september 2014

Om den kommende bispesynoden – forskjeller mellom pave Johannes Paul II og pave Frans

Jeg lar en ganske progressiv, katolsk stemme komme til orde nå jeg her referer til en artikkel i National Catholic Reporter, som gelder seg til bispesynoden som arrangeres 5.-19. oktober 2014. Artikkelen er skrevet av skrevet av Robert Mickens:

When the Vatican held its first synod on the family in 1980, the Polish-born John Paul II — a man «from a far-away country» — had been pope for only two years. Curiously, next week’s gathering of bishops on the very same theme also comes quite early in a new pontificate. It is less than 19 months from the day a Jesuit from Argentina, «the end of the earth,» was elected bishop of Rome and took the name Francis.

The nearly 35 years that have passed between these two international meetings of bishops span a bit more than two generations. And while there is a similarity in two non-Italian popes confronting issues related to marriage and the family early in their papal ministry, their approaches could not be more different.

John Paul II was a forceful and charismatic 60-year-old, and his 1980 synod came in the wake of a determined program to crack down on dissent, put an end to open debate on thorny pastoral and theological issues, and to ensure that the world’s bishops were in lockstep with directives issued by the Holy See.

To reform-minded Catholics, his surprisingly successful effort to get all the church’s pastors singing from the same song sheet, undertaken relatively soon after the Second Vatican Council, has been devastating. Avenues for discussing and debating ways to change pastoral approaches that clearly no longer work have been tightly closed off. But this has not stemmed the widening gap that many Catholics — both priests and people — experience between themselves and the doctrinaire approach of many so-called John Paul II and Benedict XVI bishops. Nowhere is this disconnect more apparent than how their own convictions differ from the hierarchy’s official teaching and policy on family life, marriage and human sexuality.

Francis, who will soon be 78, clearly understands this. And although he professes to be a loyal «son of the church,» the Jesuit pope has decided that conversation, dialogue and, yes, even debate are healthy and necessary for the life of the community of believers. …

Pave Frans velger å opptre ganske egenrådig ved bispeutnevnelser

Sandro Magister skriver med utgangspunkt i utnevnelsen av ny erkebiskop i Chicago at pave Frans ikke ser ut til å ta så mye hensyn til hva andre mener når han utnevner nye biskoper. Han overrasket alle ved sin utnevnelse av biskop Cupich, og en del er svært så overrasket over valget:

…. So Cupich seems to be bringing Chicago back to the heyday of Cardinal Joseph Bernardin, George’s predecessor, a champion of “liberal” Catholicism in the United States and the creator of the mountainous bureaucratic machine of the episcopal conference, of which he was president from 1974 to 1977 and “dominus” until his death in 1996.

And the Bernardin era seems to be coming back thanks to a move of Pope Francis, who has taken by surprise and wrongfooted an episcopate, like that of the United States, today widely characterized by appointments made by John Paul II and Benedict XVI.

That it was a surprise can be noted from the fact that a few days before the appointment the newspaper “Our Sunday Visitor,” the most official of the American Catholic periodicals – its president is the journalist Greg Erlandson, a member of the commission for the reorganization of the Vatican media that met in Rome for the first time last week – in listing eight names of possible successors to Cardinal George did not present the one selected by pope Jorge Mario Bergoglio, that of Cupich.

The fact that the appointment wrongfooted the U.S. episcopate is evident from the results of the elections of the current president and vice-president of the episcopal conference that were held less than a year ago, in November of 2013.

At that electoral cycle, in fact, the ten candidates included Cupich. And his was considered by his colleagues the most distinctly “progressive,” ecclesiasticaly speaking, of the candidacies presented.

So then, at the first round of voting, which saw the immediate election as president of the outgoing vice-president, Archbishop Kurtz, with 125 votes out of 236, Cupich was back in seventh place with only 10 votes.

More ballots went to Houston cardinal Daniel N. DiNardo (25), Philadelphia archbishop Chaput (20), archbishop of Los Angeles José H. Gomez and of Baltimore William E. Lori (15 votes each), and New Orleans archbishop Gregory M Aymond (14).

In the two rounds of voting for the vice-presidency, Cupich was far from being elected, coming in fifth (out of nine) both at the first round, with 24 votes out of 236, and at the second, with 17 votes out of 235.

