jun 182021
 

Jeg skrev nylig en anmeldelse av Karl Olav Sandnes’ bok: VAR PAULUS KRISTEN? til St Olav tidsskrift, og som da jeg i fjor høst anmeldte Halvor Nordhaugs bok: Men hva med de andre?, er det tydelig (for meg selv) at jeg irriterer meg over (det jeg selv mener er underlige) konsekvenser av luthersk teologi. Her er min anmeldelse:

Karl Olav Sandnes er medlem av og ordinert prest i Den norske (lutherske) kirke og professor i nytestamentlig teologi på Menighetsfakultet, og han har nylig utgitt en bok: VAR PAULUS KRISTEN? Har kirken forstått hans tro og teologi, på Efrem forlag.

Katolikker i vår tid har vel en forståelse av Den hellige Paulus som en av Kirkens viktigste apostler, basert på a) den store høytiden for apostelfyrstene Peter og Paulus 29. juni (og stor messe i Peterskirken og overrekkelsen av pallier til alle nye erkebiskoper), b) festen for Paulus’ omvendelse 25. januar (som er utgangspunktet for bønneuken for kristen enhet) og c) det faktum at vi leser fra et av Paulus’ brev i messen nesten hver dag gjennom hele året. (I påsketiden leser vi hver dag fra Apostlenes gjerninger, der 2/3 av kapitlene handler om Paulus.) Så når boken har tittelen «Var Paulus kristen?», oppleves det svært underlig/sært.

Vi forstår selvsagt at spørsmålet er retorisk ment, og at det egentlig dreier seg om hva slags forhold Paulus hadde til jødefolket etter at han i Damaskus forstod at Jesus virkelig var jødenes lovede Messias – en problemstilling jeg kommer tilbake til. Men likevel synes jeg ikke bokens tittel fungerer særlig godt.

Denne boken er også fremmed for oss katolikker fordi den gjengir en protestantisk forståelse av Paulus som den personen som klart forkynte at vår frelse avhenger bare av vår tro, og ikke av våre gjerninger. Dette var jo noe Martin Luther understreket svært så sterkt, og som derfor har gjennomsyret nesten alle protestantiske teologers lesning av Paulus. Men vi katolikker opplever at Luthers sterke frykt for lovgjerninger kom fordi han misforstod Den katolske kirkes lære på dette punktet, og vi ser når vi leser Paulus en god balanse i hans fremstilling av tro og gjerninger.

Jeg kan også legge til en personlig grunn til at denne boken ikke appellerte veldig sterk til meg; at jeg som teologistudent langt foretrakk språklige og eksegetiske studier foran den systematiseringen av en forfatter eller et skrifts innhold som er typisk for bibelteologien – og også denne boken.

Når dette er sagt, er Sandnes’ bok svært godt skrevet og redigert, og han har utvilsomt svært god oversikt over teologers Paulus-forskning de siste 40-50 årene – sannsynligvis har han bedre oversikt over dette enn nesten noen andre i Norge.

Sandnes skriver om det gamle og det nye «perspektivet» på Paulus innenfor forskningen, og det han kaller «Paulus innenfor jødedommen». Her synes jeg det «nye perspektivet» er mest interessant, og der sier man at Paulus’ utgangspunkt var at han var misjonær for folkeslagene, at han skrev mye om praktiske utfordringer og det var slik hans teologi kom til uttrykk. Sandnes går inn for dette perspektivet, men han tar etter min mening ikke klart nok avstand fra det «gamle perspektivet» som helt siden Luthers tid har dominert lesningen av Paulus’ brev.

Det «gamle perspektivet» på Paulus er nemlig svært tydelig styrt av Luthers syn på at vi er frelst av nåde alene, og at gode gjerninger – både i jødisk forstand og i katolsk forstand – ikke har noen plass. Også for oss katolikker er det tydelig Paulus kjempet for at de hedningkristne ikke skulle underlegges en jødisk lovforståelse, men vi tenker selvsagt ikke at Paulus skulle ha noen problemer med den balanserte katolske forståelsen av samspillet mellom nåden og gode gjerninger. Det ser ut til å være dette tydelige protestantiske synet på lov og gjerninger, som fortsatt er tydelig hos Sandnes, som ødelegger min lesning av denne boken.

Boken tar i nokså stor grad opp diskusjonen om forholdet mellom jødedommen og den fremvoksende kristne kirken. Dette er et viktig spørsmål som har opptatt meg lenge, men jeg er vant til (og foretrekker vel) å studere det som en del av tidlig kirkehistorie og ikke så mye som en del av Paulus-studier.

Sandnes sier i noen intervjuer i forbindelse med lanseringen av boken at det selvsagt blir feil å si at Paulus ble omvendt ved Damaskus, dvs. omvendt til en slags moderne kristen tro. For meg er det like klart at man gjerne kan kalle Paulus opplevelse ved Damaskus en omvendelse, for han skiftet fullstendig syn på om Jesus var den lovede Messias/Kristus eller ikke – men han var selvsagt like mye jøde også etter at han kom til tro på Jesus som Messias. Vi katolikker ser nok på Kirken som mer dynamisk enn mange protestanter gjør. For hos er det tydelig at mange ting gradvis utviklet seg (strukturen med apostler/biskoper, prester og diakoner, pavens rolle, forholdet mellom grupper som gradvis ble til den katolske og den ortodokse kirke, mange stridigheter og splittelser i Kirken, det som i vesten ble den protestantiske reformasjonen etc.), og det er vel knapt noen katolikker som vil tenke på Kirken på Paulus’ tid som lik Kirken i vår tid.

Karl Olav Sandnes har altså skrevet en solid bok om Paulus, etter et langt arbeidsliv som Paulus-forsker, og det er litt trist at jeg ikke helt klarer å ta innholdet til meg.

des 172020
 

Jeg skrev for en måneds tid siden en bokanmeldelse av Harald Olsens HELLIG STED, som nå er blitt publisert i St Olav tidsskrift. Her er det jeg skrev:


Interessant, lærerik og krevende bok om det hellige

Da jeg begynte å lese Harald Olsens bok: HELLIG STED. Pilegrimsmål – Helligstedsopplevelse – Trosmøte, på Efrem forlag, tenkte jeg på mine møter med ham i Arendal, der jeg bodde fra 1988 til 1994 og han var Kultursjef fra 1990-92. Der møtte jeg ham først og fremst som medlem av Freedom Quartet, fire mannsstemmer og to dyktige musikere, bl.a. Geir Gundersen og Sigvald Tveit.

Harald Olsen har en spennende og variert utdannelse og bakgrunn; cand. real. fra Universitetet i Oslo, og deretter vitenskapelig arbeid, skolearbeid, kulturarbeid og som direktør ved Kunsthøyskolen i Oslo og til sist seniorrådgiver ved Høyskolen i Agder. I veldig mange år har han også vært engasjert i åndelige spørsmål og pilegrimsferder. Han har skrevet bøker om Den østlige pilegrimsvei 2000, Frodig fromhet i vest, keltiske helgenlegender 2000, Keltisk åndelighet 2002, Pusterom, fellesskap om stillhet og fordypelse 2004, Ørkenvind, arven fra ørkenens fedre og mødre 2008, Havets pilegrimer 2013, og enda noen flere bøker.

