august 2010

Pave Benedikt våget å gjøre det

Biskop Marc Aillet har i lang tid feiret den nye messen på latin og vært opptatt av den liturgiske tradisjonen, og etter at den gamle messen er blitt «frigjort» har han også begynt å feire denne, og oppfordret til at denne brukes i sitt bispedømme.

I boka «The Old Mass and the New» skriver han om hvordan pave Benedikt våget å gjøre det mange ikke ville like; i forordet skriver han bl.a. dette:

… The Pope felt quite free to take his time. After «much reflection [and] numerous consultations» and not without having «invoked the Holy Spirit and trusting in the help of God», he made his decision: the old and new Missals are called to coexist in the Church, the first as the extraordinary form, and the second as the ordinary form, of the single Roman rite. People got upset, and certain bishops even gave warm expression to their «perplexity» . Yet after a few weeks the excitement subsided, and everyone agreed to respect a desire for communion that cannot be rejected. In any case, for the moment, no one has been inundated with requests.

For some, the motu proprio is a victory; for others, a non-event. There is no doubt it is in the first place a gesture toward «coming to an interior reconciliation in the heart of the Church», made in the direction of some of the faithful who have great difficulty in living their communion in practice. Might not this kind of disciplinary measure, which assuredly has a highly symbolic value, nonetheless have the salutary effect of drawing the attention of both pastors and faithful toward taking more trouble about the dignity and the sacral nature of liturgical celebration? Might not this motu proprio quite simply have the purpose of relaunching the liturgical movement, which, as we certainly have to admit, had become somewhat bogged down in the marshy meanderings of unbridled creativity and arbitrary distortions? That is the view I shall take in these pages. …

Ny bok: The Old Mass and the New

Explaining the Motu Proprio Summorum Pontificum of Pope Benedict XVI.

Denne boka utgis i disse dager på Ignatius Press (og jeg må prøve å få tak i den så snart som mulig), og folaget presenterer boka slik:

In July 7, 2007, Pope Benedict XVI released his motu proprio Summorum Pontificum, allowing for unprecedented freedom for priests to celebrate the so-called Tridentine Mass, now referred to as the «Extraordinary Form» of the Mass, as opposed to the Mass of Paul VI, or the «Ordinary Form». In this new book by French bishop Marc Aillet, the historical and cultural impetus for the motu proprio as well as the rich tradition of liturgical reform are explored.

As a priest of the Community of Saint Martin, which celebrates the Mass of Paul VI in Latin, Bishop Aillet has been committed to the promotion of liturgical reform that is rooted in tradition for many years. As bishop of the diocese of Bayonne in France, he has been instrumental in reintroducing the Extraordinary Form in his diocese.

En annen biskop sier om denne bokas tema:

«This motu proprio is by no means a step backward. The gesture of reconciliation it expresses calls with prophetic voice for a liturgical renewal based on an increased theological and spiritual appreciation of the principles of the liturgical reform of Vatican II.»

Pave Benedikts besøk i England og Skottland

Pave Benedikt kommer til England og Skottland i midten av september, og det har vært mye skriverier om besøket de siste månedene. har en egen side med informasjon, Damian Thompson har vært svært kritisk til planlegginga, videoen over (fra Rome Reports) er svært positiv, det fins et eget nettsted for besøket, og innlegget under lurer på om katolikker virkelig vil slutte opp om besøket:

Francis Campbell, the British Ambassador to the Holy See, spoke to the US Catholic News Service this week about the Pope’s trip. Talking about hostility in the media, he mentioned that he preferred antagonism to indifference, “because it means you’re relevant”.

The media, certainly, are not indifferent to the Pope’s trip. But are Catholics? Rumours suggest that the Mass at Cofton Park and the vigil in Hyde Park are actually undersubscribed, and that the Church is struggling to fill the space.

Some say a lack of interest was spread by the papal visit organisers when they announced that not everyone could see the Pope and that most people would have to watch him on television. Others argue that Pope Benedict XVI is not as popular among English Catholics as John Paul II was.

Still others add that Cardinal Newman does not have a broad appeal among Catholics; he is known as a brilliant writer, but few people have read his books.

On the other hand, when Pope Benedict XVI arrives in Britain, his goodness and gentleness will be evident for all to see. Many Catholics love Pope Benedict, and their voice certainly has not been heard in the run-up to his visit. ….

