juni 2011

Non iam dicam servos, sed amicos – Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, men venner.

Her er starten av pave Benedikts preken i Petersskirken i går, der han snakket en hel del om sin egen prestevielse for 60 år siden:

«Non iam dicam servos, sed amicos» — «I no longer call you servants, but friends» (cf. Jn 15:15).

Sixty years on from the day of my priestly ordination, I hear once again deep within me these words of Jesus that were addressed to us new priests at the end of the ordination ceremony by the Archbishop, Cardinal Faulhaber, in his slightly frail yet firm voice.

According to the liturgical practice of that time, these words conferred on the newly-ordained priests the authority to forgive sins. «No longer servants, but friends»: at that moment I knew deep down that these words were no mere formality, nor were they simply a quotation from Scripture. I knew that, at that moment, the Lord himself was speaking to me in a very personal way. In baptism and confirmation he had already drawn us close to him, he had already received us into God’s family. But what was taking place now was something greater still. He calls me his friend. He welcomes me into the circle of those he had spoken to in the Upper Room, into the circle of those whom he knows in a very special way, and who thereby come to know him in a very special way. He grants me the almost frightening faculty to do what only he, the Son of God, can legitimately say and do: I forgive you your sins. He wants me — with his authority — to be able to speak, in his name («I» forgive), words that are not merely words, but an action, changing something at the deepest level of being. I know that behind these words lies his suffering for us and on account of us. I know that forgiveness comes at a price: in his Passion he went deep down into the sordid darkness of our sins. He went down into the night of our guilt, for only thus can it be transformed. And by giving me authority to forgive sins, he lets me look down into the abyss of man, into the immensity of his suffering for us men, and this enables me to sense the immensity of his love. He confides in me: «No longer servants, but friends». He entrusts to me the words of consecration in the Eucharist. He trusts me to proclaim his word, to explain it aright and to bring it to the people of today. He entrusts himself to me. «You are no longer servants, but friends»: these words bring great inner joy, but at the same time, they are so awe-inspiring that one can feel daunted as the decades go by amid so many experiences of one’s own frailty and his inexhaustible goodness. …

Les hele prekenen her.

60 år siden Joseph Ratzingers ordinasjon

29. juni 1951 ble over 40 unge menn ordinert samtidig, og jeg husker at jeg leste akkurat dette (spesielt andre avsnitt) i boka der pave Benedikt skriver om de første 50 år av sitt liv; «Milestones: Memoirs 1927-1977». Udraget fra boka er publisert på det helt nye nettestedet news.va.

“We were more than forty candidates, who, at the solemn call on that radiant summer day, which I remember as the high point of my life, responded “Adsum”, Here I am. We should not be superstitious; but, at that moment when the elderly archbishop laid his hands on me, a little bird—perhaps a lark—flew up from the high altar in the cathedral and trilled a little joyful song. And I could not but see in this a reassurance from on high, as if I heard the words “This is good, you are on the right way.” There then followed four summer weeks that were like an unending feast. On the day of our first Holy Mass, our parish church of Saint Oswald gleamed in all its splendor, and the joy that almost palpably filled the whole place drew everyone there into the most living mode of “active participation” in the sacred event, but this did not require any external busyness.

We were invited to bring the first blessing into people’s homes, and everywhere we were received even by total strangers with a warmth and affection I had not thought possible until that day. In this way I learned firsthand how earnestly people wait for a priest, how much they long for the blessing that flows from the power of the sacrament. The point was not my own or my brother’s person. What could we two young men represent all by ourselves to the many people we were now meeting? In us they saw persons who had been touched by Christ’s mission and had been empowered to bring his nearness to men. Precisely because we ourselves were not the point, a friendly human relationship could develop very quickly.”

I dag: In Vigilia Ss. Petri et Pauli Apostolorum

Jeg har fridag (om vanlig) denne tirsdagen, og skal som jeg pleier feire en (privat) tradisjonell latinsk messe i kveld. Og i dag feirer vi i den tradisjonelle kalenderen (hele dagen) vigiliemessen for morgendagens høytid for aspotlene Peter og Paulus. Jeg tror det er første gang jeg feirer en slik vigiliemesse – i fiolett. Før 1969 feiret man alltid slike (hele) dager før noen av årets største høytider, mens etter 1969 er det bare kvelden før (på linje med å feire søndagsmessen allerede lørdag kveld, som også ble innført i 1969) man feirer vigiliemessen, og da i samme farge som selve festdagen.