Boken starter med en svært lang, grundig og faktisk ganske krevende åpningsdel, der begreper som pilegrimsferd og hellig sted blir definert. Om pilegrimsferder kan vi lese (s 15):
Pilegrimsvandring kan karakteriseres gjennom følgende tre komponenter: veien, helligstedet og møtet med mysteriet. I den kristne pilegrimsbevegelsen har det til alle tider vært en spenning i hva som har vært den viktigste begrunnelsen for pilegrimsferden: valfartsmålet eller ferden i seg selv. Vektleggingen av disse to sidene ved pilegrimsferden har variert over tid, har vært forskjellig i ulike miljøer og har ikke minst vært bestemt av hva som har vært begrunnelse og motiv for pilegrimsferden. I de tilfellene der man søkte helbredelse eller åndelig inspirasjon og fornyelse, var valfartsmålet viktigst. Der hvor pilegrimsferden var en botshandling, kunne ferden i seg selv, med dens fysiske krav og ofte strabasiøse utfordringer, være hovedpoenget. …

I praksis handler ikke denne boken så mye om pilegrimsreiser som om hellige steder. Også i definisjonen av det begrepet åpner Olsen med en kristen forståelse (s 17):
I den bibelske virkelighetsforståelse er hellighet – både i Det gamle og Det nye testamentet – ensbetydende med guddommelig. Hellighet beskriver Guds unikhet, det som konstituerer Guds natur. Hellighet er ikke bare en egenskap ved Gud, men er selve Guds vesen. Siden Gud alene er hellig, kan ikke noe annet eller noen annen være hellig i seg selv. Hellighet og guddommelighet kan derfor bare benyttes om personer eller steder i en avledet eller sekundær betydning. Personer og steder er hellige kun i tilknytning til det guddommelige. Steder kan bare kalles hellige i kraft av deres relasjon til Gud.

Går vi ut i et større faglig landskap, kan noen av religionsvitenskapens klassikere fortsatt være til god hjelp, og et verdifullt utgangspunkt … …

Etter dette går Olsen over til å presentere synspunkter til kjente religionsvitere som Rudolf Otto, Mircea Eliade og flere andre. Han tar opp utviklingen av hellighetsbegrepet gjennom tidene, ser på forskjellen mellom katolsk/ortodoks og protestantisk forståelse av hellige steder, ser på den keltiske forståelsen av hellighet, på forholdet mellom sakramenter og det hellige, på hvilken betydning stillhet har i møte med det hellige, om at hellige steder kan kalles «tynne steder» og mange flere ting. Denne bokens første del – Hellig sted, identitet og betydning – er på 90 sider og er ganske kompakt lesning. Hans litteraturliste er på ca. 250 verker, de fleste ganske tykke og grundige bøker. Olsen har vært opptatt av hellige steder i mange tiår og satt seg grundig inn i stoffet.

Det fører etter min mening til at denne innledende delen nok kan bli for kompakt og krevende for mange lesere. Forfatteren ser her også på utviklingen av og historien til noen hellige steder, som Lourdes og Jerusalem. De 11 sidene han bruker til å gå gjennom Jerusalems historie er kanskje det jeg er minst fornøyd med i boken, siden jeg nok ser litt annerledes på historiske møter mellom kristne og muslimer enn det boken presenterer – og Olsen tar også opp møtet mellom disse religionene andre steder, som i Damaskus og Cordoba.

I bokens andre del (på ca. 150 sider) tar Olsen oss med til flere interessante hellige steder, 12-14 steder, og her synes jeg to kapitler er mest interessante. Det første av disse er om klosterøya Iona på den skotske vestkysten. Ionas viktigste historie begynte i 563 e.Kr. da den irske munken Columba sammen med tolv disipler slo seg ned der. Etter en tid utviklet klosteret på Iona seg til en stor klosterfamilie med kloster i Irland og Skottland (bl.a. Lindisfarne), senere utvidet til Shetland, Orknøyene og Island. Kanskje dette også var utgangspunktet for Sunniva og hennes ledsageres reise til Selja, skriver Olsen.

Det er også interessant å lese om det åndelige senteret og hellige stedet Tao Fong Sang i utkanten av Hong Kong. Dette arbeidet ble startet av sørlendingen Karl Ludvig Reichelt (1877-1952) som begynte som norsk misjonær i Kina i 1903. Olsen skriver slik om hva som skjedde med ham (s 204):
Sommeren 1905 hadde Reichelt en opplevelse som skulle få varige konsekvenser for hans virke i Kina. Han besøkte det berømte Weishan-klosteret, et av landets viktigste buddhistiske helligdommer, med over 400 munker. Han ble tatt vel imot i klosteret, og opplevde også åpenhet og mottakelighet hos munkene. Men han hadde en smertelig opplevelse av ikke å kommunisere, ikke finne klangbunn for sitt budskap, og at dette skyldtes hans egne begrensninger. Det utløste en krise hos den unge misjonæren, og opplevelsen ble starten på en livslang fordypning i taoistisk og buddhistisk religiøsitet og tradisjon, for å kunne gjøre sitt eget budskap sant og ekte kinesisk.

Reichelt startet etter dette gradvis opp med en ny type misjonsarbeid (og mine tanker gikk med en gang til jesuitt-misjonærers arbeid i Kina fra 1580), mer preget av dialog og i nokså stor grad preget av buddhistiske og konfusianske tradisjoner. I 1922 startet han et senter i Nanjing i Kina som i 1930 ble flyttet til Hong Kong og fikk navnet Tao Fong Sang, «Fjellet som Kristus-vinden blåser fra». Reichelts nye fokus i arbeidet førte til et brudd med Det norske misjonsselskap i 1925, og Buddhistmisjonen oppstod, fra år 2000 heter denne Areopagos. Olsen har mange ganger besøkt det åndelige senteret utenfor Hong Kong og skriver 25 sider om det.

Boken beskriver også Frans og Klaras Assisi og Hildegard av Bingens Disibodenberg ganske grundig, men her har jo vi katolikker også mange andre gode beskrivelser. Noen ganger synes jeg nok beskrivelsene av de hellige stedene fokuserer litt for mye på bakgrunnsinformasjon og historie, heller enn selve opplevelsen av stedene, men det er ikke noen alvorlig kritikk.

Harald Olsen er ikke selv katolikk, men beskriver oftest Den katolske med sympati og forståelse, selv om ikke beskrivelsen av vår Kirke alltid er helt presis. En viss manglende forståelse merker man f.eks. i bokens siste kapittel, et kloster, Deir Mar Musa («den hellige Moses Etioperens kloster»), som ligger litt nord for Damaskus i den syriske ørkenen. Dette gamle og forfalne klosteret ble på 1990-tallet gjenopplivet av Fader Paolo Dall’Oglio, en syrisk-katolsk prest. Han gjorde mye godt arbeid der og hadde også god og nær kontakt både med muslimene i området og med kristne pilegrimer, men i beskrivelsen av gudstjenesten i klosterkirken leser vi at «brød og vin blir gitt/sendt rundt til alle» (s 241, to sitater fra Peter Halldorf). Men her snakker vi ikke om den hellige kommunion, men om det de ortodokse og østlige katolske kaller Antidoron («i stedet for gaven»), brød og vin som er velsignet, men ikke konsekrert, og deles ut til alle vanligvis mot slutten av liturgien. Men Olsen ser ut til å antyde at man her har et åpent nattverdbord.

Alt i alt vurderer jeg Hellig sted som en interessant, lærerik om til tider krevende bok.

P. Oddvar Moi

nov 042020
 

Jeg skrev for noen uker siden en anmeldelse til St Olav tidsskrift av boka “Men hva med de andre?”. Bladet er nå utgitt og jeg presenterer mine tanker her:

En underlig forståelse av «gjerningskristendom»

Halvor Nordhaug er en dyktig biskop i Den norske (lutherske) kirke og har nylig skrevet en bok: MEN HVA MED DE ANDRE? Kristendommen og religionene, på Vårt land forlag. Det er «en forholdsvis enkel bok», som Nordhaug selv skriver, og den tar opp flere spørsmål om hvordan mennesker med forskjellig gudstro og kristentro kan omgås og forstå hverandre. Men det spørsmålet som har fått mest oppmerksomhet, og som boken starter med, er (satt litt på spissen) hva som skal skje på dommens dag med dem som ikke er kristne?

