mai 2013

Sakramentstilbedelsen søndag 2. juni

For en måneds tid siden hørte vi at pave Frans oppfordret alle katolikker til å samles (over hele verden) mellom kl 17 og 18 (sentraleuropeisk tid) til tilbedelse av alterets hellige sakrament. Nå leser jeg på katolsk.no (fra biskopen i Tromsø) at initiativet kom litt tidligere, og at det kom fra pave Benedikt:

Kjære medbrødre, kjære søstre!

Det pavelige råd for nyevangelisering sendte alle biskopene i Norden et brev (Prot. N. AF/196/2013/P) undertegnet av Rino Fisichella, president og Octavio Ruiz Arenas, sekretær den 28. februar 2013. I brevet står det informasjon om at det etter vår forrige pave Benedikts ønske i forbindelse med Troens år skal holdes eukaristisk tilbedelse på festen for Kristi legeme og blod, 2. juni 2013, kl. 17.00. De inviterer alle – hele Den katolske kirke – til å bli med i denne festlige stund. Pave Frans skal lede den eukaristiske tilbedelsen i Peterskirken i Roma denne dagen.

Også vi i Tromsø stift ønsker å bli med. Derfor ber jeg dere alle, at det i alle våre kirker (og eventuelt i klosterkapellene) på søndag 2. juni holdes én time med eukaristisk tilbedelse for slik å forenes i bønn med paven og alle våre brødre og søstre idet vi ber for kirken i Tromsø stift, for hele Den katolske kirke og for hele menneskeheten om Guds gode gaver og velsignelse.

Jeg selv blir denne dagen i St. Sunniva menighet i Harstad hvor jeg om formiddagen skal meddele fermingens sakrament. Fra kl. 17.00 vil jeg, med sogneadministratoren og andre som kommer, holde eukaristisk tilbedelse der.

Følg med på nettsiden annusfidei.va for detaljer.

Msgr. Berislav Grgić
Biskop-prelat av Tromsø

Jeg forstår at det skal bli tilbedelse også i St Olav kirke i Oslo – og jeg vet at det blir tilbedelse her i St Hallvard kirke fra kl 17 – 18 på søndag.

Pave Frans om liturgien

13mai_Francis_Marini
Jeg har sikkert skrevet altfor lite om liturgiske spørsmål i det siste. (!) Her er en artikkel om pave Frans’ svar til biskoper som gjerne vil begrense/stoppe de tradisjonelle messene i sitt bispedømme, og også hans svar på om han vil beholde sin nokså tradisjonelle seremonimester, msgr. Marini. Om det siste spørsmålet leser vi: «He has refused, saying that he wants to benefit from Mgr Marini’s traditional formation and to allow Mgr Marini also to be formed by him.» Fra Continuity-bloggen:

The Bishops of the region of Tavoliere met recently with Pope Francis on an ad limina visit. On their return home, one has given a fascinating glimpse of the attitude of Pope Francis to those who are seeking to use the opportunity of his papacy to attack the traditional Mass. This is reported in the Italian paper Il Foglio, in the article: La messa antica non si tocca, il Papa gesuita spiazza ancora tutti («The old mass is not to be touched, the Jesuit Pope wrong-foots everyone»)

Here is my translation of the relevant part of the article which tells of other bishops raising concerns with the Holy Father and goes on to speak of the intervention concerning the old Mass:

Then it was the turn of the bishop of Conversano and Monopoli, Domenico Padovano, who recounted to the clergy of his diocese how the priority of the bishops of the region of Tavoliere had been that of explaining to the Pope that the mass in the old rite was creating great divisions within the Church. The underlying message: Summorum Pontificum should be cancelled, or at least strongly limited. But Francis said no.

Mgr Padovano explained that Francis replied to them saying that they should be vigilant over the extremism of certain traditionalist groups but also suggesting that they should treasure tradition and create the necessary conditions so that tradition might be able to live alongside innovation.

Kraftig kritikk av Human-Etisk Forbund i Vårt Land i dag

Vårt Land videreformidler i dag (både på nett og i papiravisa) en ganske kraftig kritikk – bl.a. fra religionshistoriker Torkel Brekke – av Human-Etisk Forbund:

Human-Etisk Forbund (HEF) mangler en trygg verdiplattform som setter dem i stand til å levere egne konstruktive bidrag til samfunnet, mener Brekke:

Mye av aktiviteten til HEF er regelrett reaktiv. De forsøker å lage et ideologisk grunnlag, men når de kommer på banen er det stort sett som rene reaksjoner mot kirken og kristen kultur generelt. I motsetning til kirken makter ikke HEF å gripe tak i tidens store verdispørsmål og dermed bringe noe viktig til torgs, hevder Brekke.

Utspillet kommer etter at Brekke nylig deltok på en debatt om «Gud i norsk politikk» på Litteraturhuset i Oslo. Her møtte han hva han kaller «sinne» og «smålighet mot kristendom» i publikum og blant meddebattanter fra HEF.

