sep 242010
 

Videre fra Katekismens kompendium:

6. Hva åpenbarer Gud for mennesket?
I sin godhet og visdom åpenbarer Gud seg selv for mennesket. Med handlinger og ord åpenbarer Han seg selv og sin kjærlige godhets plan, som Han i Kristus har forordnet for menneskeslekten fra evighet av. I henhold til denne planen vil Gud gi alle mennesker del i det guddommelige liv -ved den Hellige Ånds nåde- som adopterte barn i sin enbårne Sønn.

7. Hvilke er de første trinn i Guds Åpenbaring?
Gud åpenbarte seg helt fra begynnelsen av for de første mennesker, Adam og Eva, og kalte dem til et inderlig felleskap med seg. Etter deres syndefall avsluttet Han ikke sin åpenbaring til dem, men lovte frelse for alle deres etterkommere. Etter syndfloden inngikk Han en pakt med Noa, en pakt mellom Ham selv og alle levende vesener.

8. Hvilke er de neste trinn i Guds Åpenbaring?
Gud utvelger Abram og kaller ham bort fra hans land for å gjøre ham til Abraham, det vil si «far for mange folk» (1 Mos 17, 5). Han lover at i ham skal «alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 12, 3). Abrahams etterkommere blir bærere av de guddommelige løfter, gitt til patriarkene. Gud danner Israel som sitt utvalgte folk idet Han befrir det fra slaveriet i Egypt, slutter pakten på Sinai med det og gir det Loven gjennom Moses. Profetene forkynte en radikal forløsning for folket, og en frelse som ville omfatte alle nasjoner i en ny og evig pakt. Fra Israels folk og kong Davids hus skulle Messias, Jesus fødes.

9. Hva er det fullkomne og endelige trinn i Guds Åpenbaring?
Det fullkomne og endelige trinn i Guds åpenbaring uttrettes i hans kjødblevne Ord, Jesus Kristus, Åpenbaringens mellommann og fylde. Han som Guds enbårne sønn blitt menneske, er Faderens fullkomne og endelige Ord. I Sønnens sendelse og Åndens gave er Åpenbaringen nå helt fullstendig, selv om Kirkens tro gjennom århundrenes løp gradvis må vokse i forståelsen av dens fulle betydning.

10. Hvilken verdi har privatåpenbaringer?
Selv om de ikke hører til troens arv, kan privatåpenbaringer hjelpe oss til leve ut fra troen, så lenge de leder oss til Kristus. Kirkens læreembete, som har ansvaret for å evaluere slike privatåpenbaringer, kan derfor ikke godta de som hevder å korrigere eller forbedre den endelige Åpenbaring, som er Kristus.

sep 232010
 

Katekismens kompendium fortsetter med spørsmål om menneskenes lengsel etter Gud:

2. Hvorfor er en lengsel etter Gud nedlagt i mennesket?
Gud selv, som har skapt mennesket i sitt bilde, har skrevet inn i dets hjerte en lengsel etter å se Ham. Selv om denne lengselen ofte blir miskjent, slutter ikke Gud å trekke mennesket til seg. For bare i Ham vil det leve og finne den fylde av sannhet og lykke som det uavlatelig søker. Av natur og kall er mennesket derfor et religiøst vesen, skikket til å tre inn i et fellesskap med Gud. Denne intime og levende forbindelsen med Gud tildeler mennesket dets grunnleggende verdighet.

3. Hvordan er det mulig å erkjenne Gud ved fornuftens lys alene?
Med utgangspunkt i skaperverket, det vil si verden og den menneskelige person, kan mennesket gjennom fornuften alene med visshet erkjenne Gud som universets opprinnelse og fullendelse, som det høyeste gode og som sannhet og uendelig skjønnhet.

4. Er fornuftens lys alene tilstrekkelig til å erkjenne Guds mysterium?
På veien mot erkjennelsen av Gud ved fornuftens lys alene, støter mennesket på mange vanskeligheter. Faktisk kan det ikke på eget initiativ tre inn i det indre guddommelige mysterium. Derfor er det avhengig av å bli opplyst av Guds åpenbaring, ikke bare om de sannheter som overstiger menneskets forståelse, men også om de religiøse og moralske sannheter som i seg selv er tilgjengelige for fornuften, slik at menneskeheten, selv i sin nåværende tilstand, lett og med fast visshet kan kjenne disse uten innblanding av feil.

5. Hvordan kan en tale om Gud?
Menneskets og de andre skapningenes fullkommenheter er bilder, om enn begrensede, på Guds uendelige fullkommenhet. Ved å ta utgangspunkt i disse er vi i stand til å tale om Gud til alle mennesker. Vi må imidlertid stadig polere vårt språk da det er ufullkomment og bundet til bilder, i det vi innser at vi aldri fullt ut kan uttrykke Guds mysterium.

sep 232010
 

Jeg nevnte for noen få uker siden at Kompendiet til Den Katolske Kirkes Katelisme nå er lagt ut på nettet på norsk. Jeg har også nylig begynt et innføringskurs i katolsk tro her i St Hallvard menighet, der vi tar utgangspunkt i dette kompendiet.