For Chicago, then, Pope Francis did not take the outlook of the local episcopate into account, unlike for example what he did in Spain, … Nor does it seem that the pope took account of the recommendations of Cardinal George, who is believed to have asked for a priest of his diocese as coadjutor. …

There is only one point on which Francis used the same procedure in Chicago as he did in Madrid and Sydney. In all three cases he proceeded with the appointment without having it discussed first by the cardinals and bishops of the congregation for bishops, …

Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 28. september

Søndag 28. september kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 16. søndag etter pinse som skal feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

Inngangsverset til denne messen er slik:

Miserére mihi, Dómine, quóniam ad te clamávi tota die: quia tu, Dómine, suávis ac mitis es, et copiósus in misericórdia ómnibus invocántibus te. (Psalm) Inclina, Dómine, auram tuam mihi, et exaudi me: quoniam inops, et pauper sum ego. Gloria Patri …. Miserére mihi …

Miskunn deg over meg, Herre, for dagen lang roper jeg til deg; for du, Herre, er mild og god og rik på miskunn for alle dem som påkaller deg. Herre, bøy ditt øre til meg og bønnhør meg; for jeg er hjelpeløs og fattig. Ære være Faderen … Miskunn deg over meg …

Om annulleing av ekteskap i Den katolske Kirke

Kirkerettseksperten Edward Peters skriver om Tribunalenes arbeid nå som bispesynoden om ekteskapet nærmer seg (selv om denne synoden ikke må få lov til å handle bare om skilsmisse og gjengifte, ifølge pave Frans og flere andre), og han skriver i et innlegg han kaller «The annulment argument: a quick guide to the two sides.»

There are basically two groups agitating for annulment reform, one saying that there are too many annulments, the other saying that there are too few. Let me suggest that (a) the first group is mistaken if it thinks the annulment problem lies in the annulment process and (b) the second group seeks not so much reform of the annulment process as its effective abolishment.

The first group (those holding that there are too many annulments), can scarcely suggest any procedural reforms (short of requiring tribunals to stamp DENIED on every annulment petition) for nothing about current canon and special law makes declaring marriage nullity easy. Under current ecclesiastical law, nullity must be proven, on specific grounds, based on sworn declarations and testimony, over the arguments of an independent officer, and confirmed on appeal. There are, that I can see, no gaps in the process through which marriage cases may slip quietly but wrongly into nullity. …

No, the objections of the first group to the number of annulments being declared is, I suggest, not to the annulment process but to the people running that process. Tribunal officers are, it is alleged, too naive, too heterodox, or just too lazy to reach sound decisions on nullity petitions; they treat annulments as tickets to a second chance at happiness owed to people who care enough to fill out the forms. How exactly members of this first group can reach their conclusion without extended experience in tribunal work and without adverting to the cascade of evidence that five decades of social collapse in the West and a concomitant collapse of catechetical and canonical work in the Church is wreaking exactly the disastrous effects on real people trying to enter real marriages that the Church has always warned about, escapes me. Nevertheless that is essentially their claim: the process needs no major reform, processors do.

Neither can the second group (those holding that there are too few annulments) credibly point to specific reforms of the annulment process for (with two exceptions …) every phase of the current annulment process is required by natural law to serve the ends of justice (and, as Pope St. John Paul II repeatedly reminded us, the annulment process is about justice—not mercy, not charity, not warm fuzzy feelings, but justice); to eliminate any of these steps would be to gut the unavoidably juridic nature of the annulment process. Natural law requires that presumptions (here, of validity) be overturned only for specific reasons (here, grounds) demonstrated by objective information (here, declarations and testimony) weighed by independent minds (here, judges) subject to review by superiors (here, appeal). Remove any of these steps and, whatever ‘process’ one is left with, it’s not a legal one. Thus I say, push proponents of the second school to be clear, and what most of them must admit seeking is the “de-juridicization” of the annulment process. It’s their right, of course, to make such a proposal, but one should not confuse calls tantamount to elimination of a process with calls for reform of a process. …. LES VIDERE HER.

