feb 222011
 

I sin bok “Kjenn din religion” skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om “Døden og det hinsidige“. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er fjerde del:

4. Helvetet.

De mennesker som dør i opprør mot Gud er utelukket fra den himmelske salighet. Deres lodd er den evige fortapelse eller helvetet. “Vet de da ikke at urettferdige ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken utuktige eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller sodomitter eller tyver eller gjerrige eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds. rike” (1. Kor. 6, 9-10). “Gå bort fra meg, de forbannede, i den. evige ild, som er holdt rede til djevelen og hans engler” (Matt. 25, 41). “Hvor meget hårdere straff synes de da at den fortjener som har trådt Guds Sønn under føtter og aktet paktens blod som han er blitt helliget med, for urent og hånet nådens Ånd? For vi kjenner ham som har sagt! “Hevnen hører meg til. Jeg vil betale”. Og atter: “Herren skal dømme sitt folk. Det er fryktelig å falle i hendene på den levende Gud” (Hebr. 10, 29-31). De fordømtes største og vesentlige kval er den at de evig er utelukket fra å se Gud åsyn til åsyn. Selv om de ellers eiet alle goder, så er det å ha mistet det absolutte og høyeste Gode en grenseløs kval. For i det hinsidige blir alle illusjoner borte. Da lykkes det ikke lenger, som på jorden, å bedra seg selv og å innbille seg at sjelens lengsel etter det fullkomne og evige gode kan tilfredsstilles ved timelige og begrensede goder. Med et forferdelig klarsyn står da mennesket og stirrer ned i en avgrunn av intethet som evig er dets lodd, mens det med full klarhet innser at det ble skapt av Gud til å eie Gud. Denne erkjennelse av at livet er forspilt for evig, at ingen vei fører tilbake fra det evige mørkes avgrunn, dette er helvetes redselsfulle ulykke. Continue reading »

feb 212011
 

I sin bok “Kjenn din religion” skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om “Døden og det hinsidige“. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er tredje del:

3. Himmelen

“Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud” (Matt. 5, 8). “Høyt elskede, nu er vi Guds barn, og ennu er det ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han blir åpenbart, skal vi bli lik ham; for vi skal se ham som han er” (1. Joh. 3, 2). I all evighet å eie Gud ved å se ham åsyn til åsyn, og å finne en grenseløs glede og fred i ham, dette er himmelen. Under vårt jordiske liv eier vi også Gud. Ved den helliggjørende nåde bor Gud i vår sjel som i et hellig tempel. Men vi ser ham ikke; vi eier ham ved troen; Han er det uransakelige mysterium. “Det som øyet ikke så og øret ikke hørte og som ikke er kommet opp i noe-menneskes hjerte, det har Gud bestemt for dem som elsker ham” (1. Kor. 2, 9). “Nu ser vi som i et speil, i en gåte; men da: åsyn til åsyn. Nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, som jeg selv er kjent fullt ut” (1. Kor. 13, 12).

Men er ikke Gud i den grad opphøyet over all skapt fatteevne at ingen kan se ham? “Du kan ikke se mitt åsyn, sa Gud til Moses; for intet menneske kan se meg og leve” (3. Mos. 33, 20). Det er sant. Continue reading »

feb 212011
 


Vårt Land skriver på sine nettsider om en nett-nonne som ble kastet ut av klosteret, fordi hun brukte for mye tid på Facebook. Men om man leser hele nyheten, ser man at dette egentlig er en ikke-nyhet, nonnen innser selv at hun ikke passer i et kloster.

Fra Vårt Lands artikkel: “Men søster Galán fortviler ikke over at hun nå står utenfor klostermurene. Hun har flyttet hjem til sin mor og er klar for et nytt kapittel i livet. På sin egen facebookprofil uttaler hun at hun ønsker å se London og New York. Slikt kunne jeg ikke engang drømme om da jeg var i klosteret, skriver hun.”

feb 212011
 

I sin bok “Kjenn din religion” skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om “Døden og det hinsidige“. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er andre del:

2. Dommen.

Så snart sjelen har forlatt legemet står den for sin dommer og dens evige skjebne blir avgjort: enten den himmelske salighet eller den evige fortapelse. De sjeler som har fortjent den evige salighet, men ikke er fullkomment rene, må først gjennomgå en lutring i skjærsilden. Det er altså et feilsyn når endel ikke-katolske teologer påstår at menneskets sjel skulle ligge i en slags dvale inntil sin gjenforening med legemet, og at hverken de utvalgte eller de fortapte skulle få sin dom før den alminnelige dommedag ved tidenes ende. Den menneskelige sjel trenger ikke noe legeme for å kunne leve og utfolde sin virksomhet som ånd, d.v.s. som vesen med forstand og fri vilje. Vel ligger det i menneskets natur at sjelen råder over en fysisk organisme. Derfor blir den også ved kjødets oppstandelse igjen satt i besittelse av det legeme som døden tok fra den. Men all den stund sjelen er ånd har den også sin egen rent åndelige tilværelse. Allerede på jorden eier den jo et liv som er hevet over den fysiske verden og over det sanselige. Continue reading »

feb 212011
 

I sin bok “Kjenn din religion” skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om “Døden og det hinsidige“. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er første del:

1. Døden.

“Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og således er døden trengt fram til alle mennesker, fordi alle har syndet” (Rom. 5, 12). Det er nok sant at døden er en naturnødvendighet for oss, all den stund vi ved vårt legeme hører til den materielle verden. Alt legemlig er forkrenkelig. Enhver fysisk organisme går en oppløsning i møte, bortsett fra den voldsomme ødeleggelse den kan være utsatt for, og tiden kommer da foreningen mellom sjel og legeme blir umuliggjort ved legemets forfall. Men før syndefallet var denne naturlov for menneskets vedkommende opphevet ved en særlig nådegave som var forbundet med den opprinnelige uskyld. “Gud har skapt mennesket udødelig, i sitt bilde og sin likhet har han skapt det. Men ved djevelens misunnelse er døden kommet inn i verden” (Visdommens bok 2, 23-24). Sammen med den opprinnelige rettferdighet og lykke mistet mennesket udødelighetens gave. “I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake” (1. Mos. 3, 19). Fritatt fra denne dom som overga menneskets legeme til forråtnelse var Jesus og hans hellige mor Maria, fordi Adams synd ikke hadde noen makt over dem. Jesus døde frivillig som sonoffer for verdens synd, men overvant døden ved å stå opp i herlighet. Maria døde for å være sin guddommelige Sønn lik; men også hun våknet til livet igjen og gikk med sjel og legeme inn i Guds herlighet. Continue reading »

feb 202011
 

Father Z. skriver om et intervju med SSPXs ledende biskop, Bernard Fellay, der han uttaler seg om hva som skjer med den tradisjonelle latinske messen i resten av den katolske verden (SSPX og flere andre grupper bruker jo bare denne messen). Han sier at lite har skjedd i praksis etter pavens motu proprio, fordi det er så stor motstand mot pave Benedikt på dette punktet, men prisipielt er åpningen for den tradisjonelle messen svært viktig:

14. Your Excellency, do you think that the Motu Proprio, despite its deficiencies, is a step toward restoring Tradition?

It is a step of capital importance. You could even call it an essential step, even though so far it has had practically no effect, or very little, because there is massive opposition by the bishops. At the juridical level, the Motu Proprio has recognized that the old law, the one pertaining to the traditional Mass, had never been abrogated: this is a step of capital importance in restoring Tradition to its place.

15. Practically speaking, have you seen across the world any important changes on the part of the bishops concerning the traditional Mass since the Motu Proprio?

No. A few here and there who obey the Pope, but they are rare.

16. How about the priests?

Yes, I see a lot of interest on their part, but many of them are persecuted. It takes extraordinary courage simply to dare to apply the Motu Proprio as it was worded; and of course, yes, there are more and more priests, especially in the younger generations, who are interested in the traditional Mass. It is very encouraging! …

feb 202011
 

I tredje og siste del av sitt kapittel om NÅDENS LIV (se første del her – og andre del her) skriv pater A. J. Lutz følgende:

C. Viljefriheten og frelsesvissheten.

At den første og avgjørende impuls til det gode ikke kommer fra mennesket, betyr imidlertid ikke at mennesket er helt passivt, tvert imot: “Gud virker i dere både det å ville og det å virke etter det som tekkes ham” (Filip. 2, 13).

