes familie litt nord for San Diego, og opplevde at det var lang kø nordover på I-5 hele ettermiddagen og kvelden den søndagen – 8 filer i hver retning var ikke nok.

Egentlig er ikke 405 den mest kjente eller største veien på vestkysten av USA (den er visst bare en avlastningsvei gjennom/ fordi de største byene, også i Portland, OR, der min kone er fra), det er I-5 som er den viktigste veien helt fra Canada til Mexico – og så Highway 1/ U.S. Route 101 som også går langs det aller meste av Stillehavskysten. Se disse tre store veien gjennom Los Angeles i kartet under.

16nov_la_trafikk

I-10 (som man også ser på kartet) er også en viktig motorvei i USA – den går fra Los Angeles (Santa Monica) til Jacksonville, Florida (fra Stillehavet til Atlanterhavet) – vi hørte mye om den da vi var hos venner i Houston, Texas, i 2013. Den var nylig blitt oppgradert gjennom Houston, og hadde flere flerbruksfiler etc. som gjorde arbeidsreisen inn til sentrum behagelig om man var mange i hver bil, eller betalte en ekstra avgift.

Lite presist fra pave Frans

En kirkerettsekspert, Ed Condon, skriver i Catholic Herald en artikkel som starter (friskt) slik:

The furore caused by Misericordia et Misera is a damning indictment of those surrounding the Pope. Pope Francis is not an expert in canon law. I do not think His Holiness would mind me putting it that bluntly. In fact I rather suspect that, given his personal style, he would happily agree. It is far from heresy to point out that a pope might not be a born canonical expert, anymore than it would be unreasonable to suggest that Donald Trump has no particular natural expertise in American constitutional law. …

Videre skriver han at paven nå har gitt alle prester noe de allerede har, nemlig myndighet til å tilgi synden provosert abort. Men med denne alvorlige synden følger også en ekstra konsekvens, nemlig automatisk ekskommunikasjon, og det er egentlig denne paven nå gir alle prester myndighet til å ta bort. Slik skriver han:

… How the faculty to hear confessions and forgive sins works, in canon law, is like this: a priest gets the “power” to forgive sins through his ordination, but to validly use this power he needs the faculty to exercise it (c. 966 §1). He gets this faculty from the law itself in some circumstances, like in danger of death for the penitent (c. 976), but the normal process is for him to be given the faculty by his bishop for use in the diocese (c. 969 §1). Once he has the faculty from his bishop to hear confessions and forgive sins in his diocese, the law then extends that faculty to apply anywhere in the world (c. 967 §2). In short: if a priest has the faculty to hear confessions and absolve any sins, he can absolve all sins, and if he has the faculty to do this somewhere he can do it anywhere.

This means that the actual effect of the Pope’s concession of the “faculty” to absolve the “sin” of abortion to all priests is to grant them a faculty which 99 per cent of them already have. The one-percenters who don’t have the faculty are those who have not already been given it by their bishop, or have had it revoked; those suspended from ministry, for example. Now it is pretty obvious that this is not what the Pope meant, even if it is what he technically said. So what did he mean to say?

What was supposed to be announced, and what would have been announced had his curial assistants done their job, was the concession of the “faculty” to “remit the censure” for the “delict/crime” of abortion.

While every canonical crime is a sin, not every sin is also a canonical crime, though some of the most serious are. Abortion is, for sure, a grave sin. It is also a delict (c. 1398) which carries the penalty of excommunication. To be clear: there is no such thing as a “reserved sin”, but there are “reserved crimes”. A reserved crime is one where only a person with particular authority can lift the penalty. In the case of abortion, only the ordinary of the territory (the diocesan bishop, for all intents and purposes) can lift the censure, in this case of excommunication. It is common practice for some bishops to give their priests this faculty by delegation, along with the faculty to hear confessions. But, since the faculty to lift the penalty is not extended by the law, as it is with absolving the sin, to cover everywhere, but is limited to the territory of the ordinary, the power to lift the censure does not travel with the priest, even if he has it at home. …

… What the Pope is actually doing, and I hope this will be clarified in the not too distant future, is giving all priests the faculty to lift the excommunication, always and everywhere and on their own. He did this first for the the Year of Mercy and is now making it permanent.