Peters skriver i et annet innlegg på sin blogg om én av kardinalene som argumenterer mot kardinal Kaspers synspunkter, likevel ikke kan følges i alt han foreslår:

Cdl. Angelo Scola of Milan (not a canon lawyer but appreciative of the connection between canon law and doctrine) is the latest high-ranking churchman to come out solidly against what Sandro Magister calls the Kasper-Bergoglio proposal in regard to Communion for divorced-and-remarried Catholics. Toward the end of his essay, however, Scola offers a ‘fourth suggestion’ for dealing with the annulment problem, namely, a non-judicial canonical process wherein bishops will decide on marriage nullity petitions. Scola’s idea, I suggest, underscores the point that the annulment process does not lend itself to easy reformation. …

At biskopene skal overta annulleringsprosessen, og at dette ikke lenger skal være en juridisk prosess, syns Peters er en svært dårlig idé. LES HANS ARGUMENTER HER.

Pave Frans ønsker en ny balanse

John Allen skriver en artikkel med følgende overskrift: «Maybe Francis isn’t after a lurch to the left, but a new balance.» Her sier han først at den nye erkebiskopen i Chicago nok er litt til venstre for midten teologisk, mens den nye erkebiskopen i Sydney, Australia, er ganske så konservativ. Han legger også til at mange nye medlemmer at Vatikanets teologiske kommisjon er (dyktige teologer) tydelig konservative. Så fortsetter han:

… So, what gives? Is Francis suffering from multiple personality syndrome, or is there another explanation?

For one thing, in both the Fisher appointment and the ITC nominations, the driving force wasn’t the pope himself. Pell was the prime mover with Fisher, and the choices for the theological commission came from German Cardinal Gerhard Müller, head of the doctrinal congregation, and his staff.

Yet Francis is a hands-on pope, and he wouldn’t sign off on these decisions if he weren’t aware of what they meant.

Perhaps the best hypothesis is that what Francis is really after isn’t a turn to the left, but a new balance. He’s said he wants the church to be in dialogue with everyone, and one way to accomplish that is to ensure a mix of points of view in leadership positions. …

Kraftig debatt mellom kardinaler

Kardinal Kasper foreslo i vår at Kirken skal lette på restriksjonene (mht å motta sakramentene) for personer som er i et nytt (sivilt) ekteskap. Han har nå blitt kritisert for dette av flere andre kardinalet (i forkant av bispesynoden i oktober) og liker dette lite (fra

In an interview published Sept. 18, a proponent of changing church practice to allow such Catholics to receive Communion answered criticism from some of his fellow cardinals, suggesting they are seeking a «doctrinal war» whose ultimate target is Pope Francis.

«They claim to know on their own what truth is, but Catholic doctrine is not a closed system, but a living tradition that develops,» German Cardinal Walter Kasper told the Italian daily Il Mattino. «They want to crystallize the truth in certain formulas … the formulas of tradition.»

«None of my brother cardinals has ever spoken with me,» the cardinal said. «I, on the other hand, have spoken twice with the Holy Father. I arranged everything with him. He was in agreement. What can a cardinal do but stand with the pope? I am not the target, the target is another.»

Asked if the target was Pope Francis, the cardinal replied: «Probably yes.»

Cardinal Kasper, who will participate in the upcoming synod by personal appointment of the pope, was responding to a new book featuring contributions by five cardinals, including three of his fellow synod fathers, who criticize his proposal to make it easier for divorced and civilly remarried Catholics to receive Communion.

Kardinal Müller er en av kardinalene som går mot Kasper, men hans artikkel i den omtalte boka ble trykket i L’Osservatore Romano allerede i oktober i fjor.

Men i tillegg til kardinal Müllers bidrag til denne første boka, er det også utgitt et langt intervju med ham om samme tema (også denne på Ignatius press i USA – SE HER) Et udrag av denne boka er gjengitt på Firt Things nettsider, og der leser vi bl.a.:

Cardinal Müller: Not even an ecumenical council can change the doctrine of the Church, because her Founder, Jesus Christ, entrusted the faithful preservation of his teachings and doctrine to the apostles and their successors. The Gospel of Matthew says: “Go and teach all people everything that I commanded you” (cf. Mt 28:19–20), which is nothing if not a definition of the “deposit of the faith” (depositum fidei) that the Church has received and cannot change. Therefore the doctrine of the Church will never be the sum total of a few theories worked out by a handful of theologians, however ingenious they may be, but rather the profession of our faith in revelation, nothing more and nothing less than the Word of God entrusted to the heart—the interiority—and the lips—the proclamation—of his Church.

