apr 302021
 

I Norge har vi de siste ukene sett en ny abortdebatt begynne; AP ønsker visst å utvide grensen for fri abort til 18 uker, og SV ønsker 22 uker – men ser nå at dette skapte svært kraftige reaksjoner og SV toner nå ned dette ønsket.

Pave Frans har i en bok som avisa Dagen i dag skriver om en bok kalt “La oss drømme” (som ikke er komme ut på norsk) nevnt abortspørsmålet og vi kan lese i Dagen:

Pave Frans mener forgjengeren var profetisk da han for 50 år siden advarte mot menneskesynet bak dagens
abortpraksis.

Vel vitende om at mange vil bli irritert når en pave vender tilbake til saken, har pave Frans lengre sekvenser om sitt og kirkens syn på abort i boken «Let us dream». Boken er pavens oppgjør med utviklingstrekk som bekymrer ham dypt, samtidig som han løfter blikket og peker på muligheter for bedre tider når koronakrisen er over.

Jeg kan ikke tie om at man kvitter seg med 30–40 millioner ufødte liv hvert år gjennom abort, sier han.

Paven sier det er smertefullt å se hvordan man i områder som ellers ser på seg selv som høyt utviklede, tvinger kvinner til å ta abort fordi det ufødte barnet kan bli utviklingshemmet eller ikke var planlagt.

Pave Paul VI, som i dag har helgenstatus i Den katolske kirke, advarte i et hyrdebrev i 1968 mot «fristelsen til å betrakte menneskelivet som et objekt de mektige og utdannede skal herske over».

Hvor profetisk dette budskapet var! sier nåværende pave og viser til hvordan fosterdiagnostikk brukes hyppig for å «filtrere ut de svake og uviktige», mens aktiv dødshjelp får stadig større tilslutning. De dypere årsakene til denne erosjonen av menneskeverdet må utfordres, sier paven i boken.

Det er interessant at pave Pul VIs dokument det her refereres til er encyklikaen Humanae vitae (les den på norsk her) som handler om prevensjon, ikke abort. I debatten om å hindre menneskelig å bli unnfanget så Paul VI allerede utviklingen av et nytt syn på menneskelivet. Han skriver bl.a. i innledningen:

… mennesket gjort forbausende fremskritt når det gjelder å beherske og rasjonelt organisere naturkreftene. Denne utvikling har gått så langt at mennesket forsøker å utvide dette herredømme til hele menneskelivet: kroppen, sjelelivets krefter, det sosiale liv, like til de lover som styrer forplantningen.

Den encyklikaen som virkelig handler veldig tydelig om abort, er pave Johannes Paul IIs Evangelium vitae fra 1995. Også denne er oversatt til norsk og kalles der “Livets evangelium”. Den er en moral-encyklika om menneskelivets verdi og ukrenkelighet, og handler bl.a. om krig, dødsstraff, medisinsk etikk, abort. Les den her på norsk.

apr 042021
 

I dag feirer vi at Kristus er oppstått! Svar: Han er sannelig oppstått!
På gresk: Χριστός ἀνέστη! – Ἀληθῶς ἀνέστη!

En slik påskehilsen er vanligst blant ortodokse kristne og katolikker av østlig ritus – les om det her.

De ortodokse har også en troparion/vers som brukes i påsken:
Χριστός ἀνέστη ἐκ νεκρῶν, / θανάτῳ θάνατον πατήσας, / καὶ τοῖς ἐν τοῖς μνήμασι, / ζωὴν χαρισάμενος!
Christ is risen from the dead, / by death trampling death, / and to those in the tombs / granting life!

Vi katolikker har den kjente påskesekvensen som brukes påskedag og i påskeoktaven:

Kristenhet, la lovsang tone / påskens lam til ære.

Lammet som for hjorden døde, / Krist som skyldløs bar vår brøde, / vil oss med vår Far forsone.

Død med liv en tvekamp stred / som i under endte, / da vår konge døden led, / død til liv seg vendte.

«Maria, tal for sant / om tegnene du fant!»
«Jeg så den grav som nyss var hans, / jeg så den oppstandne i strålekrans, / så engler stå vitner, / så svetteduk og svøp.

Oppstanden er Kristus, / mitt håp og min heder. / Til Galilea vandrer han forut for eder.»

Oppstanden er Herren, det vet vi for visst. / Skjenk oss din miskunn, / du seirende Krist. / Amen. Halleluja.