Som forsker har jeg vært i kontakt med HEF i mange år. Jeg har lenge reagert på hvordan personer i ledelsen og deler av medlemsmassen retter et veldig sinne mot religion, og spesielt kristne miljøer i Norge. På Litteraturhuset møtte jeg dette igjen. Jeg oppfatter dem som smålige, og synes de mangler ydmykhet. Jeg har forsket på fundamentalisme, og det er betydelige miljøer av intolerante kristne i Norge, men samtidig synes jeg også at det er langt flere åpne og ydmyke mennesker i kristne miljøer enn det jeg ser i HEF.

Nå etterlyser han selvkritikk hos HEF. …..

Jeg har møtt HEFs ganske positive og også mer negative side ved flere anledninger. Spesielt i Bergen hadde jeg flere negative opplevelser. Og der var det interessant nok en katolsk kvinne som etter å ha vært på en humanistisk konfirmasjon i Grieghallen (der taleren kraftig kritiserte alle former for religion), allerede neste dag kom til St Paul menighet for å få avtale dåp av sin 5 år gamle jente – talerens religionskritikk fikk altså en helt motsatt effekt.

Felles sakramentstilbedelse 2. juni

katolsk.no leser vi nå om markeringen av Corpus Christi søndag 2. juni:

I anledning Troens år har pave Frans oppfordret katolikker over hele verden til å delta i tilbedelse av Alterets hellige sakrament samtidig. Tilbedelsen finner sted førstkommende søndag, klokken 17-18 i anledning Kristi Legemes og Blods fest. Festen er egentlig førstkommende torsdag, men flyttes mange steder, inkludert i Norge og i Italia. Tradisjonen tro feirer paven tradisjonelt dagen med en prosesjon i Romas gater (fra San Giovanni in Laterano til Santa Maria Maggiore) på torsdag. I år vil han i tillegg fra Peterskirken lede alle verdens katolikker i en times tilbedelse på søndagen.

Også menighetene og klostrene i Norge er oppfordret til å delta. Med på initiativet er blant annet St. Olav domkirke i Oslo. Kontakt din menighet for å høre hva som skjer. De som ikke har anledning til å bli med på tilbedelse i menigheten, oppfordres til å be privat i sine hjem og familier. …..

Så langt vet jeg/vi ikke hvordan opplagget blir i St Olav kirke, om markeringen i St Hallvard kirke kan man lese her. Det blir sakramentstilbedelse hele timen fra kl 17 til 18, avsluttet med sakramental velsignelse, men nokså enkelt og stille.

Hva skjer under en sen-abort?

Videoen over viser en amerikansk gynekolog, som sist uke vitnet for den amerikanske kongressen om hva abort i praksis er. Innslaget minnet meg litt om filmen «Det tause skriket» som jeg så flere ganger på 80-tallet. First Things skriver om dette:

Dr. Levatino testified before Congress regarding the realities of abortion. His description is difficult to listen to, but Americans need to know what is really going on. Watch to the end. He ends with comments on the topic of abortion and women’s health. In discussing saving women’s lives, he says, “Abortion would have been worthless in that situation.” We don’t hear enough of this kind of testimony.

Tradisjonell latinsk søndagsmesse i Stavanger (i tillegg til Oslo)

Jeg er blitt informert om, og leser også på St Svithun menighets nettsider, og man i Stavanger nå skal begynne med faste søndagsmesser etter den tradisjonelle ritus: «Vi begynner å feire messe etter missale romanum 1962 (tridentisk messe) 1. søndag i måneden kl 13.00. Starten er 2. juni. Alle er hjertelig velkomne!»

Denne nyheten gleder meg. Det feires ikke mange tradisjonelle messer i Norge, men nå er det i alle fall hver første søndag i måneden i Stavanger og fjerde søndag i måneden i Oslo (St Hallvard). Hos oss er det kommende søndag kl 08.00.

24. mai: Overføringen av Dominikus’ legeme

Den hellige Dominikus døde 6. august 1221, og hans minnedag er nå 8. august. Men i dag, 24. mai, feirer dominikanere (ikke vi andre) at hans legeme i 1233 ble flyttet: «In accordance with his wishes, St Dominic was buried ‘beneath the feet of his brethren’ in the church of St Nicholas of the Vineyards, Bologna. Many of the sick avowed that they had been healed of their infirmities at his tomb; the brethren however were loath to recognise these miracles and accept votive offerings. However, on 24 May 1233, at the urging of Gregory IX and in the presence of Theodoric, archbishop of Ravenna and papal legate, Dominic’s body was moved to a marble sepulchre during…» (kilde). (Bildet her av hl Dominikus’ grav tok jeg selv i Bologna i 2006.)

dominikus_grav Og siden den norske tidebønnboken er laget av dominikanerne (og -innene) i Norge, er denne minnedagen med, og i dag kan vi lese:

Fra «Boken om prekebrødrenes begynnelse» av Den salige Jordan fra Sachsen

Denne mann var Kristi vellukt

Høytidsdagen var kommet da overføringen av den fremragende lærers legeme skulle feires. Den ærverdige erkebiskop og en mengde biskoper og prelater var til stede. Til stede var også et utall fromme mennesker fra ulike egner. Bolognesernes væpnede styrker var også nærværende for at ikke det allerhelligste legemes odel skulle frarøves dem. Brødrene var engstelige, bleke og bad fryktsomt; de skalv av frykt der hvor intet var å frykte, nemlig at den hellige Dominikus’ legeme, som så lenge var blitt utsatt for regn og hete, skjult i en simpel grav, likesom en som ble regnet blant de døde, skulle være markspist og utsette de tilstedeværendes neser for en forferdelig stank som ville kaste skygge over den hengivenhet som tilkommer så stor en mann. Siden de ikke visste hva de skulle gjøre, var deres eneste tilflukt helt å overgi seg til Gud. I hengiven fromhet steg biskopene frem til graven; andre kom med verktøy.

Stenen som var muret fast til graven med svært sterk sement, ble løftet opp, under lå en trekiste dekket av jord, slik den ærverdige pave Gregor, som den gang var biskop av Ostia, hadde bisatt det hellige legeme. I kisten var et lite hull. Straks stenen var fjernet, begynte det å strømme en så vidunderlig duft ut av hullet at de som stod rundt, fjetret undret seg over hva dette var for vellukt. Det ble befalt å ta bort kistelokket, og duften fra kisten overgikk alt hva parfymeforretninger, paradisiske dufter, rosengårder, enger av liljer og fioler og all slags blomsterduft, kan prestere. Når likvognen ruller gjennom Bologna, hender det rett som det er at blir byen gjennomsyret av stank. Men da den ærverdige Dominikus’ grav ble åpnet, jublet byen over å bli renset ved en duft som overstiger all vellukts sødme.

De som var til stede, stod som fjetret, og lamslåtte kastet de seg ned på jorden. Deretter styrter de frem og blander glede med gråtkvalte rop til Gud. Frykt og håp står ansikt til ansikt på sjelens val og går en vidunderlig holmgang, alt mens de kjenner den underfulle duftens sødme. Også vi kjente denne duftens vellukt, og det vi har sett og kjent, det vitner vi om. For aldri kunne vi ha fått nok av slik en sødme, selv om vi lenge og med begeistring ble stående ved legemet til bæreren av Herrens ord, den hellige Dominikus. Denne sødme fjernet all tvil, inngjøt andakt, avstedkom mirakler. Dersom man berørte legemet med hånden eller med beltet eller noe annet, ble denne duften hengende i lang tid etter. Legemet ble ført til en marmorsarkofag for å gravlegges i sin egen vellukt. Den vidunderlige duft som kom fra legemet, viste klart for alle at denne var Kristi vellukt.

Erkebiskopen feiret de hellige mysterier, og siden tredje pinsedag var runnen, istemte koret til introitus «Accipite iucunditatem gloriæ vestræ» («Motta deres herlighets glede»), og brødrene lyttet i sin glede til disse ord som var de en røst fra himmelen. Trompeter gjallet, folk satte opp en utallig mengde kjerter, andektige prosesjoner satte seg i bevegelse, «Benedictus Jesus Christus» gjenlød alle vegne.

Om messefeiringen – vende seg mot folket eller mot Gud

I en diskusjon om den nye engelske oversettelsen av messen leser jeg på bloggen The Deacon’s Bench hva en prest nylig opplevde og hans reaksjoner på dette:

I concelebrated at a Funeral Mass with an older priest (about 75) about four months after the new Missal came into use. I was the main celebrant. His parts were reading the Gospel and the sections of the Eucharistic Prayer given to concelebrants.

He did this with real difficulty, the reason being that he kept trying to look at the congregation as he read. This is much easier with the older, easily memorized text. This book keeps you needing to read from it.

Most priests do not seem to ever have thought about the nature of ritual at all. The priest who comes out on the altar and greets the folks in his own colloquial way, and then starts the Mass with the text, doesn’t ealize that there IS a greeting in the Mass. He speaks in “real life” and then retreats to the formal worship. He does so at the end as well. “Have a nice day!”

This priest I concelebrated with did not seem to realize that in the Eucharistic Prayer we are speaking to God, not the congregation.

I believe that putting the priest celebrant behind the altar facing the people was a very serious, core error. When I celebrate the Traditional Mass or the Anglican Use liturgy (which is generally celebrated with the traditional altar ceremonies), I come before the altar, face it in the same direction as the people, and begin Mass by addressing Him. I submit myself to the rite; the people submit themselves to the rite. We participate together.

The Novus Ordo has made the priest the focus. He starts by initiating a dialogue with the people. He keeps up this dialogue throughout the Mass. He stands behind the Altar like Julia Childs doing a cooking demonstration at her kitchen island.

Subtly but pervasively this has changed our whole approach to worship. ….

Jeg syns også det er ganske ødeleggende om presten ser på folket svært mye mens han ber til Gud, og det har jeg nevnt flere ganger tidligere. Det er mulig å holde fokus rett sted selv om alteret er vendt mot folket, men alter vendt den tradisjonelle veien syns jeg fungerer ganske mye bedre.

