aug 292018
 

Det er blitt skrevet mye godt i forkant av dette flotte jubileet, om hvordan Harald og Sonja endelig fikk gifte seg etter ni år ventetid, bl.a. i Aftenposten, i en artikkel som heter De to som reddet monarkiet.

Jeg så en del av vielsen fra 1968 i dag (for aller første gang, tror jeg) på NRK. Mest inntrykk på meg gjorde de mange nærbildene av Harald og Sonja. På bildet under ser vi brudeparet når salmen “Alt står i Guds faderhånd” synges.

aug 272018
 

Bl.a. Catholic Herald skriver om erkebiskop Viganòs grundige (11 sider) dokument som ble offentliggjort lørdag. Der skriver erkebiskopen, som var nuntius i USA 2011-16, at veldig mange biskoper og kardinaler, også pave Frans, visste om det som i sommer ble McCarrick-skandalen. De skriver bl.a.:

….. Under the sanctions imposed by Benedict XVI, McCarrick “was to leave the seminary where he was living” and was also “forbidden to celebrate [Mass] in public, to participate in public meetings, to give lectures, to travel, with the obligation of dedicating himself to a life of prayer and penance,” Archbishop Viganò said.

The archbishop, who served as nuncio to the US from 2011 to 2016, said he did not recall exactly when the sanctions were imposed, but they had been applied either in 2009 or 2010.

He described a meeting with Pope Francis on June 23, 2013, in which he told the Pope: “Holy Father, I don’t know if you know Cardinal McCarrick, but if you ask the Congregation for Bishops there is a dossier this thick about him. He corrupted generations of seminarians and priests and Pope Benedict ordered him to withdraw to a life of prayer and penance.”

Archbishop Viganò writes that Pope Francis did not respond to this statement, and that McCarrick was able to resume his role as a public figure for the Church. ….

aug 232018
 

I dag har jeg (for første gang) hørt om og lært om den hellige Raymond (eller: Raimund) Nonatus, som fortsatt feires i den gamle liturgiske kalenderen 31. august, men som er blitt strøket i den nye kalenderen. På katolsk.no kan vi bl.a. lese dette om ham:

På denne tiden hersket araberne (maurerne) fortsatt over store deler av Spania, men Raimund levde under La Reconquista, da en koalisjon av kongene av Navarra, Aragón og Castilla drev maurerne ut av det meste av Spania, bortsett fra den beskjedne regionen Granada i sør. Samtidig oppsto det flere ordener med formål å befri de kristne fangene og slavene som muslimene holdt i Algerie. Den største og viktigste var Mercedarierordenen (Ordo Beatae Mariae de Mercede redemptionis captivorum – OdeM), som var grunnlagt i 1218 av den hellige Peter Nolasco, muligens med assistanse av den hellige Raimund av Peñafort.

Så snart Raimund Nonnatus var gammel nok, skal han ha blitt opptatt i ordenen i Barcelona av grunnleggeren Peter Nolasco. p. Francisco Zumel, professor ved universitetet i Salamanca, skriver i De vitis Patrum at Raimund var en student under Peter Nolasco. Han ble presteviet i 1222 og virket utrettelig for løskjøping av kristne fanger i Spania og Afrika. Han overtok etter Peter som ordenens «løskjøper» og ble sendt på en ekspedisjon til de spanske maurerne (1226), til Algerie (1229) og Tunisia (1231).

I 1236 dro han igjen til Algerie, og der reddet han mange fengslede kristne. Da pengene hans tok slutt, tilbød han seg selv som betaling for å kjøpe fri enda flere fanger. Dermed ble Raimund muslimenes slave i åtte måneder. Men med sitt ydmyke og sympatiske vesen vant han sine herrers respekt, og han lyktes til og med å omvende noen muslimer til kristendommen. Men dermed hadde han brutt mot den islamske loven, og straffen var døden. Men etter intervensjon fra en av de frikjøpte som minnet om hvilken løsesum de ville få for en så fremtredende mann, ble dødsdommen gjort om til offentlig pisking. Deretter ble hans lepper brent med et glødende jern og munnen lukket med en hengelås, slik at han aldri mer skulle kunne forkynne. Guvernøren beholdt nøkkelen og friga den bare til måltidene.

Da Peter Nolasco fikk høre om Raimunds heltemot, sendte han straks en stor løsesum til Algerie for å få ham frigitt. Selv nå ville han bli igjen og redde flere slaver, men Peter forbød det. Tidlig eldet og med ødelagt helse vendte han i 1239 tilbake til Spania.

aug 222018
 

Jeg planlegger nå feiringen av den tradisjonelle latinske messen i Porsgrunn i høst, og listen av datoer og helgener ser slik ut:

31. august, da feires Den hellige Raimund Nonnatus

28. september, da feires Den hellige Venceslas

9. november, da feires Laterankirkens vigselsfest

7. desember, da feires Den hellige Ambrosius

Den første helgenen som skal feires, den hellige Raimund Nonnatus, er ute av den nye kalenderen og vel nesten ukjent i vår tid, også den andre, den hellige Venceslas, er nå blitt valgfri minnedag og vel nokså dårlig kjent utenom Tsjekkia.

aug 192018
 

I 2005 slo Vatikanet fast at menn med en dyptliggende homofil orientering ikke skulle kunne bli katolske prester, men den bestemmelsen er ikke blitt fulgt særlig nøye flere steder. En artikkel i First Things tar opp denne tematikken:

The 2005 Vatican instruction on the question of homosexuality and the priesthood states this clearly: “The Church, while profoundly respecting the persons in question, cannot admit to the seminary or to holy orders those who practise homosexuality, present deep-seated homosexual tendencies or support the so-called ‘gay culture.’” This teaching wasn’t new. In 1961, the Vatican declared that men with homosexual inclinations couldn’t be ordained. Seminarians who “sinned gravely against the sixth commandment with a person of the same or opposite sex” were to be “dismissed immediately.”