Nordhaug nevner fire modeller for hvordan forholdet mellom kristendommen og andre religioner kan forstås: Eksklusivismen (ingen frelse uten ved Jesus Kristus), Inklusivismen (også tilhengere av andre religioner kan frelses gjennom Jesu Kristi frelsesverk), Pluralismen (alle religioner er likeverdige) og Partikularismen (religionene er bare ulike måter å forstå den samme Gud på).

Nordhaug skriver at en «streng» eksklusivisme sier at bare de som tror på Jesus Kristus kan bli frelst, og derfor var den norske misjonsbevegelsen så nødvendig, for «hedningene» ville gå fortapt om de ikke fikk høre om Jesus. En «myk» eksklusivisme derimot lar spørsmålet om evig frelse stå åpent «for dem som ikke har hørt evangeliet», og ligger derfor nokså nær inklusivismen.

Katolikker bekjenner seg til en «myk» eksklusivisme eller inklusivisme, og 2. Vatikankonsils dokument Lumen gentium, art. 16 omtaler dette presist og vakkert (og dette er også sitert i Den katolske kirkes katekisme, nr. 847):

« … de som uforskyldt er uten kunnskap om Kristi evangelium og hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte – og under nådens impulser prøver å gjennomføre Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet – kan nå frem til den evige frelse. Og det guddommelige Forsyn vil ikke nekte den nødvendige hjelp til frelse til dem som ikke har hatt muligheter for å nå frem til en bevisst gudserkjennelse, men som, selvsagt ikke uten Guds nåde, strever for å leve rett. Alt det gode og sanne som finnes hos disse blir av Kirken betraktet som forberedelse for evangeliet og en gave fra Ham som opplyser ethvert menneske for at det til slutt skal eie livet. ….»

Dette er en forståelse som det oppleves ganske opplagt for oss katolikker å slutte oss til; for Gud er ikke urettferdig og dømmer ikke mennesker til evig fortapelse bare fordi de aldri har fått høre om Kristus. De vil få en mulighet etter døden (på en måte som bare Gud kjenner til) til å ta stilling til Kristi frelsesverk. I et dokument i år 2000, Dominus Jesus, gjentok Vatikanet dette, men presiserte at selv for slike mennesker som møter evangeliet først etter døden, er det bare pga. Kristi frelsesverk at de kan oppnå evig frelse.

Også for Nordhaug virker dette som en riktig forståelse, og han skriver på s 22-23: «Dette høres på mange måter sympatisk ut. Likevel, blir ikke denne katolske løsningen litt vel moralistisk? Er det bare fromme og oppriktige som innlemmes i frelsen? Jeg kan ikke fri meg fra inntrykket av at dette strider mot selve grunntonen i evangeliet: Ingen blir frelst ved gjerninger.»
Det er når jeg leser dette at jeg som katolikk (det er i år 26 år siden jeg gikk fra å være lutheraner til å bli katolikk) blir ganske sjokkert, for er man så redd for gode gjerninger at man ikke en gang kan gi mennesker «selvsagt ikke uten Guds nåde» muligheten til å svare på en positiv måte på Guds kall?

Mine mange år borte fra Den lutherske kirke får meg altså til å undres over en slik forståelse av «gjerningskristendom». Det virker helt urimelig for meg at det skal være noe problem at de som «søker Gud av et oppriktig hjerte» og forsøker å gjøre godt mot andre mennesker, skal få glede av at de slik svarer på Guds nåde og Guds kall. For det er dette Nordhaug her ser ut til å avvise.

Implisitt i den katolske forståelsen her er vårt syn på den naturlige åpenbaringen, som betyr at også før mennesker får kjennskap til Guds direkte åpenbaring (i Bibelen) vet de (fra naturen) noe om en guddom og om visse moralske prinsipper. Luthersk teologi har lite plass til en slik naturlig åpenbaring, og dette kan være med og forklare hvorfor Nordhaug ikke egentlig forstår det katolske synet på frelse for mennesker som i sitt jordiske liv ikke har hørt om Kristus.

Når vi leser videre i boken, ser vi at Nordhaug får problemer når han avviser denne katolske og «sympatiske» forståelsen av hva som skal skje i det evige liv med mennesker som ikke har hørt evangeliet; han har problemer med å finne en annen modell han kan stå inne for.

På slutten av dette hovedkapittelet skriver han på s. 64 at han «har prøvd seg fram med to andre løsninger: forkynnelse etter døden eller frelse for alle (apokastasis)». Han synes forkynnelse etter døden løser de fleste problemene, men om dette skriver han også problematiserende: «Men vi kan jo undres på hvem som etter døden vil svare nei til et budskap om evig liv?» (s. 65) (Om dette tenker jeg, at når han som lutheraner ikke i det hele tatt kan snakke om gode gjerninger, må jo både onde og gode få samme tilbud om evig liv.) Han ender dermed opp med å noe nølende gå inn for synet at alle mennesker blir frelst. Men også dette er problematisk, for «har det virkelig ingen betydning hva Hitler og Breivik gjorde?» (s. 63). Han ønsker ikke å gjøre det til et dogme at «alle blir frelst», men mener det er nødvendig å ha dette som et klart håp.

Nordhaug skriver videre også om andre emner. Han har kapitler om: Å leve i dialog med mennesker av annen tro – Hvem kan man be sammen med? – Kritikk av de religionsteologiske modellene – Å være kirke i et pluralistisk samfunn. Disse kapitlene vil jeg ikke gå inn på her, og det er jo også første hovedkapittel om hvem som blir frelst og Nordhaugs (åpne, overraskende, liberale) svar på dette som har ført til en hel del debatt om denne boken blant norske lutheranere i år.

okt 302020
 

Biskop Eidsvig og luthersk biskop emeritus Kvarme kom nylig med en god og viktig uttalelse noen få dager etter at dagens lutherske biskoper kom med en (for meg, i alle fall) underlig og overraskende uttalelse om “kristensionisme”. De skriver bl.a.:

Mange kirker har vært gjennom en nyorientering i sitt forhold til det jødiske folk og tatt et oppgjør med antijudaismen i den kristne kirkes historie. Men kursendring for kirker med århundrer bak seg kan ta tid, og antijødiske og antisemittiske holdninger er en vedvarende utfordring for kirke og samfunn.

I den katolske kirke ble erklæringen «I vår tid» (Nostra Aetate) fra Det andre Vatikankonsil i 1965 et vendepunkt i kirkens forhold til det jødiske folk. Her betones kirkens jødiske røtter og at den kristne kirke i sitt vesen er bundet til dette folket. I en omfattende betenkning fra 2015, «Guds Gaver og Kall er Ugjenkallelige», avvises erstatningsteologien, at kirken har tatt det jødiske folks plass i frelsens historie. De er fortsatt Guds folk og elsket av Gud. (Les “THE GIFTS AND THE CALLINGOF GOD ARE IRREVOCABLE” på engelsk her.)

I Den norske kirke tok Bispemøtet i 2016 et oppgjør med den antijødiske og antisemittiske arven etter Martin Luther i forbindelse med 500-års-markeringen av Reformasjonen. Jesus og disiplene identifiserte seg med sitt folks tradisjoner og så kontinuitet i Guds løfter for dette folk og alle folkeslag. Det «gir oss en særskilt tilknytning til det jødiske folk», og et oppgjør med arven fra Luther «gir oss en mulighet til å fornye den positive respekten og ærbødigheten for det jødiske folk og jødisk tradisjon».