Jeg syns Kompendiet gir mye hjelp til forstå hva kristen tro egentlig dreier seg om, og tar med noe fra den her på bloggen. Kompendiet starter slik:

1. Hvilken plan har Gud for menneskene?

Gud er i seg selv uendelig fullkommen og salig. I en plan Han fattet ut fra ren godhet, skapte Han fritt mennesket, for at det kunne ha del i hans salige liv. I tidenes fylde, sendte Gud Faderen sin Sønn som Forløser og Frelser for menneskene, som hadde falt i synd. Slik kalte Ham dem til sin Kirke, og gjennom den Hellige Ånds virke tok Han imot dem som sine adopterte barn, og gjorde dem til arvinger av evig lykksalighet.

apr 282010
 

I 1951 ble det trykt en artikkel (på danske) om den lutherske presten og kjente teologen, Knud Carl Ansgar Krogh-Tonning, en av de kjente konvertittene i Norge fra rundt år 1900. Mot slutten av artikkelen står det:

… Det var nu tydeligt for alle, at Krogh-Tonning stod den historiske lutherdom meget fjernt. Han var ogsaa selv begyndt at forstaa, at hans stilling som præst i et luthersk kirkesamfund var uholdbar, og i september 1899 tog han sin afsked som sognepræst ved Gamle Aker kirke. Ifølge hans egen erklæring agtede han aldrig at vende tilbage til præstegerningen, uanset det resultat, som hans fortsatte forskning maatte føre ham til. Ved udgangen af 1899 ophørte hans præstegerning i den norske statskirke.

Han var paa den tid stærkt optaget af studier over den apostolske succession og dogmet om pavens ufejlbarhed. For i stilhed at overveje disse spørgsmaal tog han i april 1900 ophold hos jesuitterne i Aarhus, hvor han blev vel modtaget. Med den grundighed, som var karakteristisk for ham, tog han fat paa sine forskninger. Han var langtfra kommet til ende med dem, da han blev syg efter at have opholdt sig nogen tid i Aarhus. Nu mente han ikke længere, at noget hindrede ham i at konvertere, og den 13. juni 1900 blev han optaget i den katolske kirke. Den 29. november 1900 fik han i Aarhus meddelt konfirmationens sakramente af biskop v. Euch. Han antog ved den lejlighed navnet Ansgar. I begyndelsen af det følgende aar vendte han tilbage til Oslo, hvor han levede tilbagetrukket resten af sit liv, optaget af litterær virksomhed. Bl.a. … skrev han sin selvbiografi, “En Konvertits Erindringer” (København 1906). 1905 blev han af den romerske Congregatio pro studiis promoveret som teologisk æresdoktor. Han døde den 19. februar 1911, ramt af et slagtilfælde paa vej til højmesse i St. Olavs kirke. Et virksomt liv som præst og teolog var dermed afsluttet.

Som protestantisk teolog fremhævede Krogh-Tonning kirkeinstitutionen og det kirkelige embede, sakramenternes selvstændige betydning og det private skriftemaaI paa en tid, da man inden for protestantismen ikke tillagde disse ting nogen større betydning. Han foregreb her tanker, som i vore dage er stærkt fremme inden for protestantisk teologi. Spørgsmaalet om kirken og det kirkelige embede indtager en central plads i den teologiske debat som vel aldrig før i protestantismens historie. Hertil har særlig den svenske kirketeologi i de seneste aartier bidraget. Sakramenternes selvstændige betydning er almindelig anerkendt, og i stigende grad vender man sig mod den aabenlyse ringeagt, som især nadverens sakramente er udsat for i protestantiske kirker. … …

Derimod er der i naadelæren sket en kraftig reaktion mod de tendenser til genoptagelse af førreformatoriske tankegange, som Krogh-Tonning i sin tid paapegede. Barthianismen og et fornyet studium af Luthers skrifter har ført til en tilbagevenden til reformatorernes lære om retfærdiggørelsen. Man har reageret saa stærkt mod en bestemt teologisk retnings tilbøjelighed til at lægge vægt paa, hvad mennesket selv kunde præstere, at man ikke i tilstrækkelig grad har forstaaet, at troens frugter er gode gerninger. Der er dog en begyndende forstaaelse af, at barthianismen og nylutheranismen her er gaaet for vidt.

Gennem sit forfatterskab paaviste Krogh-Tonning, at den lutherske protestantismes livskraft beror paa de gamle katolske sandheder, som er bevaret inden for den. Det var ham ganske klart, at en bevidst fornægtelse af dem, saaledes som man var ivrig efter i hans samtid, førte til splittelse og forvirring. Han saa redningen for sit samfunds fortsatte eksistens i en besindelse paa den arv, som det havde fra før reformationen. Denne tankegang bragte ham ind paa en vej, som til sidst skulde føre ham til den katolske kirke. Adskillige af de protestanter, der er kommet ind paa den vej, som Krogh-Tonning gik, vil dog sikkert vige tilbage for tanken om overgang til den katolske kirke. 400 aars luthersk tradition lader sig ikke uden videre ignorere.