Vi virker med Gud, etter at Gud med sin allmakts nåde har satt våre sjelskrefter i bevegelse. For Guds virksomhet er ikke drepende, men livgivende. Gud virker i oss å ville, han kuer altså ikke viljen, men gjør den levende og virksom. “Den gjerning Gud med sin virksomhet har begynt, den fullbyrder han ved sin med, virkning, for det er ham som virker først at vi vil. Deretter virker han med vår viljesakt for å fullbyrde gjerningen. Det at vi vil, gjør. Gud uten oss, men når vår vilje er satt i bevegelse, slik at vi begynner å virke, så virker Gud med oss” (St. Augustin).

Likesom Gud ved den helliggjørende nåde gjør oss delaktig i sin guddommelige natur, således gjør han oss delaktige i sin virksomhet. Og det er sannelig til større ære for Gud at han gjør viljen virksom enn om han var nødt til å sette den ut av spill for å frelse oss. Continue reading »

feb 192011
 

Jeg skal til Roma en uke i mars, og regner da med å få besøkt FSSPs kirke Santissima Trinità dei Pellegrini for første gang – kanskje prøver jeg også å få snakke med sognepresten Fr.Joseph Kramer. I går jeg leste jeg nokså tilfeldig et innlegg om ham på The Hermeneutic of Continuity-bloggen – som sier mye interessant om messefeiring generelt:

Fr Kramer especially emphasised that the restoration of the traditional form of the Roman Rite is not a matter of “going back” to the time before Vatican II. He spoke particularly of the greater warmth and communication between bishops and priests, and between priests and people. I agree with him. There was certainly warm and open communication in some cases but I think he is right that this has been greatly improved in recent decades.

Another important consideration is the reverence with which Mass is celebrated. One side of the “mutual enrichment” is surely that with the celebration in the vernacular of the newer form of the Roman Rite, it is much less acceptable for the priest to gabble through the rite, paying little attention to the words, in order to finish the Mass as quickly as possible. I think that this has fed into the present-day celebration of the usus antiquior. You are probably not going to come across the celebration of Low Mass in fifteen minutes. In that sense too, there is no going back.

The usus antiquior does not encourage the priest to impose his own personality on the Mass – you say the prayers devoutly and carefully but without arbitrarily imposed delays. Nevertheless, I think that priests who say the EF Mass nowadays do not do so in irreverent haste.

For the celebration of the newer form in the vernacular, we can also learn from this mutual enrichment. The Mass is not the place for the priest to show off his communication skills, to entertain the congregation, or even to show how devout he is by his pauses, his pious emphasis of certain words, or his theatrical expression. Our task is to say Mass devoutly, and to allow the Holy Spirit to speak through the Liturgy itself.

feb 192011
 

I andre del av sitt kapittel om NÅDENS LIV (se første del her) skriv pater A. J. Lutz følgende:

B. Hvorledes mennesket forbereder seg til nåden. Den understøttende nåde.

Nåden ville opphøre å være nåde hvis mennesket kunne fortjene den med sine gjerninger. Allikevel er det Guds mening at vi skal forberede oss til den. Det hender nok at Gud på et eneste øyeblikk fører en vantro eller et ugudelig menneske til troen og til et hellig liv, f. eks. Paulus. Men som regel foregår omvendelsen og rettferdiggjørelsen mindre plutselig. Det krever en medvirkning fra menneskets side. “Gud har skapt oss uten oss, men han frelser oss ikke uten oss” (Augustin). Sjelen er jo ikke en død og forstenet organisme. Hvor dype sår den fikk av arvesynden, så er den allikevel en levende organisme med tanker, vilje og følelse, altså med evner til å oppfatte det guddommelige når det kommer til oss. Vi er “Guds medarbeidere” (1. Kor. 3, 9).