Jeg leste dette først hos Father Z, og på hans blogg er det en interessant kommentar fra en prest:

Since I have been a bit under the weather for the past week and a half, I have watched some TV. It gave me the chance to watch the Mass on television, since I wasn’t even able to say the Mass. There was a very good, very traditional priest at one of the Masses, but he had that same attitude. Throughout, he had to look up at the people. …. this looking up at the congregation during the prayers and every prayer ending, as if “he” needed the people’s consent. No, they give their assent to God in the Amen.

Om salige Niels Stensen – naturvitenskap og gudstro

Katolsk Orientering skriver i sitt siste nummer interessant om salige Niels Stensen (1638-1686), at han 22 år gammel, i 1660, reiste til Nederland for å virkelig kunne lære seg moderne vitenskap. Der møtte han mange interessante mennesker og tanker, som også utfordret hans gudstro. Og så skriver tidsskriftet:

Ti år ældre, i 1671, så Niels Stensen tilbage. Det han havde oplevet dengang, havde gjorde dybt indtryk på Niels Stensen, så han også kom på afveje, ikke helt de samme, men dog i meget alvorlige vildfarelser, sagde han selv senere. En talsmand fortæller, at han meget senere skulle have erkendt, at han var kommet tæt på at blive ateist, altså på at fornægte Gud. Men næsten er ikke helt. En, der kun en overgang næsten blev ateist, blev aldrig ateist. Niels Stensen kom ikke så langt. Han blev ført tilbage, ikke fra vantro, men fra trostvivl. Niels Stensen fik sine anfægtelser om Gud og om troen, men han tilsluttede sig aldrig disse store lærdes nye opfattelser i denne henseende. Han opgav ikke sin lutherske tro helt, han fordybede sig bare ikke i den, fordi han var helt optaget af sin forskning.

Men netop den hjalp ham til at finde tilbage til sandheden. De moderne dybe ånder ”vidste” så meget både om Gud, om verden og om naturen. Var det nu også sandt, alt sammen? Den unge Niels Stensen kunne ikke bedømme de højt flyvende tanker. Men han var en skarpsindig iagttager inden for sit fag, anatomien. De moderne lærde udtalte sig også om Stensens fag. De havde høje og dybe tanker om menneskelegemets opbygning og fungeren. Hjertet, vidste de, bestod af et ganske særligt stof, der kunne opvarme blodet, så det steg til hjernen og frembragte der ”livets ånd”. Vi synes nu, at det er tåbeligt, men Stensen havde til at begynde med også her kun sine tvivl eller forbehold. Han benyttede sin faglige viden ved at undersøge et hjerte nøje, og det viste sig for hans øjne, at hjertet kun var en muskel som så mange andre. Hvis de store ånder kunne tage fejl i noget, som var så håndgribeligt, kunne man da stole på dem, når de talte om så dybsindige emner som Gud og sjælen? Det bidrog meget til at Niels Stensen blev fri for den overdrevne, blinde tillid til den tids moderne lærde.

Også på en helt anden måde holdt forskningen Stensen tilbage fra at komme længere bort fra Gud. De lærde nægtede måske ikke Guds eksistens, og at den Almægtige Gud engang havde skabt verden. Men de mente da, at Gud derefter ikke mere blandede sig og lod verden køre, ligesom en urmager gør, når han engang har fået et ur til at gå; der var ikke brug for Guds ”eftersyn” eller snarere det, vi kalder Guds forsyn. …

… Stensen blev anfægtet i sin gudstro. Det indebærer, at han var ved at miste troen, og at han ikke nogensinde har mistet troen. Stensen fristedes, så han var nær ved at blive gudsfornægter, men han blev det aldrig. At han blev ført tilbage til gudstroen, betyder, at han overvandt tvivlen, troskrisen. Fristelsen er ikke synd, trostvivl er ikke gudsfornægtelse. Stensens tale om anfægtelser udelukker ikke, at han holdt sig til sin lutherske tro, mere eller også mindre fast, helt indtil han kom til Firenze og blev der katolik.

I sit brev om sin konversion erklærer Stensen, at han altid, også under anfægtelserne i Holland, holdt fast ved sin fædrene tro. En periode med tvivl og anfægtelser kan i en sjæl gå sammen med en fastholden ved tro på Gud og tillid til hans forsyn. Vi kan dog læse os til meget i hans første naturvidenskabelige offentliggørelser. For at se Stensens anfægtelser i det rette perspektiv, bør vi ikke alene se på hans ydmyge bekendelser af sine egne svagheder, men også på, hvad han har skrevet om sin naturvidenskabelige forskning, den anden halvdel af hans person. Ellers forstår vi ham ikke rigtigt som den helstøbte personlighed, som han er.

Katolsk.no skriver grundig om Niels Stensen.

Reformer i Kirken?

