mars 2015

Medlemsproblematikken i trossamfunn

Noen aviser (mest Vårt Land) fortsetter å grave i Den katolske kirkes problematiske medlemsregistrering de siste årene. De ser ut til å prøve å finne en skjult og planlagt agenda, og de fokuserer på noen enkeltsaker. De kan selvfølgelig være ubehagelig å havne i et register mot sin vilje, men i det systemet Norge nå har registrering og i tros- og livssynssamfunn er visst dette dessverre uunngåelig.

Aftenposten skrev 1. mars i år en artikkel som inneholdt følgende informasjon:

… Det var heller ikke (i Oslo katolske bispedømme) mange som var dobbeltoppført i forhold til andre trossamfunn. … 1161 hadde medlemskap i statskirken, mens 1921 hadde dobbeltmedlemskap i andre trossamfunn eller livssynsorganisasjoner. …

Her ser vi altså at OKB ikke hadde flere dobbelsregistrerte enn andre trossamfunn; at så mange 1161 også står oppført i DNKrk er altså «normalt» (og her tror jeg DNKrk har gjort «feil» i de fleste tillfeller), heller ikke at 1921 hadde dobbeltmedlemskap i andre trossamfunn er et unormalt stort tall (og her tror jeg feilen i større grad ligge hos OKB).

OKB la i går ut en kortversjon av rapporten de sendte til Fylkesmannen tidligere denne måneden, og der sier de bl.a.:

Bekreftede medlemmer per 16. mars 2015: ca. 130 000
Uavklarte medlemmer per 16. mars 2015: 17 212
Avkreftede medlemmer: 5 288
OKB har stilt krav om tilskudd for 118 237 medlemmer

I statistikken under er det også interessant å se at den kritikkverdige registreringsmetoden ikke ser ut til å ha bli brukt særlig mye i 2010 – men mye i 2012, 2013 og 2014. Når Fylkesmannen altså har bedt OKB svare for all registrering etter 1/1-2010, virker det som de har valgt en passende dato.

15mars_okb_statistikk

Ekteskapet verdsettes bare av noen få i vår tid

Fr Alexander Lucie-Smith skrev nylig et brev til The Catholic Herald der han forklarer hvorfor han undertegnet brevet der 500 engelske prester ba høstens bispesynode om å holde fast på Kirkens lære om ekteskapet. Der skriver han noe veldig interessant om hvordan folk flest oppfatter ekteskapet i vår til – også i katolske menigheter:

… First, I am a moral theologian. That’s my job, and it seems incredibly important to me that the underlying moral issue is not obscured here. Yes, there are pastoral issues, but there can be no pastoral solution without taking account of moral truth. Rather oddly there seem to be very few moral theologians taking part in the Synod. Pastoral theology is about the application of moral theology. Talking about pastoral provisions without reference to morals is a bit like having a discussion in a room from which the oxygen has been pumped out.

Secondly, I am, like almost all the signatories, a parish priest. As such I know that divorce is no longer really an issue in the way it was. There are, of course, people who are divorced and remarried in my parish. But there are many more who have never been married. Divorce is not the problem in developed societies like ours: the problem is that divorce has been so successful that it has undermined marriage. Marriage has become “a piece of paper”, a devalued currency. We need to rebuild the institution of marriage from the foundations up. …

Nesten 500 prester i England har skrevet om samtalene i høstens bispesynode

Catholic Herald i England har et stort oppslag med følgende overskrift: «Nearly 500 priests in England and Wales urge synod to stand firm on Communion for the remarried» Avisa skriver nokså langt om dette brevet med nesten 500 underskrifter, men selve teksten i brevet er ganske kort:

Following the Extraordinary Synod of Bishops in Rome in October 2014 much confusion has arisen concerning Catholic moral teaching. In this situation we wish, as Catholic priests, to re-state our unwavering fidelity to the traditional doctrines regarding marriage and the true meaning of human sexuality, founded on the Word of God and taught by the Church’s Magisterium for two millennia.

We commit ourselves anew to the task of presenting this teaching in all its fullness, while reaching out with the Lord’s compassion to those struggling to respond to the demands and challenges of the Gospel in an increasingly secular society. Furthermore we affirm the importance of upholding the Church’s traditional discipline regarding the reception of the sacraments, and that doctrine and practice remain firmly and inseparably in harmony.

We urge all those who will participate in the second Synod in October 2015 to make a clear and firm proclamation of the Church’s unchanging moral teaching, so that confusion may be removed, and faith confirmed.