The Pope has in no way downgraded or mitigated the severity of the sin of abortion, and effectively ending the reservation of the delict is hardly the disciplinary earthquake some people are assuming it is.

Trist morgen, en nesten tre år gammel jente døde

Jeg har vært katolsk sykehusprest for Oslo-området noen måneder nå, og forstøkt å få i stand gode rutiner i forhold til sykehusene og (de protestantiske) sykehusprestene i området. Arbeidet går ganske godt, og i dag kl 06.30 ble jeg ringt opp fra barne-intensiv-avdelingen fra et av sykehusene i området; en jente (Hanna) som skulle bli tre år i januar 2017, hadde plutselig blitt syk i går, med alvorlige hjerneblødninger. I dag tidlig var alt håp ute, selv om kroppen fortsatt var varm ved hjelp av mange slanger og avansert utstyr.

Jeg var på plass på sykehuset i løpet av 50 min, og ga henne konfirmasjonens sakrament (som vi skal gjøre når et døpt barn ligger for døden), og snakket en del med foreldrene og pleierne på avdelingen. Men det var usigelig trist å se den lille, vakre jenta forlate dette livet.

Paven forlenger skriftemålsfullmakter for katolske prester

Ved starten av Barhjertighetsåret hadde pave Frans gitt alle prester i SSPX myndighet til å tilgi synder i skriftemålet (noe de ikke hadde hatt på lang tid), og til alle katolske prester å tilgi synden provosert abort (som kirkeretten setter begrensninger for). I et brev som ble kunngjort i dag – MISERICORDIA ET MISERA – har han forlenget begge disse tillatelsene (på ubestemt tid). Slik kan vi lese:

12. Given this need, lest any obstacle arise between the request for reconciliation and God’s forgiveness, I henceforth grant to all priests, in virtue of their ministry, the faculty to absolve those who have committed the sin of procured abortion. The provision I had made in this regard, limited to the duration of the Extraordinary Holy Year, is hereby extended, notwithstanding anything to the contrary. I wish to restate as firmly as I can that abortion is a grave sin, since it puts an end to an innocent life. In the same way, however, I can and must state that there is no sin that God’s mercy cannot reach and wipe away when it finds a repentant heart seeking to be reconciled with the Father. May every priest, therefore, be a guide, support and comfort to penitents on this journey of special reconciliation.

For the Jubilee Year I had also granted that those faithful who, for various reasons, attend churches officiated by the priests of the Priestly Fraternity of Saint Pius X, can validly and licitly receive the sacramental absolution of their sins. For the pastoral benefit of these faithful, and trusting in the good will of their priests to strive with God’s help for the recovery of full communion in the Catholic Church, I have personally decided to extend this faculty beyond the Jubilee Year, until further provisions are made, lest anyone ever be deprived of the sacramental sign of reconciliation through the Church’s pardon.

Avisa Dagen skrev i dag om dette, med en nokså uklar overskrift: «Paven vil gi syndsforlatelse til kvinner som har tatt abort».

Jeg tillot meg da skrive følgende kommentar til innlegget:

Man har (selvsagt) alltid kunnet motta tilgivelse for provosert abort i Den katolske kirke, men det har vært viss begrensninger på hvilke prester som har fått fullmakt til å gi slik tilgivelse – biskopene kan gi en slik fullmakt til noen eller alle prester. Nå har paven bestemt at tillatelsen han ga til alle prester om å gi slik tilgivelse for ett år siden, skal gjelde videre på ubestemt tid.

Ny president og visepresident i den amerikanske bispekonferansen

Sandro Magister undrer på om dette valget kan si noe om de amerikanske biskopenes syn på pave Frans – for ingen av pavens favoritter ble valgt – og skriver i dag:

Seven days after the election of Donald Trump to the presidency, the more than two hundred bishops of the United States also went to vote. To elect the one who will preside over them for the next three years.

A vote to which they came “as for a referendum on Pope Francis,” in the plain statement of John L. Allen, the top vaticanista in the United States.