Danske Katolsk Orientering skriver om den tyske erkebiskopen Robert Zollitschs uttalelse om muligheten for kvinnelige diakoner, at dette skaper forvirring om (preste)embedets karakter. De skriver:

… Ifølge nyhedssitet thelocal.de (se her) afspejler Zollitschs udtalelse et årelangt ønske hos de tyske katolikkers centralkomité om at tillade kvindelige diakoner. I samme forbindelse udtalte ærkebiskoppen, at Den katolske Kirke er nødt til at reformere sig for at genvinde sin troværdighed og styrke.

Konferencen drøftede også muligheden for at tillade gengifte at bestride stillinger i kirkeligt regi, fx menighedsråd, og give dem mulighed for at modtage kommunion og bodens sakramente. ….

Zollitsch’ ønske om oprettelsen af et diakonat for kvinder blev dog hurtigt imødegået af flere af hans tyske kolleger. En talsmand for kardinal Reinhard Marx af München, som pave Frans har udpeget til at sidde i sit nye rådgivningsorgan, udtaler, at ordinerede kvindelige diakoner ”ikke er på agendaen”.

Og biskop Rudolf Voderholzer af Regensburg har udtalt, at diakonembedet er uløseligt knyttet sammen med præste- og bispeembedet og ordinationens sakramente, og ”traditionen om at kun mænd kan ordineres bygger på Bibelen”.

Kvinnelige diakoner tror ikke jeg personlig at vi kommer til å få. Og at «gjengifte ikke kan motta kommunion eller botens sakramente» er det faktisk noen katolikker som ikke kjenner til.

Sakramentstilbedelse over hele verden – 2. juni

13juni_adorazioneeucaristica

Høytiden Corpus Christi er torsdag etter Treenighetssøndagen, men mange steder (av praktiske grunner) er den offentlige feiringen av denne dagen søndag etterpå, slik også i Norge. Og i år er dette søndag 2. juni. Og som vi leser på Vatikanets nettsider ønsker pave Frans at denne dagen skal markeres spesielt i dette troens år med en felles sakramantstilbedelse mellom kl 17 og 18 (Europeisk tid).

I Norge har vi samme tid som Roma – det er vanskeligere andre steder, i Asia eller i Amerika, og der må man nok justere tidspunktet litt – men det er ikke sikkert det er så lett i alle kirke hos oss heller, siden vi har så mange faste messer hver søndag. Men i St Hallvard kirke her i Oslo går det greit (siden vår tamilske messe kl 17.30 nylig flyttet til Bredtvet), og vi inviterer derfor til en slik tilbedelse av alterets hellige sakrament. (Les mer om dette på våre nyhetssider.)

Intervju med kardinal Schönborn

Whispers in the loggia har vist meg et interessant intervju med kardinal Schönborn (se og hør over), og han snakker overraskende godt engelsk. Slik skriver denne bloggen om intervjuet:

His hair still apparently electrified from a Conclave experience roundly described as intense in prayer and its outcome a shock even to the electors, earlier this week – in what’s become a rare English-language turn – Vienna’s Cardinal Christoph Schönborn OP gave some colorful testimony on the election, Popes Benedict and Francis, the situation of the church and much more at the annual leadership conference of the vaunted «HTB»: Holy Trinity Brompton, the evangelical London Anglican parish …

The Stripping of the Altars – i England på 1500-tallet

duffy_stripping_altars

Jeg har nå lest 2/3 av Eamon Duffys bok «The Stripping of the Altars». Jeg er ferdig med første halvdel av boka, som tar for seg kirkelig og liturgisk praksis i England fram til 1530, og kommet et stykke inn i hva som skjedde etter kong Henriks brudd med paven, lest om flere av reformene (men det var ganske uklart de første årene om de protestantiske tendensene kom til å føre fram til endelige resultater. Jeg har bl.a. lest at hl Thomas Beckets relikvier i Canterbury var blitt ødelagt; graven åpnet, beina knust og spredd for alle vinder. Slik skriver Wikipedia om denne viktige boka:

…. The main thesis of Duffy’s book is that the Roman Catholic faith was in rude and lively health prior to the English Reformation. Duffy’s argument was written as a counterpoint to the prevailing historical belief that the Roman Catholic faith in England was a decaying force, theologically spent and unable to provide sufficient spiritual sustenance for the population at large.

Taking a broad range of evidence (accounts, wills, primers, memoirs, rood screens, stained glass, joke-books, graffiti, etc.), Duffy argues that every aspect of religious life prior to the Reformation was undertaken with well-meaning piety. Feast days were celebrated, fasts solemnly observed, churches decorated, images venerated, candles lit and prayers for the dead recited with regularity. Pre-Reformation Catholicism was, he argues, a deeply popular religion, practiced by all sections of society, whether noble or peasant. Earlier historians’ claims that English religious practice was becoming more individualised (with different strata of society having radically different religious lives) is contested by Duffy insisting on the continuing ‘corporate’ nature of the late medieval Catholic Church, i.e. where all members were consciously and willingly part of a single institution.

