april 2009

Redaktør J M Lund i Vårt Lands verdidebatt.no: “Kondomer til besvær”

Jon Magne Lund skrev i Vårt Lands papiravis i dag en artikkel om AIDS og kondomer. Han er enig med pave Benedikt i at kondomer ikke løser dette alvorlige problemer, og det bør pavens kristikere ta inn over seg – samtidig følte han nok at han burde ta tydelig avstand fra Den katolske Kirkes prinsippielle avvisning av kondomer. Innlegget ble også publisert på verdidebatt.no, der det allerede har satt i gang en interessant samtale. Slik skriver Lund:

Ja vel – så er paven naiv som sier at kondombruk ikke vil løse hiv-/aidsproblemene. Men hans hardeste kritikere er like naive.

Mer enn en måned har gått siden pave Benedikt XVI innledet sitt besøk i Afrika med en uttalelse som provoserte en hel verden: Kondomer er ikke løsningen på den aidsepidemi som plager store deler av Afrika, de er snarere en del av problemet, Benedikt poengterte at aids er en tragedie som ikke kan overvinnes bare med økonomiske midler, og som heller ikke overvinnes ved å dele ut kondomer, som bare øker problemet. Paven vil løse problemet ved hjelp av det han kaller «en åndelig og menneskelig oppvåkning». …

… Biskopene sier i likhet med paven at avholdskampanjer er den beste måten for å bekjempe spredningen av hiv. La meg få løfte fram noen erfaringer jeg har gjort meg gjennom mange besøk i det sørlige Afrika – noen for å skrive om hiv/aids og kondombruk. Ved en rekke anledninger har jeg møtt og diskutert problemet med afrikanere. Få støtter Den katolske kirkes bastante nei til kondomer. Men svært mange sier med paven at utdeling av kondomer ikke løser aidsepidemien. Snarere poengterer de som Benedikt at det må en holdningsendring til. De prøver å overbevise folk om at de må være trofaste mot sin partner, de må vise ansvar. …

Det hvite hus kommenterer prof. Glendons avgjørelse om å ikke opptre sammen med presidenten


Mange har merka seg at Mary Ann Glendon ikke vil opptre sammen med president Obama på et katolsk universitet, pga hans svært aktive kamp for abort (se mitt tidligere innlegg). På boston.com kan vi lese følgende to reaksjoner på henne avgjørelse – og hundrevis av leser har posta sine kommentarer på samme side:

Fr. Jenkins (at Notre Dame) issued a brief reply to Glendon’s decision early Monday afternoon, saying, «We are, of course, disappointed that Professor Glendon has made this decision. It is our intention to award the Laetare Medal to another deserving recipient, and we will make that announcement as soon as possible.»

The White House also issued a reply mid-afternoon on Monday to Glendon’s decision. Jen Psaki, White House Deputy Press Secretary, said: “President Obama is disappointed by former Ambassador Mary Glendon’s decision, but he looks forward to delivering an inclusive and respectful speech at the Notre Dame graduation, a school with a rich history of fostering the exchange of ideas. While he is honored to have the support of millions of people of all faiths, he does not govern with the expectation that everyone sees eye to eye with him on every position, and the spirit of debate and healthy disagreement on important issues is part of what he loves about this country.”

Bloggen In the Light of the Law (som jeg leser en del) priser også Glendon for det hun gjør:
I see Dr. Mary Ann Glendon’s refusal to provide cover for Notre Dame’s inexcusable conferral of honors on a prominent pro-abortion politician as an application of Canon 209.1 «The Christian faithful, even in their own manner of acting, are always obliged to maintain communion with the Church», or of Canon 225.2 «According to each one’s own condition, [laity] are also bound by a particular duty to imbue and perfect the order of temporal affairs with the spirit of the gospel and thus to give witness to Christ, especially in carrying out these same affairs and in exercising secular functions.»

The evil that ND President Jenkins and his Board of Trustees committed has, Deus laudetur, occasioned one of the most striking displays of episcopal fortitude I can remember, mobilized hundreds of thousands of American Catholics against another quiet surrender to the Culture of Death, and effected notice to several once great Catholic institutions that it’s time, finally, to decide where they stand.

17. mai blir en vanskelig dag i Notre Dame, Illinois

USA’s mest kjente katolske universitet, Notre Dame, i Notre Dame, Illinois, har invitert president Obama til å kaste glans over semesterets store høytidelighet, når vitnemålene utdeles til studentene, søndag 17. mai. Presidenten skal også motta en æresdoktergrad fra universitetet. Problemet med dette er at den amerikanske bispesynoden svært tydelig har sagt fra at katolske institusjoner ikke bør ære noen som handler diekte imot katolsk morallære – og det gjør Obama svært tydelig mht abortspørsmålet.

