apr 052013
 

Evangeliet på fredagen i påskeoktaven er fra Johannes 21,1–14 (overskriften er antifon til dagens Benedictus):

På den tid viste Jesus seg enda en gang for disiplene. Det skjedde ved Tiberiassjøen, og gikk slik til: Simon Peter og Thomas (også kalt Didymos) og Natanael fra Kana i Galilea, og Sebedeus-sønnene og enda to andre av hans disipler, var sammen. Så sier Simon Peter: «Jeg går for å fiske.» Og de andre svarer: «Vi går også med.» Så gikk de avsted og ombord i båten, men den natten fikk de ingenting. Da det grydde mot dag, stod Jesus der på strandbredden. Men disiplene skjønte ikke at det var ham. Jesus sier da til dem: «Har dere ikke fått noe fisk, barn?» De svarte nei. Da sier han: «Kast noten på høyre side av båten, så får dere fangst.» De gjorde så, og dermed var noten så full av fisk at de ikke var i stand til å hale den inn. Da sier den disippel som Jesus holdt så meget av, til Peter: «Det er Herren,» så hektet Simon Peter kittelen om seg – han hadde nemlig stått uten klær – og kastet seg på sjøen. De andre disiplene kom efter med båten – de var ikke langt fra land, bare et par hundre alen – og med den fulle noten på slep. Idet de steg i land, fikk de se at der lå noe fisk og ble ristet over en kullild, og brød ved siden av. Jesus sa til dem: «Bring hit noe av den fisken dere fikk.» Simon Peter gikk ombord i båten og trakk noten i land. Den var full av store fisk, ikke færre enn hundreogtreogfemti, men til tross for mengden var ikke noten revnet. Jesus sier så til dem: «Kom og spis.» Ingen av disiplene våget å spørre ham hvem han var, for de visste godt at det var Herren. Men Jesus går hen og tar brødet og deler ut til dem, og likeså med fisken. Dette var tredje gang Jesus viste seg for disiplene, efter sin oppstandelse fra de døde.

apr 042013
 

Zenit.org skrev i går at Vatikan-kjenneren Andrea Tornielli er kommet med en bok om pave Frans. Et utdrag av boka kan leses her, og Zenit intervjuet Tornielli om paven, og om boka. Her er et utdrag – han ser ikke noe brudd mellom pave Benedikt og pave Frans:

…. ZENIT: As a journalist, you know well the perils of being an actor on the world stage. Based on Cardinal Bergoglio’s relationship with media in Argentina, what are you expecting from this pontificate in terms of communication and media?

Tornielli: I know the peril very well, but I want to tell you that it does not exist with Pope Francis because he is who he is and he will not change his lifestyle. I think that from the point of view of communication with and to the media, the first days of the pontificate are wonderful: the Pope is perfectly able to communicate in a very simple and direct manner. I don’t know how long the “honeymoon” with the media will last, but I think we have a Pope that is able to communicate heart to heart with people around the world.

ZENIT: Related to question two, now that Francis is under global scrutiny, seemingly small choices — say, the color of shoes, or style of chair — might be given far-reaching interpretations, something along the lines of “He is using a simpler white chair, so he’s making a break with his predecessor (or predecessors.)” What’s your perspective on Francis’ choices in these first days as Pope?

Tornielli: I don’t agree with the analysis about the breaks with his predecessor. Gossip over continuity and breaks with previous popes based on mozzettas, ermine furs and red shoes is threatening to overshadow the reality of true continuity between Benedict XVI and Francis. Theirs is a continuity that finds proof in several passages, in small deeds and acts that were seen and heard during the first few days of this pontificate: the humility shown by both, their shared knowledge that the Church is ultimately led by God, and their sense of peace. ….

ZENIT: I recently asked another of Francis’ biographers to summarize the new Pope’s personality, albeit aware that a person cannot be summarized in a few sentences. How would you summarize him?