Hele dette heftet kan leses her
.

apr 232010
 

… Det katolske livssyn og de katolske dogmer var således til slutt de eneste som hadde mulighet for å opfylle mine krav. … Jeg skjønte at de katolske sannheter og leveregler var sunde og gode selv om de kanskje ikke inneholdt de absolutte og siste sannheter. Jeg var viss på at studiet av denne kirkes liv og lære iallfall måtte bringe mig langt fremover mot den endelige sannhet. Derfor besluttet jeg mig til å lære den å kjenne, kanskje mere dreven av nødvendigheten enn av kjærlighet til sannheten.

Da jeg begynte undervisningen, trodde jeg det var en umulighet at jeg skulde kunne akceptere dens dogmer. Jeg vilde gjerne aleceptere dem om jeg kunde, og litt efter litt akcepterte jeg dem, og til slutt var det intet dogme som jeg ikke anså for å inneholde den absolutte og nødvendige sannhet. ….

… Jeg fortsetter å være katolikk idag fordi kirken i det praktiske liv er mig til uvurderlig nytte. … Dertil lærer jeg ved å underordne mig den katolske kirkes krav lydighet og orden i mitt åndelige liv og derav kontinuitet og helhet.

Den katolske messe lærer mig å begripe den menneskelige sjels guddommelige natur og dens ubundethet av tid og sted. Hvordan den i sig selv er intet, men kun som en resonnans av Guds allmektige vesen og derfor innebærer i sig uendelighetens muligheter. …

Slik skriver legen Jan Greve i pastor Bergwitz’ bok fra 1936 om katolske konvertitterr; for ham ble Kirken det eneste sted han kunne få hjelp til sine livsproblemer. Og slik er hele hans historie: Continue reading »

apr 082010
 

Stavanger Afteblad trykker i kveld en NTB-melding der offerets advokat uttaler seg etter politiavhørene i dag – og hun sier bl.a.:

Etter hva min klient har forklart, er disse overgrepene ikke av en slik karakter at de skulle ha en foreldelsesfrist på 25 år. Men det er selvsagt opp til påtalemyndigheten å avgjøre dette, forteller advokat Birte Mjønes.

Det er kun i saker der strafferammen er minst 15 års fengsel at denne utvidede foreldelsesfristen gjelder. Alle lovbrudd med strafferammer under dette har foreldelsesfrist på 15 år eller mindre.

Bistandsadvokaten var til stede da den fornærmede torsdag ble avhørt av politiet i Trondheim. Hun ønsker ikke å opplyse hva mer som kom fram i avhørene.

Min klient ønsker ikke å identifiseres. Det er et viktig budskap han har bedt meg om å formidle. Det er av hensyn til familien hans og fordi det kan skremme eventuelle andre fra å stå fram, sier bistandsadvokaten.

Hun opplyser at mannen synes den katolske kirken har håndtert saken godt da den ble kjent, og at den framstillingen kirken har gitt av saken, stemmer godt med hans egen opplevelse av den.

Han er blitt møtt på en god måte i kirken, og er blitt tatt på alvor og blitt trodd hele tiden. Han er også glad for at Müller trakk seg fra stillingen. Min klient anser seg som ferdig med saken, forteller bistandsadvokat Birte Mjønes.

apr 082010
 

Helge Simonnes skriver på verdidebatt i dag et lite stykke – der jeg er enig med det meste, bortsett fra det jeg har utheva:

“Omfanget av seksuelle overgrep begått av katolske prester synes svimlende stort og blir nå utsatt for rettmessig fordømmelse. Men dette må ikke skje i så generaliserende ordelag at katolske prester generelt og Den katolske kirke fratas enhver ære.

Det er rett å moralisere når de svakeste iblant oss … blir utsatt for overgrep … Slikt skal ikke skje – og har det skjedd, må overgriperen stilles til ansvar for sine ugjerninger. …

Det er godt at samfunnet reagerer så skarpt mot slike overgrep; det har ikke alltid vært slik. Overgrep mot barn har skjedd i og utenfor kirkelige kretser, og det var en tendens til å glatte over, fortie, bortforklare. Slike barnefiendtlige holdninger er nå heldigvis forvist til de mørkeste kroker; de kan ikke tolereres i et samfunn som vet mye om hvor ødeleggende det er for et barn å bli fratatt sin barndom.

Likevel er ingen tjent med at en overgriper gjøres til et monster, enten det nå dreier seg om Josef Fritzl eller katolske prester som har falt dypt. Det er en tendens nå til at Den katolske kirke og katolske prester generelt utsettes for en type generaliserende omtale og kommentarer. Overgrepshandlingene skal fordømmes, men vi må aldri glemme at ethvert menneske har en verdi.”

Jeg kan ikke se at antallet overgrepssaker i Den katolske Kirke er svimlende stort, og jeg er glad for at det som har skjedd de siste tiåra nå kommer mer opp i dagen – både innenfor Kirken og ellers i samfunnet.

Olav Rune Ekeland Bastrup (som jeg nevnte også i går) setter i dag på nytt dette inn i en forklarende sammenheng i noen kommentarer på verdidebatt.no.

Første svarer han på dette spørsmålet:
“Finnes det statistikk som forteller at overgrep er vanligere i religiøse sammenhenger enn i sekulære? Begår prester flere overgrep enn lærere eller idrettsledere eller humanister? Uten sikker statistikk om fordeling av overgrep blir enhver synsing om “lukkede miljøer” vs. “åpne miljøer” ikke noe annet enn nettopp synsing.”