Pave Benedikts studenter vil studere gjennomføringen av Vatikankonsilets vedtak

Professor Ratzingers ca 40 tidligere doktorgradsstudenter samles hvert år sammen med sin tidligere professor (nå pave) for å samtale om et viktig tema. I år valgte pave Benedikt å invitere den nye lederen av vatikanets enhetsråd, erkebiskop Kurt Koch, til å forelese om «Vatican II Between Tradition and Innovation» og om «Sacrosanctum concilium and the reform of the liturgy.»

Les mer om dette hos

Cannon Beach i Oregon

Torsdag formiddag var vi flere timer på og ved Cannon Beach (det viktigste stedet for min kone ved «the Oregon Coast»); bildene under viser den berømte Haystack Rock sett fra nord og deretter fra sør.

Torsdag ettermiddag forlot vi kysten og avslutta den noe hektiske første uka av vår ferie, den siste uka skal vi besøke vår familie i Portland og Eugene – og så reise tilbake til Oslo tosdag og fredag neste uke.

Om liturgiske eksperter

En amerikansk prest skriver nokså bitende om liturgien vi har hatt de siste 40 år, selv om han er glad for den nye engelske oversettelsen av messen – og håper at messefeiring ad orientem skal komme tilbake i større grad. Her er noen sitater – les gjerne alt her i First Things:

… A genius of the Latin rite has been its virile precision, even bluntness. Contrast this with the unsettled grammar of “alternative opening prayers” in the original books from ICEL (the International Commission on English in the Liturgy), whose poesie sounds like Teilhard on steroids.

They were much wordier than the Latin collects or their English equivalents, and gave the impression of having been composed by fragile personalities who had not had a happy early home life. So too, the Prayers of the Faithful cloyingly pursued “themes” usually inspired by an undisciplined concern for air pollution and third world debt. …. ….

While I am glad for the new and more accurate translation of the Mass, which is not perfection but closer to it than one deserves in an imperfect world, a far more important reform would be the return of the ad orientem position of the celebrant as normative. It is the antidote to the tendency of clerisy to impose itself on the people. When a celebrant at Mass stops and says, “This is not about me,” you may be sure he thinks it may be about him. It would be harder for him to harbor that suspicion were he leading the people humbly to the east and the dawn of salvation. … …

“Clad in his sacerdotal vestments, [the priest] sinks what is individual in himself altogether, and is but the representative of Him from whom he derives his commission. His words, his tones, his actions, his presence, lose their personality; one bishop, one priest, is like another; they all chant the same notes, and observe the same genuflections, as they give one peace and one blessing, as they offer one and the same sacrifice.

“The Mass must not be said without a Missal under the priest’s eye; nor in any language but that in which it has come down to us from the early hierarchs of the Western Church. But, when it is over, and the celebrant has resigned the vestments proper to it, then he resumes himself, and comes to us in the gifts and associations which attach to his person. … …

The Oregon Coast

Onsdag kjørte vi hele dagen langs Stillehavs-kysten, fra Eureka til Seaside (rett sør for Astoria). Det var en (for) lang kjøretur, og mens highway 101 er ganske rask i California, går samme vei rett gjennom de fleste tettstedene oppover Oregon-kysten. Men det er en flott kyst, og ganske kjølig; såvidt over 20 grader – mens man i innlandet samme dag kan ha opp mot 40. (Og fra Florence/ the Dunes og nordover kjørte vi inn og ut av en ganske kald tåke fra havet.)

Nord-California: The Redwoods og Eureka

Tirsdag var det svært varmt i «the Bay area», og i San Jose regna man med 100 gr. Farenheit (38 C) i løpet av dagen. Varmen holdt seg også da vi kom nordover, og besøkte de berømte skogene med «Redwoods». På det ene bildet under kjører jeg gjennom et tre!

Men da vi på slutten av dagen kom til Eureka – som bl.a. er kjent for sine flotte, gamle trehus – og som ligger helt ute i havgapet, falt temperaturen fra 40 til 25 grader.

Our Lady of the Angels

Søndag var vi i høymessen i den store, nye, berømte (og noen ganger kristiserte) domkirken; Our Lady of the Angels. Det var kardinal Mahony selv som feiret messen. Jeg skriver sannsynligvis noe om messen etter hvert; her er noen bilder.

The Getty Center

Lørdag var vi hele dagen (dvs. 10 timer) på the Getty Center, et museumskompleks som ble ferdig i 1997 – og hadde kosta 1,2 milliarder dollar. Slik leser vi om senteret på Wikipedia:

The Center, which opened on December 16, 1997, is also well known for its architecture, gardens, and views (overlooking Los Angeles). Besides the Museum, the Center’s buildings house the Getty Research Institute, the Getty Conservation Institute, the Getty Foundation, and the administrative offices of the J. Paul Getty Trust, which owns and operates the Center.