Mange katolske biskoper og kardinaler har kritisert det som holder på å skje, men så langt har universitetet ikke bøyd av. Amerikanske katolikker har diskutert dette i flere måneder og til og med begynt å kalle universitetet for «notre shame». I går ble problemene enda større for universitet, da det ble kjent at USA’s kanskje mest kjente og respekterte, kvinnelige katolikk, Mary Ann Glendon, som også skulle delta på denne «graduation ceremony», har trukket seg. Glendon var jusprofessor ver Harvard, hun ble svært mye brukt av pave Johannes Paul, og var fra 2007-09 USA’s ambassadør i Vatikanet.

Slik skriver Mary Ann Glendon bl.a.:

… … First, as a longtime consultant to the U.S. Conference of Catholic Bishops, I could not help but be dismayed by the news that Notre Dame also planned to award the president an honorary degree. This, as you must know, was in disregard of the U.S. bishops’ express request of 2004 that Catholic institutions “should not honor those who act in defiance of our fundamental moral principles” and that such persons “should not be given awards, honors or platforms which would suggest support for their actions.” That request, which in no way seeks to control or interfere with an institution’s freedom to invite and engage in serious debate with whomever it wishes, seems to me so reasonable that I am at a loss to understand why a Catholic university should disrespect it.

Then I learned that “talking points” issued by Notre Dame in response to widespread criticism of its decision included two statements implying that my acceptance speech would somehow balance the event …

… It is with great sadness, therefore, that I have concluded that I cannot accept the Laetare Medal or participate in the May 17 graduation ceremony.

In order to avoid the inevitable speculation about the reasons for my decision, I will release this letter to the press, but I do not plan to make any further comment on the matter at this time.

Stort debattmøte om behandling av homofile i kristen sammenheng

Det ble avholdt et debattmøte om behandling av homofile i kristen sammenheng i St Petri kirke i Stavanger i går kveld, og Aftenbladet skriver om arrangementet:
«Engasjementet for dette i Stavanger må være stort. Det er relativt sjelden, også under konserter, at vi har en så full kirke som i kveld,» sa daglig leder Bjørg Leidland i St. Petri menighet fra plassen sin bakerst i kirken.

Debattleder og sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land var ikke overrasket over det store oppmøtet. «I mine 18 år som sjefredaktør, har det aldri vært tvil om at homofilisaken, er den som vekker mest følelser.»

… Arrangøren St. Petri menighet ville sette søkelyset på hvordan samfunnet kan tilnærme seg vanskelige spørsmål uten ta fra enkeltmennesker sin tro og følelsen av å være likeverdig.

Jeg var ikke til stde på møtet, og kan ikke si noe selv om hvordan møtet gikk av stabelen (bortsett fra referatet av møtet som kan leses her), men en person har skrevt en interessant kommentar til arrangementet (på samme nettside):
Skuffande! (Innsendt av Eirikur Arildsson Melberg)

Denne kvelden var ein skikkeleg nedtur. Eg trudde me skulle få ein debatt om korleis ein betre skal kunna omtala og møta homofile i kristen samanheng, ikkje debatt om homofili er synd eller ei, der veit me jo kvar partane står! Øystein Sunde Pedersen gjorde eit tappert forsøk på dette, mens Nordbø og Høie tydelegvis berre var ute etter å rettferdiggjera sine val, og for å få aksept for dette.

Eg hadde i utgangspunktet respekt og medkjensle for Arnfinn etter den stygge ordbruken han har vorte utsett for, og eg tek på det sterkaste avstand frå slike hat-meldingar (som forøvrig ikkje er representative for NLM). Men eg må seia eg mista litt av respekten i kveld, då eg opplevde ein Arnfinn som ikkje i heile tatt var ute etter kommunikasjon og respekt, men ute etter aksept. Spørsmålet mitt er då: kvifor? Er han ikkje trygg nok i saka si til å stå for det han lever ut utan at alle skal klappa i hendene, forkasta overbevisninga si, og jubla høgt hurra?

Og det som og var særdeles sørgjeleg, var at på eit arrangement med forståelse og respekt på plakaten, tillot enkelte paneldeltakarar seg å gjera til narr andre menneske si overbevisning og forståelse av Skrifta! …

“De gjenkjente ham da han brøt brødet”

I dagens preken, med en tekst som tar utgangspunkt i møtet med Jesus i Emmaus (les tekstene her), vil jeg knytte noen tanker til hvordan vi gjenkjenner Jesus når brødet brytes i messen. Presten står foran alteret i Kristi sted, brød og vib forvandles til Kristi legeme og blod, og vi gjenkjenner ham og møter ham nesten som disiplene gjorde det i Emmaus.

Jeg vil også ta med noen tanker jeg fant om dagens tekster hos http://www.sacerdos.org, om vanskelighetene vi har for å innrømme synd (og syndens konsekvenser), problemene vi har med å forstå lidelse i våre liv, og konsekvensene av at Jesus Kristus er virkelig (ikke et spøkelse), og virkelig er til stede i vårt daglige liv. Les bl.a. følgende:

There are certain things we have difficulty accepting in the scriptures. Three of the principal ones stand out in today´s liturgy: The first two are the ineluctable reality of sin, and of suffering, in the pages of the New Testament and in the everyday experience of Christians. The third is the non-ghost status of the risen Christ: he too is absolutely real, and absolutely present to our everyday experience. In all of this we are not that different from the disciples. They also had plenty of difficulty, at least with the latter two.

