november 2020

Avstandsdåp – gyldig dåp?

I avisa Dagen kan vi lese om en ny dåpspraksis i Den norske (lutherske) kirkes menigheter i Oslo (og kanskje også andre steder i landet); presten leser ordene «Jeg døper deg …» mens foreldrene heller vann over barnet. Slik kan vi lese:

Etter koronaepidemien brøt ut, valgte to av tre prester i St. Hanshaugen sokn i Oslo å følge en ordning med «avstandsdåp» som ble innført i Oslo domprosti i sommer.

– Noen steder bruker man sølvskje eller skjell, som er den gamle tradisjonen. Vi har valgt vår variant, sier NN, prest i Gamle Aker kirke.

Den innebærer at presten står på avstand og leser dåpsliturgien, mens foreldrene samarbeider om den praktiske gjennomføringen av dåpen.

Sist det skjedde var 8. november da NN2 var forrettende prest i kirken. Mens hun leste dåpsordene, holdt far barnet, og mor helte vann over hodet til den lille tre ganger.

– At de får lov til å øse vann gir dem en ekstra dimensjon. Dessuten blir det et forent og tett uttrykk for at dette har de begge valgt, sier presten.

For NN2, som avstandsdøpte for første gang, ble erfaringen bedre enn hun hadde forventet.

– Det er noe en må venne seg til. I utgangspunktet virket det litt rart, men kontakten ble god selv om jeg stod et stykke unna.

Dåpsforeldrene ønsket ikke å stille til intervju, men formidler via presten at de er svært fornøyd.

– Jeg tror det var en positiv opplevelse for dem som var til stede, sier Wergeland.

Hun presiserer at dåpen gjennomføres slik ene og alene av hensyn til smittevern, for å redusere kontakten.

Kollega NN er den som har mest erfaring med å døpe barn på denne måten under koronapandemien.

Han forteller at mange foreldre er veldig forsiktige når de skal helle vann.

– De tar bare noen få dråper, stikk i strid med det som er trenden blant prester, å bruke mye vann.

Hans opplevelse er at ordningen fungerer.

– Noen foreldre stusser litt i første omgang, men når vi gjennomfører dåpen, er min opplevelse at de synes det er fint.

I august skrev jeg om en uttalelse fra Vatikanet om at den dåp der presten sier «Vi døper deg …» er ugyldig. Det vi leser om i Den norske kirke i Oslo er ikke ganske det samme, men jeg syns vi bør spørre oss om disse dåpene er gyldige.

OPPDATERING 29/11:
Dagen har 28/11 en ny artikkel om slik dåp, som beskriver en dåp som skjedde i Oslo i april i år. Der kan vi lese:

Etter dåpssalmen «Det skjer et under i verden», helte faren vann i døpefonten.

Presten leste videre fra dåpsliturgien:

«Emma, etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling døper vi deg til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.»

Moren holdt Emma like over døpefonten, mens faren øste tre håndfuller med vann over hodet til datteren i takt med prestens ord.

En niese tørket vann av hodet til barnet og en venn tente det lille dåpslyset og satte det i en stake på alteret.

Revansj for Sigrid Undset

Ingunn Økland skriver i Aftenposten om Sigrid Undset, bl.a.:

Undset sto lenge lavt i kurs. Pandemien og hennes politiske mot gir Nobelprisvinneren ny aktualitet.

… Hverken i akademia eller forfatterstanden har Undset stått høyt i kurs de siste 50 årene. Hun er blitt uglesett særlig for det som er hennes mest berømte sitat – «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Ordene står i en roman fra 1915, men tolkes gjerne som et bevis på forfatterens umoderne og pretensiøse idéverden. Tidlig på 2000-tallet kalte Dag Solstad dette for «den mest løgnaktige sentensen i norsk litteratur».

Stemningen er i ferd med å snu. De siste to-tre årene har det vokst frem en fornyet interesse for Undset. Suzanne Brøgger, Thorvald Steen og Vigdis Hjorth er blant dem som har nylest henne og latt seg begeistre. Til og med Solstad har i nyere tid måttet innrømme at Kristin Lavransdatter ikke er «så verst». …

En underlig forståelse av «gjerningskristendom»

Jeg skrev for noen uker siden en anmeldelse til St Olav tidsskrift av boka «Men hva med de andre?». Bladet er nå utgitt og jeg presenterer mine tanker her:

En underlig forståelse av «gjerningskristendom»

Halvor Nordhaug er en dyktig biskop i Den norske (lutherske) kirke og har nylig skrevet en bok: MEN HVA MED DE ANDRE? Kristendommen og religionene, på Vårt land forlag. Det er «en forholdsvis enkel bok», som Nordhaug selv skriver, og den tar opp flere spørsmål om hvordan mennesker med forskjellig gudstro og kristentro kan omgås og forstå hverandre. Men det spørsmålet som har fått mest oppmerksomhet, og som boken starter med, er (satt litt på spissen) hva som skal skje på dommens dag med dem som ikke er kristne?

Nordhaug nevner fire modeller for hvordan forholdet mellom kristendommen og andre religioner kan forstås: Eksklusivismen (ingen frelse uten ved Jesus Kristus), Inklusivismen (også tilhengere av andre religioner kan frelses gjennom Jesu Kristi frelsesverk), Pluralismen (alle religioner er likeverdige) og Partikularismen (religionene er bare ulike måter å forstå den samme Gud på).