Yours faithfully, ……

Diskusjon om kardinal Kaspers bok om Nåden

First Things nettsider leste jeg nettopp en diskusjon om kardinal Kaspers bok «Mercy: The Essence of the Gospel and the Key to Christian Existence». En prest i Boston, Fr. Daniel Patrick Moloney, hadde tidligere i vinter skrevet en anmeldelse av denne boka, som Kasper her svarer på og som Moloney igjen får svare på – bl.a. på denne måten:

… As a reader trying to be charitable, I face an unattractive choice: accept that His Eminence does hold the mistaken view that mercy is essential to God; or assume that when he emphatically made the multiple important statements at key points in his book that mercy is essential to God, that he didn’t mean them. I’d like to think my argument was logical and theological, not ideological. I just was trying to work out the problems that flow from his claims about mercy in relation to God’s essence, claims that imply unorthodox conclusions.

It’s not true, however, that others in the tradition think as he does. In his letter, Cardinal Kasper cites St. Thomas Aquinas, particularly in Summa Theologiae I.21.3–4, as his “main support” for his claims that mercy is “the greatest attribute of God,” that mercy takes “precedence over and against justice,” and that “mercy presupposes justice and is its plenitude.” He also refers to II-II.30.4 as concluding that mercy is the summit of the Christian life. I’m not sure that last article helps his cause—St. Thomas is talking there about mercy in humans, not divine mercy, and he says explicitly, following St. Paul, that charity, not mercy is the highest human virtue (caritas, per quam Deo unitur, est potior quam misericordia, per quam defectus proximorum supplet). But maybe he has a different reading.

In the other passage, St. Thomas does address divine mercy and justice, but he is talking about God’s work towards creation, so those passages aren’t directly relevant to the question of the divine essence considered in itself. I don’t see any claim that mercy is the greatest attribute or is essential to God, nor am I aware of any place where Aquinas asserted that mercy is of God’s essence. Aquinas actually says in I.21.3 that mercy is simply God’s goodness when directed toward creatures and considered from a certain perspective (ratio). That’s hardly an argument for its being central.

Aquinas does make a number of statements that sound like the view Cardinal Kasper wants to defend: he says in I.21.3–4 that “the work of divine justice always presupposes the work of mercy and is founded upon it,” and that in acting mercifully God is “doing something more than justice,” for mercy “is the fullness of justice.” In his book, Cardinal Kasper also quotes Pope John Paul II, Pope Benedict, and others using similar language about mercy “surpassing” justice. There are many ways in which such language can be given an orthodox construction: If, for example, you take your definition of “justice” from a law textbook (Aquinas likes the Roman jurist Ulpian) or from ordinary political usage, then there’s no problem in saying God’s mercy surpasses that. But that sort of justice (imperfect, worldly, human) is not a divine perfection, and so can’t be what we mean when we say God is Justice itself. When John Paul II in Dives in Misericordia invokes the saying “summa ius, summa iniuria” (the greatest justice leads to the greatest injustice), which Cardinal Kasper cites twice in the book, he’s not referring to perfect divine justice, but the excesses of human justice absent love. …

Les gjerne hele diskusjonen her.

Livets dag

2015livetsdag25. mars er dagen for Livsvern i Oslo katolske bispedømme, og brosjyren til årets markering av dagen innledes slik:

Pave Frans ber oss reflektere over hvordan barn minner oss på at vi alle som barn har vært totalt avhengige av andres hjelp og velvilje.

«Derfor er barn i seg selv en rikdom for menneskeheten og for Kirken, fordi de minner oss stadig på den nødvendige betingelsen for å komme inn i Guds rike: ikke å anse oss selv som uavhengige av andre, men erkjenne at vi har behov for hjelp, kjærlighet og tilgivelse. Hver og en av oss! …

La oss ta i mot og verdsette våre barn, som bringer så mye liv, glede og håp til verden. Hvor trist og farveløs ville ikke verden vår være uten dem!” (Generalaudiens, 18. mars 2015.)

Det skrives også om hva kan vi konkret kan gjøre for å verne om livet:

Hvordan kan vi engasjere oss praktisk for livsvern i våre menigheter?

Hva vil vi gjøre
• for å realisere og synliggjøre tiltak for å forebygge abort?
• for å tilrettelegge våre menigheter for familier som har barn med spesielle omsorgsbehov?
• for å gi familier med eldre, syke eller funksjonsnedsatte medlemmer praktisk avlastning og omsorg?
• for å påvirke våre politikere til å støtte familiene og beskytte menneskelivet fra unnfangelse til naturlig død?

Er du opptatt av disse spørsmålene og har lyst til å gjøre noe på dette feltet, ta kontakt med Pastoralavdelingen. Vi kommer også gjerne ut til menighetene for å trekke i gang livsvernarbeid.

Vi oppfordrer alle til å støtte Norges eneste livsvernorganisasjon, Menneskeverd. Se www.menneskeverd.org

Pastoralavdelingen
Akersveien 5
0177 Oslo
E-post: pastoral.okb@gmail.com

Les mer om livsvern i Oslo katolske bispedømme.