We have an elaborate, structured doctrine about marriage, all of it based on the words of Jesus himself, which must be presented in its entirety. We encounter it in the Gospels and in other places in the New Testament, especially in the words of Saint Paul in the First Letter to the Corinthians and in Romans. We also rely on tradition, with many writings and reflections of the Fathers of the Church, such as those of Saint Augustine. These are joined by the particular development that Scholasticism and the Magisterium made in the Councils of Florence and Trent. Lastly, a final stage in the progressive exposition of dogma is magnificently expressed for us in Lumen Gentium and, above all, in Gaudium et Spes (nos. 47–51), which are a complete synthesis that the Second Vatican Council made of the Church’s entire doctrine on marriage, including the question about divorce also.

In this regard, the Church cannot allow divorce in the case of a sacramental marriage that has been contracted and consummated. This is the dogma of the Church. I insist: the absolute indissolubility of a valid marriage is no mere doctrine; rather, it is a divine dogma defined by the Church. In the case of a de facto break-up of a valid marriage, another civil “marriage” is not permissible. Otherwise, we would be facing a contradiction, because if the earlier union, the “first” marriage, or, more precisely, the marriage, really is a marriage, the other later union is not a “marriage.” In this regard, I think we are playing with words when we speak about a first and a second “marriage.” A second marriage is possible only when one’s legitimate spouse has died or when the previous marriage has been declared invalid, whereby the preceding bond has been dissolved. Otherwise, we are dealing with what is called an “impediment of the bond.” …

Ganske tydelige ord av kardinal Müller – som er leder av Troskongregasjonen.

Forholdet mellom tro og viten

kurset i katolsk tro i St Hallvard kirke i går kveld snakket vi bl.a. om forholdet mellom tro og viten, Kompendiet til den katolske kirkes katekisme skriver slik om dette:

3. Hvordan er det mulig å erkjenne Gud ved fornuftens lys alene?

Med utgangspunkt i skaperverket, det vil si verden og den menneskelige person, kan mennesket gjennom fornuften alene med visshet erkjenne Gud som universets opprinnelse og fullendelse, som det høyeste gode og som sannhet og uendelig skjønnhet. (31-36, 46-47)

4. Er fornuftens lys alene tilstrekkelig til å erkjenne Guds mysterium?

På veien mot erkjennelsen av Gud ved fornuftens lys alene, støter mennesket på mange vanskeligheter. Faktisk kan det ikke på eget initiativ tre inn i det indre guddommelige mysterium. Derfor er det avhengig av å bli opplyst av Guds åpenbaring, ikke bare om de sannheter som overstiger menneskets forståelse, men også om de religiøse og moralske sannheter …

John Allen skriver (et stykke nede på siden) om det som skjedde 12. september 2008 – også i en egen artikkel – at det virker som pave Benedikt fikk rett mht Islam, i sitt Regensburg-foredrag, at de som kritiserte ham den gang kanskje nå må beklage. Men det bør de egentlig ikke, for pave Benebikst foredrag handlet jo ikke om Islam, men om forholdet mellom tro og viten:

… In the Catholic commentariat, there’s been discussion lately about whether Pope Benedict XVI is owed an apology for the brouhaha that broke out in 2006 over a speech he gave in Regensburg, Germany, which opened with a citation of a 14th-century Byzantine emperor linking Muhammad, the founder of Islam, with violence.

At the time, Benedict’s quotation was seen as a crass religious slur. Now, with the rise of the self-declared ISIS caliphate in northern Iraq and its bloody crackdown on religious minorities, things look a little different.

However, the revisionist take on his words risks a repeat of the fatal mistake of eight years ago, only in reverse. Aside from its second paragraph, the Regensburg speech really had nothing to do with Islam, and reading it that way distorts the point the retired pontiff was trying to make.

If you read the entire 4,000 word text – which, to this day, relatively few of the pundits commenting on it seem to have done – you’ll discover that Benedict’s primary points of reference aren’t Muslims, but rather Socrates, Duns Scotus, Immanuel Kant and Adolf von Harnack, luminaries of the Western intellectual tradition.

