november 2009

Full oversikt over gregoriansk musikk til messen

På bildet under ser man startsida for Saint Antoine Daniel Gregorian Chant Ordinaries, der man kan finne – og høre på – på (så langt jeg kan se) alle de gregorianske/latinske melodiene for messens faste ledd. T

Her står det også at Vatikanet foreslår følgende messer for kirkeåret:

Søndager i advent: Missa XVII • Credo IV
Søndager i juletida: Missa IX • Credo IV
Søndager i fasten: Missa XVII • Credo IV
Søndager i påsketida: Missa I • Credo III
Søndager i det alminnelige kirkeåret: Missa XI • Credo I
Fester i det alminnelige kirkeåret: Missa VIII • Credo III
Fester for Den hellige Jomfru Maria: Missa IX • Credo IV
Fester for apostlene: Missa IV • Credo III

I oktober og november sang vi bl.a. messe XI her i St Hallvard kirke. Det var nytt for meg, men det er den foreslåtte messen for grønne søndager (og her kan jeg høre på den, og lære den bedre). Og nå i advent synger vi messe XVII, noe jeg tror en del menigheter i Norge gjør.

Besøk gjerne disse sidene.

Vi forkynner Kristi komme, ikke bare hans ene komme, men også hans annet, og det annet er vakrere enn det første.

Det første viste hans tålmodighet, det annet bringer Gudsrikets krone med seg. Alt hva vår Herre Jesus Kristus angår, har for det meste to sider. Hans fødsel er dobbel, én gang av Gud før all tid, én gang av jomfruen ved tidenes ende. To ganger stiger han ned, én gang i det stille, som dugg på nyslått eng (jf. Sal 72,6), en gang i fremtiden synlig for alle. Ved sitt første komme ble han svøpt og lagt i en krybbe; ved sitt annet komme hyller han seg i lyset som i en kappe. Ved sitt første komme utholdt han korset, uten å bry seg om vanæren (jf. Heb 12,2); ved sitt annet komme i herlighet kommer han med englehæren som livvakt.

Derfor oppholder vi oss ikke bare ved hans første komme, men vi venter også hans gjenkomst. For som vi ved hans første komme sa: “Velsignet være han som kommer i Herrens navn”, slik skal vi si når han kommer tilbake. For da skal vi sammen med englene møte Herren ansikt til ansikt, tilbe ham og si: “Velsignet være han som kommer i Herrens navn”.

Frelseren kommer, ikke for å dømmes, men for å dømme dem som dømte ham. Han som tidde da han ble anklaget, minner om det og sier til de illgjerningsmenn som dristet seg til å klynge ham opp på korset: “Dette har du gjort, og jeg tidde” (jf. 50,21). Den gang kom han i samsvar med Guds frelsesplan og underviste menneskene ved overtalelse; men annen gang skal de av nødvendighet underkastes hans herredømme, selv om de ikke vil.

Profeten Malaki taler også om dette dobbelte komme: “Herren, som dere søker, kommer brått til sitt tempel” (Mal 3, 1). Dette er det første komme. Og om det annet komme sier han: “Og paktens engel, som dere stunder etter, se, han kommer, Herren, Allherskeren. Hvem kan tåle den dagen han kommer? Hvem kan stå seg når han kommer til syne? For han er lik ilden som smelteren bruker, lik luten som vaskerne renser med. Han skal sitte og smelte og rense” (Mal 3,2‑3).

Også Paulus tenker på det dobbelte komme når han skriver til Titus: “Gud Frelserens nåde er blitt åpenbart for alle mennesker; den lærer oss å gi avkall på all gudløshet og alle verdslige begjær, og leve vårt liv i denne verden sømmelig, fromt og rettskaffent, alt mens vi ser frem til vårt salige håp, til den dag da vår store Gud og Frelser Jesus Kristus skal stå frem i sin herlighet”. Legg merke til at han taler om det første komme, som han takker for, og om det annet, som vi venter på.

Derfor er det at den tro som vi forkynner, i den form den er blitt overlevert sier at vi skal tro på ham “som fór opp til himmelen og har tatt sete ved Faderens høyre hånd. Han skal komme i herlighet for å dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende”. Vår Herre Jesus Kristus kommer altså fra himmelen. Han kommer ved denne verdens ende med herlighet, på den ytterste dag. Denne verdens ende kommer, og da skal den skapte verden bli fornyet.
—————
Fra Matutin, 1. søndag i advent.
Tatt fra en av dåpskatekesene av den hellige Kyrillos, biskop av Jerusalem – ca år 350.