Bildene under viser St Katarina av Sienas mirakuløse kommunion, og Rubens: Jesus tas ned fra korset.

Fra Los Angeles

Vi er vel framme i Los Angeles. Første kvelden var vi veldig trøtte, og la oss kl 18.30, som er kl 03.30 norsk tid – etter en ti og en halv times flytur fra Amsterdam.

Fredag var vi så hele dagen i ‘the Getty Villa‘, et museum med alle slags herligheten fra gammel romersk (og gresk) tid. Lørdag skal vi være hele dagen i ‘the Getty Center‘ – faktisk er disse to museene den viktigste grunnen til at vi kom til Los Angeles.

Et par uker på reise

Når dette leses, er jeg på flyet på vei fra Amsterdam til Los Angeles. Jeg har sein sommerferie i år, og er de neste to ukene på vestkysten av USA – fra San Diego til Portland.

Jeg skriver sannsynligvis noe underveis, for vi regner med å ha internettforbindelse de fleste steder. Men jeg lover ikke mye, for vi skal treffe familie og venner, og det er 7 år siden vi sist var i USA.

Fem prester

Dette bildet ble tatt etter p. Khiems prestevielsen lørdag 14/8-10. Jeg er litt usikker; er disse prestene gammeldagse eller moderne når de kler seg slik? Selv kler (og oppfører) jeg meg gjerne svært tradisjonelt nå jeg feirer messen – gjerne med biretta og romersk messehakel etc – men utenfor messen kler jeg meg ikke opp slik, bortsett fra i sutan ved en del anledninger. Er det en svakhet, og noe jeg snarest må forandre?

Gratulerer p. Khiem!

Nguyen Duc Khiem ble lørdag den 14. august 2010 presteviet av biskop Bernt Eidsvig Can.Reg i en fullsatt Stavanger domkirke. Etter messen samlet familie, venner og prestekolleger seg til mottakelse i idrettshallen «Ynglingen». Søndag feiret p. Khiem sin første messe i Hetland Kirke i Stavanger.

Les mer om dette på – og se flere bilder her.

Første Maria-prosesjon i Oslo

Festen for Jomfru Marias opptakelse til himmelen ble markert lørdag 14. august 2010 i Oslo med en prosesjon fra St. Hallvard kirke til St. Olav kirke. Mangfoldet i den katolske kirke kom til syne gjennom flotte folkedrakter, Mariabilder, blomster, bønner på mange språk og glede over å feire på tvers av menighetene. Turen gikk fra Enerhaugen, over Grønland opp Hausmannsgate og endte med messe i St. Olav kirke.

Er det første prosesjon i Oslo av denne typen på svært lang tid – kanskje noen av leserne har mer informasjon? Jeg har tatt med noen bilder under – se flere bilder her.

Katekismens kompendium på nett

Nå er Kompendiet til Den katolsk Kirkes Katekisme lagt ut på nett på norsk – FLOTT. Jeg har etterlyst det noen ganger (desember 2007 var første gang), men en stund ønsket forlaget at man skulle vente litt. Men nå er det på plass, og kan leses her på Selve katekismen har ligget her i mange år til fri bruk, og jeg har konsultert den ofte, selv om jeg i alle år også har hatt den trykte utgaven.

Slik lyder pave Benedikts forord til Kompendiet, da det ble utgitt 28. juni 2005:

For tyve år siden begynte arbeidet med Den Katolske Kirkes Katekisme. Det var Den ekstraordinære bispesynode i anledning av tyveårsdagen for avslutningen av Det annet Vatikankonsil som hadde bedt om dette.

Jeg er Gud Herren uendelig takknemlig for at Han har gitt Kirken denne Katekisme som i året 1992 ble godkjent av pave Johannes Paul II, min ærede og elskede forgjenger.

Denne gavens store nytte og verdi ble bekreftet ved dens brede og positive mottagelse blant biskopene. Den var i første rekke rettet til dem – som en sikker og autentisk oppslagstekst for fremstillingen av den katolske lære, og særlig for utarbeidelsen av stedlige katekismer. Katekismens betydning ble også bevist ved at den i høy grad ble velvillig mottatt i alle deler av Guds folk. De har lært å kjenne og verdsette den i de mer enn femti språk som den hittil er oversatt til.

Nå godtar og offentliggjør jeg med stor glede Kompendiet til denne Katekismen.

