oktober 2015

Messe ved Gregor den stores alter


I dag var det uvanlig få mennesker ved og i Peterskirken, både i sikkerhetskontrollen og inne i kirken. Det gikk derfor raskt da jeg kom for å feire messe kl 07.30, og jeg ble ført til et alter som vanligvis er opptatt. Det er alteret der den hellige pave Gregor den store (590-604) ligger – se bilde over. Slik kan vi lese om alteret:

Beneath the altar lies a white marble sarcophagus containing the relics of Pope St. Gregory the Great (590-604), Doctor of the Church. He was the first Pope to adopt the title «servant of the servants of God.»

The mosaic altarpiece representing The Miracle of St. Gregory dates from 1772. It was inspired from an original painting by Andrea Sacchi dated 1627. Here the Holy Pope is depicted in the act of cutting a linen cloth that had been on St. Peter’s tomb which suddenly bled.

Les om alteret her – se også oversikt over alle alter i kirken.

Opplysende artikkel om synoden som ble avsluttet forrige uke

Sandro Magister skrev nylig en lang og meget innholdsrik artikkel om bispesynoden. Han begynner med å skrive at den tysktalende gruppen av biskoper etter hvert forstod at synodens sluttdokument ikke kunne bli så tydelig (for kommunion for gjengifte) som de hadde håpet på:

The turning point was the third report of the German-speaking circle, drafted on the evening of Tuesday, October 20, entire sections of which entered into the concluding document of the synod in at least three crucial points: “gender” theory, “Humanae Vitae,” and communion for the divorced and remarried. …

… The reactions against Kasper’s ideas from the cardinals and bishops were however such as to astonish even Pope Francis, who in effect from a certain point onward seemed to distance himself a bit from him.

And there was even more substantial opposition at the synod this October, to the point of inducing Kasper himself to withdraw his proposals and to double back to a minimal solution, the only one he saw as presentable in the assembly with any hope of success. ….

… in the German circle during the last week of the synod there was unanimity on precisely a hypothesis … presented as a study case: that of entrusting to the “internal forum,” meaning to the confessor together with the penitent, the “discernment” of cases in which to allow “access to the sacraments.” And in the “Germanicus” in addition to Kasper were cardinals Marx and Christoph Schönborn, plus other innovators. But there was also Gerhard Müller, prefect of the congregation for the doctrine of the faith and a staunch Ratzingerian.

But when the “German” solution went into the final document – which in turn was replacing a previous draft torn apart by criticisms – and went to the assembly for a vote, it could not be approved without further softening of its language, to the point of eliminating all innovation. And thus “access to the sacraments” was diluted to a generic “possibility of fuller participation in the life of the Church.” In the text that was ultimately approved, in the paragraphs on the divorced and remarried, the word “communion” does not appear even once, nor does any equivalent term. Nothing new, in short, with respect to the ban in effect, at least not if one holds to the letter of the text. …

I artikkelen skriver han også om hvordan bispesynoden har vært en fortsettelse av to store debatter mellom kardinalene Kasper og Ratzinger, både om Kirken som universell (Ratzinger sier den universelle kirke er det fundamentale, mens Kasper vil gi den lokale kirke mer myndighet) og om muligheten for kommunion for gjengifte (Ratzinger sier nei, og Kasper sier ja (under visse betingelser)).

Magister skriver også om det «interne forum», som er mye diskutert og ganske uklart:

But here as well there is a big gap between theory and practice. The “internal forum” is already a beaten path in many cases of the divorced and remarried who receive communion with – or more often without – the approval of a confessor. But there are also those who go much further. And they theorize a complete freedom of behavior in this field. …

Til slutt skriver han om hvilke 12 biskoper som under årets synode ble valgt inn i rådet som skal forberede de neste bispesynodene, der tydeligvis flere kjente, konservative biskoper fikk mange stemmer og ble valgt inn, bl.a. Pell, Napier, Sarah og Chaput.

Bispesynodens spørsmål ble tydelig besvart i 1985


Catholic Herald skriver litt dristig at de kontroversielle spørsmålene bispesynoden om familien diskuterte både i fjor og i år, allerede ble besvart av (den gang) kardinal Ratzinger. De skriver først at dokumentet etter årets synode ikke er spesielt klart, og videre hva Ratzinger sa om dette i 1985, bl.a.:

… The final wording of the synod document famously said nothing at all about Communion or access to the sacraments for people in these situations. And by saying nothing, the debate rages on until, one hopes, Pope Francis issues his own, definitive, take on the matter. The synod, after all, is simply a way for the Pope to canvass opinion before making up his own mind.

Another way for the Pope to inform his thinking is, of course, to reflect upon the thoughts of previous popes on these issues. In 1985, the then Cardinal Ratzinger, as head of the Congregation for the Doctrine of the Faith, sent a letter to Archbishop Hunthausen of Seattle in which he eerily addresses, almost point-by-point, exactly the questions raised by the Synodal relatio. And he does so by rooting the answers squarely in the magisterium of the Church and in the jurisprudence of the Roman Rota and Apostolic Signatura. This is especially interesting because many commentators have recently sought to establish some clear blue water between doctrine, law, individual conscience and pastoral practice on just these issues.

On the subject of the divorced and civilly remarried and their admission to the sacraments, Cardinal Ratzinger explicitly rules out the so-called Kasper proposal because it goes against both doctrinal truth and canonical discipline and specifically warns against encouraging ambiguity on this point:

“Catholics have been advised that after divorce and civil remarriage, they may in conscience return to the Sacraments. Such a practice lacks foundation in the Church’s clear teaching about the indissolubility of a sacramental marriage after consummation, and in sound jurisprudence. A clear presentation, then, of the sacramentality and indissolubility of Christian marriage should be made to all your people. Every effort must be made to avoid written materials which equivocate regarding the essential properties of marriage and which may encourage the divorced to attempt a second marriage without the Tribunal’s declaration of nullity. At the same time, steps need to be taken to ensure that [a] Tribunal, both in its constitution and practice, conforms with all the prescriptions of the revised Code of the Church’s public law.”