Nordhaug skriver at en «streng» eksklusivisme sier at bare de som tror på Jesus Kristus kan bli frelst, og derfor var den norske misjonsbevegelsen så nødvendig, for «hedningene» ville gå fortapt om de ikke fikk høre om Jesus. En «myk» eksklusivisme derimot lar spørsmålet om evig frelse stå åpent «for dem som ikke har hørt evangeliet», og ligger derfor nokså nær inklusivismen.

Katolikker bekjenner seg til en «myk» eksklusivisme eller inklusivisme, og 2. Vatikankonsils dokument Lumen gentium, art. 16 omtaler dette presist og vakkert (og dette er også sitert i Den katolske kirkes katekisme, nr. 847):

« … de som uforskyldt er uten kunnskap om Kristi evangelium og hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte – og under nådens impulser prøver å gjennomføre Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet – kan nå frem til den evige frelse. Og det guddommelige Forsyn vil ikke nekte den nødvendige hjelp til frelse til dem som ikke har hatt muligheter for å nå frem til en bevisst gudserkjennelse, men som, selvsagt ikke uten Guds nåde, strever for å leve rett. Alt det gode og sanne som finnes hos disse blir av Kirken betraktet som forberedelse for evangeliet og en gave fra Ham som opplyser ethvert menneske for at det til slutt skal eie livet. ….»

Dette er en forståelse som det oppleves ganske opplagt for oss katolikker å slutte oss til; for Gud er ikke urettferdig og dømmer ikke mennesker til evig fortapelse bare fordi de aldri har fått høre om Kristus. De vil få en mulighet etter døden (på en måte som bare Gud kjenner til) til å ta stilling til Kristi frelsesverk. I et dokument i år 2000, Dominus Jesus, gjentok Vatikanet dette, men presiserte at selv for slike mennesker som møter evangeliet først etter døden, er det bare pga. Kristi frelsesverk at de kan oppnå evig frelse.

Også for Nordhaug virker dette som en riktig forståelse, og han skriver på s 22-23: «Dette høres på mange måter sympatisk ut. Likevel, blir ikke denne katolske løsningen litt vel moralistisk? Er det bare fromme og oppriktige som innlemmes i frelsen? Jeg kan ikke fri meg fra inntrykket av at dette strider mot selve grunntonen i evangeliet: Ingen blir frelst ved gjerninger.»
Det er når jeg leser dette at jeg som katolikk (det er i år 26 år siden jeg gikk fra å være lutheraner til å bli katolikk) blir ganske sjokkert, for er man så redd for gode gjerninger at man ikke en gang kan gi mennesker «selvsagt ikke uten Guds nåde» muligheten til å svare på en positiv måte på Guds kall?

Mine mange år borte fra Den lutherske kirke får meg altså til å undres over en slik forståelse av «gjerningskristendom». Det virker helt urimelig for meg at det skal være noe problem at de som «søker Gud av et oppriktig hjerte» og forsøker å gjøre godt mot andre mennesker, skal få glede av at de slik svarer på Guds nåde og Guds kall. For det er dette Nordhaug her ser ut til å avvise.

Implisitt i den katolske forståelsen her er vårt syn på den naturlige åpenbaringen, som betyr at også før mennesker får kjennskap til Guds direkte åpenbaring (i Bibelen) vet de (fra naturen) noe om en guddom og om visse moralske prinsipper. Luthersk teologi har lite plass til en slik naturlig åpenbaring, og dette kan være med og forklare hvorfor Nordhaug ikke egentlig forstår det katolske synet på frelse for mennesker som i sitt jordiske liv ikke har hørt om Kristus.

Når vi leser videre i boken, ser vi at Nordhaug får problemer når han avviser denne katolske og «sympatiske» forståelsen av hva som skal skje i det evige liv med mennesker som ikke har hørt evangeliet; han har problemer med å finne en annen modell han kan stå inne for.

På slutten av dette hovedkapittelet skriver han på s. 64 at han «har prøvd seg fram med to andre løsninger: forkynnelse etter døden eller frelse for alle (apokastasis)». Han synes forkynnelse etter døden løser de fleste problemene, men om dette skriver han også problematiserende: «Men vi kan jo undres på hvem som etter døden vil svare nei til et budskap om evig liv?» (s. 65) (Om dette tenker jeg, at når han som lutheraner ikke i det hele tatt kan snakke om gode gjerninger, må jo både onde og gode få samme tilbud om evig liv.) Han ender dermed opp med å noe nølende gå inn for synet at alle mennesker blir frelst. Men også dette er problematisk, for «har det virkelig ingen betydning hva Hitler og Breivik gjorde?» (s. 63). Han ønsker ikke å gjøre det til et dogme at «alle blir frelst», men mener det er nødvendig å ha dette som et klart håp.

Nordhaug skriver videre også om andre emner. Han har kapitler om: Å leve i dialog med mennesker av annen tro – Hvem kan man be sammen med? – Kritikk av de religionsteologiske modellene – Å være kirke i et pluralistisk samfunn. Disse kapitlene vil jeg ikke gå inn på her, og det er jo også første hovedkapittel om hvem som blir frelst og Nordhaugs (åpne, overraskende, liberale) svar på dette som har ført til en hel del debatt om denne boken blant norske lutheranere i år.

Skroll til toppen