Tornielli: A humble priest, a real pastor, who knows that the gift of faith and the experience of an encounter with Jesus the Lord is not a property or a sacred power, but exists to be communicated to the people, especially those who live in the peripheries, not only geographic but also existential. …

apr 042013
 

13april_voices _of_morebath
Som siste utdrag fra Eamon Duffys bok «The Voices of Morebath» tar jeg med enkelte nokså konkrete ting man måtte gjøre i Morebath for å kunne feire messen igjen, og kunne gjennomføre andre katolske tradisjoner – etter at England igjen ble katolsk under dronning Mary (det varte bare 5 1/2 år). Det katolske alteret måtte på plass igjen i kirken, siden protestantene hadde krevd at disse skulle bort og erstattes med kommunionsbord foran i koret. Videre leser vi (på s 162) hvordan sognepresten (sir Christopher) ledet restaureringsarbeidet:

… The parish was by now working at full stretch to meet the stringent requirements of the official Catholic restoration … The Vicar and Wardens trooped off to Exeter in 1555 to present a new inventory of their church goods to the Royal Commissioners, this time not as a prelude to confiscation but to establish what was still missing and in need of provision. Ten yards of canvas were bought to make a new Lent cloth, Cecily at Moore was paid seven groats for making up a new surplice, and allowed to keep the seven-pence-worth of linen she had left over. From a series of business trips William Hurley brought back a new pyx for the Sacrament and, separately, the winter and summer volumes of a new breviary `of the largest volumen’ for Sir Christopher to say his service. Two sets of vestments (long since out of hiding) were being repaired, and the wardens paid … for a makeshift crucifix while a better one was carved. … They also packed up their English Bible and their copy of Erasmus’ Paraphrases, and sent it by carrier to Exeter to be handed over to the authorities there. …

Best of all, confident that the Marian restoration was here to stay, parishioners and neighbours now brought out of hiding the flotsam rescued from the Edwardine purge of imagery. Sir Christopher himself gave back the painted cloth with the picture of his patroness St Sidwell, John Williams of Bury produced an image of Mary …. William Morsse at Loyton returned the figure of John from the Rood group, the widow Jordan gave `tralis and Knottis’, and `of diverse wother perssons here was rescevyd pagynttis and bokis and diversse wother thyngis concernyng our rowde lowfth’. The vicar was enchanted: `lyke tru and faythefull crystyn pepyll this was restoreyd to this churche by the wyche doyngis hyt schowyth that they dyd lyke good catholyke men’.

Here Sir Christopher was perhaps idealising. Not everyone who returned goods to Morebath church was motivated by pure zeal for the Catholic truth. Edward Rumbelow, executor for small legacies to the church from his father and from Roger Budd, donated a valuable tunicle (not necessarily originally belonging to Morebath), which more than covered those legacies, but he wanted the church to reimburse him for the difference … John Williams of Bury expected to be paid for having kept safe so many of the parish’s endangered images: he nagged on about this, and seems to have threatened to pursue the matter in the episcopal courts. ….

But there were plenty of less mercenary gifts to maintain the priest’s sense of a returning tide of piety: the legacy of a coat from Roger Don at Exebridge `to be prayed for’, 6/8d from Thomas Stevyn of Clotworthy towards the altar crucifix and for painting the ceiling over the Sacrament, a pair of altar cloths from John Norman at Court, another altar cloth from Elizabeth Yondyll of Bampton, all in 1556. In the following year the Young Men and the Maidens … once more collected round the parish to paint the ceiling of honour above the high altar. Recording it all, Sir Christopher is careful to underline the pious motives behind these benefactions: the young men and the wives have money in store `of devocion’, the wives buy a manual `of there benevolence’, the young men paint the ceiling over the altar `of there owne frewyll’, John Norman makes up a shortfall of 9d for a mended censer `of his owne devocion’. And alongside the giving, the continuing scramble to keep pace with the pressure from the diocesan and crown authorities to hurry the restoration of full Catholic worship. ….

Etter disse fem årene med katolsk styre, ble England protestantisk igjen. Sir Christopher (som de fleste andre katolske prester) føyde seg etter alle bestemmelser, og da han døde i 1574, ble han etter eget ønske begravd i koret, mellom stedet der høyalteret hadde stått og det nye kommunionsbordet.

apr 042013
 

Mange har blitt overrasket over pave Frans’ nye stil, men han er ikke noe spesielt språkmektig skriver Sandro Magister i en artikkel jeg siterer litt fra her (paven snakker visst bare italiensk offentlig, ikke en gang spansk). Pave Johannes Paul II var ung da han ble biskop og utviklet etter hvert en måte å gjøre ting på som vi er blitt vant til, pave Benedikt hadde vært i Vatikanet i over 20 år da han ble pave, og fortsatte mange av forgjengerens tradisjoner. Så kommer det en mann helt uten denne erfaringen, og han gjør naturlig nok en del ting på sin egen måte. Slik åpner Magister sin artikkel:

Outside of Argentina, very little had been published about Jorge Mario Bergoglio before his election as pope.