Regarding the role of the individual’s conscience in determining their moral state, Cardinal Ratzinger reaffirms that personal conscience is not a law unto itself but is rightly subject to the truth as held and proclaimed by the Church … …

Kardinal Pell tolker bispesynodens dokument mer konservativt

Catholic Herald skriver om flere biskopers synspunkter på dokumentet som ble produsert av den katolske bispesynoden sist lørdag. Her tar jeg med det kardinal Pell (fra Australia) sier – hør ham også i videoen over – og tar bort synspunktene til de fleste andre biskopene:

Australian Cardinal George Pell said the final report of the synod on the family did not create an opening for the divorced and civilly remarried to receive Communion.

Other synod members took a different view and acknowledged that the paragraph in question was being read differently.

“The text has certainly been significantly misunderstood,” Cardinal Pell, prefect of the Vatican Secretariat for the Economy, told Catholic News Service on Sunday.

“There is no reference in paragraph 85 or anywhere in the document to Communion for the divorced and civilly remarried; that is fundamental,” he said.

… Austrian Cardinal Christoph Schonborn of Vienna told reporters the final report was not a blanket “yes or no” to Communion for the divorced and civilly remarried, but a call to careful discernment, recognizing that the amount of blame different people bear for a broken marriage and the different situations which led them to remarry vary widely. Therefore, the consequences in terms of absolution and Communion vary as well, he said.

In response to such interpretations of the final report, Cardinal Pell said that “the discernment that is encouraged in paragraph 85 in these particular matters has to be based on the full teaching of Pope John Paul II” and the teaching of the Church in general.

Cardinal Pell said the document’s mention of the “internal forum,” which involves the primacy of one’s conscience before God in determining if access to the sacraments is possible, “cannot be used to deny objective truth.”

Asked why the document does not clearly say that the door is closed to Communion for the divorced and civilly remarried, Cardinal Pell replied: “I think that is a good question, and I think that the document does say that,” however not explicitly.

The ban on Communion for civilly remarried Catholics, he said, “is implicit, really present in the document, but not spelled out as much as some of the fathers would like.”

The paragraphs in the synod’s final report that deal with the question of pastoral care for civilly remarried Catholics received the largest number of “no” votes, but still gained the necessary two-thirds majority. Cardinal Pell said the synod fathers could have achieved “an even deeper consensus with a bit more clarity.”

The synod members themselves recognise the document is being read differently, said Archbishop Laurent Ulrich of Lille, France. Although no paragraphs were struck down in the final vote, “points of resistance remain,” he said.

… Asked whether the Pope will settle the issue of Communion and provide a definitive interpretation to the document, Cardinal Pell responded, “Whether he will or he won’t depends, I suppose, on how he sees this document; whether it is clear enough, whether it expresses adequately the mind of the church.”

“We don’t want it to be in the situation of some of the other Christian churches where one or two issues were fought about publicly for years and years and years,” he added. …

Jeg deltok ikke i pilegrimsarrangementet i Roma sist helg


Jeg var informert om pilegrimsarrangementet Populus Summorum Pontificum som gikk av stabelen 22.-25. oktober 2015 – lese om det HER (offisiell side) og HER (på engelsk). Jeg valgte likevel å ikke delta på arrangementet; jeg er glad i den tradisjonelle latinske messen og for tillatelsen til å feire den (gitt av pave Benedikt i 2007), men var ikke så interessert i å delta i store prosesjoner o.l.

The New Liturgical Movement skrev i dag om pavens hilsen til arrangementet:

On the occasion of the pilgrimage to Rome of the Coetus Internationalis Summorum Pontificum, which keeps the ancient Roman liturgy alive in the Church, the Holy Father Pope Francis sends his warm greetings, along with his wish that their participation in this devout visit to the tombs of the Apostles stirs up their fervent adherence to Christ, who is celebrated in the beauty of the liturgy, which brings us to contemplate the Lord transfigured in the light of glory, and that it bring renewed energy to their witness to the perennial message of the Christian faith. ….

Cardinal Pietro Parolin, Secretary of State

Father Z. reiste fra USA for å være med (og har tatt de to bildene jeg viser her), men var bare delvis fornøyd med arrangementet (og jeg forstår at det sikkert var greit at jeg ikke deltok), for han skriver:

First, it was a great event and I enjoyed and spiritually benefited from it. I prayed a lot and for many people and intentions. That was a success.

Second, it might have been international in a technical sense, but I think there were perhaps only two native English speakers involved as more than altar boys in the whole thing. It was too highly centered on the French and Italians. They may not have any idea of what the world is like beyond their little nearby horizons. They certainly didn’t bother to reach out much before the pilgrimage. Perhaps next year. (I’m am not the only person who noticed this, by the way.)

Third, they had photographers snapping endless photos of the liturgical eye candy in the sanctuary. That’s fine, I suppose. But… what they should have been also shooting are photos of huge crowds of people jamming the churches. They should have been focused also on the congregation, on lay people devoutly praying, their expressions of awe and happiness. Instead, if you find any photos (I haven’t yet), you may see quite a few dour looking French seminarians with plenty of lace. You might not see the side aisles packed with people standing, intently focused and joyful to have something so beautiful… the fruit of their sacrifices over the years. Their sacrifices… I remind the clergy.

Yes, the clergy play an important part in cultivating the fruits of Summorum Pontificum. To my mind, the real credit is do to lay people. …


Om bispesynoden fra en svensk avis


Den svenske avisa Dagen skriver i dag en artikkel om avslutningen av den katolske bispekonferansen – de har tydeligvis en svensk-polsk journalist som er godt orientert:

… I slutdokumentet bekräftar synodfäderna återigen att det katolska äktenskapet är en oupplöslig förening mellan man och kvinna. Man talar om den stora gåvan av trohet, enhet mellan makar och deras längtan efter barn men understryker att kyrkans lära måste gå hand i hand med Guds plan för människan och mänskligheten. Det sakramentala äktenskapet ger ett förhållande mellan en man och en kvinna en gudomlig dimension, skriver biskoparna. Det är Gud själv som verkar inom äktenskapet med sin Ande. Därför är äktenskapet ingånget inför Gud i princip oupplösligt.