Dessverre har få mennesker fått lov til å komme til messer i påske i år, men man har som en erstatning strømmet veldig mange messer. Jeg syns det har vært mest interessant å se på liturgien fra St Olav domkirke i Trondheim – det er ny kirke, ny biskop, fin liturgi. Under kan man se påskedagsmessen fra Trondheim, med preken av biskop Erik Varden.

mar 042021
 

Mor mi fylte 90 år 3. mars 2021!
Under ser man bilder fra hennes bryllupsdag 15. august 1953 (min far døde i november 1993) og i fra festen på Time (på Jæren) i går.

mar 012021
 

Bildet under viser meg under en av to utendørsmesser på Katarinahjemmet i går. Det var bare lov å samle 10 personer utendørs (og ingen innendørs) i går, og så ble også det forbudt, så det ble feiret i alt fire messer der i går.

jan 312021
 

Kardinal Müller siteres i Catholic World Report (opprinnelig fra Kath.net) om hvordan Kirken vurderer katolske politikere som arbeider for fri abort. Han sier bl.a.:

Anyone who relativizes the clear acknowledgment of the sacredness of every human life with tactical games, sophistries and window dressing because of political preferences, publicly opposes the Catholic faith. Vatican II and all the popes down to Francis have described the deliberate killing of a child before or after birth as a most grievous violation of God’s commandments.

Han siterer fra Vatikankonsilets dokument Gaudium et spes, nr. 51:

“God, the Lord of life, has entrusted to men the noble mission of safeguarding life, and men must carry it out in a manner worthy of themselves. Life must be protected with the utmost care from the moment of conception: abortion and infanticide are abominable crimes.”

Om situasjonen i USA sier han:

Now the United States, with its conglomerated political, media and economic power, stands at the head of the most subtly brutal campaign to de-Christianize Western culture in the last one hundred years. They play down the lives of millions of children, who now fall victim to the worldwide, organized abortion campaign under the euphemism of “right to reproductive health”, by referring to Trump’s character faults.

An otherwise highly respected confrere reproached me, saying that I must not fixate on abortion. For now that Trump has been voted out, this eliminates the much greater danger that that madman might push the nuclear button. I am convinced, however, that individual and social ethics has priority over politics. It crosses a line when faith and morals are reckoned by a political calculus. I cannot support a pro-abortion politician just because he builds public housing, as though I had to put up with what is absolutely evil on account of something relatively good.

Les gjerne hele artikkelen hos Catholic World Report

jan 112021
 

Det var 75 påmeldte til utendørsmessen i går og jeg tror de fleste møtte opp. Været var fint, 3-4 minus, og jeg ble egentlig bare skikkelig kald på hendene (så hadde jeg også to gensere under alba og messehakel). Klikk på bildet for å se større utgave.

jan 062021
 

På Katarinahjemmet er søstrene ganske dristige og nytenkende, og har siden midten av desember invitert til utendørsmesser. Jeg feiret selv messen der kl. 09.30 juledag og søndag 27. desember, og er satt opp igjen 10. og 31. januar. Det er litt kaldt (kommende søndag er det visst meldt 2-3 minusgrader), så det blir ingen lang preken.

Se oversikten over og meld dere gjerne på ved å gå til https://billett.katolsk.no

des 072020
 

Lørdag gikk Dagen videre med sin dekning av Den norske kirkes nye dåpspraksis – som jeg skrev om tidligere. I papiravisa hadde de en lang artikkel der Fader Claes Tande uttalte seg om praksisen, og avsluttet den slik: “Når dåpsordene kommer fra en annen enn den som døper, er dåpen ugyldig. «Vi døper deg» kan heller ikke aksepteres, la Tande til.”

Senere la de ut på sine nettsider følgende uttalelser av biskop Bernt Eidsvig:

Bernt Eidsvig, katolsk biskop av Oslo, er også kritisk til praksisen.

– Det han sier er korrekt. Reformasjonsfedrene holdt fast ved den tradisjonelle dåp. Det vil være trist om Den norske kirke bruker en annen dåpsformel enn den som er blitt brukt ned igjennom århundrene.

Eidsvig poengterer at det alltid er den som døper som skal si dåpsordene og at flertallsformen «Vi døper deg» heller ikke kan brukes.

– Det er vår felles dåpstradisjon og dåpsformular i Den katolske kirke og Den lutherske kirke. Dette vil skape et økumenisk problem, sier han.

Biskopen forteller at noen har også forsøkt å bruke en annen dåpsvæske enn vann.

– Det er også en ugyldig dåp.

Eidsvig sier til Dagen at det mest fundamentale fellesskapet mellom kirker, er dåpen.