And indeed it was a bit like this, even if the new president, Cardinal Daniel N. DiNardo, immediately made a point of saying that it is “crazy” even to think that he is (not) on the side of this pope, who is “doing some marvelous things for the Church.”

The fact is that when Francis visited the United States, in September of 2015, he ordered the bishops to change course and get into step with him. Enough with “preaching complicated doctrines,” with the “harsh and divisive language,” with “making the cross a banner of worldly struggles.”

Yes, instead, to the “culture of encounter,” the only one capable of transforming the Church of the United States into “a humble home fire which attracts men and women through the attractive light and warmth of love.”

Jorge Mario Bergoglio accompanied these peremptory guidelines with a series of appointments of bishops close to his way of seeing things, in the first place that of Blase J. Cupich as archbishop of Chicago, who on November 19 will also be made a cardinal.

But when, as is the practice in the months leading up to the election of the episcopal conference leadership, each bishop wrote his five top names on a form, only one of the ten most voted for – and as a result designated as official candidates for the presidency and vice-presidency – was a favorite of Bergoglio’s, Santa Fe archbishop John C. Wester. …

John Allen skrev om dette for noen få dager siden, bl.a.:

At the national level, it’s difficult not to see the election of a Mexican-born Hispanic as vice president of the U.S. bishops’ conference as a statement of defiance directed at the new Trump administration. In terms of church politics, it’s also tempting to see the choice of a more theologically conservative figure as a corrective to progressive tendencies under Pope Francis. …

… Archbishop José Gomez of Los Angeles says reading his election as vice president of the U.S. bishops’ conference as a referendum on either Donald Trump or Pope Francis is wrong. Instead, he said, it’s a statement about the Hispanic presence in the United States and in the American Catholic church.

Hva er avlat? Stadig diskusjoner og misforståelser

KFUK-KFUM har laget en grafisk animasjonsfilm om Martin Luther og hans kamp mot avlaten i forbindelse med reformasjonsmarkeringen i 2017. Sigurd Hareide er oppgitt over filmen og skriver på Verdidebatt bl.a.:

Uøkumenisk trosopplæring

Jeg er oppriktig skuffet over at KFUK/M sprer løgner om Den katolske kirke. De som må bære
 omkostningene, er katolske barn som ofte utsettes for protestantisk propaganda uten filter i norsk skole.

Med forrige ukes økumeniske storhendelser mellom katolikker og lutheranere friskt i minne, er det nedslående å se hvordan Norges KFUK/M, med prosjektstøtte fra «Størst av alt – trosopplæring i Den norske kirke», bringer videre gamle løgner og klisjeer i sitt trosopplæringsmateriell om reformasjonen. …

Se filmen under:

Hareide får ikke så god respons på sin kritikk, kanskje ikke annet enn at KFUK-KFUM lager noen fotnoter (lenke til Manus med fotnoter film 1.pdf) som man visst må se sammen med den korte filmen, og han skriver i et annet innlegg på Verdidebatt:

I stedet for å undervise om økumenikk, må jeg kanskje fremover heller prioritere undervisning om dagens lutherske trosopplæringspropaganda.

Det er greit å lyve i animasjonsfilmer for ungdom så lenge en har gode fotnoter og ellers formidler i samsvar med den alminnelige oppfatning av fenomenet en omtaler. … Men resonnementet til barne- og ungdomsorganisasjonen er problematisk av flere grunner.

En film som sprer historiske løgner om avlaten, kan ikke reddes av fotnoter. Den markedsføres som et «verktøy for å profilere reformasjonsjubileet til ungdom i sosiale medier» og kan ifølge organisasjonen brukes som andakt, «reklamesnutter» på festival eller leir, som «små infofilmer i ‘Religion og etikk’ i videregående skole», men også som «utgangspunkt for én time undervisning». Fotnoter er ikke det jeg forbinder med sosiale medier og reklamesnutter, og det er ganske oppsiktsvekkende at en ungdomsorganisasjon som vil kommunisere med ungdom satser på den sjangeren når de lager animasjonsfilm. …