Messens kanon

Det er nå snart to år siden jeg begynte å lese den tradisjonelle latinske messen, og jeg må innrømme at denne langt over 1000 år gamle liturgien påvirker meg stadig mer. Noen sier at den nye messen ikke er så forskjellig fra den gamle, og til en viss grad er det korrekt. F.eks. er dagens eukaristiske bønn nesten identisk med den gamle (og på den tid eneste) kanon – men dessverre er det mange prester som (nesten) aldri bruker denne. Og selv om man bruker samme bønn, er det en hel del små ting (mest knebøyninger, korstegn, prestens øyne festet på krusifiks og hostie etc.) som får ting til å oppleves ganske forskjellig.

Under trykker jeg messens gamle kanon i norsk oversettelse, med noen forklaringer – fra 1951/-61. Hele den gamle messen på latin og norsk kan man finne her.

CANON
(Canon betyr egentlig rettesnor, norm, en fast ordning. Den er messeofferets eldste og mest hellige del, og den bes i sin helhet stille av presten.)

BØNN FOR VERDENSKIRKEN
P. Vi ber deg, mildeste Fader, ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, og bønnfaller deg i dypeste ydmykhet at du i nåde vil ta mot og velsigne + disse gaver, + disse frambæringer, + disse hellige og rene offer som vi bærer fram for deg, framfor alt for din hellige katolske Kirke; at du nådig vil bevare den i fred, verne, samle og styre den over hele jordkretsen sammen med din tjener, vår pave N. og vår biskop N. og alle rettroende tjenere i den katolske og apostoliske tro.

BØNN FOR DE LEVENDE

P. Kom i hu, Herre, dine tjenere, menn og kvinner N. og N. og alle tilstedeværende, som med sin tro og andakt er kjent for deg, og som vi ofrer for, eller som selv bærer fram dette lovoffer for seg selv og alle sine, for sine sjelers forløsning, for sitt håp om frelse og velferd, og som bærer fram sine bønner og gaver for deg, den evige, levende og sanne Gud.

PÅKALLING AV DEN TRIUMFERENDE KIRKE

P. Delaktige i de helliges samfunn feirer vi framfor alt minnet om den hederkronede, all tid rene jomfru Maria, mor til vår Gud og Herre Jesus Kristus, men også om dine salige apostler og martyrer, Peter og Paulus, Andreas, …

Stadig noen som ønsker å diskutere om søndagen bør være de kristnes helligdag – og om Sola scriptura

I desember 2005 (!) skrev jeg et innlegg kalt: Søndagene er hellige. Der siterte jeg pave bendikt som hadde sagt at: «at det er svært viktig å understreke at Herrens dag er hellig og at det er nødvendig å delta i søndagsmessen. “Deltakelse i søndagsmessen er en måte å vise at man tilhører Kristus”, sa han.»

Samme dag fikk jeg en kommentar som spurte: «Hvordan kan søndagen være hellig når det opprinnelig var lørdagen som var den kristne helligdagen?» Så fortsatte debatten i flere år (litt i rykk og napp) og senest i går kom det et innlegg som sa bl.a.: «Paver har selv uttalt flere ganger at søndagen er helligholdt takket være DKK. Pavemakten og DKK innrømmer selv at det er de som har endret helligdagen fra den opprinnelige sabbat (lørdagen) til søndag basert på deres selvutropte autoritet. En annen ting å ha i tanke er deres vektlegging av tradisjonen i tillegg til Bibelen. Her er det ikke noe “sola scriptura”, vel å merke. .. Og det hjelper ikker at 99 % av alle kristne holder deres helligdag, søndagen, når det ikke er i tråd med Gudsordet. …»

Jeg fikk et svar til denne kommentaren i dag, og velger nå å flytte debatten til dette nye innlegget. Første kommentar har bl.a. disse synspuktene på Sola scriptura: «Forkaster du kirketradisjonen, så må du konsekvent også forkaste Bibelen – vi har Den katolske kirkes Tradisjon alene å takke for at verden i det hele tatt har Bibelen. Ingen har heller gjort mer for Bibelen enn Den katolske kirke. Bibelen selv sier ingenting om “sola scriptura” – tvert imot foregikk både Jesu og apostlenes forkynnelse av troen muntlig før evangeliene ble skrevet og gitt ut, og selv da kunne ikke alle lese og konvertitter lærte av å høre forkynnelsen og av å praktisere slik Kirken praktiserte. Denne muntlige forkynnelsen har alltid fortsatt i DKK.»

