mai 132010
 

Dearly beloved brothers and sisters, I too have come as a pilgrim to Fatima, to this “home” from which Mary chose to speak to us in modern times. I have come to Fatima to rejoice in Mary’s presence and maternal protection. I have come to Fatima, because today the pilgrim Church, willed by her Son as the instrument of evangelization and the sacrament of salvation, converges upon this place. I have come to Fatima to pray, in union with Mary and so many pilgrims, for our human family, afflicted as it is by various ills and sufferings. Finally, I have come to Fatima with the same sentiments as those of Blessed Francisco and Jacinta, and the Servant of God Lúcia, in order to entrust to Our Lady the intimate confession that “I love” Jesus, that the Church and priests “love” him and desire to keep their gaze fixed upon him as this Year for Priests comes to its end, and in order to entrust to Mary’s maternal protection priests, consecrated men and women, missionaries and all those who by their good works make the House of God a place of welcome and charitable outreach. …”

Hele pave Benedikts preken kan leses her.

mai 122010
 

På vei til Portugal i går møtte pave benedikt pressen, og svarte på noen spørsmål; om Portugal som katolsk land, om sekularisering, om betydningen av åpenbaringene i Fatima, og også om overgepene innen Kirken. Vårt Land skriver slik om dette møtet med pressen:

Den romersk-katolske kirken har et stort behov for å «lære seg tilgivelse og forstå nødvendigheten av rettferdighet», sa den katolske kirkens 83 år gamle overhode da han tirsdag ankom Lisboa for et fire dager langt besøk i Portugal. “Kirkens tilgivelse kan ikke erstatte ofrenes behov for rettferdighet når det gjelder seksuelt misbruk av mindreårige, framholdt paven”, før han fortsatte: “Den største trusselen mot kirken kommer fra synd innenfra, ikke fra fiender utenfra.”

John Allen skriver om alt paven sa ved denne anledning, bl.a. dette:

… In terms of what we today can discover in this message, attacks against the pope or the church don’t come just from outside the church. The suffering of the church also comes from within the church, because sin exists in the church. This too has always been known, but today we see it in a really terrifying way. The greatest persecution of the church doesn’t come from enemies on the outside, but is born in sin within the church. The church thus has a deep need to re-learn penance, to accept purification, to learn on one hand forgiveness but also the necessity of justice. Forgiveness does not exclude justice. We have to re-learn the essentials: conversion, prayer, penance, and the theological virtues. That’s how we respond, and we can be realistic in expecting that evil will always launch attacks from within and from outside, but the forces of good are also always present, and finally the Lord is stronger than evil. The Madonna for us is the visible maternal guarantee that the will of God is always the last word in history. …

mai 112010
 

En nyordinert katolsk prest i Windsor Canada, Fr. Patrick Beneteau, feiret nylig sin første missa solemnis (TLM) – bare noen få dager etter sin aller første messe (som jeg regner med var novus ordo). Han ser tydelig rikdommen i begge formene av den latinske messen, og det er interessant å lese hans refleksjoner etter denne første missa solemnis:

The entire experience of preparing to celebrate the Extraordinary form of the Roman Rite has been an enriching one. In my second year of seminary I read Cardinal Ratzinger’s, “Spirit of the Liturgy,” and some of Louis Bouyer’s works on liturgy. I realized that, in many respects, the Liturgical Movement was still in need of being actually implemented and taught. Thus began my keen interest in the traditional celebrations of the Church’s liturgy in both forms of the Roman rite.

In celebrating this past Sunday’s Solemn High Mass, I was struck with how Christ-centered the entire Mass was. Every gesture, chant, rubric and prayer offered by either myself, the deacon, or subdeacon, focused my attention constantly on the fact that this sacrifice was being offered to the Father, through Christ’s sacred action, not my own – and this was very liberating. The ad orientem direction of liturgical prayer emphasizes this fact so clearly.

The second thing which struck me, out of the whole experience, was how incarnational the whole celebration of a Solemn Mass is. It counters so much of the hyper-cerebral tendencies that are current in today’s society at large; that we have to know and understand everything in its completeness. The Solemn Mass strikes all of the human senses and helps us to learn and to enter into relationship with God and others.

Although, somewhat nervous at the beginning of the Mass, I quickly felt entirely drawn into the great mystery of God, and felt as though I belonged to something so much greater than what was even occurring at Assumption Church. I felt the sense of the Church universal.