Et par tekster fra dagens messe – som i sin helhet kan leses her:

Inngangsverset: (Jn. 21:18-19 og Ps. 18:2) Dicit Dominus Petro: Cum esses junior, cingebas te, et ambulabas ubi volebas: cum autem senueris extendes manus tuas, et alius te cinget et ducet quo tu non vis: hoc autem dixit Significans qua morte clarificaturus esset Deum. (Psalm) Coeli enarrant gloriam Dei: et opera manuum ejus annuntiat firmamentum. Gloria Patri. Dict Dominus Petro…

Kommunionsvers: (Jn. 21:15,17) Simon Joannis, dilligis me plus his? Domine, tu omnia nostri: tu scis, Domine, quia amo te.

Corpus Christi i Bergen i går

BA (tidl. bergen Arbeiderblad) skriver i dag om St Paul menighets store markering i går: «Johanneskirken har sjelden vært så smekkfull som da katolikkene holdt sin halvannen time lange messe. …» De skriver også (vel ikke særlig realistisk): «Les papiravisen mandag: LA KATOLIKKENE FÅ JOHANNESKIRKEN, mener politikere.»

Kardinal Ranjith om messefeiring og kommunion

Under konferansen Adoratio 2011, skriver Fr. Simon Henry følgende referat om hva kardinal Ranjith fra Columbo, Sr Lanka, sa:

In his address to the Conference (Cardinal Ranjith) spoke of the lack of faith in many parts of the Church itself, a lack of faith in the objective presence of the Lord in the Holy Eucharist. He thought there was often a lack of wonder and reverence for the Blessed Sacrament, quoting St Augustine saying, «We would sin if we did not adore Him before receiving Him.»

The Cardinal spoke of the meaningless and tasteless (in many senses) experience of the Eucharist in many parishes because of a noisy and frenetic atmosphere that was no longer devout, adoring and contemplative. These aspects are not of choice but essential to a celebration of the Mass – an experience much more usual in the «Tridentine» Mass.

Of the priest facing the people instead of the Lord, he said that it promoted an attitude of showmanship, a silent body language of entertainment inevitably enters into the Mass. It is an innovation never advocated by the Second Vatican Council and is not respectful of the awesome mystery of the Holy Eucharist. (There was here an extended interruption for as applause echoed around the auditorium.)

He re-iterated the view that active participation does not mean outward activity but interior adoration, which takes a great deal of effort and spiritual activity. Later over dinner he was also telling us of some of the changes he has made in his own diocese:

Each and every church has altar rails once again for the reception of Holy Communion, which is to be received kneeling. The allowance to deviate from the universal norm of Holy Communion on the tongue has been withdrawn. So Communion is always on the tongue. …

Personlig syns jeg disse tre tingene som nevnes her, er de aller mest problematiske med dagens katolske messepraksis; at presten feirer eukaristien vendt rett mot folk (heller enn mot Gud, vendt samme vei som folket), og at kommunionen mottas stående og i hånden. Og det underligste er at disse tingene ikke en gang ble nevnt under konsilet; de ble heller ikke innført med messereformen i 1969; det har faktisk ikke blitt bestmt noe sted at det skal være slik – det har bare blitt slik. Pave benedikt har pogså argumentert grundig med denne praksisen, men det er ytterst få som følger ham.

Msgr. Marini om pave Benedikts liturgiske eksempler

Pave Benedikts øsnker bør følges, sier hans seremonimester – ved konferanse Adoratio 2011 som nettopp ble avsluttet i Roma. (Referatet under er fra en englsk presteblogger.)

Among other things, the papal Master of Ceremonies spoke of the ancient tradition of focusing on Christ in a physical way in the sacred liturgy, either though the eastwards orientation of the Eucharistic Prayer or where the crucifix or other image of Christ stood in for the eastward orientation. He thought that recently we have been in danger of losing this and that this is not a small detail but something of central importance, for in the past everyone (including the priest) prayed towards the same point – showing that the Lord was coming and that together we all looked towards Him.

Mgr Marini also posited that kneeling before the presence of the Lord makes it all the clearer that it really is Jesus and implies our adoration of Him. Not that we just receive Him but that we kneel before Him. To kneel accomplishes the truth of our relationship with Him – we adore. This is true freedom because man submits to slavery to many other earthly things – we bow down before these false gods – but to kneel before Christ expressses the truth and therefore reveals the dignity of man before the Lord of Life. Kneeling is the TYPICAL sign of offering our hearts and lives. The Church that kneels in the body will adore in the heart.