Ikke tillatt å nekte folk å motta kommunion i munnen pga ’svineinfluensaen’

Sakramentskongregasjonen i Vatikanet sendte et brev i juli i år, der de slår fast at det ikke er tillatt å nekte katolikker å motta katolikker kommunion i munnen (som jo er hovedalternativet i Kirken over hele verden), selv pga smittefaren i disse svineinfluensatider. Brevet var et svar fra en katolikk i England, (og er blitt offentliggjort først i dag) der man i sommer innførte svært så strenge regler i noen menigheter og bispedømmer. Les hele brevet her.

I Norge har det vært en del forvirring rundt dette spørsmålet i sommer og høst; tidlig i august anbefalte biskopen at sogneprestene vurderte hva de skulle gjøre pga denne alvorlige smittefaren, men han innførte selv ingen regler (selv om noen oppfattet det slik). I min egen menighet var det forbud mot munnkommunion i august, noe som skapte alvorlige problemer for noen troende. Så ble begrensningene hos oss tatt bort, siden det var få som ble smittet i september. Siden ble reglene gjeninnført (og de inneholder også regler om at man ved fredshilsenen ikke skulle ta hverandre i hånda, at presten ikke skulle (hånd)hilse på folk ved utgangen etc), men nå slik formulert at man anbefales å ikke motta kommunion i munnen (men det blir ikke forbudt).

Men jeg vet at i noen menigheter i vårt bispedømme er det fortsatt (strengt) forbudt å motta kommunnon i munnen, noen som altså viser seg (slik mange også tidligere tenkte) å være mot Kirken regler.

Erkebiskopen av Canterbury møtte pave Benedikt

Det er nå en del dager siden et mye omtalt møte mellom erkebiskopen av Canterbury og pave Benedikt – men jeg har vært litt slapp, og skrevet lite på bloggen i det siste. Vårt Land skriver om dette og fokuserer på at anglikanerne ikke er så veldig fornøyde med pavens åpne holdning til anglikanere som ønsker å bli katolikker:

«Møtet mellom pave Benedikt XVI og erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, kom i stand etter at forholdet mellom Den katolske og Den anglikanske kirken har blitt mer anstrengt den siste tiden.

Anglikanernes ordinering av en åpent homofil biskop og velsignelse av homoekteskap har opprørt mange i Vatikanet. For to uker siden endret Vatikanet reglene sine for å gjøre det lettere for misfornøyde anglikanere å konvertere til katolisismen.

Samstemt. I en skriftlig uttalelse etter møtet het det at samtalene mellom de to kirkelederne hadde dreid seg om «nylige hendelser» mellom de to kirkene, og at det fantes en «felles vilje» til å styrke båndene.»

Modernisme som problem – også i Kirken

Father Longenecker skrev på sin blog for noen dager siden om hvorfor han ble katolikk (han hadde tidligere vært anglikansk prest). Og han åpner innlegget sitt slik: I’m often asked why I left the Anglican Church to become a Catholic. Was it women’s ordination or some other issue? Well, the debate over women’s ordination was an influence. It made me re-examine the question of authority in the church. …

However, the more I think about the reasons for my conversion, the more I realize that the real problem was not women’s ordination, nor was it, at depth, the question of authority in the church. Women’s ordination was a problem and the authority of Rome was the answer, but there was a deeper, underlying problem with the Anglican Church as I experienced it. The problem is modernism — a philosophical and theological position which is deeply opposed to historic Christianity.