Svar: “Det foreligger en god del forskning rundt dette i USA. Lærere kommer ofte svært dårlig ut i denne sammenheng sammenlignet med prester. Det er overhodet ikke noe grunnlag for å påstå at overgrep er mer forekommende i religiøse miljøer enn utenfor. Derfor blir skjevfokuset på sølibatet som årsak til overgrepene i DKK så feil, fordi det da ville innebære at overgrep var mye mindre forekommende utenfor DKK enn innenfor, noe det beviselig ikke er. Det vi må ha fokus på er hva slags type miljøer som lettere enn andre utvikler overgrepskulturer. Noe som da går igjen er at alle former for institusjonskulturer, det være seg innenfor helse og omsorg, forsvaret, politi, skole, idrett eller kirke, med tette relasjoner mellom personer i over- og underordningsforhold til hverandre, er ynglesteder for overgrep.”

Og han skriver også:
“Jeg skal ikke mene noe om hvorvidt seksuelle overgrep mot mindreårige er mer omfattende i dag enn tidligere, for dette er det av naturlige grunner umulig å ha noen sikker empiri om. Jeg har imidlertid jobbet mye med overgrepssaker, og kan bare som en observasjon antyde at jeg tror dette er blitt et større problem i dag enn det var før. Det har ikke bare med den seksuelle frigjørinjgen å gjøre, det har også med velstandsutvikling å gjøre, med de mulighetene for å leve ut sin legning som gis gjennom f.eks. Internett og at man har økonomisk mulighet til å reise verden rundt og etablere overgrepsarenaer på trygg avstand fra samfunnet man kommer fra.

En ting er blitt klart for meg etter å ha jobbet med overgrepsproblematikk i snart 17 år: Vi snakker om et samfunnsonde av betydelig større omfang enn vi liker å tro, og det er mye større utenfor den katolske kirke enn innenfor. I det perspektiv har det enorme fokus den katolske kirke har fått ikke vært av det gode, fordi det tar oppmerksomheten bort fra problemet som et generelt samfunnsonde.”

feb 042010
 

Sist søndag leste man i alle katolske kirker i Norden (så langt jeg forstår) opp et hyrdebrev fra de norske biskopene om ‘voksenkatekumenatet’. Når mennesker ønsker å bli katolikker, må de forberedes først. I tdiligere tider ble man oftest forberedt individuelt av en prest, mens i senere år har de fleste menigheter i Norge hatt grupper på 5-10-15-20 personer som forberedes sammen – fortsatt undervises disse gruppene helst av en prest.

Etter Vatikankonsilet gjeninnførte Kirken en litt annen type forberedelse av katekumener (dvs. dåpskandidater), og ofte innkluderes konvertitter (de som er døpt i andre kirkesamfunn) i dette opplegget. I den engelskspråklige verden (og i Frankrike tror jeg, mens land som Tyskland og Italia vet jeg her lite om) er den nye ordninga svært utbredt, og er kjent av alle katolikker under navnet RCIA (Rite of Catholic Initiation of Adults). Hver menighet i disse landene har store grupper av faddere, kateketer og en prest som tar seg av de som ønsker å bli katolikker; denne prosessen er svært tydelig i menighetene og bispedømmene, bl.a. gjennom noen viktige liturgier i løpet av året.

Jeg var selv med i et slikt opplegg i London for 12-14 år siden, og ser både de positive sidene ved dette opplegget, og de negative; som at man ikke klarer å formidle nesten noe lærestoff i denne prosessen, og at det etter mitt syn blir helt feil når man prøver å behandle svært kirkevante protestanter og ferske dåpskandidater på samme måte. Det er selvsagt utfordringer i alle opplegg, men i år har jeg en god venn i California (svært kirkelig aktiv i 25 år) som er svært fornøyd med sitt RCIA-program.

De nordiske biskopenes hyrdebrev (som kan leses i sin helhet her) omtaler dette opplegget, og legger en hel del vekt på den positive effekten det kan få på hele menigheten (noe jeg vil slutte meg til), når de bl.a. skriver:

“Katekumenatet som vei inn i Kirkens hus, er … alltid en vei som gås i fellesskap med andre. Dette fellesskapet blir sikret gjennom katekumenatsgruppen (lik en miniatyrkirke). Til denne hører, ved siden av katekumenene eller konvertittene, noen medlemmer fra menigheten, presten og også fadderne, som i egenskap av nære ledsagere, står søkeren nær. …

Katekumenatet åpner ikke bare en mulighet for dem som ønsker dåp, eller ønsker å konvertere, til å tre inn på veien som fører inn i Kirkens hus. I katekumenatet ligger det også en stor mulighet for de aktuelle menighetene. Når en har opplevd hvordan en voksen dåpskandidat trer frem for menigheten og uttrykker sitt ønske om å bli døpt og bli tatt opp i menighetens fellesskap, da trer plutselig spørsmålet etter ens egen dåp, ens egen kirketilhørighet og ens egen tro frem. Her blir det tydelig at Kirken ikke bare har en misjon, den er misjon, og hun kan derfor ikke gi avkall på å være misjonerende.