But now the translations of his writings, speeches, interviews are multiplying rapidly. And they are helping to make less surprising the actions of Pope Francis.

The following are some of these “surprises” small and large, which however no longer appear as such in the light of his autobiography, published in 2010 in Argentina in the book-length interview by Sergio Rubin and Francesca Ambrogetti, entitled “El Jesuita,” now on sale in other countries as well, including Italy.

It is true, Pope Francis loves to listen to music but does not sing, neither during solemn Masses nor in imparting the blessing. It is said that the Jesuits “non rubricant nec cantant,” meaning that they do not love ceremonies or singing. But the explanation is simpler than that.

At the age of 21 he came down with a severe case of pneumonia and “three cysts were removed along with the upper portion of his right lung. That experience left him with a pulmonary deficiency that, while not influencing him significantly, makes him feel his own human limitation.”

Therefore he does not sing simply because he does not have sufficient breath to do so, as can also be intuited from how he speaks, with short breaths and in a subdued voice. In any case he has confessed: “I am completely tone deaf.”

In effect he speaks Italian well. And he also understands the Piedmontese dialect of his family of origin. But “as far as the other languages are concerned,” he admits in his autobiography, “I must say that I used to speak them but do not speak them, because of lack of practice. I used to speak French fairly well, and I got along in German. What has always caused the most problems for me has been English, especially the phonetics.”

The fact remains that, in refusing to speak in languages other than Italian, Bergoglio seems to have decided to sacrifice – in public – even his mother tongue, Spanish.

On Easter he even declined to give the greetings in 65 languages unfailingly recited by his predecessor pontiffs. …

apr 042013
 

Evangeliet på torsdagen i påskeoktaven er fra Luk 24,35–48 (overskriften er antifon til dagens Benedictus):

På den tid fortalte disiplene om det som hadde hendt på veien og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Mens de talte om dette, stod han selv der midt i blant dem og sa: «Fred være med dere!» Forskrekket og engstelige trodde de det var et gjenferd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere redde? Og hvordan kan dere tvile fremdeles? Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg. Rør ved meg og se selv: Et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har.» Men fremdeles stod de der fulle av vantro og undring, de våget ikke tro for bare glede. Da sa Jesus: «Har dere noe å spise?» De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. Derpå sa han: «Det var dette jeg mente når jeg sa til dere, den tiden vi var sammen, at alt det som står skrevet om meg – i Moseloven, hos profetene og i salmene – måtte oppfylles.» Så åpnet han deres forstand for Skriftene, og sa til dem: «Slik står det altså skrevet: Messias skal lide døden og stå opp fra de døde på den tredje dag, og så skal det forkynnes i hans navn, fra Jerusalem av ut blant alle folkeslag, at de skal vende om og få sine synder tilgitt. Om dette skal nå dere være vidner. Selv skal jeg sende dere hva min far har lovet dere. Bli bare i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye!» Så førte han dem ut mot Betania, og løftet sine hender og velsignet dem, – og ennå mens han lyste velsignelsen, skiltes han fra dem og ble tatt opp i himmelen. De kastet seg da ned i tilbedelse. Derpå vendte de tilbake til Jerusalem i jublende glede, og var siden stadig i templet for å lovprise Gud.

apr 032013
 

Pave Frans holdt etter messen en påskepreken på Petersplassen (på 10-11 minutter) og deretter ga han den høytidelige velsignelsen (ca 13 min ut i videoen) – men ingen påskehilsen på de tradisjonelle 65 språk (eller mer).

Han snakket bare på italiensk (velsignelsen på latin), men en oversettelse av hele prekenen kan leses her – og den begynte slik:

Dear brothers and sisters in Rome and throughout the world, Happy Easter! Happy Easter!