Stadig færre barn døpes i Norge

Aftenposten trykker en NTB-artikkel (som bygger på dette oppslaget i avisa Dagen), som åpner slik:

For første gang blir færre enn 60 prosent av barna som fødes i Norge, døpt i Den norske kirke.

Andelen døpte i 2014 var 58,9 prosent, en nedgang på hele 3,1 prosentpoeng fra året før. Andelen av ungdomskullet som ble konfirmert, endte på 62,5 prosent, en nedgang på 1,1 prosentpoeng fra året før, skriver Dagen.

De siste ti årene har medlemsandelen i Den norske kirke falt med 10 prosentpoeng. Andelen døpte av nyfødte har falt med over 18 prosentpoeng.

Fortsetter utviklingen i dette tempoet, vil man bikke under 50 prosent dåpsandel i løpet av de neste fem årene, viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

I hovedstaden ble bare 27 prosent av alle fødte barn båret til dåpen i Den norske kirke i 2014. …

Den katolske kirke og andre kirkesamfunn kan gjøre disse tallene noe lysere for vårt land, men dessverre ikke mye. Artikkelen fortsetter og tar også med de siste medlemstallene i Den norske kirke, og kirkehistoriker Vidar Haanes ved MF siteres slik:

Han mener vi må tilbake til førkristen tid i Norge for å finne en lavere andel av befolkningen som lar barna sine døpe i folkekirken.

Dåp er eneste medlemskriterium for Kirken. En god og stabil oppslutning om dåpen er et viktig grunnlag for om vi i det hele tatt kan snakke om en folkekirke, sier han.

73,8 prosent av Norges befolkning var medlem av Den norske kirke ved utgangen av 2014, en nedgang på 1,1 prosentpoeng fra året før.

Haanes mener at vi nå ser noe av det samme som skjedde da kristendommen ble innført i Norge.

– Da kristendommen ble innført, skjedde det først ved lovgiving, så ble skikkene og tradisjonene etablert, deretter kom den personlige troen og tilegnelsen. Nå skjer dette i motsatt rekkefølge. Først mister nordmenn det personlige forholdet til for eksempel dåpen, deretter mister den sin plass som tradisjon. Vi er nå inne i en tid av sekularisering der de kristne tradisjonene svekkes. Men i virkeligheten er det bare et resultat av at folk har sluttet å tro på dåpens kraft rent teologisk, sier Haanes.

Politi mot katolikker – og mer om registreringsproblematikken

Redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse skrev for et par dager siden en artikkel som åpner slik:

Politi mot katolikker
Politiet bør bruke tiden på noe mer fornuftig enn å telle katolikker. Det dreier seg ikke om bedrageri og underslag, men at Den katolske kirke har tatt seg til rette omtrent som andre kirkesamfunn og i tråd med den praksis staten påla Den norske kirke å følge.

Lerø skriver videre også bl.a.:

Staten har utvilsomt godt med svin på skogen når det gjelder brudd på personopplysningsloven. Den katolske kirke har langt på vei fulgt samme tvilsomme praksis som staten la opp til for Den norske kirke. Først har en registrert medlemmer, bekreftelsene er kommet i ettertid. Søker en på polske navn i telefonkatalogen, kan en regne med at om lag 90 prosent av dem er katolikker. De kan da registreres som medlemmer. Deretter tar en kontakt – og beklager dersom noen er først feilaktig opp.

Problemer at er Personopplysningloven ikke er laget for å dekke hvordan medlemskap i et kirkesamfunn skal registreres blant innvandrere. Dessuten har vi i dag strenge restriksjoner på telefonhenvendelser til privatpersoner. Det er garantert noen som vil hevde at det å ringe folk og spørre om de er katolikker, ikke er tillatt.

Fylkesmannen i Oslo fant plutselig på at de ville anmelde Den katolske kirke mens de hadde en tilsynssak gående. Det var imidlertid ikke denne anmeldelsen som fikk politiet til å aksjonere. Dagen før hadde det kommet en anmeldelse fra en privatperson som hørte til kirken. Det er ganske sannsynlig at Fylkesmannen i Oslo hang seg på anmeldelsen for ikke å bli kritisert for passivitet i forhold til lovbrudd. …

Det må innrømmes at Den katolske kirke i Norge har hatt en tvilsom registreringspraksis de siste årene, men om hele saken med skattefinansiering av Den norske kirke og refusjon av disse skattemidlene til de som ikke er medlemmer der, vil jeg også si følgende for egen regning.