Much previous historical work on the Reformation, says Duffy, assumed it was a straightforward progression from the decaying Catholicism to the more morally pure but also more functional Protestantism. Duffy acknowledges that his thesis demands explanation of how, given the popularity of Catholicism, Protestantism was able to wipe away centuries of accumulated tradition, and do so in an incredibly short space of time. Duffy does this by proposing what he feels are a number of salient explanations — the political power of the militant Protestant clergy undertaking visitations to England’s parishes and that continued loyalty to the monarch allowed the word of the King to play a significant role in influencing public behaviour. Duffy also articulates the fact that while Catholics had the capability of rebelling against laws and edicts it was difficult for such rebellion to be sustained; there were simply no concepts of revolution or working-class solidarity by which Catholics could provide continued resistance to unpopular events.

The second part of Duffy’s book concentrates on the accelerated implementation of Protestantism in the mid sixteenth century. It charts how society reacted to Henrician, Edwardian and Elizabethan reform and the changes in religious practice this entailed. Duffy uncovers a succession of records, notes and images that individually reveal an assortment of changes to liturgy and custom but taken together build up to demonstrate a colossal change in English religious practice.

So we see how candlesticks and church plate had to be melted down and sold off, altar tables removed, rood screens defaced or torn down and chasubles unstitched. How walls were whitewashed, relics discarded and paintings of saints hidden in parishioners’ houses. And we also read how the other aspects of the Catholic community, such as the guild groups or particular local feast days, quickly collapsed without the economic or religious practices on which they depended. It was a painful process for Catholics, and Duffy vividly illustrates the confusion and disappointment of Catholics stripped of their familiar spiritual nourishment. …

17. mai feires i USA – Portland, Oregon

Jeg hadde en hyggelig 17. mai (uten egentlig å feire dagen så veldig mye) og i dag fikk vi informasjon fra vår familie i Portland, Oregon om feiringen der. Jeg visste faktisk ikke at de der hadde 17. mai-tog hvert år – det er jo ikke så mange norskættede i den delen av USA. Her er lenkeadressen, kort tekst og noen bilder under.

Norway’s most important national holiday – May 17 (Constitution Day) – is celebrated here in Portland in a community-wide event sponsored by Grieg Lodge Sons of Norway for generations at Portland’s historic Norse Hall.

SYTTENDE MAI CELEBRATION! Norway’s Constitution Day

13mai_17mai_potland2

13mai_17mai_potland3

13mai_17mai_potland4

Pave Frans’ tjeneste innviet til Vår Frue av Fatima

2013mai_fatima

Pave Frans hadde selv bedt om at dette skulle gjøres – og vi leser følgende om det som skjedde 13. mai i Fatima:

Entrusting Pope Francis’ pontificate to Our Lady of Fatima, Cardinal Jose da Cruz Policarpo of Lisbon, Portugal, asked Mary to give the pope courage and strength, particularly as he moves to renew and reform the Catholic Church.

“Give him the gift of discernment to know how to identify the ways of renewal of the church; give him the courage not to hesitate to follow the ways suggested by the Holy Spirit; support him in the hard hours of suffering to overcome with the charity the trials that the renewal of the church will bring,” the cardinal prayed May 13, the feast of Our Lady of Fatima.

Cardinal Policarpo recited the prayer, which he wrote himself, at the end of a Mass concluding a major international pilgrimage to Fatima for the feast day marking the 96th anniversary of the apparition of Mary to three children.

“We consecrate to you, Our Lady, mother of the church, the ministry of the new pope,” he prayed. “Fill his heart with the tenderness of God that you experienced so that he can embrace all the men and women of our age with the love of your son Jesus Christ.”

The Portuguese cardinal, who participated in the conclave that elected Pope Francis, said the new pope had asked him twice to consecrate his pontificate to Our Lady of Fatima. He also asked Mary to give Pope Francis “the desire to be a pilgrim to this shrine.”

Eamon Duffy: Om prestene, deres opplæring og tjeneste

Eamon Duffy kjenner kirkehistorien svært godt, og skriver i sin artikkelsamling «Faith of Our Fathers» om hvordan prestene hadde vært i middelalderen, og hvordan dette forandret seg med motreformasjonen:

The humble massing-priest of the Middle Ages, a sort of spiritual plumber called in only to do a job and paid off at the servant’s entrance, had acquired a mystique formerly limited to the religious. In the process, the priesthood was monasticized — clerical training, clerical dress, clerical culture, clerical spirituality were all designed to mark off the priest’s vocation and state of life as unique, mysterious, awesome in its responsibility and privilege. Friendships between priests and their parishioners were discouraged (only partly in the interests of maintaining celibacy). The priest was indeed like Melchizedek, without parentage, without roots, a man apart from other men (and especially women!).

It was a noble ideal, and carried with it the notion of the priest as lonely spiritual warrior or explorer, spending long days and nights on his knees, suffering for his people, enduring loneliness and spiritual pain for their sakes. …

I dag har mange (mest typisk for 70- og 80-tallet) enda et ideal for hvordan prestene skal være:

By contrast, we increasingly demand of our clergy that they should be animators, not masters, that they should be approachable, friendly, involved, on first-name terms. There is often among lay people a cruel naïveté about the demands that these new expectations place on clergy. We need to understand the scale of Trent’s achievement, in its refashioning and elevation of priesthood, but we need also to grasp the price and the methods which that achievement demanded. We need also to understand that the Tridentine vision is slowly but surely collapsing under the joint pressures of theological and social change. Without Tridentine structures and attitudes, we cannot have Tridentine priesthood: we cannot have our cake and eat it.

