januar 2014

Johannes Bosco: «Jeg har alltid arbeidet med kjærlighet»

31. januar feirer Kirken den kjente ‘underviseren’ og grunnleggeren av salesianerne, Johannes Bosco, som døde i 1888, og vi leser i dag til matutin fra et av hans egne brev:

Fra den hellige Johannes Boscos brev. – Epistolario, Torino 1959, 4, 201-203.

Jeg har alltid arbeidet med kjærlighet

Dersom vi vil dra omsorg for våre elevers sanne salighet og gjøre dem best mulig skikket til å gjøre sin plikt i livet, må dere fremfor alt aldri glemme at dere er i foreldrenes sted for disse kjære ungdommene. For deres skyld har jeg alltid arbeidet med kjærlighet, studert og utført min prestegjerning, og ikke bare jeg, men hele salesianerkongregasjonen.

Hvor ofte i løpet av min lange karriere, kjære sønner, har jeg ikke måttet minne meg selv om denne store sannhet! Det er jo så mye lettere å bli sint enn å bære over, å true en elev heller enn å overtale ham. Ja, jeg vil påstå at det passer vår utålmodighet og vår hovmodighet bedre å straffe de oppsetsige snarere enn å rettlede dem med fast og kjærlig hånd.

Jeg anbefaler dere den kjærlighet Paulus opptrådte med overfor sine nydøpte, og som ofte drev ham til å gråte og bønnfalle når han fant dem lite lydhøre og opprørske mot hans kjærlighet.

Ta dere i vare slik at man ikke tror dere handler i sinne. Når man utmåler straff, er det vanskelig å bevare den sinnsro som er nødvendig for at det ikke skal oppstå mistanke om at vi handler for å vise vår autoritet eller for å gi utløp for sinne.

La oss betrakte som sønner dem vi har i vår varetekt. La oss stille oss i deres tjeneste, så å si, på samme måte som Jesus gjorde, han som kom for å adlyde, ikke for å befale. La oss sky alle former for herskesyke, og la oss ikke herske annet enn for bedre å tjene.

Det var jo slik Jesus forholdt seg til apostlene. Han bar over med dem, uvitende og rå, ja, til og med lite trofaste, som de var. Han opptrådte med slik velvillighet, fortrolighet og vennlighet overfor syndere at noen undret seg, andre ble forarget, og atter andre fattet håp om at det var mulig å få tilgivelse hos Gud. Og derfor befalte han oss å være milde og ydmyke av hjertet.

De er våre sønner. Når vi irettesetter dem, må vi derfor la alt sinne fare, eller i det minste tøyle det slik at det nesten er slukket. Intet opprør i sinnet, ingen forakt i øynene, ingen sarkasme i munnen, men barmhjertighet i øyeblikket og håp for fremtiden, slik det sømmer seg sanne fedre som virkelig forsøker å rettlede og forbedre.

I alvorlige forseelser er det bedre ydmykt å be til Gud enn å la ordene flomme. Slikt sårer sinnet til dem som lytter, og er de skyldige til ingen nytte.

«Intet eksempel på dyd er fraværende fra korset»

Til matutin i dag, 28. januar, minnedagen for den hellige Thomas Aquinas, leste vi denne enkle betraktingen om Jesu korsdød:

Fra St. Thomas’ foredrag over den apostoliske trosbekjennelse. – Collatio 6 super «Credo in Deum».

Intet eksempel på dyd er fraværende fra korset

Hvorfor var det nødvendig at Guds Sønn led for oss? Det var meget nødvendig, og vi kan anføre to årsaker til det: For det første for å gi oss et botemiddel mot synden, for det andre for å gi oss en modell å handle etter. Som botemiddel fordi vi gjennom Kristi lidelse får sonet den straff vi har gjort oss fortjent til ved å synde. Men hans eksempel er ikke til mindre nytte, for Kristi lidelse er nok til helt og fullt å, sette sitt preg på hele vårt liv. Den som vil føre et liv i fullkommenhet, behøver ikke å gjøre noe annet enn å forsmå det som Kristus forsmådde på korset og strebe etter det som Kristus der etterstrebet. Intet eksempel på dyd er fraværende fra korset.