Katekumenatet synliggjør at misjonsoppdraget Continue reading »

jun 062009
 

Her er en (skriftlig) hilsen pave Benedikt XVI i går ga til Rolf Trolle Andersen, Norges nye ambassadør til Den hellige stol. Jeg har funnet brevet på zenit.org, men tar det også med her i sin helhet:

* * *

Your Excellency,

I am pleased to welcome you to the Vatican and to accept the Letters accrediting you as Ambassador Extraordinary and Plenipotentiary of the Kingdom of Norway to the Holy See. I would like to express my gratitude for the good wishes that you bring from King Harald V. Please convey to His Majesty my cordial greetings and assure him of my continued prayers for all the people of your nation. It seems particularly fitting that today’s ceremony, an important landmark in our diplomatic relations, should occur at a time when the twentieth anniversary of the historic visit of Pope John Paul II to the Scandinavian countries is almost upon us.

Not only is your country blessed with a notable degree of prosperity, but it has a most distinguished record in coming to the aid of others less fortunate than itself. In the wake of the financial turmoil of recent months, Norway was swift in offering expert assistance to other countries to help them weather the storm, despite suffering its own share of economic difficulties in consequence of the crisis. In opening its doors to significant numbers of refugees and immigrants, Norway has for many years shown itself to be a generous and welcoming nation. As Your Excellency has observed, the effect of this influx on Norwegian society, and especially on the small Catholic community, has been to introduce far greater cultural and ethnic variety. This in turn has stimulated deeper reflection on the presuppositions and values that govern life in Norway today and its place in the modern world. Continue reading »

apr 292009
 

Jon Magne Lund skrev i Vårt Lands papiravis i dag en artikkel om AIDS og kondomer. Han er enig med pave Benedikt i at kondomer ikke løser dette alvorlige problemer, og det bør pavens kristikere ta inn over seg – samtidig følte han nok at han burde ta tydelig avstand fra Den katolske Kirkes prinsippielle avvisning av kondomer. Innlegget ble også publisert på verdidebatt.no, der det allerede har satt i gang en interessant samtale. Slik skriver Lund:

Ja vel – så er paven naiv som sier at kondombruk ikke vil løse hiv-/aidsproblemene. Men hans hardeste kritikere er like naive.

Mer enn en måned har gått siden pave Benedikt XVI innledet sitt besøk i Afrika med en uttalelse som provoserte en hel verden: Kondomer er ikke løsningen på den aidsepidemi som plager store deler av Afrika, de er snarere en del av problemet, Benedikt poengterte at aids er en tragedie som ikke kan overvinnes bare med økonomiske midler, og som heller ikke overvinnes ved å dele ut kondomer, som bare øker problemet. Paven vil løse problemet ved hjelp av det han kaller «en åndelig og menneskelig oppvåkning». …

… Biskopene sier i likhet med paven at avholdskampanjer er den beste måten for å bekjempe spredningen av hiv. La meg få løfte fram noen erfaringer jeg har gjort meg gjennom mange besøk i det sørlige Afrika – noen for å skrive om hiv/aids og kondombruk. Ved en rekke anledninger har jeg møtt og diskutert problemet med afrikanere. Få støtter Den katolske kirkes bastante nei til kondomer. Men svært mange sier med paven at utdeling av kondomer ikke løser aidsepidemien. Snarere poengterer de som Benedikt at det må en holdningsendring til. De prøver å overbevise folk om at de må være trofaste mot sin partner, de må vise ansvar. …

jan 032009
 

“Da åtte dager var gått (etter fødselen) og barnet skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde nevnt før han ble unnfanget i mors liv.” Lukas 2,21.

1. januar er Jesu navnedag (han ble omskåret og gitt navn åtte dager gammel), selv om denne datoen har flere andre temaer. I den gamle messen blir jesu hellige navn feiret enen 2. januar eller søndagen mellom 2. og 5. januar – i år feires den søndag 4. januar. I den nye messen falt dagen helt bort (i 1969) men i år 2002 kom den til bake som valgfri minnedag i dag, 3. januar.

Jeg planlegger å si en del om jesu hellige navn førstkommende søndag; 2. søndag etter jule opplever jeg som en dag mellom temaene for jul, Jesu navnedag og epifani – og dagen har kanskje aldri vært feiret i Norge før, siden vi i 40 år (?) alltid har feiret Herrens åpenbaring/Epifani denne søndagen, inntil biskopen forandret dette for et år siden.

Når jeg sitter og forbereder meg til dette temaet, husker jeg pastor Fredriks ordinasjon i april 2007, da han valgte salmen Navnet Jesus blekner aldri som fokus – i messen og på sitt bønnekort:

Navnet Jesus blekner aldri. Tæres ei av tiden tann.
Navnet Jesus det er evig. Ingen det utslette kan.
Det har bud til unge, gamle. Skyter stadig friske skudd,
Det har evnen til å samle. Alle sjeler inn til Gud.

Refreng:
Navnet Jesus må jeg elske. Det har satt min sjel i brann.
Ved det navnet fant jeg frelse. Intet annet frelse kan.