The Middle Ages had a vision of priesthood which was modest and limited. The priest was to be to the Church what the local blacksmith or carpenter was to the secular community, a conscientious workman providing essential services. He must provide with decency the sacraments and sacramentals, he must instill the bare essentials of Christian doctrine and morals into his people, dispense charity to the poor, make peace when neighbours quarrelled, avoid open scandal in his private life. He was not expected to be a preacher, or a guru, nor indeed, in any very serious sense, a spiritual expert of any sort.

Trent and the Counter-Reformation had a different, more exalted vision. The priest was to be a man apart for the people, but, it followed, also a man apart from the people: his life must be conformed to the miracle he performed each day at the altar. He was to be a man of prayer, an example of personal sanctity. He was to be expert in theology and ethics, a spiritual guide to others, and the voice of a teaching magisterium which was ever more detailed and comprehensive in its concerns. When in doubt, you should ask the priest. He was, in fact, to be what the Middle Ages had expected in a monk, though he was expected to live without the support of community.

Our present system of clerical training was designed to provide that sort of priest: it is the product of the Tridentine moment, a moment that lasted from 1560 to 1960, and those of us whose Catholicism was formed by it owe it a profound debt of gratitude. But the Tridentine moment is passing, perhaps has already passed. The sort of expertise the Tridentine priest was expected to have is now within the reach of us all, and in the West we do not need or at any rate no longer want the sort of clerical guru which Trent set itself to produce. As society changes, as the Church calls on all the laity to claim and exercise their priesthood, and as we discover that the charisms which help form the life of the Church can be given to all and not just to the clergy, we are confronted with an urgent need to reimagine the ordained priesthood, as the Counter-Reformation reimagined and reinvented it. ….

Pave Frans søndag: Vern om livet fra unnfangelsen av

Etter Rorate cæli bønnen i Vatikanet sa pave Frans følgende om menneskelivets verdig (italiensk under):

Jeg hilser deltakerne i «Marsj for livet» som fant sted i Roma i morges, og inviterer dere alle til å holde oppmerksomheten på det viktige spørsmålet om respekt for menneskets liv fra unnfangelsen av. I denne forbindelse er jeg glad for å huske innsamlingen av underskrifter er som i dag er avholdt i mange italienske menigheter, for å støtte det europeiske initiativet «Én av oss», for å ivareta rettssikkerheten til embryoet, å beskytte hvert mennesket fra det første øyeblikket av dets eksistens. Et viktig samling for de som bryr seg om forsvaret av menneskelivets ukrenkelighet vil være «Dagen for ‘Evangelium Vitae «, som vil finne sted her i Vatikanet, i sammenheng med den» Troens år», 15. og 16. juni.

Saluto i partecipanti alla “Marcia per la vita” che ha avuto luogo questa mattina a Roma e invito a mantenere viva l’attenzione di tutti sul tema così importante del rispetto per la vita umana sin dal momento del suo concepimento. A questo proposito, mi piace ricordare anche la raccolta di firme che oggi si tiene in molte parrocchie italiane, al fine di sostenere l’iniziativa europea “Uno di noi”, per garantire protezione giuridica all’embrione, tutelando ogni essere umano sin dal primo istante della sua esistenza. Un momento speciale per coloro che hanno a cuore la difesa della sacralità della vita umana sarà la “Giornata dell’Evangelium Vitae”, che avrà luogo qui in Vaticano, nel contesto dell’Anno della fede, il 15 e 16 giugno prossimo.

Les om ONE OF US.

På sine nettsider skriver disse også:

Pope Francis surprised about 40,000 Italian and international participants in today’s Marcia per la Vita (March for Life) Internazionale in Rome this morning, when he left the Apostolic Palace to greet them personally from his popemobile in the street where they were lined up.

Monsignore Ignacio Barreiro, the head of the Rome office of Human Life International, told LifeSiteNews.com that for the pope to have effectively joined the March for Life was highly unusual. …

Faith of Our Fathers – forord, del 2

duffy_faith_of_our_fathers_sm Etter konsilet kastet mange katolikker vrak på Kirkens tradisjoner, skriver Eamon Duffy. Duffy er ingen forsvarer av Kirken slik den hadde blitt i 1960, men han er samtidig svært kritisk til måten man kastet vrak på tradisjonen etter Konsilet – og at man ikke erstattet det man kastet med andre elementer fra Kirkens skattkammer. Han skriver mot slutten av sitt forord i boka ‘Faith of Our Fathers’:

It is a mystery because by and large in the past Catholic theologians advocating change, even radical change, have been as anxious to invoke the notion of tradition as those seeking to maintain the status quo. At the heart of the ‘New Theology’ of De Lubac, Congar and the other theological midwives of the Council, was a passionate call to rediscover the tradition. They set about freeing the Church from the narrow straitjacket of a debased nineteenth-century neo-scholasticism by opening up the riches of the deep tradition of the Church, in the scriptures, the liturgy, the Fathers. For them the past was not a sterile cul-de-sac to be escaped from, but an inexhaustible well of Christian experience and wisdom, which liberated theology and the Christian imagination by demonstrating how diverse, subtle, endlessly inventive the Church has been, and is called to be, in her journey through time.