Learning both forms of the Roman Rite, as a transitional deacon, and now as a newly ordained priest, has, as Benedict XVI said in Summorum Pontificum, been a mutually enriching experience. What I have learned in the Extraordinary Form has assisted me in my celebrations of the Ordinary Form, ensuring that the focus is on Christ, and that I allow the liturgy to speak for itself, employing all of its incarnational power. What I have learned in the Ordinary Form has also helped me in my preparations for celebrating the Extraordinary Form as well — especially in my preaching as I attempt to always preach from the liturgy that is being celebrated, with its readings, its collects and its rich treasury of prayers.

Fra TLM-bloggen, der det også er flere bilder.

mai 102010
 

Før en reqiemmesse i dag (der familien har ønsket at messen feires på latin, novus ordo, med tekster, preken etc på norsk), har jeg også sett litt på den høytidelige avslutningen av begravelsesmessen etter gammel ordning. Denen avslutning brukes jo også i vår tid, selvsagt, og er det som skiller en katolsk begravelse tydeligst fra en protestantisk. Det gamle ritualet for denne for denne avslutningen/absolusjon ved båren er noe fyldigere enn det vi har i dag, og er slik (på norsk):

———————-

Denne første bønnen (Non intres) bes bare når den dødes legeme er til stede.

Presten ber:
Herre, gå ikke til doms med din tjener; for ikke noe menneske kan stå som rettferdig overfor deg om det ikke får din forlatelse for alle sine synder. Derfor ber vi: La ikke ditt dommerord slå ned den som kristentroens sanne forbønn taler for hos deg, men la din nåde komme ham (henne) til hjelp og la ham (henne) bli verdig til å slippe fra hevnens dom, siden han (hun) i livet var preget med den hellige Treenighets segl. Du som lever og styrer fra evighet til evighet.
F.: Amen.

Deretter synges Responsorium.

Fri meg, Herre, fra den evige død på den forferdelige dag når himmel og jord skal rystes: + Når du kommer for å dømme verden med ild. V. Jeg frykter og skjelver mens jeg venter på dommen og den kommende vrede. Når himmel og jord skal rystes. V. Hin dag, vredens dag, jammerens og nødens dag, den store og bittert kvidefulle dag. +. Når du kommer for å dømme verden med ild. +. Herre, gi dem den evige hvile, og la det evige lys lyse for dem. Fri meg, Herre, til V.

Mot slutten av responsoriet tar presten røkelse, som han velsigner.

Pr.: Herre, miskunn deg!
F.: Kristus, miskunn deg!
Pr.: Herre, miskunn deg!

Pr.. Fader vår / Paternoster (stille).

Presten signer båren med vievann og røkelse; så ber han:

Pr.. Og led oss ikke inn i fristelse.
F.: Men frels oss fra det onde.
Pr.: Fra dødsrikets makt.
F.: Frels, Herre, hans/hennes sjel (deres sjeler).
Pr. Han/hun (de) hvile i fred.
F.: Amen.
Pr.: Herre, hør min bønn.
F.: Og la mitt rop nå fram til deg.
Pr.: Herren være med dere.
F.: Og med din ånd.

Pr.: La oss be:
Vi ber deg, Herre, fri din tjeners/tjenerinnes sjel (tjeneres og tjenerinners sjeler) fra alle misgjerningers bånd, så han /hun (de) i oppstandelsens herlighet kan leve et nytt liv i samfunn med dine hellige og utvalgte. Ved Kristus vår Herre
F.: Amen.

Istedenfor ovenstående kan presten be kirkebønnen fra messen el. en annen passende bønn. Er båren til stede, blir denne bønnen bedt:

La oss be.
Gud, det er eget for deg å miskunne deg og skåne. Ydmykt trygler vi deg for din tjener/tjenerinne N.’s sjel, som du i dag har kalt hjem fra verden. Gi den ikke over i fiendens hender, glem den ikke i evighet, men la dine hellige engler ta imot den og føre den til Paradisets fedreland. La den ikke lide dødsrikets straff, men eie de evige gleder; for den har håpet og trodd på deg. Ved Kristus, vår Herre.
F.: Amen.

Presten gjør korstegnet over båren og sier:

Pr.: Herre, gi ham/henne (dem) den evige hvile.
Sv.: Og la det evige lys lyse for ham/henne (dem).
Pr.: Han/hun (de) hvile fred.
Sv.: Amen.

