januar 2017

Takk til Øivind Benestad

Sist uke tok Øivind Benestad ordet på Kirkemøtet (i Den norske kirke) og sa at han nå meldte seg ut av Den norske kirke, han forlot deretter møtet og lot sin plass stå tom resten av uka (litt dramatisk om ikke uventet). På Verdidebatt skriver han om sin begrunnelse:

Kirkemøtets flertall har i dag vedtatt en likekjønnet liturgi og lære for vigsel. Ekteskapet er blitt omdefinert i sin grunnstruktur. Den norske kirke har med dette endret sin skapelsesteologi om ekteskap, familie og barn. Det er nå blitt offisiell kirkelære at kjønn er irrelevant i det kristne ekteskapet.

I kirkens teologi om familien er ikke lenger mor og far Guds ordning for barns unnfangelse, fødsel og oppvekst. Også «medmor» og «medfar» vil bli en del av kirkens lære. Som en naturlig følge av dette vil Den norske kirke på sikt måtte godta at planlagt farløshet og morløshet er etisk høyverdig og i tråd med Jesu liv og budskap. …

På Facebook skrev Dag Øivind Østereng (som forlot Den norske kirke i fjor sommer, og siden er blitt katolikk) bl.a. dette om Benestad:

Jeg har et sterkt behov for å takke Øivind Benestad her i all offentlighet for hans innsats for vårt kristne samfunn. Først i hans mangeårige politiske innsats mot ekteskapsloven av 2009 og videre hans kirkepolitiske kamp mot kjønnsnøytral liturgi for inngåelse av kirkelig vigsel. Øivind har målbåret sitt anliggende med Kristi sinnelag. Alltid mild og myndig. Han har ført utallige gode argumenter til torgs for alvoret i det å samfunnsmessig, men også nå kirkelig å demontere ekteskapet som guddommelig skaperordning mellom mann og kvinne. I dette har barneperspektivet vært hans dypeste anliggende. Han er møtt av en øredøvende taushet fra biskoper og andre aktører i kirkekampen. …

Jeg har fulgt Øivind i hans kamp og sett hvordan han har opptrådt i debatter, i media og i Kirkemøtet. Når Øivind har talt er det som om en dør går opp og lys slipper inn. Han har etterlatt seg en etterklang i rommet, slik den som taler sannhet gjør, når sannheten er fremmet i kjærlighet. …

Jeg slutter meg gjerne til denne takken for kampen som Øivind har kjempet i over 10 år. Jeg har fulgt ganske godt med på det han har gjort, siden vi kjente hverandre godt i studieårene – og jeg gjorde også en liten innsats på et av folkemøtene han arrangerte i 2008 mot den nye ekteskapsloven (se her og her)

Liturgy in the Twenty-First Century

Dette blir siste bok jeg får tid til å lese denne vinterferien (på Gran Canaria), i morgen reiser jeg tilbake til Oslo og mitt vanlige arbeid. Bokas fullstendige tittel er Liturgy in the Twenty-First Century, Contemporary Issues and Perspectives, og den er en samling av foredragene som ble holdt på konferansen Sacra Liturgia USA 2015 – amazon.co.uk beskriver den bl.a. slik:

Liturgy in the Twenty-First Century makes available the different perspectives on this from leading figures such as Raymond Leo Cardinal Burke, Archbishop Salvatore Cordileone, Abbot Philip Anderson, Father Thomas Kocik, Dom Alcuin Reid, and Dr Lauren Pristas.

Considering questions of liturgical catechetics, music, preaching, how young people relate to the liturgy, matters of formation and reform, etc., Liturgy in the Twenty-First Century is an essential resource for all clergy and religious and laity involved in liturgical ministry and formation. Bringing forth ‘new treasures as well as old,’ its contributors identify and address contemporary challenges and issues facing the task of realising the vision of Cardinal Sarah, Cardinal Ratzinger/Benedict XVI and the Second Vatican Council.

The Development of the Liturgical Reform – 1948 to 1970

Nå har jeg også lest The Development of the Liturgical Reform: As Seen by Cardinal Ferdinando Antonelli from 1948 to 1970, skrevet av Nicola Giampietro – ingen ferie uten å lese bøker om liturgien! Det var en interessant bok, og viser (ifølge forfatteren og Antonelli) at den liturgiske bevegelsen var sunn og nyttig fram til ca 1965, da for mange ukyndige ble involvert og noen av ekspertene mistet alle hemninger. Alcuin Reid skriver om boka på amazon.co.uk bl.a.:

… The appearance in English of Msgr Giampietro’s book is long overdue. It details the involvement in and contribution to liturgical reform by Father Fernando Antonelli OFM (created Cardinal in 1973) from the 1940’s until 1970, publishing for the first time Antonelli’s personal writings as well as archival material from the Commissions on which he served. …

… Antonelli was an, if not the most, influential member of the Commission for Liturgical Reform established by Pope Pius XII in 1948, and served as the Secretary for the Liturgical Commission of the Second Vatican Council. He was a member of the post-conciliar Consilium throughout and was appointed Archbishop Secretary of the Sacred Congregation for Rites in 1965 (Those who have read Bugnini and Marini will be aware of the political battle for control of the liturgical reform waged by the Consilium against the Congregation for Rites). Giampietro’s study of Antonelli’s diaries and papers allows another voice on this and on other issues to be heard.

Antonelli was no `tweedy young traditionalist’ for whom a there is a given year after which liturgical reform is anathema and for whom the name «Bugnini» is synonymous with the root of all evil. The work of liturgical reform was his business for more than two decades. That is not to approve of all that he did. Indeed, it is the opinion of the present author that some of the principles of reform espoused by Pius XII’s Commission, and some of their applications, require critical re-evaluation: we stand in great need of a detailed and dispassionate study of the liturgical reform of Pope Pius XII.

For Antonelli continues to refer to the need to respect «genuine», «best» or «original» liturgical tradition in liturgical reform. But quite how this can be discerned is not clear. «The surest» historical research was seen as fundamental, though some decades later we are clear¯most notably in the case of the so-called anaphora of Hippolytus¯that the final word in historical research had not been uttered in the 1950s. Yet the minutes of the Pian Commission¯published here in a 112 page appendix, which are themselves of enormous historical worth¯reveal that their reforms were largely based on such assumptions. So too they reveal the influence of a pastoral expediency and an archaeologism (which deprecated later, especially medieval developments, and sought to reduce rites to their «severe and original lines») that may well have been injurious to received liturgical tradition. There are no simple answers to be found here, but there is plenty of primary material with which to inform further scholarship.

Antonelli describes the work of pre-conciliar reform as «a kind of novitiate» for what followed. Due to other responsibilities, he was not involved with the liturgical Preparatory Commission. Although he was an official of the Congregation for Rites, it was with some surprise, then, that Antonelli was named Secretary of the liturgical Commission for the Council instead of Father Bugnini, who «reacted violently». …

Bugnini, not Antonelli, was named Secretary of the post-conciliar Concilium, though Antonelli remained a member. His view of its work is again not without historical importance. At the end of its first meeting he reflected:

«I am not enthusiastic about this work. I am unhappy about how much the Commission has changed. It is merely an assembly of people, many of them incompetent, and others of them well advanced on the road to novelty. The discussions are extremely hurried. Discussions are based on impressions and the voting is chaotic. What is most displeasing is that the expositive Promemorias and the relative questions are drawn up in advanced terms and often in a very suggestive form. The direction is weak.»

As the Consilium’s work proceeded, Antonelli’s concerns about its competence, its predilection for innovation and its consuming haste, grew. After some years’ experience of the Consilium he wrote that the liturgical reform was becoming «more chaotic and deviant», adding:

«That which is sad…however, is a fundamental datum, a mutual attitude, a pre-established position, namely, many of those who have influenced the reform…and others, have no love, and no veneration of that which has been handed down to us. They begin by despising everything that is actually there. This negative mentality is unjust and pernicious, and unfortunately, Paul VI tends a little to this side. They have all the best intentions, but with this mentality they have only been able to demolish and not to restore.» …..

Martin Luder via Martinus Eleutherius til Martin Luther

Jeg leste nettopp ferdig begge de to store bøkene om reformasjonen som jeg tok med meg på ferieturen, Reformations: The Early Modern World, 1450-1650, av Carlos Eire og Martin Luther – rebell i en brytningstid, av Heinz Schilling. Begge var interessante, og begge la vekt på bakgrunnen som hjelper oss til å forstå den kirkelige reformasjonen, og hvor radikal og dramatisk den var. Schilling bruker f.eks. Martin Luthers opprinnelige etternavn (Luder) helt fram til Luther skiftet navn i 1520. Da han hadde funnet fram til sin dramatiske frihet (og Schilling mener at all vesentlig forandring i Luthers teologi skjedde mellom 1515 og 1520, og selve gjennombruddet i frelsesforståelsen våren 1518) ville han markere dette ved å ta navnet «den frigjorte», Eleutherius på gresk. (Mange akademikere tok seg greske navn på den tiden; Melanchthon het f.eks. opprinnelig Schwartzerde.) Luther fant likevel fort ut at et gresk navn ikke fungerte så godt, det ble for fremmed for folk, men beholdt bokstavene -th- som et minne om sin nye frihet.