Vil du ha et eksempel på kjærlighet? «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.» Det var jo nettopp det Kristus gjorde. Og har han da gitt sitt liv for oss, bør det ikke falle oss tungt å utholde hvilken lidelse det skal være, for hans skyld.
Vil du ha et eksempel på tålmodighet, finner du ikke noen større enn den på korset. Tålmodigheten er stor på to måter: Enten ved at noen utholder lidelser som er store, eller fordi man utsetter seg for lidelser som kunne ha vært unngått, uten å gjøre det. Kristus utholdt stor lidelse på korset, og han bar den tålmodig, for »da han led, truet han ikke»; «han ble ført som en sau for å ofres og han åpnet ikke sin munn.» Kristi tålmodighet på korset er altså stor: «La oss med tålmodighet løpe til den kamp som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, tålmodig led på korset, uten å akte på vanæren.»

Vil du ha et eksempel på ydmykhet, da se på den korsfestede, for Gud lot seg dømmes av Pontius Pilatus og tas av dage.

Vil du ha et eksempel på lydighet, da følg ham som ble Faderen lydig inntil døden: «Likesom de mange er blitt syndere ved det ene menneskes», det vil si Adams, «ulydighet, så skal også de mange bli rettferdige ved den enes lydighet.»

Vil du se et eksempel på forakt for jordiske goder, da følg ham som er «kongenes konge og herrenes Herre», «ham som alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede i», der han henger på korset, naken, forhånet, spyttet på, pisket, kronet med torner og til sist lesket med eddik og galle.

La deg derfor ikke beta av klær og rikdom, for «de delte mine klær mellom seg»; ikke av æresbevisninger, for jeg opplevde hån og slag; ikke av hederstegn, for «de flettet en krone av torner og satte den på mitt hode»; ikke av nytelse, for «de gav meg eddik å drikke i min tørst.»

Vaticanum 2 og liturgireformen

NLM-bloggen (NLM=The New Liturgical Movement) leser jeg et interessant (og litt dristig) innlegg om Vatikankonsilet og den påfølgende liturgireformen. For noe katolikker er den nye liturgien (på morsmålet) det eneste forbinder med konsilet skriver Peter Kwasniewski. Men selvsagt tok konsilet opp mange andre spørsmål, skriver han, og det som skjedde med liturgien årene etter konsilet var egentlig noen annet (eller mye mer) enn det biskopene hadde bedt om. Slik skriver han:

Pope John Paul II pointed out: “For many people, the message of the Second Vatican Council was perceived principally through the liturgical reform” (Vicesimus Quintus Annus, 12).

That’s just the problem in a nutshell, isn’t it? If the liturgical reform itself was bungled—and, in the wake of the scathing critiques of Gamber, Ratzinger, Nichols, Lang, Mosebach, Robinson, Reid, et alia, it is no longer intellectually honest to think that it was not, in some very important respects—and, what is worse, if its implementation was still further compromised by the prevailing secularism of the environment into which it was launched, one must ask: What version, or rather, what caricature, of Vatican II did those many people perceive whose idea of the Council came, perhaps exclusively, from the liturgical revolution?

They took in little or nothing of the authentic doctrine of the Council—the salubrious doctrine that, according to John XXIII’s intention and the very words of Vatican II itself, fully accorded with the teaching of former ecumenical councils, especially those of Trent and Vatican I. … …

… What is necessary today is to show, patiently, persistently, and accurately, with the humility and confidence born of careful study, that the fathers of Vatican II did not desire or ask for the liturgical reform that came out of Bugnini’s Consilium, that the Novus Ordo Missae is not in full accord with Sacrosanctum Concilium, and that the teaching of the sixteen official documents of Vatican II supports rather than dismantles traditional Catholic theology and piety. …

Katolikker må alltid gifte seg med tillatelse fra Kirken

Hvis en katolikk ikke gifter seg i Den katolske Kirke (eller i alle tilfeller med tillatelse fra Kirken) regnes han/hun ikke som gyldig gift, men for protestanter (og medlemmer i andre trossamfunn) gjelder ikke en slik ekstraregel – som ble innført ved konsilet i Trent. (Jeg lærte selv om dette da jeg var på katolsk presteseminar i London året 1997-98, i lutherske prestestudier tas ikke ekteskapet opp i noen særlig grad.) Den kjente kirkerettseksperten Edward Peters skriver i et blogginnlegg (som delvis handler om noe annet) følgende:

For more than 50 years, a quiet undercurrent of (if I may put it this way) solidly Catholic canonists and theologians has been questioning whether canonical form—a remedy that nearly all would agree has outlived the disease it was designed to cure (clandestine marriage)—should be still be required for Catholics or whether the price of demanding the observance of canonical form has become too high for the pastoral good it might serve.