If Benedict was criticizing anything, it wasn’t Islam, but rather Western secularism and its tendency to limit the scope of reason to what can be scientifically and empirically verified, excluding any reference to ultimate truth.

The heart of Benedict’s argument at Regensburg was that reason and faith need each other. Reason shorn of faith, he suggested, becomes skepticism and nihilism, while faith deprived of reason becomes extremism and fundamentalism. In isolation, each becomes dangerous; to be healthy, they need each other.

In Regensburg, Benedict warned against “a reason which is deaf to the divine,” among other things pointing out that ignoring the transcendent handicaps the West in trying to engage the rest of the world, which takes religion seriously, indeed.

“Listening to the great experiences and insights of the religious traditions of humanity, and those of the Christian faith in particular, is a source of knowledge, and to ignore it would be an unacceptable restriction of our listening and responding,” he said.

Benedict XVI saw himself as a teaching pope, not a governor or a diplomat, and there’s no doubt his eight-year reign suffered because of it.

Yet as a teacher, he had an impressive record. ……

Hva slags biskoper ønsker pave Frans?

John Allen skriver om utnevnelsen av biskop Blase Cupich til ny erkebiskop i Chicago – andre skriver at dette kanskje hadde med å gjøre at Cupich kjenner erkebiskopen/kardinalen av Boston, O’Malley, og denne kardinalen er en av pave Frans’ spesielt utvalgte rådgivere. Men han skriver også om hva slag biskoper pave Frans ønsker:

… by now we have a fairly clear picture of what Francis wants.

First, he wants moderates rather than ideologues, men who will defend church teaching but whose first instinct isn’t political confrontation, and who keep lines of communication open with all camps.

Second, he wants bishops of the “Social Gospel,” meaning leaders with a special concern for the poor, for immigrants, and for those at what he’s called the “existential peripheries” of the world.

Third, he wants men who see themselves as pastors rather than bureaucrats or diplomats, shepherds who, in his memorable image, “carry the smell of their sheep” because they’re close to the ordinary people they’re called to serve.

By all accounts, that’s what Francis has got in Cupich, an Omaha native whose previous job was as the bishop of Spokane in Washington.

Tankene til Kasper-Bergoglio før bispesynoden

Sandro Magister skriver slik på denne siden; at pave Frans sannsynligvis støtter kardinal Kaspers nokså radikale tanker om å forandre Kirkens syn på skilsmisse og gjengifte:

With the synod approaching, the clash between supporters of change and defenders of the bimillennial doctrine and practice of the Catholic Church in the matter of marriage is becoming ever more heated.

The clash is being fought also and above all at the highest levels of the hierarchy, among cardinals of the first rank. In particular over the dilemma of whether or not to give sacramental communion to divorced Catholics who have remarried civilly.

The innovators have their combative leader in the German cardinal and theologian Walter Kasper. No other cardinal has yet taken sides with him publicly in a substantiated form. The only one who has promised to support him has been Cardinal Reinhard Marx, archbishop of Munich, who announced that he will bring a document to the synod signed by the German bishops in favor of the change.

But it is no mystery that Pope Francis is on Kasper’s side, although he has never publicly and clearly stated what his thinking is, but has implied this with the simple gesture of entrusting to Kasper the introductory presentation at the consistory last February, a dry run for the upcoming synod, and of “agreeing” with him – as Kasper himself revealed – on the proposals for change contained in the presentation.

On the contrary, the cardinals who have spoken out against Kasper’s ideas and in defense of the traditional doctrine and practice are numerous and prominent.

… …

Pave Alexander VI er uskyldig – i de fleste anklagene

Alexander VI, pave fra 1492 til 1503, er ofte regnet som en av de alle mest umoralske paver, med mange barn etc … , men nå har jeg nettopp hørt en (lyd)bok som viser at disse anklagene rett og slett er falske: The Borgias: The Hidden History, By G. J. Meyer, Random House, 2013

……… Again and again, Meyer contends that there’s an equally simple counter-explanation:

This aspect of the puzzle would disappear if Alexander could be shown to have been utterly cynical, without belief in the creed he professed and therefore exempt from any sense of sinfulness. He is often, even usually, depicted in exactly that way, but such an interpretation of his character is unquestionably false. He was a believer and a devout one, displaying particular devotion to the Virgin Mary and unqualified so far as we know in his acceptance of the teachings of the Church he led. It is at least possible that, while believing in damnation (he would be a remarkable fifteenth century European if he did not), he was not “dark with fear and gloom” for the simple reason that he was hopeful of escaping it and saw reason to be so.