Within Ultramontane Catholicism, however, the notion of tradition had been in danger of narrowing to mean little more than the current Roman theology. Pio Nono’s notorious 1870 aphorism ‘I am the tradition’, was a telling reflection of the day-to-day reality of an increasingly powerful central authority, which strangled Catholic theology (and episcopal teaching) for a century. Most of the citations in the (rejected) draft declaration of faith drawn up for the Second Vatican Council by the Holy Office under Cardinal Ottaviani, for example, were from the writings and speeches of Pius XII and his immediate predecessors: no church document earlier than the Council of Trent was cited, and there were no quotations from scripture. Tradition had shrunk from being a cathedral of the Spirit to a storeroom in the cellars of the Holy Office.

The Conciliar reforms did a great deal to correct this sterile and authoritarian notion of tradition, to recover a sense of the variety and richness of the Christian past as a resource for the Christian present. But whatever the roots of reform, much of the practical liturgical, theological and catechetical reform carried out since the Second Vatican Council was informed by a search for immediacy or authenticity of experience, rather than attentive encounter with the diversity, depth and wisdom of the tradition. In place of a philistine authoritarianism, cut off from the riches and complexity of the Christian past by a mindset described as ‘non-historical orthodoxy’, we have tended to substitute a non-historical liberalism, which has even less to offer.

Reaction was inevitable, and drew strength from the fact that the years immediately before the Council proved to have been the high-watermark of institutional Roman Catholicism in Britain and North America. In the wake of the Council, thousands and priests and religious abandoned their vocations to marry, clerical recruitment plummeted, and Catholic practice eroded. Unsurprisingly, the blame for this institutional erosion was often laid at the door of post-Conciliar change. Accordingly, over the last 20 years there has been a growing call for ‘restoration’, endorsed at the highest levels of the Church, and manifesting itself in a revived clericalism and a strong-arm exercise of ecclesiastical authority which many find deeply alienating. ‘Tradition’ has become a fraught and difficult term, invoked by self-styled ‘traditionalists’, to call a halt to change and herald a return to the forms and mindset of the recent past, rather than as a resource for change.

The essays in this book were written out of a quite contrary conviction, that an understanding of the richness of the Church’s past is a liberation, not a straitjacket. The tradition offers us a point of vantage from which to criticize the present, certainly, but it is also a source of confidence in launching into the uncharted future. Cardinal Newman once famously declared that `in another world it may be otherwise, but here below to live is to change, and to be perfect is to have changed often’. The Church’s past, in all its complexity and contradictoriness, is abundant evidence that change, not stasis, is the sign of life. …

Er forsoning mulig mellom katolikker og koptere?

13mai_p_frans_p_tawardos

Det er avisa Dagen skriver om dette. De sier at «Paven ønsker forsoning …», men artikkelen er tatt fra NTB, og noen ganger har man lurt på hvor mye de kan om kirkelige spørsmål. Påaven – og Den katolske Kirke – ønsker alltidd forasoning med alle, men hvor realistisk det er å tenke på en snarlig full forsoning, er vel et helt annet spørsmål. Slik skriver NTB:

Den ka­tols­ke og den kop­tisk-or­to­dok­se kir­ken har en his­to­risk mu­lig­het til å re­pa­re­re spli­den seg imel­lom, mener pave Frans. Fre­dag hils­te han kop­ter­nes pave Ta­wa­dros II vel­kom­men i Va­ti­ka­net.

Det er førs­te gang på 40 år at en kop­tisk kirke­le­der be­sø­ker ka­to­lik­ke­nes høy­borg. Det er også Ta­wa­dros’ førs­te tur uten­for Egypts gren­ser siden han ble ut­pekt til pave i no­vem­ber i fjor. Siste gang pa­ve­ne fra de to tros­sam­fun­ne­ne møt­tes, var i 1973, da kop­ter­nes pave Shen­ou­da III møte pave Paul VI.

Pave Frans min­net om at de to kirke­le­der­ne den gang hadde satt ut på en ferd mot fred og for­soning, etter år­hund­rer med teo­lo­gisk dis­tan­se, og sa at han er over­be­vist om at det er mulig å ta nye skritt mot en full for­soning og sam­ling.

Den kop­tisk-or­to­dok­se kir­ken brøt med stor­kir­ken i år 451 fordi den, sam­men med flere andre øst­li­ge kir­ker, ikke god­tok be­slut­nin­gen om Kris­ti to na­tu­rer, en jor­disk og en gud­dom­me­lig.

Skroll til toppen