Den som trots alla tecken på motsatsen ändå väntat sig att kyrkan på något sätt ska acceptera samkönade partnerskap blir besviken. Slutdokumentet konstaterar att Gud älskar homosexuella människor och att de är värda lika mycket respekt som alla andra, men att samkönade förhållanden inte kan erkännas som äktenskap och att det är «totalt oacceptabelt» att regeringar och internationella organisationer likställer dessa föreningar med äktenskap.

När det gäller familjesynodens största stötesten, och den fråga som av förklarliga skäl mest intresserat västerländska katoliker, det vill säga frånskilda och borgerligt omgifta katolikers tillgång till kyrkans sakrament, lämnas den till synes därhän. Men utan att gå in på kontroversen pekar slutdokumentet ändå ut en viss riktning.

Texten talar om behovet att «återintegrera dessa personer i kyrkans liv». De som gift om sig utan att deras första äktenskap har annullerats av kyrkan är och ska vara välkomna i kyrkan och församlingan. «De är döpta, de är våra bröder och systrar och den helige Ande ger dem gåvor som kan komma all till godo», skriver man. Man konstaterar också att människan kan misslyckas och att kyrkan bör handla enligt den linje påven Johannes Paulus II talade om redan på 1980-talet. Varje enskilt fall måste behandlas och bedömas separat. Kyrkan ska vara en följeslagare och hjälpa till «att vidta steg mot personens fulla deltagande» i det sakramentala livet. …

Andre har påpekt at når man – til det siste punktet over – siterer fra pave Johannes Pauls apostoliske formaning Familiaris Consortio, artikkel 84, har man bare tatt med seg noe utvalgte deler. Der står det: «The Church, which was set up to lead to salvation all people and especially the baptized, cannot abandon to their own devices those who have been previously bound by sacramental marriage and who have attempted a second marriage. The Church will therefore make untiring efforts to put at their disposal her means of salvation. Pastors must know that, for the sake of truth, they are obliged to exercise careful discernment of situations. …»

Kirken skal utvilsomt ta imot gjengifte katolikker på vennligst mulig måte, det er alle enige om, men i dokumentet fra den siste bispekonferanse har man utelatt det pave Johannes Paul videre skriver:

…. However, the Church reaffirms her practice, which is based upon Sacred Scripture, of not admitting to Eucharistic Communion divorced persons who have remarried. They are unable to be admitted thereto from the fact that their state and condition of life objectively contradict that union of love between Christ and the Church which is signified and effected by the Eucharist. Besides this, there is another special pastoral reason: if these people were admitted to the Eucharist, the faithful would be led into error and confusion regarding the Church’s teaching about the indissolubility of marriage.

Reconciliation in the sacrament of Penance which would open the way to the Eucharist, can only be granted to those who, repenting of having broken the sign of the Covenant and of fidelity to Christ, are sincerely ready to undertake a way of life that is no longer in contradiction to the indissolubility of marriage. This means, in practice, that when, for serious reasons, such as for example the children’s upbringing, a man and a woman cannot satisfy the obligation to separate, they «take on themselves the duty to live in complete continence, that is, by abstinence from the acts proper to married couples.» …

Den katolske kirkes problem med å få registrert katolikker i Norge

Etter et jeg skrev et innlegg på Verdidebatt for noen dager siden, har jeg både opplevd ganske stor interesse for det innlegget, fått noen personlige komentarer, og sett at innlegget i dag ble trykket i Vårt Lands papirutgave. Derfor skrev jeg i dag et litt grundigere innlegg til Verdidebatt, som også kan leses under.


Jeg begynte geistlig arbeid i Den katolsk kirke i Norge i 1999, og helt fra starten av så jeg/vi at det bodde mange katolikker i Norge som ikke var registrerte – folk vi kom i kontakt med i forb. med dåp o.l.

Tidlig på 2000-tallet vet jeg at noen i vår kirke tok kontakt med myndighetene for å få hjelp til å kontakte og få registrert flere katolikker bosatt i Norge, kanskje til og med få ordninger lignende den de nordiske folkekirkene hadde – men vi fikk nei eller ingen svar på våre forespørsler. (De nordiske folkekirkene fikk i flere år godkjent medlemmer ut fra hvor mange fra disse landene som bodde i Norge, inntil 2006, da de selv i noe større grad måtte registrere medlemmene.)

Da antallet polakker og andre EU-borgere som flyttet til Norge eksploderte, rundt 2007, ble situasjonen enda mer akutt, fra da av hadde vi flere titusener av katolikker som bodde i Norge uten at vi klarte å registrere dem.

Noen år etter dette, rundt 2010/11 begynte to-tre enkeltpersoner å oppspore sannsynlige katolikker bosatt i Norge, og registrere dem. Og så kommer vi til den aktuelle registreringssaken/-skandalen, og til den vil jeg si at det var godt Dagbladet avslørte vår registreringspraksis i oktober 2014. De som registrerte katolikker i årene etter 2011 sa riktig nok at «det er ikke snakk om mer enn 5 % feilregistrerte, og de som registreres feilaktig, vil sikkert gi beskjed om det», men det var jo ikke godt nok at man registrerte mennesker uten at man var helt sikker på at de var katolikker.

Det som skjedde senere – i desember, januar, februar – syns jeg derimot ikke var særlig heldig, jeg tenker mest på politianmeldelser både fra enkeltpersoner og Fylkesmannen. Det hadde vært bedre om tilsynssaken hadde kunnet gå sin gang, og OKB kunne bekrefte hvor mange som virkelig var katolikker – uten noe mer dramatikk. Nå har vi fått en unntakstilstand, og spørsmålet har blitt polarisert på en svært uheldig måte.