Canonical form is an immensely complex topic. It has huge ramifications in the Church and it has major reverberations in the world. I am not going to discuss those here. But if the upcoming Synod on the Family and Evangelization is looking for a topic that needs, in my opinion, some very, very careful reconsideration, that topic would be the future of canonical form for marriage among Catholics. There is still time to prep the question for synodal discussion.

I et senere innlegg skriver han mer om hvorfor bispesynoden om ekteskapet til høsten bør ta opp dette temaet – i 9 punkter. Og han begynner på denne måten:

1. Canonical form, as a requirement for the validity of marriage, is only about four hundred years old; it has been universally demanded in the Church for less than 100 years. By far the greater part of Church history did not know canonical form.

2. Canonical form was hotly debated at Trent; there were serious sacramental and canonical objections raised to imposing form.

3. Canonical form was effective at eliminating clandestine marriage in places where the requirement was imposed. Whether clandestine marriage is still a great social problem is obviously a question. …. ….

«Vær samstemte i Kirken»

Til matutin denne søndagen leste vi fra «Brevet til efeserne» av den hellige Ignatius, biskop av Antiokia og martyr.

Samklang i enighet

Måtte jeg alltid få ha glede av dere, dersom jeg er verdig. Det er verdig og rett på alle måter å forherlige Jesus Kristus, han som har herliggjort dere, slik at dere kan være forenet i felles lydighet mot biskopen og presteskapet, og slik være helliget i alt.

Jeg gir dere ikke noen befalinger, som om jeg skulle være noen. For selv om jeg er lenket for Navnets skyld, er jeg ennå ikke blitt fullkommen i Jesus Kristus. Det er først nå at jeg begynner å være disippel, og det er som deres medelev jeg taler til dere. Det er jeg som burde salves av dere med tro, tilrettevisning, tålmodighet og overbærenhet. Men siden kjærligheten til dere ikke tillater meg å tie, har jeg altså satt meg fore å formane dere slik at dere handler i samsvar med Guds vilje. For Jesus Kristus, han som er livet for oss alle, er Faderens vilje. På samme måte er biskopene over hele jorden innsatt i Jesu Kristi vilje. Derfor er det riktig av dere å gjøre slik biskopen vil, slik dere jo også gjør. Deres presteskap, som bærer sitt navn med rette og er Gud verdig, er like samstemt med biskopen som strengene på en harpe. Jesus Kristus lovsynges ved deres enighet og innbyrdes kjærlighet. Ja, dere må alle sammen være et kor som er samstemt i enighet, tar tonen fra Gud og med en røst synger for Faderen gjennom Jesus Kristus, slik at han både kan høre dere og forstå at dere er hans Sønns lemmer ved de gode gjerninger dere gjør. Det er dere altså til stor nytte å leve i uklanderlig enhet, slik at dere alltid kan ha del i Gud. Siden jeg en kort stund kunne nyte godt av samværet med deres biskop — ikke på det rent menneskelige, men på det åndelige plan — priser jeg dere desto lykkeligere som til stadighet lever inderlig forenet med ham, slik Kirken er forenet med Jesus Kristus og Jesus Kristus med Faderen, slik at alt kan være samklang i enhet.

Ta ikke feil! Den som befinner seg utenfor helligdommen, går glipp av Guds brød. Dersom en eller to menneskers bønn har så stor kraft, hvor stor makt har da ikke biskopens og hele Kirkens? Den som ikke kommer dit hvor alle kommer sammen, han opptrer hovmodig og har allerede dømt seg selv. For det står skrevet: «Gud bekjemper de hovmodige.» La oss da legge vinn på ikke å gå biskopen imot, slik at vi er lydige mot Gud.

Pave Benedikt fjernet mange hundre prester som var overgripere

Dagbladet skrev om dette i går, og den kjente katolske reporteren John Allen skriver også grundig om dette:

Facing a virtually unprecedented examination of its record on child sexual abuse by a U.N. panel, a senior Vatican official today asserted that the Catholic church wants to be «an example of best practice» in the prevention of abuse.
Italian Archbishop Silvano Tomasi, the Vatican’s representative to the United Nations in Geneva, spoke this morning to the Committee on the Convention of the Rights of the Child, a 1989 United Nations treaty which the Vatican ratified in 1990.