I denne kontekst forundres vi over Bispemøtets uttalelse om kristensionismen 16. oktober 2020. Med variasjon og gjentagelser omtales dens misbruk av Bibelen. Denne beskrivelsen stemmer nok for flere amerikanske teologer, men ikke alle; for mange i USA, England og Israel så vel som her hjemme, stemmer det neppe at de tilkjenner «ulik grad av menneskeverd til ulike grupper mennesker». I et kort anhang føyes det til at «kirken har mye å svare for når det gjelder sin antijødiske historie». Mer sies ikke om det, og det forundrer oss. … …

Les hele denne uttalelsen her.

okt 212020
 

National Catholic Register skriver om den stadig alvorligere spenningen mellom de tyske biskopene og Vatikanet:

Despite Pope Francis’ warnings, the leaders of the Church in Germany have refused to back down on their promotion of intercommunion or to change the course on their much-criticized ‘synodal path.’

As reports emerged recently of Pope Francis’ “dramatic concern” about the state of the Catholic Church in Germany and news that he received Germany’s apostolic nuncio for private talks on Monday, the country’s bishops pressed ahead on their goal of shared Communion with Protestants despite strong objections from the Vatican.

The leaders of both churches said their intercommunion proposal “still needs to be clarified” even though the Congregation for the Doctrine of the Faith said last month that differences in the Catholic and Protestant understanding of the Eucharist were “still so grave” that they ruled out attendance at each other’s services.

The increasing divergence between Rome and the German bishops, amplified by the ongoing Synodal Path — a two-year reform program of German bishops and laity that questions some of the Church’s established teaching on faith and morals — demonstrates the real dangers of the Church in Germany one day breaking with Rome.

In September, a leading German prelate raised the possibility of schism for the first time.

Cardinal Rainer Woelki of Cologne warned that the “worst outcome would be if the Synodal Path leads to schism” and that the “worst thing” would be if a “German national church were to be created here.”

Such a prospect is something Pope Francis appears increasingly concerned about, despite his own efforts to grant more autonomy to bishops’ conferences on doctrinal matters which critics have warned has sowed the seeds of a kind of “doctrinal anarchy” in the Church.

Cardinal Kurt Koch of Switzerland, president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity, said last month that the Pope had expressed his concern about the Church in Germany “in personal conversations.”

Bishop Heinz-Josef Algermissen of Fulda in central Germany, where the intercommunion proposal was discussed at the end of September, said the Pope had expressed “dramatic concern” about the Church in Germany when he spoke to him after the general audience Oct. 7, although in neither case was it clear that he was explicitly concerned about schism.

The bishop recalled a letter the Pope wrote to German Catholics in June 2019, supporting the Synodal Path but urging them to focus on evangelization. The Pope reportedly complained that his message had been ignored.

Les mer her.

aug 072020
 

Vi hørte for noen år siden Vatikanets troskongregasjon erklærte at dåp som var foretatt med formuleringen “Jeg døper deg i Skaperens og Frelserens og Livgiverens navn” var ugyldig. Det var visst en menighet et sted i Australia som hadde døpt slik i flere år og nå måtte alle barna som var berørt av dette døpes på nytt.

Nå nettopp har det blitt kjent at en litt mer uskyldig forandring har fått samme dom: “Vi døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn” – (dvs. man har byttet ut jeg med vi). Vatikanets nyhetstjeneste skriver: “The Sacrament of Baptism administered with an arbitrarily modified formula is not valid, and those for whom “baptism” was celebrated in this way must be baptized “in forma absoluta” — that is unconditionally — by repeating the rite according to the liturgical norms stipulated by the Church.”

Det konkrete spørsmålet og svaret kan man se under:

sep 222019
 

Den tyske (katolsk) bispekonferansen har visst helt egne / sære /radikale planer for en synode av biskoper og legfolk som skal kunne foreta bindende avgjørelser i viktige spørsmål (også teologiske?) for Kirken. Man kan lese om dette bl.a. her. Nå har en kjent tyske teolog satt foten ned og protestert ganske tydelig, skriver Catholic News Agency. De skriver bl.a.:

A member of the International Theological Commission has announced that she is no longer available to participate in the “binding synodal path” undertaken by the bishops’ conference of Germany.

Marianne Schlosser, a member of the International Theological Commission, cited concerns over both the approach and methodology of the “synodal path” when she announced that she could no longer participate.

Schlosser, a professor of theology at the University of Vienna and the recipient of the 2018 Ratzinger Prize, was invited to take part in the Synodal Way’s forum “on women in ecclesial roles and offices” as an expert.

Saying she could not identify with the intermediate report of the preparatory group, Schlosser raised a number of issues, in particular identifying a “fixation on ordination” of women.

This “fixation” was neither theologically and historically nor pastorally and spiritually justified, she told news agency KNA. The Catholic Church teaches that it has no authority to admit women to priestly ordination.

Schlosser said the discussion about ordination had “been conducted for so long,” all arguments had been exchanged and were on the table.

Since it was “not a disciplinary question,” the topic “could not be negotiated in a synodal forum with mixed members”, i.e. between bishops and laity, she said. …

jul 202019
 

Flere har i sommer kritisert arbeidsdokumentet for høstens Amazonas-synode, og kardinal Müller er vel den som har kommet med den mest solide og kritiske vurderingen. Slik skriver The Catholic Register:

Cardinal Müller releases statement criticizing Amazon synod document

If in the Instrumentum laboris of the Amazon synod, “a certain territory is being declared to be a ‘particular source of God’s Revelation,’ then one has to state that this is a false teaching,” the German cardinal said.

“For 2,000 years, the Catholic Church has infallibly taught that Holy Scripture and Apostolic Tradition are the only sources of Revelation and that no further Revelation can be added in the course of history,” he clarified.

Müller’s analysis was simultaneously provided to CNA’s sister agency CNA Deutsch and several other news outlets, July 16. The working document for the special assembly of the Synod of Bishops for the Pan-Amazonian region, which will take place in October, was published June 17.

In his seven-page response, Müller said he believes in the goodwill and intention to promote the Catholic faith of those who prepared the Instrumentum laboris, but underlined what he sees as weaknesses in both form and content. ….

Hele teksten til kardinal Müller kan leses her.

jan 232019
 

Jeg har for noen dager siden lest ferdig The Theological Origins of Modernity av Michael Allen Gillespie. I stor grad handler den om hvordan den nye filosofien nominalismen ble populær litt før Martin Luthers tid og førte til (det er kanskje litt sterkt sagt) både reformasjonen og etter hvert moderne filosof og vårt moderne samfunn. Amazon skriver om boka:

Exposing the religious roots of our ostensibly godless age, Michael Allen Gillespie reveals in this landmark study that modernity is much less secular than conventional wisdom suggests. Taking as his starting point the collapse of the medieval world, Gillespie argues that from the very beginning, moderns sought not to eliminate religion but to support a new view of religion and its place in human life. He goes on to explore the ideas of such figures as William of Ockham, Petrarch, Erasmus, Luther, Descartes, and Hobbes, showing that modernity is best understood as a series of attempts to formulate a new and coherent metaphysics or theology.

sep 232018
 

Erkebiskop Charles J. Chaput i Philadelphia i USA har nylig skrevet at han er bekymret for den kommende ungdomssynoden i Vatikanet, pga. slagsider i forberedelsespapirene. Slik åpner han sitt innlegg i First Things:

Over the past several months, I’ve received scores of emails and letters from laypeople, clergy, theologians, and other scholars, young and old, with their thoughts regarding the October synod of bishops in Rome focused on young people. Nearly all note the importance of the subject matter. Nearly all praise the synod’s intent. And nearly all raise concerns of one sort or another about the synod’s timing and possible content. The critique below, received from a respected North American theologian, is one person’s analysis; others may disagree. But it is substantive enough to warrant much wider consideration and discussion as bishop-delegates prepare to engage the synod’s theme. Thus, I offer it here:

Han nevner så fem temaet/områder/vinklinger som bekymrer ham:

I. Naturalism

The Instrumentum Laboris (IL) displays a pervasive focus on socio-cultural elements, to the exclusion of deeper religious and moral issues. Though the document expresses the desire to “re-read” “concrete realities” “in the light of the faith and the experience of the Church (§4),” the IL regrettably fails to do so. …

II. An inadequate grasp of the Church’s spiritual authority

The IL upends the respective roles of the ecclesia docens and the ecclesia discens. The entire document is premised on the belief that the principal role of the magisterial Church is “listening.” Most problematic is §140: “The Church will have to opt for dialogue as her style and method, fostering an awareness of the existence of bonds and connections in a complex reality. . . . No vocation, especially within the Church, can be placed outside this outgoing dynamism of dialogue . . . . [emphasis added].” In other words, the Church does not possess the truth but must take its place alongside other voices. Those who have held the role of teacher and preacher in the Church must replace their authority with dialogue. …

III. A partial theological anthropology

Discussion of the human person in the IL fails to make any mention of the will. The human person is reduced in numerous places to “intellect and desire,” “reason and affectivity” (§147). The Church, however, teaches that man, created in the image of God, possesses an intellect and will, while sharing with the rest of the animal kingdom a body, with its affect. It is the will that is fundamentally directed toward the good. …

IV. A relativistic conception of vocation

Throughout the document the impression is given that vocation concerns the individual’s search for private meaning and truth. Examples include …

V. An impoverished understanding of Christian joy

Christian spirituality and the moral life are reduced to the affective dimension, clearest in §130, evidenced by a sentimentalist conception of “joy.” Joy seems to be a purely affective state, a happy emotion, sometimes grounded in the body or human love (§76), sometimes in social engagement (§90). Despite its constant reference to “joy,” nowhere does the IL describe it as the fruit of the theological virtue of charity. Nor is charity characterized as the proper ordering of love, putting God first and then ordering all other loves with reference to God. …

Les gjerne hele innlegget her.

sep 202018
 

Jeg leste for noen dager siden en lang og interessant artikkel om økumenikk i oktober-nummeret av First Things, skrevet av Michael Root, som er professor i Systematisk teologi ved the Catholic University of America. Der kan man bl.a. lese:

… the high emotions of mid-twentieth-century ecumenism have given way to predictable gestures and general indifference. Last year, the Vatican joined in the commemoration of the 500th anniversary of the beginning of the Protestant Reformation. A Vatican stamp was issued, depicting Martin Luther and Philip Melanchthon at the foot of the cross. On October 31, 2016, the pope himself attended a prayer service in Sweden sponsored by the Lutheran World Federation to launch its year of commemorative activities. A few observers complained about false ecumenism. An equally small number proclaimed that a breakthrough in Protestant-­Catholic unity must be just around the corner. Most, however, took no particular interest, and rightly so. It was ecclesiastical business as usual in Sweden: prelates being nice to each other, gestures of goodwill that had no consequences. Fifty years ago, ecumenism could make grown men cry. Now it is mundane.

Many reasons can be given for the dampening of the ecumenical excitement of two generations ago. The mainstream Protestantism that had been a driving force of the ecumenical movement has declined precipitously in recent decades. Traditional church-dividing issues—infant baptism, the presence of the body and blood of Christ in the Eucharist—can seem arcane not just to the laity, but even to a church leadership that is far less theologically attuned than it was in the recent past. Church unity can seem irrelevant to church life, and ecumenical texts are often written by committees—a recipe for boring prose.

And so the ecumenical process has slowed to a halt. Since the Catholic-Lutheran Joint Declaration on the Doctrine of Justification was signed in 1999—the fruit of three decades of intensive discussions launched in the 1960s—few significant steps toward unity have been made. …

Han avslutter likevel artikkelen med å si at vi ikke må gi opp:

… Our situation is not easy. We cannot sustain the old revolutionary optimism; nor can we accept the new normal as our permanent condition. We are like the children of Israel under Moses in the wilderness. They were not to turn back to Egypt, and they were not to look upon the wilderness as their new home. They could not press forward into the Promised Land until the Lord willed that they should do so. We are not to forget the unity to which we are called, but we cannot simply will that unity. Disagreements are real and significant; pretending they do not exist will not make them go away. But we cannot become ­complacent. Talk of “normal ecumenism” can become a self-fulfilling prophecy, an excuse for ignoring real opportunities for change. We can easily misread the signs of the times. How many foresaw the rapid collapse of communism? We need to think carefully about our situation and weigh the merits of any paths forward.

Ecumenism is rooted in a sense that things are not what they should be. As Christians, we take our name from the One who came to break down the walls of division. Disagreement, even dispute, may be a permanent part of Christian existence. Paul told the Corinthians, “There must be factions among you in order that those who are genuine among you may be recognized” (1 Cor. 11:19). But dispute among the followers of Christ should not take the form of enduring structures of disunity. Today, we need to find ways of living out as faithfully as we can the unity we find possible. As we do so, we must not forget the unity to which we are called, the fullness of unity we seek with God in Christ and thus with all others who share in Christ.

mar 142018
 

Vårt Land skriver i dag at redaktør av avisa Dagen, Vebjørn Selbekk, begeistres over pave Benedikts to Jesus-bøker:

Jeg tror at alle norske, protestantiske forkynnere ville vært stolte av å kunne skrive noe sånt. Det er Jesus-sentrert, de er sterkt oppbyggelige, jeg vil si felleskristne bøker for hele kristenheten. Det var godt at det var Luther forlag som ga dem ut i Norge, tenkte jeg den gangen. Jeg har naturligvis prøvd å lete etter særkatolsk teologi her, men det fnner jeg ikke. Jeg har knapt lest noen bøker som har gjort Bergprekenen og Jesu lignelser så levende. Det er denne kombinasjonen av det praktisk oppbyggelige med den tunge, teologiske kompetansen som Ratzinger besitter, som gjør lesningen så spesiell. Det er vakkert, rett og slett.

Det vi fnner, er et sterkt vitnesbyrd om Jesus Kristus, personen Jesus Kristus, menneskesønnen – det er noe vi har felles, uansett om vi er evangeliske, ortodokse, katolske eller karismatisk troende, han snakker om det som er sentrum og stjernen i vår tro. Benedikt – eller Josef Ratzinger som er det sivile navnet – tar et solid oppgjør med liberale, teologiske tolkninger av Jesus, det er vel verd å legge merke til. At det kommer fra en så «tung» og tenkende teolog.

Det er fint at flere uttrykker at katolikker ikke har noe annet syn på Jesus og hans frelsesverk enn andre (protestantiske) kristne. Samtidig er det litt trist at det har tatt så lang tid å komme over misforståelsene fra 1500-tallet. Om ikke annet så burde Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 (som jeg skrev om for en tid tilbake) klart å opplyse alle.

nov 012017
 

Som en del av reformasjonsmarkeringen i Westminter Abbey, London, i går, slutten Den anglikanske kirke i England seg til (i hovedtrekk) den Katolsk-Lutherske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999. Om dette kan vi bl.a. lese:

… During a service at Westminster Abbey on 31 October, the Archbishop will present copies of a text supporting an agreement resolving the theological dispute behind the Reformation to the Roman Catholic Church and the Lutheran World Federation

The text is a formal resolution approved by representatives from the Anglican Communion, who have welcomed the substance of the Joint Declaration of the Doctrine of Justification, signed by the Roman Catholic Church, Lutheran World Federation, World Methodist Council and World Communion of Reformed Churches.