It is quite understandable that we would all prefer to be without sin and suffering. In fact, it is central to God´s plan that we should reach that very desirable goal. …. The word of God is very clear that it really does exist, and in everyone´s life; and that in fact that is why Jesus died, and rose from the dead (God´s solution to the problem – the one that works). «He is an offering for our sins, and… those of the whole world». The whole of Scripture, and in particular the death of Christ, makes no sense if there is no such thing as sin.

Our problem with suffering is a little different. We don´t deny it exists. What we deny is that there is any redeeming value to it. Suffering for us is simply an evil, something to be got rid of, and fast. But, turning again to Christ´s bible class for his followers, we find him insisting to the disciples who were scandalized by the suffering of the Messiah, that this was from all eternity an essential part of God´s plan (First Reading and Gospel). This was a major change of mentality the first Christians had to undergo (they expected an out-an-out triumphant Messiah), and it remains the same for us. We all have to reach the conviction that «by way of the cross we reach the light» (Per crucem ad lucem).

It is a healthy Christian practice to acknowledge before the Lord one´s everyday sins

Rop i jubel til Gud, all jorden. Syng salmer til hans navn, lovsyng hans ære! Alleluja.

Evangelieteksten for denne 3. søndagen i påsketida tar utgangspunkt i Jesu møte med to disipler i Emmaus (se Caravaggios bilde av dette over), og går så videre og forteller om Jesu møte med apostlene i Jerusalem (Lukas 24, 35-48):
På den tid kom de to disiplene tilbake fra Emmaus og fortalte om det som hadde hendt på veien og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Mens de talte om dette, stod han selv der midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Forskrekket og engstelige trodde de det var et gjenferd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere redde? Og hvordan kan dere tvile fremdeles? Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg. Rør ved meg og se selv: Et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har.» Men fremdeles stod de der fulle av vantro og undring – de våget ikke tro for bare glede. Da sa Jesus: «Har dere noe å spise?» De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. Derpå sa han: «Det var dette jeg mente når jeg sa til dere, den tiden vi var sammen, at alt det som står skrevet om meg – i Moseloven, hos profetene og i Salmene – måtte oppfylles.» Så åpnet han deres forstand for Skriftene, og sa til dem: «Slik står det altså skrevet: Messias skal lide døden og stå opp fra de døde på den tredje dag, og så skal det forkynnes i hans navn, fra Jerusalem av ut blant alle folkeslag, at de skal vende om og få sine synder tilgitt. Om dette skal nå dere være vitner.»

Les alle søndagens tekster og bønner/antifoner.

En ganske interessant blog

Jeg har nevnt bloggen til Eyvind Skeie noen ganger før, men det er dessverre litt for lenge mellom hver gang jeg leser den. I dag har jeg lest en hel del innlegg fra mars og april i år, og finner dem ganske oppbyggelige – bl.a. er han så norsk, litt forfriskende for en prest i den svært så internasjonale katolske kirken i Norge. Han er også litt ‘pludrende’ i stilen, kanskje (som noen misliker), men er samtidig livsnær og lærerik. Han skriver bl.a. om et par begravelser:

I morgen drar Gerd og jeg til Kristiansand med bil, for å delta i begravelsen til Anne Katrine Skjevesland. Vi ble kjent med henne her på Nordstrand, hvor hun bodde med sin mann Olav og Stine og Steinar da barna var ungdommer, og våre barn var med i det samme miljøet. .. vi har skrevet noen minneord om henne, og .. jeg gjengir den siste delen av dem her:

«Gjennom sitt livsløp og sin væremåte viste Anne Katrine Skjevesland sin kjærlighet og trofasthet til sin familie, sine venner og til Guds rikes arbeid. Dette var søylene i hennes liv. Det står et vakkert, godt og rikt bilde igjen etter Anne Katrine. De som møtte henne, vil savne henne, og samtidig bære dette bildet med seg i takknemlighet.

Å Jesus, du som kjente dødens gys / og merket gravens kulde i ditt hjerte: / Kom til meg med din trøst og med ditt lys, / og del med meg min ensomhet og smerte. / Vær hos meg i min sorg og på min vei, / og gjør den til en pilgrimsvei mot deg.»

Denne begravelsen var i slutten av mars. En ferskere begravelse er denne:

Ellers tenker jeg mye på … i disse dagene. Han var en god venn, og vi bygget to hus, tett i tett, her på Nordstrand. Siden viet jeg Kjetil til Hilde, og de fikk to gutter sammen, Eirik og Sindre.
På onsdag morgen døde han, etter en lang tids sykdom, og kommende torsdag skal jeg forrette i hans begravelse i Kristiansand. Det lovet jeg ham å gjøre for en del uker siden.
Det var vemodig og uvirkelig og sitte å snakke med haml om hans egen begravelse. Men han hadde mot til å gjøre det, og så kom altså døden, altfor tidlig, i forhold til hans familieliv og det han fremdeles hadde å bidra med i mange sammenhenger. – Det blir kaldt når døden kommer. Men håpet varmer, og troen på oppstandelsen i Jesus Kristus.