I Norge er det slik at alle mennesker betaler som en del av sin skatt for driften av Den norske (lutherske) (stats)kirke. Reglene er videre slik at hvis man er medlem i et annet kirke- eller livsynssamfunn, kan denne organisasjonen få refundert disse skattepengene – hvis ikke forsvinner pengene. Rundt 1970 kunne nok dette fungere ganske godt, for bare noen få nordmenn stod utenfor statskirken (4% husker jeg fra mine ungdomsår), og disse få var medlemmer i noen små og nokså foreningslignende kirkesamfunn.

Men i 2015 står ca 25% (1,25 millioner mennesker) utenfor Den norske kirke. Alle betaler fortsatt en del av sin skatt til driften av statskirken, men for en veldig stor del av disse forsvinner skattepengene ut i det store intet – de kommer ingen organisasjon til gode, og i Norge kan man jo ikke få disse pengene personlig tilbake. Norske myndigheter fortsetter med en «forenings»- og «interesseorganisasjons»modell, der man aktivt og personlig må finne og knytte seg til et trossamfunn el., ellers går pengene tapt. Og denne modellen passer spesielt dårlig for de mange hundre tusener av utlendinger i Norge som allerede er medlemmer av et trossamfunn.

Og rent konkret; er man ikke katolikk også i Norge når man jo allerede er katolikk? Det samme gjelder medlemmer av de nordiske folkekirkene som bor i Norge, mens muslimer og ortodokse kristne har enda større problemer (fordi deres organisasjoner er nasjonale og også oppdelt på andre måter) – og for protestantene er situasjonen helt håpløs.

Myndighetene forstår visst nå at de kanskje må forandre på dette systemet, og på en eller annen måte mener jeg de blir de nødt til å forlate den personlige foreningsmodellen, og finne noe som ligner noe mer på Den norske kirkes folkekirkeprofil. Nå går noen milliarder av våre skattepenger hvert år til de 3.85 millionene medlemmer i Den norske kirke, men en svært stor del av de 1,25 millionene (av disse er ca 225.000 katolikker) som ikke er medlemmer i Den norske kirke, går glipp av disse pengene.

Vårt Lands bastante synspunkter

De siste dagne har Vårt Lands journalister blitt oppfattet som svært så kritiske til Den katolske kirke – etter at de litt tidligere hadde offentliggjort informasjon som viser at de nordiske folkekirkene har hatt en registreringspraksis som ligner vår. I dag har de bl.a. en artikkel med følgende overskrift:

Må melde seg inn selv
Kulturdepartementet gir klar melding: Medlemmer i trossamfunn må melde seg inn selv.

Her vises det til synspunkter Fylkesmann og departement kom med for 1- 4 måneder siden, men som vel er blitt moderert en del i det siste. (NYTT: I en kommentar under ser vi at departementet nylig har bekreftet at medlemmer også i de norske folkekirkene må melde seg aktivt inn.) I slutten av artikkelen skriver også Vårt Land mer nyansert:

«Jeg registrerer at Oslo katolske bispedømme­ selv bruker ordene «diskutabelt» og «lite betryggende» om sin egen praksis. Men vi vil foreta en ny, juridisk vurdering av lovverket basert på de innvendinger som er kommet fram,» sier statssekretær i Kulturdepartementet Bjørgulv Vinje Borgundvåg.

Borgundvåg vil likevel ikke gå inn på enkeltsakene i de nordiske kirkene og Den katolske kirke. «Vi er kjent med at Fylkesmannen skal ha møter med de tre nordiske folkekirkene. Vi er ankeinstans for sakene som er til behandling hos Fylkesmannen. Det vil derfor være uryddig om jeg uttaler meg konkret om praksisen til disse trossamfunnene,» sier han.

Han gir likevel de nordiske kirkene rett i en ting: «Det er riktig at de nordiske­ kirkene i 2006, da loven ble endret, fikk en aksept for at de slapp å kontakte medlemmene de allerede hadde, men det ble ikke gitt signaler den gang om hvordan medlemsregistrene skulle oppdateres.»

Kulturdepartementet vil også vurdere om lovverket må endres. «Det er tydelig at vi må vurdere et enklere lovverk. Det har de aktuelle sakene vist,» sier han.

Oslo katolske ­bispedømme står fast på at de ikke gjorde noe ulovlig da de søkte støtte for katolikker som ikke hadde meldt seg inn selv. «Vi viser til vår rapport. Vårt syn på lovverket er begrunnet og rettslig forankret. Vi antar at KUD på tilsvarende måte vil begrunne sitt syn gjennom en forankring i de relevante rettskilder. Inntil dette skjer, har vi ikke mer å tilføye,» skriver fungerende ­administrasjonsleder i Oslo ­katolske bispedømme, Lisa Wade, i en tekstmelding.