– Kirken består av alle døpte. Hvis gyldighetskriteriene blir utydelige, så har vi ikke lenger den enhet som dette kirkelige begrepet må ha.

– Har det ingenting å si at dette er en nødsituasjon, slik preses i Den norske kirke legger vekt på?

– I en nødsituasjon kan én person døpe. Det trenger ikke være flere.

– Hva vil du foreta deg?

– Jeg vil be Den norske kirke tenke nøye igjennom om ikke vår felles dåp er en så viktig tradisjon og et så viktig bånd at Den norske kirke ikke rører ved det.

des 022020
 

For noen få uker siden dukket det opp en ny katolsk nettradio, SR RITA RADIO, som vi også kan lese om i en artikkel på katolsk.no. Der leser vi bl.a.:

Adventstemningen har ikke nådd St. Rita radios studio i Ålesund riktig ennå, men den nærmer seg:

– Adventstemningen kommer med det første lyset som blir tent i adventskransen, sier Erika Eva Nes, én av to katolske radiopioneerer på Mørekysten.

Hun forteller at siden den liturgiske fargen i advent er lilla, er det også fargen som preg på huspynten hjemme hos henne og ektemann Pål Johannes Nes.

– Den første fredag i advent feirer vi årets første roratemesse. Når vi synger «Rorate caeli desuper», vet vi at vi er i advent, sier Erika og minner om at St. Rita radio i år vil vi sende roratemesse til glede for katolikker som kommer seg opp om morgenen.

Videre kan vi lese:

St. Rita radio er definitivt en katolsk radio, men tilbyr også programmer for dem som ennå ikke er tatt opp i Kirkens fulle fellesskap.

– P. Egil holder hver uke troskurs med mellom 5 og 15 personer tilstede i Trondheim, og vi er så heldig å få delta. Programmet har fått veldig gode tilbakemeldinger, og det er mange som følger det. Noe av det artige med troskurset til p. Egil er at man aldri helt vet hvor han vil ende. Deltagerne på kurset er flinke til å stille spørsmål, og da kan programmet ta ulike vendinger. Programmet «Dagens helgen» er også et program som gleder mange som ikke er katolikker. Her kan man høre spalten «Dagens helgen» fra katolsk.no lest, sier Erika.

Besøk gjerne SR RITA RADIO,

nov 252020
 

I avisa Dagen kan vi lese om en ny dåpspraksis i Den norske (lutherske) kirkes menigheter i Oslo (og kanskje også andre steder i landet); presten leser ordene “Jeg døper deg …” mens foreldrene heller vann over barnet. Slik kan vi lese:

Etter koronaepidemien brøt ut, valgte to av tre prester i St. Hanshaugen sokn i Oslo å følge en ordning med «avstandsdåp» som ble innført i Oslo domprosti i sommer.

– Noen steder bruker man sølvskje eller skjell, som er den gamle tradisjonen. Vi har valgt vår variant, sier NN, prest i Gamle Aker kirke.

Den innebærer at presten står på avstand og leser dåpsliturgien, mens foreldrene samarbeider om den praktiske gjennomføringen av dåpen.

Sist det skjedde var 8. november da NN2 var forrettende prest i kirken. Mens hun leste dåpsordene, holdt far barnet, og mor helte vann over hodet til den lille tre ganger.

– At de får lov til å øse vann gir dem en ekstra dimensjon. Dessuten blir det et forent og tett uttrykk for at dette har de begge valgt, sier presten.

For NN2, som avstandsdøpte for første gang, ble erfaringen bedre enn hun hadde forventet.

– Det er noe en må venne seg til. I utgangspunktet virket det litt rart, men kontakten ble god selv om jeg stod et stykke unna.

Dåpsforeldrene ønsket ikke å stille til intervju, men formidler via presten at de er svært fornøyd.

– Jeg tror det var en positiv opplevelse for dem som var til stede, sier Wergeland.

Hun presiserer at dåpen gjennomføres slik ene og alene av hensyn til smittevern, for å redusere kontakten.

Kollega NN er den som har mest erfaring med å døpe barn på denne måten under koronapandemien.

Han forteller at mange foreldre er veldig forsiktige når de skal helle vann.

– De tar bare noen få dråper, stikk i strid med det som er trenden blant prester, å bruke mye vann.

Hans opplevelse er at ordningen fungerer.

– Noen foreldre stusser litt i første omgang, men når vi gjennomfører dåpen, er min opplevelse at de synes det er fint.