La meg se litt mer grundig på det som skjedde etter oktober 2014, og gi min vurdering av det.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus ga oss beskjed om å bekrefte alle katolikker som hadde blitt registrert på en utilfredsstillende måte, og be dem aktivt bekrefte at de var katolikker og ønsket å være registrert. Dette gjorde OKB fra desember 2014 til mars 2015, og resultatene av det arbeidet er at vi har mottatt ca 10 millioner kroner for mye i statsstøtte – samt et tilsvarende beløp fra kommunene. Dette er det beløp som vi absolutt bør betale tilbake. (Riktignok kunne vi ha anfektet bestemmelsen om at de som faktisk er katolikker også må bekrefte at de vil være registrert – det gjelder jo ikke for Den norske kirke og de nordiske folkekirkene – men det spørsmålet får vi vel la ligge i denne omgang.)

OKB ønsket naturlig nok å gjøre dette arbeidet så godt som mulig, og få bekreftet flest mulig medlemmer. Men noen katolikker, bl.a. noen ansatte i bispedømmets administrasjon, syntes dette var en uredelig måte å gå fram på. Jeg må innrømme at jeg aldri har forstått denne reaksjonen, men jeg tror den må bygge på synet på aktiv registrering.

Myndighetene begynte nemlig senhøstes i 2014 å snakke om at alle medlemmer aktivt måtte bekrefte sitt medlemskap, og i skriftlig form skrev de dette (for aller første gang) i februar 2015, i et departementalt rundskriv. Jeg må innrømme at jeg aldri hadde hørt om eller tenkt på dette tidligere, ingen i de tre store katolske menighetene jeg har jobbet i hadde hørt om dette, biskopen visste ikke om det, de som var teknisk ansvarlige for det katolske medlemsarkivet kjente ikke til det osv. De nordiske folkekirkene kjente tydeligvis heller ikke til denne nye fortolkningen (som departementet nå mener at alle burde ha kjent til, selv om det ikke var skrevet den tydelig noe sted).

Personer innenfor den katolske kirke (og visst også den katolske biskopen i Tromsø) som reagerte på at OKB prøvde å få bekreftet så mange medlemmer som mulig sist vinter, tenkte visst at det var uredelig og umoralsk, siden departementet jo hadde sagt at alle skulle ha bekreftet på forhånd (men det hadde altså ingen visst). Jeg mener selv (og veldig mange katolikker i Norge mener det samme) at vår feil ene og alene var at vi registrerte medlemmer uten å helt sikkert vite at de var katolikker.

Det har dernest blitt hevdet at det er galt å finne folks personnummer uten å få tillatelse fra dem. Jeg husker debatten fra 2004/5 om personnummer, da myndighetene for første gang krevde dette for alle medlemmer i kirkesamfunn, men jeg har ikke inntrykk av at personnummer oppfattes som så sensitivt nå. Når bedrifter f.eks. søker opp personer (i et begrenset folkeregistersøk som mange abonnerer på) for å finne dere nye adresse, vil hele personnummeret alltid også vises.

De nordiske folkekirkene, som har fått opplysninger fra kirken i hjemlandet om medlemmer som er flyttet til Norge, har jo også fått tak i disse personenes norske personnummer – uten at noen har kritisert dem for det. Det kan faktisk virke som om norske myndigheter har hjulpet den svenske, islandske og finske kirken med å skaffe norske personnummer og adresser, uten at jeg vet dette sikkert.

En sak som også dukket opp med stor styrke forrige vinter, var tilbakedatering. OKB har i en del tilfeller satt startdato for medlemskapet til før personen ble registrert i datasystemet. Et barn av to katolske foreldre blir døpt i februar, men var født i september året før, eller en katolsk familie kom til Norge i april året før, men ble ikke registrert før i januar året etter – da kan startdato for medlemskap ha blitt satt enten til fødselsdato eller til datoen de flyttet til Norge.

Noen (innenfor OKB) slo dette opp som uredelig sist vinter, men det er uredelig bare hvis man mot bedre vitende visste at datoen for aktiv innmelding skulle gjelde, ikke datoen for reelt medlemskap som katolikk i Norge. Siden vi aldri visste (og fortsatt ikke er enige i) at såkalt aktiv innmelding er det eneste korrekte, gjorde OKB her altså ikke noe uredelig. Vi lot riktignok være å sende inn slike medlemmer ved siste årsskifte, og gikk dermed glipp av flere tusen medlemmer, fordi myndigheten insisterte på at det skulle være slik.

Litt skjult i denne problematikken ligger det nok også at arbeidsmiljøet i bispeadministrasjonen allerede før høsten 2014 ble opplevd som ubehagelig og problematisk. Jeg kjenner litt til dette (ikke mye) og tror nok det er ting som virkelig er kritikkverdige. Jeg syns likevel ikke de problemene bør få noen betydning på hvordan registreringsproblematikken behandles.

Dette innlegget er delvis en fortsettelse av det jeg skrev for noen dager siden, om at den katolske biskopen i Tromsø burde ha ventet med å betale tilbake penger til myndighetene til denne saken var endelig avklart. Implisitt i Tromsøs biskops synspunktet ligger det at OKB har handlet uetisk, men jeg kan ikke se at det er tilfelle på noen annen måte enn at en hel del personer ble registrert som katolikker uten at man sikkert visste om de virkelig var det. Etter at det ble avslørt av Dagbladet for et år siden, har OKB beklaget dette og seriøst prøvd å finne ut hvor mange av de registrerte som virkelig er katolikker.

Bispesynoden er ferdig

Bispesynoden om ekteskapet er nettopp ferdig, og endte med et nokså uklart dokument (åpent for flere tolkninger) og verken de progressive eller de konservative kan hevde at de har vunnet noen tydelig seier. Det skriver John Alle i dette innlegget, og han skriver også om hvilke perspektiver vi bør ha og hvilke tolkningsrammer vi gjerne kan bruke for å forstå hva som skjedde under synoden:

if opponents of the so-called “Kasper proposal,” named for German Cardinal Walter Kasper, which would relax the Church’s ban on Communion for the divorced and civilly remarried, were to stand back from arguing its merits and ask, “What did we learn over the last two years about where this idea is coming from?”