Although the U.N. panel has no power to compel the Vatican to do anything, its body of experts is expected to make recommendations after the day-long hearing. In effect, today marks the first time senior Vatican officials have appeared before an independent body to defend the church’s handling of the abuse scandals that have erupted over the past decade.

The seriousness with which the Vatican is taking the process is reflected in the fact that it dispatched not only Tomasi but also Maltese Bishop Charles Scicluna, who served for ten years as the Vatican’s top sex abuse prosecutor and is widely seen as a leading reformer. … …

Pave Benedikt har vært en veldig viktig peerson mht at overgriperne skal stoppes og straffes, og dette uttrykkes bl.a. slik:

An AP review of the reference books shows a remarkable evolution in the Holy See’s in-house procedures to discipline pedophiles since 2001, when the Vatican ordered bishops to send cases of all credibly accused priests to Rome for review.

Then-Cardinal Joseph Ratzinger took action after determining that bishops around the world weren’t following church law to put accused clerics on trial in church tribunals. Bishops routinely moved problem priests from parish to parish rather than subject them to canonical trials — or turn them into police. … …

… According to the 2001 norms Ratzinger pushed through, the Congregation for the Doctrine of the Faith reviews each case sent to Rome and then instructs bishops how to proceed, either by launching an administrative process against the priest if the evidence is overwhelming or a church trial. At every step of the way the priest is allowed to defend himself. …

Livsvisdom

Dette leste vi Matutin tirsdag i første uke i det alminnelige kirkeår, fra Fra Jesu Siraks sønns visdoms bok 11,11-28

Stol på Gud alene

Den ene sliter og strever og har det travelt, men alt blir bare verre; en annen har det tungt og trenger hjelp, er fattig på styrke og rik på armod; men Herren ser til ham i nåde, reiser ham opp av fornedrelsen og bringer ham ære, så mange må undre seg over ham.

Medgang og motgang, liv og død, armod og rikdom — alt kommer fra Herren. De gudfryktige får Herrens gaver i varig eie; det han har behag i, vil for alltid ha fremgang. Eti mann kan bli rik ved sparing og gjerrighet, men hva har han igjen for det? Om han sier: «Nå vil jeg slå meg til ro og nyte det jeg har samlet» — så vet han ikke når tiden kommer, når han må avstå sitt gods til andre og dø.

Utfør det som er pålagt deg, gå opp i det og bli gammel mens du gjør din gjerning. Undre deg ikke over synderens medgang, men stol på Herren og gjør ditt arbeid. For det er ingen sak for Herren å gjøre den fattige rik på et blunk. Herrens velsignelse er den gudfryktiges lønn, brått kan han la sin velsignelse blomstre. Si ikke: «Hva mer har jeg bruk for? Hva mer kan jeg skaffe meg nå?» Si ikke: «Jeg har det jeg trenger; hva ondt kan vel ramme meg nå?» Motgang glemmes på lykkens dag; og på motgangens dag glemmes lykken. For det er ingen sak for Herren å gjengjelde et menneske etter dets ferd den dagen det dør. En kort stunds ulykke fjerner minnet om gode kår; når mennesket dør, skal dets livsferd bli kjent. Pris ingen lykkelig før han er død, på sin utgang skal mennesket kjennes.

«Pave Frans: Abort er avskyelig bruk-og-kast av liv»

Norske (nett)aviser trykker i dag denne «nyheten» som om det skulle være en nyhet (bl.a. VG her), og NTBscanpix har også laget en video om dette – se under.

Det går ikke klart frem i den norske mediavirkeligheen når og hvorfor pave Frans sa dette (og heller ikke hva han ellers sa), men Vatikanradioen har en grundig oppsummering av hva paven sa under sitt årlige møte med alle verdens diplomater i Vatikanet i går, mandag 13/1-14:

In a state-of-the-world address to the diplomatic corps, Pope Francis on Monday urged for diplomacy and dialogue in finding solutions to conflicts in several trouble spots of the world, and condemned, among other things, the ‘culture of waste’, the horror of abortion, human trafficking, poverty, hunger, malnutrition as well as the greedy exploitation of the environment. Currently, the Holy See has full diplomatic relations with 180 states of the world. In a traditional meeting to exchange new year’s greeting with the ambassadors to the Holy See, Pope Francis recalled fraternity as the foundation and pathway to peace, the theme of his Jan. 1 World Day of Peace message, and urged for combating greed, closing in and isolation, and instead create an open society where there is room of everyone, poor and rich alike, near and afar. Noting a rise in broken families, he called for support to strengthen it. He also called for support to the elderly and the young, saying they are the hope of humanity. Talking about peace, he drew attention to Syria, Lebanon, Egypt, Iran, the Israeli-Palestinian issue, Nigeria, the Central African Republic, Mali and South Sudan. In Asia, he especially recalled 50 year of diplomatic relations with South Korea this year, and prayed for reconciliation between the two Koreas. In the Asian continent he lamented “growing attitudes of prejudice” against Christians, and said the Holy See looks with lively hope to the signs of openness coming from countries of great religious and cultural traditions, with whom it wishes to cooperate in the pursuit of the common good.” The Holy Father also drew attention to the plight of migrants and refugees, drawing attention to the situation in the Horn of Africa and the Great Lakes Region, Latin Americans bound for the United States and those from Africa and the Middle East bound for Europe. The Pope also reminded the diplomats about the threat to peace arising from “the greedy exploitation of environmental resources,” pointing to the devastating effects of natural disasters, such as by the typhoon Haiyan.

Etter dette grundige referatet kan man på Vatkianradioens nettsider lese hele pavens tale (i engelsk oversettelse).

Pave Frans’ katekese om dåpen

Pave Frans begynner nå en ny katekeserekke på onsdagsaudiensene (vi husker sikkert at pave Johannes Paul og pave Benedikt hadde flere lange katekserekker), denne nye serien skal ta for seg sakramentene, og han begynte naturlig nok med dåpens sakramentene onsdag denne uka, og sa (og han snakker faktisk så enkelt):

1. Dåpen er sakramentet som vår hele vår tro er grunnlagt på og som poder oss inn som et levende lem i Kristus og hans kirke. Sammen med nattverden og konfirmasjonen kalles disse tre sakramentene «den kristne innvielse», og er sammen som en stor sakramentale hendelse som konfigurerer oss til Herren og gjør oss til et levende tegn på hans nærvær og hans kjærlighet.

Likevel kan vi stille oss følgende spørsmål: Er dåpen virkelig nødvendig å leve som kristne og følge Jesus? Er det ikke bare et rituale, en formell handling i kirken for å gi et navn til den lille gutten eller jenta? Dette spørsmålet kan man høre. Og her er det apostelen Paulus skriver opplysende: » Vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død ? Vi ble derfor begravet med ham ved dåpen til døden, slik at som Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, kan også vi vandre i et nytt liv » (Rom 6:3-4). Derfor er det ikke en formalitet! Det er en handling som berører dypet av vår eksistens. Et døpt barn og udøpt barn er ikke det samme. En person som er døpt, og en person som ikke er døpt er ikke det samme. Vi er, etter dåpen, nedsenket i en uuttømmelig kilde til liv, som er Jesu død, den største kjærlighetshandling i hele historien, og takket være denne kjærligheten vi kan leve et nytt liv, ikke lenger prisgitt det onde, synden og døden, men leve i fellesskap med Gud og med våre brødre og søstre.

2. Mange av oss har ikke noe minne av feiringen av dette sakramentet, og det er naturlig hvis vi ble døpt like etter fødselen. Jeg har stilt dette spørsmålet to eller tre ganger allerede, her på denne plassen: hvem av dere vet datoen for deres dåp, løft hendene. Det er viktig å vite hvilken dag jeg ble oppslukt av at denne strømmen av Jesu frelse. Og jeg vil tillate meg å gi deg noen råd, ja, mer enn råd, en oppgave for i dag. Når du kommer hjem, gå og se, spør om datoen for din dåp, for på den måten du vil huske denne vakreste dagen, dåpsdagen. For å vite datoen for vår dåp er å huske en velsignet dag. Faren for å ikke vite er at vi kan miste bevisstheten om hva Herren har gjort i oss, minnet om den gaven vi har fått. Dermed ender vi opp med tanke på det bare som en hendelse som fant sted i det siste … og at det har ingen innvirkning på nåtiden.