I august skrev jeg om en uttalelse fra Vatikanet om at den dåp der presten sier “Vi døper deg …” er ugyldig. Det vi leser om i Den norske kirke i Oslo er ikke ganske det samme, men jeg syns vi bør spørre oss om disse dåpene er gyldige.

OPPDATERING 29/11:
Dagen har 28/11 en ny artikkel om slik dåp, som beskriver en dåp som skjedde i Oslo i april i år. Der kan vi lese:

Etter dåpssalmen «Det skjer et under i verden», helte faren vann i døpefonten.

Presten leste videre fra dåpsliturgien:

«Emma, etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling døper vi deg til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.»

Moren holdt Emma like over døpefonten, mens faren øste tre håndfuller med vann over hodet til datteren i takt med prestens ord.

En niese tørket vann av hodet til barnet og en venn tente det lille dåpslyset og satte det i en stake på alteret.

nov 042020
 

Jeg skrev for noen uker siden en anmeldelse til St Olav tidsskrift av boka “Men hva med de andre?”. Bladet er nå utgitt og jeg presenterer mine tanker her:

En underlig forståelse av «gjerningskristendom»

Halvor Nordhaug er en dyktig biskop i Den norske (lutherske) kirke og har nylig skrevet en bok: MEN HVA MED DE ANDRE? Kristendommen og religionene, på Vårt land forlag. Det er «en forholdsvis enkel bok», som Nordhaug selv skriver, og den tar opp flere spørsmål om hvordan mennesker med forskjellig gudstro og kristentro kan omgås og forstå hverandre. Men det spørsmålet som har fått mest oppmerksomhet, og som boken starter med, er (satt litt på spissen) hva som skal skje på dommens dag med dem som ikke er kristne?

Nordhaug nevner fire modeller for hvordan forholdet mellom kristendommen og andre religioner kan forstås: Eksklusivismen (ingen frelse uten ved Jesus Kristus), Inklusivismen (også tilhengere av andre religioner kan frelses gjennom Jesu Kristi frelsesverk), Pluralismen (alle religioner er likeverdige) og Partikularismen (religionene er bare ulike måter å forstå den samme Gud på).

Nordhaug skriver at en «streng» eksklusivisme sier at bare de som tror på Jesus Kristus kan bli frelst, og derfor var den norske misjonsbevegelsen så nødvendig, for «hedningene» ville gå fortapt om de ikke fikk høre om Jesus. En «myk» eksklusivisme derimot lar spørsmålet om evig frelse stå åpent «for dem som ikke har hørt evangeliet», og ligger derfor nokså nær inklusivismen.

Katolikker bekjenner seg til en «myk» eksklusivisme eller inklusivisme, og 2. Vatikankonsils dokument Lumen gentium, art. 16 omtaler dette presist og vakkert (og dette er også sitert i Den katolske kirkes katekisme, nr. 847):

« … de som uforskyldt er uten kunnskap om Kristi evangelium og hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte – og under nådens impulser prøver å gjennomføre Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet – kan nå frem til den evige frelse. Og det guddommelige Forsyn vil ikke nekte den nødvendige hjelp til frelse til dem som ikke har hatt muligheter for å nå frem til en bevisst gudserkjennelse, men som, selvsagt ikke uten Guds nåde, strever for å leve rett. Alt det gode og sanne som finnes hos disse blir av Kirken betraktet som forberedelse for evangeliet og en gave fra Ham som opplyser ethvert menneske for at det til slutt skal eie livet. ….»

Dette er en forståelse som det oppleves ganske opplagt for oss katolikker å slutte oss til; for Gud er ikke urettferdig og dømmer ikke mennesker til evig fortapelse bare fordi de aldri har fått høre om Kristus. De vil få en mulighet etter døden (på en måte som bare Gud kjenner til) til å ta stilling til Kristi frelsesverk. I et dokument i år 2000, Dominus Jesus, gjentok Vatikanet dette, men presiserte at selv for slike mennesker som møter evangeliet først etter døden, er det bare pga. Kristi frelsesverk at de kan oppnå evig frelse.

Også for Nordhaug virker dette som en riktig forståelse, og han skriver på s 22-23: «Dette høres på mange måter sympatisk ut. Likevel, blir ikke denne katolske løsningen litt vel moralistisk? Er det bare fromme og oppriktige som innlemmes i frelsen? Jeg kan ikke fri meg fra inntrykket av at dette strider mot selve grunntonen i evangeliet: Ingen blir frelst ved gjerninger.»
Det er når jeg leser dette at jeg som katolikk (det er i år 26 år siden jeg gikk fra å være lutheraner til å bli katolikk) blir ganske sjokkert, for er man så redd for gode gjerninger at man ikke en gang kan gi mennesker «selvsagt ikke uten Guds nåde» muligheten til å svare på en positiv måte på Guds kall?