En ganske interessant dag

I dag hadde jeg en fin dag, og kanskje en nokså normal lørdag i en norsk, katolsk prests liv i 2009. Kl 11.00 hadde jeg messe (på norsk) for ca 100 barn fra 1. til 7. klasse, som start på deres katekeselørdag. Vi feira minnet om evangelisten Markus, siden det er 25. april, men vi la nok mest vekt på selve oppstandelsesbudskapet (det er jo andre uke i påsketida) i sanger og i preken.

Kl 12 hadde jeg så en ekteskasforberdende samtale (på engelsk, og resten av dagen var på engelsk) med et par som skal gifte seg i Brasil til høsten. Kl 14 var det første skriftemål for de engelsktalende barna i vår menighet; 11 barn skal ha sin første hellige kommunion om to uker.

Kl 15 og kl 16 var det dåp, først med et amerikansk-japansk ektepar og deretter med et amerikansk-norsk par. I begge dåpshandlingene var det til stede barn far 6-8 ulike land fra flere kontinenter.

I dag er det fire år siden Joseph Ratzinger ble innsatt som pave Benedikt XVI

I dag er det fire år siden den uforglemmelige dagen, 24. april 2005, da kardinal Joseph Ratzinger ble innsatt som pave Benedikt XVI, i en svært høytidelig seremoni. Se flere bilder, og les mer om hva som skjedde (på engelsk) HER.

I sin tale i denne messen sa pave Benedikt bl.a følgende:
Kjære venner – akkurat nå kan jeg bare si: be for meg, at jeg må lære å elske Herren mer og mer. Be for meg, at jeg må kunne elske hans hjord mer og mer – med andre ord, dere, hele Kirken, hver enkelt av dere og dere alle sammen. Be for meg, at jeg ikke må flykte av frykt for ulvene. La oss be for hverandre, at Herren vil bære oss, og at vi kan lære å bære hverandre. …

Les hele teksten her på engelsk.

Kardinal Avery Dulles’ betydning for økumenikken

Jeg har skrevet om Avery Dulles (som døde i fjor høst) før (se her), og vil i dag ta med litt om hans betydning for økumeniske samtaler, fra en artikkel om ham i siste nummer av First Things (Why Avery Dulles Matters – av Thomas G. Guarino). Her er en liten del av artikkelen, som handler om Dulles’ økumeniske arbeid (under mine økumeniske studier for tre år siden, så jeg hvor enorm betydning Dulles hadde for de katolsk-lutherske dialogene i USA for noen tiårsiden):

Dulles’ involvement with ecumenism goes back to the 1950s – and by the Second Vatican Council’s strong endorsement of this element of ecclesial life. Vatican II’s accent on ecumenism reversed the earlier teaching of Mortalium Animos, a 1928 papal encyclical warning against the progressive movement engineered by “pan-Christians.” The papal letter was legitimately concerned that any tendency toward pan-Christianity, as it was styled, could easily devolve into a limp-wristed ecclesiology, an understanding of the Church stressing those dimensions uniting Christians while blithely ignoring the crucial elements still dividing them, leading inexorably to the thin gruel of a “lowest common denominator” faith.

But Vatican II boldly moved beyond these earlier fears, insisting that an honest and integral ecumenism benefited all Christians. For some time prior to the council, the ecumenical movement had been at the theological edges of the Church. Yves Congar, the great Dominican ecclesiologist, had written a groundbreaking book in 1937, Divided Christendom, which caused an uneasy stir among the Catholic hierarchy. Congar spoke of the gifts of Protestantism in tones that the Catholic ear was unaccustomed to hear. After Congar’s innovative work came several important dialogues with the powerful theology of Karl Barth, among which was the incisive three-volume treatment of the French Jesuit Henri Bouillard. … Dulles completed a doctoral dissertation at the Gregorian University in 1960 entitled “Protestant Churches and the Prophetic Office.” From that time until his death, Dulles was tirelessly engaged in ecumenical work.

In a significant 1968 volume, Revelation and the Quest for Unity, Dulles argued for a Catholic understanding of sola scriptura, takes welcome note of the accent on tradition found in the groundbreaking Faith and Order report of 1963, and reflected on the contributions of the Orthodox Churches to the ecumenical movement. Later, he would be an enthusiastic participant in the important dialogues between Lutherans and Catholics in the United States. The 1985 statement on justification, “Justification by Faith,” for example, remains a compelling milestone of theological reflection and agreement, one of the crucial documents setting the stage for the 1999 groundbreaking accord between the Catholic Church and the Lutheran World Federation established by the “Joint Declaration on ­Justification.”