Of the Holy Father’s example in the Papal liturgies where Holy Communion is now always administered by Pope Benedict on the tongue to kneeling communicants he said that it was the Holy Father’s practice and intention – BEYOND INDULTS AND PERMISSIONS – that this remains a law of universal character. That Holy Communion received on the tongue and kneeling was more than just the Pope’s personal desire. The Holy Father’s intention is that people and priests follow his example. …

Roma 20.-24. juni: Adoratio 2011

Jeg har i dag lest noen rapporter fra konferansen Adoratio 2011, som nettopp er avsluttet i Roma:

“In order to evangelize the world, we need experts in celebration, adoration and contemplation of the Holy Eucharist” (John Paul II – Message for World Mission 04.19.2004)

The Bishop of Fréjus-Toulon, France, Bishop Dominique Rey has announced a major International Conference on Eucharistic Adoration to take place in Rome from June 20-24, 2011.

Organised by the Missionaries of the Most Holy Eucharist, a new community founded by Bishop Rey in 2007, the conference brings together a wide range of international speakers, including six prominent Cardinals. “The first condition for the new evangelisation is adoration”, Bishop Rey said. “We must regain the ability to adore Christ in the Most Holy Eucharist if we are to bring the men and women of the twenty-first century to faith in Jesus Christ. This is one of the key themes of the pontificate of Pope Benedict XVI”, he emphasised, “which is why we are taking this initiative.” …

Corpus Christi i Vatikanet

Som mange sikkert vet, feirer Vatikanet festen for Corpus Christi på selve (tors)dagen, mens man i (resten av) Roma og i Italia feirer festen kommende søndag. Den tradisjonelel prosesjonen med det hellige sakrament fra Johanneskirken i Lateranet til Santa Maria Maggiore er likevel beholdt, med svært stor oppslutning. Den sakramentale velsignelse blir til slutt gitt av pave Benedikt utenfor hovedinngagen til Santa Maria Maggiore. Se videoen under:

Corpus Christi – Bolsena/Orvieto i Umbria – året 1263

Jeg er så heldig at jeg har besøkt svært mange byer i Italia, og hvert år i forb. med Corpus Christi (egentlig i går, men hos oss og mange steder iverden feires dagen kommende søndag) tenker jeg på turen jeg hadde for litt over fem år siden til Orvieto, en flott, gammel by i Ubria, nesten midt mellom Roma og Firenze. Det tar bare litt over en time med toget fra Roma, før man går fra jernbanen opp til den gamle byen. (Eller tar banen opp – avstanden er litt kortere enn å gå opp til Fløien i Bergen, og banen nesten lik Fløibanen.) Byen er bl.a. kjent for sin fantastiske domkirke, som vi kan se på bildene under.

Før denne turen visste jeg ikke at Orvieto har noe å gjøre med festen katolikker kaller Kristi legeme og blods fest eller Corpus Christi – les om det eukaristiske underet i Bolsena/Orvieto HER og HER (pdf-filer) – og som vi feirer i Norge i morgen (men som mange steder fortsatt feires torsdag denne uka). Mer om dette kan vi lese på katolsk.no:

“I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden – at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. Den bæres i prosesjon gjennom Orvietos gater på Corpus Christi.

Urban IV var så imponert over miraklet i Bolsena at han året etter i bullen Transiturus, som ble utstedt i noe forskjellige former den 11. august og 8. september 1264, foreskrev Kristi Legemsfest (Corpus Christi), 60 dager etter påske, for hele Kirken. Bullen var full av glødende lovprisninger til Det hellige Sakrament. Men på grunn av pavens død i oktober samme år, ble beslutningen først gjennomført under Avignon-paven Klemens V i 1311.”