Begge disse to bøkene har likevel den svakheten at de er skrevet av historikere, ikke teologer, og de klarer faktisk ikke å forstå skikkelig at den katolske kirke på reformasjonens tid faktisk ikke lærte det man kan kalle «gjerningskristendom» – selv om Luther og flere andre oppfattet det slik.

Konsilet i Trents erklæring om rettferdiggjørelsen

Når jeg nå leser en grundig framstilling av Martin Luthers liv og lære (se her) – og irriterer meg over at forfatteren uten videre ser ut til å være enig med Luther om at Den katolsk kirke på den tid stod for en gjerningskristendom (at man blir frelst av sine gjerninger) – oppdager jeg at det i dag er 470 år siden konsilet i Trent utga sitt viktige dekret om reffferidggjøreøsen. Der skriver konsilfedrene bl.a.:

THE COUNCIL OF TRENT
Session VI – Celebrated on the thirteenth day of January, 1547 under Pope Paul III
Decree Concerning Justification

CHAPTER VIII – HOW THE GRATUITOUS JUSTIFICATION OF THE SINNER BY FAITH IS TO BE UNDERSTOOD

But when the Apostle says that man is justified by faith and freely, these words are to be understood in that sense in which the uninterrupted unanimity of the Catholic Church has held and expressed them, namely, that we are therefore said to be justified by faith, because faith is the beginning of human salvation, the foundation and root of all justification, without which it is impossible to please God and to come to the fellowship of His sons; and we are therefore said to be justified gratuitously, because none of those things that precede justification, whether faith or works, merit the grace of justification.

For, if by grace, it is not now by works, otherwise, as the Apostle says, grace is no more grace.

CHAPTER IX – AGAINST THE VAIN CONFIDENCE OF HERETICS

But though it is necessary to believe that sins neither are remitted nor ever have been remitted except gratuitously by divine mercy for Christ’s sake, yet it must not be said that sins are forgiven or have been forgiven to anyone who boasts of his confidence and certainty of the remission of his sins, resting on that alone, though among heretics and schismatics this vain and ungodly confidence may be and in our troubled times indeed is found and preached with untiring fury against the Catholic Church. ….

For as no pious person ought to doubt the mercy of God, the merit of Christ and the virtue and efficacy of the sacraments, so each one, when he considers himself and his own weakness and indisposition, may have fear and apprehension concerning his own grace, since no one can know with the certainty of faith, which cannot be subject to error, that he has obtained the grace of God. …

Martin Luther – rebell i en brytningstid

Jeg begynte i går å lese boka Martin Luther – rebell i en brytningstid, som nylig ble utgitt på Vårt Land forlag Forlaget skriver om boka bl.a.:

Martin Luther (1483–1546) har spilt en avgjørende rolle i brytningen mellom middelalder og moderne tid i Europas historie. Som ung munk utfordret han keiseren, kirken og paven, fordi han ønsket en forandring av kristendommen. Til tross for en voldsom kamp lyktes han ikke å reformere katolisismen. Resultatet ble et nytt kirkesamfunn og et omtegnet Europakart.

Som prest, forfatter og reformator svingte han pisken over sin samtid med et voldsomt arbeidsraseri. Han var en dyktig nettverksbygger og hadde et polemisk talent verden sjelden har sett maken til. Han oversatte egenhendig Bibelen fra perm til perm og skapte med protestantismen ikke bare en ny forståelse av kirke og kristendom, samfunn og familieliv, men også et nytt syn på mennesket.

Med et bredt perspektiv på samtiden og med dyp innlevelse skriver historiker Heinz Schilling om rebellen Martin Luther som en aktør i et storslått drama om religionens rolle i verden.

Så langt har jeg lest litt over 200 av de 600 sidene, og må si at jeg er ganske skuffet over Luther. For hans opprør virker i vår tid (og fra mitt perspektiv) ganske så misforstått; hans store oppdagelse var at vi blir frelst av nåde (men det har vel Kirken alltid visst), og hans protest mot Kirken og paven var jo av en slik art at ingen diskusjon egentlig var mulig (for han forkastet jo pavens og konsilenes autoritet ganske tidlig, og ville at hans lærepunktet skulle vurderes bare ut fra Bibelen – skulle man uten videre forkaste alt Kirke og kirkefedrene har lært i 1500 år ?), og så tidlig som 1520 begynner han å kalle paven antikrist og regner med at det er djevelen som virker gjennom paven og biskopene. Forafteren er også ganske så positiv til Luther og hans revolusjon, det overrasker meg litt.