And if so, then why all the dark tales in the first place? Again, there’s a disarmingly simple explanation:

These stories appeared when they did in part because there was a voracious one-man market for them: Alexander’s successor Julius II, Giuliano della Rovere, who had been blocked by the Borgias from winning the papal throne first in 1492 and again in September 1503 and who had spent most of the intervening years in seethingly bitter exile.

In Meyer’s version of events – which is entirely, magisterially convincing – the animus of Pope Julius was sufficient to keep the Borgia name under a cloud long enough for the Protestant Reformation to hit full swing and need for its own reasons exemplars of Catholic wickedness and duplicity …..

Problemer for eritreere

Aftenposten skriver i dag om en kristen eritreer:

Hvem er Calib Eyasu Aron?

Svaret er ifølge ham selv: En kristen eritreer som etter 12 års tvungen militærtjeneste i Eritrea valgte å flykte fra det brutale regimet.

– Jeg flyktet via Sudan til Tyrkia før jeg kom meg inn til Hellas. Da jeg fikk vite at jeg kom til å bli kastet ut derfra, kjøpte jeg et etiopisk pass for 2000 euro for å komme meg ut av Hellas. Jeg ville til Norge, dit min kone og barn hadde flyktet, sier 42-åringen.

På Svinesund ble han stoppet, og han oppga at han kun hadde et falskt pass med seg. Senere klarte han å få venner til å sende både ID-kort, utdannings- og militærbeviset hans fra Eritrea.

– Jeg har gjort det jeg kan for å bevise min identitet, sier Aron.

I 2011 fikk han opphold som konvensjonsflyktning i Norge, selv om UDI mente det var tvil om hans identitet. De konkluderer med at han er eritreer, men er ikke sikre på hans navn og alder. Derfor får han ikke noen ID-papirer på hvem han egentlig er.

Ingen vet sikkert hvor mange som er i Arons situasjon. Tall fra UDI indikerer imidlertid at det er flere tusen som rammes. …. … Siden dette er personer med opphold, men som ikke er norske statsborgere, mener UDI at de må skaffe seg pass i hjemlandet. Det er imidlertid ikke så lett:

……… Det eritreiske regimet er totalitært, og beryktet for å anse de som forlater landet og søker asyl som forrædere.

Flere av disse kristne eritreerne er katolikker (mens flere er ortodokse) og vi vet at de får en hel problemer fordi de eritreiske myndighetene ikke ønsker å hjelpe. Her får de altså ikke bekreftet sin identitet, og i sommer møtte jeg to par kristne eritreere som ikke får lov å gifte seg. Norske myndigheter krever nemlig bekreftelse fra alle innvandreres hjemland at de er frie til å gifte seg. Og siden Eritrea ikke vil utstede noen dokument som sier dette, får de ikke lov til å gifte seg i Norge, verken sivilt eller katolsk – for en katolsk vielse krever at også samfunnet aksepterer ekteskapet.

Forhåpentligvis vil norske myndigheter finne løsninger på disse urimelige problemene.

Kan kristne be til Allah?

I avisa Dagen leser vi: «Forfatter, performance-artist og prest 
Gyrid Gunnes vil utforske om det går an å be på tvers av religioner. Derfor oppfordrer hun 
besøkende til Høstutstillingen til å be til Allah.»

Vi vet at ordet Allah (som det hebraiske El / Elohim) rett og seltt betyr «gud» (og egentlig ikke spesifiserer hvilken gud man snakker om), og at kristne i noen land kaller Gud for Allah. Men det gjør vi jo ikke på norsk, der Allah bare forbindes med Islams gud. Så når mennesker i Norge (de fleste kristne) oppfordres til å be til Allah, virker det svært underlig – kristne har jo ikke bønnefellesskap med muslimer. Og at dette skal være et innslag på Høstutstillingen i Oslo er også svært underlig; for bønn er vel noe personlig/ekte, ikke en utstilling eller en performance?