Jeg har selv diskutert avlat med lutheranere, uten å ha klart å komme særlig langt – spesielt da jeg vurderte nye lærebøker i KRL i 1997, og så på det de hadde skrevet om Den katolske kirke. Jeg protesterte kraftig på det de hadde skrevet om avlaten, men nådde ikke fram med mitt syn. Samtidig er det riktig at forholdet mellom syndstilgivelsen (som er gratis) og arbeidet med å rense seg fra syndenes konsekvenser (med betydning for skjærsilden) ikke ble veldig tydelig presentert på 1500-tallet. Men i vår tid skulle det ikke være noen grunn til å misforstå hva Den katolske kirke lærer og alltid har lært om disse tingene.

Hva kan vi lære av det amerikanske presidentvalget?

Jeg abonnerer på et nyhetsbrev fra MERCATORNET, og de skriver i dag:

Responses from Democrats to Donald Trump’s victory seem to be basically of two types: outrage and rejection on the one hand, and on the other, an admission that they missed something very big that was happening among their fellow Americans and that they now need to understand.

In the second category is a blog post by Boston law professional Ted Folkman that we have reproduced today. What he says about identity politics rings true to me: that many whites backed Trump because they were sick of being sidelined while various minorities made their claims on the American nation.

Best comment today, though, is from Jennifer Roback Morse of the Ruth Institute. Dr J points out that before it can be great again, America must be good again — a challenge addressed to every one of us.

Les den omtalte artikkelen Make America good again – only then can it be great

og artikkelen om å prøve å forstå hva som skjedde: We need to reach out and listen to Trump supporters

Oppdaterte tall over katolikker i Norge – høyere tall enn noen gang

På regjeringens nettsider kan man nå se offisielle tall for medlemmer i alle tilskuddsberettige tros- og livssynsorganisasjoner. Og for Oslo katolske bispedømme (OKB) er tallene for de tre siste årene slik:

2014 – OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 120 755
2015 – OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 80 573
2016 – OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 124 985

Legger vi til tallene for Midt-Norge (13 481) og Nord-Norge (6 390), blir det totale tallet for godkjente katolikker i Norge i 2016 144 856.

Informasjonen fra regjeringen sier også at hvert medlem gis støtte på kr 472, dvs i alt kr 68 372 032 i statlig støtte for alle godkjente katolikker i Norge, pluss ca det samme fra kommunene.

Som de fleste vet hadde OKB ca 35 000 flere bekreftede medlemmer også i 2015, men de ble forkastet siden de hadde bekreftet i januar og februar 2015 (da OKB fikk beskjed om at alle måtte bekrefte sitt medlemsskap), og de ble forkastet siden de hadde bekreftet noen uker for sent – selv om de hadde vært katolikker og bodd i Norge også før nyttår 2015.

OKB har saksøkt staten for tapet av disse pengene, og for at en tilsvarende logikk ble brukt for å stryke katolikker som hadde bodde i Norge også i år 2010, 2011, 2012, 2013 og 2014. Så langt jeg har forstått, skal rettssaken starte i starten av desember i år.

Intervju med Nina Karin Monsen og omtale av hennes nye bok

Aftenposten trykket nylig et langt og nokså balansert (samlet sett, syntes jeg) intervju med Nina Karin Monsen i forb. med at hun ga ut en ny bok, Kampen om seksualiteten, på selvpubliseringsforlaget Kolofon.

16okt_bok_monsen Intervjuets ingress er slik: Vi lever i en helt ny tid. Barnemarked. Bioteknologi. Kirurger som skjærer bort bryster og peniser på friske mennesker som føler at de er et annet kjønn. Nina Karin Monsen liker det ikke. Og fra intervjuet tar jeg med bare litt:

… Kaldt regn faller over dødt løv i hovedstadsgater fulle av godteri-jagende Halloween-unger da Monsen kommer inn på Cafe Mistral på Majorstuen. Stedet har hun plukket selv, det ligger nært det katolske Katarinahjemmet, hvor hun overnatter de gangene hun reiser fra Bergen til Oslo. Hun ble katolikk for snart fire år siden etter å ha stått utenfor (et) kirkesamfunn i over 50 år. I noen år var hun medlem av Human-Etisk Forbund.