What a joy it is for me to announce this message: Christ is risen! I would like it to go out to every house and every family, especially where the suffering is greatest, in hospitals, in prisons…

Most of all, I would like it to enter every heart, for it is there that God wants to sow this Good News: Jesus is risen, there is hope for you, you are no longer in the power of sin, of evil! Love has triumphed, mercy has been victorious! The mercy of God always triumphs!

We too, like the women who were Jesus’ disciples, who went to the tomb and found it empty, may wonder what this event means (cf. Lk 24:4). What does it mean that Jesus is risen? It means that the love of God is stronger than evil and death itself; it means that the love of God can transform our lives and let those desert places in our hearts bloom. The love God can do this!

This same love for which the Son of God became man and followed the way of humility and self-giving to the very end, down to hell – to the abyss of separation from God – this same merciful love has flooded with light the dead body of Jesus, has transfigured it, has made it pass into eternal life. Jesus did not return to his former life, to earthly life, but entered into the glorious life of God and he entered there with our humanity, opening us to a future of hope. …. ….

apr 032013
 

Mary_I_of_England Eamon Duffy beskriver (på s 152) i sin bok “The Voices of Morebath” hva som skjedde da den katolske Mary ble dronning i England i juli 1553:

When news of the accession of Queen Mary reached Exeter at the end of the third week in July 1553, Bishop Coverdale was preaching to the citizens in the cathedral. As the whisper that England now had a Catholic monarch travelled round the building, the congregation stood up one by one and walked out, until none but a `a few Godly men’ were left to listen.’ It was a foreshadowing of the imminent evaporation of the gains which the Reformation had made in the West Country over the previous six years. There were by now, of course, many convinced Protestants in the region — among the gentry of Devon, like Peter Carew and Walter Raleigh, among the citizens of the city and market towns, like John Midwinter, who was to serve as Mayor of Exeter in 1554-55 despite having been a committed and active `proffessor of the ghosple’ under Edward; he was one of several such in Exeter.. There were even Protestants among the peasantry. Only one heretic was burned in the diocese in Mary’s reign, a Cornish woman from Launceston, Agnes Priest. …

… As the reign progressed, West Country Protestants in general found themselves members of a small and increasingly beleaguered minority, and even the convinced did not prove stout-hearted. … The Exeter parish of St Petroc housed most of the city’s elite. William Herne, their priest since 1528, had been sincerely converted to the new learning, and his parish led the rest in adopting the teaching and practices of Protestantism. A close friend of Alderman Midwinter’s, Herne told him in Edward’s reign that he would rather be torn apart by wild horses than say the Mass again.

Herne was no isolated figure: about seventy clergy, i 5% of the total number in the diocese, had married in Edward’s reign: these men must have subscribed to some at least of the teachings of the Reformation. All of them were now ejected from their livings by the diocesan authorities, but a third put away their wives, did public penance and found another benefice, where they functioned once more as Catholic priests (though at least half of those who did so were reported to be secretly consorting with their wives). …

apr 032013
 

Evangeliet på onsdagen i påskeoktaven er fra Lukas 24,13–35 (overskriften er antifon til dagens Benedictus):

Dagen efter sabbaten var to av Jesu disipler på vei til en landsby som het Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de talte sammen om alt det som var skjedd. Og mens de snakket og diskuterte, kom Jesus og slo følge med dem; men det var noe som bandt for øynene deres, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og taler sammen om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, som het Kleopas, svarte: «Du er visst den eneste i hele Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager?» Han spurte: «Hva da?» Og de svarte ham igjen: «Det med Jesus fra Nasaret! Han var en profet, og virket og talte med makt og myndighet, for Gud og hele folket. Men yppersteprestene og rådet lot ham dømme til døden og korsfeste, mens vi hadde håpet at han var den som skulle befri Israel. Og dertil er det nå alt tredje dagen siden det hendte. Idag har riktignok noen av våre kvinner skaket oss opp: De gikk til graven i morges, men fant ham ikke; i stedet kom de tilbake og fortalte oss at de hadde sett et syn av engler, som sa at han levde. Da gikk noen av våre til graven og fant alt som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.» Da sa han til dem: «Hvor uforstandige dere er, og så trege til å tro hva profetene har sagt! Skulle ikke Messias nettopp gjennomgå alt dette, for på den måten å gå inn til sin herlighet?» Og så begynte han å forklare dem, helt fra Mosebøkene av og frem gjennom alle profetene, alt hva Skriften lærte om ham. De nærmet seg nå landsbyen de skulle til. Han lot som han ville gå videre, men de bad ham innstendig om å bli, og sa: «Bli hos oss, for det lir mot kveld, dagen heller allerede!» Så gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, velsignet det, brøt det og gav dem. Da fikk de sine øyne åpnet, og de kjente ham igjen, men så var han borte for øynene på dem. Da sa de til hverandre: «Brant det ikke i hjertene våre, da han gikk der og talte til oss på veien og forklarte Skriftene for oss?» Og i samme stund brøt de opp og vendte tilbake til Jerusalem, hvor de fant de elleve og vennene deres samlet, og disse kunne fortelle dem at Herren virkelig var oppstanden og hadde vist seg for Simon. Selv fortalte de da om det som hadde hendt på veien og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