Store oppslag i Stavanger Aftenblad om kristen homofil samboer

For snar et år siden var det store oppslag i Aftenbladet om at det det var bedre at en ung mann «var død enn homofil». Jeg skrev litt om disse oppslagene da – HER og HER. Nå har denne unge mannen, Arnfinn Nordbø, skrevet bok om det som skjedde da han stod fra som praktiserende homifil, der han forsvarer sitt syn og sin praksis ut fra Bibelen, og retter ganske sterke anklager mot sine foreldre. Aftenbladet har på nytt hatt saken på første side, se bl.a. her. I dag svarer Nordbøs bror, (Nokre ord til forsvar) og skriver bl.a. følgende:

Det er med sorg i hjarta eg ser meg nøydd til å skriva desse linjene. Grunnen er dei stadige angrepa på min familie og bedehusrørsla frå min eigen bror, Arnfinn Nordbø. Eg er ikkje i tvil om at det har vore vanskeleg for han å stå fram som homofil sambuar, og vil respektere det valet han har tatt. Likevel er eg skuffa over korleis han har kjempa for sitt syn.

I løpet av det siste året har me prøvd å vera stille i det offentlege, prøvd å seia minst mogleg som kan virka provoserande, som kan gjera forholdet til Arnfinn vanskelegare. Dette har me gjort i håp om at stormen skulle leggja seg. Men det er tydeleg at ikkje alle vil ha det stille. Eg vil derfor seie nokre ord om dei stadige angrepa og skuldingane som har kome mot meg sjølv, familien og deler av bedehusrørsla i Rogaland.

Overskrifta «Betre død enn homofil» har blitt brukt i mange av innslaga i ulike media. I den nye boka til Arnfinn kjem det fram at dette sitatet kjem frå våre foreldre. Overskrifta har blitt brukt til å generalisera tusenvis av bibeltru kristne i Rogaland. Ein hevdar indirekte at dei bedehuskristne i Rogaland ynskjer at dei homofile skal døy. Dette er så langt ifrå sanninga som ein kan kome, og må avvisast som absurd og misvisande. ….

Vatikanet foretar en læremessig vurdering av kvinnelige kongregasjoner i USA

John Allen skrev sent i går kveld (nesten litt dramatisk må jeg si, det er alvorlige spørsmål det dreier seg om) om lederne i The Leadership Conference of Women Religious i USA, som i går møtte kardinal William Levada, leder av vatikanets troskongregasjon, etter å ha blitt informert noen uker tidligere om at deres organisasjon skulle gjennomgår en «læremessig vurdering». Og han skriver videre:

… The Vatican spokesperson, Fr. Federico Lombardi, confirmed to NCR that the meeting took place, describing it as “very serene,” and said that the officers of the conference “now have all the elements for understanding the nature of this initiative.” Any further comment, Lombardi said, should come from the sisters as they pass along the information to their members.

… In the absence of public statements about the motives and scope of the new inquiry, observers have raised three basic questions:

* What prompted the investigation?
* Why is it being sponsored by the Vatican, and why by the Congregation for the Doctrine of the Faith?
* What are the possible outcomes?

Officials both in the Vatican and in the U.S. Conference of Catholic Bishops, as well as sources in religious life, spoke to NCR about these questions on background, because the officials involved are not authorized to speak publicly.

… the fact that the leadership conference is now the target of a separate doctrinal inquiry is virtually unprecedented. Vatican officials told NCR that they are not aware of another case in which the congregation has conducted a doctrinal assessment of a national-level association of religious orders.

Regarding the motives for the review, one source with the U.S. bishops’ conference said the concern is “entirely” about speakers the Leadership Conference of Women Religious has invited to address their annual assemblies in recent years, based upon the texts of those presentations posted on the conference’s Web site.

Though this official did not cite specific speakers or topics of concern, Levada’s letter pointed to three areas of doctrine that he said the congregation first flagged in a 2001 meeting with officers of the leadership conference: the ordination of women, the theology of religious pluralism, and homosexuality. Most observers believe that a principal aim of the assessment is to ensure that future speakers at the conference’s assemblies will be screened for their positions on those issues.

Helsides artikkel i Stavanger Aftenblad bygget på en eneste blog

– samt noen tanker rundt debatten om den nye ekteskapsloven.

I Stavanger Aftenblad i dag står det en artikkel av Mie Hidle om Nina Karin Monsens argumenter mot den nye ekteskapsloven, og det faktum at hun nylig fikk «Fritt Ords pris» – en artikkel som nesten fullt ut er bygd på diskusjonen på en eneste blog: www.bjornnorsk.blogspot.com – debatten fra i fjor sommer er samla HER.