I’m convinced that if the Church had heeded its own counsel from 1961 and 2005, we wouldn’t be reeling from the shocking headlines of today: … … Most of the horrific abuse detailed in the Pennsylvania Grand Jury report involved adolescent boys and young men. This isn’t pedophilia.

What unites all of these scandals is homosexuality in our seminaries and the priesthood: the result of the Church ignoring its own clear directives. If it is serious about ending the sex scandals, the Church needs to admit it has a homosexual priest problem and stop ordaining men with deep-seated homosexual tendencies. …

Pave Frans tok også opp dette temaet i mai i år, og sa bl.a.:

The Pope touched on the topic of homosexuality, particularly when it comes to individuals with “deep-seated tendencies” or who practice “homosexual acts”, yet who want to enter the seminary.

In these cases, “if you have even the slightest doubt it’s better not to let them enter,” Francis said, according to Vatican Insider, because these acts or deep-seated tendencies can lead to scandals and can compromise the life of the seminary, as well as the man himself and his future priesthood.

aug 142018
 

På vei hjem fra et fire dagers vikariat i Vår Frue kirke i Ålesund stoppet min kone og jeg i/ved Geiranger – der vi bare hadde vært én gang tidligere, for nesten 20 år siden.

aug 082018
 


Bildet over viser til messeofferets fire effekter hos den troende; tilbedelse, takk, soning og forbønn.

Og under tar jeg med noen utdrag at Fr. Hunwickes utdrag (HER og HER) fra en tekst av den kjente anglikanske liturgen Dom Gregory Dix:

In this period of the disintegration and attempted reconstruction of thought about our secular society [1943], the individual’s relation to society and his need for and securing of material things are the haunting problems of the age. There is a christian pattern of a solution which is expressed for us and by us at the eucharist. …

But the eucharist is not a mere symbolic mystery representing the right ordering of earthly life, though it is that incidentally and as a consequence. It is the representative act of a fully redeemed human life. This perfected society is not an end in itself, but is consciously and wholly directed to the only end which can give meaning and dignity to human life – the eternal God and the loving and conscious obedience of man in time to His known will.

There the eternal and absolute value of each individual is affirmed by setting him in the most direct of all earthly relations with the eternal and absolute Being of God; though it is thus affirmed and established only through his membership of the perfect society. There the only means to that end is proclaimed and accepted and employed – man’s redemption through the personal sacrifice of Jesus Christ at a particular time and place in human history, communicated to us at other times and places through the church which is the ‘fulfilment’ of Him. That is the eucharist.

Over against the dissatisfied ‘Acquisitive Man’ and his no less avid successor the dehumanised ‘Mass-Man’ of our economically focused societies insecurely organised for time, christianity sets the type of ‘Eucharistic Man’ – man giving thanks with the product of his labours upon the gifts of God, and daily rejoicing with his fellows in the worshipping society which is grounded in eternity.

This is man to whom it was promised on the night before Calvary that he should henceforth eat and drink at the table of God and be a king. That is not only a more joyful and more humane ideal. It is the divine and only authentic conception of the meaning of all human life, and its realisation is in the eucharist.

aug 032018
 

Bernt Oftestad skrev et interessant innlegg i Vårt Land / Verdidebatt for noen dager siden. Der skrev han bl.a. dette om en alvorlig mangel ved lutherske gudstjenester:

.. Pedagogikken har som mål å tjene forkynnelsen av Ordet. Og prekenen er det egentlige formål med den lutherske gudstjeneste. Forkynnelse og troens tilegnelse av Ordet er «det ene ­nødvendige». Det er navet som den lutherske liturgien dreier rund. Alt annet­ er underordet dette formålet: tider, steder, seremonier, skikker, rom og bilder. Slikt er å regne som adiafora (dypest sett likegyldige ting), som må vurderes om hvorvidt det tjener forkynnelsen av evangeliet. Det leder til at det lutherske kirkerommet strippes for hellighet. Det er et sakralt rom bare når det prekes.

Man må spørre om lutheranere har noe i gudstjenestelivet som krever religiøs høyaktelse/venerasjon. Det virker ikke slik. Tilbedelsen av Gud rettes mot en abstrakt oververdslig virkelighet. Reformasjonen ledet til en radikal avsakralisering av kirkelivet. Og kirkelig myndighet passet på at ikke gammel kult fikk leve videre blant lekfolket. …

… Det var ikke tilfeldig at den første lutherske gudstjenesteordning i Norge (salmemesse) hadde som sitt primære formål å undervise menigheten i troen. Menigheten ble en «skoleklasse», presten en «skolemester» og kirkehuset et «klasserom». Lutherdommen kan variere gudstjenestens pedagogikk alt etter hva som er den dominerende pedagogiske ideologi i tiden. Men ut over den pedagogiske rammen er det vanskelig å komme.