Kompendiet ble i oktober 2002 lidenskapelig ønsket av deltagerne i Den internasjonale kateketiske kongress. På denne måten gav de uttrykk for et utbredt behov i Kirken. Min avdøde forgjenger grep dette ønsket og besluttet i februar 2003 å sette det ut i livet. Redaksjonen ble betrodd en liten kardinalkommisjon med meg som leder. Vi fikk hjelp fra enkelte fagpersoner. I arbeidets løp ble et utkast til Kompendiet forelagt alle kardinaler og ledere av bispekonferanser. Det store flertall av dem aksepterte det og vurderte det positivt.

Kompendiet som jeg nå forelegger for hele Kirken, er en tro og sikker sammenfatning av Den Katolske Kirkes Katekisme. Det inneholder i knapp form alle vesentlige og grunnleggende elementer i Kirkens tro, og utgjør slik min forgjenger ønsket det, et slags vademecum som gjør det mulig for menneskene – enten de er troende eller ikke – å få et konkret overblikk over hele Den katolske tro. … …

Øyafestivalen over – flott sommerdag

Vi bor ikke særlig mer enn 500 meter i luftlinja fra Gamle Oslo, og har hørt konsertene fra Øyafestivalen ganske tydelig de siste dagene, både på kontoret og hjemme – uten at det har plaga oss særlig mye. I dag er det derimot stille, og det har vært en stille og solrik dag på balkongen vår. På det første bildet slapper jeg av ca kl 18 etter (søn)dagens tre messer – 09.30, 11.00 og 16.00. Neste bildet viser hvor flotte pelargoniene våre er blitt.

Neste bildet er tatt kl 20.30, ca 15 minutter før solnedgang – og det viser at sommeren allerede er på hell. For sammenlign med det nederste bildet, som er tatt 21. juni, da gikk sola forbi Holmekollen før den gikk ned.

Skjærsilden er utgangspunktet for å forstå avlaten

Jeg tenker fortsatt en del på spørsmål om avlat og skjærsild, bl.a. fordi jeg nylig fikk en e-post fra en person jeg har kjent i mange år, som kjenner luthersk teologi godt, og som også burde ha mer kjennskap til katolsk teologi. Men han skriver: «… For meg verkar læra om avlat som brot på 1.bud. … Eg forstår det som står om katolsk syn som om Gud rår for himmel og helvete, men skriftefedre og avdøde helgenar rår for skjærselden på vegne av Gud. … Å be til avdøde menneske verkar på meg som totalt heidensk avgudsdyrking. … Jesu frelsesverk er så fullkome at det er INGENTING som helgenar og andre kan gjere i tillegg. …»

Samtidig som jeg møter slike beskyldninger og misforståelser, ble jeg også minnet på pastor van der Burgs bok om «Den bibelske lære om et renselsessted» (les den her), der han bl.a. skriver (og forstår man skjærsilden, har man også muligheten til å begynne å forstå avlaten):

… Allerede før Kristi tid trodde jødene på en renselse etter døden og ba for de avdøde.

Et vitnesbyrd om det har vi i 2 Makkabeernes bok kap. 17, 43-46, hvor det berettes at Judas, føreren for Guds folk og jødelovens heltemodige forsvarer, «samlet inn to tusen drakmer sølv og sendte dem til Jerusalem til å frembære et syndoffer til forsoning for de døde, så at de matte bli forløst fra sine synder.» …

I 1 Kor. 3, 13-15 lærer Paulus uttrykkelig at det gis mindre synder som ikke fører til evig fortapelse, men som likevel har til følge at en ikke oppnår sin salighet uten først å gå gjennom en rensende ild. «Det skal bli åpenbart, hva slags verk enhver har øvet. For Dagen skal gjøre det klart: den blir jo åpenbart med ild, og hvordan enhvers verk er, skal ilden prøve. Hvis det verk en har bygget, står seg, skal han få lønn. Hvis ens verk brenner opp, skal han lide skade; selv skal han nok bli frelst, dog således som gjennom ild.» … …

Vi vil avslutte våre vitnesbyrd fra kirkefedrene med å høre den store teolog Augustin (354-430), Meget ofte (omkring 40 ganger) taler han i sine skrifter om renselsesstedet og bønnen for de avdøde. «Noen» – skriver han «lider timelige straffer bare i dette liv, andre etter døden, andre både nu og da, men før den siste dom» (De civ. Dei XXI, 13). Og han ba for seg selv: «Rens meg i dette liv, og gjør meg slik at jeg ikke trenger skjærsilden» (In PS. XXXVII, 3). At rensningen skjer ved ild, sier han flere ganger (Sml. De Gen. adv. Manich. II, 20, 30; Enchiridion 69; De octo Dulc. quæst. 12; De civ. Dei XXI, 26), men han tør ikke hevde som en trossannhet at det dreier seg om en virkelig ild. Gang på gang taler han om messeofferet som det viktige middel å hjelpe de avdødes sjeler med. «Det er Kirkens praksis, som de troende kjenner, at martyrene nevnes foran alteret, hvor det ikke blir bedt for dem. Men for de andre avdøde blir det bedt» (Serm. 159, 1, 1). Å frembære det hl. messeoffer for de avdøde er en skikk som «er overlevert fra fedrene og blir overholdt av hele Kirken» (Serm. 172, 2, 2). … …