Mine mange år borte fra Den lutherske kirke får meg altså til å undres over en slik forståelse av «gjerningskristendom». Det virker helt urimelig for meg at det skal være noe problem at de som «søker Gud av et oppriktig hjerte» og forsøker å gjøre godt mot andre mennesker, skal få glede av at de slik svarer på Guds nåde og Guds kall. For det er dette Nordhaug her ser ut til å avvise.

Implisitt i den katolske forståelsen her er vårt syn på den naturlige åpenbaringen, som betyr at også før mennesker får kjennskap til Guds direkte åpenbaring (i Bibelen) vet de (fra naturen) noe om en guddom og om visse moralske prinsipper. Luthersk teologi har lite plass til en slik naturlig åpenbaring, og dette kan være med og forklare hvorfor Nordhaug ikke egentlig forstår det katolske synet på frelse for mennesker som i sitt jordiske liv ikke har hørt om Kristus.

Når vi leser videre i boken, ser vi at Nordhaug får problemer når han avviser denne katolske og «sympatiske» forståelsen av hva som skal skje i det evige liv med mennesker som ikke har hørt evangeliet; han har problemer med å finne en annen modell han kan stå inne for.

På slutten av dette hovedkapittelet skriver han på s. 64 at han «har prøvd seg fram med to andre løsninger: forkynnelse etter døden eller frelse for alle (apokastasis)». Han synes forkynnelse etter døden løser de fleste problemene, men om dette skriver han også problematiserende: «Men vi kan jo undres på hvem som etter døden vil svare nei til et budskap om evig liv?» (s. 65) (Om dette tenker jeg, at når han som lutheraner ikke i det hele tatt kan snakke om gode gjerninger, må jo både onde og gode få samme tilbud om evig liv.) Han ender dermed opp med å noe nølende gå inn for synet at alle mennesker blir frelst. Men også dette er problematisk, for «har det virkelig ingen betydning hva Hitler og Breivik gjorde?» (s. 63). Han ønsker ikke å gjøre det til et dogme at «alle blir frelst», men mener det er nødvendig å ha dette som et klart håp.

Nordhaug skriver videre også om andre emner. Han har kapitler om: Å leve i dialog med mennesker av annen tro – Hvem kan man be sammen med? – Kritikk av de religionsteologiske modellene – Å være kirke i et pluralistisk samfunn. Disse kapitlene vil jeg ikke gå inn på her, og det er jo også første hovedkapittel om hvem som blir frelst og Nordhaugs (åpne, overraskende, liberale) svar på dette som har ført til en hel del debatt om denne boken blant norske lutheranere i år.

okt 232020
 

Vårt Land har i dag et langt og ganske fint intervju med biskop Bernt Eidsvig, som i går feiret 15-årsjubileum som biskop av Oslo. Det er likevel en underlig feil i overskriften: “har han vært (biskop) lenger enn noen andre”. 15 år er ikke lite, men i Oslo har flere katolske biskoper sittet lenger: Biskop Fallize, 35 år (1887-1922), biskop Mangers, 32 år (1932-1964), biskop Gran, 19 år (1964-1983), biskop Schwenzer, 22 år (1983-2005 + biskop i Trondheim og Oslo 1975-83, i alt 30 år). Fram til 29. juni 1953 hadde biskopene en annen tittel, siden Oslo ikke tidligere hadde vært et fullt, selvstendig bispedømme, men det er vel ikke så veldig viktig og gjelder ikke de siste biskopen før biskop Eidsvig.) Man finner en oversikt over denne historien HER.

Oppdatering kl 14: Vårl Land mente visst at Eidsvig er den av de nåværende biskopene (inkl. Den norske kirke) som har sittet lengst. De har oppdatert artikkelen (på nett) nå.

Vårt Land skriver bl.a. i intervjuet:

I 2005, da Eidsvig tiltrådte, var det 38.000 registrerte katolikker i Oslo bispedømme. I dag er det i overkant av 143.000.

– Det er en vekst ingen har godt av å gjennomgå på kort tid. Ingen organisasjon klarer å gjennomgå den typen vekst uten å bli satt alvorlig på prøve. Og uten, om jeg får tilføye, å gjøre visse feil.

Den største veksten har vært i den polske gruppen. I overkant av 40% er født i Polen. Det ble ikke tatt alvorlig i begynnelsen, mener Eidsvig.