Presten ber:
Pr.: Hans/hennes sjel (deres sjeler) og alle avdøde kristnes sjeler hvile ved Guds miskunn i fred.
Sv.: Amen

—— Så følger også noe mer, som jeg ikke tar med i denne omgang ——-

På tilbakeveien til sakristiet eller på vei til graven ber presten skiftevis med sitt følge:

…..

…..

mai 102010
 

The Canons Regular of St. John Cantius (i Chicago) er en gruppe prester som feirer både den gamle og den nye katolske messen. Jeg har stor respekt for dem, og syns at de med på å berike vår Kirke. De er ikke negative eller ekstreme på noen måte (så langt jeg kjenner dem), men de arbeider for å gjøre Kirken og liturgien rikere på en konstruktiv og positiv måte. Med den bakgrunnen vil jeg gjerne bringe videre følgende nyhet:

The Canons Regular of St. John Cantius (Archdiocese of Chicago) are leading a pilgrimage in September, 2010 to Fatima, Portugal to help achieve the restoration off the Traditional Latin Mass to the Sanctuary of Our Lady of Fatima.

Included in this pilgrimage to the Fatima apparition sites will be a liturgical conference in Fatima providing clergy and laity with lectures on the history, spirituality, and mystical theology of the Classical Roman Rite.

On September 10 the Canons will celebrate a Solemn High Latin Mass (1962 Missale Romanum) at the High Altar of Fatima’s Basilica. This will be the first time in some 45 years that the High Altar has been used to celebrate the Traditional Mass.

mai 092010
 

Ungpikekatolikk minner om at mai (sammen med oktober) er Marias, vår Frues, måned – og skriver:

Da jeg var barn, fantes ennå “mai-andakten”. Barn, spesielt pyntede piker, resiterte fromt i kirken, så ba man loretanske litanier og sang marianske sanger. Alle dager, bortsett fra søndager, hvis jeg husker riktig. Jeg kan ikke påstå at jeg likte å resitere noe foran forsamlingen, men da jeg så mai-andakten en gang i Brno i min studietid, i en kirke styrt av gamle prester, og den eneste resiterende piken med store rosa sløyfer, ble jeg litt nostalgisk. Mai-andakter fra en svunnen tid.

Vår Frues statuer eller bilder finner man overalt i mine hjemtrakter ved veikanten eller midt i åkeren eller i skogen. Siden de er så tilgjengelige overalt, legger folk blomster foran dem. Noen ganger finnes det vaser der, så blomstene kan plasseres i vann, andre ganger fletter man bare en krans og lar den visne foran statuen.

mai 072010
 

Etter nesten 10 års arbeid er hele den engelske oversettelsen av messen godkjent fra høyeste hold. Jeg har en stund håpet at oversettelsen kan bli tatt i bruk advent 2011, men nå skrives det at den kanskje vil bli tatt i bruk allerede sommeren neste år (og de som skriver det syns faktisk det er litt seint). Fra the Catholic Herald:

The Vatican has finally approved the new English translation of the Roman Missal, as the Holy Father confirmed this week. He told the Vox Clara committee, which has assisted Rome in the translation: “Soon the fruits of your labours will be made available to English-speaking congregations everywhere.” Not that soon, however. The Church in England and Wales will not introduce the Missal until the summer of 2011. That may seem a long time to wait; but, as Pope Benedict noted, “many will find it hard to adjust to unfamiliar texts after nearly 40 years of continuous use of the previous translation. The change will need to be introduced with due sensitivity, and the opportunity for catechesis that it presents will need to be firmly grasped.”

The Pope is well aware that a minority of Catholics have theological, aesthetic and (regrettably) ideological objections to the new translation, which renders the Latin text more literally than its predecessor. …

This newspaper welcomes the new translation wholeheartedly. One might quibble with one or two details, but the Church has essentially succeeded in producing a text that is both more accurate and more beautiful than its predecessor. Crucially, it has been approved, after long debate and votes, by the bishops of the English-speaking world. Now it is the responsibility of those bishops to make sure that their priests celebrate according to the new text – for, whatever we might read to the contrary, a priest has no more right to refuse to use it than he has to refuse to say Mass in English according to the current approved translation.

But let us not pay too much attention to any controversy over the Missal, which will die down quickly if the bishops put their full weight behind it, as they intend to. Instead, let us accept the new text for what it is: a refreshing of familiar words that, precisely because it will force us to concentrate more deeply on the miracle of the Mass, offers us an opportunity to deepen our faith.