Priusquam te formarem in utero, novi te, et antequam exires de vulva, sanctificavi te, et prophetam in Gentibus dedi te

Jeremia 1,5: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkene satte jeg deg.» En del vers fra Jeremia 1 brukes i dagens matutinlesning (i det gamle breviaret); Døperen Johannes sammenlignes direkte med profeten Jeremia – slik:

Ieremia 1
1 Verba Ieremiæ filii Helciæ, de sacerdotibus qui fuerunt in Anathoth, in terra Beniamin. 2 Quod factum est verbum Domini ad eum in diebus Iosiæ filii Amon, regis Iuda, in tertiodecimo anno regni eius. 3 Et factum est in diebus Ioakim filii Iosiæ, regis Iuda, usque ad consummationem undecimi anni Sedeciæ, filii Iosiæ, regis Iuda, usque ad transmigrationem Ierusalem, in mense quinto. 4 Et factum est verbum Domini ad me, dicens: 5 Priusquam te formarem in utero, novi te, et antequam exires de vulva, sanctificavi te, et prophetam in Gentibus dedi te.

Ord av Jeremia, sønn av Hilkia, en av prestene i Anatot i Benjamin-landet. 2 Herrens ord kom til ham på den tid da Josjia, sønn av Amon, var konge i Juda, i det trettende året av hans regjering. 3 Det kom også til ham på den tid da Jojakim, sønn av Josjia, var konge i Juda, og helt til slutten av det ellevte året Sidkia, sønn av Josjia, styrte i Juda, det året da folket i Jerusalem ble bortført i den femte måneden.4 Herrens ord kom til meg, og det lød så: 5 «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkene satte jeg deg.»

Les også resten av tekstutdraget (på latin og norsk) fra profeten Jeremia: …

Børre Knudsen for 20 år siden

Avisa Dagen har i dag en artikkel som minner om hva Børre kKnudsen og Ludvig Nessa gjorde for 20 år siden. Det handlet om abort; inntil denne dagen 1991 hadde 250.000 barn blitt drept i mors liv på norske sykehus – siden er det kommet til enda 300.000. Dagen skriver:

… Den norske stat har drept en kvart million barn siden 1975. Og nå stiller de fremste ansvarlige representanter for denne uretten i Nidarosdomen for å be Gud velsigne Kongen…. uten å be om tilgivelse for sin store synd mot Gud og barna, uten å omvende seg, uten å frykte den hellige, allvitende Gud. Men med salmesang, bibellesning og vakre seremonier: Alltid freidig under falskt flagg! Og midt imellom ulver i fåreklær kneler Kongen som et offerlam, som et gissel, uttalte Børre Knudsen og Ludvig Nessa for 20 år siden. …

… Det har i ettertid gått uforskammet godt både med kongen og fedrelandet. Vi har fått så mange velsignelser gjennom årene, for det er jo ikke måte på materiell velstand i Norge. Samtidig er det kommet noe uhyggelig over vårt folk, og jo bedre det går med vår nasjon – desto større blir fallhøyden! Det vil en dag komme en dom fra Herren over det norske folk – fordi vi har drept så mange uskyldige barn i mors liv, understreker Børre Knudsen. …

Tradisjonell latinsk messe søndag 26. juni kl 19.00

Kommende søndag – 26. mai – feires den tradisjonelle latinske messen i Oslo, i St Joseph kirke i Akersveien, kl 19.00.

Denne søndagen har vi i vårt bispedømme den offentlige feiringen av Corpus Christi, og tekstene for messen kan leses på latin og norsk her. Til ordinarium synges Messe VIII og Credo I.

Programmet for denne søndagen kan man se her (pdf-fil).

Mer informasjon om disse messene her: http://tlm-oslo.katolsk.no

Vårt Land skriver i dag noe helt annet om homofile anglikanske biskoper

Jeg skrev i går at Vårt Land og andre aviser hadde skrevet noe ganske uklart om homofile anglikanske biskoper. (Jeg skrev også til VLs redaksjon om dette i går (mandag) formiddag – uten å få noe svar (eller takk) fra dem.) Nå har de slettet denne artikkelen og skrevet en annen artikkel ( kl 09.30 tirsdag) med overskrift: «Nye regler utestenger homofile biskoper».

verdidebatt.no forklarer de hva som har skjedd:

«Åpner for homobiskoper» var tittelen på en sak som sto på Vårt Lands nettside i går. Den står ikke der lenger. I stedet står denne saken, som bedre dekker realitetene.

Den opprinnelige saken hadde vi tatt fra NTB, og når den skled inn også hos oss, skyldes det nok at dette er en utvikling vi i de nordiske land har vent oss til. Men om den anglikanske kirken virkelig hadde endret syn på homofili, ville det vært en oppsiktsvekkende nyhet.