The profound difference in opinion on the understanding of justification – how humankind can be reconciled to God in Jesus Christ – was the fundamental issue which divided the Church in the West during the Reformation.

The Bishop of Coventry, the Rt Revd Dr Christopher Cocksworth, said: “The Joint Declaration was a historic breakthrough in overcoming the divisions that emerged from the Reformation through a fresh statement of its key concern, how sinners can be put right with God and empowered to live in a new way. The good news of forgiveness and freedom through Jesus Christ is what unites us as Christians. It’s the word of grace and hope that – together – we want to share with all the world.” …

Jeg syns det er fint at også anglikanerne nå er enige med oss katolikker om dette, men hvorfor tok det dem så lang tid, 18 år?

jul 192017
 

De siste ukene er det i katolske medier i Norge blitt diskutert om kvinner kan ordineres til katolske prester – slik de protestantiske kirkene har gjort de siste ca 50 år. Jeg er så gammel at jeg godt husker 1994, da pave Johannes Paul II offentliggjorde sitt apostoliske brev Ordinatio sacerdotalisles det på NORSK her og på ENGELSK her.

Jeg har siden forstått dette brevet – om omtalt det til interesserte – i følgende korte punkter: 1. Jesus valgte 12 menn til apostler (biskoper). 2. Kirken har alltid ordinert bare menn til biskoper, prester og diakoner. 3. Jeg som pave har ikke myndighet til å forandre dette (Kirken kan ikke forandre dette) og 4. Dette skal vi ikke diskutere mer.

Diskusjonen om kvinnelige prester døde også raskt ut på 1990-tallet, og også senere har jeg sett lite av den i katolske kretser. Det er organisasjoner nokså langt ute på sidelinjen som har holdt denne saken varm. Derfor overrasker det meg at Oslo katolske bispedømme (i tidsskriftet St Olav og på nettsidene) gir plass til den.

La oss nå se litt på den norske oversettelsen av Ordinatio sacerdotalis, jeg tar med det jeg syns er viktigst.

1. Den prestelige ordinasjon, som gir videre det embedsoppdrag Kristus overdro til sine Apostler å lære, helliggjøre og lede de troende, har i Den katolske Kirke fra begynnelsen av alltid vært forbeholdt menn alene. Denne tradisjon er også blitt holdt trofast i hevd av de orientalske kirker.

… Men ettersom spørsmålet også var blitt gjenstand for debatt blant teologer og i visse katolske kretser, forordnet Paul VI at Kongregasjonen for Troslæren skulle fremstille og utdype Kirkens lære om dette emne. Dette skjedde ved erklæringen Inter Insigniores … (Les Inter insigniores her.)

2. Erklæringen gjengir og forklarer de fundamentale grunner for denne lære, grunner utdypet av Paul VI, og konkluderer med at Kirken “ikke anser seg bemyndiget til å tillate kvinner å bli ordinert til prester”. Til disse fundamentale grunner tilføyer dokumentet andre teologiske grunner som illustrerer det velvalgte ved den guddommelige ordning, og det viser også tydelig at Kristi handlemåte ikke sprang ut av sosiologiske eller kulturelle motiver særegne for Hans tid. …

I det apostoliske brev Mulieris Dignitatem, (les dokumentet her) skrev jeg selv i dette henseende: “Da han kalte bare menn som sine Apostler, handlet Kristus på en fullstendig fri og uavhengig måte. Ved å gjøre dette, utøvet Han den samme frihet med hvilken i all sin opptreden han understreket kvinnenes verdighet og kallelse, uten å innordne seg de rådende skikker og tradisjonene vedtatt av den tids lovgivning”.

I sannhet, Evangeliene og Apostlenes gjerninger bekrefter at denne kallelse var gjort i samsvar med Guds evige plan: Kristus valgte dem han ville … Derfor, når den gir adgang til det ministerielle prestedømme har Kirken alltid erkjent som en evig norm sin Herres handlemåte da Han ved å utvelge de tolv menn som Han gjorde til grunnlaget for sin Kirke. Disse menn mottok faktisk ikke kun en funksjon som deretter kunne utøves av et hvilket som helst medlem av Kirken; de var tvert imot spesifikt og inderlig knyttet til det inkarnerte Ords eget oppdrag. Apostlene gjorde det samme når de utvalgte medarbeidere som skulle etterfølge dem i deres embede. Også inkludert i dette valg var dem som, gjennom Kirkens historie, skulle bringe videre Apostlenes oppdrag å representere Kristus Herren og Frelseren.

3. Dessuten kan det forhold at den salige Jomfru Maria, Guds Mor og Kirkens Mor, verken mottok det oppdrag som Apostlene fikk som sitt eget og heller ikke det ministerielle prestedømme, ikke bety at kvinner er av lavere verdighet. Heller ikke kan det fremstilles som en diskriminering av dem. … …

4. Skjønt læren om at den prestelige ordinasjon skal forbeholdes menn alene er blitt fastholdt av Kirkens vedvarende og universelle tradisjon, og vedvarende er blitt lært av Læreembedet i dets nyere dokumenter, er den i vår tid noen steder ikke desto mindre ansett for fremdeles å være åpen for debatt, eller det anses at Kirkens standpunkt at ikke kvinner skal gis adgang til ordinasjonen kun er av disiplinær karakter.

Derfor, med sikte på at enhver tvil må bli tatt bort vedrørende en sak av stor betydning, en sak som knytter seg til selve Kirkens guddommelige konstitusjon, erklærer jeg i kraft av mitt oppdrag å styrke brødrene at Kirken overhodet ikke har myndighet til å gi den prestelige ordinasjon til kvinner, og at dette standpunkt skal fastholdes definitivt av alle Kirkens troende.

Spørsmål som er stilt til dette dokumentet er hvor autoritativt/ufeilbarlig det er, og hvor strengt siste setning skal forstås: “… dette standpunkt skal fastholdes definitivt av alle Kirkens troende”. Er det plass for en åpen debatt når dette standpunktet må fastholdes av alle katolikker, eller ikke?

jul 102017
 

Det var i 1999 katolikker og lutheranere undertegnet et dokument i Augsburg, der de uttrykker (nesten helt full) enighet om hvordan mennesker kan bli rettferdige for Gud (og jeg skrev i 2002 en vurdering av avtalen). Stadig flere kirkesamfunn slutter seg til denne avtalen; sist uke var det de reformerte kirkenes tur, metodistene har gjort det samme for flere år siden, og anglikanerne skal gjøre det senere i år (overraskende at dette har tatt så lang tid for anglikanerne). På religionnews.com kan vi bl.a. lese:

Amid ceremonies this year marking the 500th anniversary of the Reformation, one of Protestantism’s leading branches has officially said it now agrees with the Vatican on the main issue at the root of its split from the Roman Catholic Church half a millennium ago.

The World Communion of Reformed Churches, holding its once-in-seven-years worldwide General Council in Germany, signed a declaration this week endorsing the 1999 Catholic-Lutheran agreement on how Christians might be worthy of salvation in the eyes of God.

The ceremony took place in Wittenberg, where in 1517 Martin Luther unveiled the 95 Theses that launched the Reformation and with it centuries of dispute about whether eternal salvation comes from faith alone — the position of the new Protestant movement — or if it also requires good works on Earth as Catholics argued.