På den annen side er det mye å lære fra denne boka; bl.a. at reformatorens navn skiftet fra Martin Luder via Martinus Eleutherius (den frie på gresk) til Martin Luther ca 1520.

Kirkelig fornyelse er lagt ned

Avisa Dagen skriver om Kirkelig fornyelse bl.a.:

Helgens kirkestevne på Gran på Hadeland satte punktum for bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse (KF). …

Fellesskapet ble opprettet i 1967 som en prestegruppe under navnet Pro Ecclesia, og ble i 1976 konstituert på nytt som en sammenslutning for prester og lekfolk innenfor Den norske kirke.

Kirkelig Fornyelse har i løpet av sin 50 år lange virksomhet vært en omfavnet og omstridt aktør i norsk kirkeliv. Organisasjonen var blant annet en sentral aktør i lærestriden i Den norske kirke på 1990-tallet. …

Bernt T. Oftestad, som er professor emeritus i ved Menighetsfakultetet, var med fra starten av. Han gikk gjennom KFs 50 årige historie i sitt foredrag om «KF som nødhavn og provokasjon».

KF hadde sitt første stevne på Gran i 1967. To år senere ble basisdokumentet vedtatt, og Thelle ble valgt til talsmann utad.

Oftestad påpekte at KF startet som en høykirkelig bevegelse på norsk og luthersk grunn. Han kom inn på avskallinger i bevegelsen, etter at den uttalte at KF uttalte seg mot provosert abort og fastholdt sin motstand mot kvinnelig prestetjeneste.

KF hadde en stor vekst på 70-tallet og ble enda større på 80-tallet, med opptil 250 deltagere på Granstevnet, sa teologiprofessoren.

Selv var jeg aldri med i Kirkelig fornyelse, heller ikke på de årlige møtene på Gran. Jeg tenkte faktisk aldri på den muligheten, og jeg ble ikke katolikk pga en stor interesse for liturgi – selv om den liturgiske interessen har komet etter hvert.

Msgr Torbjørn Olsen skriver også om nedleggelsen av Kirkelig fornyelsen på katolsk.no

Reformations: The Early Modern World, 1450-1650

Nå har jeg i seks hele dager lest boka Reformations: The Early Modern World, 1450-1650, av Carlos Eire, og kommet til side 450 – og har da bare litt over 300 sider igjen, pluss nesten 150 sider noteapparat, bibiografi o.a. De siste 100 sidene har vært en svært grundig og interessant framstilling av den katolske motreformasjonen – jeg visste f.eks. ikke at Hl Carlo Borromeo to ganger ble forsøkt skutt/drept av sine motstandere, da han svært ivrig prøvde å reformere erkebispedømmet Milano rett etter konsilet i Trento.

Hos Amazon.co.uk kan man lese om denne boka, bl.a.:

A lively, expansive history of the Protestant and Catholic Reformations and the momentous changes they set in motion. This fast-paced survey of Western civilization’s transition from the Middle Ages to modernity brings that tumultuous period vividly to life. Carlos Eire, popular professor and gifted writer, chronicles the two-hundred-year era of the Renaissance and Reformation with particular attention to issues that persist as concerns in the present day.

Eire connects the Protestant and Catholic Reformations in new and profound ways, and he demonstrates convincingly that this crucial turning point in history not only affected people long gone, but continues to shape our world and define who we are today.

The book focuses on the vast changes that took place in Western civilization between 1450 and 1650, from Gutenberg’s printing press and the subsequent revolution in the spread of ideas to the close of the Thirty Years’ War. Eire devotes equal attention to the various Protestant traditions and churches as well as to Catholicism, skepticism, and secularism, and he takes into account the expansion of European culture and religion into other lands, particularly the Americas and Asia. He also underscores how changes in religion transformed the Western secular world. A book created with students and nonspecialists in mind, Reformations is an inspiring, provocative volume for any reader who is curious about the role of ideas and beliefs in history.

Ferie – sol og interessante bøker

Vi er igjen på midtvinterferie på Gran Canaria, for å slippe bort fra de mørkeste og kaldeste ukene i Norge. Bildet over viser soloppgangen fra vår balkong (der vi har sol fra kl 08.00 til kl 16.15), og bildet under viser meg etter badet på den ganske kjente Amadores-stranda.

Som vanlig har jeg med en del bøker på ferien, den første jeg leste – om Carl Fr Wisløff – har jeg allerede skrevet om. Jeg har også med tre grundige bøker om reformasjonen og Martin Luther (siden det i år er 500 år siden 1517), og (selvsagt) et par bøker om den liturgiske utviklingen de siste tiårene.

Skroll til toppen