– Man trodde de kom for å arbeide en stund, og så reise hjem igjen. Det var også det mange av dem sa. Men det store flertallet ble.

De bosatte seg også rundt omkring i landet, på steder der kirken ikke hadde noe fotfeste. Noe av det første Eidsvig gjorde var å reise til Polen for å få hjelp til å skaffe prester.

– Én ting var å få dem til Norge, lære dem elementær norsk og få dem til å skjønne hvordan vi arbeider her. Og så i tillegg få dem til å kjøre bil på vinterføre over fjelloverganger, leie bedehus og lokaler fra Den norske kirke, alt som måtte til for å få feiret messen. Det var litt av en jobb.

– Likevel er det mange kirker i Norge som vil misunne dere denne veksten?

– For noen år siden hadde jeg besøk av noen høyere geistlige fra Den norske kirke, som syntes så synd på meg fordi vi hadde så mange praktiske problemer med alle disse utlendingene som kom. Og så spurte jeg den eldste av dem, ville du ikke heller ha mine problemer enn dine egne. Så tenkte han seg om, og svarte, jo i grunn.

Heldigvis er det først og fremst positivt.

– Den katolske kirke har en forståelse av seg selv som universell. Hvis du går her en søndag er det 14 messer på ni eller ti språk.

– Det er som en pinsedag i Jerusalem, med folk fra kanskje 100 land. Jeg syns det er strålende bekreftelse på kirkens selvforståelse. Apostlene ble sendt ut med misjonsbefalingen til all verdens folk, og jeg har følelsen av og til av at de bestemte seg for å komme til Oslo alle sammen.

Flere katolske politikere

Mangfoldet gjør også at kirken har et særlig ansvar for integreringen av innvandrere, mener Eidsvig. En ting som forbauser ham, er hvor få katolikker som tar del i samfunnsdebatten og politikken. … …

okt 212020
 

National Catholic Register skriver om den stadig alvorligere spenningen mellom de tyske biskopene og Vatikanet:

Despite Pope Francis’ warnings, the leaders of the Church in Germany have refused to back down on their promotion of intercommunion or to change the course on their much-criticized ‘synodal path.’

As reports emerged recently of Pope Francis’ “dramatic concern” about the state of the Catholic Church in Germany and news that he received Germany’s apostolic nuncio for private talks on Monday, the country’s bishops pressed ahead on their goal of shared Communion with Protestants despite strong objections from the Vatican.

The leaders of both churches said their intercommunion proposal “still needs to be clarified” even though the Congregation for the Doctrine of the Faith said last month that differences in the Catholic and Protestant understanding of the Eucharist were “still so grave” that they ruled out attendance at each other’s services.

The increasing divergence between Rome and the German bishops, amplified by the ongoing Synodal Path — a two-year reform program of German bishops and laity that questions some of the Church’s established teaching on faith and morals — demonstrates the real dangers of the Church in Germany one day breaking with Rome.

In September, a leading German prelate raised the possibility of schism for the first time.

Cardinal Rainer Woelki of Cologne warned that the “worst outcome would be if the Synodal Path leads to schism” and that the “worst thing” would be if a “German national church were to be created here.”

Such a prospect is something Pope Francis appears increasingly concerned about, despite his own efforts to grant more autonomy to bishops’ conferences on doctrinal matters which critics have warned has sowed the seeds of a kind of “doctrinal anarchy” in the Church.

Cardinal Kurt Koch of Switzerland, president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity, said last month that the Pope had expressed his concern about the Church in Germany “in personal conversations.”

Bishop Heinz-Josef Algermissen of Fulda in central Germany, where the intercommunion proposal was discussed at the end of September, said the Pope had expressed “dramatic concern” about the Church in Germany when he spoke to him after the general audience Oct. 7, although in neither case was it clear that he was explicitly concerned about schism.

The bishop recalled a letter the Pope wrote to German Catholics in June 2019, supporting the Synodal Path but urging them to focus on evangelization. The Pope reportedly complained that his message had been ignored.