Har Aftenbaldet her vært for lite kritiske når de har tatt inn en artikkel bygd på så tynt grunnlag, eller sier dette noe om bloggenes økende betydning i vårt samfunn? Jeg skal ikke ta med mange sitater fra avisartikkelen (som så bygger på bloggen), men her er litt:
«matematikeren Smestad, som i sin blogg i fjor omtalte Monsen som «filosof», i anførselstegn. … Monsen skrev: «Å kalle meg for ‘filosof’ er jo mobbing?» Smestad svarte: «Jeg forbeholder det begrepet til adferd som har betydelig varighet. At jeg ved én anledning har kalt deg ‘filosof’, vil jeg derfor ikke karakterisere som mobbing.» Monsen parerte: «Jeg vil.» Hun påpekte at redelige debattanter «forsøker å lytte og forstå».

Vel, her er noen av Monsens uttalelser om Smestad fra samme samtale: «Du er matematiker og burde være i stand til å forstå at tallet to kan telle alt som er to.» … «Du bare føler. Kanskje matematikere ofte bare føler? De kan kanskje bare tenke når de ser tall?» «Har du ex.phil.-eksamen i logikk (jeg har matematisk logikk som et av mine støttefag til magistergraden i filosofi, har undervist i logikk i nesten tyve år).» «Du er dårlig å debattere.» «Du er dårlig fordi du ikke forstår hva en lov er, når du debatterer en lov. Det gjør forhåpentligvis dine studenter og dine kolleger. Men de har ikke lært det av deg.»»

Monsen kommer ikke godt fra det i denne artikkelen i Aftenbladet, så man risikerer altså noe når man kaster seg utpå dette nye offentlige mediet som en blog er.

Jeg satt også igjen med en nokså ambivalent følelse etter å ha lest Aftenbladets artikkel; at de jeg er svært uenige med i sak likevel ser ut til å være mer saklige. Det er for så vidt ikke en ny følelse; også i fjor vår og sommer syntes jeg at mange som argumenterte mot den nye ekteskapsloven overspilte en hel del. Man prøvde å finne alle slags mulige grunner til at den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ville ødelegge vårt samfunn, men en hel av argumentene virker ganske svake for meg. F.eks. har noen sagt og skrevet etter at loven ble vedtatt: «De har tatt fra oss vårt ekteskap. Den nye loven har forandra det ekteskapet vi inngikk for mange år siden.» Men det argumentet kan jeg ikke forstå; de gifta seg med en person av motsatt kjønn, de lova hverandre troskap og kjærlighet til døden skiller dem ad. – Det løftet gjelder vel fortsatt, uten noen forandring.

Misforstå meg ikke; JEG MENER AT DEN NYE EKTESKAPSLOVEN VIL HA NEGATIVE SAMFUNNSMESSIGE KONSEKVENSER, men jeg syns mer prisnippielle og teologiske argumenter er de beste i denne debatten – som denne felles katolsk-muslimske uttalelsen fra juni -08:
«Som religiøse ledere er en av våre oppgaver å veilede mennesker i etisk-moralske spørsmål. I den sammenheng ønsker vi å markere avstand fra den foreslåtte ekteskapslov, som sidestiller homofilt med heterofilt ekteskap. Ekteskapet som institusjon har en grunnleggende plass i samfunnet, og vi vil markere avstand fra forsøk på å rokke ved dette.

Vi, de undertegnede, ønsker med denne erklæring å markere at:

1. Ekteskapet er et forhold mellom en kvinne og en mann og er en grunnleggende samfunnsordning.

2. Kvinner og menn er skapt til å utfylle og ha omsorg for hverandre i et kjærlighetsfullt samliv, som gir muligheter for å sette barn til verden og føre slekten videre.

3. Barn trenger både en mor og en far som omsorgspersoner. Forskjellen mellom kvinner og menn er ikke bare kulturbetinget, men først og fremst biologisk grunnet. Mennesket er fra begynnelsen av skapt av Gud til kvinne og mann.»

Jeg holdt selv et innlegg mot den foreslåtte ekteskapsloven i fjor, som man kan lese her.

Ola Tjørhoms kritikk av Den katolske Kirke som ‘for lite moderne’ – også trykket i St Olav tidsskrift

For litt over en måned siden skrev jeg om et innlegg Ola Tjørhom fikk trykket i Morgenbladet. Innlegget kristiserte enkelte sider ved behandlinga rundt opphevelen av ekskommunikasjonene av fire SSPX-biskoper, der også pave benedikt har sagt at noe burde ha vært gjort annerledes.

Med Tjørhom går videre og kristiserer Kirken for å være for lite moderne; noe som har ført til en debatt i flere runder i Morgenbladet og også på min blog. St Olav tidsskrift er ikke på internett, men interessert kan lese Tjørhoms artikkel i Morgenbladet.

Tjørhom skriver bl.a. i sin opprinnelige artikkel:

… … ettergivenheten overfor «høyreavvikere» står i grell kontrast til den kontante behandlingen «venstresiden» er blitt utsatt for i flere tiår. Det finnes en rekke saker hvor radikale katolske teologer har fått læreforbud eller endog er blitt ekskommunisert. Her har Joseph Ratzinger stått sentralt, spesielt i hans periode som leder for Troskongregasjonen. På dette feltet er det behov for bedre balanse innenfor kirken.