Det første skritt til rettferdiggjørelsen er troen. Ikke bare den faste tillit til Guds barmhjertighet, som for Kristi skyld vil tilgi oss våre synder, men også den faste overbevisning om alt det Gud har åpenbart. Continue reading »

feb 192011
 

Pater A. J. Lutz’ bok “Kjenn din tro” er en fullstendig gjennomgang av den katolske tro. Mye av det han skriver er selvsagt felles for alle kristne, og ingenting av det han skriver er kontroversielt eller polemisk – det er en helt normal framstilling av den katolske tro anno 1945. Noe av det hadde og har likevel en viss sprengkraft i det lutherske Norge, bl.a. det han skriver om nåden. Her er første del av kapittel XIII. NÅDENS LIV

A. Den helliggjørende nåde.

Den frelse Jesus har fortjent oss ved sitt hellige liv og sitt korsoffer, skildres i de hellige bøker og i den kristne tradisjon under mange vakre bilder. Den er himmelsk lys! “Engang var de mørke, men nå er de lys i Herren. Ferdes som lysets barn” (Ef. 5, 8).

Den er et felles liv med Kristus: “Jeg er vintreet, de er grenene, bli i meg så blir jeg i dere” (Johs. 15, 4-8). De kristne er også lemmer på Kristi legeme og lever ved hans ånd. “For liksom legemet er ett og har mange lemmer, men alle lemmer på legemet er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For vi er alle døpt i en Ånd til ett legeme, enten vi er jøder eller hedninger, treller eller frie” (1. Kor. 12, 12-13). Den kristne sjel er også Guds tempel: “Om noen elsker meg skal han holde mitt ord og min Fader skal elske ham og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham” (Johs. 14, 23). De kristne er også Guds barn: “alle dem som tok imot ham, har han gitt makt til å bli Guds barn” (Johs. 1, 12). Således blir vi Jesu brødre: “For dem som han kjente i forveien, dem har han også i forveien bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, så Han skulle bli den førstefødte mellom mange brødre” (Rom. 8, 29). Er vi Guds barn i samfunn med Guds evige Sønn så er vi også “delaktige i den guddommelige natur” (2. Peter 1, 4).

Det finnes altså i det kristne menneske to liv: Det menneskelige, som vi blir delaktige i ved vår naturlige fødsel, og det guddommelige, som skapes i oss ved vår forening med Kristus. Continue reading »

feb 182011
 

Troskongregasjonen ønsket at prestene som går inn i det nye ‘ordinariatet’ i England ikke skal trenge å vente lenge før de blir ordinert – de skal opptas i Kirken askeonsdag i år og prestevies pinsedag. De engelsk biskopene ønsket at de skulle forberede seg et helt år (vanligvis er det minst tre år, og enda mer om man er gift), men her var det Trokongragasjonen som bestemte. Fra the Tablet:

The English and Welsh Catholic bishops were overruled in their request for former Anglican clergy wishing to join the ordinariate to undergo at least one year’s formation before ordination as Catholic priests. It is understood that the Catholic bishops wanted a longer period of formation for clergy but the Vatican’s Congregation for the Doctrine of the Faith (CDF), which has overall jurisdiction of the ordinariate, said they should be ordained more quickly. Ordinariate-minded Anglican clergy who resign from the Church of England by Ash Wednesday are due to be ordained at Pentecost, after just a few months’ formation.

feb 182011
 

Helt på slutten av kapittel 10 (Send in the Clowns) i sin bok “Pope Paul’s New Mass” skriver Michael Davies om hvordan daværende og nåværende pave reagerte på datidens misbruk:

The 6 December 1979 issue of The Wanderer reported that no less a person than Cardinal Ratzinger of Munich had expressed similar sentiments in a sermon delivered to the German Bishops’ Conference in the autumn of that year. He referred to the many kinds of autocratic arbitrariness “which dragged the dignity of Our Lord’s institution down to the embarrassing level of the home-made.” The promotion of active participation of the faithful had given rise to the widely held opinion that “the liturgy must be made by the community’s work.” This, he admitted, had led to a situation in which the liturgy’s “success is ultimately gauged by its entertainment value.”