Les mer her.

sep 262020
 

I dag feirer Den katolske kirke den hellige Kosmas og den hellige Damian, som bl.a. kalles αναργυροι, fordi de ikke tok imot betaling/sølv for sine medisinske tjenester. På katolsk.no kan vi bl.a. lese:

Det fortelles at Kosmas og Damian var tvillingbrødre og født i Arabia. De studerte medisin i Syria, og da de hadde tatt eksamen, dro de straks for å utøve legekunsten på Guds Sønns Hospital i Pheremma ved Kyrros (i dag ruiner ved A’zaz i Syria). De var svært dyktige, men var nøye med ikke å ta seg betalt for sine velgjerninger, og ble kalt anargyroi («de hellige uten sølv»). De mente at som kristne var dette den beste form for nestekjærlighet de kunne drive. De gjorde ingen hemmelighet av sin tro og skal ha utført mange helbredelser og gjennom det også omvendt mange til kristendommen. Det blir fortalt hvordan de to legene, assistert av engler, tok av et bein som var oppspist av kreft og satte på et nytt i stedet, som Damian hadde tatt fra en mann som akkurat var død. Under keiser Carinus (283-285) ble de drept av en sjalu kollega.

Vi ser bilde av dette medisinske underet under. Klikk på alle bildene for å se mye større utgaver.

Nederst ser vi et bilde fra kirken Santi Cosma e Damiano i Roma. På Wikipedia kan vi lese om denne:

The basilica of Santi Cosma e Damiano is a church in Rome, Italy. The lower portion of the building is accessible through the Roman Forum and incorporates original Roman buildings, but the entrance to the upper level is outside the Forum. The circular building located at the entrance of the Forum, which now houses a small archeological exhibit, was built in the early 4th century as a Roman temple. It is thought to have been dedicated to Valerius Romulus, deified son of the emperor Maxentius. The main building was perhaps the library of an imperial forum.

It became a church in 527 and contains important but much restored early Christian art, especially in its mosaics.

Today it is one of the ancient churches called tituli, of which cardinals are patrons as cardinal-deacons: the current Cardinal Deacon of the Titulus Ss. Cosmae et Damiani is Beniamino Stella, created Cardinal on 22 February 2014. The basilica, devoted to the two Arabian Christian brothers, doctors, martyrs and saints Cosmas and Damian, is located in the Forum of Vespasian, also known as the Forum of Peace.

sep 232020
 

I dag har Kirken over hele verden feiret Padre Pio, og Gregory DiPippo skriver ham på New Liturgical Movement:

Today is the feast day of St Pio of Pietrelcina, known to all the world simply as “Padre Pio”, who died on this date in 1968, and was canonized in 2002. Earlier this year, I had the very good fortune to go on a pilgrimage which visited San Giovanni Rotondo, where he spent most of his life, and Pietrelcina, the place of his birth and earliest years as a priest. His fellow Capuchin friars knew, of course, that they had a Saint in their midst, and as a result, took great care to preserve as many relics of him as possible, and both places have an enormous number of them on display. Of course, they are all kept behind glass for preservation, which doesn’t make for the best photography. Here are some photos from San Giovanni Rotondo, which we visited first; others from Pietrelcina will be in a separate post.His body, which since 2008 has been displayed for the veneration of the faithful in the crypt of the second church at San Giovanni Rotondo.

sep 222020
 

Avisa Dagen skriver at

søndag 13. september avgav Benjamin Ekman treårsløfte i dominikanerordenen under en gudstjeneste i den franske byen Strasbourg. Det skriver svenske Dagen.

Både mamma Birgitta Ekman og pappa Ulf Ekman var til stede. “Det er veldig spennende. Benjamin er veldig selvstendig i alt han gjør, det er morsomt. Han har alltid vært dratt mot dette”, sa Ulf Ekman i forbindelse med gudstjenesten.

Benjamin Ekman konverterte til katolisismen i 2013, mens foreldrene ble katolikker året etter. Ekteparet er kjent for å ha grunnlagt den karismatiske frikirkebevegelsen Livets Ord, og sønnen var blant annet redaktør for Livets Ords teologisk tidsskrift.

Jeg har skrevet om Ulf Ekman og Den katolske kirke mange ganger tidligere, bl.a. disse to gangene i 2014: “Ulf Ekman blir katolikk” og “Ulf og Birgitta Ekman er nå blitt katolikker

sep 132020
 

Jesus Resurrecting the Son of the Widow of Naim (oil on canvas) by Bouillon, Pierre (1776-1831)

I dag leses evangeliet om enkens sønn i Nain, som ble vekket opp fra de døde – i den tradisjonelle latinske messen, 15. søndag etter pinse. Dette flotte evangeliet (Luk. 7,11-16) brukes i praksis ikke lenger. (Underlig nok heter byen Nain på gresk, men Naim på latin og flere andre språk.)