La meg bare legge til at jeg er svært glad denne forhastede, dårlige, og ideologisk vridde oversettelsen snart hører historien til.

mai 072010
 

For et par uker siden gjorde jeg en hel del (data)arbeid, med tanke på å få publisert flere gamle norske, katolske tekster på nettet. Jeg oppretta en nytt (sub)domene for å samle tilgjengelige katolske dokumenter ( http://katdok.aomoi.net ), pluss nettsider der mange kan samarbeide om å gjøre klar/ publisere flere tekster ( http://katdok.aomoi.net/wiki ) – De siste sidene bruker mediawiki.org (som jeg aldri hadde installert før), på samme måte som de nye katolske liturgisidene og wikipedia.

Jeg vil altså utfordre mennesker til å 1) se hvilke norske katolske bøker og hefter de har, og sende meg en oversikt (over ting som ikke allerede står på listen), og 2) tilby seg å hjelpe med innskanning og korrekturlesing av nye tekster. (Uten hjelp fra en del personer vil det ikke bli mye av dette prosjektet.)

Se på de to nettstedene øverst, og vurder hvordan du kan hjelpe.

mai 062010
 

Ting tar tid, viser det seg ofte, og etter at pave Benedikt 20. oktober i fjor annonserte at anglikanere nå får muligheten til å konvertere i større mengder, og mer som grupper enn enkeltindivider, og at de får ta med seg noe av sin liturgiske tradisjon, begynner det nå ganske langsomt å skje noe. På den annen side er det her mye som skal legges til rette, så man skulle kanskje ikke regne med at ting skjer så fort. (Selv om jeg ofte griper meg selv i å tenke at disse biskopene, prestene, og lekfolkene, etter alle disse årene snart må klare å bestemme seg.)

Det viser seg nå at sist lørdag var tre konservative anglikanske biskoper fra England på (hemmelig) besøk i Vatikanet, for å se videre på hvordan denne overgangsprosessen kan bli – les om møtet i The Telegraph.

Det viser seg nå at det var svært uheldig at dette møtet ble kjent, og slik skriver den anglikanske biskopen John Fulham (som mange ganger har vært i Norge):

I feel as your Chairman that I should say something about the reported trip to Rome. As you all know, I am interested in the Ordinariate. I had the opportunity to accompany Bishop Andrew and Bishop Keith to the Vatican to discover what was intended. As Chairman of Forward in Faith International it was important that I was present, as FIF Australia is totally committed to it. Also many members in America and here are actively interested. I can say nothing more about the visit.

However, I am embarrassed by the leak to the press that we had visited the Holy See. All of us have expressed an interest in the Ordinariate and so it is obviously necessary to understand exactly what is intended and how the Ordinariate will be implemented. We were certainly neither negotiating nor plotting. The leak came as a real surprise to me as it happened whilst I was abroad. As we had not informed others of our visit, who leaked it – and why – is a very serious question. It risks damage to the Church of England, and to Catholic Anglicans in particular, as well as to the forthcoming visit to the UK of the Holy Father. It also has serious ecumenical implications. To say it was malicious would seem to fit the facts. …

mai 062010
 

Vårt Land skriver (på nettavisa i går og i den trykte utgaven i dag) at Ulf Ekman har snudd i sitt syn på Den katolske Kirke – det kan man tydelig se i forhold til hans synspunkter ved pavebesøket i 1989. Slik skriver VL:

I bloggen sin ulfekman.nu skriver pastoren for Livets Ord i Sverige at han har endret innstilling, holdning og forståelse av de kristne, det han kaller Kristi kropp. Han står ikke lenger ved det han skrev i et kritisk innlegg med tittelen «Hva har paven å gjøre i Uppsala?» i forbindelse med at paven besøkte Sverige i 1989.

Det VL skriver er helt korrekt, men det er faktisk på langt nær en nyhet – og jeg underer meg litt over at VL lar det bli en nyhet. Ekman skriver selv i det aktuelle innlegget på bloggen sin – som så langt har fått 114 kommentarer: “Under några år har jag också redovisat detta i ett antal olika artiklar, böcker, predikningar, föreläsningar, intervjuer, uttalanden och samtal. Den som någorlunda har följt med kan inte ha helt undgått allt detta eller de svar jag då i olika sammanhang gett gång på gång. … Så har jag ändrat mig? Ja, när det gäller inställning, attityd och förståelse av Kristi kropp som ju är så mycket större än vad vi anar och först förstår! Det jag skrev i en artikel för länge sedan om påvebesöket, för 21 år sedan, vidhåller jag inte längre, som jag redan förut har sagt ett antal gånger. När det gäller Bibelns sanningshalt, evangeliets kraft och trosundervisningens betydelse, nej, där har jag inte förändrats utan åker jorden runt och predikar detta med stor glädje och ser härliga resultat!”