This decision by the WCRC — representing 80 million members of Congregational, Presbyterian, Reformed, United, Uniting and Waldensian churches — marked another step in a gradual but remarkable reconciliation on this issue among Christians who once fought wars and declared each other heretics over just such questions.

The World Methodist Council formally endorsed the Catholic-Lutheran accord, known as the Joint Declaration on the Doctrine of Justification, in 2006. The Anglican Communion is expected to do the same later this year. …

jun 232017
 

Jeg har lest hvert nummer (det er 10 nummer hvert år) av tidsskriftet First Things siden vinteren 1991; det er en nokså viktig grunn til at jeg ble katolikk i 1994 (tidligere luthersk, senere katolsk prest Richard John Neuhaus var redaktør fra starten i 1990 til sin død i 2009) og det har gitt meg svært mye nyttig informasjon om katolske, teologiske, politiske og kulturelle temaer i alle disse årene. I mange å fikk jeg det tilsendt i posten (fra USA), men de siste årene har jeg hatt et elektronisk abonnement.

De har de siste ukene hatt en innsamlingsaksjon blant leserne; noen ganger har jeg sendt penger, men denne gangen gjør jeg det de foreslår nederst i sitatet under:

As a reader of First Things, you know we’re a different kind of publication. Where else can you read a theological analysis of populism, listen to a podcast on faith and fatherhood as represented in the movie Logan, or discuss C.S. Lewis and Thomas Aquinas on marriage?

The range of topics is extraordinary, and reflects the range of interests among sophisticated readers like you. But, more profoundly, it reflects how faith animates all aspects of our existence. What unites our work at First Things is that we’re constantly looking out for the “first things” in life—the religious and moral truths that give meaning and depth to human experience.

This mission has attracted the attention of readers like you for more than 25 years. Your magazine subscriptions, website views, social media likes, podcast downloads, and attendance at events have made First Things the best source for reflection on religion, culture, and society in the West. Thank you for your dedication to First Things.

P.S. Don’t forget that you can also help our campaign by sharing our posts on social media. Spreading the word about First Things is a great way to grow our community of readers and friends!

PRØV GJERNE ET ABONNEMENT!

apr 222017
 

Bildet over er fra pave Benedikts fødselsdagsfeiring sist søndag, og i en artikkel som viser samme bilde skriver Fr Raymond de Souza om Ratzinger/Benedikts viktigste arbeid for Kirken, nemlig det som har med Bibelen, liturgien og en rett tolkning av Vatikankonsilet å gjøre. Aller mest fundamentalt er en rett bibelforståelse, og om det skriver de Sousa:

… By the time Ratzinger was ordained in 1951, several generations of biblical scholarship – while making great scientific advances – had begun to erode the central and sacred role of the Bible in the life of the Church. Advances in biblical archaeology, study of ancient languages and literary criticism had produced remarkable new understandings of the biblical texts. Scripture scholarship, though, had slipped away from theology and become something akin to classics, as if the Bible were Greek epic poetry or Latin rhetoric.

Ratzinger accepted all that was good in the new methods, but insisted that if the scriptures were to have any relevance for today, they had to be read in light of the faith, to be read as divine revelation received and lived by the Church. Biblical scholarship that, for example, tried to get to the “real” text behind centuries of patristic reflection, was treating the text as something separate from the people it was addressed to – the Church.

His theological work bore fruit in two key documents, the Pontifical Biblical Commission’s The Interpretation of the Bible in the Church (1993) and the fruit of the first synod he summoned as pope, Verbum Domini (2010).

Yet it was his decision to publish, while pope, a three-volume study of the life of Christ (Jesus of Nazareth) that will have the greatest impact. Instead of proposing how biblical study ought to be done, Ratzinger-Benedict got on with it and did the job himself, confirming in the masterful trilogy that he was probably the most learned man alive.

His biblical project was critical to his work in securing the authentic teaching of Vatican II. Everyone remembers Benedict for proposing the “hermeneutic of continuity and reform” against a “hermeneutic of rupture”. But he went to the root cause of the rupture. ….

apr 122017
 

Jeg har lest mange bøker om Luther og reformasjonen det siste halvåret, og har nå bestilt enda én hos Amazon.co.uk: Luther and His Progeny. 500 Years of Protestantism and Its Consequences for Church, State, and Society.

Boka presenteres slik hos forlaget Angelico Press:

In the twelve essays contained in this volume—based upon lectures delivered at the 2016 Roman Forum Summer Symposium on Lake Garda, Italy—the authors assess the impact of Luther’s novel theological and philosophical doctrines on faith, political theory, law, ethics, economics, and science—as well as his role in the devastation of Christendom and the creation in its place of the contemporary secular culture of the West. Acknowledging that the Reformation is not “the sole cause of the social problems of modernity” but rather “one major cause in a chain of causes,” the authors nevertheless make it abundantly clear that there is “nothing about Luther and his Protestant rebellion that we should celebrate.” With essays from John Rao, Chris Ferrara, Brian McCall, and eight others, Luther and His Progeny is a signal contribution toward understanding the full import of the Protestant revolt.

Og professor Peter Kwasniewski skriver slik om boka:

Luther and His Progeny exploits the advantage of 500 years’ hindsight as it critiques the multiple dimensions of Luther’s break with Christendom—a break not only from the Roman Church and its hierarchical-sacramental system, but more fundamentally from the rich and complex harmony of Catholic tradition in theology, metaphysics, anthropology, and social relations, particularly in the economic and political structures inherited from the centuries of faith.

Armed with stout scholarship, the authors dare to stake out positions thoroughly unfashionable in an age of feel-good ecumenism tempted to paper over the radical nature of Luther’s thoughts and intentions. We are led to see, from a variety of viewpoints, how Luther’s uncatholic errors have been absorbed into the thinking of modern Westerners, and—what is both surprising and tragic—into the mentality of Catholics.

apr 102017
 

Jeg har skrevet om at messen er et offer mange ganger tidligere, og her tar jeg med et stykke skrevet om dette temaet av Fr John Hunwicke – tidligere anglikansk prest, nå i Ordinariatet i England. Han skriver mye interessant på sin blogg – nesten noe nytt hver dag – og her er det han skrev for et par dager siden:

The central purpose of the Mass … even before the ‘Supper’ aspect … is sacrifice. Do you feel any little doubts lurking on the outskirts of your mind about this proposition?

Doubt 1: Why did S Paul call the Eucharist the Lord’s Supper (kyriakon deipnon)?

But deipnon, Supper, is, surprisingly to us, sacrificial language. In the Greco-Roman world, sacrifice was a communal activity. After the animal was killed and the prescribed portions sacrificially burned, the rest was cooked and eaten by the worshippers in a supper which was not just a sequel but was an integral part of the sacrificial ritual (what the Jews called a Communion Sacrifice). Many such invitations have come to light in the rubbish dumps of ancient Egypt, preserved by the dryness of the desert sand. … That is why so many excavated temple complexes have dining rooms and extensive kitchen areas attached to them; although sometimes the sacrificial banquet happened, like Christian Eucharist, in a private home (when this happened, the phrase in the papyri is en tei idiai oikiai). And it is one reason why S Paul is so concerned about his Corinthian converts partaking “in the tables of demons”. To do so is to share in the pagan sacrifice. Look at I Cor 10:14-22 and note the parallelism the Saint draws between pagan sacificial banquets and the sacrificial banquet which is the Eucharist. Kyriakon deipnon certainly did not, as liberals like to assume, mean some informal sort of matey event (“an expression of fellowship”) or a plate in front of the television during Channel Four News.