Jesus navn! Hvor skjønt det klinger. La det runge over jord!
Intet annet verden bringer håp og trøst som dette ord.
For det navn må hatet vike, for det navn må ondskap fly.
Ved det navn skal rettferds rike skyte friske skudd på ny.

Midt i nattens mørke blinker, som et fyrlys Jesu navn.
Og hver hjem’løs seiler vinkes inn til frelsens trygge havn.
Og når solen mer ei skinner, Jesus-navnet lyser enn.
Da den frelste skare synger høyt dets pris i himmelen.

okt 122008
 

Artikkel underen (av Amy Welborn) antyder at bispesynoden om Bibelen er kommet i stand for å motarbeide den (liberale) historisk-kristiske metode i bibelstudene, som i de siste tiår har sneket seg inn i Den katolske Kirke. Det er nok ikke det eneste målet med synoden, men det kan nok være et delmål. (Pave Benedikt har i alle fal nylig utgitt en bok om Jesus, som er temmelig kritisk til mange av den historisk-kritiske metodens forskningsresultater.)

Jeg har faktisk selv hørt et par katolske søndagsprekener i Norge som har sagt rett ut at “dette brevet er ikke skrevet av Paulus, selv om det har hans navn …” Jeg sa til predikantene (som skal få være anonyme) at jeg syntes det var upassende; vel kan man lese slikt i forberedelsen (og også tro på de alternative teoriene om man vil), men jeg syntes ikke slikt skulle være med i en preken.

Lignende eksempler nevnes også i følgende tekst:
The question has been asked, ”Why a Synod on the Word of God?” Because one of the most damaging tendencies of the last few decades in Catholic catechesis and preaching has been the way in which Church leaders, preachers and teachers have approached Scripture and, in turn, communicated the meaning and importance of Scripture to those in the pews or the desks. Historical-Critical methodology has been adopted as the sole prism through which to explain and teach Scripture – the Church, as usual, about 100 years behind the Protestants. It is ironic that this approach gained so much force in Catholic circles just when Protestant Scripture scholars were beginning to re-evaluate where their own scholarly trajectory had taken them.

If you want to know what I mean by this critique – and we have talked about this quite a bit on this blog – just consider how the Scriptures are often preached in your parish. If a homily on the Sermon on the Mount is centered on explaining how different Matthew and Luke’s settings of the beatitudes are, and then ends with a general exhortation to have hope when you are sad…there you go. If your kids come out of high school religion class knowing their letters: J,P,D and Q – and unable to talk about the scope of salvation history and what it has to do with them, today…there you go. For once it all just literary business, who cares?

It is not that the scholarship is unimportant (and do understand that the H-C methodology is only one branch of Scripture scholarship) – by no means is it so. The problem is, as Ratzinger pointed out frequently before he became Pope and many times afterwards, it strips the Scriptures of their power and their connection to the deeper Word. Hence, a Synod.

mai 262008
 

I disse dager arbeides det for å organisere et folkemøte i Stavanger onsdag 29. mai til støtte for ekteskapet. (Litt etter mønster fra møtet i Oslo for ikke så lenge siden – se her.) Det blir tog fra torget/ utenfor Domkirken kl 18.00, og appeller ca kl 18.30. Jeg er blitt informert og invitert av Øivind Benestad (gammel studiekamerat) og bedt om å holde en av appellene.

jan 112008
 

Fra midten av desember, med budskapet til Verdens Fredsdag til og med budskapet til mange lands diplomater mandag 7/1, sa pave Benedikt til sammen 17 500 ord, og John Allen gir her en oppsummering av hva han sa – her har jeg bare tatt med overskriftene til hans sju punkt.

Between those rhetorical bookends fell three important homilies (Christmas, the Feast of Mary the Mother of God on New Year’s, and Epiphany), as well as a major speech to the Roman Curia, the year-end Urbi et Orbi message, a vespers service on New Year’s Eve, and four Angelus addresses. … Since this period is now over, it’s a good time to roll the highlight reel. Doing so may offer hints of Benedict’s priorities for 2008, a year that will feature his April 15-20 visit to the United States.

(1) Around the World
At the geopolitical level, Benedict underscored the Vatican’s “preferential option” for the Middle East and Africa.

(2) The Family
The theme of the World Peace Day message was “The Human Family, A Community of Peace.” The pope argued that the family, based on marriage between a man and a woman, is the natural building block of society and a “school of peace.”

(3) The Environment
Benedict XVI returned repeatedly to what has become a leitmotif of his social and political concerns: the environment, especially energy scarcity.
Continue reading »

mai 312007
 

Vi leser videre i Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme om “livet i Den Hellige Ånd”:

363. Hva er frihet?
Frihet er makten Gud har skjenket mennesket til å handle eller ikke handle, til å gjøre sånn eller slik og på den måten ta bevisste avgjørelser. Friheten kjennetegner de ekte menneskelige handlingene. Jo mer en gjør det gode, desto friere blir en. Friheten når så sin fullendelse når den er rettet mot Gud, det høyeste gode og vår salighet. I friheten ligger også muligheten til å velge mellom godt og ondt. Å velge det onde er et misbruk av friheten og fører til syndens slaveri.