Jeg har også selv skrevet om dette på denne bloggen mange ganger (fordi jeg finner det interessant). (Og et søk etter ‘Ekman* gir man mange treff.)

mai 062010
 

Under gårsdagens audiens på Petersplassen, snakket pave Benedikt om prestens helliggjørende tjeneste, gjennom sakramantene, og sa bl.a.:

Today, in this catechesis, I would like to return to the specific tasks of priests, which, according to tradition, are essentially three: to teach, to sanctify, to govern. … …

Today I would like to reflect briefly with you on the second task the priest has, that of sanctifying men, above all through the sacraments and the worship of the Church. Here first of all we must ask ourselves: what does the word “saint” mean? The answer is: “Saint” is the specific quality of God’s being, that is, absolute truth, goodness, love, beauty … … Without a minimum contact with God, man cannot live. Truth, goodness, love are fundamental conditions of his being. The question is: How can man find this contact with God, which is fundamental, without dying, overwhelmed by the grandeur of the divine being? The faith of the Church tells us that God himself creates this contact, which transforms us little by little into true images of God.

Thus we return again to the task of the priest to “sanctify.” No man on his own, by his own strength, can put another in contact with God. An essential part of the grace of priesthood is the gift, the task to create this contact. This is done in the proclamation of the Word of God, in which He comes to meet us. It is done in a particularly profound way in the sacraments. Immersion in the Paschal Mystery of the death and resurrection of Christ happens in baptism, is reinforced in confirmation and in reconciliation, is nourished in the Eucharist, the sacrament that builds the Church as People of God, Body of Christ, Temple of the Holy Spirit.

Hence, it is Christ himself who makes us saints, namely, who attracts us to the sphere of God. Continue reading »

mai 052010
 

Jeg holder nå på med å forberede to requiemmesser for de kommenede dagene, én TLM og én novus ordo, begge på latin. I slike messer hører sekvensen DIES IRÆ med (og den setter i stor grad tonen for requiemmessen), der de første to versa går slik:

Dies iræ, dies illa Solvet sæclum in favilla: Teste David cum Sibýlla.

Quantus tremor est futúrus, Quando judex est ventúrus, Cuncta stricte discussúrus!

Den norske messeboken fra 1961 har følgende oversettelse av denne sekvensen fra 1200-tallet:

——————————————-

Vredens dag i tidens fylde verden vil i luer hylle, vitner David med Sibylle.

For en skjelving da skal voldes, når den siste dom skal holdes, alle synder ut skal foldes.

Luren sender selsom tone gjennom gravers mørke sone, kaller alle til Guds trone.

Død og liv i redsel flommer, opp av grav all skapning kommer og skal svare for sin dommer.

Livets bok vi ser utfoldet: alt vi øvet, alt vi voldet. Den skal fastslå dommerordet.

Verdens dommer tar så sete, alt som skjult er, fram vil trede, intet unngår straffens hete.

Hva skal jeg i elend svare? Hvem skal ta min sak i vare? Rettvis man er selv i fare.

Konge, stor i allmakts velde, la din nåde her få gjelde, frels meg, du, all godhets kjelde.

Kom i hu, du Jesus fromme! Jeg var årsak til ditt komme; frels meg når min tid er omme!

Meg du søkte, vandret vide, frelste meg i korsets kvide; fåfengt skulle du ei lide.

Rettferds dommer som skal hevne, tilgi av din miskunns evne før det store regnskaps stevne.

Tyngd av skyld jeg arme stønner, skamrød all min synd jeg skjønner, skån meg, Gud, hør mine bønner.

Deg Marias tårer rørte, og på røveren du hørte, også meg til håp du førte.

Kan min bønn ei verdig kjennes, la din godhet til meg vendes, så jeg ikke evig brennes.

La meg stå blant lam så blide, ikke mellom bukker stride, gi meg rom på høyre side.

Når de onde bort du sender til den ild som aldri ender, kall meg inn til dine venner.

Ydmyk, bøyd du ser meg knele, hjerteangsten vil meg kvele. Frels min siste stund, du sele.

Tåredag, når jorden revner, alle opp av graven stevner, dommen skal for hvermann felles.

