jul 092009
 

Etter et annet innlegg på denne bloggen – SE HER – er det oppstått en debatt om kirkearkitektur/-innredning. Jeg tar med noen av de siste kommentaren derfra under, og viser også bilder av St Paul kirke i Bergen i 1920, 1975 og 2007 (som jeg skrev mer om HER i februar 2008).

Her er de siste kommentarene (som jeg nevnte over):
Dersom interiøret i St. Paul (som jeg aldri har sett selv, siden jeg knapt har satt min fot i Bergen) er en “underlig miks” av mange forskjellige ting, høres det snarere mer postmoderne ut… Bortsett fra at postmoderne arkitektur vel er en bevisst miks av forskjellige ting, mens gamle kirker som ble “modernisert” rundt 1970 snarere faller inn under slikt som dagens antikvariske myndigheter ville klassifisere som delvis raserte kulturminner.

Forøvrig er slike frittstående altere som du beskriver, nettopp det som menes med “alterbord” eller “bordalter”. Det har aldri, meg bekjent, vært slik at “alteret er som regel plassert i midten av menigheten, men presteskap og menighet rundt” – det var en innovasjon fra 1970-tallet. En såpass ny kirke som St. Hallvard i Oslo (fra 1960-tallet) har det ikke, mens St. Thomas i Lund (som jeg tror er fra 1970-tallet) vel har det slik som du beskriver.

——–

En bok om moderne kirkearkitektur som jeg anbefaler på det varmeste er “No place for God. The denial of the transcendent in modern church architecture” av Moyra Doorly. Det er en profesjonell og interessant analyse av ideologien bak postkonsiliær kirkearkitektur (og ellers mange bilder av postmoderne kirker og altere som ble endret etter konsilet):

“The image of the “People of God gathered around the altar”, which the Modernists have advanced as the inspiration for the new church building, could only be possible in a Relativist universe in which no absolute or objective truth can be said to exist out there and in which all reality is subjectively determined.” – “That the twentieth-century revolution in church architecture cannot be considered separately from the revolution in the Church’s liturgy is admitted by the promoters of the revolution themselves, who insist that a new church building is required for a new liturgy.”

—-

Jeg noterer meg at du ikke har vært i St. Paul kirke (i Bergen). Hadde du vært der på 1980-tallet, ville du sett en enhetlig og minimalistisk utsmykket kirke innvendig (mens den er veldig tradisjonell utvendig). I sentrum av kirken sto alteret og et flott kors (som en slags altertavle) malt av kunstneren J. Weidemann. Jeg vil kalle denne utsmykkingen “modernistisk”—uten noen negative konnotasjoner, og absolutt uten referanse til det du kaller “kommunistisk retorikk”.

I dag har en forsøkt å reversere den “modernisering” av St. Paul kirke som ble foretatt på 1970-årene. Det hele ser veldig lite gjennomtenkt ut. Det er dette jeg kaller “reaksjonært”, dvs. forsøket på å reversere en utvikling. Det fremstår som anstrengt konservativt. Hadde nå dette forsøket enda resultert i en total restaurering av kirken til slik bygningen var ca. 1900, så hadde det vært greit nok. Men resultatet i dag forekommer meg å være alt annet enn stilrent. Hvor er det blitt av det minimalistiske, stilrene og svært majestetiske kirkerommet med den sterkt kristosentriske utsmykningen? …

Og til slutt: Jeg har aldri ment at en bokstavelig talt skulle plassere både presteskap og menighet rundt bordet. Det er ikke noe “mensa rotunda” vi snakker om her. Poenget med å feire messen med alteret mellom menighet og presteskap er at en skal få frem at vi alle er kalt til Herrens bord. Dette “bordet” er både alter og nattverdsbord. For en grei innføring i Den hl. messe vil jeg anbefale Johannes van der Burgs bok Læren om Alterets sakrament. Boken inneholder også en kort forklaring av messen. Boken ble utgitt i 1972, og selv om den er skrevet etter at NO var innført i Norge, så burde den være like aktuell for dem som foretrekker TLM eller enda eldre (katolske) riter. For den sakramentale handlingen har jo hele tiden vært den samme. (RED: Les van der Burgs hefte HER.)

jul 072009
 

I går var vi en tur til Kjerag, ved Lysebotn. Det første bildet viser meg på den berømte Kjerag-bolten – det er mindre dramatisk å stå på steinen enn å se på. Det andre bildet viser min kone og meg på Kjerag-platået, med utsikt utover Lysefjorden – litt over 900 meter over havet, så vidt jeg vet. Jeg har vært på Preikestolen 6-8 ganger i mitt liv, men dette var første gang på Kjerag.

jul 072009
 

Pave Benedikt mintes Kirkens tidligere minne om Kristi blod første søndag i juli. (I den norske messeboken fra 1962 står det at festen ble fastsatt til 1. juli av pave Pius IX i 1849.) Oversettelsen under er fra Zenit:

Dear brothers and sisters!