Pasjonssøndag 22. mars – tradisjonell latinsk messe i St Hallvard

Søndag 22. mars kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i Oslo, i St Hallvard kirkes kapell.

Det er pasjonssøndag som feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

Messens inngangsvers lyder slik: «Døm meg, Gud, og før min sak mot det vanhellige folk; frels meg fra urettferdige og svikefulle mennesker; for du, Gud, er min styrke. Send ut ditt lys og din sannhet, så de kan følge meg og føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger.»

Messens evangelium er fra Johannes 8, 46-59, og åpner slik: «På den tid sa Jesus til jødeflokken: «Hvem av dere kan overbevise meg om noen synd? Men sier jeg dere sannheten, hvorfor tror dere meg ikke? Den som er av Gud, hører Guds ord. Derfor hører dere ikke, fordi dere ikke er av Gud.» … … «

I den tradisjonelle kalenderen gjelder følgende regler for pasjonstiden, som begynner denne søndagen:

De to siste ukene i fastetiden, Pasjonsuken og Den stille uke, kalles PASJONSTIDEN etter det latinske ord passio, lidelse. Kirken går inn i sorgen over den lidelse og død som venter Herren. Med søndag Septuagesima ble gledesangen Gloria in excelsis og jubelropet Alleluja borte fra Kirkens liturgi, og nå viker den lille doxologi (Gloria Patri – ære være Faderen) som ellers legges til salmen i inugangsverset og etter håndtvettingen. Også salmen Judica i trinbønnen faller bort. Bare på de fester som feires i pasjonsuken, leses Gloria Patri og Judica. – Som et uttrykk for sorg tilhyller Kirken alle kors og altertavler med fiolette slør, korsene fra og med 1. Pasjonssøndag inntil korshyldingen på Langfredag, bildene inntil Gloria i messen Påskeaften.

USA TODAY skriver om den tradisjonelle latinske messen

Det er en viss interesse for den tradisjonelle latinske messen (som ble erstattet av dagens vanlige katolske messe på slutten av 60-tallet), men jeg vil vel selv ikke uttrykke denne interessen så tydelig som det kjente nyhetstidskriftet USA TODAY. De skriver:

Fifty years after the traditional Latin Mass was abandoned by the Roman Catholic Church, it is making a comeback.

The Second Vatican Council ruled a half-century ago this month that the Mass could be said in local languages while the priest faced the congregation. The longer Latin Mass involved elaborate choreography, and the priest’s back was toward the pews.

In 2007, Pope Benedict XVI formally allowed the majestic Latin Mass to be more accessible to congregations. Since then, participation has mushroomed. ….

….. «There is a movement among young Catholics to know, discover and preserve their Catholic heritage, and the traditional Latin Mass fits in with that,» said Joseph Kramer, a Rome-based priest and longtime advocate of the Latin Mass. «I think they are drawn to the liturgical richness of the past.»

Though figures on attendance at Latin Masses are not available, there is evidence interest is growing. The International Una Voce Federation, lay groups associated with the Latin Mass, said member organizations are growing in all parts of the world.

«I think people are drawn to the Mass’ beauty and depth and its internal coherence,» said James Bogle, president of the federation.

Les hele artikkelen her.

Blir pave Frans ikke sittende særlig lenge?

Vi har lest ulike nyhetsmeldinger de siste dagene, som pave Frans kommer til å gå av om ikke mange år. Man bør ikke stole på alt som står i avisene eller på nettet, for ofte misforstår journalistene en hel del. Men når det gjelder internasjonale katolske nyheter, stoler jeg alltid på John Allen. Og han skriver 14/3 om denne saken:

Pope Francis marked the second anniversary of his election on Friday with yet another blockbuster media interview, this one with the Mexican network Televisa. One headline from the conversation with veteran Vatican reporter Valentina Alazraki focused on his expectations for a short papacy.

As he has on other occasions, Francis hinted that he doesn’t expect to be around very long. “I have the feeling that my pontificate will be brief … four or five years. I don’t know, even two or three,” he said. The pontiff called this nothing more than a “vague sensation.”

“Maybe it’s like the psychology of the gambler who convinces himself he will lose so he won’t be disappointed, and if he wins, he’s happy,” Francis said. “But I feel that the Lord has placed me here for a short time, and nothing more … But I always leave the possibility open.”

This isn’t the first time the pontiff has augured a short reign. …..

Allen legger til at paven har snakket om dette bare når han har blitt direkte spurt om det, at han var 76 år da han ble valgt, og at alle husker meget godt hvordan pave Benedikt abdiserte for to år siden. Så skriver han videre:

And yet … if you want a five-star, banner headline-style insight about this pope, here it is: Beneath his humble, simple exterior lies the mind of a brilliant politician. He’s a media- and politics-savvy figure, and so the question has to be asked: What political advantage does Francis derive from publicly suggesting he’ll have a short shelf life?