Gud, la dem blant dine telles. Milde Jesus, Herre god, gi de døde evig ro. Amen.

mai 052010
 

Under kan man se to videoer fra en messe sist uke, på festen for den hellige Katarina av Siena – som jeg fant på dette nettstedet. Det er som man vel forstår en tradisjonell latinsk messe, men første del av første video er prefasjonen, som ikke skiller seg noe fra den moderne messen. Men når koret så synger Sanctus (av Byrd), leser presten, diakonen og subdiakonen Sanctus stille (på mye kortere tid), subdiakonen går så ned trappen mens presten begynner på canon. Koret synger videre mens presten sier canon stille, helt fram til konsekrasjonen (om musikken varer så lenge), men ikke lenger.

I polyfone messer (der Sanctus kan ta ganske lang tid), har man ikke sunget mer enn første del av Sancutus før man stopper til konsekrasjonen. Etter konsekrasjonen synger man så andre del av Sanctus, dvs. Benedictus – se på videoen under.

Når Benedictus er ferdig sunget er det oftest helt stille under resten av canon – men det er mulig med svært stille og meditativ orgelmusikk. (Jeg tenker litt ekstra på hvordan messen synges fordi jeg skal ha en missa cantata om et par dager. Vi har også fått tak i en bok som beskriver hva organist, kor og prest skal gjøre når den tradisjonelle latinske messen synges.)

mai 042010
 

43 personer har meldt seg ut av Den katolske Kirke den siste måneden – i fjor 24 i samme tidsrom.

Den katolske Kirke registrerer like mange (utenlandske) katolikker som vanlig for tida, døper like mange barn, har like stor interesse for konvertittkurs etc., men har altså en liten økning utmeldelser siden 7. april (dagen da Müller-saken ble kjent). DagenMagazinet skriver om dette i en artikkel som har overskrifta ‘Dobling av utmeldinger, flere melder seg inn’:

Biskop Bernt Eidsvig er overrasket over at ikke reaksjonen er sterkere på de store medieoppslagene om overgrep innen kirken.

Det var ikke en reaksjon jeg hadde ventet. Først opplevde vi en veldig negativ periode med sterkt fokus i pressen på at kirken skjulte ting, at det var masse elendighet, og at kirken dekket til overgrepene. Så forandret bildet seg til at kirken ryddet opp likevel. «Nå sier de ting som er rett, så kanskje de mener det også,» var holdningen. I dag opplever jeg at stilles spørsmål av mer positiv art, sier Eidsvig til DagenMagazinet.

Instinktet var at vi lokaliserer dette samfunnsondet til den katolske kirke. Der har vi forferdelige menn som lever i sølibat, men som i virkeligheten misbruker barn. Men faktum er at det var over tusen anmeldelser av overgrep mot barn i Norge det siste året, men ingen av dem angikk katolske prester, sier Eidsvig.

Vårt Land har samme informasjon, men en annen overskrift: Norske katolikker forlater kirken

mai 032010
 

Sist søndag, 2. mai, feiret kardinal Carlo Caffarra, erkebiskop i Bologna, en tradisjonell latinsk messe i sin egen by, i kirken S. Maria della Pietà. Det er så vidt jeg forstår første gang en ‘normal’ erkebiskop i Italia feirer den gamle messen offentlig – men tidligere har flere erkebiskoper og kardinaler som arbeider i Vaikanet gjort det. Et eksempel til etterfølgelse får man håpe:

mai 022010
 

Fr. Dominic Holtz, OP, fra USA forteller på sin blog om erfaringene med å feire en offentlig TLM (missa cantata) for første gang – og han beskriver opplevelsen svært positivt.

Først skriver han at forberedelsesbønnene før presten går opp til alteret var virkningsfulle:
From the outset, I was impressed existentially by what I already grasped notionally, namely how spiritually useful the whole “fore-Mass” was, and most especially, the prayers at the foot of the altar. There was, once the servers and I began, a real spiritual calm, as well as a clear sense of the seriousness of what I was about to do when I finally approached the altar. To be sure, the vesting prayers and my own other recollections before Mass, which I would do anyway, were important, but this splendid antiphony between me and the servers, the mutual (not merely communal) confession of sins, the at once sobering and yet hopeful words of the Aufer a nobis and Oramus te, all the while not needing to worry whether I was “holding up” the celebration of the Mass, gave me a sense of purpose and intention from the start unlike I have had often before at Mass. …

Deretter skriver han at første del av messen, en sunget messe, egentlig er en sammenhengende sang- og lovprisningsdel:
At the same time (this was a Missa cantata) I found real solace in the quiet recitation waiting on the choir to complete its Kyrie and Gloria. It was a kind of waiting that at one and the same time afforded my a space for private, recollected prayer and kept me attentive of my role as servant to the rite. As crucial as my role was, it was not “my” time to direct the action, but my time to wait.