Det er også underlig (og skuffende) at domprosten i Oslo syns dette er helt OK – slik uttaler hun seg til Vårt Land om dette:

– Hva tenker du om hennes deltakelse på Høstutstillingen, fungerende biskop Anne-May Grasaas?

– Dette er et spennende prosjekt som jeg tror kan åpne opp for bevisstgjøring og refleksjon.

– Opplever du det som problematisk at en prest gjør dette?

– Jeg oppfatter at Gunnes ønsker å utforske bønn som en kunstnerisk praksis for dialog. Dette kan være et krevende og overraskende prosjekt for mange. Samtidig tror jeg vi som kristen majoritet har godt av å bli utfordret som del av et moderne flerreligiøst samfunn, svarer Grasaas. Hun er domprost i Oslo og fungerer i Ole Christian Kvarmes sykefravær som biskop – og er med det Gunnes’ kirkelige tilsynsperson.

14. september – Korsets opphøyelse

Hvert år 14. september feirer Kirken festen for Korsets opphøyelse – til minne om at Jesu kors ble funnet i Jerusalem (tradisjonen sier det var i år 330 – les om det her.)


Bildet over er fra den utgaven vi bruker av den nye messeboken på engelsk. Når jeg midt under Sanctus (etter Benedictus qui venit .. ifølge tradisjonen) åpen boka der Canon I begynner, ser jeg alltid dette flotte og talende bildet.

I dag er det også årsdagen for ‘Summorum Pontificum’. Hvis man ikke vet hva det er, kan man leser HER eller HER eller HER eller HER.

Inntrykk av pave Frans


Janne Haaland Matlary siteres i Vårt Land «om den nye tid i Roma» – med ny pave. Hun sier at paven er svært populær og medienes yndling, men det er også ting hun selv har opplevd eller hørt som ikke bare er positivt:

… I kurien er meningene svært delte. En venn som er teolog og meget moderne, sier: «Han konsulterer aldri, sier bare det han vil og hvis han spør noen, er det en argentiner. Det er mangel på respekt for vårt arbeid». Det er ingen tvil om at den mektige romerske kurien er tilsidesatt, men med det er også finformuleringene av doktrine. Paven sier ting på en så folkelig måte at alle nås og forstår, men samtidig blir det svært enkle svar som ofte misforstås.

Mens forgjengeren Benedikt aldri ble medias venn da han nettopp uttalte at det ikke finnes enkle svar på kompliserte spørsmål, er denne paven noe så merkelig som populær i mediene. Men det enkle er muligens ikke alltid det beste? …

Min kritiske venn i kurien sier at paven alltid har tre poeng i sine prekener og at de alle er så enkle at enhver kan forstå dem, men at dette også skaper forvirring fordi det som sies, ikke forankres. Ja, det er vel samme oppskriften som Jesus selv brukte, for lignelsene er jo en pedagogisk metode.

Paven Frans har altså valgt en stil som er fullstendig konsistent med kjernen i det kristne budskap: pastoral omsorg og oppfordring til omvendelse, praksis fremfor ord, konsentrasjon om hovedbudskapet.

Da vi sist var i Vitenskapsakademiet, var det en liten håndskrevet lapp fra ham på spansk til oss med beskjed om å jobbe med ‘trafficking’ i alle dets aspekter, fra prostitusjon til tvangsarbeid og det som verre er. Ingen normal oppgave for et vitenskapsakademi, og innbudte talere var heller ikke de vanlige akademikerne, men folk fra søppelplukkernes og gateselgernes organisasjon i Buenos Aires. Så vi skal utvikle sosialpolitikk nå. Hva er mest nyttig; det eller vitenskaplige analyser? Det umiddelbare svaret er sosialpolitikk, men det er ikke det opplagte svaret i et lengre perspektiv. …

Prestemøte i Oslo katolske bispedømme


I disse dager er vi på prestemøte i Oslo katolske bispedømme; det er 15. året på rad jeg er med på dette møtet som arrangeres hver høst. På bildet over kan man se de fleste av oss.