Three points suggest themselves.

1. Mobilizing his base
First, it helps Francis mobilize his base by dropping hints that they may not have very long to take full advantage of having him at the top of the system. …

2. Putting off the opposition
Logically speaking, forecasts of a short papacy might have the same impact on his opposition, but in fact, they may actually have the effect of encouraging it to bide its time. …

3. Making the job manageable
The third advantage Francis may derive from talking about a short papacy is making the job more manageable for himself.

As it’s come to be understood in our time, the papacy is really an impossible post. …

Les mer hos John Allen selv.

Er det virkelig nødvendig å melde seg inn i sitt eget kirkesamfunn i Norge?

Vårt Land skriver i dag at den finske og den islandske (i tillegg til den svenske, som vi hørte om før) kirke har skrevet inn medlemmer i sin kirke i Norge uten å spørre dem personlig om det er i orden, og at de aldri hadde trodd at de gjorde noe galt (siden disse personene jo er medlemmer i den svenske/finske/islandske kirke).

Den islandske kirken sier følgende om dette:

… Det vil også være en kjempebyrde for menigheten dersom de må legge om medlemsregistreringen slik at alle islendingene som flytter til Norge må melde seg inn selv.

Marcussen regner med at det vil ta ett til to år å bygge opp et medlemsregister som følger kravet om aktiv innmelding. Menigheten vil bli nødt til å ansette personer for å kontakte alle medlemmene. I tillegg kommer utgifter til for eksempel porto. «Alt må bygges opp på nytt. I mellomtiden vil vi få mindre inntekter», sier hun.

Den islandske menigheten mener Fylkesmannen er velinformert om hvordan medlemslistene lages – både i forarbeidet da tilskuddsordningen ble endret i 2006, og i årene som er gått. Derfor er de overrasket over den drastiske endringen av lovtolkningen.

– Dette er en så omfattende endring at dersom den er korrekt, bør det stilles spørsmål ved om den burde vært gjort i lov eller forskrift. Vi må også få varsel i god tid og tilstrekkelig frist til å legge om rutiner.

Vårt Land skriver også noe om mangel på informasjon:

Årets rundskriv fra Kulturdepartementet om tilskuddsordningen er tydelig på at medlemmene selv må melde seg inn:

«For at en person skal kunne bli registrert som tilhørende et trossamfunn utenfor Den norske kirke etter trossamfunnsloven, må vedkommende selv melde seg inn eller bli innmeldt av foreldrene eller vergen hvis han/hun er under 15 år.»

Problemet for de nordiske kirkene er at denne formuleringen er ny av året. Hverken i rundskrivene fra 2014, 2013, 2012 eller 2011 er innmeldingsmetoden berørt.

– Det kan virke som om denne formuleringen er snekret for å ramme praksisen til Den katolske kirke, sier Thor Gardarsson, advokat tilknyttet menigheten.

Det kan godt tenkes at Vårt land har fått denne informasjonen også fra andre, men for en uke siden (3/3) sendte jeg følgende informasjon til flere av Vårt Lands journalister:

Muligens er det én ting dere ikke vet; at reglene om medlemskapsregistrering (som dere siterer) – første gang ble sendt ut til trossamfunnene tidlig i februar 2015, SE HER. Slik var reglene i 2014 – mye mindre presise. Og her fra 2009.

Den katolske kirke har tabbet seg ut ved å registrere mennesker uten å være helt sikre på at de er katolikker, men den enorme utvidelsen denne saken nå har fått, virker nokså .. sprø.

Det avgjørende blir jo hva Stortinget har ønsket og ønsker skal skje med skattepengene fra de hundretusener av mennesker som tilhører et annet trossamfunn enn Den norske kirke, og om det er rett å dømme folk for regler som ikke var særlig klare for så lite som noen få måneder siden.

Vårt Land avslutter artikkelen med å skrive at det med krav og egeninnmelding nå virker en hel del mindre klart: «Jeg er usikker på om selvinnmelding er et så bombastisk krav som jeg beskrev i forrige intervju, sier Helstad (hos Fylkesmannen) til Vårt Land nå.»

Opplevde pave Frans et mirakel?

John Allen skriver her om sin siste bok: «The Francis Miracle: Inside the Transformation of the Pope and the Church», at han har fått mange reaksjoner på tittelen.

Han skriver at tittelen ikke er en evaluering av pave Frans’ arbeid så langt, men:

… the point is that there’s something about this pope that can’t be adequately accounted for in terms of purely human calculations, something that requires a supernatural or mystical point of reference in order to be properly understood.