Vi hadde i og for seg dekning for tittelen: Den anglikanske kirke åpner nemlig for at homofile som lever i partnerskap, kan være biskoper. Men kirken knytter noen betingelser til dette: At vedkommende lever i sølibat, og har bedt om tilgivelse for eventuelt tidligere seksuelt samliv. …

Det er fint at de har korrigert sin feil (det er ikke første gang de har trykket NTB-artikler uten å vurdere dem først), men jeg er ikke sikker på om vinklingen de når har heller er helt presis. Den anglikanske kirke i England har ikke tenkt å ordinere seksuelt aktive homofile biskoper med det første, men de har vært nødt til å vedta noe som kommer landets regler om homofile litt i møte. Men det har ikke blitt vanskelige for homofile å bli prester gjennem dette som de forslår bør vedtas neste måned. (Og det er jo ganske underlig at man skal drøfte om samboende (partnerskap), men ikke seksuelt aktive, homofile personer skal kunne bli biskoper!)

Forsinket ordinasjonsjubileum for meg selv – 25 år

Jeg har tenkt på det noen uker – men jeg husket faktisk ikke den nøyaktige datoen, bare at det var i første halvdel av juni 1986, men i dag fant jeg papiret – men glemt å skrive om min lutherske presteordinasjon, som var 8. juni 1986. Det var i Kragerø, der Den Evangelisk Lutherske Frikirke hadde sitt årsmøte, ordinator var Erling Berntsen.

Det var en fin dag, fint vær, mye folk, min kone var med og mine foreldre hadde også tatt turen fra Time på Jæren for å delta ved denne viktige anledningen. Jeg jobbet fortsatt for Nordiska L’Abri i Mölle ved Helsingborg (kom dit høsten 1984), men hadde vervet meg til noen ekstra år som feltprest – på Setermoen, fra 15. august samme år, jeg hadde også vært vernepliktig feltprest (uten ordinasjon) i Kirkenes fra 1982-83 – og ble ordinert til denne prestetjenesten.

Jeg var der i to år før jeg ble (hoved)pastor i Arendal Frikirke, fra august 1988 til juni 1994.
28. desember 1994 ble jeg så opptatt i Den katolske Kirke – og ble katolsk prest 8. januar 2000.

‘Fri forskning’ betyr (bare) frihet til å kritisere det tradisjonelle

Professor Bernt T. Oftestad ved MF skrev for noen dager siden en kommentar på verdidebatt.no, som Vårt Land i går la ut ganske tydelig på sine nettsider. Her skriver Oftestad ganske tydelig om hvor ensporede de vitenskapelige miljøene i Norge (og i de fleste andre land) i virkeligheten er:

… Om forskningen noen gang har vært «fri», vet jeg ikke. Men i dag betyr «fri forskning» frihet til å øve kritikk mot synsmåter og vurderinger som har tradisjonen på sin side. Aktuell samfunnskritikk som ikke godtar de antikonservative føringer, vil vanskelig kunne få støtte som utgangspunkt for forskning. En noe vag og lite teoretisk utviklet ideologi som går under samlebetegnelsen «political correctness», styrer forskningspolitikken og dominerer akademia. Visse temaer er da tabubelagt, andre har en særlig verdi. Generelt kan man si at forskning som fremmer såkalt frigjøring fra konserative holdninger og praksiser, ligger godt an. Om man vil reise en ny teologisk høyskole eller et fakultet, vil man raskt måtte bøye seg for gitte ideologiske krav. Først og fremst likhetskravet og det politiske lojalitetskrav overfor vårt samfunnssystem. Det innebærer at institusjonen må slutte seg til, i hvert fall ikke avvise homofilt samliv. Innfrir man ikke det kravet kan man skyte en hvit pil etter eksamensrett, forskningsmidler og faglig integrasjon i akademia. Visse kretser og miljøer er genuint opptatt av trusselen fra det «totalitære demokrati». …

Ordinasjons»innspurt» i England

Jeg leste her at den første «bølgen» av ordinasjoner i Ordinariatet i Engalnd nesten er fullført; ca 50 tidligere anglikanske prester er nå blitt katolske prester.