Han fortsetter med å fortelle om flere av sine anglikanske prestekollegaer som viste seg å egentlig ikke engang tro på Gud (les videre her selv). Personlig hadde jeg ingen slik opplevelser før jeg ble katolikk; faktisk var min kirkelige bakgrunn – både min oppvekst i den lokale kirke og skolelagsbevegelsen, min teologiske utvikling på Menighetsfakultetet (spesielt mht bibelkritikken), samt mine sist år som lutheraner i Den evangelisk lutherske frikirke – mer konservativ enn den (norske) katolske Kirke jeg gikk inn i i 1994. Heldigvis oppdaga jeg nokså snart at Kirkens magisterium var mer konservativt og oppegående enn jeg hadde våga å håpe på, og det har jo vist seg ganske så tydelig de siste åra at Den katolske Kirke er en av de få man kan stole på teologisk, filosofisk, moralsk, dogmatisk osv.

Father Longenecker fikk også ganske tydelig tilbakemelding på sist første innlegg, at alt ikke var så rosenrødt filosofisk og teologisk i Den katolske Kirke som han hadde gitt inntrykk av. Han skrev derfor et innlegg til, kalt Modernism and the Magisterium, der han også ser på problemene innenfor vår egen Kirke: «After analyzing the modernism in the Anglican Church it was pointed out that there’s plenty of modernism in the Catholic Church too. True enough, and because blog posts should be short and punchy, I left this issue for another day.

It is true that all the problems I outlined in the post on Modernism in the Anglican Church are present in the Catholic Church. In many ways the effects have been even more devastating. At least the Anglicans with their good taste have preserved beautiful liturgy, architecture and sacred music in the midst of the modernism. Many Catholics have been even more gung ho on the dumbing down of Christianity, the vulgarization of the liturgy, art and architecture that is the philosophical offspring of modernism. … ….

However, there are two distinct differences in the circumstances of Anglicanism and Catholicism. The first is that, while the Catholics have fallen into the same moral morass as Anglicanism, what they are doing has not been condoned and sanctioned by the Church.

Hvordan bør kristne synge til Guds ære?

For noen dager siden var jeg med på en økumenisk samling, der det også ble sunget litt av det man må kalle «moderne tilbedelses- og lovsanger». Det er flere (mer enn 10) år siden jeg har hørt og sett slik sang, og selv om sangene ble framført ganske moderat, må jeg si at jeg reagerte svært så negativt. Jeg er litt usikker på hvorfor jeg reagerte så pass sterkt (for bl.a. sentimentale bedehussanger tar jeg alltid på strak arm), men det er noe med bandet som står der oppe og leder sangen, de svært mange gjentakelsene av de enkle setningene, hvordan folk i salen oppfører seg etc, som gjør at jeg opplever det svært fremmed, ja faktisk ubehagelig. Kanskje noen av leserne kan hjelpe meg, og prøve å forklare hvorfor jeg (og kanskje de selv også) reagerer slik?

Som en sterk kontrast til den typen sang, leste (og hørte) jeg også for noen dager siden på NLM-bloggen og hvordan man skal synge gregoriansk sang – for her fins det flere, litt ulike, skoler. HER kan man høre fire måter å framføre inngangsverset til julenattsmessen. «Dominus dixit ad me: Filius meus es tu, ego hodie genui te.»

Av disse fire måtene anbefaler min dyktige kantor her i Oslo denne versjonen fra Milano (se under), men jeg selv ikke har formet noen synspunkter på dette (bortsett fra at gegorianikk ikke bør synges for langsomt).

Kardinal Kasper uttaler seg om de nye reglene for anglikanere som ønsker å bli katolikker

For noen få dager siden hadde L’Osservatore Romano et intervju med kardinal Kasper, Vatikanets økumeniske leder, om det nye dokumentet som gjerner anglikanere – som ønsker å konvertere mer eller mindre som menigheter, og beholde noe av sin liturgiske tradisjon. Det meste av det kardinalen sier virker tilforlatelig nok. (Bl.a. at det er Troskongregasjonen som behandler slike saker. Da biskop Schwenzer skulle søke om tillatelse til at jeg, som gift mann, kunne bli katolsk prest, fikk han helt fra starten av beskjed om Troskongregasjonen skulle behandle den saken.)