In a nutshell, the enigma is this: What accounts for the sharp contrast between Cardinal Jorge Mario Bergoglio in Argentina and Pope Francis today?

For sure, that contrast is not absolute. During his 15 years as the archbishop of Buenos Aires, Bergoglio was committed to the poor, strove to re-light the Church’s missionary fires, and lived a life of gospel simplicity. All are traits he’s carried into the papacy.

Yet there clearly is a difference in style and personality, because the Bergoglio of Argentina was nobody’s idea of a pop culture sensation.

The cardinal rarely appeared in public and almost never gave formal interviews. When he did have to take the public stage, friends would call him “shy” and critics “boring.” Nobody came away saying he turned the world on with his smile. In fact, it’s hard to find a photo of a beaming Bergoglio taken before his election two years ago.

Neither was he the spontaneous, shoot-from-the-hip sound bite machine the world sees today. He came off as more controlled, more circumspect, always preferring to operate quietly behind the scenes rather than in public view.

When I asked her in April 2013 what she made of the change, Maria Elena Bergoglio, the pope’s only surviving sibling, said jokingly: “I don’t recognize this guy!”

Allen skriver også om en kardinal som har snakket med pave Frans, og som har en forklaring på denne dramtatiske personlighetsforandringen:

“Over Christmas 2013, a veteran Latin American cardinal who has known Bergoglio for decades made an appointment to see his old friend in the Santa Marta, the hotel on Vatican grounds where the pope has chosen to reside. (He lives in Room 201, a slightly larger room than the one he stayed in during the conclave that elected him, giving the pontiff enough space to receive guests comfortably).

“The cardinal, who didn’t wish to be named, said he looked at Francis and, referring to the exuberance and spontaneity that are now hallmarks of his public image, said to him point-blank: ‘You are not the same man I knew in Buenos Aires. What’s happened to you’?

“According to the cardinal, this was Francis’ answer:

“ ‘On the night of my election, I had an experience of the closeness of God that gave me a great sense of interior freedom and peace,’ the cardinal quoted the pope as saying, ‘and that sense has never left me.’ ”

Les hele artikkelen her.

Inter Oecumenici – 7. mars 1965

Dokumentet Inter Oecumenici ble utgitt av Consilium (komiteen nedsatt for å implementere Vatikankonsilets bestemmelser om liturgien) 26. september 1964, og bestemmelsene i dette dokumentet skulle tre i kraft 1. søndag i fasten kommende år, 7. mars 1965. Det var altså dette dokumentet som fikk pave Paul VI til å feire den første messen (stort sett) på italiensk denne dagen.

Om bruk av morsmålet sier Inter Oecumenici:

57. For Masses, whether sung or recited, celebrated with a congregation, the competent, territorial ecclesiastical authority on approval, that is, confirmation, of its decisions by the Holy See, may introduce the vernacular into:

a. the proclaiming of the lessons, epistle, and gospel; the universal prayer or prayer of the faithful;
b. as befits the circumstances of the place, the chants of the Ordinary of the Mass, namely, the Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus-Benedictus, Agnus Dei, as well as the introit, offertory, and communion antiphons and the chants between the readings;
c. acclamations, greeting, and dialogue formularies, the Ecce Agnus Dei, Domine, non sum dignus, Corpus Christi at the communion of the faithful, and the Lord’s Prayer with its introduction and embolism.

Missals to be used in the liturgy, however, shall contain besides the vernacular version the Latin text as well.

58. The Holy See alone can grant permission for use of the vernacular in those parts of the Mass that the celebrant sings or recites alone.

59. Pastors shall carefully see to it that the Christian faithful, especially members of lay religious institutes, also know how to recite or sing together in Latin, mainly with simple melodies, the parts of the Ordinary of the Mass proper to them.

Og om forandringer i rubrikkene sier Inter Oecumenici bl.a.:

48. Until reform of the entire Ordo Missae, the points that follow are to be observed:

a. The celebrant is not to say privately those parts of the Proper sung or recited by the choir or the congregation.
b. The celebrant may sing or recite the parts of the Ordinary together with the congregation or choir.
c. In the prayers at the foot of the altar at the beginning of Mass Psalm 42 is omitted. All the prayers at the foot of the altar are omitted whenever there is another liturgical rite immediately preceding.
d. In solemn Mass the subdeacon does not hold the paten but leaves it on the altar.
e. In sung Masses the secret prayer or prayer over the gifts is sung and in other Masses recited aloud.
f. The doxology at the end of the canon, from Per ipsum through Per omnia saecula saeculorum. R. Amen, is to be sung or recited aloud. Throughout the whole doxology the celebrant slightly elevates the chalice with the host, omitting the signs of the cross, and genuflects at the end after the Amen response by the people.
g. In recited Masses the congregation may recite the Lord’s Prayer in the vernacular along with the celebrant; in sung Masses the people may sing it in Latin along with the celebrant and, should the territorial ecclesiastical authority have so decreed, also in the vernacular, using melodies approved by the same authority.
h. The embolism after the Lord’s Prayer shall be sung or recited aloud.
i. The formulary for distributing holy communion is to be, Corpus Christi. As he says these words, the celebrant holds the host slightly above the ciborium and shows it to the communicant, who responds: Amen, then receives communion from the celebrant, the sign of the cross with the host being omitted.
j. The last gospel is omitted; the Leonine Prayers are suppressed.
k. It is lawful to celebrate a sung Mass with only a deacon assisting.
l. It is lawful, when necessary, for bishops to celebrate a sung Mass following the form used by priests.