364. Hva er forholdet mellom frihet og ansvar?
På grunn av sin frihet er mennesket ansvarlig for sine handlinger i den grad de er frie. Tilregnelighet og ansvar kan minskes, ja, forsvinne ved uvitenhet, uaktsomhet, tvang, frykt, vanemessighet og overstadige følelser.

365. Hvorfor har ethvert menneske rett til å utøve sin frihet?
Retten til å gjøre bruk av sin frihet tilkommer ethvert menneske har, fordi den uadskillelig henger sammen med menneskeverdet. Denne retten må det alltid tas hensyn til, særlig i moral- og religionsspørsmål. Den må bli anerkjent gjennom den statlige lovgivning, og bli beskyttet, innenfor rammen av det felles gode og den offentlige orden.
Continue reading »

mai 302007
 

Vi leser videre i Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme om “livet i Den Hellige Ånd”:

359. Hvordan oppnår mennesket salighet?
Mennesket oppnår salighet gjennom Kristi nåde, som gir det del i det guddommelige liv. I Evangeliet viser Jesus sine etterfølgere veien som fører til lykke uten ende: saligprisningene. Kristi nåde virker også i hvert menneske som følger den rette samvittighet, søker og elsker det sanne og det gode, og unngår det onde.

360. Hvorfor er saligprisningene viktige for oss?
Saligprisningene står i sentrum for Jesu forkynnelse. De tar opp i seg og oppfyller de løfter Gud har gitt siden Abraham. De tegner Jesu egne ansiktstrekk, karakteriserer det autentiske kristne liv og avdekker for mennesket det endelige målet for dets handling: den evige salighet.

361. I hvilket forhold står saligprisningene til menneskets lengsel etter lykke?
De svarer til den iboende lengsel etter lykke, som Gud har lagt inn i menneskets hjerte for å trekke mennesket til seg. Bare Gud kan stille denne lengselen.

362. Hva er den evige salighet?
Den er å se Gud i det evige liv, hvor vi fullkomment skal ”få del i den guddommelige natur” (2 Pet 1, 4), i Kristi herlighet og i gleden i Treenighetens liv. Saligheten overgår de menneskelige evner: Den er en overnaturlig og ufortjent Guds gave, i likhet med nåden som fører til den. Den lovede salighet stiller oss overfor viktige moralske avgjørelser når det gjelder de jordiske goder, og driver oss til å elske Gud over alt annet.

FORTSETTES

mai 292007
 

Nå som pinsefeiringa nettopp er over, kan det passe å ta fram noen stoff fra Kompendiet til den katolske kirkes katekisme. Kompendiets tredje del handler om Livet i Kristus, og første avsnitt i denne deler heter: Menneskets kall: livet i den Hellige Ånd. Her leser vi:

357. Hvordan er den kristnes moralske liv knyttet til troen og sakramentene?
Det trosbekjennelsen bekjenner, formidler sakramentene. Faktisk mottar de troende gjennom dem Kristi nåde og den Hellige Ånds gaver. Slik blir de i stand til å leve det nye liv de har mottatt i troen, som Guds barn i Kristus.

358. Hva er menneskets verdighet rotfestet i?
Menneskets verdighet er rotfestet i at det er skapt i Guds bilde og likhet. Det er utstyrt med en åndelig, udødelig sjel, med forstand og fri vilje, er rettet mot Gud og med legeme og sjel kalt til den evige salighet.

FORTSETTES

mai 172007
 

”JESUS KRISTUS … FÓR OPP TIL HIMMELEN, SITTER VED GUD FADERS, DEN ALLMEKTIGES, HØYRE HÅND”

132. Hva betyr Kristi himmelfart?
Da førti dager var gått siden Kristus hadde vist seg for apostlene i en vanlig menneskenaturs skikkelse, som skjulte hans herlighet som Den oppstandne, fór Han opp i himmelen og satte seg ved Faderens høyre hånd. Han er Herren, som nå i sin menneskenatur hersker i Guds Sønns evige herlighet og uavlatelig taler vår sak hos Faderen. Han sender oss sin Ånd og gir oss håp om én dag å nå frem til Ham, for Han har forberedt en plass for oss.

”SKAL DERFRA KOMME IGJEN FOR Å DØMME DE LEVENDE OG DE DØDE”

133. Hvordan hersker Herren Jesus nå?
Som Herre over verden og historien og hodet for sin Kirke, forblir den forherligede Kristus på mystisk vis på jorden. Her er Hans rike allerede nærværende som spire og begynnelse i Kirken. Engang vil Han komme tilbake i herlighet, men vi kjenner ikke tidspunktet. Derfor lever vi i årvåken forventning og roper: ”Herre, kom!” (Åp 22, 20).

134. Hvordan vil Herrens komme i herlighet være?
Etter denne forgjengelige verdens siste kosmiske rystelse vil Kristus komme i herlighet. Guds endelige triumf vil finne sted ved Kristi gjenkomst og den siste dom. Slik vil Guds rike nå frem til sin fullendelse.