«Let’s stick to the facts,» Cardinal Kasper says in the interview. «A group of Anglicans has asked freely and legitimately to enter the Catholic Church. This is not our initiative. They first approached our council [for Christian unity], and, as president, I replied that the competency belonged to the congregation for the doctrine of the faith. […] The council has always been kept informed by the congregation for the doctrine of the faith, and it is not true that it was pushed aside. We did not participate directly in the conversations, but we were kept updated, as is proper. The text of the [apostolic] constitution was prepared by the congregation for the doctrine of the faith. We saw the draft and presented our proposals.»

In any case, the gestation of «Anglicanorum Cœtibus» was kept secret until the last moment, even from the highest authorities of the Anglican Church. When the archbishop of Canterbury, Rowan Williams (in the photo with Benedict XVI), was told that it was about to be published, Kasper was already in Cyprus. And he says that Williams called him in the middle of the night, to ask him for an explanation. … …

Men kard. Kasper sier også at TAC (Traditional Anglican Communion) egentlig ikke hadde vært med i denne prosessen, og det må jeg innrømme at jeg ikke forstår (og det spørsmålet har allerede blitt svært mye diskutert på nettet). Les gjerne hele omtalen av intervjuet i L’Osservatore Romano hos www.chiesa.

Økumenikk i Sverige og Polen

Ulf Ekman, leder av Livets ord i Sverige, har nylig vært i Krakow i Polen og skriver slik om møtet med katolske kristne:
Jag hade blivit inbjuden till två saker som hängde ihop med varandra. Det ena var en dag om “Andens enhet” eller “Hjärtats ekumenik” som innebar föreläsningar, samtal och frågestund på ett universitet i Krakow. … Det andra var ett retreat-seminarium på samma tema, med 90 ledare från olika kyrkor. Det var en mycket intensiv helg!

Det hela började i fredags med besök hos kardinalen i Krakow, Stanislaw Dziwisz. Det var ett kort men vänligt möte, som gick ut på att han gav sin fulla välsignelse till arrangemanget och det var viktigt, inte minst för de polska katoliker som undrade vem jag var. Det var roligt och utmanande att föreläsa där, vilket jag gjorde tillsammans med prästen Peter Hocken, som tog den katolska sidan, medan jag presenterade den evangeliska. Vi talade om vad som skiljer och förenar oss, hur vi ser på varandra och hur vi ser på enhet med varandra. Jag fick också tillfälle att både berätta om hur min väg varit och dela den kärlek Herren gett mig till våra katolska trossyskon.

Under resten av helgen utvecklades dessa tema tillsammans med ett antal katolska präster, fransiskanermunkar samt frikyrkopastorer och ledare. Det var otroligt givande att få predika och undervisa, dela erfarenheter, lyssna på vittnesbörd och samtala med varandra. Det hela, som ibland var djuplodande teologiskt, ibland karismatiskt jublande och starkt, inramades av stark lovsång och sång i Anden.

Det fantastiskt att se dessa katolska präster och munkar sjunga, skratta, gråta, tala i tungor och jubla inför den levande Guden. Inte minst var det häftigt att se några av munkarna i sina kåpor komma loss med elgitarrer och elbas i lovsången. …

Jeg har vel også nevnt et par ganger tidligere her på bloggen at jeg syns det er interessant at trosforkynneren (og den tidligere lutherske presten) Ulf Ekman de siste år er blitt så vennlig mot Den katolske Kirke. Forelesningen på universitetet sammen med en katolsk prest høres fornuftig ut, men lederseminaret (der munker med elgitarer drar i gang lovsdangen) stiller jeg meg noe mer tvilende til.

I alle tilfelelr har disse refleksjonene på Ekmans blog ført til 230 kommentarer så langt (om forholdet mellom protestanter og katolikker), og de er til en viss grad interessant lesning – om man har krefter til å kaste seg over så mye stoff. Her er et par kommentarer som jeg syns er spesielt interessante:

Om nu Pastor Ulf är så förskräcklig som en del kommentarer här vill påskina, varför har då inte dessa inlägg blivit bortcensurerade? … Det är så beklämmande med den hätska aversion, som dyker upp i kommentarerna så fort som pastor Ulf skriver något positivt om katoliker. Desto mer glädjande är det med de tålmodiga inlägg som görs här av mina katolska syskon – tack för dem! …

Instämmer bl.a. med dem som t.e.x. undrar var pastor Ekman står i frågan om den enhet under påven t.e.x. Peter Hocken står för. Även pastor Ulfs gode vän Peter Halldorf har tydligt deklarerat att det är dags för kristenheten att “böja sin nacke under Petri Ämbete”. Vad får enheten kosta? Är det bara vi protestanter som måste acceptera dogm efter dogm för att lyckas i den nya ekumeniken?