In so doing, they would be struck that its most passionate advocates come from Germany, Austria, and Switzerland — the homeland of the Protestant Reformation, and thus a region where sensitivities about exclusion from Communion run deep.

They might then be able to acknowledge that, for better or worse, the Communion debate has become a litmus test in the German-speaking world for the Church’s credibility when it talks about compassion and mercy — and even if the eventual answer on Communion has to be no, they could work with the pro-Kasper camp to find some other tangible, effective way to get those qualities across.

Similarly, perhaps those pushing the Church to adopt a more welcoming and tolerant stance towards the LGBT community might ask themselves what stern opposition to that position was all about during these two synods.

They might realize, for instance, that for many African Catholics, such demands come off as another chapter in what Pope Francis has described as “ideological colonization,” meaning efforts by the West to force its values on the rest of the world. (The final document acknowledges the legitimacy of those concerns.)

Perhaps with that in mind, Catholic progressives would be more inclined to stand with their African fellow believers in insisting that whatever evolution in attitudes may take place, it has to be the result of free choice rooted in traditional cultural values and not the product of coercion.

These are but two examples of a long list of areas where the protagonists of the upheaval that unfolded over the past three weeks might profitably take a breath and ask what a course that brings the Church back together could look like. …

Hier liegt vor deiner Majestät

Jeg leser nå Aiden Nichols bok; Latin Clerk: The Life, Work and Travels of Adrian Fortescue. Det er en interessant og viktig bok, der han grundig beskriver Fortescues studier og reiser i Midt-Østen – der han får stor innsikt i de viktigste østlige kirkene – og også går grundig gjennom innholdet i Fortescues bøker. P. Adrian Fortescue dør dessverre altfor tidlig (49 år gammel) av kreft tidlig i 1923 (les om hans liv her), og i den siste delen av sitt liv husker han ofte på (fra sine studieår i Østerrike) og med stor trøst denne fine teksten og melodien.

Hier liegt vor deiner Majestät im Staub die Christenschar,
das Herz zu dir, o Gott, erhöht, die Augen zum Altar.
Schenk uns, o Vater, Deine Huld, vergib uns unsere Sündenschuld!
O Gott, von Deinem Angesicht verstoß uns arme Sünder nicht!
Verstoß uns nicht, verstoß uns Sünder nicht!

Wir haben Dich, o höchstes Gut, gar oft beleidigt schwer;
O Gott, vergib den Frevelmut, er reuet uns gar sehr!
Zur Sühnung bringt auf dem Altar Dein Sohn sich selbst zum Opfer dar;
um seinetwillen hab Geduld, vergib uns unsre schwere Schuld.
Erbarme Dich, erbarm Dich gnädiglich!

I Jugnmanns store verk i to bind «The Mass of the Roman Rite» (der jeg nå er midt inne i første bind) nevnes også denne teksten – i tysktalende land ble det nemlig tidlig (fra 1700-talet) vanlig å synge salmer på morsmålet, ofte til erstatning for messens latinske proprium og ordinarium. Jungmann skriver om denne teksten: «The best known example from this period is the Singmesse «Hier liegt vor deiner Majestät» (Here before thy masjesty lies), which appears with a first melody in the Landshus hymnal of 1777 and which, after acquiring a new set og melodies by Michael Haydn (d. 1806) continues in use even today.»

Under kan man høre flere av disse melodien sunget av Wiener Sängerknaben (sannsynligvis tidlig på 60-tallet?) – «Deutsches Hochamt» von Michael Haydn:

Zum Eingang «Hier liegt vor Deiner Majestät,
Gloria «Gott soll gepriesen werden»
Evangelium «Aus Gottes Munde gehet»
Credo «Allmächtiger,vor Dir im Staube»
Offertorium «Nimm an,o Herr die Gaben»
Sanctus «Singt heilig,heilig,heilig»
Nach der Wandlung «Sie,Vater von dem höchsten Throne»
Agnus Dei «Betrachtet ihn in Schmerzen»
Zur Komminion «O Herr,ich bin nicht würdig»
Zum letzten Segen «Nun ist das Lamm geschlachtet»
Zum Segen mit dem hochwürdigen Gut «Wir ehren Dich,verhöllter Wundergott»

Biskopen i Tromsø burde ha ventet

(Dette innlegget ble skrevet tidligere i dag og lagt ut på Verdidebatt.)

Aftenposten og Vårt Land slår nå stort opp at den katolske biskopen i Tromsø ikke er enig med Oslo katolske bispedømme ang. tilbakebetaling av for mye mottatt stats- og kommunetilskudd. Et brev om dette er lagt ut på nett her: http://www.katolsk.no/nyheter/2015/10/de-offentlige-tilskudd-i-arene-2011-til-og-med-2014

Men dette er jo ikke noe nytt; det samme ble jo tydelig uttrykt i et brev Tromsøs biskop skrev til fylkesmannen 14. mai i år, og der regner de også ut hvor mye det ville være snakk om å betale tilbake. Les det gjerne her: http://www.katolsk.no/nyheter/2015/05/brev-til-fylkesmannen

I dette brevet skrev biskopen riktignok: «OKB har et noe annet syn på saken. Skulle OKBs syn slå gjennom, ber vi om at tilbakeføring kan bli gjenstand for etterfølgende justering.» Det er vel nå ganske uklart om biskopen fortsatt kan tenke seg «en slik justering», som i praksis vil si at han får tilbake det aller meste av det han har returnert til myndighetene.

I sitt siste brev bruker biskopen noen argumenter som jeg ikke helt følger. Han starter med at det er et moralsk spørsmål at man registrerte mennesker uten å spørre «om de var katolikker eller godtok bruk av personnummer.» Han skriver vi dere at «vi på denne måten tok oss til rette. Ut fra det mener jeg at vi har utvist klanderverdig dømmekraft. Det er bakgrunnen for at jeg har tilbakebetalt det som har blitt krevet av Fylkesmannen, og vi vil på tilsvarende måte gjøre opp med kommunene.»