Endelig Android 5 på min mobiltelefon

Jeg hadde ventet på det ganske mange uker, nylig ble følgende melding lagt ut på nett:

Android 5.0.2, Lollipop, on Moto G (1st Gen. & 2nd Gen.) is now rolling out in phases.
It is not yet available for pull.
If you own a Moto G, you will receive a notification on your phone when you are able to update.
Please be patient — we’ll get to you soon!

Lørdag ettermiddag var tida inne for Motorola G i Norge, og sent lørdag kveld var installasjonen på plass – med ganske store forbedringer, syns jeg. Designet er blitt bedre, flere funksjoner kan sees og brukes mens skjermen er låst, og batteriet ser ut til å vare en hel del lenger.

Norsk Wikipedia har følgende informasjon om nye funksjoner i Android 5:

Forbedret varslingssystem
Design endringer, inkludert for nylig brukte app-er
Dalvik VM ble erstattet av Android Runtime (ART) som kjører programmer raskere og er kryssplatform.
Forbedret batterilevetid (Project Volta)
5 000 nye applikasjonsgrensesnitt (API-er) for app-utviklere
Diverse bedriftsfunksjoner (Android for Work)

50 år siden første messe ble feiret på morsmålet

p_paul6_messe
7. mars feiret pave Paul VI det som regnes som første messe på morsmålet (selv om jeg tro en del ting fortsatt var på latin, som Canon). Vi leser om dette på NLM-bloggen:

On March 7, 1965, Blessed Paul VI…celebrated the first Mass in Italian in history in the parish of Ognissanti (All Saints), Rome,” Vatican Information Services tells us. … This anniversary, and the celebration of it, may seem a little anomalous—after all, the ‘new’ Mass came into force on the first Sunday of Advent in 1969. Why the celebrations now?

March 7th, 1965, was in fact the date on which the Instruction Inter Oecumenici “On the Proper Implementation of the Constitution on the Sacred Liturgy,” dated September 26, 1964, came into force. It was the first significant implementation of the liturgical reform. Hence Paul VI’s words at the beginning of his homily at Oggnisanti: “Today we inaugurate the new form of liturgy in all the parishes and churches of the world.” …

… Let us return to the church of Ognissanti on the Via Appia Nuova in Rome’s Appio-Latino quarter, and “the first Mass in Italian in history” celebrated by Paul VI (well, given the canon &c., mostly in Italian). To arrive at an extensive use of the vernacular merely 459 days after the promulgation of the Constitution on the Sacred Liturgy on December 4, 1963, was quite an accomplishment—a direct fruit of the requests submitted by the Italian bishops to the Consilium and of the prompt and positive responses it increasingly gave to such requests.

The leadership of the Consilium and, seemingly, most Italian bishops, regarded the maximum use of the vernacular as being of great importance, if not as indispensable, in achieving a participatory and truly pastoral liturgy. “The fundamental norm from today and in the future is to pray understanding every phrase and word, to complete [them] with our personal feelings, and to make them one with the soul of the community that sings with us in unison,” Paul VI said in his homily.

Indeed, reading the memoirs of the Consilium’s Secretary, Annibale Bugnini CM, it becomes clear that the question of arriving at a liturgy that was completely in the vernacular was a burning quest which left the clearly nuanced provisions of the Constitution on the Sacred Liturgy far behind (“In Masses which are celebrated with the people, a suitable place may be allotted to their mother tongue” § 54; see also § 36). Bugnini himself had to admit that “it cannot be denied that the principle, approved by the Council, of using the vernaculars was given a broad interpretation.” Indeed, he held—somewhat arrogantly—that since its introduction “millions and hundreds of millions of the faithful…have at last achieved worship in spirit and truth” and “can at last pray to God in their own languages and not in meaningless sounds.” Paul VI himself asserted that March 7th, 1965, was “a great event, that shall be remembered as the beginning of a flourishing spiritual life, as a new effort to participate in the great dialogue between God and man.” …..

Skroll til toppen