In the past, the first Sunday of July was characterized by devotion to the most precious Blood of Christ. In the last century some of my venerable predecessors confirmed this [tradition] and Blessed John XXIII, with his apostolic letter “Inde a Primis” (June 30, 1960), explained its meaning and approved its litanies.

The theme of blood linked to that of the Paschal Lamb is of primary importance in sacred Scripture. In the Old Testament the sprinkling of the blood of sacrificed animals represented and established the covenant between God and the people, as one reads in the Book of Exodus: “Then Moses took the blood and sprinkled it on the people saying: ‘This is the blood of the covenant that the Lord has made with you on the basis of all these words of his'” (Exodus 24:8). Continue reading »

jul 072009
 

Lørdag ble Vatikanets Paulinske kapell brukt til en høytidelig vesper, etter grundig restaurasjon av både Michelangelos bilder og det gamle alteret. (Som riktignok nå er frittstående, slik at det er noen meter mellom alteret og tabernakelet rett bak. Kommunionsbenken er også bare delvis på plass.) NLM skriver mer om dette – og viser flere bilder.

På en annen post på denne bloggen er det nylig kommet kommentarer om hva som skjedde med de gamle høyalterene i Norge:
– “Finnes det flere katolske kirker i Norge enn St Josephs kapell som har fått beholde sine høyaltere? …”
– “Vet ikke om det finnes andre katolske kirker med altre i Norge. …”
– “I St Franciskus kirke i Arendal er det gamle alteret bevart … ”

Kanskje har andre lesere mer informasjon om dette?

jul 042009
 

En katolsk journalist i England, Moyra Doorly, har skrevet at par interessante artikler i The Catholic Herald om forandringene i messen, som ble innført for førti år siden. Først analyserer hun SSPX’s vurderinger av konsilet og noen viktige kirkelige dokumenter om messen (og ser ut til å være enig med dem i stor grad). Deretter stiller hun noen viktige spørsmål til dominikaneren Fr Aidan Nichols om sine bekymringer om katolske messer i vår tid.

Fr Nichols er i sitt svar bare delvis enig med henne, men skriver likevel:
… the scale of this reform, even had its components been entirely felicitous, was imprudently chosen, since of its nature liturgical life has to strike people as something that happens, not as something that is planned. In the Latin church, in countries like our own, the effects have been at times deeply disorienting, as is obvious to someone coming into the Church (like myself) in the 1960s, and is readily discovered by the inquiring minder of a convert of later date (such as yourself). One of the principal sufferers has been the sense of the Holy Eucharist as a sacrificial act, since the combined effect of textual, ritual and architectural changes (by the latter I have in mind the almost universal adoption of celebration facing the people) has been – unintentionally, of course – to weaken the sense that this sacrament is the renewed Calvary of the Church’s oblation. And this is especially so when these changes are underpinned (as, unfortunately, is often the case) by a catechetics which prefers to concentrate virtually unilaterally on the more easily assimilable theme of the Eucharistic banquet.

Debatten handler aller mest om på hvilken måte messen er et offer til soning for våre synder – ting som jeg flere ganger har tatt opp på denne blogen. Den handler også om om det var bestemmelser om messen fra tida etter konsilet som forandra messen så dramatisk, eller om det var selve tekstene (eller i alle fall tydelige tendenser) fra Vatikanum II som innførte den nye forståelsen.

jul 022009
 

Benediktinerne i moderklosteret i Norcia i Italia har – etter forespørsel fra Vatikanet – bestemt at de skal feire både den nye og den gamle messen i sitt kloster. I april i år sendte kardinal Dario Castrillon Hoyos, President i kommisjonen “Ecclesia Dei” følgende brev til klosterets prior, p. Cassian Folsom, OSB:

His Holiness, Pope Benedict XVI, from the very beginning of his pontificate, has made known his desire to foster the unity of the Church. As in the past so also today, the careful celebration of the Sacred Mysteries is a most efficacious instrument for achieving this goal.

For this reason, fatihful to the intentions of the Motu Proprio Summorum Pontificum, this Pontifical Commission, responding to your request, entrusts to the Monastery of San Benedetto in Norcia the special apostolate of the celebration of the Holy Eucharist “in utroque usu”, that is, both in the ordinary as well as the extraordinary form of the Roman Rite, in collaboration with the Holy See and in communion with the diocesan bishop.

I am confident that your young Benedictine community will always support the pastoral activity of the Supreme Pontiff with faithful prayer.

I klosterets nyhetsbrev (pdf) kan man nå lese (som jeg allerede har nevnt) at de skal feire messen i “in utroque usu”, og i et intervju i dette nyhetsbrevet svarer prioren på spørsmål om hvorfor de gjør dette:

Does this decision respect the Second Vatican Council Council?