I should mention here that the distinction of the whole Mass of the Catechumens as more vocal, more choral, more audible, if you well, also became experientially apparent, however I already knew it conceptually. What I, and the whole congregation, experienced from the beginning of the Introit through the conclusion of the Gospel was an extended and continuous act of praise and proclamation. …

Ved nattverdens kanonbønn, derimot, innledes en dramatisk forandring, en svært talende stillhet:
I was most profoundly affected by the silent celebration of the Canon. There was an intensity, a presence, an abundance of content in that silence unlike any I have experienced before. Perhaps it was due in part to the contrast of the nearly continuous and sublime music I had heard up to and including the Sanctus. All the same, when the final Hosanna in excelsis came to an end and all that could be heard was the silence of my prayer … It is an experience quite difficult to put into words, and all the more so were I to try to evoke what it meant to say the words of consecration without trying to communicate them meaningfully and vocally to a disparate gathering of the faithful, but to say them under the veil of silence so that they might be what they are in plain and profound simplicity … I can only note here that it was transformative, or better, I hope it will be.

As I said above, I was also struck by the relative increase of silence in the Mass of the Faithful, the several, indeed frequent “interruptions” when nothing is heard. Even so, these were not mere pauses, nor simply my “finishing up” prayers that were too long for the music to cover. They were filled, meaningful silences, and they directed me at least, and I hope the faithful, to Communion in a way the ordinary form does not. …

Father Z. kommenterer også dette.

mai 022010
 

P. Arne Marco Kirsebom skrev tirsdag i sist uke en god kronikk om sølibatet i avisa DagenMagazinet – og har offentliggjort kronikken på sin blog. Han tar utgangspunkt i tanker folk kanskje har hatt om sølibatet i forb. med overprepssakene innenfor Den katolsk Kirke den siste tida. Han sier at “det er forståelig at sølibatet kan virke fremmed for oss i Norge”, men så fortsetter han slik:

Det er riktig at sølibatet i Kirken håndheves som en lov, men samtidig må det sies at sølibatet nok har vært en virkelighet i Kirkens liv siden dens begynnelse, uavhengig om det virkelig ble levd av alle geistlige eller ikke.

Det er en viktig forutsetning å være klar over at det Kirken tror stammer fra Herren selv. Evangelietekstene vitner om at Herren underviste apostlene og disiplene i en utstrakt form. I grunnen var han selv Kirkens første teolog og har vist Kirken veien i tanken. Vi må derfor være forsiktige med å skille Kirken fra Herren når vi tenker over henne og hennes lære. Kirken er Kristi brud og derfor er det alltid riktig å si “hun” om Kirken. Kirkens bestemmelser er blitt til ved Kirkens dype tilknytning til Kristus, og ikke ut ifra et eget forgodtbefinnende.

For eksempel finnes det en oppfatning at meget av Kirkens tro først ble innført under og etter keiser Konstantin på 300-tallet. Men leser man teologene fra det første og annet århundret må man derimot fastslå at troens innhold allerede var kjent lenge før Konstantins tid. Det er riktigere å si at kirkemøtene på den tiden og senere stadfestet og presiserte Kirkens tro, men de skapte den ikke, ei heller forandret de den. Kirken er hans levende fellesskap på jorden og hun er ledet av Den hellige Ånd. I hennes bestemmelser og avgjørelser er Kirken inspirert og ledet av Herren i Den hellige Ånd. Det at disse ikke alltid passer oss, burde være et ekthetstegn for oss. Kristus og Kirken er ikke en bekvem og motstandløs vei.