apr 022013
 

13april_voices _of_morebath
Jeg har nettopp lest ferdig Eamon Duffys bok “The Voices of Morebath”, som han skrev en del år etter sin enda mer berømte “The Stripping of the Altars” (som jeg også har kjøpt og skal lese snart). I denne nyere boka skriver Duffy om hvordan en landsby i sør-vest England opplevde reformasjonsårene. På amazon.co.uk kan vi lese følgende om boka:

In this text a Reformation historian takes us inside the mind and heart of Morebath, a remote and tiny sheep-farming village where 33 families worked the difficult land on the southern edge of Exmoor. The bulk of Morebath’s conventional archives have long since vanished. But from 1520 to 1574, through nearly all the drama of the English Reformation, Morebath’s only priest, Sir Christopher Trychay, kept the parish accounts on behalf of the churchwardens. Opinionated, eccentric and talkative, Sir Christopher filled these vivid scripts for parish meetings with the names and doings of his parishioners. Through his eyes we catch a rare glimpse of the life and pre-reformation piety of a 16th-century English village. The work also offers a window into a rural world in crisis as the Reformation progressed. Sir Christopher Trychay’s accounts provide direct evidence of the motives which drove hitherto law-abiding West-Country communities to participate in the doomed Prayer-Book Rebellion of 1549 – culminating in the siege of Exeter which ended in bloody defeat and a wave of executions. Its church bells confiscated and silenced, Morebath shared in the punishment imposed on all the towns and villages of Devon and Cornwall. Sir Christopher documents the changes in the community: reluctantly Protestant, no longer focused on the religious life of the parish church, and increasingly preoccupied with the secular demands of the Elizabethan state, the equipping of armies, and the payment of taxes.

Reformasjonen skjedde i flere omganger i England, fra midten av 1530-tallet under kong Henry VIII (som ble mindre streng i sin reformasjonsiver etter hvert), reformasjonen ble mer intens under hans mindreårige sønn, kong Edward, så hadde man 5 1/2 katolske år under dronning Mary, fra 1553, før den protestantiske tro festet grepet fullstendig i løpet av de mange årene dronning Elisabeth styrte landet. Eamon Duffy skriver hvordan dette påvirket den lille landsbyen Moreabeth, og skriver slik (på s 118) om det som skjedde da kong Edward overtok styret i 1547:

The Injunctions of 1547 looked like a somewhat expanded reissue of those of 1538: in reality they were a charter for revolution. They did incorporate the 1538 material, but in their new form all the qualifications and ambiguities that might give shelter to traditionalist religious practices were systematically edited out. Whereas in 1538 the recitation of the rosary was condemned if done superstitiously or without understanding, `saying over a number of beads not understood or minded upon’, now `praying upon beads’, the most basic form of lay Catholic piety, represented by the beads at the girdle of every matron in Morebath, was rejected absolutely, along with all `suchlike superstition’.

