sep 032015
 

I en artikkel i Catholic Herald leser vi at minst 450.000 av Syrias (i 2011) 1.177.000 kristne har forlatt landet. En katolsk patriark bønnfaller de unge om å ikke reise:

… Melkite Greek Catholic Patriarch Gregorios III said the exodus, “an almost communal wave of youth emigration”, raised questions about the future of the Church in Syria.

In an open letter, a copy of which was sent to Catholic charity Aid to the Church in Need, the patriarch said: “The almost communal wave of youth emigration, especially in Syria, but also in Lebanon and Iraq breaks my heart, wounding me deeply and dealing me a deadly blow.

“Given this tsunami of emigration… what future is left for the Church? What will become of our homeland? What will become of our parishes and institutions?”

Recognising the many problems of life in Syria today, the Patriarch said he wanted to “implore” young people to remain.

He stated: “…Despite all your suffering, stay! Be patient! Don’t emigrate! Stay for the Church, your homeland, for Syria and its future! Stay! Do stay!”

At least 450,000 of Syria’s pre-2011 Christian population of 1.17 million are either internally displaced or living as refugees abroad.

sep 022015
 

Jeg har skrevet om flere sakramenter i menighetsbladet for St Hallvard menighet. Her er en tekst jeg nylig skrev om skriftemålet – der en hel del av innholdet er hentet fra Katekismens kompendium nr. 295-312.

I min serie om sakramentene i Hallvardsvaka har jeg nå kommet til skriftemålets sakrament, som også kalles botens sakrament, forsoningens sakrament, tilgivelsens sakrament, og omvendelsens sakrament.

Jesus innstiftet dette sakramentet da Han påskedagen viste seg for sine apostler og sa til dem: «Motta den Hellige Ånd, om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt, om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh. 20). Og vi trenger dette sakramentet fordi det nye livet i nåden som vi har mottatt gjennom dåpen, ikke har fjernet menneskenaturens svakhet, og heller ikke tilbøyeligheten til å synde. Derfor trenger vi dette omvendelsens sakrament når vi gjennom synd har fjernet oss fra Herren.

Kristi kall til omvendelse lyder stadig i de døptes liv. Omvendelsen innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, en fast beslutning om ikke å synde mer i fremtiden, og tillit til Guds hjelp. Og vår omvendelse blir styrket av håpet om guddommelig barmhjertighet.

Når vi skrifter, er to elementer mest vesentlige: Det er først vår egen handling, en omvendelse under den Hellige Ånds tilskyndelse, og dernest absolusjonen fra presten, som i Kristi navn meddeler syndsforlatelsen og fastsetter botsøvelsene.

Den skriftende må før skriftemålet først og fremst fokusere på en grundig samvittighets-ransakelse, anger (som er fullkommen når den springer ut av kjærlighet til Gud og ufullkommen når den skyldes andre motiver) som må inneholde ønsket om ikke mer å synde; bekjennelse, som består i å skrifte syndene for presten; godtgjørelse eller bot som skriftefaren ilegger den skriftende – boten skal gjøre godt igjen den skade synden har forårsaket.

Mange stiller seg spørsmål om hvilke synder man må skrifte, og hvor ofte man må skrifte. Til dette svarer Katekismens kompendium (n. 304-305): “En må skrifte alle alvorlige synder en ennå ikke har skriftet, som en husker etter en omhyggelig samvittighetsransakelse. Å skrifte alvorlige synder er den eneste ordinære måte å oppnå tilgivelse på. Enhver troende som har nådd skjels år og alder, er forpliktet til skrifte sine alvorlige synder minst én gang i året, og alltid før en mottar den hellige kommunion.”

Men det er viktig å vite at Kirken anbefaler sterkt at vi også skrifter venielle (mindre) synder, selv om dette ikke er strengt nødvendig. Skriftemålet hjelper oss nemlig til å forme vår samvittighet på en riktig måte, til å kjempe mot våre dårlige tilbøyeligheter, til å la oss helbrede av Kristus og til å gjøre fremskritt i vårt åndelige liv.
Virkningene av botens sakrament er forsoning med Gud og altså syndenes forlatelse; forsoning med Kirken, gjenopprettelse av nådens stand såfremt den var gått tapt, ettergivelse av den evige straff som var fortjent ved dødssyndene, og i det minste en delvis ettergivelse av timelig straff som følger av synden, fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst, styrking av åndelig kraft til å kjempe den kristne strid.