Skjeletter og døden vandrer rundt i gatene. Det er som et dommedagstegn, sier hun og smiler skjevt.

Støynivået rundt Monsen toppet seg for syv år siden. Da hun fikk Fritt Ords pris i 2009, signerte 4000 mennesker et protestskriv. Hun måtte ha livvakt. …

… Monsen … mener at «én til to prosent av befolkningen, en liten gruppe homoseksuelle aktivister, har fått kontroll over debatten om menneskesyn, ekteskap, familie og barns rettigheter».

Resten av oss: Politisk korrekte, tause og lydige. Det er umulig ikke å spørre hvordan dette eventuelle stille kuppet i så fall har skjedd.

De har hatt god hjelp i all politisk tenkning. Det viktigste av alt nå er at folk er like. Likestilte, likeverdige, ja, det beste i verden er at alle er like og lykkelige hele tiden.

Så har disse én til to prosentene sagt: «Men det er ikke vi.» De har fått gehør og blitt forstått som en minoritetskultur. I tillegg har de brukt borgerrettsretorikken fra 1950-årene med sin hat-retorikk. Mens vi som mener at mann og kvinne hører sammen, er tyranner. De har mye makt, mange av dem. De er i posisjoner. …

Synspunkter på pavens besøk i Lund

Catholic Herlad har to artikler som viser både den nøkterne og den entusiastiske forståelsen av pavens besøk hos lutheranerne ved starten av reformasjons-markeringen. Her er først den nøkterne, skrevet av Fr Alexander Lucie-Smith, som er en av avisens redaktører:

The Pope’s visit to Sweden to take part in an ecumenical prayer gathering in the cathedral there, to mark the beginning of the 500th anniversary of the Reformation, is certainly a historic event. Given that the Reformation represented a revolt against the power of Rome, the enthusiastic welcome given to the Roman Pontiff marks a significant turning point. Perhaps when the history of our times comes to be written, Lund 2016 will be in every child’s textbook. Let us hope so.

While it cannot be denied that the gulf between Catholicism and Lutheranism is now wider than ever, thanks in part to the ordination of women – the Pope was greeted by a female archbishop – and also in part to the wide divergences that have developed in moral teaching, the real question remains, where do we go from here?

For us Catholics, the continuing divisions in Christianity remain a distressing burden. Let’s be clear: schism is the worst of sins, and the existence of schism must surely distress us all, simply because it cannot be for the good of souls.

So we must all work our hardest for reconciliation. This will not be easy given the differences between us and the differences Lutherans have between themselves.

En mye mer entusiastisk beskrivelse av møtet er forfattet av Ulf Ekman, med overskrift: It was a privilege to watch Pope Francis make history in Lund. Her er litt av innholdet:

… The excitement in the air as Pope Francis arrived at Lund Cathedral fully compensated for the gloomy wet weather outside. The cathedral was full as he entered for this truly historic meeting. In a nearby town square, thousands of people watched the gathering on big screens in reverent silence. …

And historic it was: never before had a pope participated in a meeting of this kind. The prayers and the commitments between the Catholic Church and the Lutheran World Federation (LWF) were both promising and demanding. …

The act of asking for forgiveness was very sincere and contrition was truly present as Pope Francis mentioned the historic sins on both sides that must be healed. The Pope stressed that this event is a step on the way, another starting point for the walk to unity, balancing the heavier emphasis on already being united, based on the Gospel reading about the vine tree in John 15, that the Lutherans brought into focus. This seemed more realistic, as there is still a long and winding road ahead.

A number of times the desire for inter-communion was raised from the Lutherans. As a hunger for unity, it seemed understandable; as a demand, it would be far fetched.

But certainly history has been made in Lund today.