In his letter Dominicae Cenae, dated 24 February 1980 and addressed to the Bishops of the World, Pope John Paul II offered an apology in his own name and theirs to the faithful who had been outraged by the type of abuse documented in this chapter. Such an apology by the Supreme Pontiff to the faithful must be unprecedented in the entire history of the Church. It reads:

I would like to ask forgiveness-in my own name and in the name of all of you, venerable and dear brothers in the episcopatc, for everything which, for whatever reason, through whatever human weakness, impatience or negligence, and also through the at times partial, one-sided and erroneous applications of the directives of the Second Vatican Council, may have caused scandal and disturbance concerning the interpretation of the doctrine and the veneration due to this great sacrament. And I pray the Lord Jesus that in the future we may avoid in our manner of dealing with this Sacred Mystery anything which could weaken or disorient in any way the sense of reverence and love that exists in our faithful people.

feb 182011
 

Jeg har nå gjort klar en hel del kapitler p. A. J. Lutz’ bok “Kjenn din tro” – les den her. Bl.a. kapitlene IX. A. Jesu lidelse og offerdød X. Jesu absolutte syndefrihet og fullkomne hellighet XI. Kristus i herligheten XII. Antikrist XIII. Nådens liv. Dessuten mot slutten av boka: XXIV. Sakramentaliene XXV. Bønn og liturgi.

Her følger kapittelet om sakramentaliene:

XXIV. SAKRAMENTALIENE

Ved siden av sakramentene eller i forbindelse med dem fins det i Kirken andre hellige tegn og handlinger som har en viss likhet med sakramentene. Vi kaller dem “sakramentalier”. De ble ikke innstiftet av Kristus, men av Kirken. De kom opp i tidenes. løp; men mange av dem stammer fra den apostoliske tid, for så. langt vi kan gå tilbake, har Kirken aldri vært uten sakramentalier.

De viktigste av dem er:

a. De seremonier som brukes ved meddelelsen av alle sakramenter og ved feiringen av det hellige messeoffer. Den sakramentale ritus som utgjør sakramentenes, egentlige vesen er jo ganske kort. Men for å henlede tankene på den, for å anskueliggjøre sakramentets virkning, for å vekke det fromme sinnelag som er påkrevet, ville Kirken omgi den sakramentale ritus med andre symboler og symbolske handlinger, f. eks. merker presten ved dåpen barnets panne og bryst med korsets tegn, legger sin hånd på dets hode, gir det litt innviet salt i munnen, gir det et brennende vokslys og en hvit kledning o.s.v. Likeledes innbefatter messeliturgien før og etter konsekrasjonen en rekke sakramentalier som harmonisk innordner seg under den hellige offerhandling.

b. Velsignelser og vigslinger. Det fins en lang rekke av dem i Kirkens ritualbok. Alle de ting som tjener mennesket skal jo også tjene Gud, all den stund mennesket selv har Gud som sitt siste endemål. Ved syndefallet og på grunn av sin solidaritet med mennesket kom den fysiske verden under en forbannelse eller en slags trelldom. Continue reading »

feb 182011
 

Michael Davies har i sin bok “Pope Paul’s New Mass” flere kapitler med skrekkhistorier om hvordan messer ble feiret på 70-tallet. Jeg skal ikke plage folk med mange av disse (godt dokumenterte) historiene, men bare ta med et ørlite eksempel – og først si at jeg aldri har opplevd noe lignende selv, heldigvis, og jeg tviler på at vi hadde mye så graverende i Norge selv i de vanskelige 70-åra. Fra s 226-27 i Davies’ bok:

… The faithful are pressurized into receiving Communion in the hand while standing; those who kneel or attempt to receive on their tongue are sometimes refused Holy Communion or publicly abused. One elderly lady who attempted to receive in the traditional manner was asked: “Why are you sticking your tongue out at me, Madam, i haven’t done you any harm. Put out your hand so that I can give you the Host.” A good number of parishes now have Sunday assemblies presided over by laymen and the faithful are told that as it is the assembly of the community which matters they should attend these rather than travel to Mass in another parish.

The celebration of Mass without vestments even in the presence of a bishop is commonplace, as is the use of unofficial Eucharistic Prayers, frequently extempore. The use of dancing and audiovisual effects during Mass is far from unusual. The following incident which took place during a Solemn Communion Mass (for children the age of 10) demonstrates the type of liturgy which the French bishops consider acceptable. Throughout the Mass the atmosphere was one of a party Continue reading »

feb 182011
 

For noen dager siden leste jeg en anmeldelse av og en kommentar til John F. Baldovins bok “Reforming the Liturgy. A Response to the Critics” – som jeg også skrev om for et år siden.