In illo témpore: Ibat Jesus in civitátem quæ vocátur Naim: et ibant cum eo discípuli ejus, et turba copiósa. Cum autem appropinquáret portæ civitátis, ecce defúnctus efferebátur, fílius únicus matris suæ: et hæc vídua erat: et turba civitátis multa cum illa. Quam cum vidíssit Dóminus, misericórdia motus super eam, dixit illi: “Noli flere.” Et accéssit, et tetégit lóculum (hi autem qui portábant stetérunt). Et ait: “Adoléscens, tibi dico, surge.” Et resédit qui erat mórtuus, et cæpit loqui. Et dedit illum matri suæ. Accépit autem omnes timor: et magnificábant Deum, dicéntes: Quia Prophéta magnus surréxit in nobis: et quis Deus visitávit plebem suam.

På den tid hendte det at Jesus gikk til en by som heter Nain, og hans disipler gikk med ham og en stor mengde. Og da han kom nær til byporten, se, da ble en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke; og en stor mengde fra byene var med henne. Da Herren så henne, ble han rørt av medlidenhet med henne, og han sa til henne: “Gråt ikke.” Og han gikk bort til båren og rørte ved den, og de som bar, sto stille. Og han sa: “Unge mann, jeg sier deg: Stå opp.” og den døde reiste seg opp og begynte å tale. Og han ga ham til moren. Men de ble alle tatt av frykt, og de priste Gud og sa: “En stor profet er stått fram mellom oss; Gud har gjestet sitt folk.”

Jeg skrev for noen år siden om hvordan dette evangeliet (som hadde blitt lest en søndag i året i mange hundre år) dessverre i praksis er blitt borte i den nye katolske kalenderen. Det brukes egentlig 10. søndag i kirkeåret år C, med faller bort de fleste år pga. pinse, treenighetssøndag eller Corpus Christi – i en 40-års periode ble det bare brukt i år 2013 og 2016.

Jeg tenkte på dette da jeg nylig leste om denne søndagens messefeiring på New Liturgical Movement – men der er det egentlig bare bønnen etter kommunion i denne messen som diskuteres.

sep 112020
 

Jeg får nokså regelmessig tilsendt spørsmål fra Katolsk informasjonstjeneste (it@katolsk.no) som de ønsker at jeg skal svare på. Nylig fikk jeg et spørsmål om bruk av ordene prest, pastor, pater. Bruk av ordet “prest” har noe med generell språkfølelse å gjøre (man sier vel ikke “du prest” eller “prest NN”) mens bruken av “pater” eller “pastor” handler om katolsk bruk i Norge de siste 30 år. Jeg svarte slik:

Takk for ditt spørsmål.

Slik jeg ser det, avhenger det av konteksten om man skal si “prest” eller “pastor/pater”. Man sier vel aldri “prest Ola Nordmann”, men man kan si “sogneprest Ola Nordmann”, “kapellan Ola Nordmann” eller “pastor Ola Nordmann”. Her har det ikke skjedd noen forandring i Den katolske kirke – og vi gjør det vel på samme måte som Den norske kirke her. På den annen side syns jeg er mye bedre å si om en person at “han er katolsk prest” enn å si “han er katolsk pastor/pater” – noen ganger sier folk “han er pater”, men det syns jeg er dårlig språk og nesten uforståelig.

Men det har skjedd en forandring mht. bruk av “pastor” eller “pater” hos oss, som alltid brukes når man snakker til en prest og i noen sammenhenger også om en prest. Helt fra ca. 1850 (da Den katolske kirke kom tilbake til Norge) til ca. 1980 har vi skilt mellom “pastor” (som er sekularprest/ bispedømmeprest) og “pater” (som er ordensprest, eks. dominikaner, fransiskaner etc.). Dette er samme praksis som katolikker har i Tyskland og Danmark. (Mens her bruker de engelsktalende alltid “father” og også svenskene sier “fader”.)

På 1980-taller var det enkelte katolske prester som ikke likte å bli kalt “pastor” siden det virket for protestantisk; de ønsket å bli tiltalt “pater” og dette spredte seg deretter en del. Biskop Bernt Eidsvig presiserte så i år 2006 (tror jeg) at vi skal holde fast på den tradisjonelle bruken av “pater” og “pastor”, og det gjør vi nå i offisielle sammenhenger – men ikke alltid i det daglige menighetslivet.

I artikkelen du viser til ( https://www.katolsk.no/nyheter/2020/07/kunngjoringer-okb-juli-2020 ) brukes “pater” og “pastor” konsekvent på denne (offisielle) måten – men det ville vel ikke passet noen steder på den siden å bytte ut “pastor/pater” med “prest”.

Mvh
p. Oddvar Moi