Sølibatet ble på ingen måte innført i det fjerde århundret, men ble den gangen stadfestet som eksisterende praksis. … …

Les hele kronikken her – NB det kan være problemer med ø-en i adressen.

mai 022010
 

David B. Hart skriver så godt, at jeg tillater meg å ta med et tredje (og siste) utdrag om ny-ateismen:

… To appreciate the true spirit of the New Atheism, however, and to take proper measure of its intellectual depth, one really has to turn to Christopher Hitchens. Admittedly, he is the most egregiously slapdash of the New Atheists, as well as (not coincidentally) the most entertaining, but I take this as proof that he is also the least self-deluding. His God Is Not Great shows no sign whatsoever that he ever intended anything other than a rollicking burlesque, without so much as a pretense of logical order or scholarly rigor. His sporadic forays into philosophical argument suggest not only that he has sailed into unfamiliar waters, but also that he is simply not very interested in any of it. His occasional observations on Hume and Kant make it obvious that he has not really read either very closely. He apparently believes that Nietzsche, in announcing the death of God, literally meant to suggest that the supreme being named God had somehow met his demise. The title of one of the chapters in God Is Not Great is “The Metaphysical Claims of Religion Are False,” but nowhere in that chapter does Hitchens actually say what those claims or their flaws are.

On matters of simple historical and textual fact, moreover, Hitchens’ book is so extraordinarily crowded with errors that one soon gives up counting them. Just to skim a few off the surface: He speaks of the ethos of Dietrich Bonhoeffer as “an admirable but nebulous humanism,” which is roughly on a par with saying that Gandhi was an apostle of the ruthless conquest and spoliation of weaker peoples. He conflates the histories of the first and fourth crusades. He repeats as fact the long discredited myth that Christians destroyed the works of Aristotle and Lucretius, or systematically burned the books of pagan antiquity, which is the very opposite of what did happen. He speaks of the traditional hostility of “religion” (whatever that may be) to medicine, despite the monastic origins of the modern hospital and the involvement of Christian missions in medical research and medical care from the fourth century to the present. He tells us that countless lives were lost in the early centuries of the Church over disputes regarding which gospels were legitimate (the actual number of lives lost is zero). He asserts that Myles Coverdale and John Wycliffe were burned alive at the stake, although both men died of natural causes. He knows that the last twelve verses of Mark 16 are a late addition to the text, but he imagines this means that the entire account of the Resurrection is as well. He informs us that it is well known that Augustine was fond of the myth of the Wandering Jew, though Augustine died eight centuries before the legend was invented. And so on and so on (and so on).

In the end, though, all of this might be tolerated if Hitchens’ book exhibited some rough semblance of a rational argument. After all, there really is a great deal to despise in the history of religion, even if Hitchens gets almost all the particular details extravagantly wrong. To be perfectly honest, however, I cannot tell what Hitchens’ central argument is. It is not even clear what he understands religion to be. For instance, he denounces female circumcision, commendably enough, but what – pray tell – has that got to do with religion? Clitoridectomy is a widespread cultural tradition of sub-Saharan Africa, but it belongs to no particular creed. Even more oddly, he takes indignant note of the plight of young Indian brides brutalized and occasionally murdered on account of insufficient dowries. We all, no doubt, share his horror, but what the hell is his point? …

mai 012010
 

For noen dager siden skrev jeg om at staten New York vurderer å åpne for en utvidelse av foreldelsesfristen til 40 år (for en 1-årsperiode) for seksuelle overgrep. Hvis det skjer, leser vi på en av First Things’ blogger, the Anchoress, kan storsamfunnet ha mye å lære av Den katolske Kirke (som i USA virkelig har lært den leksa):

… the secular institutional world may soon find itself forced onto the same learning curve that has impacted and the Catholic Church over the past few years; that world too may find itself finally forced to confront the filth that too often stays hidden. The confrontation – painful as it may be – will ultimately be for the good.

There is much to think about. Talk about “crisis” and “opportunity!” For many, going back forty years may seem excessive, but others may feel that the time-frame is warranted.

As we begin to acknowledge that child sex abuse has long-infected the whole of society, and not just the churches, we will be forced to take a long and difficult look at ourselves. Church-sex stories may be sensational, but these others will quickly come to seem dreary, mostly because they will indict not just those oddball celibates and religious freaks, but our cops, our doctors, our teachers, our bureaucrats – you know, the “normal” people, all around us, in our families, attending our barbecues and graduations, healing our wounds and teaching our kids.

Extending the “open window” to include secular sex abuse cases will impact the whole of society. We will be invited to look in and-seeing the width and breadth of the problem-will be forced to ponder the human animal and the human soul in ways we have not, and would rather not. It may bring home some uncomfortable truths: that “safety” is relative; that human darkness is not limited to various “theys” but seeps into the whole of “us”; that the tendency to look at the guilt of others has, perhaps, a root in our wish not to look at ourselves; that human brokenness is a constant and human righteousness is always imperfect.

Fr. Finigan skriver også om dette – og nevner eksempler fra Finland.