Da Luther i 1517 slo opp sine 95 teser, var, det ikke hans mening å forkaste troen på et renselsessted. I flere av disse teser taler han om de smerter sjelene må lide i skjærsilden (sml. t. 15.16.18 og 19). I sine «Resolusjoner» (1518) til forklaring av sine teser sier han: «For meg er det helt sikkert at det finnes et renselsessted» (Weimar Utg. I, 555). Den samme faste overbevisning uttalte han i 1519 i sin «Unterricht auf etliche Artikel»: «Man må fast tro, og jeg vet at det er sant, at de arme sjeler lider en usigelig smerte og at man må hjelpe dem ved bønner, faste, almisser og andre gode gjerninger» (Weimar Utg. Il, 70). Han godkjenner bønnen for de avdøde også i en preken han holdt i 1522, 22 juni (Erl. Utg. XIII, 13), og likeledes i sitt skrift «Vom Abendmahl Christi Bekenntniss» i 1528 (Weimar Utg. XXVI, 508).

Først i året 1530 brøt Luther med læren om et renselsessted i sitt skrift «Widerruf vom Fegfeuer». Likevel erklærte Melanchton kort etterpå (samme år) i sin «Apologi for den augsburgske bekjennelse, (som ble et av de lutherske bekjennelsesskrifter): «Vi vet at de gamle taler om bønn for de døde, noe som vi ikke forbyr» (Art. 12). Og at heller ikke Luther definitivt har forkastet bønnen for de avdøde, fremgår av at han lot sin preken fra 1522, 22 juni, på nytt trykke i sin Kirkepostille i 1543, noen få år før sin død.

14. august: Den hellige Maximilian Maria Kolbe

Den hellige Maximilian Maria Kolbe ble født som Raimund Kolbe den 7. januar 1894 i den lille landsbyen Zdunska Wola ved Lódz i den russiskokkuperte delen av Polen. Han ble døpt samme dag. Hans forfedre kom fra Bøhmen, og navnet Kolbe synes å indikere germansk snarere enn slavisk opprinnelse. Dette var og er fortsatt vanlig i Polen. Han var den andre av tre sønner av de hengivne foreldrene Julius Kolbe og Maria Dabrowska. Hans eldre bror het Frans og hans yngre bror het Josef. Faren drev først som vever hjemme, men under det russiske styret fikk han økonomiske problemer. Familien måtte flytte til Lódz og deretter i 1897 til Pabianice, hvor faren ble fabrikkarbeider, og han og hans hustru strevde for å gi barna mat og klær.

Moren tilhørte helt sikkert fransiskanernes tredjeorden, og det gjorde trolig også faren. Om ikke faktiske medlemmer så var de tilknyttet ideologisk de tyve hemmelige tertiar-kongregasjonene som var etablert i russisk Polen av den salige kapusineren Honoratus Kozminski (1829-1916) for å undervise og fortsette det sosiale apostolatet blant arbeidere. Raimunds foreldre var dypt fromme og dypt patriotiske, og brødrene fikk en streng oppdragelse. Den 29. juni 1902 mottok Raimund sin første kommunion.

Som tiåring hadde han en mystisk drøm som syntes å endre den noe egenrådige guttens karakter. Den hellige Jomfru Maria tilbød ham to kroner, en hvit og en rød, renhetens og martyriets symboler. Han valgte dem begge, og Maria smilte og forsvant. Deretter viet han seg til et liv i Kristi etterfølgelse. Kjernen i hans spiritualitet ble dogmet fra 1854 om Marias uplettede unnfangelse, bekreftet av Jomfru Maria i Lourdes overfor den hellige Bernadette, som spurte hvem hun var: «Jeg er den uplettede unnfangelse». …

Dette, og mye mer, kan vi lese om den hellige Maxiimlian Maria Kolbe på – og her kan man lese om mitt besøk i hans dødscelle i Auschwitz I, 27. oktober 2008.

Skroll til toppen