I går ble det på møtet henvist til en artikkel jeg nevnte på min blogg for litt over en måned siden:

Her er en grundig artikkel skrevet av en gruppe amerikanske teologer, som tar opp spørsmålet de neste to bispesynodene skal diskutere. Artikkelen har overskriften: Recent Proposals for the Pastoral Care of the Divorced and Remarried: A Theological Assessment – og kan leses på engelsk her (pdf-fil).

Artikkelen er også oversatt til flere andre språk – se her.

En kort tekst om konfirmasjonens sakrament

I menighetsbladet for St Hallvard menighet skrev jeg nylig denne teksten om konfirmasjonens sakrament:

«Høyt elskede, la oss be Gud, den allmektige Fader, at han må utøse den Hellige Ånd over disse som han har gjort til sine barn og som ble gjenfødt i det evige livs dåp. Han styrke dem og gjøre dem likedannet med Kristus, Guds Sønn.»

Slik innleder biskopen bønnen for konfirmantene, før han holder sine hender over dem og ber om at Gud må «inngi dem den Hellige Ånd, Trøsteren. Gi dem Visdoms og forstands Ånd, Råds og Styrkes Ånd, Kunnskaps og Fromhets Ånd; Fyll dem med Gudsfrykts Ånd.» Og ved salvingen sier han til slutt til hver av konfirmantene: «Ta imot Guds gave, den hellige Ånds innsegl.»

Ikke alle katolikker er klar over hvor viktig konfirmasjonen (som i Norge også kalles fermingen) er; når man skal gifte seg, være fadder ved en dåp, stille til valg til menighetsrådet o.a., vil man alltid bli spurt om man har mottatt konfirmasjonens sakrament. Hvis man ikke er konfirmert, er man faktisk ikke blitt en «voksen»/ moden katolikk.
Konfirmasjonen fullfører egentlig dåpens sakrament, og når jeg her i Hallvardsvaka skal skrive om alle Kirkens sakramenter, og i forrige nummer begynte med dåpen, er det naturlig at jeg fortsetter med konfirmasjonen.

Starten til dette sakramentet går tilbake til kapittel 8 i Apostlenes gjerninger, der vi leser (fra vers 4) at diakonen Filip reiste til Samaria og forkynte evangeliet. Mange kom da til tro, og han døpte dem – men de mottok ikke Den Hellige Ånd. Filip reiste etterpå tilbake til Jerusalem og fortalte alt som hadde hendt til apostlene. Og da reiste apostlene Peter og Johannes til Samaria, og «la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd.»

At det var to apostler som la hendene på disse nydøpte i Samaria, har ført til at det i Den katolske kirke vanligvis er biskopene (apostlenes etterfølgere) som gir dette sakramentet – men en prest kan konfirmere hvis han får spesiell fullmakt av biskopen i hvert enkelt tilfelle. I Den ortodokse kirke fikk prestene tidlig fullmakt til å konfirmere, og derfor konfirmerer de vanligvis i forbindelse med dåpen – også spedbarn mottar der krismasjonen/ konfirmasjonen rett etter dåpen.

I Den katolske kirke varierer også konfirmasjonsalderen ganske mye; fra 7 til 16 år er standard konfirmasjonsalder i ulike bispedømmer i verden, og det er biskopen som bestemmer hvor gamle barna/ ungdommene skal være når de konfirmeres. I vårt bispedømme ønsker biskopen at konfirmantene skal være 16 (eller 15) år gamle (dvs. gå i 10. (eller 9.) klasse). Men selvsagt kan man også konfirmeres senere, om man ikke ble konfirmert i ungdomsårene. Jeg har hvert år opp mot 10 voksne som forberedes og konfirmeres i vår menighet, ofte før de skal gifte seg.

Avslutningsvis kan jeg sitere hva Kompendiet til katekismen sier om hva dette sakramentet gir; svaret til spørsmål 268: «Fermingens virkning er en særlig utgytelse av den Hellige Ånd, slik det engang skjedde pinsedag. Denne utgytelsen preger inn i sjelen et åndelig, uutslettelig merke, og fører til at dåpens nåde vokser: Den grunnfester oss sterkere i vårt barnekår hos Gud; den gjør oss sterkere til ett med Kristus og med hans Kirke; den styrker den Hellige Ånds gaver i sjelen; den gir oss særlig styrke til å avlegge vitnesbyrd om den kristne tro.»

Skroll til toppen