aug 082018
 


Bildet over viser til messeofferets fire effekter hos den troende; tilbedelse, takk, soning og forbønn.

Og under tar jeg med noen utdrag at Fr. Hunwickes utdrag (HER og HER) fra en tekst av den kjente anglikanske liturgen Dom Gregory Dix:

In this period of the disintegration and attempted reconstruction of thought about our secular society [1943], the individual’s relation to society and his need for and securing of material things are the haunting problems of the age. There is a christian pattern of a solution which is expressed for us and by us at the eucharist. …

But the eucharist is not a mere symbolic mystery representing the right ordering of earthly life, though it is that incidentally and as a consequence. It is the representative act of a fully redeemed human life. This perfected society is not an end in itself, but is consciously and wholly directed to the only end which can give meaning and dignity to human life – the eternal God and the loving and conscious obedience of man in time to His known will.

There the eternal and absolute value of each individual is affirmed by setting him in the most direct of all earthly relations with the eternal and absolute Being of God; though it is thus affirmed and established only through his membership of the perfect society. There the only means to that end is proclaimed and accepted and employed – man’s redemption through the personal sacrifice of Jesus Christ at a particular time and place in human history, communicated to us at other times and places through the church which is the ‘fulfilment’ of Him. That is the eucharist.

Over against the dissatisfied ‘Acquisitive Man’ and his no less avid successor the dehumanised ‘Mass-Man’ of our economically focused societies insecurely organised for time, christianity sets the type of ‘Eucharistic Man’ – man giving thanks with the product of his labours upon the gifts of God, and daily rejoicing with his fellows in the worshipping society which is grounded in eternity.

This is man to whom it was promised on the night before Calvary that he should henceforth eat and drink at the table of God and be a king. That is not only a more joyful and more humane ideal. It is the divine and only authentic conception of the meaning of all human life, and its realisation is in the eucharist.

aug 032018
 

Bernt Oftestad skrev et interessant innlegg i Vårt Land / Verdidebatt for noen dager siden. Der skrev han bl.a. dette om en alvorlig mangel ved lutherske gudstjenester:

.. Pedagogikken har som mål å tjene forkynnelsen av Ordet. Og prekenen er det egentlige formål med den lutherske gudstjeneste. Forkynnelse og troens tilegnelse av Ordet er «det ene ­nødvendige». Det er navet som den lutherske liturgien dreier rund. Alt annet­ er underordet dette formålet: tider, steder, seremonier, skikker, rom og bilder. Slikt er å regne som adiafora (dypest sett likegyldige ting), som må vurderes om hvorvidt det tjener forkynnelsen av evangeliet. Det leder til at det lutherske kirkerommet strippes for hellighet. Det er et sakralt rom bare når det prekes.

Man må spørre om lutheranere har noe i gudstjenestelivet som krever religiøs høyaktelse/venerasjon. Det virker ikke slik. Tilbedelsen av Gud rettes mot en abstrakt oververdslig virkelighet. Reformasjonen ledet til en radikal avsakralisering av kirkelivet. Og kirkelig myndighet passet på at ikke gammel kult fikk leve videre blant lekfolket. …

… Det var ikke tilfeldig at den første lutherske gudstjenesteordning i Norge (salmemesse) hadde som sitt primære formål å undervise menigheten i troen. Menigheten ble en «skoleklasse», presten en «skolemester» og kirkehuset et «klasserom». Lutherdommen kan variere gudstjenestens pedagogikk alt etter hva som er den dominerende pedagogiske ideologi i tiden. Men ut over den pedagogiske rammen er det vanskelig å komme.