At Den katolske kirke i Norge må beklage måten registreringen er foretatt på er det ikke noen uenighet om, og Oslos katolske biskop har også beklaget dette tydelig mange ganger. Men betyr en slik innrømmelse og beklagelse at man skal gi fra seg ca 85 millioner kroner for personer som beviselig er katolikker? Jeg har tidligere laget et regnestykke som viser disse talene, se her: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11586026/

Tromsøs biskop sier også at de fleste registrerte virkelig er katolikker: «De fleste av dem som har blitt registrert uten å ha blitt spurt, har i år bekreftet at de er katolikker. Spørsmålet blir om man burde få tilskudd for disse. Her skiller jeg igjen mellom det vi moralsk har krav på, og det som følger av loven, og jeg ser på det moralske.» Men han konkluderer likevel noe overraskende med at vi må gi fra oss støtte for disse personene.

Tromsøs biskop er på enda et område enig med OKB: «Jeg deler langt på vei OKBs forståelse av trossamfunnsloven og dens regel for hvem som er medlem av trossamfunn. En katolikk fra Polen er katolikk også i Norge. …» Men samtidig bøyer han seg helt for departementets og fylkesmannens forståelse av reglene: «Vi vet at Fylkesmannens avgjørelse er i tråd med departementets oppfatning, og det vil derfor ikke ha noen hensikt å klage på Fylkesmannens avgjørelse hvis man ikke tar sikte på mulig søksmål. Det vil jeg ikke så lenge det ikke er tale om krenkelse av fundamentale rettigheter. Vi skal så vidt mulig tilstrebe et godt forhold til myndighetene, det er i vid forstand en del av vår tro.»

Tromsøs biskop ser her ut til å mene at trossamfunn skal godta alt myndighetene bestemmer og påstår, uten å anke dette eller prøve det for domstolene – om det da ikke skulle være fundamentale trosspørsmål. Selv syns jeg nok man må kunne anke, og om nødvendig bringe for rettsapparatet, også ting av administrativ art, om dette skulle være nødvendig.

Jeg syns anken Oslo katolske bispedømme sendte til fylkesmannen 25. august i år er ganske solid. Les om den her: http://www.katolsk.no/nyheter/2015/08/klage-pa-fylkesmannens-vedtak og her: http://www.katolsk.no/nyheter/2015/08/jus-ekspert-kritisk-til-straffesaken-mot-okb

OKB har beklaget mye de har gjort i denne medlemssaken, og er villig til å betale tilbake penger de har mottatt for alle feilregistrerte – men ikke å betale tilbake mange titalls millioner for medlemmer som virkelig er katolikker. Det syns jeg høres fornuftig og moralsk ut – og jeg syns derfor den katolske biskopen i Tromsø burde ha ventet på en avgjørelse i denne saken før han begynner i tilbakebetale penger.

Oddvar Moi

Noen timer senere la jeg til:

Jeg ser at jeg gjerne kunne ha gjort mine synspunkter litt tydeligere, bl.a.:

– Man kan kanskje se i dette utspillet et ønske fra biskop/økonom i Tromsø om å distansere seg fra (eller kritisere) det OKB har gjort, men jeg vet ikke om det er slik.

– Jeg kan ikke se at det er mer moralsk høyverdig å gi fra seg penger for personer som beviselig er katolikker (som biskopen i Tromsø gjør), enn å beklage feilene som er gjort, betale tilbake for de feilregistrerte, men beholde pengene for alle som virkelig er katolikker.

– Jeg kan ikke se at det er naturlig (langt mindre nødvendig) at kirkesamfunn ikke bør eller kan klage på myndighetenes avgjørelser i praktiske saker (som biskopen i Tromsø her hevder).

– Det blir ganske underlig når biskopen i Tromsø, som har godt under 10% av landets katolikker, ikke heller ønsker å vente på en avgjørelse som gjelder de aller fleste katolikker i Norge. Kanskje kunne han ha sagt til fylkesmannen: «Jeg vil gjerne betale tilbake for alle som er blitt registrert på denne uheldige måten, men samtidig ber jeg om at betalingen utsettes til ankesaken til OKB er avgjort.»

President og visepresident i den amerikanske bispekonferansen

John Allen har intervjuet ekrebiskop Joseph Kurtz i Louisville, Kentucky, som er president i den amerikanske bispekonferansen, og erkebiskop/kardinal Daniel DiNardo i Galveston-Houston, som er visepresident.

Intervjuet med Kurtz har overskrifta: Moving too fast on divorce question could lead to fracture, Kurtz says, og innholder bl.a. følgende:

(He) has a request for his fellow prelates who are considering kicking thorny pastoral decisions to the local level: Please slow down. If individual countries varied on how they deal with key issues, Kurtz worries that global communion is at risk. “Naturally, it’s obvious to people that if it’s a topic that relates to the unity of Church teaching, I think it would fracture communion,” he said.

He said the so-called Kasper proposal, an idea floated by German Cardinal Walter Kasper to create a pathway for Catholics who are divorced and remarried to be readmitted to Communion on a case-by-case basis, demands much more theological reflection before being adopted. …

Last week, for example, Philadelphia Archbishop Charles J. Chaput wrote that a sense of anxiety about the synod’s final report has permeated the summit, while Chicago Archbishop Blase Cupich said that Pope Francis looked to be at peace, so other bishops should be as well.

Kurtz placed himself somewhere in the middle. “I think there is unity within the synod, but there are a diversity of opinions that are being suggested,” he said.

Intervjuet med NiNardo starter med: DiNardo says the synod end game rests with Francis, og fortsetter bl.a. slik:

… the 13 small working groups in which bishops participate are generating a great deal of input, reflecting what different voices are saying. The other, he said, is that no one seems quite sure what’s going to become of it. “It all seems to be going into this huge blender in the sky,” DiNardo laughingly told Crux on Sunday.

He said the 10 bishops who make up a drafting committee for the synod’s final document — a group that includes Cardinal Donald Wuerl of Washington, DC — will have to find a way to take the small group suggestions (technically called modi) and weave them into a document that honestly reflects the synod’s thinking.