Når den store trengselstiden er forbi, da skal solen bli formørket, og månen miste sitt lys,

stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelkreftene skal gå av lage. Og da skal de få se Menneskesønnen komme i skyene, i all sin makt og herlighet. Da skal han sende ut sine engler for å samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ende til himmelens ytterste grense. La fikentreet tjene som eksempel: Når grenene blir myke og treet får løv, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser alt dette skje, vite at han står like for døren. (Markus 13,24-32)

Slik lød gårsdagens evangelium, 33. søndag i kirkeåret – Les alle søndagens tekster her. Men i hele Norden leste vi i går biskopenes hyrdebrev om helligholdelse av søndagen (som kan leses her), så vi prester snakket ikke om denne alvorlige teksten i våre prekener. Men pave Benedikt sa følgende om søndagens budskap på Petersplassen i går (fra Zenit.org):

Dear Brothers and Sisters!

We have reached the last two weeks of the liturgical year. We thank the Lord who has enabled us to carry out, yet again, this journey of faith — old and always new — in the great spiritual family of the Church! It is an inestimable gift, which allows us to live in history the mystery of Christ, receiving in the furrows of our personal and community existence the seed of the Word of God, seed of eternity that transforms this world from within and opens it to the Heavenly Kingdom. Accompanying us in the itinerary of Sunday biblical readings was St. Mark’s Gospel, which today presents a part of Jesus’ discourse on the end times. In this discourse, there is a phrase that is striking for its synthetic clarity: «Heaven and earth will pass away, but my words will not pass away» (Mark 13:31). Let us reflect, for a moment, on this prophecy of Christ.

Hvordan motta konvertitter?

Jeg leste i dag tidlig et innlegg på en presteblog jeg ikke tidligere har besøkt. Denne katolske presten sier at det er fint at Kirken nå i litt større grad enn tidligere setter pris på den kristne tradisjon og det kristne liv konvertittene har levd før de blir opptatt i Den katolske Kirkes fulle fellesskap. Jeg kan skrive under på at det er positivt – eller rettere sagt hadde vært positivt, for i mitt tilfelle var en slik positiv vurdering av min egen kristne tradisjon, og mitt liv som kristen i 39 år, og 8 år som luthersk prest, nesten helt fraværende. Nokså trist, egentlig, men det er vel katolikkenes egen uvitenhet eller kanskje også usikkerhet i møte med norsk kultur og religiøse tradisjon, som gjør at det ofte har blitt slik. Men nå har pave Benedikt vist oss at mange ting i protestantiske kristnes liv og tradisjon er verdifulle – og kanskje andre katolikker kan lære av ham.

I am glad we can get rid of the old approach of reception of converts to the Church which said that they must leave behind everything of their previous Christian tradition as if it had no value. Do we really want to discard their wonderful liturgy, psalmody, theological insights, insights of pastoral practice, their familiarity with the scriptures, their deep sense of the way in which Christinity can be incarnated in a local area or culture? No, it all has value. It will benefit the whole Catholic Church. Christ has been at work there. And this, in a very subtle way, is exactly what Pope Benedict has recognised and enacted with this marvellous intitiative.

Les hele stykket her
.

“Vi vil ikke slutte å danse” – av Giulio Meotti

www.chiesa markerte nylig krystallnatta (1938) ved å omtale ei bok som nylig er utgitt på italiensk (med oversettelser til andre språk rett rundt hjørnet) som forteller historiene til mange jøder/israelere, som har blitt utsatt for terrorhandlinger (selvmordsbomber o.l.) de siste åra. Disse handlingene har i liten grad blitt lagt merke til av verdenssamfunnet, sier han:
There is universal, mournful observance of that massacre (in 1938) and of the tremendous extermination of Jews by the Reich that came after it. But the same is not done, in Europe and the West, for the many other Jewish victims who for years have been killed in Israel, assailed by Islamic terrorism.

Every time one of them is killed, it is covered in the news and then immediately ignored. The victim ends up buried in the vagueness of the «Palestinian question,» viewed by many as Israel’s «fault.»