135. Hvordan vil Kristus dømme de levende og de døde?
Kristus vil dømme med den fullmakt Han har ”vunnet” som verdens Forløser – Han som er kommet for å bringe frelse til alle. Han vil avsløre hjertenes hemmelige tanker og enhvers holdning overfor Gud og nesten. Hvert menneske vil etter sin handlemåte enten bli fylt med liv eller bli fordømt for evigheten. På denne måten blir ”Kristi hele fylde” (Ef 4, 13) oppnådd, der Gud vil være ”alt i alle” (1 Kor 15, 28).

mai 102007
 

Ekteskapet er en sentral institusjon og til stor glede og velsignelse for mange mennesker, men noen ganger går samlivet dårlig og man blir nødt til å flytte fra hverandre. Den katolske kirke er ganske forståelsesfull på dette punktet (men ofte vet ikke protestanter hva det katolske synet på separasjon/ borgelig skilsmisse er), og vi leser i katekismen:

1649. Det forekommer imidlertid situasjoner hvor samlivet mellom ektefellene av ytterst forskjellige grunner praktisk talt blir umulig. I slike tilfeller går Kirken med på fysisk separasjon mellom ektefellene, og at samlivet mellom dem opphører. Men ektefellene opphører ikke dermed å være mann og hustru i Guds øyne; det står dem ikke fritt å inngå en ny ektepakt. I en slik vanskelig situasjon ville den beste løsning være forsoning, dersom det er mulig. Det kristne fellesskap er kalt til å hjelpe ektefolk til å gjennomleve en slik situasjon som kristne, i trofasthet mot ekteskapsbåndet som forblir uoppløselig.

Det er når det gjelder gjengifte er Den katolske kirke veldig streng (noe som er ganske godt kjent), og som man han kan lese om her fra katekismen – sammen med Kirkens argumenter:

1650. Tallrike katolikker søker i dag i mange land sivilrettslig skilsmisse, og inngår nytt, borgerlig ekteskap. Av trofasthet mot Jesu Kristi ord (“En mann som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd overfor den første. Og det samme gjelder en kvinne: skiller hun seg fra sin mann og gifter seg med en annen, er det også ekteskapsbrudd”: Mark 10, 11-12) står Kirken fast ved at den ikke kan anse som gyldig en ny ektepakt dersom den første var gyldig inngått. Dersom fraskilte er gift på nytt borgerlig, befinner de seg i en situasjon som objektivt sett er et brudd på Guds lov. Av den grunn kan de ikke gis adgang til den eukaristiske kommunion så lenge situasjonen vedvarer. Av samme årsak er det visse kirkelige verv de ikke kan inneha. Forsoning ved botens sakrament kan bare gis dem som angrer at de har forbrutt seg mot tegnet på pakten og troskapen mot Kristus, og som lover å leve i fullstendig avholdenhet.

1651. Kristne som lever i en slik situasjon, og som ofte bevarer troen og ønsker å gi sine barn en kristen oppdragelse, skal vies oppmerksomhet og omsorg fra prestenes og menighetens side, slik at de ikke betrakter seg selv som utstøtt av Kirken. Som døpte både kan og bør de ta del i dens liv:

De skal oppfordres til å lytte til Guds Ord, være til stede ved messeofferet, være utholdende i bønn, bidra til barmhjertighetsgjerninger og til menighetens tiltak til støtte for rettferdighet, til å oppdra sin barn i den kristne tro, til å være botferdige og gi uttrykk for det i gjerning, slik at de dag etter dag bønnfaller om Guds nåde.

LES OM DETTE I KATEKISMEN.

mai 092007
 

Jeg skrev litt for et par uker siden om mange som forbereder seg til bryllup. Forderedelsen fortsetter og jeg skal treffe gifteklare par både i kveld, i morgen og mandag. Som i all undervisning lærer også læreren en del når han underviser, og da jeg i forgårs gikk gjennom det katekisemn sier om ekteskapet med et par, stoppet jeg ved noen sentrale vers om det (ubrytbare, sterke og velsignende) båndet som Gud knytter rundt de to som gifter seg. Vi leser i Katekismen:

1639. Det samtykket brudefolkene gir seg til og tar imot hverandre ved, blir beseglet av Gud selv. Deres ektepakt “oppretter således, også i forhold til samfunnet, et forbund som den guddommelig ordning stadfester”. Ektepakten settes inn i Guds pakt med menneskene: “En ekte kjærlighet mellom ektefeller opptas i Guds kjærlighet”.

1640. Ekteskapsbåndet knyttes altså av Gud selv, slik at et inngått og fullbyrdet ekteskap mellom døpte aldri kan oppløses. Dette båndet, som skyldes en fri og menneskeverdig handling fra brudefolkenes side og fullbyrdelsen av ekteskapet, er fra nå av en ugjenkallelig virkelighet og gir opphav til en pakt Guds trofasthet går god for. Det står ikke i Kirkens makt å sette seg ut over en ordning guddommelig visdom har opprettet.

1641. “[Kristne ektefeller] har altså sin egen nådegave innen Guds folk, i sin egen stand og livsform”. Den særlige nåde som ekteskapets sakrament formidler, er ment å fullkommengjøre kjærligheten mellom ektefellene, å styrke deres uoppløselige forbund. Ved denne nåde “hjelper de kristne ektefeller hverandre på veien til hellighet ved sitt ekteskap og ved i fellesskap å oppdra de barn som Gud skjenker dem”.

LES HELE DETTE AVSNITTET I KATEKISMEN.