Det jeg bet meg spesielt merke i her, var forholdet mellom det latrevtiske og det didaktiske i messen, som jeg er enig i er det viktigste temaet når vi spør oss selv hva messen er, hvordan den bør oppleves etc.. Slik skriver Baldovin om dette på s 141-41:

Has the didactic aspect of the reformed liturgy triumphed over the latreutic?

While this way of formulating the question might seem strange, it strikes at the heart of the debate over the reformed Roman Catholic liturgy. Aidan Nichols is representative of a number of the critics in framing the question as follows: “Is the Liturgy primarily latreutic, concerned with the adoration of God, or is it first and foremost didactic or edificatory, the conscious vehicle of instruction of individuals and the upbuilding of a community?”

Now of course the answer is that the question is badly put. Is it really a matter of either/or? After all, Sacrosanctum Concilium speaks of the purpose of the liturgy as the glorification of God and the sanctification of the human race (§§ 7, 10). The operative word in Nichols’ question is “primarily.” I think it is safe to say that the liturgy is primarily about glorifying God (with the caveat that it is always God’s act first), but at the same time I want to recognize that the conciliar constitution affirms that one cannot disassociate the latreutic and didactic elements of the liturgy. Our growth in holiness and our acknowledgment of the holiness and glory of God need to go hand in hand. In this sense it is important to emphasize the fact that the liturgy always has a didactic and edificatory aspect in addition to a latreutic one. Mistakes are made when the didactic element overwhelms the latreutic. As Robert Taft puts it, when people tell him they do not go to church because “they don’t get anything out of it,” he responds that what one “gets out of it” is “the inestimable privilege of worshiping Almighty God.”

Her siterer Baldovin også pave Benedikt:

Ratzinger is after a similar target when he speaks of the liturgical “turn toward entertainment”:

… the liturgy is not a show, a spectacle, requiring brilliant producers and talented actors. The life of the liturgy does not consist in “pleasant” surprises and “attractive” ideas but in solemn repetitions. It cannot be an expression of what is current and transitory; for it expresses the mystery of the Holy. Many people have felt and said that liturgy must be “made” by the whole community if it is really to belong to them. Such an attitude has led to the “success” of the liturgy being measured by its effects at the level of spectacle and entertainment. It is to lose sight of what is distinctive to the liturgy, which does not come from what we do but from the fact that something is taking place here that all of us cannot “make.”

Doubtless Ratzinger is correct about the contemporary tendency to make liturgy into spectacle and to make it “interesting.”

feb 172011
 

Pater Arne Marco skriver i forgårs (nokså irritert) på sin egen blogg om Morgenbladets siste artikkel om Den katolske Kirke:

I den siste utgaven av Morgenbladet er der en underlig artikkel om Den katolske kirken med tittelen “Paven og hvermann”. Den begynner med å beskrive messen etter tradisjonell ritus som feires en gang i måneden i St. Josef … Hvorfor gikk ikke f.eks. journalisten i den engelske messen kl. 18.00 søndag i St. Olav for å oppleve folkelig katolisisme? Artikkelen virker som om den er helt ukjent med katolsk virkelighet.

… det skrives om konsilet “ … at messen skulle revideres og heretter burde holdes på lokale språk.” Men dersom man leser konsilets dokument om fornyelsen av liturgien “Sacrosanctum Concilium” (SC) fra 1963, ser man at bare den første halvdelen av denne bisetningen er korrekt. … Det er altså ikke på noen måte imot Konsilets intensjon at de troende er kjent med latin som liturgisk språk. Det er tvertimot ønskelig, noe man nøkternt kan fastslå at den etterkonsiliære kirke ikke har vært trofast mot. …

P. Arne har selvsagt helt rett i dette, og siterer en del avsnitt fra Sacrosanctum Concilium for å underbygge det. Og han skriver så videre:

… Et annet tema i artikkelen er det moderne. Vi blir bedt om å slutte med den “evinnelige demoniseringen av den moderne verden“. Det er ikke en demonisering det er snakk om, men å peke på problemer ved den moderne verden som i høy grad utgjør en stor trussel for mennesket og dets person. …

Etter å ha vært litt (for) opptatt av at jeg selv ble avbildet og sitert i artikkelen, har jeg nå begynt å tenke mer på hva Morgenbladet egentlig ønsker med det de her skriver – og hvor ullent og lite presist det hele var.