Vi må vekke minnet om vår dåp. Vi er kalt til å leve ut vår dåp hver dag, den må være en virkelighet i våre liv. Hvis vi klarer å følge Jesus og å forbli i kirken, til tross for våre begrensninger og våre svakheter og våre synder, er det nettopp i sakramentet der vi har blitt nye skapninger og har vært kledd i Kristus. Det er i kraft av dåpen, der er vi blitt frigjort av arvesynden, vi er satt inn i Jesu forhold til Gud og Faderen, vi er bærere av et nytt håp, for dåpen gir oss dette nye håpet ……

3. Et siste punkt, som er viktig. Jeg stiller dere et spørsmål: kan en person døpe seg selv? Nei, ingen kan være selvdøpt! Ingen. Vi kan be om det, ønske det, men vi trenger alltid noen andre til å gi oss dette sakrament i Herrens navn. For dåpen er en gave som er skjenket i en kontekst av omsorg og broderlig deling. Gjennom hele historien døper en person en annen, så en til og enda en … det er en kjede. En kjede av nåde. Jeg kan ikke døpe meg selv: Jeg må spørre en annen om dåpen. … I feiringen av dåpen kan vi se de mest genuine funksjonene i Kirken, som ligner en mor som fortsetter å føde nye barn i Kristus, i fruktbarheten av Den Hellige Ånd.

La oss derfor be Herren fra våre hjerter at vi kan være i stand til å oppleve stadig mer, i hverdagen, av denne nåde som vi har mottatt i dåpen. Og at ved å møte oss kan våre brødre og søstre møte sanne Guds barn, sanne brødre og søstre i Jesus Kristus, sanne medlemmer av Kirken. Og ikke glem leksene deres i dag: finn ut, be om datoen for din egen dåp. Som jeg vet om min fødselsdag, bør jeg også vite om min dåpsdag, fordi det er en festdag.

Pavens katekese var både enkel og kort (her har jeg bare tatt bort et avsnitt i pkt 2). Hele katekesen kan leses på engelsk HER og på (originalspråket) italiensk HER.

Den revolusjonære pave Benedikt XVI

John Allen skriver om de fem viktigste katolske nyhetene som fikk minst oppmerksomhet i 2013, og på første plass blant disse setter han det faktum at pave Benedikt frivillig trådte tilbake. Her er en del av det han skriver om dette:

1. Benedict the revolutionary

Despite images of Francis as a maverick, by far the single most revolutionary act committed by a pope in 2013 came from Benedict XVI in the form of his stunning decision to voluntarily renounce his office. Sometimes lost in the shuffle amid the frenzy over Francis is that Benedict was actually the prime mover in the drama.

Benedict, of course, never had much luck when it came to PR. He came into office with a prefabricated narrative about being «God’s Rottweiler» and «the Vatican’s enforcer» and was never really able to shake it. In terms of public opinion, the difference between Benedict and Francis is perhaps best expressed this way: Under Benedict, people assumed that whatever they didn’t like about the church was because of the pope; now, they tend to think it’s in spite of the pope.

As a result, the tendency is to frame Benedict and Francis almost as matter and antimatter — tradition vs. innovation, dogmatism vs. compassion, etc. Apart from the debatable merit of those perceptions, what they ignore is that Francis would not have happened without Benedict’s decision to stand aside.

Equally notable is the way he’s handled his departure. In his final address to the cardinals Feb. 28, Benedict pledged «unconditional reverence and obedience» to his successor, and he’s held up his end of the deal. Other than a private letter he sent to an Italian atheist that was leaked by the recipient, Benedict has only been seen or heard in public when Francis has come calling or invited him to something.

Despite well-documented umbrage among some about the new direction under Francis, Benedict has done nothing to encourage a «loyal opposition» or to legitimize dissent from the new regime.

In effect, Benedict has gone from infallibility to near-invisibility, and entirely by his own choice. If that’s not a «miracle of humility in an era of vanity,» to invoke Elton John’s Vanity Fair tribute to Francis back in June, it’s hard to know what would be.

At a substantive level, several of the reforms for which Francis is drawing credit, including his cleanup of Vatican finances and his commitment to «zero tolerance» on sex abuse, amount to continuations of policies that began under Benedict.

Even if that weren’t the case, the point remains that the «Francis effect» might have been lost to history without Benedict taking a step no pope had taken in 600 years — and given the markedly different circumstances, one could argue it’s a step no pope had ever taken in quite this way. … …

Skroll til toppen