4. november: Hl Carlo Borromeo

I dag feirer Kirken den hellige Carlo Borromeo, og på katolsk.no kan vi lese om ham bl.a.:

… Karl (Carlo) var utrettelig og energisk og alltid på farten, men han slet seg helt ut, og hans helse ble verre. I 1584 ble han angrepet av erysipelas (rosen) i en fot, noe som tvang ham til sengs. I oktober 1584 dro han til Mante Varallo for sin årlige retrett. Med seg hadde han jesuittpateren Adorno. Han sa til flere at han ikke ville bli lenge i denne verden, og den 24. oktober ble han syk med feber. Den 29. oktober dro han mot Milano, på Allehelgensdag 1. november feiret han sin siste messe i Arona, sitt fødested, og dagen etter kom han til Milano. Han gikk rett til sengs og ba om de siste sakramentene. Disse fikk han av erkepresten i katedralen. Om kvelden den 3. november 1584 døde han fredelig, bare 46 år gammel, i armene på sin walisiske skriftefar Griffith Roberts. Hans siste ord var: «Se, Herre, jeg kommer. Skje din vilje».

Da kirkeklokkene i domkirken forkynte budskapet om overhyrdens død, brøt det ut en så stor forvirring som om en fiende hadde besatt byen. Overalt lød klageskrik og tårer. Særlig de fattige, som Karl hadde vært som en far for, var utrøstelige. Det var en så stor trengsel for å se den døde at man måtte slå i stykker veggene for å gi massene en utgang. Rekviemmessen ble feiret av kardinal Nicolò Sfondrato den 7. november. Selv hadde Karl angitt begravelsesstedet og en enkel gravskrift, og han ble bisatt om natten i krypten i domkirken i Milano. I kirken San Carlo i Arona er det et relikvar med en kopi av hans dødsmaske. Snart etter ble folket enige om å bygge et monument for ham, en 28 m høy statue på en 14 m høy sokkel. Statuen ble kalt «Carlone» eller «Store Karl». …

… Karl ble saligkåret i 1602 av pave Klemens VIII (1592-1605) og helligkåret den 1. november 1610 av pave Paul V (1605-21). I 1613 ble hans fest tatt inn i den romerske kalenderen. Den var opprinnelig 5. november, men siden 1652 har hans minnedag vært feiret den 4. november. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Øverst ser man den omtalte dødsmasken, og i bildene under den berømte statuen av Carlo Borromeo i Arona ved Lago Maggiore, som vi besøkte i juli 2015 – statuen er kjempestor, og man kan klatre helt opp til hodet – der jeg stikker hodet ut i det siste bildet.

carlo_borromeo_stat_l

carlo_borromeo_stat2_l

Dag Øivind Vincent Østereng opptatt i Kirkens fulle fellesskap

katolsk.no er det i dag blitt offentliggjort at Dag Øivind Østereng lørdag 29/10 ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, og ved konfirmasjonens sakrament som han da mottok, tok helgennavnet Vincent. Jeg var svært glad for å kunne være til stede (og concelebrere) i denne messen. Bildet under er fra selve konfirmasjonen/ salvingen; jeg vises godt, mens msgr Olsen er ganske skjult bak Østereng.

16okt29_ostereng2

Msgr Torbjørn Olsen stod for opptagelsen og konfirmasjonen, og i sin preken (som i sin helhet kan leses på katolsk.no) sa han bl.a.:

… Det er neppe tilfeldig at du til ditt dåpsnavn vil føye «Vincent». Det var munken og presten på 400-tallet, den hellige Vincent av Lérins, som – preget av Ireneus og Tertullian – med sin såkalte canon leriensis definerte den ortodokse og katolske tro som «det som overalt, som alltid og som av alle er blitt trodd».

At din pilegrimsvei fører deg helt inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap, er for mange ganske logisk. At det skjer akkurat nå, er en annen sak. Idealet er at alle vi troende skal finne sammen i det store kirkelige fellesskap. Når tiden for dette tydeligvis ennå ikke er inne, kan den individuelle konversjon være den enkeltes alternative vei. Det er blitt din vei.