Både Benedikt og hans forgjenger, Johannes Paul II, har skapt stort rom for førmoderne og til dels antimoderne strømninger innenfor kirken. Begge disse pavene bejubles på nykonservativt hold og av hærskarer med ukritiske katolske ungdommer. Viljen til dialog med den moderne verden synes imidlertid å være begrenset. Utbredt nostalgi bidrar dessuten til at Den katolske kirke tildeles rollen som raritetskabinett i samfunnet. Dermed skiller de to nevnte pavene seg klart fra både Johannes XXIII, som innkalte Det annet Vatikankonsil, og Paul VI, den første og så langt eneste «moderne pave». …

St Olav tidsskrifts redaktør med sterkt forsvar av pave Benedikt

Siste nummer av St Olav tidsskrift kom i posten i dag, og jeg merka meg et sterkt forsvar av pave benedikt i lederartikkelen. Der kan vi bl.a. lese:
… Den måten store deler av europeisk presse i den siste tiden har behandlet (paven) på, med regelrett løgn, falske påstander, oppdiktede historier og forvrenging av sannheten er smertefullt, ikke bare for paven, men også for den jevne katolikk.

Til tross for medienes hets mot paven gjør den smakløse kritikk han må tåle fra sine egne mest vondt. Enkelte katolske grupperinger har samlet seg sammen og nærmest oppfordret til kamp mot paven. I spissen står en internasjonal gruppe innenfor Kirken som kaller seg ”We are church». Denne bevegelsen har også en liten lokal gruppe i Oslo; «også vi er kirke». Men den er heldigvis langt mindre aggressiv enn mange europeiske åndsfrender. I Tyskland og Østerrike virker det som om denne foreningen nærmest har inngått en pakt med mediene for å skade Den katolske kirkes overhode.

For sin avgjørelse om å rehabilitere fire biskoper fra piusbroderskapet, står pavens ønske om at kirken skal bli en. Han lot de 99 rettferdige bli tilbake for å redde det ene fortapte får. Det er en genuin evangelisk handling. At verden legger ham for hat på grunn av det, taler for ham og for sannheten i Jesu ord om at man må tåle forfølgelser, skal man være sanne disipler.

Jeg har ingenting med piusbroderskapet å gjøre … men gjennom den hets de nå har blitt utsatt for, kan man nesten få medlidenhet med dem. …

Det er ingen tvil om Det annet Vatikankonsilets betydning og autoritet, men når man, som mange kristne aviser i Europa, hevder at man ikke har lov til å stille seg kritisk til enkelte av konsilets tekster, begynner det å bli trangt i Kirken. Hos ovennevnte gruppe «vi er kirke» vil jeg påstå at man på enkelte punkter kan finne en sekterisk interpretasjon av Det annet Vatikankonsil. Man daterer nærmest Kirkens opphav til 1960-årene. Og bekjennelsen til fremskrittet, som for øvrig vanskelig kan begrunnes ut ifra konsilets tekster, har erstattet det kompromissløse tilsagnet Gud ønsker at vil skal gi hans Sønn Jesus Kristus. ….»

Er blogging kommet for å bli – og hvordan kan bloggene bli bedre?

For noen dager siden skrev jeg om at jeg (og andre katolske bloggere) er blitt sterkt kritisert (for å skrive om helt unødvendige og personlige ting på nettet, eller for å tillate kommentarer som ikke holder mål). Denne debatten har fått meg til å tenke litt, både på min egen blog og på kritikerne. Sistnevnte er oftest mennesker som ikke kjenner noe til blogger og nettdebatter, men de leser av og til (gjerne når de selv er blitt omtalt) litt sporadisk og usystematisk på slike nettsteder, liker ikke hva de ser, kritiserer sterkt det de har opplevd, og så trekker de seg raskt tilbake fra denne typen media.

Jeg syns det hadde vært bedre om de hadde satt seg skikkelig inn i sakene før de kritiserte dem, og at de kunne si noe annet enn at «dette nye liker vi ikke» – at de helle kunne ha engasjert seg for å lede denne nye medievirkeligheten inn i en mest mulig fruktbart spor.

I dag vil jeg nevne (som positive eksempler) to erfarne (gamle?) sentrale og samfunnsengasjerte kristenledere som nå blogger aktivt; Thor Bjarne Bore og Oddbjørn Evenshaug. Les det de skriver, og kommenter det gjerne – på deres egen blogger eller her.

Internett blir stadig viktigere

«TV er i ferd med å miste posisjonen som den viktigste og mest populære medieflaten. I stedet er det internett som vinner frem, langt raskere enn tidligere antatt.

Neste sommer vil internett for første gang stå for vårt største mediekonsum. Europeere vil ifølge ferske prognoser bruke hele 12,7 timer i uken på nettet. Til sammenligning vil vi bare sitte 11,5 timer foran fjernsynet.