Personlig vil jeg gjerne oppfordre alle til å se mest på skriftemålet som en mulighet til å vokse menneskelig og åndelig, ved at man får en klarere forståelse av sine feil og svakheter (og slik mer bevisst kan arbeide mot disse), og ved at man gjennom sakramentets tilgivelse og nåde kan få hjelp til å bli et bedre menneske. Et mer lovisk fokus på hva man må skrifte og hvor ofte, er gjerne mindre fruktbart.

sep 012015
 

Pave Frans har annonsert et Nådens år som skal begynne 8. desember i år. I et brev som ble offentliggjort i dag, skriver paven bl.a. at alle prester i løpet av dette året kan tilgi de som har vært involvert i provosert abort, og at også absolusjonen til SSPX-prester vil være gyldig. Slik skriver Catholic Herald:

… the Pope wrote: “I have decided, notwithstanding anything to the contrary, to concede to all priests for the Jubilee Year the discretion to absolve of the sin of abortion those who have procured it and who, with contrite heart, seek forgiveness for it.

“May priests fulfil this great task by expressing words of genuine welcome combined with a reflection that explains the gravity of the sin committed, besides indicating a path of authentic conversion by which to obtain the true and generous forgiveness of the Father who renews all with his presence.”

Pope Francis also wrote that lay people who attend Confession with SSPX priests will receive valid absolution during the year of mercy.

The Catechism of the Catholic Church states that abortion incurs excommunication and as a result absolution can only be granted by a Pope, bishop or priest authorised by them. …

… Regarding the Fraternity of St Pius X, Pope Francis said: “This Jubilee Year of Mercy excludes no one.” He continued: “From various quarters, several Brother Bishops have told me of their good faith and sacramental practice, combined however with an uneasy situation from the pastoral standpoint. I trust that in the near future solutions may be found to recover full communion with the priests and superiors of the Fraternity.

“In the meantime, motivated by the need to respond to the good of these faithful, through my own disposition, I establish that those who during the Holy Year of Mercy approach these priests of the Fraternity of St Pius X to celebrate the Sacrament of Reconciliation shall validly and licitly receive the absolution of their sins.”

Erkebiskop Pechams bok Ignorantia sacerdotum

 Katekisme, Katolsk, Teologi  Kommentarer er skrudd av for Erkebiskop Pechams bok Ignorantia sacerdotum
sep 012015
 

peopleoftheparish Jeg har nettopp hørt ferdig lydboka “The People of the Parish Community Life in a Late Medieval English Diocese” av Katherine L. French, der hun beskriver menighetslivet i bispedømmet Bath and Wells i England de tre siste hundreårene før reformasjonen. Der nevner hun bl.a. boka Ignorantia sacerdotum, som beskriver hva prestene må undervise menighten i minst fire ganger hvert år, på en høytidsdag. Her leser vi mer om dette:

John Pecham’s Ignorantia sacerdotum of 1281 is quite an amazing document and offers numerous insights into medieval spirituality, the knowledge and engagement of the congregation in matters of Christian doctrine, the desire for church reform and clerical education at the highest levels in the English Church, and a rather precise definition of medieval Christian belief as delineated by the highest church official in England. Certainly a top-down picture, but inasmuch as it is a reactive, prescriptive one, it retains considerable value.

And there are linguistic issues as well. The core of Archbishop Pecham’s order is that once every quarter the parish priest “should personally explain or have someone else explain to the people in their mother tongue [my italics], without any fancifully woven subtleties, the fourteen articles of faith, the Ten Commandments of the Decalogue, the two precepts of the Gospel (namely the twin laws of charity), the seven works of mercy, the seven capital sins and their fruits, the seven principal virtues, and the seven grace-giving sacraments.” Pecham then goes on to give a summary of each of these sections.

The articles of faith reaffirm the Nicene Creed–very straightforward. Pecham’s application of the Ten Commandments, on the other hand, is extremely interesting, as the “laws of the first tablet” are all interpreted in a way to ensure the exclusive practice of the Christian religion–the old struggle against superstition and heresy. So, the first commandment “forbids all sorcery, incantations, and superstitious use of written letters or other types of images.” The second “forbids all heresy and secondarily forbids all blasphemy.” The third, the Sabbath (remembering the ecclesiastic reordering of the commandments in regards to images), “orders the promotion of the Christian religion.” The first “law of the second tablet is similarly interpreted.” Honoring one’s parents also contains “an implicit and secondary meaning” that “anyone should be honored by virtue of his status.” The rest of the commandments are more-or-less interpreted as would occur to the average person today. ….