Meanwhile, one out of every three hundred Israeli families has been directly affected by an attack. The terrorist actions number in the thousands. More than 150 suicide attacks have been carried out, and for each of these the Israeli police estimate that they have prevented nine more. 1,723 people have been killed to date, 378 of them women. More than ten thousand have been injured.

The indifference of the West and of Christians in the face of this steady stream of victims, struck systematically in the midst of their daily routine, on the buses, in the cafes, in the markets, at home, now has a response in a book that recounts their stories for the first time. It finally tells us who they are.

The book was published a month ago in Italy, and translations will soon be published in New York and London. Its title is «Non smetteremo di danzare [We will not stop dancing].» And the subtitle: «Le storie mai raccontate dei martiri di Israele [The untold stories of Israel’s martyrs].»

Vi får også lese et kort utdrag av bokas åpningskapittel, bl.a. dette:
The most beautiful gift in these four years of research was given to me by the Israelis who opened their grief-stricken world to my request for help, laying their sufferings bare. It was me knocking at the door, a stranger, a non-Jew, a foreigner. But they all shook my hand and spoke about their loved ones for the first time. […]

I decided to tell some of the great Israeli stories full of idealism, suffering, sacrifice, chance, love, fear, faith, freedom – and the hope that, in spite of all this silence, Israel will triumph in the end. […] There are incredible people like the obstetrician Tzofia, who lost her father, a rabbi, her mother, and her little brother. Today she helps Arab women give birth to their children. […] There’s Torah copyist Yitro, who converted to Judaism and whose son was kidnapped and executed by Hamas. There’s Elisheva, from a family of farming settlers who lost them all in Auschwitz, and whose daughter, nine months pregnant, was killed by remorseless terrorists because «she wanted to live the Jewish ideal.» In Tzipi they stabbed the chief rabbi to death, and where his bedroom used to be there is now an important religious school. … …

USAs katolske biskoper nådde fram med sitt syn på den nye helseplanen

De fleste har vel fått med seg at president Obama nsten har fullført innføringa av nye helseordninger i USA, der også menensker ut egen helseforsikring skal få skikkelig hjelp når de blir syke. I en av de siste rundene i debatten og voteringene har det blitt avgjort at denne nye, nasjonale helsforsikringa ikke skal betale for abort – og at helsepersonell skal få beholde visse samvittighetsklausuler. Disse forandringene ble lagt til pga sterkt press fra de amerikanske katolske biskopene leser jeg i dag:
«The call came in from Rome, just as House Speaker Nancy Pelosi and her top lieutenants were scrambling to round up scarce votes to pass their sweeping health overhaul.

Cardinal Theodore McCarrick, the former archbishop of Washington, was on the line for Pelosi, calling to discuss adding strict abortion restrictions to the House bill.

It was just 1 element of an intensive lobbying effort orchestrated by the nation’s Catholic bishops, who have emerged as a formidable force in the health care negotiations. They used their clout with millions of Catholics and worked behind the scenes in Congress to make sure the abortion curbs were included in the legislation – and are now pressing to keep them there …. «

Her er artikkelen jeg har henta dette fra – og Father Z. kommenterer det også.

Oversikt over ferieturen

1. dag: Fra flyplassen litt vest for Istanbul; en fire timers biltur vestover til Gallipoli-halvøya, der vi tok ferje over Dardanellene til Asia.
2. dag: Vi besøkte Troja og Pergamum, og overnatta litt nordøst for Izmir.
3. dag: Vi kjørte ned til Efesus og brukte hele dagen i ruinene, overnatter i Kusadasi.
4. dag: Vi kjører sørover og besøker Priene, Miletus og Bodrum.
5. dag: Vi er noen timer på museet utenfor gamle Efesus, kjører østover til Denizli og ser Laodikea.
6. dag: Vi besøker Afrodisias, ca 100 km vest for Denizli.
7. dag: Vi ser Hierapolis og kjører halvveis til Istanbul om ettermiddagen, til Eskisehir.
8. dag: Vi kjører de siste 300 km til Istanbul, leverer bilen på flyplassen og tar fly hjem til Oslo.

Det aller siste bildet viser brua over Bosporus, den ene av to store hengebruer; her kom vi tilbake til Europa – fire filer i hver retning, og svært tett trafikk.