Det virker som avisa/journalisten vil vise hvor (håpløst) gammeldags og utdatert vår Kirke er, og så har de funnet den eneste tradisjonelle latinske messen som feires i hele Norge – der det heller ikke var mange samlet (selv om vi var dobbelt så mange på messen i februar). Men alle vet jo at det feires opp mot 25 katolske messer i Oslo hver søndag, og at disse ofte er helt overfylt – Vårt Land og andre aviser skriver jo stadig om dette.

I artikkelen kommer to katolikker mye til orde med sine synspunkter. De to er helt sikkert dyltige nok, men samtidig er de ganske langt ute på sidelinja i vår Kirkes teologiske debatt, så det spørs hvor mye nytte man kan få av deres innspill, spesielt når journalisten ikke ser ut til å ha så veldig mye kunnskap om Den katolske Kirke til å prøve disse uttalelsene på. Det skal visst komme et par artikler til i samme serie – jeg har ikke så store forhåpninger.

feb 172011
 


Slik skriver DagenMagazinet om modige Marte Wexelsen Goksøyr som kjemper for alle med Downs syndrom:

Marte Wexelsen Goksøyr som har Downs syndrom, satte Stortingets vandrehall på hodet etter den muntlige spørretimen onsdag. …I den muntlige spørretimen ble ultralydforslaget et av temaene, og Wexelsen Goksøyr ventet i vandrehallen med fem spørsmål til statsministeren.
Det var flere som ville ha statsministeren i tale etter spørretimen. En av rådgiverne hans lovet at Wexelsen Goksøyr skulle få stille spørsmålene sine. Stoltenberg var ikke like sikkker på det, og bemerket til sin statssekretær at «slik kan vi ikke ha det» da han toget bort til TV2s kamera.
Men det gikk til slutt, og den engasjerte damen forlangte svar på om han tror at samfunnet vil bli bedre uten mennesker med funksjonshemning?

Innlegget Marte Wexelsen Goksøyr skrev i VG i forgårs kan leses her.

Vårt Lan skriver om det samme her.

feb 162011
 

(Jeg krever kanskje for mye av bloggens lesere når jeg har slike overskrifter; det handler jo ikke her om å stille spørsmål til selve Vatikankonsilet, men om å angripe en (feilaktig) tolkning av konsilet, som på flere området var feilaktig – og altfor radikal. Jeg kan også legge til at jeg ikke uten videre ‘kjøper’ Damian Thompsons argumenter her, han koker kanskje i for stor grad suppe på en spiker.)


Som en fortsettelse av mitt innlegg for to dager siden, leser jeg nå idag:

“The Spirit of Vatican II” isn’t so much a concept as a slogan. For over 40 years it’s been used to justify innovations ranging from Mass in the vernacular (like it or not, an overwhelmingly popular change) to co-consecration by “eucharistic ministers” (a heretical fantasy once widely indulged in “progressive” parishes). Above all, the Spirit of Vatican II – a post-conciliar phenomenon rather than something that emerged during the Council – has branded itself as the empowerment of lay people. The truth is more complicated. ….

As for clergy, embracing the Spirit of Vatican II has been a necessary but not sufficient condition for getting on. Most of today’s bishops were steeped in “collaborative ministry” long before they received their mitres. Traditionally, a liberal English bishop could hold his own in a room full of Tabletistas, rolling his eyes at the mention of the Vatican to show that he was On Their Side but also moderating their more querulous demands. In the past he may have interfered on their behalf in parishes, too, if he caught a conservative priest trying to Turn Back the Clock. ….

Nå holder dette å forandres, mener Damian Thompson – og i Engalnd skyldes forandringa aller mest pave Benedikts besøk i fjor høst. Les hva han skriver her.