It would be useful to read carefully the Council document on the Liturgy, SC 22 says that: “Regulation of the sacred liturgy depends solely on the authority of the Church, that is, on the Apostolic See and, as laws may determine, on the bishop.” Pope Benedict’s Motu Proprio simply reiterates that principle, and legislates for the use of the old rite alongside the new. Pope Benedict also emphasizes that the way to interpret the Council documents is by the hermeneutic of continuity. That principle is also expressed in the document on the liturgy where it says: “…care must be taken that any new forms adopted should in some way grow organically from forms already existing” (SC 23What we’re really talking about here is legitimate pluralism, which the Council advocates as well: “Even in the liturgy, the Church has no wish to impose a rigid uniformity in matters which do not involve the faith or the good of the whole community” (SC 37). So the celebration of the Mass by all means respects the Second Vatican Council. We are embracing both usages, and reaching out to other groups in search of unity. That’s a very conciliar approach.

But doesn’t this mean “turning back the clock”?

On the contrary, I see a monastery “utriusque usus” as very forward looking, especially in terms of authentic ecumenism. By that I mean two things. Continue reading »

jul 012009
 

Coming Home Network er en organisasjon i USA som har som oppgave å hjelpe protestanter (alle helst prester) til å finne Den katolske Kirke. Jeg ble kontakta av dem rett etter min prestevielse i januar 2000, og har hatt en del kontakt med dem siden. Organisasjonen er ganske konservativ teologisk, men ikke før i dette siste nummeret av deres nyhetsbrev – les det her (pdf) – har jeg sett at de har interessert seg for den Tradisjonelle latiske messen. Der skriver en ung mann som snart skal prestevies for ICK:

That morning in Holy Trinity Church changed the course of my life. Seeing the priest emerge humbly from the sacristy and go unto the altar of God, I thought at once: I want to be a priest. I made it downtown to the Latin Mass a few Sundays later, and it was a High Mass, with Gregorian chant and Palestrina. This is all I want in life. This time I discovered the coffee hour after Mass. The people were very friendly, and I learned from talking with them that there were several communities in the Church where one could study for the priesthood in the traditional rite. A new world had opened to me, and I was beside myself with glee. Despite this first fervor, it would be another three years before I would finally arrive as a candidate for the seminary of the Institute of Christ the King Sovereign Priest. The events that intervened belong as much to the story of my conversion as to that of my vocation.

My faith was “stirred up” on those Sundays of Advent, 1999. I later learned that these were once called the Stir-up Sundays for their collects which begin with that phrase — Excita, Domine. I knew that before making any decision about the seminary, I needed to take a great step forward in the practice of my faith. My life had to be become Christ-centered. I ended a long-standing relationship that had been threatening my faith. I began to attend daily Mass (unlike Sundays, the daily Mass near my apartment was quiet and prayerful) and to say my daily Rosary much more faithfully (I unhesitatingly credit the Rosary for preserving me through those years when I had grown lax in my new religion). For the first time since my conversion, I went to confession regularly. I started to learn more about the worldwide Catholic Church by attending liturgies of the Eastern rites. It was nothing short of a second, greater conversion. All through college, it was enough if I could tell people that religion was an important part of my life. I had now experienced a change of heart: religion was not an important part of my life; my life was part of my religion.

jul 012009
 


Slik leser vi i dag på katolsk.no: “Pastor Anton Taxt døde i dag onsdag 1. juli. Han sovnet inn på Telemark sentralsykehus ca. kl. 10.30. etter noe tids sykeleie.

Pastor Taxt ble født i Arendal 30. mai 1922 i en katolsk familie. Han tok sine prestestudier ved det pavelige universitetet Urbaniana i Roma, og ble diakonviet i Romas domkirke, Lateranbasilikaen, 8. april 1950. På olsok samme år ble han presteviet i St. Olav domkirke i Oslo av biskop Jacob Mangers S.M.

Pastor Taxt virket først i St. Paul menighet i Bergen før han ble rektor for St. Franciskus Xaveriussøstrenes novisiat og St. Hallvards kapell i Sylling. Pastor Taxt har senere virket i menighetene i Halden, Moss, Kristiansand og Porsgrunn. De siste årene av sitt liv bodde han i Porsgrunn og hjalp til som vikar der.

Vi lyser fred over hans minne, han hvile i fred.”

Jeg møtte selv pastor Anton Taxt bare én gang, i Bergen ca år 2002, men i mine mange år i Arendal hørte jeg en hel del om ham. Jeg besøkte nemlig ofte venner på Tyholmen, som bodde i huset Taxt-familien tidligere hadde bodd i. Og de sa flere ganger til med da jeg var på besøk; “I dette rommet ble det født en katolsk prest.”

Flere av bloggens lesere husker også med glede at pastor Anton Taxt er det presten i Norge som mer enn noen andre regelmessig feiret den tradisjonelle latinske messen – i alle år, uten noe opphold (og med tillatelse fra biskopen), så langt jeg har forstått.