Bilder fra Afrodisias og Hierapolis

Ferieturen til det sørvestlige Tyrkia er over, og vi er trygt tilbake i Norge. Her er likevel noen flere bilder fra turen: Søndag var vi i Afrodisias – jeg ser ut over noen ruiner på det første bildet, og jogger på et av de største og best bevarte stadioner fra antikken på det andre bildet.

Siste hele dag av turen var vi i Hierapolis, som bl.a. har en kirke bygget der apostelen Filip led martyrdøden (noen sier det var diakonen Filip). Byen har også helt kritthvite klipper, pga saltene i vannet fra de varme kildene – bilde nr. 2.

Laodikea, Afrodisias, Hierapolis

I går ettermiddag var vi i Laodikea (kjent som en av de sju menighetene i Johannes åpenbaring, nokså lite kjent som turistmål, men vi så at man jobber iherdig for å gjøre ruinene bedre tilgjengelige), i dag, søndag, skal vi til Afrodisias og et par mindre steder i nærheten av den ruinbyen, og i morgen skal vi til Hierapolis.

Alle disse tre stedene ligger i nærheten av Denizli (en by på størrelse med Oslo), der vi nå bor på en fint hotell (hotellene er ganske rimelige her nede, i alle fall nå utenom sesongen). Mandag ettermiddag starter vi så på returen til Istanbul – og derfra fly til Amsterdam og Oslo.

Folk i Efesus gjorde opprør mot Paulus og ropte: Stor er efesernes Artemis!

I Efesus-museet så vi i dag tidlig flere statuer av gudinnen Artemis, og også rester av tempelet til hennes ære – og vi husket teksten fra Apostlenes gjerninger 19, 23 ff:
«På denne tid oppstod det alvorlige uroligheter på grunn av Herrens vei. En sølvsmed ved navn Demetrius laget Artemis-templer i sølv og skaffet håndverkerne gode inntekter. Han kalte sammen disse og de arbeiderne som drev med dette, og sa: «Godtfolk, dere vet at vår velstand kommer fra dette arbeidet. Men nå ser og hører dere selv at ikke bare her i Efesos, men nesten over hele Asia har denne Paulus overtalt og villedet store folkemasser når han sier at guder som er laget av menneskehender, ikke er guder i det hele tatt. Det er fare for at vårt yrke får dårlig ord på seg. Verre er at templet til vår store gudinne Artemis kan bli regnet for lite og ingenting, og hun som hele Asia og hele verden dyrker, kan miste sin høyhet.» De ble rasende over å høre dette og satte i å rope: «Stor er efesernes Artemis!» Uroen bredte seg over hele byen, og alle som en stormet av sted til teatret og slepte med seg de to makedonierne Gaius og Aristark som hørte til Paulus’ følge. Paulus ville selv gå inn i folkemassen, men disiplene hindret ham i det. … …»

I dag i Priene, Miletus og Bodrum

En vellykka dag i Priene (med et fantastisk Athene-tempel og et fint gammelt teater), i Miletus (med et kjempestort teater og også andre interessante ting) og i Bodrum (gamle Halikarnassus, som har et flott museum med ustillinger fra flere skipsvrak). I går i Efesus ble jeg litt solbrent i ansiktet, så sterk var sola, men i dag var det stort sett overskya, men ca 18 grader.

Har noen av bloggens lesere vært i Priene eller Miletus? (Jeg tror ikke disse stedene er så veldig mye besøkt.) Jeg skal prøve å poste noen bilder snart – OPPDATERING: Under ser dere oss i Priene.

Besøker Troja, Pergamum, Efesus etc

I går kom vi med fly til Istanbul, leide bil, kjørte vestover nord for Marmarasjøen til Eceabat, der vi tok en gammel, koselig ferje over Dardanellene til Canakkale (var det også her Paulus krysset over, i motsatt retning?), der jeg nå sitter og skriver dette. I dag skal vi etter frokost besøke gamle Troia, før vi reiser videre sørover til gamle Pergamum. Så overnatter vi igjen, før vi bruker hele torsdagen i Efesus – senere fortsetter vi videre sør og øst.

Slik er i alle fall planene for denne høstferien – skriver kanskje litt mer senere.

Skroll til toppen