… Prognosene baserer seg på utviklingen de siste fire årene, og utbyggingen av gode bredbåndstilbud til brede lag av befolkningen oppgis som hovedgrunnen til våre skiftende medievaner.

… Nedgangen i TV-titting betyr likevel ikke at forbrukere ser mindre på video- og fjernsynsinnhold. Det er bare «måten» de konsumerer dette på som har endret seg.

Analysen tar utgangspunkt i at 83 prosent av alle europeiske husholdninger nå har bredbåndstilgang. Det betyr at 390 millioner personer i Europa har internett hjemme.»

Slik leser jeg HER i dag, og jeg innser også at jeg selv ligger i forkant av denne utviklinga; i mange år har internett vært viktigere for meg enn fjernsyn, de siste tre åra har jeg nesten ikke sett på fjernsyn i det hele tatt.

Også en annen nyhet i dag bekrefter dette; at nettkirken.no blir relansert/ oppgradert. Dette nettestdet har blitt drevet av Sjømannskirken/ Den norske kirke i rundt 10 år, og får nå ensiktsløftning og en dobling av antallet prester som svarer på henvendelser. (Jeg skrev nylig også om verdidebatt.no, som Vårt Land lanserte for noe få dager siden.)

Habemus papam – Benedikt XVI

Det er i dag fire år siden Joseph Ratzinger ble valgt til ny pave og tok navnet Benedikt XVI. Her er det jeg skrev på denne dagen for fire år siden, da bloggen min var helt ny:

Litt før klokken seks tirsdag kveld kom det hvit røyk fra det Sixtinske kapell og snart begynte kirkelokkene å ringe. Da den nye paven en knapp time seinere kom ut for å hilse folket, begynte han slik:

«Kjære brødre og søstre. Etter den store Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en enkel og ydmyk arbeider i Herrens vingård.

Jeg trøster meg med det faktum at Herren vet hvordan han skal arbeide og handle, selv med utilstrekkelige redskaper, og jeg stoler særlig på deres bønner.

I gleden over vår oppstandne Herre, i tillit til hans stadige hjelp, går vi fremover, sikre på Guds hjelp. Og Maria, hans elskede mor, står ved vår side. Takk. «

En fin åpning på en ny paves virke, og jeg må si at jeg hadde håpet at Ratzinger ble vår nye pave.

Quasi modo geniti infantes, alleluia: rationabiles, sine dolo lac concupiscite, alleluia, alleluia, alleluia.

Som nyfødte barn, alleluja, søk ordets rene og ublandede melk, så dere kan vokse opp på den til frelse. Alleluja, alleluja, alleluja. 1 Pet 2,2

Dette bildet passer svært godt til dagens evangelietekst, fra Johannes 20:
Thomas (også kalt Didymos), en av de tolv, hadde ikke vært sammen med dem da Jesus kom. Da nå de andre disiplene fortalte ham at de hadde sett Herren, svarte han dem: «Får jeg ikke se merkene etter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side – da kan jeg umulig tro det.» Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket; han stod midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, og se mine hender, og kom med hånden og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror.»

Kona og jeg så dette bildet (av Caravaggio) i Potsdam (nær Berlin), da vi var i Tyskland sommeren 2004, og jeg har et bilde som kan bevise at vi var der.

Les alle søndagens BØNNER/ANTIFONER og TEKSTER. Les hva som feires etter den gamle messen HER.

Inngangsverset denne søndagen viser at dagen har som et av sine (mange) hovedtemaer, at de som ble døpt påskenatt fortsatt bærer sine hvite dåpskapper. Og de oppfordres til å vokse i troen ved å stadig drikke frelsens «rene og ublandede melk».

Hva skjer med nettstedet verdidebatt.no? Kondomdebatten fortsetter.

Jeg skrev nylig litt om Vårt Lands nye og seriøse debattforum verdidebatt.no, og om et innlegg der som støtter paven i hans uttaleser om kondomer og AIDS. Nå ser jeg at denne debatten fortsetter, ved at Ida Thomassen fortsetter å kalle paven en løgner/ at han bryter det 8. bud – se her. (Slik uttalte hun seg også for en måneds tid siden, og jeg skrev litt om her. Det er kanskje litt underlig at man skal kunne sette fram slike helt feilaktige anklager i aviser eller på nettet, selv om det er under fullt navn.)

Jeg følger med hvordan det går med Vårt Lands nye (og prisverdige) tiltak. Vil de klare å få stor nok interesse om forumet, vil debatten der bli saklig og høyverdig etc.? Man må skrive under fullt navn (med noen få unntak, ser det ut som) for å skrive der, og man må regsitere sitt mobilnummer for å få passord til å komme i gang. Det er altås ikke mulig å være anonym der, man må virkelig stå til ansvar for det man skriver.

Jeg ønsker verdidebatt.no lykke til. Og hvis de lykkes med dette konseptet, kan deres modell kanskje benyttes også av andre. Jeg tenker her på et seriøst katolsk forum (med litt tyngde og interesse bak), som jeg absulutt syns det er behov for.

Skroll til toppen