Du har forlatt et fellesskap – Den norske kirke – med dets viktige posisjon i vårt land, og du kommer inn i et nytt fellesskap – Den katolske kirke – som langt fra er uviktig. Det er et trosfellesskap, et sakramentalt fellesskap og et juridisk fellesskap, med alt hva det innebærer, og det er kvantitativt et stor fellesskap – i Norge det største tros- og livssynssamfunn etter Den norske kirke, og enda mye større ute i verden. Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme».

… det katolske fellesskap er mer enn rett tro og forkynnelse, livgivende sakramenter og liturgi, samt fast kirkestyre. Det er også mennesker med omsorg for hverandre, det er Kristus-vitner og ikke minst et stort bønnefellesskap. Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret opp av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner.

Fort vil du nok dessverre også oppdage at vi ikke er et fellesskap av helgener. Heldigvis har vi noen helgener som ber for oss i himmelen, og noen møter vi også inkognito her på jorden. Men synden merkes så mye sterkere. Du vil finne den i Kirken i form av intriger og umoral, maktkamp og uredelighet. Den eneste trøst dette gir meg er at Gud bryr seg om oss syndige mennesker, og til og med gjør han bruk av oss! I kirkearkitekturen er det noe som for meg er mer talende enn alt annet: Helgenstatuene og skriftestolene side om side i våre kirker! … …

Håp og (noe) tvil etter pavens besøk i Sverige

16okt31_pave_sverige

Pave Frans har nylig vært i Sverige, i Lund og Malmö, og en artikkel i Vårt Land beskriver både det veldig positive og håpefulle ved møtene paven hadde med flere protestantiske ledere (som Sveriges kvinnelige erkebiskop i bildet over), og det noe mer nøkterne; om hva dette kan bety for økumenikken i årene som kommer. De skriver bl.a.:

… Generalsekretær Olav Fykse Tveit i Kirkenes Verdensråd (KV) kaller det katolsk/lutherske forsoningsmøtet i Sverige et momentum, et mulighetenes øyeblikk i det felleskirkelige arbeidet … I gudstjenesten ble det ved symbolhandlinger og taler understreket at det er mer som forener enn som skiller de to kirkene.

En felleserklæring der paven og Det lutherske verdensforbunds ledelse lover intensivert arbeid for kristen enhet, ble undertegnet. Nå skal mange hundreår med splittelse, konflikt og polemikk erstattes av en felles forsoningens vei preget av forståelse og vilje til ta hverandre i beste mening.

Flere kommentatorer mener de siste par dagers begivenheter i Sør-Sverige er symbolsk viktige, men at dette ikke nødvendigvis vil føre til så store fremskritt i dialogen mellom Den katolske kirke og den lutherske kirkefamilien.

Det blir innvendt at det ikke er laget en tidsplan for å løse de store stridsspørsmålene som gjenstår mellom de to kirketradisjonene. De uavklarte temaene handler først om fremst om kirkeforståelse, presteembetet og nattverden. Olav Fykse Tveit mener fellesmarkeringen på årets reformasjonsdag vil få stor betydning. Han forventer at dette vil være til at kristne i ulike kirker ikke lenger er «redde for samarbeid og fellesskap». …

… Sandro Magister, italiensk kommentator og Vatikan-spesialist, sier at ingen tidligere pave har vist så varm sympati for Luther som Frans. Men han er mindre opptatt av teologi enn sin forgjenger i pavestolen, sier han til Kristeligt Dagblad. Pave Frans økumeniske linje går ut på å omfavne, klemme og gjøre gode humanitære gjerninger sammen. Uansett hvor avgrunnsdype de teologiske diskusjonene måtte være, så overlater han dem til teologene …

…. I Dagens Nyheter kom det for øvrig tirsdag fram at kardinal Kurt Koch, lederen av Den katolske kirkes økumeniske arbeid, mener dialogen vanskeliggjøres av at den lutherske kirke i Sverige i dag ledes av en kvinnelig erkebiskop. Den katolske kirke sier nei til kvinners prestetjeneste. ….

Det er de siste dagene også påpekt at blant andre de nordiske, lutherske folkekirkenes holdning til homofili og likekjønnede ekteskap vanskeliggjør relasjonen til Den katolske kirke.

Skroll til toppen