Doubt 2: Did Jesus really have the Holy Sacrifice of the Mass and its sacrificial theology in mind when he sat at table with his disciples hours before his death?

Jacob Neusner powerfully argues that he did … [New Testament Studies 1989 pp287-290] Jacob Neusner? Who’s he? He’s a very distinguished and learned rabbi and academic expert on first century Judaism and Christian origins.

Oh yes? So why didn’t I hear about him when I was doing New Testament Studies? Because his researches often give strong support to the Catholic and Orthodox Faith from an academic, non-Christian, Jewish standpoint. Your mentors, careful men, naturally wanted to spare you such explosive material, and anyway they were far too busy teaching you about the Synoptic Problem, the Historical Jesus, the non-physical nature of the Resurrection, and the inauthenticity of most of S Paul’s letters.

But you can’t expect me to take seriously what a Jewish scholar thinks about Jesus. I don’t see why not. Pope Benedict did. In the first volume of his Jesus of Nazareth, the entire section on the Sermon on the Mount was indebted to an analysis by Neusner. And Neusner, in another brilliantly argued piece, shows that the reason why our Lord ‘cleansed’ the Temple on the first Palm Sunday was to denote the termination of the Jewish sacrificial system (particularly the offering of the tamid lamb, morning and evening, for the People; their Temple taxes, paid in Temple shekels acquired from the money-changers, went to provide the lambs) because he purposed, on Maundy Thursday, to replace it with his own sacrifice of the Eucharist: Table in place of Table, Sacrifice in place of Sacrifice.

feb 282017
 

Det har de siste par årene vært en hel del diskusjon i Den katolske kirke om den tradisjonelle regelen som sier at katolikker som er gjengifte (som altså lever i endre/tredje etc ekteskap som kirken ikke kan godta) ikke kan motta kommunion og andre sakramenter i Kirken. Noen ønsker at slike katolikker (gjennom en vurderings- og modningsprosess) likevel skal kunne motta sakramentene, mens andre mener at den tradisjonelle disiplinen må opprettholdes.

Men det som i alle fall er sikkert, er at denne diskusjonen ikke handler om fraskilte (som ikke har giftet seg på nytt), som en norsk avis skrev for en ukes tid siden. Jeg skrev da et innlegg til avisen, men valgte å ikke offentliggjøre det, siden journalisten lovet å rette opp feilen. Så langt har jeg ikke sett noen korrigering, og i dag legger jeg innlegget mitt ut på bloggen – i revidert og anonymisert form.

Ganske mange feil i en artikkel om Den katolske kirke

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal gripe det an når jeg nå ønsker å kommentere avisartikkelen “Avansert øvelse til de skiltes beste”, for svært mye i artikkelen er feil. Og det verste er at skilte mennesker ved å lese artikkelen kanskje vil tro at de ikke kan motta kommunion/ nattverden i Den katolske kirke.

La meg først liste opp en kortversjon av feilene:
– det handler ikke om skilte katolikker, men om gjengifte
– dette handler ikke om å få erklært sitt første ekteskap ugyldig, der har Kirken regler man har fulgt i flere hundre år
– det handler ikke her om at synder kan tilgis, men om man fortsetter å leve i synd

Derimot er det riktig at pave Frans i denne saken handler nokså subtilt og uklart, og har latt være å si tydelig hva han selv mener.

Så litt mer om hvert av disse punktene:

For det første handler ikke denne saken om fraskilte katolikker i det hele tatt, den handler om (fraskilte og) gjengifte katolikker. Det handler om katolikker som lever i ekteskap nr 2 (eller 3 etc) som ikke har fått lov til å gifte seg i Kirken (fordi de har vært gift tidligere), men som altså er sivilt/ borgerlig gift. Men katolikker må alltid gifte seg med Kirkens velsignelse for at de skal kunne regnes som gifte, så hvis de bare er sivilt gift regnes deres forhold moralsk sett nesten som om de var samboere.

Fraskilte personer har ingen begrensninger mot å motta kommunion/ nattverd i Den katolske kirke. Riktignok er deres første ekteskap brutt, siden de har fått en sivil skilsmisse, og de regnes også som bundet til sin første ektefelle (og er ikke frie til å gifte seg på nytt), fordi ektepakten binder ektefellene til hverandre helt til døden skiller dem. Men de kan skrifte sine synder (inkl eventuelle synder i forb. med ekteskapsbruddet) og få tilgivelse, og slik siden motta nattverden og andre sakramenter. Hvis de lever alene og ikke inngår nye ekteskapslignende forhold, vil ikke deres skilsmisse være noe tema i Kirken.

Alle katolske bispedømmer har et Tribunal (en domstol) der katolikker kan ta sitt avsluttede ekteskap og be om å få dette erklært ugyldig/ få det “annullert”. Dette er en ganske lang og tung prosess, men får man medhold der, kan man senere gifte seg i Kirken og deretter motta alle sakramenter uten begrensning. En slik ekteskapsvurdering i Tribunalet har Kirken hatt i svært lang tid, og den er selvsagt akseptert av alle. (For et års tid siden forenklet pave Frans denne prosessen noe, uten at det skapte noen kontroverser.)

Det diskusjonen i Den katolske kirke nå handler om, er katolikker som ikke ønsker å ta sitt ekteskap til Tribunalet, eller som har fått nei på sin forespørsel. Disse gifter seg likevel med en ny partner (sivilt, for de kan ikke få kirkelig vigsel). Konsekvensen har vært at de ikke kan motta kommunion (eller andre sakramenter) i Kirken, og bl.a. pave Johannes Paul presiserte dette ved flere anledninger. De skal riktignok mottas av prestene og i menigheten med all mulig vennlighet og omtanke.

Det er egentlig (logisk sett) ganske enkelt å forklare hvorfor det er slik. Man kan få tilgivelse når man angrer en synd og også gjør sitt beste for å ikke synde på nytt. Lever man i et ekteskap Kirken ikke kan godkjenne (eller også som samboer), gjør man derimot tydelig ikke sitt beste for å la være å synde igjen – for man fortsetter jo å ha sex med en person man ikke er lovformelig gift med. Derfor (sier denne logikken) kan man ikke motta syndstilgivelsen i skriftemålet og heller ikke andre sakramenter.

Noen syns dette er for strengt (og at det er utvilsomt ganske strengt) og ønsker å åpne opp litt. Ingen (biskoper) ønsker å åpne opp fullt og helt, slik at alle gjengifte skal kunne motta kommunion uten videre. Men noen ønsker å åpne for at man gjennom en prosess med en prest man kjenner, skal vurdere sitt eget liv moralsk, komme til større klarhet om sitt første ekteskap o.a. – og så skal denne prosessen kanskje åpne opp for at man igjen kan motta kommunion og de andre sakramentene.

Paven har skrevet nokså uklart om dette, faktisk er det en fotnote i hans lange dokument om saken som er det beste argumentet for en åpnere praksis. Flere syns han burde ha vært klarere. Noen bispekonferanser har uttalt seg litt tydeligere om at man gjennom en slik prosess igjen skal kunne motta kommunion; bl.a. går den tyske katolske bispekonferansen forholdsvis langt i denne retning, i Italia har biskopene vært mer restriktive og bare latt en veldig liten åpning for kommunion for gjengifte stå igjen, og noen biskoper har sagt at den tradisjonelle praksisen må opprettholdes. Denne praksisen har vært at hvis man lever i et ekteskap Kirken ikke kan godkjenne, og har et aktivt seksualliv, kan man ikke motta nattverden/ kommunion.

Det hadde vært fint om aviskommentaren hadde vist noe større forståelse for hva denne saken egentlig handler om.

p Oddvar Moi,
katolsk prest, Oslo