That document is supposed to be based on a working text distributed at the beginning called the Instrumentum Laboris. DiNardo said it’s been slow going slogging through it — leading, he said, to the insider joke that it’s actually the Instrumentum “laborious.”

At the beginning there were charges the process doesn’t give the bishops adequate chance to express themselves clearly, and DiNardo was among roughly a dozen cardinals who signed a letter to Francis raising those concerns. By now, he said, it seems the playing field is “pretty level” for the various camps. Yet DiNardo cautioned that a final judgment about fairness will depend on what happens with the concluding document. “To my mind, that will be the tale,” he said. “If something comes back that suggests people have paid attention [to what bishops actually said], then I think we’ll do well.”

On the specific issues on the docket this week, DiNardo said he’s against the “Kasper proposal,” named for German Cardinal Walter Kasper, to allow divorced and civilly remarried Catholics to return to Communion. “I basically don’t favor it,” he said. “I don’t think it’s coherent. To my mind, indissoluble means ‘unbreakable,’ and you can’t say later it’s indissoluble but not exclusive.” …

Messe ved Olavsalteret i Roma – minnedagen for hl Olavs dåp


Dette er kollektbønnen i messen for hl Olav omvendelse (jeg syns det er enda bedre å si dåp, vi regner at han ble døpt i Rouen på denne datoen i 2014): «Barmhjertige Gud, du kommer vår svakhet til hjelp med dine helliges forbilde og vern, så vi kan vandre på frelsens vei. Gi at vi som minnes den salige Olavs omvendelse, følger i hans fotspor og når frem til deg. Ved vår Herre Jesus Kristus … »

Bildet over er tatt i sakristiet i kirken Santi Ambrogio e Carlo, Via del Corso, Roma, 16. oktober 2015.

Alle messens tekster og bønner kan leses her.

Siste uke av bispekonferansen

Slik ser timeplanen ut for denne siste uka av bispekonferansen om ekteskapet:

Monday, October 19: Discussion in the thirteen language-based circuli minores from 0900 to 1230, and then again from 1630 to 1900

Tuesday, October 20: Discussion in the circuli minores from 0900 to 1230, followed by a general assembly (from 1630-1900), during which the Synod will hear reports from the discussion groups, the modi or amendments to Part III of the working document will be handed in, and a first vote will be taken for election to the Synod’s permanent council.

Wednesday, October 21: A “free day,” during which the commission for the Synod’s final report will meet to prepare the Progetto, the draft, of the final report.

Thursday, October 22: The Synod general assembly will meet from 0900-1030 to conduct the second and final vote for election to the Synod general council, and the Progetto of the final report will be presented and given to the Synod fathers. Then, from 1630 until 1900, the general assembly will hear interventions on the Progetto and written observation on the Progetto will be handed in.

Friday, October 23: Another “free day,” during which the drafting commission will refine the final report.

Saturday, October 24: From 0900 to 1230, the final report as refined by the drafting commission will be read to the Synod. Then, from 1630 to 1900, voting on the final report will take place, paragraph by paragraph (according to Cardinal Lorenzo Baldisseri, the Synod general secretary), after which the Te Deum will be sung.

Sunday, October 15: The solemn closing of Synod-2015, at a concelebrated Mass in St. Peter’s Basilica.

Vi kan lese dette hos First Things, i et av brevene skrevet av den såkalte Xavier Rynne II (man finner alle brevene her).

I dette brevet kan vi også lese om flere «unhelpful narratives” rundt denne synoden:

(1) The first of these is the claim that there are “no camps” or factions in the Synod. …

(2) According to the second unhelpful narrative, those defending the tradition of the Church on worthiness to receive Holy Communion keep dividing mercy and truth. …

(3) Then there is narrative about “conscience,” according to which conscience is inviolable. Here is a partial truth masquerading as the fullness of Catholic truth. …

(4) The fourth unhelpful narrative uses the bugbear word of the Catholic left and insists that the defenders of the Church’s tradition on chastity, marriage, and the family, on worthiness to receive Holy Communion, and on the locus of teaching authority in the Church are theologically “conservative.” …

(5) Finally, there’s the narrative according to which the defenders of tradition are being excessively “deductive,” while the proponents of change want to apply an inductive method that begins with the data of human experience. …

Ulf og Birgitta Ekmann gir ut bok om veien til Roma

Avisa Dagen skriver om dette under overskrifta: Ekman håper å få med flere til Roma. Og de spør: «Håper dere at leseren gjør de samme oppdagelsene som du og Birgitta gjorde?» «Boken er skrevet på et personlig plan, men vi håper at den skal peke på behovet av og å være åpen, og til å prøve ut det man tror at man vet, og til å innse at vi ofte er preget av gamle fordommer,» sier Ekman.

I artikkelen kan vi også lese:

– Vårt store ønske er at man innen alle kirkesamfunn skal våge å stille spørsmål ved egne fordommer og nysgjerrig nærme seg en kirke og kristne søsken som man kanskje har vært helt uten kunnskap om og fremmede for, sier Ekman.

– Ser du en bevegelse innen frikirkene i retning av de historiske kirkene? I så fall hvor?

– Ja, det fins en stor interesse både innen den lutherske kirken og frikirkene for de historiske kirkene. Det fins også en lengsel etter en dyp og sann enhet. Det fins en lengsel etter et åndelig dyp, etter kontakt med de åndelige røttene som man innser at man kanskje savner.

Ekman mener dessuten at det pågår en ny vurdering av det han kaller den «hyper-protestantiske» innstillingen til alt som var kristent før reformasjonen i 1517.

– Mange innser at det synet man har fått er negativt preget og veldig ensidig.

Nå håper ekteparet at boken skal gi en nyansert forståelse og en økt åpenhet.

– Hvis vi oppnår det er mye vunnet, sier Ekman.

Messe i Peterskirken

I dag feiret jeg messe i Peterskirken kl 07.15. Mellom kl 07.00 og 08.15 kan alle katolske prester som ønsker det, feire messe i Peterskirken, men i dag var det første gang jeg gjorde det. Jeg møtte opp kl 07.15 med egen alba og missale, gikk til kirken sakristi, der det var stor aktivitet. En ung ministrant hentet stola og messehakel til meg, tok med vin og vann (mens jeg bar kalken) og ledet meg til et alter.