It seems an eternity since those Ordinations of the three recently retired Provincial Episcopal Visitors. Now the ordinations to the priesthood of the first wave of Anglican clergy is almost at an end. There is a temptation to compare and contrast, when you have been to a few of these. …

All the Ordinations I’ve attended (and Msgr. Keith has been to far more than I have) have been lovely, and each has been very different from the others. There was the splendid choral singing (very Anglican Patrimony!) in Westminster, and the great warmth with which the Archbishop greeted the newly ordained. Most moving of all, his kneeling to ask each of them a blessing at the end of the Mass. The Bishop of Brentwood was especially generous in the way he included Msgr. Keith throughout, and shared the Blessing with him. Our own Bishop of Portsmouth spoke «from heart to heart» most movingly, very appreciative of our previous ministry as Anglicans. …

… Very soon this first series of Ordinations will be at an end — then we begin to prepare for the next wave; and the next, and the next. Roll on these ‘waves that beat on heaven’s door’. Some of those in the congregation last night will surely be carried along on those waves. …

I kommentarene er det mange som er glade for det som er skjedd, og som ønsker de nye prestene lykke til, mens noen undrer seg over at disse tidligere heretikerne skal kunne bli katolske rpester så lettvint.

Homofile biskoper i den anglikanske kirke?

Jeg tar det med en klype salt i første omgang, siden sekulære aviser ofte ikke vet hva de snakker om nå de omtale kirkelige spørsmål – her er det bl.a. uklart om man her snakker om personer i seksuelle homofile forhold. Men i dag skriver Dagbladet om den Anglikanske kirke i England:

Den anglikanske kirke åpner for å la åpent homofile prester bli biskoper. I et dokument som legges fram i dag, trekker den anglikanske kirke opp nye retningslinjer som er i tråd med den britiske likestillingsloven.

Dokumentet, som har tittelen «Valget av biskoper – Likestillingsloven fra 2010», slår fast at seksualitet ikke skal være en faktor i valg av biskoper. …

Vårt Land skriver også om dette – men det er bare en NTB-melding de refererer.

HER leser vi at det er snakk om personer som lever enslig/seksuelt avholdende: «The Church of England is expected to confirm that openly gay clergy can be made bishops, if they are celibate.» Men da må man spørre seg hva det betyr at de lever åpent som homofile; de er vel personer som lever i sølibat, verken mer eller mindre.

PS Jeg skrev «lever enslig/seksuelt avholdende» som to sider av samme sak. Men nå leser jeg også at noen mener at man kan leve i homofilt partnerskap, men seksuelt avholdende, og at man også da skal kunne bli biskop. Det syns jeg virker særdeles underlig.

Avisa Dagen har også skrevet om dette, men også de har bare kopiert den uklare NTB-meldinga

Pavens seremonimester skriver om liturgien

Jeg leste nettopp om en bok som nettopp er utgitt: Liturgical Reflections of a Papal Master of Ceremonies by the Rev. Msgr. Guido Marini, Master of Apostolic Ceremonies and Head of the Office of Liturgical Celebrations of the Supreme Pontiff.

Slik beskrives innholdet i boka:

The topics of the essays include: Holy Communion received on the tongue by kneeling communicants; the Pallium; the Pastoral Staff; placement of the Crucifix at the center of the altar; chanting the gospel in Greek during major Papal liturgies; observance of Silence within the eucharistic liturgy; conservation and use of the Latin language in the Latin Rite; Beauty in liturgy; use of the pontifical Dalmatic and Cardinal Deacons. Each essay, five to seven pages in length, discloses the theological and historical rationale underlying present liturgical practice in the Papal Liturgy of the Roman Catholic Church; that is, the essays serve above all as apologiae for the distinct liturgical practices that have marked the papacy of Benedict XVI. …

Les gjerne den grundige og ganske positive anmeldelsen av boka selv, skrevet av en ganske «moderne» teolog, som bl.a. sier følgende om Msgr. Guido Marini:

The author’s basic theology of liturgical worship is presented in large brushstrokes in the Foreword of the book. Msgr. Marini is clearly committed to the theological vision of Pope Benedict XVI, particularly as manifest in the latter’s writings as Joseph Cardinal Ratzinger. Above all, however, Msgr. Marini’s understanding of the liturgy as divinely-initiated revelatory event is clearly grounded in the logic of the Second Vatican Council and twentieth-century liturgical and sacramental theology; likewise, his sense of the eucharistic sacrifice is dependent on the Council, with its emphasis on the totality of the Paschal Mystery as including the resurrection. In short, his theological presuppositions are thoroughly contemporary.

Les hele anmeldelsen her.

Skroll til toppen