All processions were now forbidden, rendering redundant at a stroke the banners and streamers which Morebath had been investing in since the 1538 Injunctions had halted their spending on images. The new Injunctions ordered the destruction not only of all abused statues and shrines, but even of such images in stained glass windows, an advance towards an absolute ban on imagery almost without parallel in protestant Europe. The 1538 Injunctions had permitted lights before the Rood and the Sepulchre, … but for convinced Protestants, lights about the Sepulchre or the Crucifix were if anything grosser manifestations of idolatry than lights before the lesser images of saints. The 1547 Injunctions now banned all lights or candles anywhere in the church except the two on the high altar. …

Ardent Protestants now had the mandate they needed for an all-out onslaught on the forms of traditional religion. In London, evangelicals began a wholesale purge of all the images in the city churches and in St Paul’s. Initially the Council, worried about the dangers of unrest in the city, tried to halt such action, but in November the Commissioners accepted these radical initiatives, and supervised the removal of all the images in St Paul’s, including the great crucifix. In February 1548 Somerset and the Privy Council extended the total ban on all images to the country at large, on the tongue-in-cheek pretext that this would calm `strife and contention’ in the parishes. ….

apr 022013
 

Evangeliet på tirsdagen i påskeoktaven er fra Johannes 20,11–18 (overskriften er antifon til dagens Benedictus):

På den tid ble Maria stående og gråte like ved graven. Og som hun står der og gråter, bøyer hun seg ned og ser inn i graven, og der får hun øye på to engler i hvite klær som sitter der hvor Jesu legeme hadde ligget, den ene oppe ved hodet, den andre ved fotenden. De spør henne da: «Kvinne, hvorfor gråter du?» Hun svarer: «Fordi de har tatt min herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme hun sier det, vender hun seg om, og får se Jesus stå der, men uten å skjønne at det er ham. Jesus sier til henne: «Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du efter?» Hun tenkte at det måtte være gartneren, og svarte: «Å, herre, er det du som har båret ham bort, så si meg hvor du har lagt ham; så skal jeg komme og hente ham.» Jesus sier til henne: «Maria.» Da kjente hun ham igjen og utbrøt: «Rabbuni!» (Det er hebraisk og betyr ‘mester’.) Jesus sier: «Hold ikke fatt i meg! For jeg er ennå ikke dratt opp til min Far. Gå nå til mine brødre og si til dem at jeg drar opp til ham som er både min og deres Far, både min og deres Gud.» Da begir Maria fra Magdala seg avsted og forteller disiplene at hun har sett Herren, og hva han har sagt til henne.

apr 012013
 

Evangeliet på mandagen i påskeoktaven er fra Matteus 28,8–15 (overskriften er antifon til dagens Benedictus):

På den tid skyndte kvinnene seg bort fra graven, forskrekket og på samme tid strålende glade løp de for å bringe budskapet videre til hans disipler. Men så kom Jesus selv dem i møte og hilste dem. Da falt de ned for ham, omfavnet hans føtter og hyllet ham. Og Jesus sier til dem: «Frykt ikke. Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea; der skal de få meg å se.» Mens de ennå var på vei, kom noen av vaktmannskapene inn til byen og fortalte yppersteprestene hva som var hendt. Disse kom da sammen med de eldste og holdt råd; så gav de en god sum penger til soldatene med den beskjed: «Dere skal si at hans disipler kom og stjal ham om natten, men dere sov. Og dersom guvernøren får høre noe om dette, skal vi ordne saken med ham, slik at dere kan være trygge.» De tok pengene og gjorde som de var blitt sagt. Og denne forklaringen ble alminnelig blant jødene like til denne dag.

apr 012013
 

Jeg oppdaget at det var 1. april i dag, da jeg leste følgende nyhet på katolsk.no:

… Hennes Majestet Dronningen egenhendig ber om å få den berømte olavsarmen med olavsrelikviet tilbake.

I begjæringen, som ble levert biskop Eidsvig via det apostoliske nuntiatur i Stockholm, heter det:

Da vår kong Fredrik VII i 1862 meget generøst skjenket benet som gave til dronning Josephine, fordi biskop Studach hadde anmodet om dette på vegne av norske katolikker, kan han umulig ha vært klar over at relikvien faktisk var ekte. Kongen skriver jo i sine daglige memoarer at han anså benet som en raritet blant andre rariteter i Kongens Museum i København og at nordmennene for hans del gjerne kunne venerere dette eldgamle skinnbenet. Nå når benet vitterlig synes å stamme fra Olav den hellige, synes det Oss derfor tilforlatelig å anmode om å få det tilbake snarest, slik at det kan stilles permanent på utstilling i Kongens Museum i København, hvor det historisk sett utvilsomt hører hjemme. ….