Alteret har relikvien til St Petronilla, og kan sees øverst i innlegget. På denne siden er alteret jeg brukte i dag nr 56 – som det står mer om her. Bl.a.:

The altarpiece, Burial of St. Petronilla, is after a painting by Guercino. She was the legendary daughter of St. Peter. The saints relics came from the catacombs in 750. Her chapel in both the old and new basilica became the Church of France.

… The altar at the back is dedicated to St. Petronilla. On it can be admired a scene of the Burial of St. Petronilla, who is received into heaven by the heavenly Bridegroom, one of the loveliest mosaics in the basilica. It is by Pier Paolo Cristofari after a painting by Giovanni Francesco Barbieri, known as Il Guercino (1590-1666). Under this altar are the relics of St. Petronilla, whose body, buried in the cemetery of Domitilla, was exhumed in 750 and venerated in a small shrine which Pepin le Bref had requested from the Pope and was therefore known as the «Rotunda of St. Petronilla». …

Klar tale fra den polske bispekonferansen

Lørdag 10/10 holdt lederen for den polske bispekonferansen dette innlegget – ddet er bare tre minutters taletid under bispesynoden i Roma. (Jeg fant innlegget hos Father Z. – et stykke nede på siden.)

Intervention at the general session 6th Saturday, 10 October 2015.
+ Stanislaw Gadecki, Metropolitan Archbishop of Poznan, President of the Polish Bishops’ Conference

To begin, I want to emphasize that the following intervention reflects not only my personal opinion, but the opinion of the entire Polish Bishops’ Conference.

1. There is no doubt that the Church of our time must—in a spirit of mercy—help civilly remarried divorcees with special charity, so that they do not consider themselves separated from the Church, while they may indeed, as baptized, participate in Her life.

Let us, therefore, encourage them to listen to the Word of God, to attend the Sacrifice of the Mass, to persevere in prayer, to contribute to works of charity and to community efforts in favor of justice, to bring up their children in the Christian faith, to cultivate the spirit and practice of penance and thus implore, day by day, God’s grace. Let the Church pray for them, encourage them and show Herself a merciful mother, and thus sustain them in faith and hope (cf. John Paul II, Familiaris Consortio, 84).

2. Yet, the Church—in Her teaching on the admission of remarried divorcees—cannot yield to the will of man, but only to the will of Christ (cf. Paul VI, Address to the Roman Rota, 01.28.1978; John Paul II, Address to the Roman Rota, 01.23.1992, 01.29.1993 and 01.22.1996). Consequently, the Church cannot let Herself be led by feelings of false compassion for people or by modes of thought that—despite their worldwide popularity—are mistaken.

Admitting to Communion those who continue cohabiting “more uxorio” [as a husband and wife] without the sacramental bond would be contrary to the Tradition of the Church. The documents of the first synods of Elvira, Arles and Neocaesarea, which took place in the years 304-319, already confirmed the Church’s doctrine of not admitting the divorced who have remarried to Eucharistic Communion.

This position is based on the fact that “their state and condition of life objectively contradict that union of love between Christ and the Church which is signified and effected by the Eucharist” (John Paul II, Familiaris Consortio, 84; 1 Cor 11:27–29; Benedict XVI, Sacramentum Caritatis, 29; Francis, Angelus, 16 August 2015).

3. The Eucharist is the sacrament of the baptized who are in the state of sacramental grace. Admitting the civilly remarried divorcees to Holy Communion would cause great damage not only to family pastoral ministry, but also to the Church’s doctrine of sanctifying grace.

In fact, the decision to admit them to Holy Communion would open the door to this sacrament for all who live in mortal sin. This in turn would lead to the elimination of the Sacrament of Penance and distort the significance of living in the state of sanctifying grace. Moreover, it must be noted that the Church cannot accept the so-called “gradualness of the law” (John Paul II, Familiaris Consortio, 34).

As Pope Francis reminded us, we who are here do not want and do not have power to change the doctrine of the Church.

I Roma


Vi kom til Roma i går, og her er et bilde av Peterskirken sett fra vår terrasse i går kveld.

I dag var jeg oppe på Det norske Instituttet der jeg får låne et kontor og skal sitte og lese om den katolske messeliturgien – og muligens skrive litt.

Bispesynoden i Roma

Bispesynoden i Roma har snart vart en uke, og det har vel først og fremst vært en hel del diskusjon om prosedyrene; det ser ikke ut til at samtalen er så åpen som skal kunne håpe. Denne videoen forteller en del om dette og annet fra synoden.

Kardinal Péter Erdö åpner bispesynoden med et tydelig innlegg

John Allen skriver om åpningsinnlegget på bispesynoden i dag:

When the first Synod of Bishops on the family got underway last October, conservatives concerned with upholding traditional doctrine appeared caught off guard by a progressive push on several fronts, including relaxing the ban on Communion for Catholics who divorce and remarry outside the Church.

The leading symbol of that disorientation was the way Hungarian Cardinal Péter Erdő, ostensibly the man supposed to guide the summit’s work in his role as “General Relator,” appeared to be sidelined by more progressive prelates, especially Italian Archbishop Bruno Forte, in producing a controversial interim report calling for greater openness on divorce, homosexuality, and other hot-button topics.

If the opening day of Synod 2015 is any indication, Erdő has no intention of letting that happen again.

In his 7,000-word opening address on Monday morning, intended to set the tone for the synod’s work, Erdő seemed determined to close a series of doors that many people believed the last synod had left open — beginning with the controversial proposal of German Cardinal Walter Kasper to allow divorced and civilly remarried Catholics to return to Communion.

That Communion ban, Erdő insisted, is not an “arbitrary prohibition” but “intrinsic” to the nature of marriage as a permanent union. Mercy, he said, doesn’t just offer the possibility of forgiveness, it also “demands conversion.”


Allen skriver en hel del mer – les det her.

Skroll til toppen